*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

MELLOM ENEVELDE OG DEMOKRATI
På vei mot en ny samfunnsform

Av Bjørn Moen

Ved inngangen til et nytt årtusen er det berettiget å se både tilbake og i den grad det er mulig fremover. Ordtaket "om hundre år er allting glemt" gjelder først og fremst på det personlige område, på det sosiale må vi leve med de feil som er skapt i fortiden enten det er hundre år eller mer om de ikke forvandles. På mange måter har de siste hundre år av forrige årtusen vært et lærestykke i sosial utfordring. Intet århundre har i den grad vært preget av sosiale og kulturelle omskiftninger som det 20. århundre. Vi kan se tilbake på to verdenskriger, den russiske revolusjon og det kommunistiske diktatur, den tyske revolusjon med et nasjonalsosialistisk diktatur, vitenskapelige eksperiment som har rystet verden i mer enn en betydning samt en gradvis ødeleggelse av selve menneskenes livsgrunnlag; den planet som er vårt felles bosted.
Spørsmålet er om disse rystelser har vært så sterke at de har fått oss til å tenke. For alle disse fenomener er et resultat av hvordan vi har tenkt om mennesket og dets rolle i verden. Vi lever i en verden hvor mennesket nærmer seg grensene for sin eksistens både som enkeltindivid og som verdensborger. Men denne situasjon er så ny at vi knapt har funnet de rette begreper for den. Tiden vil vise om vi er istand til å finne svar på de spørsmål situasjonen stiller. Et av disse spørsmål dreier seg om organiseringen av våre samfunn. Idealet i forrige århundre har vært den demokratisk/parlamentariske samfunnsmodell, da de diktatoriske har vist sitt umenneskelige ansikt.
Det er lett nok å ta avstand fra fortidens eneveldige styreformer, diktatur og lensvesen, men kanskje lever disse samfunnsmodeller videre i moderne innpakning. Sosiale fortidslevninger vil fortsatt skape uro i våre samfunn om de ikke forvandles. Det gjelder også i høy grad demokrati-begrepet foruten restene av eneveldet og adelsveldet. For kanskje finnes elementer i disse statsbegreper som kan bli fruktbare også i dagens samfunnsdebatt?

De tre klassiske statsformer

Det var den greske filosof Aristoteles som i sitt skrift om politikk beskrev tre hovedformer for styresett; monarki, aristokrati og demokrati.
"Monarki" er avledet av de greske ordene "monos" (ene) og "arché" (styre/herske). Det vil si en statsform hvor ett menneske regjerer. Derfor kan monarkiet betegnes som den opprinnelige styreform fra den gang eneherskeren virkelig var "Solkonge" av "Guds nåde". Enten det gjaldt det gamle Egypt, inkariket eller det gamle Kina, har alle kulturer en legendarisk "gullalder" hvor "gudekongene" regjerte. I deres person var forent både den verdslige og den religiøse makt som så til at gudenes vilje skulle skje på jorden slik som i himlene. Men "gullalderen" ble avløst av både en sølv- og en bronsealder for til slutt å havne i en "jernalder" hvor eneherskeren regjerte som "enevoldshersker". Våre dagers "monarkier" (kongedømmer) har derfor fått tillegget "innskrenket" eller "konstitusjonelt" for å markere forskjellen på de eneveldige styreformer.
"Aristokrati" vil si "et styre av de dyktigste", altså et fåmannsvelde ledet av mennesker som er best skikket til oppgaven. Aristokratiet var i sin urform en "demokratisering" av monarkiet hvor nå "den ene" ble avløst av "de få". Det var et slikt "fåmannsvelde" Platon forfektet i sin bok Staten. For datidens grekere betydde moralsk vandel og filosofisk skolering langt mer enn makt og rikdom. Man visste at makt kan korrumpere om ikke det moralske er velutviklet hos statens ledere. Av de greske bystater var det Sparta som ble ledet ut fra et aristokratisk prinsipp, mens Athen ble regjert ut fra et mer demokratisk.
"Demokrati" er avledet av de greske ordene "demos" (folk) og "kratein" (styre/herske). Det var først og fremst betegnelsen på den statsforfatning som Athen praktiserte hvor alle frie menn over en viss alder deltok i bystatens avgjørelser. Det var en form for direkte demokrati som idag bare praktiseres i enkelte kantoner i Sveits.
Mens den monarkiske styreform forutsetter en innsiktsfull og vis leder, den aristokratiske en ledelse av de beste, krever demokratiet et samfunn av modne, selvstendige individer som ut fra felles interesser finner løsninger på sosiale oppgaver.
Gjennom historien finner vi alle tre styreformer representert både i sin glanstid og i sin visningsperiode.

