*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

FRA PROFITTGALSKAP TIL KUGALSKAP
Av Bjørn Moen

Fjorårets store medieoppslag var utvilsomt meldingen om at engelske kyr hadde utviklet såkalt "kugalskap" etter å ha ett sine medsøstre som fortilsetning. Nå er det jo en kjent sak at kyr ikke er kjøttetende, men planteetere. Den ekstra foringen med dyrisk protein viser seg altså å ha negative følger spesielt for kyr, noe Rudolf Steiner allerede påpekte i 1923. Hvilke følger slik tilsetning i siste instans har for menneskene som spiser slikt kjøtt, har også så smått begynt å lekke ut. En gruppe franske forskere hevder å kunne føre bevis for at kugalskapsmitte har ført til hjernesykdommen Creutzfeld-Jacob i alle fall hos aper.
Siste gang engelske kyr ble foret med slakteavfall går helt tilbake til 1989, da forbudet om slik tilsetning trådte i kraft. Årsaken dengang var mistanken om at slikt slakteavfall kunne spre kugalskap. Det som forundrer og nok sjokkerer de fleste forbrukere er at slik informasjon ikke har vært tilgjengelig for dem som tross alt "lever av" slik ernæring. Men markedet reagerte spontant og til stor bekymring for kjøttindustrien. Det ble så å si et "børs-krakk" i form av tillitskrise mellom forbrukere og kjøttprodusenter . Salget sank drastisk for en rekke kjøttslag på ganske kort tid. Vi fikk her demonstrert hvilken makt den anonyme og oftest tause forbruker råder over. Men det er tross alt vi forbrukere som sammen med økonomene har skapt kugalskapen, eller som kommentatoren Pierre Georges i Le Monde uttrykte det: "Det er ikke kuene, men menneskene som er virkelig gale. Gale etter profitt."
Jordbruk - et felles ansvar
Det er en kjent sak at indiske kyr melker lite, men til gjengjeld er de et viktig hjelpemiddel på den indiske landsbygda. De bidrar med en energi som tilsvarer omtrent halvparten av elektrisitetsproduksjonen i landet, deres arbeid tilsvarer omlag 15 millioner traktorer, noe som sparer landet for enorme summer i importert olje og maskiner. Men nå viser den indiske kvegbestanden tegn på å miste sin betydning som trekk- og arbeidsdyr: I over 30 år har man krysset inn europeiske kvegraser for å øke melkemengden hos de indiske kyr, men med uante bivirkninger; kulen på ryggen er i ferd med å forsvinne hos de nye rasene. Kulen er nemlig det perfekte feste for tverrstokken som plogen eller kjerren festes til. Avkommet etter disse vestlige "ekteskap" blir derfor mer og mer arbeidsudyktige, og indiske bønder står nå overfor valget enten å kvitte seg med bastardkyrne, eller å investere i dyre maskiner. Den siste løsning vil være en ren økonomisk katastrofe, så den foreløpige løsning er en jakt på renrasede dyr til avlsarbeidet.
Det er imidlertid den samme profitt-tankegangen som ligger til grunn for det intensive dyrehold vi driver på våre breddegrader. Men nå begynner også bivirkningene av den ensidige driften å komme frem i dagen; sykdommer og epidemier som følge av utstrakt bruk av antibiotika. Men denne bivirkning har nå fremkalt en ny som i første omgang tilsynelatende er av positiv karakter: Mange av de antibiotiske preparatene fremkalte nemlig økt vekst hos dyrene, noe som i høy grad økte bruken av dem. Det antibiotiske medikamentet som vanligvis brukes, Clenbuterol, er samtidig et av de mest vekstfremmende hormonpreparater på markedet og således en slager i EU-fjøset. Selv om alle EU-land har forbud mot å sprøyte dyr med veksthormoner, er det nesten umulig å forhindre misbruk. (På grunn av de såkalte hormon-coctails er det nå nesten umulig å påvise de enkelte preparater i kjøtt.) Foruten Clenbuterol, er det også mange steder vanlig å bruke medikamenter som Carbadox og Olaquindox selv om de angriper arveanleggene. Den berømte charolais-kvegrasen i Frankrike er blitt rammet som følge av en overdreven bruk av hormonpreparater. Det er blitt helt vanlig at kalving nå må foregå med keisersnitt.
