*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

BILDER I BARNDOMMEN - KREFTER I LIVET

Av Conrad Englert

Ingen må tro at han kan komme over
de første inntrykk fra sin barndom.
Goethe.

De første barneår bestemmer kanskje
et menneskes ansiktstrekk for hele livet,
samtidig som de danner grunnlaget for
hans moralske karakter overhodet.
Schiller.

Den høyt begavede, dypt ulykkelige tyske dikter Christian Grabbe (1801 - 1836) sa engang full av fortvilelse til en venn som viste ham deltagelse: Akk, hvad kan det vel bli av et menneske hvis første erindring er den at han leier en gammel morder ute i luftegården! (Grabbes far var fengselsvokter). Det er som den trøstesløse stemning i dette triste bilde hviler som en mørk sky over dikterens skjebne og kaster sin skygge over hele hans liv like til dets sørgelige slutt. Man føler seg tvunget til å spørre: Kunde overhodet dette menneskes første barndomserindringer ha vært noe annet enn dette bilde? Så helt og fullt stemmer det med alle de andre kjensgjerninger, forhold og tildragelser i hans liv. Det går likesom helt opp i det som en bestemt farvetone i et maleri med samme grunnkoloritt.
Som grunnstemningen i den atmosfæriske belysning ved det første gry av dag allerede bebuder den kommende dags vær, så gir arten og karakteren av de tidligste barndomserindringer og barndomsopplevelser på forhånd tonen og farveklangen i den skjebne som ennu ikke er kommet til utfoldelse. De første barndomserindringer og barndomsopplevelser er altså i den forstand symtomatiske, ja på en måte til og med profetiske, enten det nu er rene bilder som umulig kan stamme fra ytre tildragelser, eller det er slike som henger sammen med begivenheter der virkelig har funnet sted. Deres særegenhet og egenart kan, hvis man forstår å vurdere dem riktig, gi betydningsfulle innblikk i angjeldende menneskes vesensart og livstendenser. Blikk for de tidligste barndomsopplevelsers fenomenologi er uundværlig for foreldre og oppdragere, men også for enhver som vil trenge dypere inn i kvaliteten i et menneskes biografi, fremfor alt fremragende menneskers.
I det følgende skal vi nu som studiemateriale og spore til egne iakttagelser på dette område legge frem en rekke overordentlig påfallende og tydelige eksempler fra kjente åndshistoriske personligheters liv:
Henrik Wergeland forteller ("Hasselnødder"): "Den første av disse Erindringer går visst tilbage til mit 3dje år, forsåvidt Børn i Regelen allerede da kan gå et Stykke Vei, og falder altså sammen omtrent med den om de første Bukser, hvilken står med samme Friskhed for min Hukommelse.
Jeg var med mine Forældre på det yndige Kjos ved Kristiandsand, og var taget med på en Spadsertur i den engelske Park. Med et befinder jeg mig alene og midt for en lodrett Klippevægg, der glimrede i alle Farver af store Krystaller. Det var ligesom om to Trær bøide sig tilside og viste mig det.
I Førstningen blev jeg bange: men omsider overlod jeg mig til Beskuelsen av al den Herlighed, og ligetil nu står det herlige Syn for mig i sin første Friskhed. Hver gang jeg har seet gjennom et Glasprisma eller et Kaleidoskop, har jeg måttet erindre det. Men sligt har blot kunnet vække Erindringen, ikke nå Synets Pragt.

