*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

KARL LUDVIG REICHELT
Den Johanneiske kristendoms apostel

Av Bjørn Moen

1. juli 1997 ble den britiske kronkolonien Hongkong overlevert Kina etter 156 år med britisk styre. Etterhvert som tiden for overtakelsen nærmet seg forsvant også mange vestlige selskaper, deriblant mange norske. Men det var ett foretak som holdt stand lenge etter at både Den norske bank og Den norske sjømannsmisjon hadde forlatt Hongkong; det var den kristne buddhistmisjonen med sitt vakre tempel oppe på en av fjelltoppene i utkanten av Hongkong. "Tao Fong Shan" - ("Fjellet hvorfra Logosvinden blåser") - heter templet som ligger fritt til med utsyn både til den gamle kronkoloni og det nye Kina. Her har det ligget helt siden den norske misjonæren Karl Ludvig Reichelt virkeliggjorde sin drøm i 1930; et sted hvor både kristne og buddhister kunne møtes i andakt, meditasjon og fordypelse i De hellige skrifter. Stedet ser da heller ikke ut som en vanlig misjonsstasjon, men som et kinesisk buddhisttempel. Her drives ingen evangelisering, men man forsøker "å leve kristendom på kinesisk" slik Reichelt la grunnlaget for i sin misjonsgjerning.
Hvem var så denne særmerkte misjonær fra Norge som tilbrakte størsteparten av sitt liv i Kina, fra 1903 og til han døde på Tao Fong Shan i 1952?

Karl Ludvig Reichelt var født den 1. september 1877 på gården Fredlund utenfor Arendal og vokste opp blant kvinner; hans søster, moren som var enke og hennes søster. Dessuten kom hans lærerinne til å spille en stor rolle i hans liv. Det var til henne han skulle røpe noe han ikke torde fortelle andre:

"Frøken, vet du hva jeg vil være når jeg blir stor?" "Nei, men har du alt tenkt på det da?" "Ja, det har jeg, og jeg vil si det til deg, men ingen andre må få vite det. De er så slemme til å gjøre narr av meg. Jeg vil bli misjonær!".1
Allerede i 14-års alderen, på latinlinjen ved Arendal offentlige skole, var det særlig Asia som tiltrakk ham i geografitimene. Det førte til at han beskjeftiget seg meget med en tysk bok om Kinas historie, kultur og klosterliv; "China und die Chinesen". Det var som om det lå en indre bestemmelse i hans liv som litt etter litt kom til syne som et skjebnemotiv.
Nå er det ikke uvanlig at barn har både drømmer og ønsker om fremtiden. Det kan ytre seg som drømmen om å bli brannmann og politi eller for den saks skyld misjonær, men hos Reichelt er det noe mer. Det er som om det hviler noe rent symbolsk over hans oppvekst: "Enkesønnen" er mer enn bare et eventyr fra Asbjørnsen og Moe, det peker også mot en spesiell sjelelig kvalitet som hos den persisk kristne fornyer Mani og i legenden om Parsifal. Begge er de sønner av en enke. Hos Mani viser det seg som evnen til å leve seg inn i de mennesker han møter og forkynne kristendommen utfra folkenes egenart, eller som hos Parsifal med barnlig åpenhet å søke det store mysterium. Hos Reichelt finner vi også slike motiver gjennom hans liv og virke ikke bare i dragningen mot det å skulle bli misjonær, eller interessen for Kina, det viste seg fremfor alt i hans evne til å leve seg inn i både språk og skikker hvor han kom. Det fortelles om ham da han i 1896 ble lærer og kirkesanger i Lisleherad i Telemark:
"Han ble ikke bare i "ånden" ett med folket der. Også i det ytre gikk han helt inn i Telemarksmiljøet. Han brukte deres målføre, og deres klededrakt ble hans egen. Med andre ord, han ble en teledøl for teledølene. Det gikk så helt naturlig for seg".2

