*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

NOEN MINNESTREIF OM ALF LARSEN
Av Bror von der Lippe

Da jeg begynte på gymnasiet i Tønsberg traff jeg for første gang Aasmund Brynildsen og et årelangt vennskap ble innledet. Aasmund var usedvanlig begavet, charmerende og kunnskapsrik, ja i den grad sine jevnaldrende overlegen. Hans onkel Alf Larsen utgav den gang tidsskriftet "Janus" hvis første nummer kom ut i skjebneåret 1933. Aasmund bidro allerede i en alder av 18 år med 3 artikler i årgangen 1935. De var hans debutarbeider. Om ham sa onkelen senere at han var det mest begavede, yngre åndsmenneske i Norden.
Møtet med "Janus" og den åndsverden tidsskriftet var talerør for, ble en insiterende innledning til det som fulgte. Alf Larsen selv møtte jeg for første gang antagelig i 1937-38, siden ble det stadig oftere, de siste årene var jeg på Rød et par ganger i uken.
Det sto age av Alf Larsen, han virket myndig og alvorlig, men jeg fikk efterhvert et godt og hyggelig forhold til ham og fru Astrid og ble godt mottatt i hjemmet på Rød til alle tider.
Fru Astrid vil jeg alltid huske som en meget klok, belest og fin dame, som hadde en ufattelig stor arbeidskraft. Hun var mannens sekretær og
trofaste medarbeider. Hun skrev alle hans manuskripter ned på maskin. Ofte når jeg svinget ned fra hovedveien og inn i alleen til Rød, så jeg henne sitte bak gardinet i den søndre stue, alltid sirlig antrukket i en fin bluse og gjerne med en kame eller annet smykke ved halsen. Her håndterte hun en dengang moderne Remington Noiseless med høye, rolige håndbevegelser som om hun trakterte et piano. Hun skrev og skrev uoppholdelig. Når et papirark var fylt gikk det opp i 2. etasje, hvor herr Alf arbeidet og foretok sine rettelser av alt, komma og semikolon, så kom arket ned igjen til ny renskrift og omarbeidelse. Det tok liksom aldri slutt. Noen klage fra hennes side hørtes vel aldri. Og i "Janus" forekom som regel aldri trykkfeil.
Ofte var venner samlet i den søndre stue med Alf Larsen sittende i sin kurvstol under lampen i hjørnet. Samtaler i vanlig forstand ble det lite av, det var Alf Larsen som talte for det meste, nesten uten avbrudd, det ble lange monologer om alle mulige tema innenfor litteraturen eller antroposofien. Skulle han være uheldig å begå en feil, løftet Astrid pekefingeren, hvorpå han straks stanset taleflommen og Astrid fortalte ham rolig at han nok hadde uttalt seg "forkjært" og påpekte feilen, hvortil han takket vennlig, og så fortsatte han i samme dur som tidligere. Hans kunnskaper var enorme, han kjente verdenslitteraturen like godt som Georg Brandes, hvis verk herom omfatter 18 bind. Disse foredrag var glimrende i sin form og inspirerte tilhørerne til egen lesing.
Hvem var nå dette forunderlige og fascinerende menneske? Svaret er umulig i enkle ord å formulere. Hvordan det går til at et menneske ute "fra skjærene", fra de enkleste, ja vi ville si fattige kår, kan stige frem som en stor dikter og essayist og bli kjent langt utover landets grenser, og dertil bli aristokrat?
