*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

Olav H. Hauge og Alf Larsen –

noen betraktninger på grunnlag av Olav H. Hauges dagbøker

av

Cato Schiøtz

I. Innledning

Olav H. Hauge har etter hvert fått en helt sentral stilling i norsk etterkrigslitteratur. Av mange blir han fremhevet som vår viktigste og mest sentrale lyriker siden krigen. Da han døde i 1994, etterlot han seg dagbøker som dekker ikke mindre enn 70 år. Disse dagbøkene – fem tykke bind - ble utgitt av Det Norske Samlaget i 2000 Her møter vi en annen og mer personlig Olav H. Hauge enn vi møter i hans lyrikk og oversettelser.

Før vi går inn på de nærmere detaljer, skal vi minne om hovedpunktene i Hauges biografi:

Hauge ble født 18. august 1908 som den mellomste av fem søsken og bodde nær sagt hele sitt liv i Ulvik. Faren var anleggsarbeider og bonde. Det var en nabo, Magnus Hakestad, som stimulerte Hauges bokinteresse, og Hakestad var utvilsomt den som hadde størst innflytelse på den unge Hauge.

Etter gjennomført framhaldsskole og middelskole tok Hauge Statens gartnerskole i Ulvik og reiste deretter til Ås landbrukshøyskole. Deretter arbeidet han ved Statens forsøksgård i Leikanger i Sogn som gartnerlærling i perioden 1931-33. I 1930-årene var Hauge mye plaget av sykdom, og var blant annet innlagt på Valen sjukehus mellom 1934 og 1937.

Han debuterte på Norges Boklag med ”Glør i oska” i 1945, og diktsamlingene kom jevnt ut med fem års mellomrom frem til ”Spør vinden” i 1971. Da hadde han 10 år tidligere fått Norsk Litteraturkritikerlags pris for 1961 og Dobloug-prisen i 1969. I 1960-årene ble han fremhevet av Profil-kretsen, som både personlig og litterært fikk stor betydning for Hauge. Etter 1970 arbeidet Hauge i større grad med oversettelser enn med egne dikt. Han fikk også i 1970-årene flere priser, bl.a. Melsom-prisen i 1973 og Aschehoug-prisen i 1978.

Hauge flyttet sammen med Bodil Cappelen i 1975, og de giftet seg tre år senere. Etter et kort sykeleie døde Olav H. Hauge 23. mai 1994.

Professor Atle Kittang har i bind 1 av dagbøkene skrevet en verdifull innledning om Olav H. Hauge og dagbøkene hans.

Dagbøkene er blant de mest omfattende i verdenslitteraturen og dekker – som nevnt ovenfor – 70 år fra 1924-1994. Det er først og fremst en litterær dagbok, hvor Hauge skriver om hva han har lest, og hvordan han vurderer dette. I tillegg er det en rekke generelle refleksjoner – av og til i form av rene aforismer.

Olav H. Hauges biografi karakteriseres av hans omfattende lesning og hans distanse fra det sentrale kulturlivs kiv, detaljer og motsetninger. Hverdagen var preget av praktisk arbeid som gartner/fruktdyrker. Når man i tillegg vet at hans liv også hadde markante elementer av motgang og sykdom, gjør dette Olav H. Hauges ståsted svært spesielt – og hans stemme vel verdt å lytte til.

Kommentarene i dagboken representerer ingen homogen enhet – det er lett å finne eksempler på ulike vurderinger og tilsynelatende selvmotsigelser med hensyn til samme forfatter eller samme spørsmål: Slik må det også være når en dagbok dekker et så langt tidsrom som 70 år.

Hauges beskjedenhet og tvil med hensyn til egen rolle gjennomsyrer alle bind. På den annen side er han svært raus med positive omtaler og rosende ord om forfatterkolleger og andre. 6. august 1961 finner vi en omtale av Goethe, hvor Goethes generelle positive omtale av andre blir fremhevet – også når det er på det rene at de som omtales positivt hverken fortjente rosen eller de ærbødige ordene. Hauge skriver om et særpreg ved Goethe:

”Ein les ikkje lenge i Eckermann, og ellers um Goethe, fyrr ein merkar kor høgt han som regel set andre åndsmenn, han høgvyrdar den og den diktaren, statsmannen, vitskapsmannen, ikkje berre dei gamle store, men samtidige. Mange av desse fortente slett ikkje korkje rosi eller vyrdnaden, men Goethe var soleis, og må ha sett eitkvart i det dei gjorde som han sette pris på. Dette er eit edelt drag i hans karakter.”

Denne påpekningen av dette edle drag i karakteren kan også med full rett brukes om Olav H. Hauge.