Nogle år ældre søgte jeg efter Stedet, men forgjæves: og ingen vilde tro min Fortælling, uden lang Tid efter en Barnepige for mine Søskende - én, som hvergang Uglen skreg eller en Hund tutede om Natten, sukkede "Jøssu Navn" så bestemt som Klokkerens Prosit følger efter Prestens Nysen. Hun erklærede for vist at jeg havde været i Berg, og at det var derfor, at jeg var så klog."
Nu vel, den enfoldige barnepike har nok ikke vært så dum allikevel, i hvert fall klokere enn de forstandige som ikke vilde tro guttens historie. Ti en bedre vesenskildring av Henrik Wergeland enn den som dikterens egen penn her gir i denne tidligste barndomserindring, kan vanskelig, tenkes. En slik lysende kraft strålte ut av hans sjel at tingenes grove utvendige skall og hylster overalt blev gjennomsiktig for hans indre øye og åpenbarte sin ellers skjulte glans. Men de samtidiges øyne, også betydelige menns, forblev dumpe og blinde. De så, som Wagner i "Faust" "nichts als einen schwarzen Pudel"og anså den begeistrede seers syner for synsbedrag. Men Wergelands vesen og verk var fra først til sist fylt og gjennomtrengt av den stadig glitrende glans som strålte ut fra denne lysende barndomserindring.

Det er vel uten videre innlysende at denne Wergelands tidligste erindring ikke har noen sammenheng med en ytre fysisk kjensgjerning i rum og tid, men at det her dreier seg om en oversanslig opplevelse som utspiller seg i den til en viss grad ennu klarsynte barnesjel og så å si står som billedmotiv ved inngangen til det bevisste livsavsnitt, og idet det fortsatt og stadig virker inn i det videre livsløp, sammenfatter menneskets skuen og gjøren i et høyere bilde. Slike bilder av oversanslig utspring finner man oftere enn man skulde tro i betydelige menneskers tidligste erindringer. Et sjeldent storslagent eksempel er det som Lionardo da Vinci meddeler som sin tidligste bardoms erindring i forbindelse med en avhandling om fugler som han skrev: "Å skrive så nøyaktig om falken tror jeg er meg foreskrevet av skjebnen, ti i min første erindring fra barndommen står dette bilde for meg: Da jeg lå i vuggen kom det en falk til meg, åpnet min munn med halen og stakk flere ganger denne hale inn mellom mine leber." Det er vel unødvendig å påvise at en naturalistisk tydning av dette erindringsbillede vilde være absurd. Det er det ennu bevarte gjenskinn av en oversanslig opplevelse som er blitt barnet tildel: Lionardo har i "falken" sett billedet av sin egen åndsbevingede genius, en imaginasjon av den inspirative begeistring som så maktfull gjennomstrømmet hele hans liv og med aldri sviktende styrke manifesterte seg i alt han skapte som kunstner og forsker: ti alt som er utgått fra denne enestående ånd var gjennomtrengt eller berørt av dette element av sublim genialitet. Som sjelelig billed-fremtoning viser dette høyere åndsvesen seg for det klarsynte blikk i fugleskikkelse. Og i enda høyere grad enn hos andre mennesker føler man seg her tvunget til å spørre: Kunde Lionardos biografi overhodet inneholder et bilde av en annen art som første bardomserindring? I dette egenartede og selsomme bilde er likesom den grunnklang slått an som alle mulige toner i hans liv er avstemt efter. Bildet er, når man ser det ut fra helheten, likeså betegnende og uundværlig som en særlig slags duft hører uadskillelig sammen med en bestemt blomst. Bildet er stilekte i helhetstablået, konform med totaliteten i Goethes forstand, slik som han et sted så vakkert gir uttrykk for nettopp dette forhold: "Skulle ikke i ungdommen som i søvnen de fremtidige skjebners bilder omsveve oss og anelsesfulle bli synlige for vårt ufordervede øye? Skulde ikke frøene til det som skal møte oss allerede være strødd ut av skjebnens hånd? Skulle ikke en forsmak av de frukter vi engang håper å nyte, være mulig?"