Han kom som sagt fra beskjedne kår og ble født på Hudø (eller Hui). Faren var skipper på en liten skute ved navn "Bud" som fôr på Nordsjøen. Den ble borte i en høststorm omkring 1904-05. Farens navn var Adolf Larsen og morens Kristine (les Aasmund Brynhildsen's bok "Hudø"). Bestefaren var Lars Engebrektsen, fra ham stammer sannsynligvis hans psevdonym Engebrekt. Alf var som sine søsken vant til å måtte gjøre nytte for seg, han stelte med teiner og garn og hadde en liten rosnekke. Han fisket hummer. Med hummeren dro han vest over fjorden til Lahelle, fortøyde båten og gikk på sine ben med hummerkurven i armen de få kilometrene til Sandefjord, som dengang var nærmeste by. Her fallbød han sin fangst ved de såkalt fornemme hus, og et sted ble han stående og passiare med husholdersken i huset ved kjøkkentrappen. Da steg plutselig husets herre, som hadde hørt passiaren, frem på trappen og spurte hva nu dette var for en kar. Alf var dengang 11 år gammel. Han sa sitt navn og ble så utspurt av herren. Kvikt falt svarene fra gutten. Det var svært så flink han var til å ordlegge seg! "Hvor har du all din viten fra?" ville herren vite. - "Jeg holder avis!" svarte gutten. For noen av pengene holdt han virkelig avis. Herrens navn var Johan Bryde og han var skipsreder. Han ble interessert i gutten og hjalp ham til folkehøyskolen i Skiringssal. Siden sørget Bryde for at han kom til Danmark for videre utdannelse, og således kom Alf til den grundtvigske skole i Lyngby, og derefter til St. Andreaskollegiet i Charlottenlund for å ta examen artium. St. Andreaskollegiet var en jesuitterinstitusjon. Alf ble syk og "lå hen" som han selv uttrykte det og det ble ingen eksamen.
På denne tiden hadde Alf begynt å skrive, jesuittene forstod snart at han hadde begavelse, men de var bedrøvet fordi han skrev så dystert og pessimistisk. En av ordensbrødrene foreslo for ham at han kanskje kunne hjelpe ham å komme ut i verden og ordnet det slik at han kunne komme til Marseille til en ordensbroder, som var prest i en liten sognekirke utenfor byen. Her ble han i omtrent ett år, derefter, fremdeles ved hjelp av jesuittene kom han til et lite sted i nærheten av byen Lille i Nord-Frankrike. Under disse opphold må vi regne med at han lærte det meste av hva han tilegnet seg av fransk litteratur og om franske forfattere, ja om fransk kultur overhodet.
Det var vanskelig å få Alf Larsen til å berette om sitt liv, han syntes ikke det var verdifullt eller interessant. Det er derfor lite som er kjent om hans såkalte "privatliv", han kunne ikke forstå at enkelte var så begeistret for hans beretning under tittelen "For første gang på jorden" som ble publisert i "Farmand" og som omhandler de familier som bodde i Berstad og deres enkle, fattigslige liv. Han levde i det åndelige og det var om dette han helst ville fortelle, om antroposofien. I forholdet til Rudolf Steiners verk var han ytterst ydmyk og beskjeden. Selv var jeg ingenting uten Steiner, kunne han si, for fra Steiner hadde han alt. Han ble "omvendt" i 1925. Om Alf Larsen var en god antroposof kan betviles, han gikk ikke i møter og han mente at de som gikk der hadde liten kulturell dannelse. Det meste var efterplapring efter Steiner. Hans hensikt med utgivelsen av "Janus", et kjempeløft, var å gjøre antroposofien "kulturfähig" som han selv uttrykte det. Antroposofien var efter hans overbevisning den eneste verdens- eller livsanskuelse som kunne bringe verden ut av kaos. Disse tanker har han gitt uttrykk for i et upublisert essay med titel "Om nødvendigheten av en ny verdensanskuelse", der han forsøker å vise en ny vei.
