*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

DER GÅR EN NEMESIS...
Narkotikaspørsmålet som historisk utfordring

Av Bjørn Moen

"0, East is East, and West is West
and never the twain shall meet
Till Earth and Sky stand presently
at God's great Judgment Seat."

Disse ord av den engelske forfatter Rudyard Kipling siteres ofte for å begrunne påstanden om at Øst og Vest aldri kan komme til forståelse. Ser vi på de århundrer som har gått, må vi innrømme at det hittil har holdt stikk. Helt siden Vestens folk i det 15.århundre la grunnlaget for en verdensomspennende kultur, har vårt møte med Østen oftest skjedd som en konfrontasjon hvor Østens folk har sett seg tvunget til å avstå territorier og handelsmarkeder. Samtidig har det gått en strøm tilbake av tanker og impulser fra Østens store filosofier og åndsskatter. Vi ble kjent med helteepos som bl.a. Mahabharata, men først og fremst med en livsinnstilling som forundret europeeren. Det vi så på som selve grunnlaget for vår tilværelse, jorden og beherskelsen av den, opplevet Østens mennesker som illusjon (maja). Deres erobring gikk i retning av den åndelige verden, hvor menneskene engang hadde hatt sitt hjem blant gudene. Minnet om denne gullalder var så sterk at den ga f.eks. den indiske kultur noe visst vemodig i de fremstormende européeres øyne. I dag ser vi hvordan mange her i Vest også forsøker å gjøre vendereis. Man lengter etter noe man har mistet, et enklere liv, en lykkeligere barndom før forurensning, før atombomben, før vi gjorde materien til vår gud.
Mot denne guddom som "barbarene" fra Vest dyrket, kunne indere og kinesere ikke kjempe. For dem kunne aldri striden føres med motstanderens overlegne teknikk og våpen. Man måtte forsøke å dempe europeerens utemmede ungdomskraft med alderdommens vishet. De fant sitt viktigste våpen i Vestens svakhet glemselen av vårt åndelige opphav. Som elven kaster seg brusende mot havet for så igjen å føres av sol og vind tilbake til sitt utspring, slik forsøkte man fra Østens åndelige kultursentra i Tibet og India å impulsere Vesten med tanker om en oversanselig virkelighet. Da glemselen var på sitt dypeste - fra midten av forrige århundre - strømmet disse impulser inn over Europa med stor styrke gjennom bl.a. Det teosofiske selskap, som mer og mer kom under innflytelse av indiske mestere. Men den hittil største bølge av tanker og begreper fra Østens filosofiske systemer kom i 1960-årene.
Mens amerikanerne kjempet i Vietnam, kjempet alle slags østlige meditasjonsretninger i U. S.A. og Europa for å åpne de moralske sanser og tilfredsstille den spirituelle lengsel som da grep store deler av Vestens ungdom under det såkalte "Ungdomsopprøret". At man slukte Østens meditasjonssystemer, var ikke alltid guruenes fortjeneste, men skyldtes fremfor alt vår åndelige underernæring. Hadde vi her vært like kritisk forskende som overfor den døde materie, ville vi innsett at disse eldgamle systemer ikke lar seg anvende på nåtidens problemer. Så lenge den store indiske Yoga-tradisjon ikke lenger er istand til å bringe sosiale impulser til løsning av Indias problemer, f.eks. kastesystemet - da kan vi heller ikke vente at den kan gi oss løsninger på våre sosiale og menneskelige problemer, som har oppstått ut fra en helt annen kulturell bakgrunn. Men det Østens mennesker prøver å fortelle oss, skulle vi også forsøke å lære noe av:
Så lenge Vestens menneskehet møter Østen med sin banale lære om materien som alle tings opphav, så lenge vil også Østen se seg tvunget til å ta kampen opp mot "barbariet". Derfor pågår det rett for våre øyne en åndskamp mot Vesten for å demme opp for vår kulturødeleggende materialisme, ved bl.a. å forsøke å bringe så mange mennesker som mulig inn i en eller annen form for østlig meditasjon. Det Østens guruer ikke helt har forstått, er at Vestens mennesker derved føres inn i en schizofren tilstand, hvor vi fortsatt vil tenke materialistisk, men føle spirituelt.