Den berømte gullsmed og broncestøper Benvenuto Cellini(1500 1572) forteller i sitt verk "Vitra scritta di sua mano propria": Min bestefar Andrea Cellini levet ennu da jeg var 3 år gammel skjønt han allerede hadde overskredet de hundre. En dag var et vannrør blitt forlagt og ut av det var det krøpet en skorpion som ingen hadde lagt merke til. Fra røret var den krøpet ut på jordet og under en benk. Der fikk jeg øye på den, løp bort og grep den med hånden. Dyret var så stort at halen raket frem på en ene siden av min lille hånd, saksene på den annen. Eftersom man forteller, løp jeg nu høyt jublende til min bestefar og sa: "Se her, bestefar, for en nydelig liten krebs!" Han så straks at det var en skorpion og var døden nær av skrekk for min skyld.
Han klappet meg kjærlig og sa jeg skulde slippe dyret. Men jeg gråt og holdt skorpionen bare enda fastere, for jeg vilde ikke gi den fra meg til noe menneske. På min skriking kom min far, som ennu var hjemme, løpende til. Han blev helt stiv av skrekk og visste først ikke hvad han skulde gjøre for at det giftige dyr ikke skulle drepe meg. Imidlertid fikk han øye på en saks, og med den klippet han dyrets hale og tenger av, alt imens han klappet meg. Da jeg på denne måte var reddet fra den store ulykke, anså han det hele som et godt varsel". Og i virkeligheten fikk faren rett i det. Denne begivenhet står som et omen, en forutvarslende billedtildragelse ved inngangen til dette livsløp der utgjør en ubrudt kjede av så dramatiske og spennende episoder at man neppe finner maken. Og alltid inntrer på farens nesten utrolig overtilspissede høydepunkt en helt uventet vending, så alt igjen går jevnt og pent og på ny ledes inn i sin fremadskridende bane. Dette gjelder ikke bare de rikt vekslende livssituasjoner hos dette urkraftige menneske, men også de dramatisk bevegede omstendigheter under hvilke mange av hans kunstverker blev til, som f.eks. støpningen av "Perseus." I tillid til sin oppfinnerkraft og sin dyktighet, hadde Cellini satt sin berømmelse som støper inn på det lykkelig utfall av denne støpning, som bød på store vanskeligheter. I det avgjørende øyeblikk blir han syk og får så høy feber at han tror hans ende er kommet. I en slags fortvilelsens raseri manner han seg opp og river ved sin ubendige viljeskraft sine medhjelpere med seg. Da kommer verkstedet i brann, ovnen brister, det flytende metall strømmer ut. Cellini lar tappene støte ut så malmen øyeblikkelig kan flyte ut i formen og kaster hele sitt tinnservise i støpemassen for å erstatte det metall som var gått tapt. Og se - da han slår formen istykker er støpningen blitt nøyaktig slik som han hadde forutsagt - verket er lykkedes. På lignende måte kommer det stadig på ny og på ny frem, som denne eksistens grunnkarakter i alle sfærer og regioner, det som allerede i barndomsopplevelsen med skorpionen tydelig avtegner seg som konturer av Cellinis vesen.
Et storslagent eksempel av virkelig verdenshistoriske dimensjoner på en slik profetisk antisipasjon av kommende vesensutfoldelse og skjebneutformning gir en av de ånder som må regnes blant menneske hetens største: "Julian den frafalne", gjenoppretteren av den synkende gudeherlighet, forteller i innledningen til sin store lovprisning av Kong Helios, solguden, den ubeseierlige hersker i verdensaltet, der må "unne ham og alle andre å nå til erkjennelse av hans vesen, men særlig belære dem om det som fortjener å lære det å kjenne:" "Jeg er, sier han," en følgesvenn av kong Helios. De tydeligste bevis på det skjuler jeg hjemme hos meg selv.
Men hvad jeg uten å bli beskyldt for profanasjon av en hemmelighet med rett og riktighet tør uttale, er følgende: Allerede fra bamdommen av var en mektig lengsel efter gudens stråler lagt inn i meg, og min ånd blev allerede i min tidligste barndom faktisk ute av seg av henrykkelse overfor det eteriske lys. Og så begjærte jeg ikke bare å skue det, men da jeg engang en natt trådte ut i det fri under den skyløse, rene glitrende himmelhvelving, hang mitt blikk slik ved himmelens prakt, at jeg ikke hørte hvad man sa til meg, heller ikke visste jeg riktig hvad jeg selv gjorde. Derfor mente man at jeg beskjeftiget meg altfor meget med disse ting og fordypet meg altfor meget i dem, og mange tok meg avgjort for en stjernetyder ennu før jeg hadde fått skjegg på haken. Og
dog var det, ved gudene, aldri kommet meg en bok av det slag i hende, og jeg hadde heller ikke ennu noen anelse om hvordan det hang sammen med disse ting. Dog, hvorfor nevner jeg nu dette?
- Det himmelske lys omstrålte meg overalt, det vakte i meg trangen til skuen. Således gikk det til at jeg faktisk helt selvstendig blev vår månens bevegelse som motsatt altets, uten nogensinne å være kommet i berøring med noen som var kyndige i slike ting. "Er ikke i denne barnets higen mot det kosmiske, som i en anelsesfull geberde, mannens filosofi foregrepet, en filosofi hvor lyset er åndens plettfrie kraftutfoldelse, strålende ut fra den stilling som hele himmelens midtpunkt der tilkommer den, og "hvorfra den opplyser alle himmelens kredser og fyller dem med herlig kraft og omstråler alt med et guddommelig og ubesmittet lys".