Alf Larsen var av noen ansett som en "sint" mann, han ble hånlig kalt "tjømekjæften", den godlynte Herman Wildenvey kalte ham "Hav-Larsen", og var nok fryktet og til og med hatet, respekt stod det iallefall av ham. Han var streng i sine dommer. Dette satte sitt preg på mangfoldig debattinnlegg og ellers. Og han raste over "natursvin" og verget sin strand. "Badegjest" var et skjellsord. Vi vil herom berette:
En sommers dag oppholdt han seg ved sin lille "dikterhytte" i Båtsvika. Der var en liten brygge og hans robåt. Inn mot bukten stevner en motorkrysser, på fordekket en mann med en taukveil i hånden. Det er tydelig at båten skal legge til land. Alf Larsen praier mannen på fordekket og sier at her kan en ikke legge i land. Mannen svarer at stranda er fri for alle. Nei, sier dikteren, her kommer DE ikke inn, og kommer DE så skal DE få smake av denne. Han hever sin spaserstokk. Mannen i båten vøler ham ikke, hopper i land. Stokken suser gjennom luften i samme nu, mannen kommer seg fort ombord igjen og båten forsvinner. - Noen dager senere kommer vennen lensmann Julius Johnsen ned alleen på Rød. "Hva vil lensmannen her på denne tid av dagen?" tenker Larsen. Lensmannen kommer inn, blir budt en stol. Hva han hadde på hjertet? Jo, lensmannen hadde et forelegg. Forelegg? Jo, han hadde det, Alf Larsen var blitt anmeldt for legemsbeskadigelse av en badegjest. Aldri i verden om jeg betaler noen mulkt, roper vår dikter. Så kommer saken for retten og det ville være stor skam, sier lensmannen. Jo, jo, så en fikk vel punge ut, da; det ble en tier for å redde æren.
Til en mann som hadde "skamskjært" en vakker ask, som skygget over åkeren, sa han: "Hva ville De ha sagt om noen skar armer og ben av Dem?"
Man vil kunne si at denne mann elsket naturen mer enn noe annet. Det er selvfølgelig en overdrivelse, men han forstod i hvilken retning utviklingen gikk, så han forberedte tidlig offentlig fredning av den del av eiendommen som lå til stranden. Overalt her ble det satt opp metallskilt med anvisning om hvordan man skulle ferdes og at opphold var forbudt på visse steder.
Av og til ved mine besøk på Rød stakk jeg nedenom stranden og støtte på folk, sportsfiskere med kaffekjele som gjorde opp bål og griset til. Ved sindig tiltale fikk man dem vekk. Efter en slik episode kom jeg inn i stuen på Rød: "Nå, kommer du like fra byen?" "Nei, svarer jeg, - jeg har vært en tur på stranden." "Hvor gikk du?" "Ut på bergene", svarer jeg. Han farer opp: "Du har ikke lov å gå der, det vet du!" "Jo, svarer jeg - men jeg gikk der jo i ditt sted". "Så du noen?" Jo, jeg fortalte at jeg hadde jaget noen sportsfiskere. Da gliste han tilfreds og noe mer snakk om saken ble det ikke.
Tross sin svære viten på mange områder, var han i en forstand en enkel mann, og tidvis meget naiv. Han hadde folk som hjalp ham med å holde strendene rene, enkle og bra folk, som han passiarte med om alle ting. Han tilla disse folks oppfatninger en vekt, som andres, mer "kultiverte" menneskers meninger aldri fikk. Disse menneskers uttalelser var "folkets røst" og det la han en særegen vekt på. Og dette til tross for hans forakt for enkelte andre personer. Han trodde også på UFO'er og vesener som reiste med dem. "Du tror da vel ikke på disse UFO'ene med planetvesnene ombord", spør jeg. "Jo, er du gal, svarer dikteren, - amerikaneren Adamski har skrevet om dem. Han har selv sett dem med sine egne øyne"! "Massene" omtalte han med en slags vemmelse. Han var således opptatt av tanken om predestinasjonen, forutbestemmelsen, slik som Calvin hadde fremsatt den. Calvin var ikke så dum allikevel, mente han. Men dette var egentlig i strid med hans anskuelser. Jeg forestiller meg at det er med menneskeheten som med torskerognen. Du vet det blir lagt millioner av egg, sa han, - men det er dog et mindretall det blir torsk av.