Dette er et aspekt ved de impulser som strømmer vestover særlig fra India og Tibet, som et svar på Vestens materialistiske verdensanskuelse. Et beslektet fenomen, og en følge av våre misgjerninger mot et annet av Østens store kulturfolk - det kinesiske - er narkotikaproblemet.
Det går i dag en Nemesis over Europa som har noe å fortelle den som er villig til å lytte til fortiden. Den som ikke lærer noe av historien er dømt til å gjenta den.
I den senere tid er vi blitt oppmerksom på den bølge av narkotika, særlig heroin, som nå ruller inn over Europa fra Hong-Kong og Singapore. De menneskelige tragedier som følger i dens kjølvann er ubeskrivelige. Mange av de unge som er blitt fange av dens virkninger har i fortvilelse begått selvmord, eller rovmord for å skaffe midler til en ny sprøyte. Vi har lett for å se penge- og maktbegjær som drivkrefter bak narkotikahandelen fordi vi selv lar oss lede av slike motiver. Naturligvis er dette også med i bildet. Men bakom skimter vi konturene av den historiske Nemesis og dens utøver - det hemmelige kinesiske selskap eller samfunn av selskaper de såkalte TRIADER.

"Triade-selskapet"
Hevneren fra Øst
I bortgjemte templer i jungelen eller i rituelle rom i Hong-Kong og Singapore innvies de nye medlemmer av Triadene. Det løfte de gir, er et løfte for livet. Å røpe selskapets virksomhet eller ledere er det samme som å underskrive sin egen dødsdom.
Hos oss er selskapet mest kjent for å drive med narkotikahandel og prostitusjon i beste Mafia-stil, det behersker fullstendig underverdenen i de kinesiske bydeler i London og Amsterdam. Selskapets virksomhet ledes fra HongKong og Singapore, men det er ikke usannsynlig at dets åndelige sentrum fortsatt ligger på det kinesiske fastland, selv etter kommunistenes maktovertagelse.
Triade-selskapet er i dag delvis splittet opp i en mengde Triader som mange ganger står i indre strid med hverandre når det gjelder beherskelsen av narkotika-markedet. I Amsterdams Chinatown har det vært rene bandekriger mellom grupper, noe som også har sammenheng med hvor medlemmene kommer fra. En Triade fra Canton i Syd-Kina kan av sproglige og historiske grunner godt være i opposisjon til en Triade fra Shanghai fra det Nordøstlige Kina, uten at det behøver å virke inn på selskapets målsetting. Vi kan få en liten anelse om selskapets utbredelse ved å se på en by som HongKong. I 1941 var 9% av befolkningen medlem av en eller annen -triade. I 1948 var det øket til 15%, delvis på grunn av den store innvandring fra Kina under borgerkrigen. De fleste av selskapets medlemmer kommer fra det sydlige Kina og har sin historiske bakgrunn i kampen mot det forhatte mandsjuriske Ching-dynasti, som fordrev det gamle Ming-dynasti i 1644. Denne strid mellom nord og syd går langt tilbake i Kinas historie. Aller best er det symbolisert med den store kinesiske mur, men også den gamle keiserby Peking bærer preg av dette. Den er delt i to bydeler: den eldre og fornemme Tatarbyen er adskilt fra den simplere Kineserbyen med en mur.
Triade-selskapet ble grunnlagt i 1674 av fem munker, de såkalte "Fem forfedre" for å ta kampen opp mot inntrengerne fra nord. Derfor ble selskapets motto: "Fan Ching, Fuh Ming" (Styrt Ching og gjeninnsett
Ming) en stadig spore til dets virksomhet. Dets opprinnelige navn var "Broderskapet av Himmel og Jord" hvorav de tre elementer broder - himmel - jord ga det navnet Triadeselskapet.
