*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

MITT MØTE MED RUDOLF STEINER

Av Albert Schweitzer

Albert Schweitzer (1875-1965) forteller om sitt møte med Rudolf Steiner i et brev til sin vennekrets datert Lambarene 5. november 1960. Det fremgår av Steiners brevveksling med Marie von Sivers (senere Marie Steiner) at møtet fant sted i januar 1906.
Schweitzers skildring er her oversatt fra boken "Erinnerungen an Rudolf Steiner", Gesammelte Beiträge aus den "Mitteilungen aus der anthroposophischen Arbeit in Deutschland" 1947-1978, utgitt av Erika Beltle og Kurt Vierl (Verlag Freies Geistesleben, Stuttgart 1979).
Rudolf Steiner har skrevet en anmeldelse av Schweitzers kulturfilosofiske verk fra 1923 i tidsskriftet "Das Goetheanum", gjengitt i "Der Goetheanum-Gedanke inmitten der Kulturkrisis der Gegenwart", Gesamtausgabe nr.36.

Mitt møte med Rudolf Steiner fant sted i anledning av en sammenkomst blant teosofer i Strassburg. Hvis jeg ikke tar feil, var det i 1902 eller 1903. Annie Besant, som jeg var blitt kjent med gjennom venner i Strassburg, presenterte oss for hverandre.
Rudolf Steiner trådte den gang i forbindelse med det teosofiske selskap, ikke så meget fordi han delte dets overbevisninger, men fordi han hos medlemmene forutsatte en mulighet til å interessere seg for og forstå de åndelige sannheter som det var hans oppgave å bære frem.
Jeg visste om ham at han hadde drevet Goethe-studier i Weimar. Han visste naturligvis intet om den unge privatdosenten ved universitetet i Strassburg, som beskjeftiget seg med Kants filosofi og forskningen omkring Jesu liv. Han var jo 14 år eldre enn jeg.
Konversasjonssproget ved dette møte var fransk. Man regnet altså med at jeg, som talte tysk, ville ta meg av den østerrikske gjesten, noe jeg også gjerne gjorde. Jeg innrettet det slik at vi ved det felles måltidet under stevnet kom til å sitte ved siden av hverandre.
Samtalen kom, før vi var ferdig med suppen, av seg selv inn på hans studier i Weimar av Goethe og dennes verdensanskuelse. Det gikk da straks opp for meg at min sidemann hadde vidstrakte kunnskaper på naturvidenskapenes område. Det var en stor overraskelse for meg at han begynte å tale om hvor viktig det var å innse rekkevidden av Goethes naturerkjennelse. Det hadde lykkes Goethe i hans forskning å trenge videre fra den kunnskap som kun gjaldt sanseverdenen, til en dypere kunnskap om dens åndelige vesen.
Jeg hadde noe kjennskap til Goethes naturvidenskapelige skrifter og de steder hvor han søker en viden, som man anende kan nærme seg.
Min samtalepartner så at han hadde en oppmerksom tilhører. Han holdt et helt foredrag. Vi glemte at vi var iferd med å spise.
Om eftermiddagen fortsatte vi samværet, uten å bekymre oss mye om det som foregikk i den teosofiske forsamling.
Da samtalen kom inn på Platon, kunne jeg følge bedre med. Men også her overrasket Steiner meg, ved å gjøre oppmerksom på en skjult visdom hos Platon, som ennu ikke var tatt opp.
Da Steiner spurte hva jeg spesielt beskjeftiget meg med innenfor teologien, svarte jeg at det var utforskningen av den historiske Jesus.
Nu mente jeg øyeblikket var kommet til selv å ta samtalen i min hånd og begynte å foredra om situasjonen i forskningen over Jesu liv og problemene om hvilket av evangeliene som var eldst. Til min forbauselse måtte jeg fastslå at det ikke ble noen samtale om dette tema. Han lot meg dosere uten å kaste inn noe spørsmål. Jeg hadde inntrykk av at han gjespet i sitt indre. Da steg jeg ned fra min teologiske historievidenskaps høye hest og satte den tilbake i stallen, mens jeg ventet på hva som ville komme.
Og noe merkelig skjedde: En av oss - jeg husker ikke lenger hvem - begynte å snakke om det åndelige forfall i vår kultur. Da erfarte vi at vi begge var opptatt av dette.
Ingen av oss hadde ventet dette av den annen. Straks kom en levende samtale igang. Vi fikk vite om hverandre at vi hadde satt oss den samme livs-oppgave, nemlig å bidra til å skape en sann kultur ut fra humanitetsidealet og hjelpe frem en sann tenkning blant menneskene.
Vi kunne derfor ta avskjed i bevisstheten om denne samhørighet. Det var oss ikke forunt å møtes igjen. Men bevisstheten om samhørigheten varte ved. Hver av oss fulgte den annens virke. Jeg hadde ikke evnen til å følge Rudolf Steiners høye tankeflukt i hans åndsvidenskap. Men jeg vet at han gjennom denne har vært til hjelp for mange og gjort nye mennesker av dem. Blant hans elever er det utført fremragende ydelser på mange områder.
Rudolf Steiners liv fulgte jeg stadig med deltagelse i mitt hjerte. Hans fremgangsrike virke frem til første verdenskrig, de problemer og den nød som krigen bragte med seg, den tapre anstrengelse for å skape orden i efterkrigstidens kaotiske tilstander gjennom læren om sosial tregrening, grunnleggelsen av Goetheanum i Dornach hvor hans tanker fant et hjem, smerten ved brannen nyttårsnatten 1922/23, det mot han satte inn for å bygge det opp på ny og til slutt den sjelelige storhet som han bevarte gjennom en utrettelig lære- og skapervirksomhet i de siste lidelsesfylte måneder av sitt liv.
Han på sin side mistet heller ikke meg av syne. Da mine to skrifter "Kulturens forfall og gjenoppbygning" og "Kultur og etikk" utkom samlet i 1923, bemerket han dette og uttalte seg i et foredrag anerkjennende om hva som der sies om kulturproblemet, selv om han naturligvis ikke legger skjul på sin beklagelse over at jeg forsøkte å løse problemet kun gjennom en fordypet etisk tenkning, uten å ta åndsvidenskapen til hjelp.
Under vårt møte gjorde hans ansikt med de vidunderlige øynene et uforglemmelig inntrykk på meg.






TIL TOPPEN AV SIDEN