Ellers er det særlig innen griseoppdrett hvor bruken av hormonpreparater florerer. Gris gis ofte betablokker for å forhindre hjerteinfarkt hos overforede dyr i trange oppdrettsbinger. Dessuten benyttes thyrostatika som bremser hormonproduksjonen i skjoldbruskkjertelen slik at dyrene derved blir tregere, forbruker mindre kalorier, gir mer væske i kroppen og derved høyere vekt og flere penger. På vei til slakteriet gis grisene cortisonsprøyte noe som demper stresset og forhindrer at dyrene dør før de skal.
Hormonbehandlingen gir da også økonomiske resultater; storfe kan legge på seg fra 150 til 200 kg de siste 2-3 månedene før slakting, en gris trenger nå bare 6 måneder for å nå en vekt på 120 kg, mot tidligere 1 år.
Kanskje det verste eksemplet på hvordan vi som forbrukere er med på å frembringe uverdige forhold for dyr, er tilfellet med mørt og lyst kalvekjøtt: Dette er noe av det mest populære kjøttet, særlig i gastronomiens høyborg Frankrike. Men det er sikkert mange forbrukere som vil betakke seg for denne delikatessen når de får vite årsaken til det møre, lyse kalvekjøttet:
Kalvene er i mesteparten av sine 6-7 levemåneder bundet fast i trange båser hvor de hverken kan snu seg eller slikke seg ordentlig. Heller ikke kan de etter ca 10 uker innta naturlig sove posisjon. Denne mangel på bevegelse gjør kjøttet først og fremst ekstra mørt, men det skal også være så lyst som mulig. For å fremme dette får kalvene aldri høy eller annet for som kan inneholde jern, det ville påvirke hemoglobinet, det røde farvestoffet i blodet slik at kjøttet ble mørkere. De får derfor kun en melkeerstatning som inneholder svært lite jern. Resultatet er at kalvene lider av anemi, og voila - lyst kalvekjøtt. Men anemisk kjøtt kan vanskelig gi annet enn anemiske mennesker. Og alt dette for å tilfredsstille forbrukernes ønske om billig kjøtt, eller kjøtt av en misforstått ernæringskvalitet. Men er vi villige til å betale hva det egentlig
koster, når det til og med går på livet løs?
Den 20. februar 1995 ble den belgiske veterinæren Karel van Noppen skutt ned og drept i byen Wechelderlande. Disse skuddene har nå fått uante følger for mennene bak drapet; et dramatisk fall i omsetningen av kjøtt og kjøttprodukter ikke bare i Belgia, men også i andre EU-land. Van Noppens død har fått forbrukernes øyne opp for de mafia-metoder som brukes innen kjøttproduksjonen. Han satte nemlig søkelyset på den ulovlige bruken av veksthormoner i kvegoppdrettet, en praksis han ville til livs. Ennå er ingen fengslet for drapet, men at det er den såkalte hormon-mafia som står bak, er det ingen som er i tvil om.
Den bevisste forbruker - en maktfaktor
Men forbrukerne taler nå det språk de best kan uttrykke seg med - "kassaapparatspråket". Forbruket av storfekjøtt har i enkelte EU-land (f.eks. Tyskland) gått ned med 50% på noen få år. Interessen for hva man spiser synes å vokse over hele Europa og fokuseringen på hormonbruk og uverdige forhold for slaktedyr har ikke minst satt matvarekvalitet på spiseseddelen. For hvem vil egentlig spise kjøtt hvor man ikke er helt sikker på om man våkner opp med svulmende hormonmuskler, eller med tiden pådrar seg uante sykdommer? Eller hvordan påvirker trange båser og lang transport det kjøttet man spiser?