Det har vært kjent under mange forskjellige navn, som f.eks. "De gyldne orkideer" eller "De blå lotuser", men mest under navnet Triade- eller Hungselskapet. Meget av dets tidlige historie er fortsatt ukjent, men fra midten av forrige århundre skimter vi på nytt dets virksomhet. Da organiserte en kineser som bar det symbolske navnet Hung, nemlig Hung Hsiu-Chuan, en opprørshær mot Mandsju-dynastiet i Peking. I 1850 kom det til en blodig borgerkrig som går under navnet Taiping-opprøret. På høyden av sin makt hersket Hung over halve Kina fra Canton til Nanking. I 1864 fikk Mandsju-dynastiet militærhjelp fra de vestlige stormakter, og under ledelse av den engelske general Gordon greide man å slå Hungs hærstyrker, hvoretter Hung tok sitt liv. Det var et tilbakeslag for Triade-selskapets gamle mål og samtidig en forsmedelse av deres stolthet. Først i 1911 lyktes det å styrte Mandsju-dynastiet, og i 1912 ble Den Kinesiske Republikk grunnlagt. Den første offisielle handling som President Sun Yat~sen utførte, var å avlegge et besøk i Ming-dynastiets gravmæle hvor han i en seremoni bekjentgjorde for åndene til dynastiets keisere at mandsjuene var fordrevet fra tronen. Selv om han var kristen, forble han tro mot mottoet til det selskap som hadde hjulpet ham til makten. Hans nasjonalistpari, Kuomintang, hadde sitt utgangspunkt i Triade-selskapet hvor han selv var et fremtredende medlem. Triade-selskapets mål skulle nå delvis være nådd, men noen av Ming ble ikke satt på keisertronen.
For å forstå det kinesiske folk må vi forsøke å trenge inn bak de ytre ord og geberder. Den kinesiske mentalitet er som de berømte kinesiske esker: det finnes alltid en eske i esken. Slik er det også med de kinesiske ord og tegn. Ordet "Ming" er ikke bare betegnelsen på et dynasti, men betyr egentlig "lys", og for de høyeste innviede i Triade-selskapet betydde det at selskapets ideer skulle inspirere Kina til en ny storhetstid under et nytt "Lys-dynasti".
Et annet ord som har sin spesielle betydning er det navn selskapet vanligvis gikk under i Kina - Hung-selskapet. Hung betyr både rød-lykke-suksess-rikdom. Derfor kles den kinesiske brud i rødt, og det kinesiske flaggs røde farve har en dypere betydning enn bare som symbol på revolusjonen.
Hvorvidt selskapet har inspirert Mao Tse-tung til hans form for kommunisme, er vanskelig å avgjøre men man vet at Mao i sin tid hadde forbindelse med selskapet. Det er utenkelig at Kinas nye makthavere ikke har måttet ta hensyn til dette mektige selskap i sine politiske avgjørelser.
Selv om kommunistene vant over nasjonalistene under ledelse av Chiang Kai-shek, som selv var Triade-medlem, fortsatte selskapet sin virksomhet på fastlandet. Bak de nye makthaveres virksomhet aner man Triade-selskapets gamle mål, å samle det kinesiske folk til kamp mot inntrengerne og å gjenreise Kina etter den lange fornedrelse under både mandsju-styret og barbarinvasjonen fra Vest. Derfor så Mao på sin form for kommunisme både som en bevegelse til materiell gjenreisning, men kanskje først og fremst som en moralsk skolering for det kinesiske folk. Det Kina hvor kommunistene overtok ledelsen, var uttæret av indre rivninger. Men verst av alt var kanskje det moralske forfall som en av Vestens stormakter hadde vært med på å senke kineserne ned i, ved å presse opium inn på det kinesiske marked. Den opiumsrus som et helt folk fikk føle virkningene av, har nok for lange tider etset seg inn i kinesernes historiske hukommelse. Denne skjendsel som enkelte kretser utførte i det engelske folks navn, er noe av det mest barbariske som er utrettet mot et annet folk. Bare nazistenes herjinger i det tyske folks navn overgår dette.
La oss derfor betrakte den engelske opiumskrig mot Kina nærmere: kanskje kan vi i dette lys bedre forstå den opiumskrig som de kinesiske Triader i dag fører mot Europa.