I dagbøkene møter man – som nevnt – en annen Hauge enn det man gjør gjennom hans lyrikk og hans oversettelser. Et helt gjennomgående trekk er hvordan Hauge betoner viktigheten av det metafysiske, det åndelige og det religiøse. Igjen og igjen tar han et oppgjør med den gudløse materialisme og den ensidige og ekskluderende naturvitenskapen. Reduksjonisme, det å redusere alt det menneskelige til det dyriske, er etter Hauges oppfatning et særmerke ved vår tid. Det bunner i et trangt, lavt syn på alle verdier.

Hauges spirituelle og metafysiske holdning reflekteres også i hans syn på sine forfatterkolleger. Det er påtagelig hvordan han forbinder seg med forfattere som har et spirituelt syn på tilværelsen – dette gjelder både utenlandske og norske.

Skulle man peke på hvilke norske forfattere han særlig fremhever, må det være Wergeland, Uppdal, Aukrust, Nygard og – Alf Larsen.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på hans omtale av Alf Larsen og Alf Larsens forfatterskap.

II. Nærmere om Olav H. Hauges forhold til Alf Larsen

Olav H. Hauge gir Alf Larsen en spesielt rosende omtale. Det er helt tydelig at Olav H. Hauge føler et nært slektskap med Alf Larsens essays og lyrikk, og de grunnholdninger som disse reflekterer.

Tilsynelatende er det vanskelig å se hva som forbinder Olav H. Hauge og Alf Larsen. Det er stor forskjell på nynorskforfatteren Hauge og den konservative riksmålsforfatteren Larsen. Hauge sto i en praktisk hverdag som gartner og fruktdyrker – Larsen var en akademiker som bortforpaktet sin gård på Tjøme. Det er videre stor forskjell på den nasjonalt forankrede og stedsbundne Hauge, og den bereiste europeeren Larsen. Forskjellen i gemytt er også påtagelig; den beskjedene Hauge – den arrogante aristokraten Larsen.

Det som binder dem sammen, er deres store litterære kunnskaper og deres felles identifikasjon med europeisk kultur.

Det viktigste er imidlertid at de er svært beslektet når det gjelder det metafysiske grunnsyn på tilværelsen – det er i dette meningsfellesskapet man finner Hauges sterke identifikasjon med og beundring for Larsen.

En av de aller første innføringene om Alf Larsen i dagboken er omtalen 20.februar 1953. Her påpeker Hauge at Alf Larsen er ”fæl” til å klandre andre forfattere for at de er åndløse. Hauge gir imidlertid Larsen rett i kritikken, og påpeker at ikke alle er kommet like langt, og at ikke alle er like mye gitt; men han fremhever:

”Likevel, kvar burde vera  klår over leidi, endå dei ikkje kan gå henne.”

Sagt på en annen måte: Alle burde innse at den riktige retningen er den åndelige.

Hauge fremhever Alf Larsens kunnskap og dannelse. I Norge er det bare Alf Larsen som kjenner sine klassikere, skriver han 16. august 1959. 9. desember 1964 refererer han Larsens redegjørelse i Dagbladet med hensyn til hva han har lest. Ingen kan tvile på at Alf Larsen har kjennskap til ”dei store”, for han har lært av dem også. Og det viktigste er: Hver enkelt av de store navnene krever års studium.

Alf Larsen er blitt beskyldt for å være både hovmodig og arrogant og for å være for sterk i ordbruken. Hauge tar ham i forsvar så sent som 15 år etter Larsens død. 27. november 1982 skriver Hauge at det bare er folk med format som ”kan bruka invektiv”, han nevner som eksempler Luther, Strindberg, Bjørnson, - og Alf Larsen. Alle disse kan bruke slike uttrykk – ”mindre menn ikkje”.

Når Alf Larsen bjeffer, så gjør han det

”på Guds vegne, som ein hund for husbonden” – 10. februar 1966.

30. juli 1966 forsvarer Hauge Larsen i forbindelse med Ragnvald Skredes kritikk av Larsen i Dagbladet. Skrede forstår ikke hvordan en så hovmodig lyriker som Alf Larsen kan skrive så inderlig lyrikk. Hauge kommenterer:

”Det er rett han er hovmodig, men eg trur ikkje det er rett å segja han er hovmodig av seg sjølv, han er hovmodig på Guds vegner. Løva knurrar stundom – for Guds og sannings skuld.”

Larsen fremheves som en ”åndens stormann” 2. desember 1958. Romjulen 1974 nevnes Alf Larsen på linje med Emerson, Ekelund og Pascal. Man må bøye seg for, gjøre seg liten for og søke næring hos disse som ”verkeleg hadde tankar”.

