*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

MITT MØTE MED ANTROPOSOFIEN

Av Alf Larsen

Jeg blev antroposof i 1925. Den sommer kom to unge mennesker til oss på Rød, brødrene Christian og Thorleif Heyerdahl, sønner av Peter Møller Heyerdahl, han som oppfandt "Møllers Hydroksylfor". Jeg husker det som det var igår. De sat begge i empirbenken i verandaen. Christian Heyerdahl fikserte mig med sine store sorte stråleøine og spurte: Kjenner De noe til Rudolf Steiner? Ja, svarte jeg, jeg har for lenge siden lest hans bok "Hvorledes erhverves kunnskap om høiere verdner". Jeg fandt at det var noe som hvilte merkelig harmonisk i sig selv, men jeg hadde også en følelse av at det var noe som foreløbig ikke vedkom mig, så jeg har ikke siden tatt den frem av hyllen. - Har De ikke lest "Geheimwissenschaft"? - Nei. - Det skulde De gjøre! Ja, ja, tenkte jeg, jeg får vel det da. Jeg anskaffet mig boken og leste den, og dermed var det gjort.
Allerede efter de første 40-50 sider, som i virkeligheten kun er innledende bemerkninger, hadde jeg følelsen av at jeg hadde lest det hele. Og da jeg var færdig med lesningen var det som om en mektig hånd hadde trukket et forheng til side og jeg så inn i tingene på en ny måte. Det var som om den samme hånd hadde løftet mig opp og placert mig bak tingene, slik at de nu løp fra mig mens de før hadde løpet mot mig. Da jeg hadde stått vendt imot dem var alt blitt en meningsløshet for mig, nu da jeg stod vendt med dem, i samme retning som utviklingen, fikk alt en mening, blev meningsfullt, blev "riktig". Jeg hadde sett allting "forkjært", ned var blitt opp, og sist var blitt først! Siden fikk alle ting en betydning, og hele livet fikk en mening. Kort sagt, alt fikk en mening, det hadde før bare vært noe som var eller skjedde. Jeg var våknet til en ny bevissthet.
Ikke lenge efter dette skjebnemøte kom jeg i forbindelse med den daværende generalsekretær for Norsk antroposofisk Selskap, Karl Ingerø, som hadde sommerhus her på Tjøme. Bekjendtskapet med ham førte til at jeg noen tid efter, jeg husker ikke nu årstallet, blev medlem av Vidargruppen av det norske selskap. Men jeg vanket på den tid ikke så meget i Oslo eller kom iallefall ikke ofte i Vidargruppen. Fra menneskene i Vidargruppen fikk jeg aldrig antroposofiske eller overhodet åndelige impulser. Jeg hadde der kun menneskelige sjelelige opplevelser, ofte meget pinlige, under tiden oppløftende, men som regel irriterende og besværlige, trykkende. Jeg var av en helt annen mennesketype enn dem jeg der mødte. Jeg var intelligens-menneske og fantasimenneske, kunstner og litterat, kritiker. Jeg var hvad man kaller dannet, ingen av dem jeg her mødte var det. De var kulturelt sett enten helt rude eller i beste fall autodidakter, mennesker der var kommet like ut av det vanlige, borgerlige liv og som skjebnen hadde ført til antroposofien, de fleste av dem tidligere teosofer. Alt hadde de fått av Steiner, hvad han hadde sagt eller skrevet holdt de sig til, omfattende lesning hadde ingen, kulturmennesker kunde man ikke kalde noen av dem. De bøker de hadde lest hadde de som oftest fått anvisning på av Steiner eller gjennom hvad han hadde skrevet eller talt. Jeg var kommet ute fra den store verden, hadde levet femten år i Danmark, to år i Frankrike og en kort tid i Tyskland, hadde lest og lest alt mulig, aviser, tidsskrifter, bøker siden jeg var 8-10 år gammel og aldrig bestillt annet, gått en del på skole, lest latin og gresk, kort sagt jeg var et menneske som i høi grad hadde levet med i min tid og hadde hele tidens forestillingsverden og det viktigste av dens litterære og kunstneriske bevissthetsinnhold i tornisteret.