Fra misjonsskole til misjonsmark

Dragningen mot det å bli misjonær brakte ham i 1897 til det som på folkemunne ble kalt "Egenes Kloster", det vil si Misjonsskolen i Stavanger. Her tilbrakte han de neste 5 år til han i 1902 ble uteksaminert og fikk, naturlig nok, tildelt Kina som misjonsmark. Samme år ble han forlovet med Anna Dorthea Gerhardsen som i 1905 ble hans kone. I oktober 1903 kom han sammen med sin forlovede til Shanghai, men dro snart etter innover i landet til Hunanprovinsen. Her i provinshovedstaden Changsha slo de seg ned for å begynne sine språkstudier. Hunanprovinsen og særlig hovedstaden var selve arnestedet for den kinesiske kommunisme med ledere som Mao Zedong i spissen. Kina var på denne tiden fortsatt keiserrike, og selv om de kinesiske øvrighetspersoner og lokale herskere mange ganger stilte seg i veien for den kristne misjonsvirksomhet, var myndighetene innstilt på å beskytte misjonærene. Derfor var det ikke uvanlig at misjonsstasjonene hadde sine egne kinesiske soldatvakter som fulgte misjonærene hvor de sto og gikk.
I 1905 var K.L.Reichelt nådd så langt i sine språkstudier at han kunne begynne undervisning i katekisme og bibelhistorie på kinesisk. Men samme år skjedde noe som skulle bli av avgjørende betydning for hele hans senere virke i Kina. Det var besøket på det gamle buddhistiske Weishan kloster. En sommerettermiddag kom han og hans følge etter en anstrengende reise opp til det vakre og maleriske klosteret med sine karakteristiske buete taklinjer. Buddhistmunkene og pilegrimene som var i samme følge bøyde seg i ærbødighet ved det vakre synet og de brast ut i hilsningsropet: "Na-mo Omito Fuh" - Jeg flyr til deg, Amitabha (dvs. Buddha.) Her tilbrakte Reichelt en hel uke blant de vennlige og åpne munkene. Han deltok i deres messer, hadde samtaler med dem, studerte deres skrifter og tenkte over alt han så og hørte. Men det var som om han ikke nådde frem til dem, og det skyldtes ikke bare språket, det var noe annet. Det gikk plutselig opp for ham at han ikke var forberedt godt nok. Han kjente rett og slett ikke selve grunnlaget for deres tro, dvs. buddhismen slik den ble praktisert i Kina. Han hadde sett inn i en verden av både håp og fortvilelse:
"Jeg har som aldri før fått titte inn i en egen verden, en verden full av dyp, religiøs mystikk, men også full av dyp åndelig armod."3
Spørsmålet for ham ble nå om det kunne være slik at Guds ånd, Jesu Kristi rene ånd kunne ha sitt arbeid innenfor slike dystre vegger hvor overtro og avguderi gikk hånd i hånd med de mest opphøyete lengsler etter sannhet, renhet og frihet?
Den siste natten ved klosteret fikk han ikke sove, han tilbrakte natten i bønn ute i klostergården blant stenstøttene. Først da dagen grydde bega han seg opp på fjelltoppen bak klosteret. Alt åndet av morgenfriskhet da de første solstrålene strøk hen over fjellandskapet. I stille meditasjon satt han nå på en enkel stenbenk på fjelltoppen. Plutselig skjer noe i ham:
"Det var som jeg hørte Herrens stemme. Den kom meg i møte i den form som Paulus har gjengitt i Apostlenes gjerninger: "Gud er ikke langt borte fra noen av oss, for i Ham er det vi lever, rører oss og er til". "Gud har ikke latt seg uten vitnesbyrd." Lenge før misjonærene kom til China, var Gud i China. Det du finner i sannhetsglimt og tilknytningspunkter har han lagt til rette."
Han hadde etter beste evne forsøkt å tegne for kineserne et bilde av Kristus, men hans ord nådde ikke frem og han satt tilbake med en følelse av vanmakt.
"Og hva var grunnen? Jo, jeg forstod snart at grunnen var den at jeg ikke kjente nok til buddhistenes tankesystemer og idéer, hadde ikke det dype kjennskap til deres skrifter og kultusordning. Så tok jeg da den beslutning å begynne å dyktiggjøre mig for et spesielt misjonsarbeide blandt disse mennesker gjennem studium og iakttagelser, gjennem vennegang med munkene og de religiøse og lærde buddhistiske legfolk." 4