Hauge beundret forfattere som f.eks. Aukrust og Alf Larsen fordi de ikke fulgte moten, men  holdt fast på det gamle livssynet, de holder ut i tårnet ”zum Sehen geboren, zum Schauen bestellt”, som det står 13. oktober 1958.

Behovet for å distansere seg fra det alminnelige flertallet fremheves også andre steder, f.eks. i desember 1958, i mer generell form.

 ”Gå imot! Gå imot straumen! Då vert du frisk i hugen! Eggi kvessest.”

I november 1968 karakteriseres Larsen som en stor psykolog. Og tidligere samme år, 14. januar 1968, fremheves hans mytologiske verdenssyn:

”Alf Larsen hadde eit mytologisk verdssyn. Spursmålet er ikkje um det er sant, rett, men sjå det verka! Det forklåra verdi og kosmos for hon nom, og skapte meining i tilværet, og der det er meining og mål, er der òg grunnlag for handling. Og fruktene ser me i hans verk og liv. Difor heilskapen hjå han og styrken.”

På samme tid påpeker Hauge at Larsen er ”sjølvsagt” den hos oss som har søkt dypest inn i det esoteriske, og den som har vært mest teoretisk orientert i disse ”dulgte ting”. Larsen hadde også kjennskap til Goethe, Emerson og Ekelund – de omtales som ”hans menn” – dette fremgår av Alf Larsens bok ”Nattetanker.”

Vi kan trygt legge til at også Goethe, Emerson og Ekelund var Hauges menn.

Den største og mest gripende diktningen i verden, er den hvor man har følelsen av at det er ”diktaren sin genius som talar” – 15. januar 1960:

”Men for ei ætt som ikkje har nokon genius, men berre undermedvit, er dette dåretale. Alf Larsen er den einaste som har nokon genius i dag, og han trur det og veit det sjølv òg. Skal tru um ikkje nett løyndomen ved diktingi ligg i vissa um det.”

Det er først og fremst ånd som metafysisk realitet, ånd som virkelighet hos Alf Larsen som Hauge identifiserer seg med, f.eks. 20. mars 1959.

”Men skaping er alltid konkretisering, det vil segja kaos tek form. Dette gjeld ogso åndelege ting. Ånd er stoff. Difor er der substans, røynd konkret tale hjå …...  Alf Larsen.”

Larsen vet litt om ”ånds realitet”.

9. desember 1964 heter det:

”Lat oss ikkje vill-leida! Ånd er heilskap, glede, styrke, mod, det veit me. Og det er på den diktaren skal rida. På glede, viljeglede.

I dag sting dei sitt indre med hakar og ljostar og fiskar på lik og roteskap eller ”besynderligheter”, spaltar, splittar, det er det diktaren i dag gjer. Og stor kunnskap har han òg. Ånd har ikkje kunnskap. Åndelig høgd og sæle veit ikkje av kunnskap. Og  fåe ord trengst. Larsen veit litt um slike ting. Og Nygard. Kva ånd er, og ånds veg og ytring leita dei etter.”

24. november 1962 påpeker Hauge at åndens liv er ”høge og store ting”, og vanskelig er den veien når man skal ta seg frem alene uten en fast hånd fra ungdommen.

Diktning kan bare gi svake tanker om veien til høyere bevissthetstilstander, men noen pekepinner kan vi få. Det er den veien vi kan finne hos Wergeland, Nygard og Aukrust. Hos Obstfelder er det bare forstadier, svake oppløsningstilstander. Hauge gir uttrykk for at oppløsningstilstander av mange blir tatt som uttrykk for en høyere tilstand. Dette er feil. Mye av modernismen representerer slike oppløsningstilstander – den blir regnet for høyere bevissthet; etter Hauges mening er dette bare negativt.

Han fremholder at disse oppløsningsprosessene selvsagt også kan by på raffinement og være fremragende som psykologisk fenomen, men – og her kommer vi til et vesentlig skille – dette skal ikke dyrkes, man skal ikke blande dem sammen med det som er sant og det som er ekte. Wergeland og Nygård og Aukrust var på rett vei – i den grad slike tilstander for høyere bevissthet kan finne uttrykk i ord.

Hauge setter i denne forbindelse et spørsmålstegn ved Edvard Munch – berettigelsen av å gjøre dette skjønte også Alf Larsen:

”Moderne kunst kjem av misforståing av ”The human nature” ”

I  juli 1967 kommenterer Hauge forholdet mellom et biologisk syn og et åndelig syn på tilværelsen:

”Er det so uverdig for mennesket å sjå verdiar i åndelege ting? Er det so uverdig å finna fred i si sjel og sitt kjøt med, ved å sublimera, transendera, trå etter immaterielle verdiar?… Alf Larsen har evig rett. Stridt stend han på det gamle.”