Jeg gikk i min ensomhet her ute på Tjøme på veiene (dengang kunde man endnu gå på veiene) og grublet på hvorledes jeg skulde gjøre mine medmennesker delaktig i det overveldende jeg hadde fått innblikk i således at det ikke fikk et sekterisk preg. Å bringe Steiners tanker og syner ut i kulturlivet som det "antroposofien" var: det nye menneske- og verdens-billede, den nye verdensanskuelse, forekom mig å være noe av det viktigste som nu kunde og burde gjøres. Jeg sa til mig selv: Du skal forsøke å gjøre antroposofi "kulturfähig" i Norge! Men jeg følte mig slett ikke voksen for oppgaven, og jeg så mig lenge om efter noen som kunde gjøre. Jeg visste nok at der eksisterte et tidsskrift som het "Vidar", hadde også lest endel hefter og var visstnok begyndt å holde det. Men alt som utgikk fra Vidargruppen, også tidsskriftet, måtte, det var jeg klar over, virke på tidens almindelige kulturmenneske - andre kunde der jo ikke være tale om å henvende sig til - som noe høist abstrust, en eller annen mystisk sekt, "visstnok noe lignende eller det samme som teosofien". Jeg hadde vært i personlig forbindelse med ham som da var redaktør av tidsskriftet, Johannes Hohlenberg, men jeg så jo straks at han ikke var redaktør (endnu mindre var forresten hans efterfølger Conrad Englert). Jeg tenkte tilslutt: Hvis ingen andre kan eller vil, får du prøve på det. Jeg kastet alle broer av bak mig (jeg hadde vært forlagskonsulent og siden freelancer i journalistikken) og startet tidsskriftet "Janus".
Jeg rådførte meg med ingen om dette tidsskrift. Jeg hadde ikke truffet et eneste menneske blandt antroposoferne som jeg overhodet kunde tenke mig å tale fortrolig med om dette. Så forskjellig var jeg fra alle de andre. Og jeg var jo først og fremst kunstner. Jeg hadde nok lest Steiners formaninger om samarbeide, og jeg kjendte den megen tale om antroposofisk samarbeide som verserte i de antroposofiske kretser. Men jeg visste jo at Steiner aldrig hadde samarbeidet med noen på annen måte enn at han hadde latt mere eller mindre ukyndige eller uskikkede samarbeide med sig, idet han i virkeligheten dirigerte det hele. Og det å dele redaktionsansvaret med en annen forekom mig likeså umulig som å skrive et dikt eller en roman sammen med en annen. Jeg visste at det hadde forekommet, men for mig var det utenkelig. Jeg så det å redigere et blad eller et tidsskrift som en kunst lik den å sette blomster sammen til en bukett, en rent kunstnerisk oppgave altså. I dette forbrøt jeg mig åpenbart mot et fundamentalt antroposofisk (og religiøst) principp, men det tenkte jeg ikke på, forsåvidt blev Janus til i absolutt uskyld: Jeg kunde simpelthen ikke tenke mig det anderledes - og kan det ikke den dag i dag! Jeg sa en gang til en venn som hadde samarbeide på hjernen, (hvilket for hans vedkommende bestod i at alle skulde lystre ham): Ja du, samarbeide er også det beste jeg vet, jeg har bare aldrig truffet noen som vilde samarbeide med mig, det var alltid jeg som skulde samarbeide med dem.
At Janus så lyset skyldtes i første rekke en mann som nu er død og som jeg hermed vil bevidne min dypeste takknemlighet, overretssakfører Thomas Thorsen fra Tjøme, sakfører i Tønsberg. Vi begyndte med en startkapital på 7000 kroner (den største aktionær var direktør Chr. Lindboe med 1000 kroner), og der var planlagt 10 store hefter om året (enkelte blev på henved 100 sider), og tidsskriftet gikk i 9 år, fra 1933 til 1941, med et budgett som aldrig oversteg 25000 kroner. Men det var et forfærdelig slit. Det gikk kun på den måte at jeg og min hustru var alene om alt undtagen ekspeditionen og det dermed for- bundne regnskap. Jeg skrev mange artikler og oversatte alt som skulde oversettes; vi leste sammen tre ganger korrektur på hvert hefte, der forekom da nesten heller aldrig trykkfeil. Jeg hentet det meste stoff utefra og måtte naturligvis i den anledning lese en masse. Honorar betalte jeg aldrig undtagen til Johannes Hohlenberg, som fra første stund av blev min viktigste og mest skattede medarbeider, av mange lesere rangert høit over redaktøren. Redigere kunde han ikke, men skrive ypperlige artikler kunde han! I en noe tung stil og slett ikke lett tilgjengelige. Han var for de få, jeg for de mange. Antroposofiske torvtaler kaldte Dan Lindholm en gang mine artikler! Jeg regnet at jeg hadde 75% av leserne og Hohlenberg 25. Men disse 25% hørte utvilsomt til tidsskriftets mest kresne og krevende lesere.






TIL TOPPEN AV SIDEN