Tempelet på fjellet -
Broderhjemmene Ching Fong Shan og Tao Fong Shan

Dette studium i buddhismens hellige skrifter førte til at han utviklet tanken om et møtested hvor man kunne samle en del av de reisende munker. Sammen med buddhistmunken Kuantu, som senere ble kristen, utarbeidet han planene for et slikt religiøst institutt som samtidig kunne bli senter for evangelisasjonsreiser til klostre og ikke minst de hellige berg. I 1922 sluttet Notto Normann Thelle seg til dette arbeidet og i 1923 ble det første broderhjemmet Ching Fong Shan opprettet like utenfor den gamle keiserby Nanking. Navnet er tatt fra en setning i den kinesiske kirkes udødelige klenodie, nestorianertavlen som for noen århundrer siden ble gravet ut. Her beskrives hvordan kristendommen allerede på 700-tallet ble forkynt i Kina under Tangdynastiet. I dette skriftet kan man lese følgende: "Ching fong tung shan" som betyr "den mektige og lysende vind slo inn over Østen som et vifteslag". "Den lysende vind" vil her si kristendommen, slik at navnet Shing Fong Shan rett og slett betyr "Den lysende vinds berg". Vind vil her si åndedrag, slik som både grekere, romere og hebreere betegnet "vind" samtidig "ånd" eller "åndedrag" (pneuma, gr., spiritus, lat., ruach, hebr.)
I årenes løp besøkte mange tusen pilegrimer dette broderhjemmet inntil borgerkrigen tvang medarbeiderne til å forlate stedet. I 1927 ble broderhjemmet brent og ødelagt av soldatbander og kommunister, men Reichelt så seg med en gang om etter et nytt sted hvor man kunne opprette et nytt broderhjem for det videre arbeid blant Kinas buddhister og andre religiøst søkende mennesker. I desember 1929 dro han og medarbeiderne sydover mot Hongkong. Her i "The New Territory" som strekker seg innover Kinas fastland fant de det nye fjellet - Tao Fong Shan ("Fjellet hvorfra Logosvinden blåser"). 7. februar 1930 fant misjonærene Reichelt og Hamre det nye stedet oppe på fjellkjeden som skiller Det nye territorium fra Hongkong-koloniens område: "Herfra var det at Guds evige Tao, åpenbaret helt og fullt i Kristus Jesus, slik en livgivende forårsvind skulde få strømme utover Kina!".5
Hvorfor betydde det så meget for Karl Ludvig Reichelt å finne et fjell hvor han kunne bygge et nytt tempel? Han peker selv på at fra de eldste tider har "Det hellige berg" spilt en stor rolle i alle religiøse retninger. Fjellet var samtidig det sted hvor man fant den store fred, klarhet for tanken og vidsyn. Her levet "åndene" som ga sitt "åndedrett" og inspirasjon til menneskene som søkte i høydene. Han nevner at noen av de hellige kvad fra både India, Kina, Egypt, Hellas og fra Jødeland beskriver det hellige bergs mystikk. I Det nye testamentet skildres at Kristus holdt sin mest intime tale nettopp "på fjellet" i Bergprekenen. Kristus tok også sine 3 nærmeste disipler med opp på fjellet hvor de fikk se hans møte med jødefolkets to største ledere. (Matt 17, 1?9, Mark. 9, 1?13, Luk. 9, 28?36). Og K.L.Reichelt forsto hvilken betydning de hellige fjell hadde for kineseren: "Betegnende er det at uttrykket for en hellig mann eller kvinne, der er kommet så langt at de har nådd udødeligheten, er likefrem "mannen som bor på berget"". I Kina fantes på hans tid en uendelighet av hellige berg. Til disse strømmet det årlig millioner av mennesker. Tao Fong Shan skulle også bli et slikt valfartssted for utallige munker og legfolk fra fjern og nær i årenes løp.

