*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

ANTROPO- HVAFORNO'?
Cato Schiøtz

Det følgende bidraget er innledningen til Cato Schiøtz' artikkel "Antropo-hvaforno'?" i essaysamlingen Antroposofien (en innføringsbok med bidrag av Reidun Iversen, Kaj Skagen, Cato Schiøtz, Arve Mathisen, Arne Enge, Jørgen Smit, Hans-Jørgen Høinæs, Herbert Hahn, Rudolf Steiner. - Antropos Forlag: 1997: 136s., kr. 148).


Prolog i fire stadier.

I essayet Svindler, psykopat - eller sannhetsvitne? inntatt i samlingen Djevelens omgangsfelle og andre essays, skriver Andre Bjerke på side 92:
"Hvis man en gang i livet faktisk får øye på Rudolf Steiner, kan man ikke late som om man ikke ser ham. Man vil få oppleve eventyret om manndatteren og kjerringdatteren. Man er med ett i trollkvinnens brønn, og kommer ikke videre før man har truffet et valg. Det er bare tre skrin å velge mellom: det røde, det grønne, og det blå med tre kors. Og hva man enn velger, har det farlige konsekvenser".
Så får man da - 38 gammel - selv faktisk øye på Rudolf Steiner. I de tre neste årene prøver man etter fattig evne å sette seg nærmere inn i hans i praksis uoverskuelige livsverk og får anledning til nærkontakt med den antroposofiske bevegelse i egenskap av advokat for en del av de praktiske aktivitetene. og så - 41 år gammel - velger man altså å melde seg inn i Antroposofisk Selskap. Blant familie og venner blir overgangen til denne fiolette utgruppe registrert med forbauselse og vantro. Det er legitimt med 40-års-krise - men det bør da vel være måte på? Og så Cato, da gitt. Medlem av Antroposofisk Selskap?
Cato??? Merkelige saker. Hvem skulle trodd noe sånt? Ja, ja, på den annen side - har han ikke alltid vært litt rar?
Men så: Etter at venners tilbud om alternativ urtete istedenfor pils har opphørt (etter gjentatte avslag) og skeptiske kollegers forespørsler om: -Hvordan står det til med astrallegemet i dag?" har stilnet, kommer stadium to. Det er da det begynner. Problemene. Problemene med "Klart svar". Omverdenens forbauselse har veket for nysgjerrigheten. Hva er nå egentlig antroposofi, sånn kort fortalt, og denne Steiner - hvem var nå han?
"Jo, nå skal du høre, det er altså ingen lære, det er en metode - man kan altså forske i det oversanselige."
"Nei, nei ikke jeg, men Steiner hadde denne evnen."
"En tro? Ikke på noen måte - det er erfaring. Åndsvitenskap."
"Men tror du ikke på reinkarnasjon da? Er ikke det en tro?"
"Jo, jo men det er ikke troen som er poenget. Det er..."
"Hva jeg har erfart? Det er altså slik at jeg ikke har erfart så mye at..."
Man ser på sin tilhører at forsøket på et "Klart svar" ikke akkurat gjør et uutslettelig inntrykk, og hans spontane forespørsel om hvordan han selv kan bli medlem av Antroposofisk Selskap, uteblir. Nysgjerrigheten avtar, og man registrerer med lett resignasjon at den til og med går over i en viss skepsis. Står tilhøreren kanskje overfor et nytt medlem av "De siste dagers hellige"? Det må da være mulig å kunne redegjøre klart og tydelig for hva man har sluttet seg til? Selv en som går på den første og beste okkulte limpinne, klarer å gjøre rede for hovedpunktene i innholdet. Kan ikke antroposofene gi "Klart svar"?
Stadium tre er de gode forsetters fase. Med store ambisjoner tar man utfordringen og går systematisk til verks. Her skal et "Klart svar" gis, som selv Per Ståle Lønning vil være tilfreds med.
Innfallsvinkel én: Man prøver seg med det rent filologiske "Antroposofi", gresk av "anthropos" = menneske + "sofia" = visdom. Navnet er skapt av den sveitsiske filosof I .P. V.
Troxler (1780-1866) og er en verdensanskuelse grunnlagt av østerrikeren, dr. phil. Rudolf Steiner (1861- 1925).
Jo, jo, men vi bør vel kanskje gå noe dypere?
