*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

FRA FJERNDEMOKRATI TIL NÆRDEMOKRATI
Kan demokratiet utvikles?

Av Bjørn Moen

"Det sunde demokrati forutsetter et samfundsstyre ved frie og uavhengige kvinner og menn. Men jo sterkere staten griper om sig, jo flere dens organer blir, desto mere synker det relative antall frie og uavhengige personligheter. For hver ny stab av funksjonærer man får, innsnevres området for demokratisk styre."
C. J. Hambro: "Moderne mentalitet", 1938

Da Hambro skrev disse ord var det ikke bare på bakgrunn av de totalitære staters fremvekst i 20- og 30-årene, men like meget som reaksjon på det han så av antidemokratiske tendenser i datidens demokratier som f.eks. USA hvor daværende president Roosevelt forlangte å styre Høyesterett. For som Hambro pekte på:
".... det er ingen stat som på betryggende måte har vernet om og beskyttet sitt demokrati. Og her tenkes ikke på ydre trusler, men på farene innenfra. Hvis demokratiet ikke garderes mot sine egne fristelser til utglidning, vil det hurtig - og muligens endelig - opløses innenfra. - Demokratiet ruster i dobbelt forstand. Og ingen ydre oprustning kan frelse demokratiet hvis det fortæres av rust innenfra".
Det Hambro så som årsak til rustdannelsen var "mangelen på stringent kritisk tenkning, mangelen på prinsipper og prinsipiell vurdering". Er situasjonen forandret på disse 62 år, eller er antallet "relativt frie og uavhengige personligheter" fortsatt synkende på bekostning av en stadig mektigere stat?
I Fyrsten fremhever Machiavelli betydningen av å føre institusjoner tilbake til sine prinsipper. Det vil si at enhver organisasjon eller institusjon med tiden har en tendens til å utvikle seg i en retning som ikke alltid samsvarer med forutsetningene, for et levende samfunn av mennesker er alltid underlagt loven om utvikling og avvikling. Det er kjennetegnet på alt liv. På samme måte som de klassiske olympiader har lite eller intet med dagens olympiader å gjøre, har dagens demokratier svært lite med det opprinnelige greske. Kanskje hadde Sigrid Undset rett da hun under en foredragsreise i USA under 2. verdenskrig kom i skade for å uttale det engelske ordet "democracy" som "demo-crazy". Det er muligens ren "folkegalskap" å ville praktisere demokrati i dagens samfunn. Det er ikke sikkert at "folket", det vil si "folkeflertallet" alltid har rett. Enkelte vil endog hevde at flertallet aldri har rett. La oss derfor se litt nærmere på selve utgangspunktet - det greske demokrati og dets forutsetninger.