Kristendom på kinesisk - Den Johanneiske kristendom

I kirkehistorien har det med jevne mellomrom dukket opp mennesker som med sine ideer har gitt impulser til en fyperet forståelse av kristendommens vesen. Ofte er de blitt stemplet som kjettere av de bestående kirkeinstitusjoner, men deres impulser har levet videre, slik som med Joachim di Fioris tanker om menneskehetens tre tidsaldre: I begynnelsen sto menneskeheten under Faderens prinsipp hvor menneskene ennå var som barn og hvor loven styrte deres liv. Den neste tidsalder sto under Sønnens tegn som var nådens og i den tredje ville Den hellige ånd skjenke sin kjærlighet over menneskene. Disse tre tidsaldre fikk også sitt uttrykk i kristendommens tre tidsaldre, eller utvikingsstadier: Den Petrinske, den Paulinske og den Johanneiske tidsalder. Peter er den eldste av disiplene, men samtidig den som mest er underlagt sine følelser og spontanitet. For Paulus var opplevelsen av Kristus en indre erkjennelse som uttrykker seg i hans Damaskusopplevelse. Samtidig ga det ham en viljesimpuls som brakte ham over store deler av Romerriket. Johannes er den disippel Herren elsket og den av disiplene som peker fremad mot en ny åpenbaringstid. Det er den nye kjærlighetens tidsalder - Den Johanneiske tidsalder.
For Reichelt sto den Johanneiske kristendom som selve grunnlaget i hans misjonsgjerning. Det var "Logos", det evige ord som var formidleren av Guds skaperplan slik at han kunne si som i innledningen til Johannesevangeliet "at alle ting ble skapt ved ham". Og dette Lysende Ord vitner om at Kristus i sin stilling som "Ordet" også er "lyset som skinner i mørket" for alle folk, i alle kulturer, i alle religioner og til alle tider. Derfor slutter Reichelt seg helt til kirkefaderen Justin Martyrs syn på "Logos Spermatikos", det vil si at Kristus i sin preeksistens er selve sædkimen bak alle religioner og filosofier, men med undertonen "mørket tok ikke i mot det". Han peker på at selve ordet "Logos" er hentet fra datidens religiøse tenkning utenfor kristendommen, fra nyplatonikernes religiøse system. Et lignende uttrykk finner han i det kinesiske begrepet "Tao" som også kan gjengis med "ordet", "visdommen", "livsloven" eller "veien". Derfor er også "Tao" brukt som oversettelse for "logos" i den kinesiske bibel. Således ser Reichelt at det på kinesisk grunn er brakt inn et genuint kristent innhold i de gamle begreper. Johannesevangeliets store almene og dypt fellesreligiøse grunnlag blir således buddhistmisjonens grunntanke; " - gjennem et særlig misjonsapparat å nå inn til de religiøst forberedte, til de famlende og letende sannhetssøkere i Kina og ved en kyndig, taktfull og forsiktig bruk av de mange religiøse tilknytningspunkter å influere dem for Guds rike".6
Han fant i Johannesevangeliet også andre tilknytningspunkter til Østens visdomskultur, slik det f.eks. berettes om i Joh. 1, 49-50 i Jesu møte med Natanael:
"Natanael sa til ham: Hvor kjenner du meg fra? Jesus svarte og sa til ham: Før Filip kalte på deg, mens du var under fikentreet, så jeg deg. Natanael svarte ham: Rabbi! du er Guds Sønn, du er Israels konge."
Til dette gir K.L.Reichelt følgende kommentar:
"Allerede Gotama Buddha hadde sitt store gjennombrudd under fikentreet (Bodhitreet - Ficus Religiosa). - Intet under at det å "sitte under fikentreet" (hupo ten suken) senere ble et uttrykk i mysterieskolene for forberedelsen til den høyere innvielse,....."7