Monarkiet - det enhetlige prinsipp

Det klassiske monarki var en enhetsstat hvor både den jordiske kongeverdighet og den yppersteprestelige funksjon var samlet i én person. Denne samfunnsform er i sin grunnstruktur pyramideformet med en "solkonge" eller en "farao" på toppen som formidler av lyset fra det himmelske inn i det jordiske mørke. Denne formidling av den guddommelige vilje er et viktig element i alt religiøst liv, for gudene kjenner intet demokrati, kun hierarki. Vel å merke i kraft av en utvikling av lavere egenskaper til høyere evner - ikke i darwinistisk betydning, men i moralsk, etisk henseende. Denne hierarkiske struktur var det samfunnsbærende prinsipp så lenge menneskene ennå kunne se opp til en regent som styrte etter religiøse, moralske lover. Et slikt samfunn forutsetter samtidig en bevissthetstilstand hos menneskene hvor hengivenhet og ærefrykt er rådende. Problemet oppstår den dag dette hierarkiske prinsipp fortsetter uten sitt moralske fundament. Det kan vi tydelig se i forfallet av Det romerske imperium. Innad opplevet man hvordan mer eller mindre "gale" keisere forsøkte å forene yppersteprestens verdighet med keisermaktens, utad ble enhetsstaten oppløst av de germanske og slaviske folkeslag som strømmet inn over Romerriket. Først da kristendommen avløste de gamle mysteriereligioner ble et hierarkisk enevelde igjen etablert. Kristendommen ble faktisk den samlende sosiale faktor i Europa i det første årtusen i og med en utstrakt misjonsvirksomhet i de germanske og slaviske områder. Men da de nye nasjonalstater vokste frem på ruinene av det romerske imperium, begynte også striden mellom den religiøse og den verdslige makt. Begge statsmakter anså seg som arvtakere etter det romerske imperiums cæsarer; paven i rollen som cæsarenes religiøse funksjon "Summus Pontifex" eller "Pontifex Maximus" (yppersteprest) og kongene i sin rolle som øverste statsleder - "Cæsar", dvs. det som senere er blitt til ordene "keiser" og "tsar". Denne striden endte foreløpig med at keiser Henrik VI av Det tysk-romerske rike måtte bøye seg for pave Gregor 7. i 1077. For Gregor 7. ville bringe Augustins ideal om en gudsstat på jorden til virkelighet. Alle verdslige konger og fyrster skulle bøye kne for den hellige fader i Roma og kysse hans føtter. Men Gregor 7. fikk ikke oppleve sitt store mål; å befri Jerusalem fra de vantro muhammedanere, det skulle hans etterfølger på Peters trone - Urban 2. virkeliggjøre. I 1096 startet det første korstog under kirkens åndelige og militære ledelse. Ved inngangen til den nyere tid sto således Den romersk-katolske kirke på høyden av sin makt over både sjeler og legemer. Det kunne den i kraft av det religiøse ideal - det hierarkiske prinsipp som til tross for både en reformasjon og en rekke revolusjoner fortsatt er en rådende samfunnsform.
Den mest gjennomførte enhetsstat i moderne historie - Sovjetsamveldet - var som sine forgjengere i faraoenes tidsalder, tuftet på et religiøst grunnlag. For dette sosialistiske eksperiment kunne bare gjennomføres takket være idéer som kun var mulige ut fra religiøs hengivelse og tro. Vi finner det religiøse prinsipp i kommunismens "hellige bøker" med Marx' og Engels skrifter som "Det gamle testamente" og Lenins som "Det nye testamente". For å fullføre bildet hører det med til enhver religiøs bevegelse også kjettere og kjetterbevegelser. "Kirken" (Det kommunistiske parti) så seg derfor nødt til å preke korstog mot heretikerne for å kunne holde læren ren. Moskvaprosessene i slutten av 1930-årene var et slikt inkvisisjonsoppgjør med bl. a. kjetteren Trotsky, hvoretter Stalin oppnådde sin fulle maktstilling som "Den røde pave".
Det er derfor et spørsmål om dette religiøse prinsipp kan og bør være et statsbærende ideal. Som fundament for det enkelte menneskes liv og moral, kan det være berettiget, men som fundament for et fellesskap av individer med ulike evner og anlegg kan det aldri føre til annet enn ensretting og terror på det sosiale område.