Det klassiske demokrati -
av folket, for folket

Det skal ifølge de greske historikere ha vært den vise Solon (ca. 600 f.Kr.) som med sin lovgivning la grunnlaget for det athenske "folkestyre". Først og fremst måtte man være fri mann - hverken kvinner eller slaver tilhørte denne gruppen - dernest måtte man være myndig. Når en ung mann kunne lese, skrive, regne og musisere var han ved fylte 18 år myndig og måtte sverge troskapsed til staten. Ved fylte 20 år kunne han stemme under møtene i Folkeforsamlingen. Disse ble sammenkalt omlag 4 ganger i måneden og fant sted på en terrasselignende klippe (Pnyks). Først ved fylte 30 år kunne han bli valgt som medlem av det 500 mann sterke Rådet som forberedte de saker som skulle avgjøres i Folkeforsamlingen, og til dommer i domstolene. Disse hadde til sammen 5000 medlemmer fordelt på 10 avdelinger med 1000 valgte suppleanter.
For å gjøre det mulig for alle frie borgere å delta ble det gitt en liten daglønn til rådsherrene og dommerne slik at ingen skulle tape inntekt på å engasjere seg i statens anliggender. Den frie athener hadde ikke bare rett til å delta i statens affærer, det var til og med straffbart å vegre seg. Den betegnelse man satte på et menneske som unndro seg sine samfunnsplikter fikk navnet "idiot" (gresk; idiotes), det vil si "legmann/ignorant" i motsetning til "politiker" som betydde en som engasjerte seg, altså "statsmann" (av ordet polis = bystat).
Utnevnelser til Rådet, domstolene og til de fleste embeter ble alltid foretatt ved loddtrekning blant dem som meldte seg til tjeneste. Men det var et embete det ikke ble trukket lodd om, det var rollen som feltherre eller "strateg" - 10 i tallet. Her ble det virkelig gjort et valg blant statens mest egnede menn. Men det var ikke bare i rollen som feltherre disse menn pekte seg ut, også som folketalere gjorde de seg bemerket. En av de mest kjente feltherrer og folketalere var Perikles (ca 500-429 f. Kr.) som i en årrekke ble gjenvalgt til Athens ledende strateg.
Det er i denne korte perioden på ca 30-40 år at Athen opplevde sin blomstringstid innen både kunst, vitenskap og litteratur. Mens Perikles var den suverene statsleder, hersket Fidias den første like suverent på kunstens område, og Anaksagoras på filosofiens. Men Athen var ikke bare en bystat, det var også den ledende makt på Peloponnes og med besittelser rundt Det egeiske hav. Men enhver blomstring følges av visning og frøsetting. Det athenske demokrati ble også gjenstand for forfall. "Folket" er i bunn og grunn et troløst folkeferd, det lar seg lede snart av den ene snart av den andre folketaler ("demagog"). Etterhvert oppsto det en rekke interessemotsetninger som ærgjerrige og maktsyke mennesker benyttet seg av. Det athenske demokrati fungerte først og fremst i den periode hvor "de beste blant likemenn" var rådende. Hvor mennesker som Perikles ofret seg for det felles anliggende uten å skjele til egen berikelse. Men etter hans død kom folketalere som Kleon og Alkibiades med stolte løfter og store ord som på mange måter forførte "folket" til beslutninger det ikke var grunnlag for. Fra nå av ble også hedersbetegnelsen "demagog" (folketaler) gradvis ensbetydende med "folkeforfører".

