*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

DEN OFFENTLIGE KRITIKK
AV ANTROPOSOFIEN

Cato Schiøtz

Artikkelen gjengir, med få tilføyelser, et foredrag holdt i Oslogruppen av Antroposofisk Selskap, 28. 3. 1995. - Red.

*

I. Innledning
A. Generelt
B. Grunnlaget for behandlingen.

II. Noen generelle konklusjoner
A. Nærmere om tidspunktene for de viktigste debattene.
B. I hvilke medier har den offentlige kritikk vært fremsatt?
C. Hvem kritiserer?
D. Generelt om nivået i artiklene.
E. Forløpet av antroposofidebattene.

III. En oversikt over noen av de viktigste punkter i kritikken av antroposofien.
1. Steiners utlegninger er latterlige og/eller absurde.
2. Antroposofien inneholder sosialt sett klare uakseptable elementer.
3. Steiners fremstilling er uvitenskapelig og positivt i strid med naturvitenskapelige kjensgjerninger.
4. Antroposofi er ingen vitenskap.
5. Antroposofi representerer en trosretning.
6. Antroposofien er bare et produkt av Steiners omfattende lesning.
7. Antroposofien er asketisk og psykologisk usunn.
8. Antroposofien er autoritetstro, og antroposofene forholder seg ukritisk til Steiners påstander.
9. Antroposofien fremtrer som svevende, uklar og vanskelig tilgjengelig.
10. Særlig om krtitikken av kristologien.

IV. Avslutning

I. INNLEDNING

A. Generelt

I et intervju med Arne Klingborg i Libra 4/1994 fremholder Klingborg:

"Noe som var svært tydelig for oss var betydningen av forholdet til offentligheten, hvordan Rudolf Steiner sier at vi må interessere oss for det som skjer i verden - ellers kommer verden til å interessere seg for oss, men da på en ufruktbar måte."

Klingborg fremhever i dette sitatet et sentralt problem: Hvordan forholder antroposofer seg til offentligheten? Dette er et særdeles stort og viktig tema, og det er kun en liten flik av problemkomplekset som skal tas opp i nærværende sammenheng: Den offentlige kritikk av antroposofien.
··Det er ihvertfall tre grunner til at dette spørsmålet bør være et sentralt tema.
··For det første har antroposofien som målsetting å påvirke samfunnsutviklingen ved å representere en "impuls", som man gjerne kaller det. Det sier seg selv at for å kunne påvirke omverdenen, må man synliggjøres. Den som ikke synes, har heller ingen påvirkningskraft.
··Når man ønsker å forholde seg til offentligheten, er offentlighetens reaksjoner både viktige og interessante. Offentlig debatt er en uunngåelig konsekvens ved utadvendt virksomhet.
··Det kan selvfølgelig anføres at det antroposofien representerer kanskje ikke er modent for et kritisk offentlig søkelys. Er antroposofien en så skjør plante at den til en viss grad må hegnes om? Vil en offentlig debatt - som meget raskt blir både overfladisk og vulgær - i verste fall være direkte skadelig? Spørsmålene peker - i sin lette resignasjon - på et forhold som ikke kan neglisjeres. Det er imidlertid undertegnedes bestemte oppfatning at antroposofien i dag står så sterkt at man ikke har noe å frykte ved en offentlig debatt. Det burde være tilstrekkelig å minne om at f.eks. Johan Galtung i et intervju med Kaj Skagen inntatt i Forum Järna nr. 1 for 1992 sier seg enig i at den antroposofiske bevegelse er den mest livskraftige alternativbevegelse i dag.
··For det annet er en gjennomgang av den offentlige debatt interessant rent sosiologisk. Debatten vil til en viss grad avspeile antroposofiens stilling i samfunnet, og er en del av den antroposofiske bevegelses indre historie, som det er av selvstendig interesse å kartlegge.
··For det tredje - og det er kanskje det mest vesentlige - er offentlig debatt viktig fordi kritikk representerer et ubetinget gode. Det er noe som bør etterprøves og eventuelt tas hensyn til: Kritikk skjerper innad, og man får anledning til å få prøvet sine standpunkter. Det er langt bedre å bli kritisert enn å bli oversett.