III. Olav H. Hauges kommentarer til Alf Larsens forfatterskap.

Den aller første kommentaren til Alf Larsens forfatterskap finner vi påsken 1952 – her er det en kort referanse til Alf Larsens omtale av Kinck i ”Den kongelige kunst”. Denne essaysamlingen synes å være den første boken av Alf Larsen som Hauge har lest.

Han kommer tilbake til boken 18. mai 1958:

”Det er forvitneleg å lesa uppatt Alf Larsen. Dei er gode sume av dei stykki hans. Men dei kan sikkert diskuterast, mange av meiningene hans. Stort set synest eg han har rett.”

Hauge vil likevel komme med en motforestilling: La gå at et menneskets ytre dogmatiske syn på liv og død ikke faller sammen med antroposofenes – Hauge mener at det ikke er avgjørende, men et sekundært spørsmål. En Pascal ”vil stå” både i dette liv og i et annet, i himmelen så vel som på jorden. Og han fortsetter:

”So mange kjem til himmelen med vrang læra, det er mi tru, og mang ein i helvite som trudde rett.”

I en lengre rosende omtale av Aasmund Brynhildsens essaysamling ”Det nye hjerte”, trekker Hauge 25. august 1966 parallellen til Larsens ”Den kongelige kunst” og legger til:

”Me har enno dei som held elden brennande.”

* * *

Hauge var også opptatt av en annen av Alf Larsens store essaysamlinger, ”I kunstens tjeneste”, og utbryter 17. desember 1964:

”Jau, nu har eg lesnad lenge!”

Hauge er ikke enig i alle Larsens vurderinger med hensyn til enkeltforfattere i boken, men

”Ellers er eg samd med Larsen i mykje”.

Han legger i samme dagboksnotat til at det er mange ting som leder oss vill, så mange røster, så mange meninger –  det er så mange som lurer oss. Hauge fremhever de som ikke – som de fleste – er svake og vinglende, og som snart hører på den ene og snart den andre: Nygard lot seg ikke villede av en mørk verden. Olav Aukrust førte sin strid og lot seg ikke ”dåra” hverken av Dagbladet eller av Øverland eller Krogh, og Hauge skriver om seg selv:

”Og eg har vingla og vavra alle mine dagar. Så lenge eg fylgde Wergeland og Browning var eg frisk. Då eg tok til å lyda på Russel og New Leader var eg fysisk sjuk òg, ikkje bare åndeleg.

…Lese meir I kunstens tjeneste. Jau, her er mykje som er gløgt og sant!…Larsen skil mellom sjeleliv og åndsliv, den setninga kan ein strika under.

Eg vil tru at denne boki kjem til å verta ein vekkjar, særleg for akademikarar, som etter Larsen si meining skulle stå vakt um åndsverd og kultur…

Nedsatt medvit, talar Alf Larsen um. Det er noko som heiter so, tenk yver det!”

Hauge kommer tilbake til ”I kunstens tjeneste” i januar 1968. Han leser boken på nytt og påpeker at her er det ”mykje innsiktsfullt”, ”so mange sanningsord”. Noen av essayene er den rene svir å lese, synes han, særlig når Larsen refser tiden. Larsen står for alt det tiden ser ned på, og ære være han for det. Larsen kjemper for det oppreiste menneske!

”Og dikti hans er gjennomlyste av ånd! Nett det, ikkje sjel. Ånd! Fåe diktarar kjem so langt.”

* * *

Alf Larsen var som kjent en sentral medarbeider i tidsskriftet Spektrum som ble utgitt i perioden i 1946-1954.

Det er nærmest ikke grenser for hvor rosende omtale Spektrum får. I et langt notat fra 11. mars 1956 heter det:

”TIDSSKRIFT. I dag henta eg nytt hefte av Horisont og fekk samstundes nytt hefte av Syn og Segn. Kor stor skilnad er det ikkje på desse tvo! Nei, Horisont er faktisk det einaste tidsskrift i Norge som har nokon idé. Kvart hefte er spaning; alltid noko nytt, eller meir um gamle emne. Syn og Segn vert ringare og ringare, heilt åndlaust. Ei stund under krigen levde dette bladet òg, der var noko i det då. Men no? Flatt, flatt. Turt, turt. Det er berre synd at Horisont skal vera so einsynt og hatig på alt norsk. Språket er òg meir konservativt enn det trongst, bladet kunde vera like godt, og betre um det brukte friskare norsk.