Det moderne demokrati -
når folket styres

På mange måter befinner vi oss i dag i en lignende situasjon som i den greske forfallstid; interessemotsetninger spilles ut mot hverandre, dagens "statsmenn" (politikere) blir svært ofte tatt med hånden dypt i pengekrukken, og "legmennene" (idiotes) blir betraktet som virkelige "idioter" unntatt i valgperiodene. Selv om vår allmenndannelse kanskje er mer omfattende enn i det gamle Athen er det ingen garanti for at våre vurderinger er velfunderte og basert på selvstendig tenkning. Våre dommer er som oftest grunnlagt mer på egennytte og sneversyn enn på virkelig innsikt i de spørsmål vi skal ta stilling til. Ofte dannes også våre holdninger av "demagoger" ikke så meget i de utendørs folkeforsamlinger som i de nye "folkeforsamlinger", radio og tv. Her er det ofte lettkjøpte og "populære" (folkelige) temaer som vinner oppslutning. Skattelettelser, høyere lønninger, fotball og spill utgjør en ikke uvesentlig del av hva flertallet av det norske folk beskjeftiger seg med, eller snarere blir tilbudt å beskjeftige seg med av både private og offentlige "demagoger". Kanskje krever et virkelig styre "av folket for folket" at folket også har en viss innsikt i det samfunn vi lever i?
Johan Scharffenberg foreslo i sin tid at før man ble innskrevet i manntallet skulle det være en obligatorisk statsborgerprøve for alle:
"Det bør fremlegges skolevitnesbyrd og holdes en skriftlig prøve med spørsmål om hovedpunktene i Norges forfatning, de viktigste rettsregler og landets historie .... Det trengs en oppdragelse til demokrati."1
Eller bør bare kompetente styre slik som "strategene" i det klassiske demokrati? Et slikt synspunkt finner vi bl.a. hos bergensfilosofen Nina Karin Monsen:
"Det er bare de dyktige som burde fatte beslutninger. Folkeviljen befinner seg ikke nødvendigvis hos folket. Det demokratiske ideal om at alle skal ha lik makt er en umulighet...Vi har 250.000 ansatte i helsevesenet som gjennom demokratiske beslutninger har ansvar for landets 1,2 millioner ulike klienter. Her deltar alle slags yrkesgrupper i viktige og intime beslutninger som angår den enkelte. Inkompetansen har fått mer betydning enn den burde, mens vi trenger kompetente beslutningstakere."2
De fleste vil være enige i at det å styre et fly eller en båt ikke er en sak for demokratisk avgjørelse blant passasjerene, men bør foretas av folk som er kompetente til det. Det er heller ikke underlagt flertallsbeslutning hvorvidt et hus skal bygges i tre eller betong, det er en oppgave for arkitekter og bygningseksperter. Men det melder seg straks et "demokratisk" problem om eieren av tomten vil bygge et hus på 5 etasjer i et villastrøk. Da kommer naboer og andre inn i bildet og slår i bordet med både bygningslover og nabolovgivning.