Aristokratiet -
dualitetens prinsipp

Aristokratiet er den styreform hvor en gruppe mennesker regjerer i kraft av sine moralske eller filosofiske egenskaper. Dette fåmannsvelde er i sin grunnkarakter basert på et lagdelt samfunn, som det indiske kastesystem. Et slikt samfunnssystem vil med tiden oppleve at det opprinnelige aristokrati går over til å bli arvelig og derved oppstår stridigheter mellom ulike adelsfamilier slik som kampen mellom patrisierne og plebeierne i Roma. Men det aristokratiske system bærer også i seg et viktig element - dualiteten.
Dualitetsprinsippet uttrykker imidlertid et viktig element i all utvikling. Slik som spenningen mellom våken og sovende tilstand bringer nye impulser til mennesket, er det vekslingen mellom dag og natt som gir grunnlaget for naturens liv og rytme. Og det var rivaliseringen mellom Sparta og Athen som dannet grunnlaget for den greske kultur. Sparta med sine mer "maskuline" idealer var like nødvendig som Athens mer "feminine". Slik som et menneske trenger to ben for å kunne bevege seg, slik var den greske kultur avhengig av både Sparta og Athen. For de romerske hærførere var "divide et impera" (splitt og hersk) et viktig ledd i deres militærstrategi. Ikke nok med at fienden ble splittet, ofte oppnådde man at partene gjensidig bekjempet hverandre, et prinsipp som har hatt sine tilhengere helt opp til våre dager.
Vi kan følge dette dualitetsprinsipp gjennom hele middelalderen i kampen mellom keiser og pave, mellom ulike adelsfamilier og fyrstehus, men det var først på De britiske øyer at aristokratiet fikk sitt moderne uttrykk i utviklingen av den britiske parlamentarisme.
Ordet "parlament" er avledet av det franske ordet for tale - "parler". Lenge før normannernes erobring i 1066 hadde det vokst frem en ordning hvor kongen sammenkalte landets vise menn til rådslagning om rikets forhold. Senere besto rådet av høye geistlige og de mektigste baroner som i sin tid presset frem "Det store frihetsbrev" (Magna Charta Libertatum) for å sikre adelens rettigheter overfor kongemakten. Dette frihetsbrevet åpnet mulighetene for det som fikk betegnelsen "Parliament", det vil si "The House of Lords" - Overhuset. Under de følgende stridigheter mellom kongen og adelen innkalte Parlamentet i 1254 representanter også for lavadelen. I 1265 ble Parlamentet utvidet med to representanter for hver by. Derved var grunnlaget lagt for "The House of Commons" - Underhuset. Men fortsatt var Parlamentet helt frem til slutten av 1300-tallet å betrakte som ett eneste Storråd. På denne tiden skilte representantene for lavadelen og byene seg ut og valgte sin egen president (speaker). Todelingen av Parlamentet var nå et faktum.
Mens Parlamentet vokste frem av kampen mellom kongen og adelen med kirken som adelens støttespiller, vokste de politiske partier "Tory" (Røver) og "Whig" (Hestetyv) frem av striden mellom katolikker og protestanter, mellom kongemakt og Parlament.
"Tory" (De konservative) oppsto som gruppering blant kong Charles II.s katolske tilhengere omkring 1680. Senere oppga de stuartenes katolske sak og ble et rent kongetro og konservativt parti hovedsakelig rekruttert fra prestene og landadelen. "Whig" (de liberale) ble dannet samtidig som Tory og var opprinnelig betegnelsen på protestantene som kjempet mot stuartene og for Parlamentets rettigheter. Men det var først i begynnelsen av det 19. århundre at interessegruppene ble til det vi forbinder med dagens politiske partier. Det parlamentariske system er helt utenkelig uten en todeling, en dualitet mellom posisjon og opposisjon, mellom regjering - parlament, mellom konservativ - radikal. Dette prinsipp preget seg helt ut i hvordan parlamentet var innrettet; en midtgang delte forsamlingen i to slik at de to parter satt med ansiktet vendt mot hverandre. Mens den mytiske Kong Arthur og hans riddere var forsamlet omkring Det runde bord, var man nå benket på hver side av Det firkantete bord klar til enten strid eller forhandlinger. Fortsatt bruker vi ordet "parlamentere" i betydningen å forhandle i et tvistemål. Et begrep som mange parlamentarikere glemmer i kampens hete.