Innfallsvinkel to - den leksikale. Tungvekteren Gyldendals Store Konversasjonsleksikon hentes frem, og man leser under "Antroposofi":
"En åndsretning grunnlagt av den tyske filosof og Goethe-forsker R. Steiner. Antroposofi er iflg. Steiner en metode til erkjennelse av den oversansbare virkelighet. Ved nærmere beskrevne øvelser som konsentrasjon og meditasjon og gj. moralsk lutring kan mennesket iflg. antroposofien utvikle organer for iakttagelse av sjelelige åndelige kvaliteter og krefter som
ligger utenfor den vanlige forskning. Denne utvikling har tre stadier: imaginasjon, inspirasjon og intuisjon, og på de høyeste trinn når mennesket innsikt i de oversansbare regioner, hvor det befinner seg før fødselen og etter døden."
Javel, men kanskje litt i voldsomste laget til å servere utenforstående skeptikere hvis man blir presset med hensyn til egne erfaringer? Det står kanskje nokså dårlig til med både imaginasjonen, inspirasjonen og intuisjonen hos den enkelte antroposof?
Man prøver for sikkerhets skyld også med "lett tungvekt" og konsulterer Damms ikke fullt så store leksikon:
"Antroposofi - åndsretning utformet av den tyske filosof Rudolf Steiner (1861-1925). Han hevdet at mennesket gjennom meditasjon kan utvikle sine åndsevner til å anerkjenne en oversanselig verden, og få innsikt i sitt eget vesen og kosmiske krefter som er unndratt den naturvitenskapelige forskning."
Greit nok - men hvordan forholder nå dette seg til den antroposofiske bevegelse i Norge i 1997? Og hvor i alle dager kommer Steinerskolene og reinkarnasjon inn?
Vi avslutter det leksikale med et lett forsonende og humoristisk sitat fra "Den bakvendte familieboken" (i regi av Odd Eidem, Carl Keilhau og André Bjerke) fra 1951. Under "Antroposofer" leser vi:
"Antroposofer, tilhengere av den antroposofiske verdensanskuelse, skapt av Rudolf Steiner. A. regner Goethe som sin forløper og er i besittelse av det såk. høyere klarsyn, som de har ervervet gjennom lesning av Steiners skrifter og ved ukentlige gruppemøter. Dette klarsyn muliggjør at a. kan avgjøre enhver debatt til sin fordel og på ethvert livsområde løse de foreliggende problemer. A. har preget begrepet "vår tids åndelige situasjon", idet de påpeker at denne situasjon kun kan forståes av a. I sine publikasjoner (se Morgenbladet) stiller a. seg i skarp opposisjon til den materialistiske samtid, benevnt "tiden", og til alle andre mennesker, benevnt "det moderne menneske"."
Innfallsvinkel tre: Man forlater det leksikale og jakter på hva representanter for norsk kulturliv - som har sluttet seg til den antroposofiske bevegelse - har sagt i sakens anledning. Hva med f. eks. Alf Larsen, André Bjerke eller Ernst Sørensen?
Av alle våre skjønnlitterære forfattere er utvilsomt Alf Larsen (1885- 1967) den som i størst utstrekning har knyttet an til antroposofien både gjennom sitt kjente tidsskrift "Janus" (1933-41) og på annen måte. Har han f. eks. i intervjuer blitt spurt om hva antroposofi er? Jovisst, i Odd Eidems bok "Con Amore" fra 1983 er inntatt et intervju som Odd Eidem hadde med Alf Larsen.
Han (dvs. Alf Larsen) var antroposof, og jeg spurte ham:
"Hva er en antroposof?",
"Din tale er juvenil", sa han, "og dette er det forferdelige ved vår tids åndelige situasjon, at voksne mennesker så sjelden blir voksne."
"Jeg spurte deg høflig om du kunne gi meg en belæring i antroposofi."
"Har du lest Geheimwissenschaft av Rudolf Steiner?"
"Nei."
"For så megen uvitenhet, Odd, er der ikke håb! Forøvrig burde du holde opp med å interessere deg for teater. Teater er ikke ord lenger. Det er bare elektrisitet. Jeg har bitt meg merke i at du bedømmer forestillingen etter belysningen, ikke opplysningen. "
Ja, ja - det var da i hvert fall "Klart svar".
Men hva med André Bjerke, som opprettholdt sitt medlemskap i Antroposofisk Selskap til sin død? Bjerke har på sin spesielle måte skildret sitt første møte med antroposofien i begynnelsen av krigen, hvor han ble introdusert til Rudolf Steiners livsverk av sin venn "Tore" (se André Bjerke: "Om Tore" i festskrift til Karl Brodersen, "På sporet av en virkelighet". 1997). Hvilket førsteinntrykk Bjerke fikk?