Det etiske ved dyrehold begynner å påvirke forbrukernes kjøpevaner; etterspørselen etter kjøtt fra økologiske gårder og fra dyr hvor det kan garanteres skikkelige forhold er stigende over hele Europa. Det er nå en stund siden EU's landbrukspolitikere smilte av det økologiske jordbruk. I Østerrike har andelen av økologisk jordbruk økt fra 2 til 12 % i løpet av de siste par årene, i enkelte områder av Sveits legger det økologiske jordbruk nå beslag på 30% av det dyrkede areal som i øko-kantonen Graubunden. Her var det matvarekjedene Migros og Coop som satte snøballen i gang ved å tilby bedre pris på økologisk ost og kjøtt. I Emmental var det i 1994 bare 5 bønder som drev økologisk jordbruk, i 1996 hadde det steget til 200. Etter den nye sveitsiske jordbruksloven av 1996 vil det sveitsiske jordbruk måtte bruke mindre kunstgjødsel, plantevernmidler og kraftfor i årene som kommer. Innen år 2002 skal således det sveitsiske jordbruk være lagt om til såkalt "integrert jordbruk", et mer miljøvennlig alternativ enn dagens. Selv om denne jordbruksformen nå dekker halvparten av jordbruksarealet, er målet et rent økologisk jordbruk etter år 2002.
Det som i utgangspunktet var forbrukernes ønske om billige matvarer, fikk som sluttresultat slike bivirkninger at forbrukerne nå vender seg vekk. De begynner å bli "matleie"; den tyske forbruker er nå så skeptisk at ved en spørreundersøkelse foretatt i fjor svarte 80% at de var betenkte over å spise visse matvarer, og 25% svarte at de ikke kunne nevne et eneste produkt man anså for å være helt uskadelig. Men det skal ikke mer til enn at noen prosent av forbrukerne forandrer sine kjøpevaner før produsentene må reagere og blir nødt til å fjerne dårlige eller uønskede varer fra hyllene og erstatte dem med kvalitetsvarer til en riktig pris.
Fremtidens oppgave må være å danne frittstående forbrukerorganisasjoner som har til oppgave å bevisstgjøre hva som er det viktigste aspekt ved all ernæring: kvalitet. Det som hittil har vært drivkraften for politikere og det store flertall av forbrukere er lavest mulig pris for mest mulig vare. Men man har sett bort fra at mat aldri kan produseres som industrivarer.
Det er i utgangspunktet en levende materie hvor livskrefter (kvalitet) er hovedsaken. Jo mer man intensiverer og underlegger jordbruket bedriftsøkonomiske aspekter som kort produksjonstid, høyest mulig avkastning pr. investert kapitalenhet, desto mindre livskrefter vil matvarene inneholde. Det samme gjelder videreforedlingen: Der hvor man lar råvarene gjennomgå minst bearbeidelse, der vil også ernæringskvaliteten være størst. Fra mange av de største europeiske matvarekjedene er det nå nærmest et krav at ferskvarer skal ha en holdbarhet på fire uker. Noe som bare er mulig ved bestråling, ved genmanipulering eller at produktene sprøytes med kjemiske konserveringsmidler.
I og med skandalen med bruk av dyreprotein i dyrefor og den pågående kugalskap, kommer nå forbrukerne på banen med krav om mer informasjon både fra produsent og videreforedler, men først og fremst med krav om flere varer man kan stole på. For det verste som kan skje er at frykten for mat blir større enn selve matlysten. Det vil i sin ytterste konsekvens kunne bidra til at frykten for å leve brer seg, noe både selvmordsstatistikken og spisevegring er tegn på. Fortsetter utviklingen slik kan vi komme i en lignende situasjon som deltagerne på toppmøtet til de alliansefrie stater i New Dehli befant seg i. En situasjon som nok ikke fremmet matlysten. Ifølge Dagbladet av 10. mai 1983 skjedde følgende:
"Før kokken får komme inn på arbeidsplassen sin må han skifte klær og gjennomgå en kroppslig "desinfisering". En lege er også tilstede og undersøker hendene hans inngående for å overbevise seg om at kokkens hud ikke er innsatt med noe giftig. Når kokken er vel gjennom disse prosedyrene, begynner han med å fremstille noe av det beste på kokekunstens områder. Men når delikatessene står der ferdige til å bli spist av de høye gjester, starter en ny sikkerhetskontroll, like rigorøs som den første; nå skal maten prøves i tilfelle av at kokken i et ubevoktet øyeblikk skulle ha blandet gift i maten. Først prøvespiser en gruppe fra spesialstyrkene, så kommer de høye gjestenes livvakter og prøvespiser. Prøvespisingen avsluttes med nok en testsmaking, også denne gang deltar medlemmer av spesialstyrkene. Hvis alle prøvesmakerne overlever, blir maten båret inn."



TIL TOPPEN AV SIDEN