Demokrati -
det allmenne prinsipp

Da striden mellom keiser og pave var avsluttet med paven som den eneveldige seierherre, dukket det samtidig opp tanker om et nytt sosialt prinsipp, trehetsprinsippet eller treenighetsprinsippet. Vi finner det i sin opprinnelige form i kristendommens treenighetslære: "Faderen, Sønnen og Den hellige ånd". Men det var den kristne mystiker og samtidige med Frans av Assisi, Joachim de Fiori, som utviklet tankene om at trehetsprinsippet også gjaldt forholdene her på jorden. Han talte om historiens tre stadier; Faderens tidsalder (Det gamle testamente), Sønnens tidsalder (Det nye testamente) og Den hellige ånds tidsalder (Johannes' Apokalypse). Dette trehetlige prinsipp var også nedfelt i middelalderens laugsvesen hvor håndverkeren måtte gå tre grader; lærling - svenn - mester, de samme grader som frimureriet hadde i sin opprinnelige form etter mønster av oldtidens mysterieskoler. Eller slik det ble billedliggjort i Ødipus-legenden, hvor sfinksen stiller enhver som vil forbi, dette spørsmål: "Hva er det som om morgenen går på fire, ved middagstider på to og ved aftenstider på tre?" Den som ikke svarte rett, gikk den sikre død i møte. Men Ødipus løste gåten med sitt svar: "mennesket". Det er det vesen som i sin livsmorgen krabber på fire, for så å reise seg og vandre omkring på sine to ben i livets middagshøyde, men som i livets aftenstid må støtte seg til sin stokk. Det var samtidig uttrykk for de tre stadier ethvert menneske måtte gå gjennom om det skulle styrke sin kropp, foredle sin sjel og berike sin ånd.
Det var fremveksten av "tredjestanden", borgerstanden som ga et videre sosialt fremstøt. Fra gammelt av hadde kampen om ledelsen i samfunnet stått mellom adelsstanden og prestestanden, nå meldte også de frie borgere seg på arenaen - handelsmenn og håndverkere. Den franske revolusjon var et fortvilet forsøk på å gi borgerne de rettigheter som svarte til de virkelige samfunnsforhold.
Norges grunnlov av 17. mai 1814 brøt på mange måter med et eneveldig og hierarkisk statsideal, med både monarki og aristokrati. Grunnloven bygget på datidens forbilder; først og fremst den amerikanske frihetserklæring fra 1776, dernest på den franske revolusjon av 1789 med idealene om "frihet, likhet og broderlighet". Men hovedprinsippet i Grunnloven var Montesquieus inndeling av staten i en lovgivende, en dømmende og en utøvende del. For Eidsvollsmennene var det maktpåliggende at det skulle være en ballanse mellom disse tre ledd, hvor kongemakten (utøvende) skulle ha en likeverdig stilling i forhold til Stortinget (lovgivende) og domstolene (dømmende). Derfor heter det også i § 12 : "Kongen vælger selv et Raad af stemmeberettigede norske Borgere". I dag betyr "Kongen" - "Kongen i statsråd", for i og med parlamentarismens innføring i 1884 ble Johan Sverdrups ideal om "all makt i denne sal" en realitet og medførte et brudd med Eidsvollsmennenes maktfordelingsprinsipp. Derfor har Johan Scharffenberg rett i sin påstand at Kongeriket Norge er "en republikk med en arvelig president som har tittel av konge."1
I dagens statssystem er det vanskelig å få øye på disse opprinnelige tre ledd, fordi eneveldets prinsipp fortsatt råder i og med den rolle "Staten" har fått. Staten er nå et alt omseggripende prinsipp; den har ikke bare en religion (den evangelisk?lutherske), den har også et skolesystem med folkeskoler, høyskoler og universitet, den driver radiokanaler, TV-kanaler, jernbane, postvesen, sykehus, oljeutvinning. Den dirigerer jordbrukspolitikk, fiskeripolitikk og har til og med eget regnskap og budsjett som en annen bedrift. Fra fødselen gir den oss barnetrygd og ved slutten av livet pensjon. Den sørger kort sagt for oss fra vugge til grav.
Spørsmålet blir derfor: Hører demokratiet hjemme på alle samfunnets områder, eller er det områder som er mer monarkiske eller kanskje aristokratiske i sin struktur?