Karl Ludvig Reichelt var klar over at denne hans holdning lett kunne oppfattes som religionsblanderi av enkelte kristne kretser, og han tok opp dette spørsmålet på følgende måte: "Uten tvil er religionsblanderi og falske kompromisser i misjonsarbeidet en fare, som man stadig må være på vakt imot. Men likeså sikkert er det en stor fare ikke å benytte det hellige materiale som Kristus ved sin ånd har lagt til rette i folkenes liv og historiske utvikling".8
Stort bedre var det ikke at han også benyttet meditasjonsstunder og religiøse symboler som Lotusblomsten i sin misjonsvirksomhet. For ham var buddhistmisjonens hellige symbol og samlende enhetsmerke:Korset på lotusbunnen:
"Korset kjenner vi alle, kristentroens centrale merke efter Ham som sonet vår synd, døde for oss og derved frelste oss inn i et nytt hellig liv i kjærlighetens hellige samlidelse. Men hvad betyr så lotusen?
Lotusen, denne fagre Østens vannlilje, symboliserer alt det som er sant, edelt og godt i Østasiens religioner. Tanken er denne: Lotusen vokser op fra den smussige bunn, gjennem det urene vann og dog breder den ut en krone full av ynde og vellukt på vannets overflate. Idet spiren, kimen, daler ned i den sorte bunn, blander den sig med de urene jordpartikler, optar dem i sig og renser dem slik at hele planten kan skyte frem i lyset, tindrende ren og vakker. (..) Lotusmerket blir derfor også på sin vis et symbol på Kristus - Kristus som ordet, der har virket i verden i alle kulturer og i alle religioner fra begynnelsen av".9
I det hele tatt var K.L.Reichelt opptatt av at man skulle være "greker for en greker" og "jøde for en jøde" slik at både den ytre og indre rammen om forkynnelsen, bygninger, symboler o.l. skulle bære preg av hvor man var. Derfor betydde også røkelsen svært meget for ham. Det virket som om den satte ham i helge- og høytidsstemning straks han kom inn i et rom hvor han merket røkelseslukt. Røkelsen var for ham symbol på forbindelsen til Gud, den var symbolet på de hellige bønner og på offerrøken som steg opp fra det nye offerstedet - det kristne alteret.
På hjemmefronten hadde det i begynnelsen av 20-årene begynt å murre innen Det norske Missionsselskap med spørsmål som: "Er det ikke vågelig for en enslig misjonær å ta opp kampen mot den veldige åndsmakt som buddhismen i Østen er?" "Er det ikke fare for at det kan gå som det gikk med de nestorianske misjonærer som til slutt ble slukt av buddhismen?"
Etter flere år med til dels heftig diskusjon, ble så Buddhistmisjonen utskilt fra Det norske Missionsselskap i 1926. Karl Ludvig Reichelt begrunnet utskillelsen på følgende måte:
"Det som har gjort det tilrådelig å gå til utskillelse, er først og fremst den omstendighet at Buddhistmisjonen efter sin idé og sitt innerste vesen så vel i hjemmearbeidet som i sitt arbeide på misjonsmarken må optre på en helt vidhjertet måte.
Ute på misjonsmarken, hvor vi jo har å forkynne Guds rike i høist egenartede kretser og under høist egenartede forhold, kommer denne vidhjertethet frem på den måten at vi uforbeholdent og med glede anerkjenner og utnytter alt hvad der finnes av tilknytningspunkter og hellig, religiøst materiale som er i full harmoni med kristendommens ånd og som derfor i høi grad kan hjelpe Kinas famlende sannhetssøkere frem til en personlig og sann tilegnelse av kristentroens enestående og absolutte sannhetsinnhold.
Dertil kommer at vi føler det som vår opgave også i det ytre - i kultus og ceremonier - å ta mest mulig hensyn til Kinas nasjonale egenart. Vi vil gjerne gjøre vårt til at Kina kan få motta kristendommen - ikke først og fremst i vesterlandsk drakt, men som en hjemmeekte, stedegen religion, i hvilken Kinas religiøse egenart finner sin fulle og harmoniske utløsning".10