Englands opiumskrig mot Kina - Et folk forfaller
Før 1800 kjente kineserne stort sett til to nytelsesmidler: te og en mild tobakk. Opium var blitt kjent gjennom handelen med Vesten, men allerede i 1729 nedla den kinesiske regjering forbud mot import og salg av denne farlige gift. Engelske handelsmenn hadde oppdaget at opium kunne omsettes i Kina med svært god fortjeneste og fortsatte å smugle den inn. Deres regulære handel med Kina var strengt regulert. Det eneste de utenlandske handelsmenn hadde anledning til, var å opprette kontorer og varehus utenfor byporten i Canton og drive sin handel derfra. Derved var all handel et monopol for den kinesiske regjering.
Til tross for den strenge regulering steg opiumsimporten fra 400 kister i 1750 til 40 000 kister i 1839. Da kineserne brukte sølv som betaling, ble Kina langsomt tappet for et av sine edle metaller. Både av handelsmessige og sunnhetsmessige grunner besluttet keiser Tao Kuang seg for å sette en stopper for denne handel.
I 1839 sendte han Generalguvernør Lin Tse-hsü til Canton for å kreve utlevering av all opium fra både kinesiske og engelske lagre. Etter at Lin hadde blokert portene i Canton, ble den britiske handelskommisær tvunget til å utlevere 20 000 kister opium som Lin straks tilintetgjorde. Like etter rettet han et skriv til dronning Victoria hvor det bl.a. sto:
"Vi spør: hvor er Deres samvittighet? Jeg har hørt at i Deres land er opiumsrøking strengt forbudt fordi skadene er godt kjent. Da det ikke er tillatt at opium får anrette skader i Deres eget land, skulle De enda mindre tillate at det blir gitt videre til skade for andre land, og da slett ikke for Kina. Blant alle de kinesiske varer som eksporteres til andre land, finnes det ingen varer som ikke er til gavn for andre."(a)
Brevet avsluttes med at himmelen vil velsigne henne hvis hun vil forby dyrking av opium i det britisk dominerte India.
Denne henstilling fikk ingen annen virkning enn at britiske handelskretser begynte å øve press på regjeringen for å få erstatning for tapet av opium. I november 1839 mobiliserte engelskmennene flåteenheter og et ekspedisjonskorps i India i tilfelle av en konflikt. I 1840 rettet utenriksminister Palmerston en note til den kinesiske regjering, hvor han blant annet krevet erstatning for de tap som var påført de britiske handelsmenn og garantier for at de britiske handelsrepresentanter for fremtiden ville bli behandlet slik det er vanlig mellom siviliserte stater. Hvis ikke ville en britisk flåte besette viktige kinesiske havner.
Samme dag skrev han til den britiske representant i Kina og la frem sine krigsmål: Erobring av en eller flere øyer ved den kinesiske kyst, frihet for alle britiske undersåtter til å slå seg ned i alle større kinesiske havnebyer og til å drive handel etter ønske med alle kinesiske borgere.
Da kineserne på ingen måte kunne gå med på disse krav fra "barbarene", ble de britiske stridskrefter satt inn og de viktigste punkter på kysten blokert. Ved sin underlegne krigsteknikk ble kineserne snart tvunget til å godta kravene.
29. august 1842 ble så Nanking-avtalen undertegnet ombord på det britiske krigsskip "Cornwallis" på Jangtsekiang-floden. Palmerston fikk det som han ville: kineserne måtte betale tapet av opium og krigsskadeerstatning, dessuten måtte de avstå Hong-Kong til England. Men årsaken til det hele, den ulovlige opiumimport, ble ikke nevnt med ett ord!
Den kinesiske kommisjon under Nanking-forhandlingene spurte den britiske kommisær, Sir Henry Pottinger, hvorfor britene ikke forbød dyrking av opiumsvalmuen i sine kolonier og derved satte en stopper for en av menneskehetens forbannelser. Sir Henry svarte at botemidlet for denne plage "fullt og helt hviler på dere selv. Hvis deres folk har moral, så vil de avstå fra denne forferdelige vane: og hvis deres offiserer var ubestikkelige og adlyder ordre, ville opium ikke kunne komme inn i landet. Prinsipielt er det deres sak å hindre at opiumsvalmuen blir dyrket på våre territorier, da nesten hele avlingen fra India går østover til Kina".
Han skulle få følge av mange flere i dette handelssyn, at så lenge det er etterspørsel etter en vare, så skal den frem helt til forbrukerne sier nei. Det tragiske med opium er at forbrukerne i mellomtiden ikke er istand til å si nei.