Samfunnets tre sosiale områder

Vår tids enhetsstater bygger fortsatt på et prinsipp som stammer fra den tid samfunnet var en gjenklang av menneskevesenet. Slik som mennesket er en enhet av hode, bryst, armer og ben, ble også samfunnets "legeme" bygget opp. Tydeligst ser vi dette i de gamle kastesamfunn, hvor alle mennesker gjennom arv og skjebne var født inn i en sosial sammenheng som kun fungerte som en helhet når enhver utførte sin tilmålte oppgave. Det indiske samfunn var i urtiden innrettet som et menneskelegeme i fire deler med prestekasten som hode, krigerkasten som armer, handelskasten som brystpartiet og jordbrukerne/håndverkerne som bena.
I og med fremveksten av det industrielle samfunn hvor maskiner stort sett erstattet menneskelig kroppsarbeid, mistet menneskene gradvis sin yrkesstolthet og sitt menneskeverd. En smed laget sine redskaper ut fra personlig dyktighet, en maskin lager det ut fra sin konstruksjon eller konstruktørens dyktighet. Derfor har en industriarbeider fått et mer upersonlig forhold til det produkt han/maskinen lager. En gresk slave i det gamle Athen hadde en langt friere stilling enn dagens "lønnsslaver". Det menneskene tapte i sitt menneskeverd til maskinene, forsøkte man å bøte på med høyere pris på sitt arbeide og større rettigheter på arbeidsplassen. Men problemet er hverken høyere lønn eller mer fritid, det ligger et helt annet sted i våre "rike" samfunn. I dag snakker man om en offentlig fattigdom i et av verdens rikeste land fordi oljepengene har skapt et enormt kapitalproblem. Men den egentlige "kapital" ligger i reelle verdier, som er mennesket selv og hvorfor det sliter og sleper seg omkring her på jorden. For mer enn noen gang venter vi på virkeliggjørelsen av et samfunn "for mennesker, av mennesker". Et ideal man i Tsjekkoslovakia eksperimenterte med i årene 1966?68 under slagordet "et samfunn med et menneskelig ansikt". Det var et eksperiment ut fra de reelle samfunnsproblemer den kommunistiske enhetsstat hadde skapt. I bakgrunnen kunne man skimte konturene av idéer om en ny inndeling av samfunnslivet ut fra det menneskelige prinsipp.