"Men hva var antroposofi for noe? Var det ikke en blanding av østerlandske opiumssyner og vesterlandsk kristendom, klistret sammen med en passende uklar og klebrig tysk metafysikk - og med en pikant majones av moderne videnskapelighet som pynt på toppen av sandwich'en? Hvordan kunne Tore - med sin krystallkule av en hjerne - falle som offer for denne tysk-tibetanske tankeforvirring? . . . . Åndelig erkjennelse, ja vel, men engIehierarkier, nei, da fikk det heller være det samme. Forøvrig virket det hele på meg som den rene og umiskjennelige hjernebetennelse, den mest ultra-metafysiske tankesvulst som noensinne var vokset ut av en tysk hjerne."
André Bjerke kom senere til andre resultater, uten at han - såvidt vites - noen gang prøvde å utrede hva antroposofi er.
Da er det bedre med Ernst Sørensen. Han var i 1950-årene en kjent kulturskribent og en sentral antroposof. I et temahefte om antroposofi i Horisont nr. 9/10 1955, hvor Ernst Sørensen satt i redaksjonen sammen med André Bjerke og Leif Wærenskjold, gjør Sørensen følgende hederlige forsøk:
"Antroposofi er ikke en ferdig utformet verdensanskuelse; den er en vei, en metode som fører til bestemte erkjennelser. Og det er like umulig å agitere for antroposofi som det er å drive propaganda for den pytagoreiske læresetning. Den virkelighet Rudolf Steiner forsøker å avdekke, må erobres ved selvstendig innsats av hvert enkelt menneske. Resultatet av dette arbeid er antroposofi, og da sier det seg selv at det er et meget beskjedent område av Steiners verk de enkelte antroposofer personlig kan stå inne for." Og Sørensens konklusjon er: "Antroposofi er ikke og kan ikke være annet enn det som hvert enkelt menneske ut fra sin spesielle bevissthetssituasjon kan få ut av virkeligheten ved hjelp av Steiners verk."
Utmerket - og kanskje også korrekt? Men er det ikke fremdeles litt uklart og noe resignert?
Innfallsvinkel fire - vi går til kilden: Hva mente Rudolf Steiner selv om hva antroposofi er?
Den uten sammenligning mest utbredte referanse til Steiner er en av hans uttalelser i de såkalte antroposofiske ledesetninger fra 1924, hvor det heter:
"Antroposofi er en erkjennelsesvei, som vil føre det åndelige i menneskevesenet til det åndelige i verdensaltet."
Her stopper normalt sitatet. For sammenhengens skyld skal fortsettelsen refereres i sin helhet. Steiner fortsetter:
"Den opptrer i mennesket som hjerte- og følelsesbehov. Den må finne sin rettferdiggjørelse ved at den kan tilfredsstille dette behov. Kun den kan anerkjenne antroposofi som i denne finner det han må søke ut fra sitt gemytt. Derfor kan kun sådanne mennesker være antroposofer, som føler visse spørsmål om menneskets vesen og om verden som en livsnødvendighet på samme måte, som man føler sult og tørst".
Det slemme ved denne beskrivelsen er imidlertid at Steiner i andre sammenhenger har gitt andre forklaringer på antroposofiens innhold. Dette er et karakteristisk trekk ved Steiner: Han behandler igjen og igjen samme sak fra forskjellige sider. Det er derfor ufullstendig å stanse opp ved dette sitatet som det eneste saliggjørende.
Allerede tidlig poengterte for øvrig Steiner at den riktige tolkningen av ordet "antroposofi" ikke er "visdom om mennesket", men "bevissthet om det menneskelige i seg", jf. Christoph Lindenberg: "Rudolf Steiner" side 147.
I et forsøk på delvis opprydning skal vi gjengi Steiners forord i den korte - men viktige - avhandlingen "Filosofi og antroposofi", som er en bearbeidet gjengivelse av et foredrag som han holdt i Stuttgart 1908, og som ble utgitt på norsk av Vidarforlaget i 1949. I forordet skriver Steiner:
"Med antroposofi forstår jeg en vitenskapelig utforskning av den åndelige verden. Den gjennomskuer ensidigheten hos den rene naturerkjennelse, likesåvel som hos den vanlige mystikk. Før den gjør et forsøk på å trenge inn i den oversanselige verden, utvikler antroposofien først i den erkjennende sjel krefter som muliggjør at den kan trenge inn i den åndelige verden. Disse krefter er ennu ikke virksomme i den vanlige bevissthet og i den vanlige vitenskap. - En slik ånds vitenskap betraktes i almindelighet av den anerkjente filosofi som dilettantisme. Ved en kort fremstilling av filosofiens utviklingsgang forsøker jeg å vise at denne beskyldning er helt uberettiget og at den bare fremsettes, fordi den nuværende filosofiske betraktningsmåte er kommet inn på feil spor. Hvis den ikke forlater dette, vil det være umulig for den å erkjenne at dens egne, sanne utgangspunkter nettopp fordrer at den følger den vei som til sist fører til antroposofi."