Reichelt og antroposofien

Med en slik innstilling til andre kulturers symboler og innerste vesen, er det ikke underlig at han også kom i kontakt med mennesker i Norge som også sto for en ny måte å la mennesker møte Kristus på. Presten Mikael Hertzberg var et slikt menneske og ble som hans venn og fortrolige også formann for arbeidskomitéen for den nordiske Buddhistmisjonen inntil sin død i 1927. Hans sønn Johannes Hertzberg forteller følgende historie fra da han omkring 1920 overvar et møte mellom sin far og "misjonæren" fra Øst-Asia:
"Borte i lysthusbuskene var en seksåring beskjeftiget med sitt, klatret av og til opp etter sprinkelstengene. Den ene av de to der borte i stolene, spinkel av skikkelse, beveget hånd og arm mens han talte med langsomme ord. Hans partner, bred av gestalt og med sin bredbremmede sorte hatt over knærne lot merke sin iver og lyttende holdning.
Den ene var far til gutten. Den andre var "misjonæren" fra Øst-Asia. Kanskje var det nettopp da de for første gang traff hverandre - utfra bøker som hver hadde skrevet,- at den første ble hovedhjelper for den andre til det særlige forehavende han brandt for; en ny måte å møte mennesker der øst i det fjerne og en forestående basis for dette i hjemlandet. Det ble da efterhvert til "Den kristne misjon blandt Kinas buddhister og andre religionsretninger". Et stiftelsesmøte fant sted i Capella Johannea i Prestenes Kirke, nå kalt Majorstuen kirke."11
Det er samtidig noe symbolsk at dette stiftelsesmøte fant sted i "Capella Johannea", for var det noe som for K.L.Reichelt sto som selve høydepunktet i den kristne utviklingshistorie så var det den Johanneiske kristendom. Eller som han selv uttaler i 1947:
"Vi har gjennomlevd en tid da det har vært vanskelig å finne gehør for det Johanneiske kristendomssyn. Det henger vel også sammen med det faktum at ganske særlige strømninger har gjort seg gjeldende på åndslivets område...Der merkes da også en velgjørende trang til å komme tilbake til urkristendommens sterke og dype toner."12
For K.L. Reichelt var ikke kristendommen noe statisk, den var utvikling og bevegelse. Johannesevangeliets Logos var derfor den virksomme Kristus, den Kristus som til alle tider hadde talt til menneskene før han selv ble menneske og vandret om på jorden. For som Reichelt en gang uttalte: "Vi kan ikke bringe Østens folk en Kristus som bare spenner over 2000 år".13 Hans syn på den kosmiske Kristus fikk nok mange til å reagere. Også når han åpnet opp for en forståelse av reinkarnasjonstanken. Etter krigen da K.L.Reichelt var hjemme i Norge ble han bedt inn til en studentkrets som arbeidet med antroposofi. Johannes Hertzberg forteller følgende:
"Nu ble det en aften mulig med temmelig de samme deltagerne og Karl Ludvig Reichelt som den attraktive person...Stemning og erfaring fra Østen levet i våre stuer. En grunntematikk trådte frem. Paulus-motivet: All skapning sukker efter menneskebarnenes forløsning. - Et spørsmål med en liten nyanse av skeptisk "nyregranskning" ble brakt på bane fra antroposofisk side...: Hva gjør dere med reinkarnasjonstanken som kristne misjonærer; avviser dere den?". "Vi fratar ingen hans tanker, han må selv se til. Vi bringer kristendommen positivt. Ganske visst må en se i øynene at slik som reinkarnasjonstanken lever i Østen, bringer den ikke det gode, den svekker moralintensjonen".
Jeg for min del måtte tenke på den munken som hadde talt og tiet, talt og tiet sammen med misjonæren og med ett sagt: "Å, nu vet jeg og skjønner jeg, vi har truffedes for 500 år siden." Dette hadde Reichelt fortalt rett inn i forsamlingen på Fiskum (under Misjonssommerstevnet der i 1937). Dog mente han det også selv? Det var liksom et åpent spørsmål." 14
Reichelts omgang og bekjentskap med antroposofer ble nok sett på med en del skepsis og rykte ble spredd at han egentlig var "krypto-antroposof". Sannheten var at han på sin livsvei kom i kontakt med mennesker som selv var bærere av en åndsimpuls hvor kristendommen ikke ble sett på som noe statisk, men som en impuls for alle mennesker for resten av jordtiden. Derfor var det uunngåelig at han kom i kontakt med representanter for den antroposofiske åndsimpuls. Selv fikk han også overvære en Menneskevielsens handling i Kristensamfunnet forrettet av Christian Smit. For Reichelt må det ha vært en dyptgripende opplevelse, for etter handlingen uttalte han: "Det var en virkelig gudstjeneste, det var en sann prest". Selv hadde han satt seg inn i Steiners behandling av evangeliene og kanskje særlig foredragsrekken om Johannesevangeliet. Under byggingen av Tao Fong Shan ledet den danske ingeniør A. Hamre byggearbeidet. Ofte talte han og Reichelt om ting Reichelt ikke så gjerne talte med andre om. Etter en slik samtale kom en dag Reichelt med en bok til Hamre og sa: "Dette er vel noe som kan angå deg". Det var Rudolf Steiners foredrag i Hamburg om Johannesevangeliet. "Slik ble jeg antroposof",15 fortalte Hamre. Selv om Reichelt ikke ville ha kalt seg antroposof fant han allikevel så mange tilknytningspunkter til den moderne åndsvitenskap at det for ham var helt naturlig å ha et bilde av Steiner over skrivebordet på Tao Fong Shan.