"Monarkiet" - det frie individs område

Den franske revolusjons ideer om "frihet, likhet og broderlighet" var en nødvendig forutsetning for et sosialt byggverk med et menneskelig ansikt. Men oftest er disse idéer blitt virkeliggjort i sitt vrengebilde; frihet ble til "å ta seg frihet på andres bekostning", likhet til "alle er vi like, men noen er likere enn andre", og broderlighet til "alt ditt er mitt".
Ved slutten av 1. verdenskrig (1917) fremla Rudolf Steiner sin store sosiale oppdagelse om samfunnets trehetlige funksjon og struktur. For første gang i moderne tid dukket Aristoteles' tre samfunnsformer igjen opp, ikke som tre ulike statsmodeller, men som tre områder innen samme statsdannelse.
Det ene område betegnet Rudolf Steiner som det individuelle, kulturelle eller åndslivets område, det andre som det sosiale, økonomisk-handelsmessige og det tredje som det demokratisk, rettslig-juridiske.2
Når det gjelder de individuelle forhold som begavelse, interesser, evner og anlegg kan det aldri reguleres som et fellesanliggende. Her er det idéer skapes og meninger brytes - et område hvor den egentlige strid skulle utkjempes med åndens våpen i både skrift og tale. Dette individuelle området ligner mest på det som tidligere kaltes "monarki", for vi er alle "konger i vårt eget rike". Men farene for alle "småkonger" er å ville tilrane seg makten over andre. Derfor er dette samfunnsområde også selve arnestedet for ideologienes tyranni. For alle diktaturer i moderne tid har sitt utspring i dette i egentlige forstand "usosiale" område takket være sammenblandingen med rettsstaten hvor militær? og politivesen hører hjemme.
Alt snakk om "frihandel" eller "nasjonenes frihet" er misbruk av ordet frihet. Ingen handel eller stat kan være fri, bare det enkelte menneske kan erklære seg fri og ubundet. For frihet kan bare trives under ansvar og moralsk integritet, noe hverken en stat eller en institusjon kan smykke seg med.
Men også frihetsområdet må organiseres om det ikke helt skal gå i oppløsning. Vi ser det i dannelsen av ulike foreninger som har til oppgave "menneskets utvikling" enten de er av religiøs, kunstnerisk eller vitenskapelig karakter. Slike sammenslutninger vil imidlertid i sitt vesen alltid ha en tendens til noe dogmatisk og ensrettende om de får for stor makt på sitt område. De fleste "statsautoriserte" organisasjoner enten det gjelder på legevitenskapens, naturvitenskapens eller det religiøse område blir diktatoriske og vil forsøke å kneble andre divergerende ytringer. Men det frie åndslivs område må la alle ytringer komme til uttrykk slik det er nedfelt i FNs Menneskerettserklæring om bl.a. frihet i tale og skrift samt fri religionsutøvelse. For på dette område gjelder Darwins tese om "The survival of the fittest" - for bare det er liv laga som er fruktbart for det frie menneske.

"Aristokratiet" - det sosiale fellesskaps område

Det andre område er Merkurs, den bevingede guds område. Slik blodet strømmer "sosialt" til alle deler av legemet skulle også varene strømme til de steder på jorden hvor det er behov for dem. For næringslivet kjenner ingen landegrenser og er i sin struktur verdensomspennende. Det ser vi i dannelsen av internasjonale industri- og handelsselskap og i kartelldannelser og andre konglomerater. Men uten internasjonale rettslige avtaler vil de store industriselskap opprette et verdensomspennende diktatur, noe man forsøker å forhindre i Den internasjonale handelsorganisasjon (WTO). Dessverre er det internasjonale rettsliv ennå så infiltrert med nasjonal handelsegoisme at de små nasjoner og fattige områder fortsatt er rettstaperne.
Fordi næringslivet er verdensomspennende, trenger man mennesker med individuell begavelse paret med sosial forståelse. Det er på dette område det aristokratiske prinsipp skulle være rådende. "De bestes" innsikt skulle være en gave til hele verdenssamfunnet og ikke en svøpe. Det Rudolf Steiner foreslo for å ivareta dette områdes egentlige sosiale profil, var opprettelsen av assosiasjoner. Det vil si sammenslutninger på saklig og faglig basis hvor vareprodusent, varedistributør og vareforbruker sluttet seg sammen for å få oversikt over behovet for de forskjellige varer, prisfastsettelse osv. På dette felt gjelder det å kunne "parlamentere", for her råder interessemotsetninger som best kan løses innenfor et "næringslivets parlament". Her råder i høyeste grad dualitetsproblemet, da det er utenkelig å snakke om produksjon uten konsumpsjon eller kjøp uten salg. Vi ser også at der hvor parlamentarismen er innført, beskjeftiger den folkevalgte forsamlingen seg mere og mer med næringslivsspørsmål. Men problemet er at de folkevalgte ikke er blitt valgt for å ivareta slike spørsmål. Dagens samfunn er så komplisert at en politiker ikke lenger har mulighet til selv å undersøke de faktiske (faglige) forhold, men må stole enten på byråkratiet i statsforvaltningen (departementene), eller på de faglige uttalelser som stammer fra lobbyistene (de store organisasjoner). Derfor ser vi hvordan næringslivets organisasjoner mer og mer legger premissene for stortingsrepresentantenes avgjørelser. Vi kan bl.a. se det i enkelte innstillinger fra stortingskomiteene hvor ordlyden ligner påfallende den lobbyistene har brukt i sine dokumenter.