Selv om Nanking-avtalen var et nederlag for kineserne, forble opium fortsatt forbudt i Kina. Engelsk mennene måtte derfor betrakte sin opiumshandel som ulovlig og følgen var at opiumsskonnertene ble tungt bevæpnet. De dro i fast rute fra HongKong og langs kysten helt til Shanghai. Lenger nord hadde den britiske kommisær Sir Henry Pottinger forbudt de britiske skip å dra. Men da kaptein Hope på det britiske krigsskip "Thalia" stoppet en mengde opiums-skonnerter nord for Shanghai, ble han øyeblikkelig løst fra sin stilling og sendt til India, hvor han etter utenriksminister Palmerstons ord "ikke på en slik måte kunne blande seg opp i hva britiske undersåtter foretok seg". (b).
I mellomtiden økte handelen år for år uten at kineserne kunne gripe effektivt inn mot denne handel med kontrabande. Slik var siutasjonen helt frem til 1858, da en ny traktat ble inngått med Kina - Tiensintraktaten - som endelig gjorde opiumshandelen lovlig! Men først var fortene ved Canton blitt skutt istykker av britisk artilleri etter at en ny krig hadde blusset opp i 1857. Fra nå av blomstret opiumshandelen som aldri før. For kineserne ble den britiske "blomstring" en nasjonal katastrofe.
I sin fortvilede stilling sendte den kinesiske regjering i 1869 en appell til regjeringen i London med blant annet disse tankevekkende ord:
"De kinesiske kjøpmenn forsyner stadig ditt land med sin fine te og silke, noe som er til landets beste. Men de engelske handelsmenn forgifter Kina med smittsom opium. Slik fremferd er ond. Hvem kan rettferdiggjøre dette?
Intet under at lederne og folket sier at England med vilje forsøker å ødelegge Kina, og ikke nærer vennlige følelser overfor det" (b).
Appellen til England var forgjeves: den britiske regjering later ikke engang til å ha besvart brevet! Imens arbeidet giften på ødeleggelsen av det kinesiske folk. Mens det i 1864 ikke ble drevet handel med kinesisk opium av noen betydning, var situasjonen i 1887 en helt annen: I Si-chuen provinsen regnet man med at 1/3 av all dyrkbar jord ble brukt til opiumsmarker, da etterspørselen var steget katastrofalt.
Den 26. desember 1888 skrev London-avisen "The Times" følgende om situasjonen i Kina:
"Si-chuen har 70 millioner innbyggere. 7/10 av den voksne mannlige befolkning antas nå å være opiumsrøkere. For bare 25 år siden var det kun et mindretall som var avhengige. I de siste år har avhengigheten som man antar har eksistert i Kina i mindre enn et århundre, spredd seg som en løpeild over nasjonen." (b).
Denne løpeild fanget inn millioner på millioner og la etter seg enorme menneskelige og sosiale tragedier. De som ikke bukket under for selve giften, var et lett offer for sult eller epidemier. Denne store masse av opiumsrøkere besto av individuelle tragedier, som ikke lar seg regne om i prosenter og tall. Hele familier ble oppløst, barn og foreldre adskilt. Hadde man ikke flere penger igjen, solgte man barna eller konen. Som følge av tilstandene kunne en som ønsket seg en opiumsrøkers gård bare vente et par år, så solgte vedkommende gladelig alt for en pipe opium. Blant kineserne dukket denne holdning opp:
"Hvis du ønsker å hevne deg på din fiende, behøver du ikke slå ham, eller gå til retten med ham: du kan bare forlede ham til å røke opium". (b)
At det kinesiske folk ikke forfalt bare fysisk, men også moralsk, er en naturlig konsekvens av Opiumskrigen. Men tilstandene i Kina kunne ikke skjules for den engelske nasjon. Derfor ble det også nedsatt en offentlig opiumskommisjon i 1893 - The Royal Commission on Opium - for å se på følgene av opiumshandelen. Kommisjonen avsluttet sine undersøkelser med følgende konklusjon:
"Vi er enige om ikke å anbefale noen tiltak som kan føre til at handelen ødelegges".