Spektrum er det verdifullaste av alle tidsskrifter me har havt her i landet. Horisont er ikkje so grundigt, men det held fram mykje godt i same leid; det er same livssyn som ber det. Me kan gjerne segja at det er meir elementært, meir folkeleg upplysande. Skulde du ha nokon nytte av Spektrum laut du vera komen eit stykke på veg igjennom den urskogen som åndslivet jamnast er. Og ikkje er alle vegvisarane alltid å lita på heller, dei leider deg gjerne i ring sume tider, eller ut i øydemarkar. Det skynar du berre, dersom du av og til har øygna eller vorte van til meri grøderikt og fagert land. Horisont er eit blad for vaknande ungdom; set ein hadde fenge lese noko slikt i dei åri, i staden for å verta hildra av framstegstru og rasjonalisme og vitskap. Men det var no det største me visste. Og Wergeland og Browning – som eg hadde tilbede i mine fyrste ungdomsår – var berre villfarne drøymarar som ikkje var lenger komne og ikkje betre visste.”

* * *

Selv om Olav H. Hauge knyttet an til Alf Larsen essays, var det Alf Larsen som lyriker han først og fremst forbandt seg med.

Det var imidlertid først som 50-åring Olav H. Hauge møtte dikteren Alf Larsen. Dette fremgår av et notat fra 6. desember 1958, hvor han påpeker at lyrikeren Alf Larsen har vært ukjent for ham. På dette tidspunktet fikk han ”Utvalgte dikt”, og skriver:

”Dette er venteleg lyrikaren eg har leita etter. Lenge.”

Tre måneder etter – 20. mars 1959  – karakteriserer han Alf Larsens dikt på følgende måte:

”Djupblå, krystallblå

Diktingi til Alf Larsen.”

25. januar 1965 skriver Hauge at realismen driver oss fra vårt kosmiske liv, i ånd og sannhet, til hverdagsliv her på jorden. Alle har ikke fulgt med, derfor høres Alf Larsen og Olav Aukrust dikt som toner fra en forgangen tid:

”Ei tid som likevel er framtidi.”

Hauge kan – med noen hederlige unntak (Wergeland, Bull, Gill og Jacobsen) – styre sin begeistring for riksmålslyrikk, men det er særlig ett unntak. 22. september 1965 skriver han:

”Det finst ei eik imillom dei, Alf Larsen, elles er det bøk og innførde prydtre.”

Ikke lenge før, 9. desember 1964, hadde Hauge lest Alf Larsens diktsamling ”En tangkrans”:

”Dette er stor dikting! Einfelde, inderleg. Desse versi, so små dei er, slær alle intrikate modernistiske vers her i landet, dei er fiks-faks og humbug! Slik talar ånd! Kva vegar har me vandra? Alf Larsen er ein stridsmann, men òg den store trøystaren.”

Kort tid etter Alf Larsens død fremhever Hauge, 30. januar 1968, at gnisten i oss, den hellige ilden, guden i oss, den finner vi i rendyrking hos Alf Larsen. Det er hemmeligheten ved diktene hans, som gjør dem til noe annet enn alt vi ellers har av dikt.

Med jevne mellomrom irriterer Hauge seg over at Alf Larsen er underrepresentert i lyrikksamlinger og i litteraturhistorien. Det begynner allerede 10. mars 1959, hvor Hauge konstaterer at Øverland har fått 23 siders omtale i Houms litteraturhistorie: ”Dei skal verta færre i framtidi”. Og han legger indignert til:

” Alf Larsen sit nedpå Tjøme, og har ikkje so godt som diktarløn”.

I Erik Blombergs lyrikksamling ”100 nordiske dikt”, leter Hauge 22. januar 1962 forgjeves etter blant annet Alf Larsen. Da Brigt Jensen utga ”Glimt fra det 20. århundrets litteratur”, savner Hauge igjen – 22. februar 1967 – Alf Larsen. Da han leste Cappelens norske litteraturhistorie 2. januar 1977, registrerer han at ”Nattetanker” av Alf Larsen dessverre ikke er nevnt: ”Ei bok for seg sjølv i norsk bokheim”.

Vi kommer tilbake til Hauges vurdering av ”Nattetanker” nedenfor.

* * *

Alf Larsen skrev en bok om Johannes V. Jensen og karakteriserte Jensens litteratur som blant annet ”utsvevende fantasi”. Innledningsvis kommenterer Hauge denne boken meget kort og lakonisk i et notat 27. juli 1976.

”Lese Alf Larsens bok um Johannes V. Jensen. Ja ja.”