Det representative demokrati -
et partivelde?

De fleste stater som kaller seg demokratier har valgt et system med et representativ demokrati hvor "folkeviljen" representeres av "folkevalgte" politikere. "Folket" har overlatt styringen av samfunnet til noen som i utgangspunktet skulle være bedre skikket til det, mer kompetente enn den vanlige mann og kvinne. Denne form for demokrati har gjort at avstanden til "folket" er langt større enn det burde være. Vi kan i dag utvikle demokratiet til å bli et fjerndemokrati med basis i det engelske parlamentsystem som helt er basert på politiske partier. I virkeligheten er det ikke personer vi stemmer på, men partilister. Våre dagers folkevalgte er derfor ikke lenger "folkets kårne" men "partiets kårne", oftest som takk for tro tjeneste i partisystemet, sjelden for sin personlige dyktighet eller innsikt. Den som fjerner seg for meget fra den partitro linje kan vanskelig regne med gjenvalg fra valgkomiteen. Her er det partipisken kommer inn som et viktig politisk virkemiddel. Men hva skjer da med det viktige demokratiske prinsipp om "en mann, en stemme"?
Johan Scharffenberg gir et eksempel på dette i sin bok "Quo vadis Norvegia?":
"Et parti har 80 tilhengere av 150 tingmenn. I gruppemøtet stemmer 50 for og 30 mot en avgjørelse i et viktig spørsmål. De 30 blir forpliktet til å stemme med partiets flertall, og beslutningen vedtas i Stortinget med 80 stemmer mot 70 av de andre partier, men hadde alle stemt efter sin overbevisning, vilde 70 + 30= 100 ha stemt mot og bare 50 for. En tredjedel vil i så fall sette sin vilje gjennom mot to tredjedeler."3
En slik innpisket avstemning kan være alt annet enn representativ for stemningen i "folket". I virkeligheten er et slikt partipolitisk demokrati alltid et flertallsdiktatur, et "demokratur" hvor flertallet har rett fordi det har makten, nemlig flertallet. Men svært ofte viser det seg at ny erkjennelse ikke kommer fra et flertall, men fra et mindretall, ja endog fra én enkelt person. Der hvor partipisken blir for hård bryter de parti-troløse med moderpartiet og danner sitt eget parti som med dannelsen av Sosialistisk folkeparti i 1961, eller man gjør som i Tydal kommune, danner sin egen Bygdefolkets liste uten partipolitisk avhengighet: I over et halvt århundre hadde Arbeiderpartiet hersket så å si eneveldig, en situasjonen som med tiden viste alle tegn på "materialtretthet". For å holde orden i rekkene og de to fløyene innen partiet på samme kurs ble partipisken flittig brukt. Men da partiet omgikk en åpenbar kandidat til rådmannsjobben, var begeret fullt for dem som sto utenfor det gode arbeiderpolitiske selskap. Bygdefolkets liste så dagens lys i 1987 med den forsmådde rådmannskandidaten øverst. Ved opptellingen viste tydølingene en sjelden valgdeltagelse med 90% oppslutning og nyskapningen fikk hele 51,2% av stemmene og med rådmannskandidaten nå som ordfører.
"Partipisken var jo i virksomhet det meste av tida i saker der det var ulike linjer i lokallaget. Egentlig hadde det jo vært nok med en mann fra AP i kommunestyret", uttalte en av "opprørerne".4
Her er vi ved et av kjerneproblemene i det representative demokrati; man representerer ikke lenger den sunne fornuft, eller innsikt i konkrete saker, men et mer eller mindre abstrakt partiprogram. For som både ordet "parti" og "program" tilsier, kan partier bare være partiske og programmatiske. De favner bare over en sektor av virkeligheten slik den var da partiprogrammet ble vedtatt. Imens har virkeligheten forandret seg uten nedslag i partiprogrammet.
Selv om enkelte politikere frykter at et stort antall partier er en fare for demokratiet, er det snarere det motsatte som er tilfelle. Skulle det være en ulempe for demokratiet at flest mulige av de holdninger og meninger som finnes i samfunnet ble representert i en folkeforsamling? Kanskje er de politiske partiene selv blitt en fare for det politiske engasjement i "folket".
"I stedet for å mobilisere, bidrar de politiske partiene til å passivisere folk. De politiske partiene blir oppfattet som mer nødvendige enn de er for et levende lokaldemokrati. Egentlig fungerer de som en propp. Kutt den økonomiske støtten til partiene, så kan vi se hva slags engasjement som da vil bli utløst."
Denne kraftsalven kom fra professor ved Institutt for administrasjons- og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Audun Offerdal.5 Uttalelsen kom etter en undersøkelse som klart viste at langt flere enn antatt kunne tenke seg å delta i lokalpolitikken, bare ikke som partipolitikere.
"For de som ønsket å motta politiske verv, var ønsket om å gjøre en god jobb for partiet det minst aktuelle motivet. ... I tillegg svarte de borgere som hadde politiske ambisjoner at det største hinderet for å engasjere seg var at de da måtte være lojale, og forsvare det politiske partiet i ett og alt."6
Kanskje krever demokratiet mer enn bare muligheten til å velge representanter for våre meninger og holdninger annet hvert år. For et demokrati i moderne forstand er helt avhengig av et vedvarende engasjement fra "demos" om ikke demokratiet skal "fortæres av rust innenfra".