"Demokratiet" - likeverdets område

Tidligere kunne Kirken uttale at alle er vi "like overfor Gud", i dag skulle likeverdet gjelde overfor loven, det felles multiplum som har menneskenes ve og vel som basis. Her skulle de samme lover og regler gjelde for "Kong Salomo" som for "Jørgen Hattemaker". På dette område er det moderne "demokrati" berettiget, hvor alle stemmeberettigede borgere skulle ha mulighet til å velge representanter til et "lovlig" og "ordentlig" Storting. Folkeforsamlingens fremste oppgave skulle være en regulering av alt som er av felles interesse for menneskene i et samfunn. Det være seg innføring av trafikklover, arverettslovgivning og å trygge borgernes sikkerhet (politi, militærvesen, domstoler). Her gjelder det å forhindre at grupper eller enkeltpersoner tilraner seg gruppeegoistiske eller individuelle fordeler på bekostning av andres rettigheter. For alle er vi like, men bare overfor loven.
Den italienske renessanse frembragte universalgenier som f.eks. Leonardo da Vinci, som både hadde vitenskapelig og kunstnerisk begavelse. Dagens demokratiske ideal skulle være det "sosiale geni", det menneske som hadde sosial begavelse til å skape forhold som ga menneskene likeverd. Det vil si at Johan Sverdrups uttalelse om "all makt i denne sal" nå burde lyde: "all rettferdighet i denne sal". Det var "det sunne bondevett" som i 1814 kom til uttrykk i Grunnloven, det beste "vett" en demokrat (folkevalgt) kan ha.
Demokratiet skulle i første rekke beskjeftige seg med folkets rettigheter og samtidig hindre maktovergrep fra enkeltpersoner eller fra samfunnets side. Derfor virker det noe selvmotsigende at Stortinget pålegger lærerne å undervise elevene i demokrati (elevdemokrati), mens lærerne selv ikke får praktisere demokrati og selvbestemmelse på egen arbeidsplass. På samme måte priser Stortinget (staten) bedriftsdemokrati hvor også arbeiderne har representanter i styrene, mens den selv lar ett menneske (statsråden) utgjøre generalforsamlingen i f.eks. statsbedriften Statoil.

* * *

Nå vil man aldri finne en endelig løsning på hvordan et samfunn skal organiseres. For enhver tid krever nye løsninger og nye løsninger skaper nye spørsmål. Det viktigste trekk ved våre samfunn er forandring, noen ganger til det bedre, andre ganger til det verre. Og til den bedre side hører bestrebelsene på å finne nye løsninger på nye problemer og ikke gamle løsninger på nye problemer. For enhver organisasjon av mennesker vil med tiden bli selvbevarende og konservativ, slik også med både det parlamentariske system, hele vår statsforvaltning, næringslivets organisasjoner, åndslivets organisasjoner. Ja, til syvende og sist blir mennesket selv sin verste fiende. Et klokt hode har sagt at "vi fødes som originaler, men dør som kopier". Dessverre har han på mange måter rett, men vi har tross alt mulighet til utvikling og ikke bare tilpasning. Derfor burde vi heller si: "vi fødes som monarker, lever som aristokrater og dør som demokrater".

1 J. Scharffenberg: Quo vadis Norvegia, s. 49
2 R.Steiner: Kjernepunktene i det sosiale spørsmål. Bergen 1969
R.Steiner: De tre funksjoner og systemer i den sosiale organisme. Bergen 1968



TIL TOPPEN AV SIDEN