Han kommer imidlertid tilbake til denne boken 23.juli 1981. Her konstaterer han innledningsvis at Johannes V. Jensen ikke bare lider av sykdommen ”utsvevende fantasi”. I sine videre kommentarer om Alf Larsens bok slår Hauge til:

”Det gjør godt å lesa uppatt denne boki. Eit slik skræmelig uppgjerd med tidi og tidsåndi er aldri skrive. Dei fleste av oss er stort sett samde med Larsen i det, at me tek avstand frå dyrkinga av framstig og alt som fylgjer med den nye tidi,  me ser fruktene av ei slik tru. Men, og her er kjernen, me sitt endå fast i Jensens sitt livssyn, det har gjenge oss i blodet, gjennom skular, vitskap, litteratur og filosofi.

Stutt sagt: Mennesket er eit dyr, me ordnar oss og lever som dyr,  – og døyr som dyr. Det er framleis evangeliet me held oss til – med visse atterhald. Me jamrar yver vårt elende.”

* * *

Alf Larsen blir rost for sin uavhengighet og mot som kritiker. Hauge kritiserer i denne forbindelse norske kritiker-tradisjoner sterkt. Her i landet er humbugen så stor at Hauge tror at hverken kritikere eller forfattere leser noe annet enn det de selv og kameratene skriver fra de er ferdig med obligatorisk skolegang. Derfor kan mange arbeider som i grunnen ikke er annet enn innfall og ikke dikting, bli utropt til storverk, skriver han 13. desember 1960.

Det er imidlertid et unntak:

”Me har ein liten klikk med Larsen og Brynhildsen som dømer onnerleis; dei vert rekna for raringar og konservative, som det ikkje er vert å bry seg um.”

9. januar 1968 heter det at den er velsignet som er så sikker på å ha funnet sannheten som Alf Larsen. Likevel – Larsen har mye rett etter Hauges mening, og han nevner særlig Larsens utfall mot norsk kritikk, som Hauge vurderer som skralle saker og mye svindel med ord og skryt. Vi vet hva som er rett, menneskene kjenner veien, men går den ikke.

”Og at pøbelen har teki makti  i litteraturen, er vel òg rett. Og pøbelen lagar seg lovar sjølv. Lat so vera han (dvs. Larsen) var ei røyst i øydemarki. Men me treng slike røyster, endå ingen lydar på han.”

Hauge peker imidlertid på en svakhet ved Alf Larsen som kritiker: Larsen har en tendens til å rose de forfattere som han selv identifiserer seg med. 14. april 1983 peker Hauge på at de fleste kritikere er bundet av sitt eget livssyn og dømmer ut fra det. Skriver en forfatter i overensstemmelse med dette, er han en god forfatter. Er han det ikke, er han lite verdt. Alf Larsen blir brukt som et eksempel. Larsen bedømmer etter Hauges mening stort sett litteratur etter det forhold forfatteren har til kristendommen og etiske normer. Er han antroposof, er saken grei. Da har man å gjøre med en innvidd. Men så heter det forsonende:

”Elles er Alf Larsen makelaus, kor einsidig han er.”

* * *

Men det er først og fremst Alf Larsens ”Nattetanker” som Olav H. Hauge virkelig fremhever. ”Nattetanker” står oppført blant de bøkene Hauge kjøpte i 1956, og pinsedag 1956 skriver han om boken:

”Eg har aldri lese ei bok som har kome med så mange av mine eigne tankar. Aldri. Men det syner berre at det er mange vegar til Rom. Eg vel lest sume av dei same tenkjarane som Alf Larsen, det er vel ein grunn, dinæst er det leidi, um eg skal vera så djerv å segja det såleis.”

23. mai samme år heter det - etter at Hauge nå har lest hele Nattetanker – at boken hører til en annen verden enn ham selv, til en høyere verden, til en verden som Hauge bare forstår lite av.

Det hele topper seg i en omtale 2. desember 1958:

” Meir og meir ser eg at Nattetanker av Alf Larsen er den finaste essaysamlingi me har. Ja ho er vår Pénsees. Stor lidenskap, brennande i åndi, sermerkjer Alf Larsen, som alle store menn.”

* * *

Det er videre interessant å se i hvilken grad Hauge gjengir Alf Larsen-sitater i sin dagbok. Alf Larsens aforisme: ”Hold fast på nederlaget” siteres minst tre ganger: 22. september 1965, 25. april 1968 og så igjen 10.februar 1973.

Av andre Alf Larsen-sitater som gjengis, er for eksempel:

”En Marc Aurel må enhver være som i denne tid vil være et menneske, i sitt telt i leiren føre sin dialog med sig selv og sin Gud”  –  februar 1956.

”Det er klart at tiden er løgnens bolig.”23. mai 1956.

”Samtale med guden i oss,” segjer Alf Larsen, ”det er mykje um å gjera” - 20. november 1958.