Penger hadde han et spesielt forhold til. Han var preget av den nødtørft og sparsommelighet som hersket i hans tidligere leveår. Han hadde måttet snu på skillingen det meste av sitt liv. I "Janus"-perioden var han nesten blakk, det var den gang synet av en hundrekroneseddel var som den oppgående sol, som han uttrykte det. Gården Rød som han i 1923 kjøpte for noen oppsparte kroner og med et tilskudd fra Astrid, var et løft. Han hadde gjeld på gården i mange år, den kastet heller ikke noe av seg, tvert imot. Når det en sjelden gang drev inn i Skrålavika bord skyllet i land fra en dekkslast fra en jakt ute i fjorden, da gliste han blidt. Jeg opplevet dette en gang. Ved denne lykkelige begivenhet utbrøt han: "Nå ska' det bli gølv til grisehuset, for nå holder grisene på å dette ne' i møkkabingen!" Jeg hadde ved anledningen min store sorte schnauzer med meg (han kunne ikke fordra hunder), jeg var derfor noe betenkt, da jeg tok turen ned i Skrålavika. Kommet frem, ser jeg herr dikteren i dress og med hatten på hodet, med oppbrettede bukseben stå ute i vannet på en rullesten kavende efter bord som nyss var drevet i land. Jo, goddag, han skulet til hunden, men var nokså blid, og da hunden som var leken, jumpet uti og tok til å hale bord i land, det ene efter det andre, ble han meget imponert. Det er en intelligent hund! påstod han.
Snill skal vi ikke kalle ham, men han kunne til tider være ytterst omtenksom, han kom av og til med gaver til venner, og ville neppe høre takk.
Kafélivet dyrket han ikke siden årene i København, da han var anarkist og planla å sprenge Folketingsbygningen i luften. Nei, kaféliv var noe sløseri, mente han, de man traff på kafeerne de helte i seg mer enn de hadde godt av , og det de talte om var intet verd. Det ble bare høyrøstet snakk, noen verdensproblemer løstes ikke.
Hele livet leste han aviser i mengder, han abonnerte på mange norske og utenlandske og klippet ut og stablet dem opp. Han hadde småbord rundt sin lille bondeseng og der stablet han utklippene i høye bunker; det var som han lå bak skyteskår. "Du må holde opp med det" sa jeg, - "skriv dikt!" Nei, han måtte følge med og føle TIDSÅNDEN på pulsen. "Gjør ferdig "Den jordiske vandringsmannen", sier jeg. "Nei, jeg får den ikke til, du", sier han med et sukk, han klippet videre i avisene og hugget derefter løs på "motmenneskene".
Men dikter var han. Hans dikt dreier seg ikke bare om vakre blomster, sjøfugl og idyll. Bak naturen så han store åndelige krefter, naturen og fenomenene ga avglans av noe høyere. Les f.eks. hans dikt "Du vesle runde og glatte sten" og andre. Her får vi beskjed. I sin prosa var han streng, og i avis- og tidsskrift-debattene til tider meget grov. Hans invektiver ble berømte. Odd Eidem gledet seg ved å bekjentgjøre hans raseri i forbindelse med rettsvesenet i Moss som unnlot påtale mot noen unge gutter som hadde latt en førerløs passbåt fare rundt utenfor en badestrand, hvor det var mange folk både på land og sjø. Han ville ifølge Odd Eidem sende en foraktens gugge over fjorden som skulle dekke hele Moss! Et uttrykk han ofte anvendte var féisk (stutete?). Og han pleide å si: "I kunsten er det ingen nåde!" Og han ordla seg derefter. For sin lille avhandling "Ved Johannes V. Jensens død" høstet han mest ris, men fikk fra annet hold også ros. Avhandlingen må sees som et "tidsoppgjør" som han selv kalte det. Her ble det ikke spart på kruttet. Joh. V. Jensen fikk sin karakteristikk pga. sin utpregede materialisme (darwinisme).