Hvor helt anderledes stemt enn de foran nevnte er ikke Bjørnstjerne Bjørnsons første barndomserindringer. Som lekekamerater hadde han på den ensomme prestegård langt oppe på landet, hvor han tilbrakte sin første barndom, en hund, en katt og en gris ved siden av den over alle elskede "Blakken". "Men når "Blakken" var med mor på arbeide, da holdt hunden og katten og grisen og jeg sammen. Vi utnyttet tiden ganske godt, særlig fordi vi sov sammen. Jeg gav disse følgesvenner alt det som jeg selv satte pris på. En gang tok jeg ut en sølvskje til grisen forat den skulde lære å spise pent. Den forsøkte det også d.v.s. å spise sølvskjeen. Når jeg fulgte med mine foreldre til folk nede i dalen, da fulgte hunden, katten og grisen med. De to førstnevnte fikk være med i båten som satte oss over elven. Grisen gryntet litt og svømte så efter. Vi blev så bevertet, hver på vår måte og om
kvelden begav vi oss hjem igjen i samme opptog".
Den som kjenner litt til Bjørnsons liv, vesen og verk vil ikke kunne undlate å se den talende symptomatikk i dette situasjonsbilde fra hans barndom. Den borgelige tidsalders husdyr var og blev, i realsymbolsk forstand, hans trofaste følgesvenn på alle livets veie: med ham delte han alt det han selv satte pris på. Når hesten var beskjeftiget annetsteds, sov "katt", "hund" og "gris" med ham i skjønn forening, eller "katten" og "hunden" fikk være med i båten, mens "grisen" måtte svømme efter. Og hele livet igjennom forsøkte Bjørnson forgjeves å lære "grisen" å spise pent på bekostning av "sølvskjeen".

Dette så å si folkepedagogiske motiv som er så karakteristisk for Bjørnsons personlighet minner mutatis muntandis - om en av de mest utbredte anekdoter fra Schillers barndom som, såvidt jeg vet, ennu ikke er blitt belyst ut fra de synspunkter vi her anvender. Søsteren Christophine forteller:
"Min mor eller min søster måtte ta på ham et forklæ og en krave. Dessuten så han meget alvorlig ut. Alle som var til stede måtte nu høre på ham, og hvis noen lo, blev han meget fornærmet og løp sin vei og viste seg ikke på lenge. Disse barnslige foredrag hadde alltid et virkelig innhold. Han satte sammen endel skriftsteder som han hadde lært på skolen og foredrog dem med eftertrykk. Han hadde også av prestens preken merket seg at den måtte ha sine avsnitt, og han gav den også sine barneforedrag den form som han mente de måtte ha". Den geberde som lever seg ut i denne barnets lek, kommer mektig til uttrykk i mannens begeistrede livsvirke, "å være en lærer for folket". Denne stadige trang til å belære, formane, oppildne besjeler jo også Schillers dikterverker helt igjennom. Mange av hans dramaer er, som geberde betraktet, veldige, vekkende rop til menneskesjelen av den opphøyede åndsart som Goethe så ærbødig beundret hos vennen at han kunde si: "Schiller hadde nettopp denne ekte Christustendens som noe medfødt: han berørte intet dagligdags uten å foredle det. Hele hans indre virksomhet gikk ut på det". Og han er da også som ingen annen dikter og tenker blitt sitt folks moralske lærer, og løftet slektledd på slektledd til idealitet.