”Gud frister oss med å være menneske, Djevelen med å slippe for det” - julen 1974.

”Det beste tar du i grunden ut av din tomhet. Det er en akt av fortvilelse, du kan ikke holde denne intethet ut.” – nyttårsaften 1974.

”Han gikk rett i djevelens aller snedigste revesaks, naturvitenskapen.” (Alf Larsen om Johannes V. Jensen) – 25. januar 1978.

13. november 1978 reflekterer Hauge over Hamsun-saken, og påpeker at hos enkelte genier er det de sterkeste sidene som etterhånden løfter seg over de svake og bestemmende – slik er det f.eks. hos Wergeland og Grundtvig. Hos andre er det omvendt – her er det de svake sidene som i det lange løp utfolder seg og overskygger alt det øvrige. Hauge fremhever som typiske eksempler Luther og Nietzsche. I den forbindelse siterer han Alf Larsen: 

”I begge tilfelle ville jeg mene at det er det egentlige, personlighetens sanne kjerne, som til slutt kommer frem.”

”Når du blir søvnløs på dine gamle dager, så beklag dig derfor ikke”.

IV. Olav H. Hauges kommentarer til forholdet mellom Alf Larsen og andre forfattere.

Hvis vi tar utenlandske forfattere først, er det helt tydelig – som nevnt ovenfor – at Hauge identifiserer seg med de forfatterne som står inne i en åndelig eller spirituell tradisjon, for eksempel Goethe og Emerson.

”Gløym aldri å repetera Emerson! Han kjem du aldri forbi.”  – 2. juni 1957.

23. mai 1956 nevner Hauge Vilhelm Ekelund, og skriver at han ikke har lest denne forfatteren før. Han påpeker at Alf Larsen ofte nevner ham i ”Nattetanker”. Ser man på navneregisteret i bind IV av dagbøkene og slår opp på Vilhelm Ekelund og Ralph W. Emerson, ser man hvor helt spesielt opptatt Hauge var av disse to. Gang på gang kommer han tilbake til dem og til deres forfatterskap, og flere steder peker han på den nære forbindelsen det er mellom Alf Larsen og Vilhelm Ekelund, for eksempel 23. desember 1974 hvor han skriver at det er lett å se at Alf Larsen bygger på Ekelund.

Så sent som 10. september 1988 fremhever Hauge at Alf Larsen er den av de norske forfattere som har hatt best kjennskap til Ekelund og hans verk, og han hevder at Larsen har mottatt mange impulser fra Ekelund alt fra Larsens ungdom. Han skriver videre at også en annen norsk forfatter som han setter meget høyt, Kristofer Uppdal, må ha hatt kjenneskap til Ekelund og peker på at Uppdal nevner Ekelund i ”Jotunbrunnen”.

Av andre norske forfattere fremhever Hauge gjentatte ganger Olav Aukrust, som også Alf Larsen vurderte meget høyt. Hauge gjenforteller 21. desember 1962 Alf Larsens uttalelser i kringkastingen: Da Olav Aukrusts ”Himmelvarden” ble utgitt 1916, sluttet Alf Larsen å dikte: Det var ikke verdt å gjøre noe mer – Aukrust hadde diktet for all tid (Dette medfører delvis riktighet – det gikk ni år før Alf Larsen utgav en ny diktsamling).

5. november 1962 kommenterer Hauge utgivelsen ”Nynorsk lyrikk”, og beklager seg over at utvalget av Olav Aukrists dikt kunne vært bedre. Han registrerer at diktet ”Still meg ei storvengja sorg yverskygde” riktignok er med og fortsetter:

”Og det er nok. Større dikt finst ikkje i Norden. Eg trur Johannes av Krossen hadde teke hetta av. No skynar eg kvifor dei tegjer, småpoetane, når talen kjem på Aukrust. Alf Larsen har tala ut, han er den einaste.”

Så sent som 26. januar 1983 beklager Hauge at det lenge har vært stille rundt Aukrust:

”Noreg har god råd, råd endåtil å sjå heilt burt ifrå dei beste evnone dei har hatt, gøyma dei. Kanskje til høgtidsbruk? Sanningi um Aukrusts dikting har Alf Larsen sagt: Han var for sterk, for lysande, han slo dei andre blinde.”

Wergeland er en annen forfatter som Hauge igjen og igjen fremhever, og han slår bro mellom Alf Larsen og Wergeland. Begge er representanter for ”kosmisk medvet”.

Hauge slår også et slag for den i dag nærmest glemte forfatter, Olav Sletto. 28. mars 1988 skiver han at slik norsk som Sletto skriver, har vel ingen skrevet, han var en mester. Men Alf Larsen så hvem Sletto var.