Det er naturligvis grunn til å spørre om man heller ville ødelegge et helt folk? Tilsynelatende ville man det, for handelen bare økte og økte. I 1902 var den britiske eksport av opium fra India 55,5 tonn i uken. Ser man på perioden fra 1838-1900 hvor dronning Victoria regjerte, ble det eksportert 284.582 tonn opium, noe som tilsvarer et halvt tonn i døgnet hver eneste dag i 62 år. Men selve opiumshandelen hadde også følger for India. I Bengal ble hele 250.000 dekar brukt til dyrking av opium-valmuen, jord som kunne vært brukt til dyrking av matvarer for den stadig økende indiske befolkning.
Virkningen i England kunne ikke utebli. Den ene advarende røst etter den andre hevet seg i et forsøk på å vekke almenhetens moralske indignasjon. Oftere ble de møtt med denne holdning som sto å lese i engelske aviser i 1904:
"Sammenlignet med alkohol er ulempene med opium trivielle. Opiumvanen er kanskje mer å sammenligne med tedrikking og tobakkrøking." (b)
Men de som hadde opplevet redslene på nært hold, bl.a. misjonærene, lot seg ikke berolige. Det var nok mange som følte slik som Rev. Charles Wenyon M.D. ga uttrykk for på en metodist-konferanse i 1898:
"Det er ikke bare Kina som lider. En slik skyld som vår kan ikke forbli ustraffet, og de politiske forhold i Kina er allerede iferd med å danne en Nemesis, som vil hjemsøke oss med følgene av våre synder". (b)
I dag er det ikke vanskelig å få øye på hvordan denne Nemesis går over Europa. Det er en skjebnens ironi av verdensformat at nettopp den koloni som England erobret etter opiumskrigen, Hong-Kong, er blitt sentrum for den kinesiske opiumskrig mot Europa.
Men en annen og kanskje enda alvorligere følge av Englands opiumskrig ligger skjult i disse ord fra Kinas store sosiale og moralske lærer, Mao Tsetung, som han skrev 1949 i sin avhandling "Om folkedemokratiets diktatur":
"Etter at Kina i 1840 hadde tapt Opiumskrigen, søkte de progressive kineserne under utallige vanskeligheter sannheten i de vestlige land Kineserne fant marxist-leninismen og Kinas åsyn begynte å forandres." (c)
Hvis ikke Opiumskrigen delvis hadde ødelagt den kinesiske legemlighet, så kunne kanskje kineserne lettere ha opptatt andre tanker i sine hjerner enn vestens rendyrkede sosial-materialisme. Men tenk om det var selve siktepunktet med opiumshandelen?
Et slikt spørsmål vil vi ikke få bekreftet ut fra statsdokumenter eller fra hemmelige regjeringsprotokoller, men kanskje kan et slikt spørsmål lære oss å lese i historiens egen bok og gi oss mulighet til å se de linjer som trekkes opp i den virkelige verdenspolitikk. Da vil det også kunne vise seg om vi er istand til å lede historiens løp i en menneskeverdig retning, eller om vi fortsatt skal la oss lede av nasjonal eller rase-egoistiske hensyn, mot nye fremtidige ulykker.
Men er det da i det hele tatt mulig å komme til en forståelse mellom Øst og Vest, eller må vi gi Kipling rett?
Kipling antyder selv en mulighet i den del av hans dikt som ikke pleier å bli sitert: hvor det skjer et møte på det bevisste menneskelige plan, der finnes hverken Øst eller Vest:
"But there is neither East nor West, Border, nor
Bread, nor Birth,
When two strong men stand face to face,
though they come from the ends of the earth."


LITTERATURLISTE:
(a) Gottfried-Karl Kindermann: Der Ferne Osten. dtv-München 1970.
(b) B. Broomhall: Britains Sin and Folly. Morgan & Scott. London ca. 1904. (c) Kuo Heng-Yü: Kina og "Barbarerne". Jespersen og Pio. København 1969.

Norman MacKenzie, ed.: Secret Societies. Aldus Books, London 1967. D. W.
Pike: Secret Societies. Oxford University Press, 1939.



TIL TOPPEN AV SIDEN