Slike eiendommeligheter som opptrer i tidlige geberder i oppførsel eller lek, og som allerede fra barndommen av gjør ethvert menneske i hele sin fremtoning forskjellig fra ethvert annet menneske, er uutslettelige vesenstrekk som man burde ha all sin oppmerksomhet henvendt på: ti hele livet kan man følge dem i stadig nye skikkelser: de åpenbarer seg anderledes hos bamet enn hos mannen, og atter på en ny måte hos oldingen. Og dog er det alltid den samme karakteristiske tendens som hver gang kommer til syne. Det er bare fremtoningsformen som for vandler seg. Med sjelden tydelighet åpenbarer denne hemmelige lovmessighet seg i Goethes liv. Barnet Wolfgang nektet å leke med et barn som var heslig: med "det svarte barnet" lekte han ikke. Han skrek og raste så lenge, at man lot ham i fred.
Det som på denne måte lever seg helt elementært ut hos barnet, det trer oss i møte hele Goethes liv igjennom som mannens holdning overfor alle livets fenomener, dette indre forhold til alle ting som man kunde kalle organ for mål og midte, "ren menneskesans", som han selv sier.
Og hvordan stillet Goethe seg nettopp i kraft av dette organ inn i livet? Menneskelegemet er for ham naturens mest undervekkende underverk. "Menneskeformen er den eneste og mest utpregede bærer av Guds bilde", heter det i Otilies dagbok, og i avhandlingen om Winkelmann: "Sluttproduktet i den seg stadig høynende natur er det skjønne menneske. I de antikke kunstverker finner han at menneskeskikkelsens høyest mulige fullkommenhet er nådd.
Fra Rom skriver han om de greske gudebilder:
"Disse høye kunstverker er tillike de høyeste naturfrembringelser, frembrakt av mennesker efter sanne og naturlige lover. Alt vilkårlig, alle påfunn faller her sammen: her er nødvendighet, her er Gud" (6/2 1787). Selv den ubetydeligste avvikelse fra dette menneskelige urbilde i skikkelse og måte å føre seg på møtte Goethe med den heftigste avsky. Han undgikk synet av krøplinger og vanskapte: han vendte seg bort. Karikaturer vilde han ikke se: de var ham motbydelige som utilbørlige fordreininger av menneskeformen. Maling og tatovering av legemet var for ham et tilbakefall til det dyriske. (Hvad vilde vel Goethe ha sagt til damenes krigsmaling av i dag.) Egyptens og Indias gudebilder med dyrehoder og mange føtter opprørte ham, slike "best" vilde han ikke tåle i gudenes saler. Han tar også avstand fra de grønskeaktige brune ansikter hos de byzantiske hellige hvor Kristus og gudsmoderen ser ut som "halvnegre". Briller som gav ansikt og blikk et annet utseende vekker hans motvilje: "Ingen mann vilde komme til en fortrolig samtale med briller på nesen, hvis han visste hvordan vi kvinder straks mister lysten til å se på ham og underholde oss med ham", lar han Otilie i "Wahlvervandtschaften" skrive. Og for egen regning sier han:
"Og kommer en med'se-glass' på,
da blir jeg stille, stille.
Jeg taler ei fornuftig ord
med noen bak en brille".