Reichelts impuls i våre dager - Emmaus

Karl Ludvig Reichelt var i årenes løp mange ganger i Norge hvor han var en skattet foredragsholder, men etter en tid lengtet han tilbake til "berget". Men etter 2. verdenskrig ble hans arbeid i Kina svært vanskelig i og med kommunistenes maktovertagelse. Etter et opphold i Norge vendte han i 1951 tilbake til sitt kjære Tao Fong Shan. Reisen og senere et opphold i det varme og fuktige Bangkok tæret på kreftene, så da han ankom Hongkong var han en merket mann. Resten av året 1951 ble et meget arbeidsomt år for ham, og til tross for en svekket helse fortsatte han med forelesninger på Presteskolen, skrev artikler og reviderte sine bøker på kinesisk. Men i begynnelsen av mars 1952 fikk han hjerneblødning og den 13. mars forlot Karl Ludvig Reichelt den jordiske arena hvor han som pilegrim hadde vandret omkring for å vitne om den kosmiske Kristus. Men Reichelt var ikke bare en kristen vandringsmann, han var også mystiker, eller sagt på denne måten av hans nære venn misjonsprest Sverre Holth:
"Så er den elskelige Karl Ludvig Reichelt ikke lenger iblant oss (...) For ham var det sikkert bare som å gå inn i et annet rom. Som meget få i vår generasjon fikk han i levende live se "bakom forhenget". Han var en av de få ekte mystikere Norge har fostret. Hele hans vesen var preget av kontakten med den evige verden. Men han var også "seeren" og den praktiske foregangsmann, som vågde å gå nye veier endog når det betydde kritikk og forkjetring. Hans navn er for alltid risset inn i misjonens historie. En av Norges største misjonærer er gått bort".16
Hans arbeide fortsatte på Tao Fong Shan og blant hans venner og bekjente i Norge. I begynnelsen av 1990-årene ble det startet et dialogprosjekt kalt "Emmaus" som hadde sitt utgangspunkt i Paulus menighet i Oslo og Nordisk kristen buddhistmisjon. Dette kristne dialogprosjekt mellom religioner og åndelige bevegelser i vår tid er en direkte fortsettelse av Reichelts bestrebelser. Emmaus har ikke bare valgt som sitt symbol Reichelts eget merke: Korset på lotusen, de har også valgt å følge i Reichelts økumeniske fotspor:
"Norge er blitt et pluralistisk samfunn hvor innslag av både gamle og nye religiøse uttrykk lever side om side, men gjerne totalt avsondret fra hverandre. Emmaus ønsker å samle representanter fra alternativt religiøse retninger og fra tradisjonelle religioner til Den nødvendige dialog - gjennom åpne dialogkvelder, konferanser og retreats (....) - Vi vil lære av hverandres religiøsitet og spiritualitet, fremme interreligiøs forståelse og respekt gjennom møter og meditasjon."17
Det er opprettet Emmaus-prosjekter i en del norske byer hvor man tar opp temaer som meditasjon og livsstil, japansk tésermoni, Kristus eller Den treenige Gud o.l. I Bergen er en av lederne for Emmaus en tidligere medarbeider av Karl Ludvig Reichelt: Ragnvald Hemstad som også står sentralt som kursleder for kristen dypmeditasjon. På denne måten lever Karl Ludvig Reichelts ånd videre når det gjelder å virkeliggjøre den Johanneiske kristendoms grunntanke: Kristus som det kosmiske Ord som blåser sin ånde over alle jordens folk. Det ord som tok bolig i mørket for at mørket skal komme til erkjennelsens lys.

Noter

1 Notto Normann Thelle: Karl Ludvig Reichelt. En kristen banebryter i Øst-Asia. Den nordiske kristne
Buddhistmisjon. Oslo 1954.
2 op.cit.
3 op.cit.
4 K.L.Reichelt: Den kristne mission blandt Kinas buddhister. Oslo 1926.
5 K.L.Reichelt: Tao Fong Shan. Den kristne Buddhistmisjons Forlag 1930.
6 op.cit. s. 21.
7 K.L.Reichelt: Fromhetstyper og helligdommer i Øst-Asia. Dreyers Forlag Oslo 1947. 1. bind s. 79.
8 op.cit. s. 26.
9 K.L.Reichelt: Guds kall til os i Buddhistmisjonen. Oslo 1926.
10 op.cit. s. 15
11 J.Hertzberg: Notater om Reichelt I og II.
12 K.L.Reichelt: Fromhetstyper 1. s. 78.
13 K.L.Reichelt: Den kosmiske Kristus. Oslo 1931.
14 J.Hertzberg: op.cit.
15 op.cit.
16 N.N.Thelle: s. 100.
17 Emmaus i Bergen, brosjyre våren 1998



TIL TOPPEN AV SIDEN