Til tross for at han efter "omvendelsen" igjen ble mer produktiv, forløp perioder hvor han ikke skrev meget (bortsett fra i "Janus"-perioden). Man kan med rette spørre seg om hvordan han holdt liv i seg, for gården ga ikke overskudd. Fra tidligere hadde han lært mye om møbler og antikviteter og han fartet omkring og kjøpte opp bondesaker, gikk på auksjoner og samlet ting som han solgte videre. Og hans evne var ikke liten, han hadde teft og smak og hadde sikkert en pen inntekt av denne geskjeften. Han berettet historier fra denne tiden og fortalte om enkelte av konkurrentene som lurte til seg gode saker for en liten skilling. Han ble harm over slikt. Senere i livet fortsatte han med denne virksomheten som en hobby og måtte av og til på auksjoner.
Senere i livet fikk han bedre orden på sin økonomi. Da var han efter eget utsagn blitt berømt og ble beæret med først Doblougs legat og senere kunstnerlønn fra Staten. Blant anbefalerne var de gamle fiender Sigurd Hoel og Arnulf Øverland.
*
Hans verker er mange:
Først "Vinterlandet" i 1912, derefter "Indgangen" 1915 og "Billeder fra den gamle Stue" 1916. Den første under pseudonymet Alf Ingebrekt, de øvrige under eget navn, alle tre utgitt av Gyldendal Nordisk Forlag, København. Herefter gikk det lang tid til neste samling "I vindens sus" 1927,
Aschehoug, altså efter "omvendelsen". Nå kommer en helt ny tone i hans poesi, i de første samlingene var det mørke og kold nordenvind, fattigdom og triste skjebner, nå blir det lysere med sol, skyer og sønnenvind. Og således fortsetter det i de samlinger som senere kommer, dog med enkelte bistre hugg innimellom.
Så kommer "Med vår under vingen" 1928, "Jordens drøm" 1930, "I Jordens lys" 1946 (denne og efterfølgende fra Dreyers Forlag, Oslo hvor; han var medstifter i 1943 og hovedkonsulent), "Stemmninger ved Okeanos bredder" 1949, "Høsthav" 1958, "En tangkrans" 1959, "Den jordiske vandringsmann" 1968 og til slutt "Siste strofer", de to siste samlinger utkom posthumt.
"Janus" utkom fra 1933 og gikk inn i 1941. Tidsskriftet inneholdt en lang rekke artikler av Alf Larsen som også lenge var eneredaktør, en tid var den usedvanlige Johannes Hohlenberg medredaktør. Han var ifølge Alf Larsen den som skrev de mest eksklusive artikler. Hohlenbergs artikler ble utgitt i en bok på Aschehoug med titel "Når Saltet mister sin Kraft".
Alf Larsens beste artikler og essays ble utgitt i et bind med titel
"Den kongelige kunst" og vakte stor oppmerksomhet langt utover dette land. En ytterligere samling med titel "I kunstens tjeneste" fulgte noen år senere. Efter siste krig ble et tidsskrift med navn Spektrum utgitt som en efterfølger av "Janus". Alf Larsen var dog ikke knyttet til redaksjonen.
Ut over dette forfattet Alf Larsen en lang rekke artikler og debattinnlegg i dagspressen, særlig i Morgenbladet og dessuten i forretningsbladet Farmand.
Vi skal heller ikke glemme vår dikters aforisme-samling "Nattetanker" utgitt av Dreyers Forlag og Nytt Nordisk Forlag, København i 1951, som han selv var stolt av. Ved sin bortgang i desember 1967 var han like klar i ånden. Jeg minnes hans egne ord: Legemet eldes, men Jeg'et er alltid ungt!



TIL TOPPEN AV SIDEN