Fremtidens demokrati -
nærdemokrati / direkte demokrati

Hva skal til for igjen å la folkeviljen komme til orde? Det har fra forskjellige hold gjennom hele forrige århundre kommet forslag om å utvide demokratiet med såkalte bindende folkeavstemninger etter mønster av det sveitsiske system. Disse forslag har hittil blitt nedstemt av "folkets kårne", men egentlig skulle et så alvorlig spørsmål ha vært forelagt folket til avstemning; vil vi et virkelig folkestyre, eller vil vi fortsatt ha et skinn-demokrati? Det er kanskje ikke så underlig at valgdeltagelsen år om annet går ned. Det er snart et spørsmål om vi lenger kan kalle oss et demokrati hvis bare under 50% av velgerne orker å møte opp til stortings- eller kommunevalgene. Denne økende apati henger uløselig sammen med det partifikserte samfunn vi har bygget opp i forrige århundre. Men i virkeligheten er det ikke lenger de folkevalgte representanter som utøver folkeviljen, den utøves nå i stor grad på departementenes og interessegruppenes kontorer. Grunnlaget for politikernes avgjørelser legges av profesjonelle lobbyister som ofte representerer store økonomiske interesser. For det blir mer og mer tydelig at Den norske stat i virkeligheten er et enormt økonomisk foretak med eget regnskap og budsjett og ikke en rettsstat som skulle se til at nettopp de store økonomiske interesser ikke ble premissgivere for lovgivningen. Det er kanskje ikke så rart at mange politikere er engstelige for den "politikerforakt" som brer seg i samfunnet, men Georg Apenes var nærmere sakens kjerne da han uttalte at årsaken til velgernes politikerforakt lå i politikernes "velgerforakt". Det kunne han som tidligere stortingsrepresentant for Høyre uttale etter flere politiske avgjørelser som gikk mot folkeflertallet når det gjaldt kommunesammenslåinger.
Det er kanskje først og fremst på det rettslige område at vi kan skimte konturene av et folkelig engasjement i dannelsen av interessegrupper rettet mot en enkelt sak. Vi finner det først og fremst i forbindelse med natur- og miljøspørsmål (Bellona) og når det gjelder en rettferdig fordeling av jordens ressurser (Fremtiden i våre hender). Ingen av disse interessegrupperinger er blitt det vi kan kalle et politisk part. En folkebevegelse som kunne ha blitt et politisk parti var "Nei til EU", men det valgte å nedlegge sin virksomhet straks oppgaven var løst. En annen form for folkebevegelse begynte som en énmanns protestbevegelse, men ble senere et politisk parti, nemlig Anders Langes parti med hovedformål sterk nedsettelse av skatter og avgifter og mot statlig inngrep. Senere ble det omdøpt til Fremskrittspartiet og bærer fortsatt alle tegn på å være et "villskuddparti" hvor det ene medlem ikke alltid vil eller kan gå i takt med de andre.
En mer politisk orientert folkebevegelse så dagens lys i 50-årene da "Frie folkevalgte" sto frem på den politiske arena. Deres bestrebelse var å engasjere politisk de personer som hadde vist faglige eller annen dyktighet på ulike områder av samfunnslivet. Derfor henvendte man seg f.eks. til Vebjørn Tandberg som hadde vist nye veier i ledelsen av sin Tandberg Radiofabrikk og til Olav Selvaag som hadde revolusjonert etterkrigstidens husbygging med sine løsninger. Begge takket nei til å være med, men det var svært få stemmer som manglet på at Frie folkevalgtes førstekandidat, Johan Galtung ble valgt inn i Oslo bystyre.
Mens vi i 1960-årene opplevet en partipolitisering av samfunnet på bekostning av et folkelige engasjement, ser vi ved begynnelsen av et nytt årtusen konturene av en ny demokratiseringsbevegelse - direkte demokrati. De første antydninger fikk vi i 1998 i og med dannelsen av organisasjonen "Mer demokrati" i Trondheim med prøveprosjektet Svartlamoen. Her hadde politikerne helt satt til side beboernes interesser og isteden gått inn på næringslivets og det økonomiske livs premisser om utbygging og med alle politikeres ønskedrøm - "flere arbeidsplasser" som lokkemiddel, det vil si større skatteinntekter for kommunen.
En annen nyskapning på det demokratiske grunnplan er Rettsdemokratene, en folkeaksjon som tar sikte på å bygge opp en landsomfattende organisasjon før stortingsvalget neste år. Aksjonen retter seg først og fremst mot de politiske partier og den parlamentariske styreform som de mener urettmessig har skjøvet seg inn mellom befolkningen og Stortinget. Rettsdemokratene vi ta tilbake folkestyret slik det kom frem i Grunnloven av 1814 med de endringer som er foretatt senere samt bygge videre på FN's menneskerettighetserklæring.
Det er naturligvis lettere å engasjere folk i lokale saker med konkrete mennesker og interessemotsetninger enn i verdenspolitiske spørsmål. På det lokalpolitiske område har det over hele Europa i de senere år dukket opp lignende bevegelser, et uttrykk for det gamle ordtak om at "politikk er for viktig til å overlates politikere". Men fortsatt gjenstår en grenseoppgang mellom det folkelig "demokratiske" område og det område som krever kompetanse og fagkunnskap. Det er et spørsmål om hvilke ideer som er fruktbare for å danne et samfunn "av mennesker for mennesker". For den statsmodell vi har utviklet blir mer og mer å ligne med fortidens kjempeøgler. De gikk som kjent til grunne av for meget kropp og for lite hjerne.

1 Johan Scharffenberg: Quo vadis Norvegia? Oslo 1945.
2 Bergens Tidende 19/9 1995
3 J. Scharffenberg: op.cit
4 Klassekampen 9/9 1995
5 Bergens Tidende 8/8 1993
6 op.cit



TIL TOPPEN AV SIDEN