Barnet Goethe avskydde altså det heslige barnet, ikke ut fra et tilfeldig øyeblikksinnfall, slik som det sommetider kan komme over barn, men fordi hans medfødte sans i det heslige fornemmet fordreiningen og vansiringen av det rene urbilde som hvert eneste menneske bærer i seg. Og alt som avvek fra dette urbilde blev liggende utenfor Goethes livssfære. Derfor avskydde mannen syke og krøplinger, legemlige og sjelelige utvekster, ti også fra det sinnsyke vendte han seg bort. Forgjeves forsøkte hertugen å bevege ham til å avlegge et besøk i sinnsykeanstalten. Det lykkedes ikke, selv ikke ved list. Når forbrytere blev ført frem, vilde han helst ikke være til stede. "Jeg flykter fra det urene", skriver han til fru von Stein (8 IX. 1780). I Goethes sjel levet således en efterklang av den livsfølelse videre som kjennetegner det hellenske menneske, som bedømte alle ting i høyeste og siste instans estetisk, slik at det som var "skjønt" og "heslig" var "godt" og "ondt". Man kan kritisere dette som en feil eller en mangel, som svakhet eller hjertekulde, man kan finne det ukristelig, men Goethe vilde uten denne eiendommelige livstendens nettopp ikke være Goethe. For øvrig har samme Goethe i sine verker kunstnerisk skildret det legemlige deforme og det sjelelige defekte nettopp ut fra denne holdning, og på en måte som ingen formår som bebreider ham hans følelsesløshet.
Men også andre dypereliggende eiendommeligheter, som likeledes går igjen i hans liv er overlevert fra hans barndom. Moren forteller som et påfallende trekk, at når hun fortalte den lille Wolfgang eventyr, så stirret han ofte på henne med sine store, sorte øyne og ofte grep han inn og sa, før jeg hadde fått fortelle ferdig: "Ikke sant mor. Prinsessen gifter seg ikke med den fordømte skredderen, selv om han slår risen ihjel". Han undte ikke den i hans øyne mindreverdige skreddersvenn så høy en lønn. På bakgrunn av andre barns art, vakte guttens høytidelige, imposante gang oppsikt: rak i ryggen, med løftet hode og gravitetisk avmålte skritt kom han skridende. Da man spurte ham, hvorfor han gikk slik, svarte han: "Med dette gjør jeg en begynnelse, og siden skal jeg utmerke meg ved mangt og meget annet". Det som således lever seg ut i barnet i en ytre geberde som bevisstheten om eget verd, som den selvfølelse som fornemmelsen av egen indre verdighet gir ham, det bryter frem som ild og storm i ynglingens sterke ord, på en slik måte at mange av hans samtidge karakteriserte det som overspenthet og mangel på måtehold: "Hvad Pindars ord det å kunne seire innebærer, er gått opp for meg. Når du står dristig oppreist i vognen med fire nye hester ved tømmene, steilende i villskap og uorden, og du styrer deres krefter, pisker den utskjenende
inn, den steilende ned, jager og kjører og snur og vender og holder og jager igjen til alle seksten føtter bærer i én takt mot målet, det er mesterskap, virtuositet". - Og i oldingen kommer denne entelekiens "engangs-kvalitet" til uttrykk i ideen om "sjelenes rangordning efter døden": "Jeg tviler ikke på at vi lever videre, ti naturen kan ikke undvære enteleki. Men vi er ikke udødelige på samme måte. Og for i fremtiden å kunne manifestere seg som en betydelig enteleki, må man også være en sådan". Disse ord er sagt tre år før hans død.
I "Dichtung und Warheit" forteller Goethe den kjente historie fra sin barndom (et motstykke til den nevnte episode fra Schillers barndom) da han av alle naturgjenstander han kunde få tak i bygget seg et alter, hvor han i daglig andakt æret guddommen. Igjen ser vi at noe som billedmessig kommer til syne i barn dommens lek, gjennom mannens munn kommer til orde som fremtidig forskerholdning: "Uten mine anstrengelser i naturvidenskapene hadde jeg dog aldri lært menneskene å kjenne slik som de er. Ikke på noen andre ting kan man på samme måte prøve den rene anskuelse og den rene tenkning, sansenes så vel som forstandens forvildelser, karakterstyrke og karaktersvakhet. Alt annet er mere eller mindre bøyelig og føyelig og lar seg mere behandle efter vårt forgodtbefinnende: men naturen forstår ingen spøk, den er alltid sann, alltid alvorlig, alltid streng, den har alltid rett, og feilene og forvildelsene er alltid menneskets. Den som ikke holder mål, spotter den, og bare til den som holder mål, den sanne, den rene gir den seg hen og åpenbarer sine
hemmeligheter".