Hauge kom da tilbake til noe han skrev om Sletto 30 år tidligere (13. oktober 1958), hvor han hadde en meget positiv omtale av ham. Denne ble bl.a. også brukt som utgangspunkt for et oppgjør med realismen:

”Ein ting ser me no: Realismen enda i ei blindgate.”

Også forholdet til Olav Nygard blir kommentert med en parallell til Alf Larsen, jfr. notat av 26. juli 1968:

”Eg har alltid tenkt at Nygard var sterkt påverka av platonske tankar, på same måte som Wergeland, og at han laut nærast reknast til antroposofane, eg veit at Alf Larsen sette honom høgt, og det hadde han vel ikkje gjort um han ikkje hadde funne sine eigne tankar um liv og død og Gud att i diktingi hans. ”

V. Særlig om forholdet mellom Olav H. Hauge, Alf Larsen og Rudolf Steiner

Vi skal ikke her gå i detalj inn på Olav H. Hauges befatning med Rudolf Steiner og det antroposofiske miljøet. Det er en artikkel i seg selv. Det kommer imidlertid som en overraskelse at Hauge beskjeftiget seg med Steiner, og – ikke minst – at han omtaler Steiner så positivt.

24. juni 1958 sammenligner Hauge Kristofer Uppdal og Alf Larsen og knytter i den forbindelse an til Steiner:

”Ein saknar det mektige, veltimbra heilskapssynet hjå Uppdal, eit syn som er grunna på dei største åndsautoritetar, på bibelen, Platon, Goethe, Steiner”

Hauge fremhever at Alf Larsen er en liten profet i denne rekken. Drøye to år før, pinsedag 1956, skriver han imidlertid at:

”våpensveinen er ofte meir nidkjær enn sin herre, det ser me òg Alf Larsen er.”

23. januar 1965 kommer han tilbake til forholdet mellom Steiner og Larsen. Hauge hadde da lest en innføringsbok i antroposofi av den engelske teologen A.B Sheppard som var oversatt til svensk (I dag foreligger den også på norsk), ”En forskare på nya vegar”. Han skriver:

”Skal ein fyrst ta ei religiøs lære til rettesnor i sitt liv, er vel Steiners lære den mest positive og byggjande. Mange leitande ånder har funne stønad og mod i sin strid her, - serleg kunstnarar og forfattarar. Ja, fåe åndsarbeidarar er vel ukjende med desse tankane til Steiner, um dei ikkje nett vedkjenner seg det openljost. Alf Larsen legg ikkje røyk yver sitt standpunkt, han dreg blankt for Steiner så snart han har eit høve. Og dikti hans har ikkje tapt på denne vedkjenningi!”

Umiddelbart etterpå karakteriserer Hauge antroposofien som en oppsummering og en etterprøving av den esoteriske kunnskapen som menneskene har samlet og gjemt fra de eldste tider. Her forenes innsikt fra de indiske seerne med jødisk og gresk mystikk, på samme tid kommer den moderne vitenskapen inn i bildet. Antroposofien er en ”orfisk og musisk lære” som en dikter gjerne kan vedkjenne seg. Antroposofien gir hans strev en mening, og veldige perspektiv.

Så sent som 12.september 1982 kommer Hauge tilbake til forholdet mellom Alf Larsen og Steiner.

”Der er plan og orden og stor høgd og vyrnad yver Alf Larsen verdsbilde skap(t) av dei finaste og edlaste ånder frå Platon til Kant, Goethe og Steiner. Dette var for Larsen det einaste sanne, mål og meining med skaparverket. Sjølv vart han stor og trygg og allvitande på denne arven som han kjende han var sett til å forvalta.

VI. Avslutning

Nyttårsaften 1965 skrev Hauge et dikt om Alf Larsen, som det er naturlig å la denne artikkelen tone ut i:

Alf Larsen

Einsleg gjeng løva gjenom øydemarki.

Einsleg stend storfura (?) i fjell-landet.

Einsleg stend fyret i havet.

Klårast vatnet kjem frå djupaste kjelda frå høgfjellet

Høyr Jesaja ropar på torget

Koran og Satan’s  eld brenn på altaren

Set ikkje etter dei temma og badar dei i soli.

                                        […]

Endå ein gong vill den sterkaste song

or det edlaste hjarta

slå flokar i stormen og gjeva trøya til ein annan!

To år senere, midt i en Ruskin-omtale 23. desember 1967 heter det så kort og lakonisk som bare Hauge kan uttrykke det:

”Og Alf Larsen er burte. Synd.”






TIL TOPPEN AV SIDEN