Vi er da kommet frem til fjerde og siste stadium i prologen - forfatterens valg av videre disposisjon. I stedet for å kaste frem flere sitater om antroposofiens innhold og formål, skal vi la begrepsdiskusjonen ligge. Det som først og fremst har interesse er formodentlig hvordan den antroposofiske bevegelse i dag fremstår - over 70 år etter Steiners død.
Dette fremtrer som mer formålstjenlig enn å knytte flere bemerkninger til selve ordet "antroposofi" - det brukes i så mange sammenhenger og er gitt et så ulikt meningsinnhold at man nok med fordel kan la det ligge og i stedet konsentrere seg om en nærmere påpekning av dens enkelte deler. Vi skal ta utgangspunkt i situasjonen i Norge og beskrivelsen skal være helt subjektiv: Det er en situasjonsbeskrivelse a en 49 år gammel advokat med åtte års fartstid som medlem av Antroposofisk Selskap, slik han i dag ser det. Om ti år vil han formodentlig se det noe annerledes.
En vanlig systematikk når man skal beskrive antroposofiens innhold er først å begynne med Steiners erkjennelsesteoretiske skrifter og den meditative skoleringsvei. Dernest behandles Steiners menneskebilde, hans kosmologi og i det hele tatt den oversanselige erkjennelses innhold, herunder forholdet til filosofi, naturvitenskap m. m. Avslutningsvis gir man en nærmere redegjørelse for de forskjellige praktiske antroposofiske aktiviteter, så som pedagogikk, landbruk, medisin, arkitektur mv.
Denne rekkefølge av stoffet er i og for seg logisk og på alle måter korrekt. I tillegg reflekterer den også Steiners egen utviklingsvei som startet med arbeidet med de rent erkjennelsesmessige spørsmål. I den neste fase av Steiners liv fremla han resultatene av sitt åndsvitenskapelige arbeid, for så i siste fase av sitt liv å peke på antroposofiens praktiske betydning.
Vi skal følge en annen og "bak- vendt" disposisjon som nok kan være både fremmedartet og uvanlig. Vi skal bevege oss fra antroposofiens periferi og inn til sentrum. I den forbindelse skal vi beskrive fem forskjellige nivåer og begynner med periferien, som i vårt opplegg representeres av de praktiske og utadvendte aktiviteter.
Bakgrunnen for dette er at denne rekkefølgen tilsvarer - stort sett - for- fatterens egen vei som begynte med det praktiske. I tillegg kan det kanskje også være pedagogisk hensiktsmessig å ta utgangspunkt i norsk virkelighet anno 1997, for så å arbeide seg videre innover mot kjernen i antroposofien.
Under punkt II presenteres derfor en oversikt over praktiske virksomheter som har sitt utspring i antroposofien, i punkt III behandles antroposofi som kunstnerisk utfordring. I IV skal vi belyse antroposofi som kunnskapsutvidelse og i V antroposofi som vitenskap, før vi avslutter med VI som refererer seg til kjernen i Rudolf Steiners livsverk, synet på Kristus.
En slik oppdeling av antroposofien gjennom en skjematisk fremstilling må leses med store reservasjoner. Den russiske forfatter Andrej Belyj - som var en nær medarbeider av Rudolf Steiner - har med styrke anført at en slik skjematisk tilnærming til antroposofien er uheldig. I en avhandling om Antroposofien og Russland fra 1922 skriver han:
"Antroposofien er ingen ideologi for en nasjon, klasse eller aldersgruppe. Den er, selv om den har en ideologi, overhodet ingen ideologi. Selv om den i sin kjerne er urokkelig og evig, lar den seg ikke uttrykke gjennom en oversikt over antroposofiske temaer. Altfor ofte støter man bort dem som søker etter antroposofien ved å fremstille antroposofien som en oppreg- ning av læren om menneskets vesen, kulturperiodene, om jeg'et, reinkarnasjon og karma. Man finner ikke antroposofien i brosjyrer "Om antroposofi".
Sannheten blir først forståelig for oss gjennom den prosess hvor den individuelt oppstår i den enkelte sjel. Antroposofien slår rot på en individuell måte i hvert menneske, hver gruppe og hver nasjon. Uttrykt i formler er antroposofien like kjedelig som en tabell over atomvekter. For kjemikeren som forstår tallenes rytmer og trinnvise oppbygning, er en tabell imidlertid like vakker som skyggene i et bilde av Giotto."
En teoretisk fremstilling av antroposofien vil - for å forbli i Belyjs bilde - bare være skygger. Det er derfor opp til hver enkelt å supplere disse teoretiske "skyggene" ved å gi antroposofien farge og et individuelt preg.



TIL TOPPEN AV SIDEN