Fra sine guttedager forteller Goethe nok en symptomatisk opplevelse: "Vi gutter hadde en sammenkomst hver søndag hvor vi skulde komme frem med et vers vi selv hadde laget, og her møtte jeg noe underlig som meget lenge hensatte meg i en egen uro. Mine egne dikt måtte jeg, hvordan de enn var, anse som de beste. Men jeg la snart merke til at mine medkonkurrenter som fremla svært svake ting, var i samme kasus som meg og ikke trodde seg mindre, ja - og det gjorde meg ennu mere betenkt - en kjekk, men ellers i denne håndtering helt hjelpeløs gutt, som lot sine rim lage av hovmesteren, anså ikke bare disse for de beste, men han var til og med helt overbevist om at han hadde gjort dem selv. Da jeg altså så slik forvildelse og sinnsformørkelse for mine øyne, begynte jeg en dag å gruble på om jeg kanskje selv befant meg i samme kasus, om ikke disse diktene virkelig var bedre enn mine og om jeg ikke med rette måtte forekomme de andre guttene likeså gal som de forekom meg. Dette foruroliget meg i lengre tid, ti det var meg umulig å finne noen "ytre pekepinn m.h.t. hvad som var sant".
Ifølge denne beretning var altså allerede i barnet den evne levende, som senere skulde bli fremherskende i hans liv som bevisst oppøvet lov: Gutten legger merke til de andre guttenes underlige måte å forholde seg på, men han blir ikke stående ved iakttagelsen: han forfølger virkningen av iakttagelsen innover i seg selv og våkner - i det han gjør det ytre til noe indre - i sitt indre for det som lever skjult der ute som objektivt sannhetsinnhold. Overfor kansler Muller har Goethe engang beskrevet denne foregang slik: "Jeg lar de ytre gjenstande rolig virke inn på meg: så iakkttar jeg denne virkning og anstrenger meg så for å gjengi den nøyaktig og uforfalsket. Det er hele hemmeligheten med det man ynder å kalle genialitet".
Alle de eksempler vi her har lagt frem og mange andre som vi kunde legge frem, peker på en og samme lovmessighet: I de medfødte eiendommeligheter lever entelekiet, det uforgjengelige åndsvesen, menneskets egentlige og ekte individualitet seg umiddelbart, sansemessig anskuelig ut, og i samme grad som entelekiet virkeliggjør seg selv i den jordiske skjebne, gjennomgår en slik eiendommelighet en forvandling fra å være noe ytre til å bli noe indre, fra barnets legemlig ubevisste billedfremtoning til bevisst utviklet indre geberde i idésyn og livsholdning, formvilje og formkratt hos dette ene menneske, formes og omformes i stadig forvandling, i stadig høyning.

Av de fremlagte eksempler blir det videre synlig hvor så å si stilistisk grunnforskjellig karakteren av disse første livserindringer og livsstilgeberder er, alt efter det angjeldende menneskes individualitet, ja grunnforskjellig også av kvalitet, alt efter den region, det plan hvor de opplevelser som ligger til grunn for erindringen hører hjemme. Det kan, som vi foran har antydet, være en tildragelse, en foregang på det ytre plan i den såkaldte "virkelige" verden der på denne måte gjenspeiles som realsymbolsk billede, men det kan også være en ren oversanselig opplevelse slik som de anførte erindringsbilleder fra Wergelands og Lionardos liv viser. Og den samme "nivåforskjell" - og i dette ord ligger her ingen vurdering - som i denne henseende består mellom Wergelands og Bjørnsons erindringsbilder kommer også frem som vesensforskjell hos de to diktere. Deres eksistens spiller seg ut i forskjellige sfærer: den ene hører hjemme i den svinnende romantiks tidsalder, likesom svevende over jorden med sine røtter ennu dypt forankret i den åndelige verden, mens den annen er en ånd med jordisk saft og kraft og tyngde, en som søker og finner sin jordfaste og dennesidige forankring i den borgerlig-materialistiske tidsalders kompakte massivitet.





TIL TOPPEN AV SIDEN