B. Grunnlaget for behandlingen

Debattene om antroposofi og offentlighetens kritikk av antroposofien har interessert meg i flere år. Jeg har samlet systematisk på de forskjellige innleggene jeg har kommet over, og har prøvd å skaffe kopier av tidsskrift- og avisartikler fra Universitetsbiblioteket m.m.
··I begynnelsen av inneværende år ble materialet systematisert, og i denne forbindelse tok jeg kontakt med eldre antroposofer med anmodning om å få oversendt eventuelle kopier av egne og/eller andres debattinnlegg som de var i besittelse av. Det viser seg at flere personer hadde interessante arkiver, og de innsamlede debattinnlegg har dannet grunnlaget for en kronologisk oversikt systematisert på de enkelte aviser og tidsskrifter. Den komplette liste fyller over 20 maskinskrevne sider og refererer seg til ca. 300 innlegg. Oversikten er selvsagt langt fra komplett, men skulle dekke hovedtrekkene i debatten og vel så det.
··Materialet omfatter ikke kritiske bemerkninger som er inntatt i bokform, og inneholder heller ikke rent informerende artikler fra leksikon/ oppslagsbøker o.l. Videre er oversikten avgrenset mot fagdebatt om spesialområder som f.eks. landbruk, pedagogikk, medisin m.m. Målsetningen har vært å få en oversikt over den generelle debatt om antroposofien.
··I pkt. II nedenfor skal jeg prøve å oppsummere noen generelle konklusjoner med hensyn til forløpet av debattene. I pkt. III skal jeg gi en oversikt over noen av de viktigste ankepunktene mot antroposofien, og i pkt. IV foretar jeg en kort oppsummering.
··Det sier seg selv at det er umulig å yte emnet rettferdighet i en kortfattet artikkel.

II. NOEN GENERELLE KONKLUSJONER

Før jeg går nærmere inn på enkelthetene i kritikken, kan det være grunn til å se på noen generelle forhold:

A. Nærmere om tidspunktene for de viktigste debattene

Det er rimelig enkelt å konstatere når antroposofien har stått mest sentralt i den offentlige debatt. Før 2. verdenskrig er debatt-materialet svært tynt. Det skyldes antagelig ikke bare at det er vanskelig å få en oversikt over avis-/tidsskriftsartikler for over 50 år siden. Det er all grunn til å tro at antroposofien i liten grad stod på den offentlige dagsorden i 1920-30-årene.
··Det er imidlertid i denne perioden vi finner ett av de viktigste og grundigste debattinnleggene gjennom alle år: Richard Eriksens to innlegg i Kirke og Kultur i 1927 s. 577 flg. og 1928 s. 52 flg. med tittelen "Okkultismens psykologi. Et oppgjør med teosofi og antroposofi".
··Som kjent var Richard Eriksen en helt sentral person i den norske antroposofiske bevegelse, og han var en av pionerene som ble kjent med Rudolf Steiner allerede i 1907. Han er - såvidt jeg vet - den eneste sentrale antroposof som har tatt et offentlig oppgjør med antroposofien og redegjort for hvorfor han har forlatt bevegelsen. Jeg har ikke kunnet finne noe svar på den kritikk Eriksen fremsatte i Kirke og Kultur utover to relativt kortfattede svarinnlegg i "Vidar", hvorav ett er skrevet av Johannes Hohlenberg. Innleggene representerte strengt tatt ikke svar på artikkelen i Kirke og Kultur, men svar på tidligere artikler av Eriksen i Aftenposten, som senere ble utvidet i de to ovenfor nevnte artikler i Kirke og Kultur.
··Etter 2. verdenskrig har det vært to virkelig omfattende debatter om antroposofien. Den første fant sted i 1956/57 og karakteriseres normalt med stikkordene Grimberg/Portmann-debatten. Hverken før eller siden har antroposofien til de grader vært debattert - det foreligger kopier av neste 120 innlegg.
··Rudolf Steiner og antroposofien stod i denne forbindelse i helt spesiell grad på den offentlige dagsorden, og en rekke antroposofer/sympatisører deltok - f.eks. Hjalmar Hegge, André Bjerke, Ernst Sørensen, Jens Bjørneboe og Øistein Parmann. Debatten bokstavelig talt raste i flere aviser, og det ble bl.a. avholdt et stort offentlig debattmøte på Blindern.
··Det er påfallende at utgangspunktet for debatten ikke var antroposofien, men derimot i hvilken grad man kunne omarbeide et sentralt verk - in casu første bind av Carl Grimbergs "Menneskenes liv og historie" - etter at forfatteren var død og på en måte som brøt med forfatterens opprinnelige syn. Den aktuelle omarbeidelse var skjedd med det beste motiv: Det ble anført at forskningen hadde løpt fra forfatteren, og at man bare hadde tatt hensyn til den vitenskapelige utvikling siden verket første gang ble utgitt. Dette strengt tatt opphavsrettslige spørsmål ledet til en diskusjon om evolusjonsteorien i sin alminnelighet, og Rudolf Steiner/antroposofiens syn på utviklingshistorien i sin særdeleshet.
··Når man i dag leser debattinnleggene fra midten av 50-årene, er den voldsomme temperatur og lidenskap og - ikke minst - debattens omfang og grundighet påfallende. Den pågikk i en tid hvor det fremdeles var mulig å holde en debatt gående i massemedia i uker og måneder, og hvor de enkelte redaktører tydeligvis så med meget liberale øyne på lange og mange innlegg. Skulle man driste seg til å oppsummere debatten og trekke noen forsiktige konklusjoner, måtte det være følgende:

1. Man bør som antroposof være relativt tilbakeholdende med å delta i en offentlig debatt om temaer hvor man selv ikke representerer en faglig autoritet. Det er og blir langt på vei en umulighet for en legmann å bli tatt alvorlig i en fagvitenskapelig diskusjon. Det er videre nødvendig å kombinere rollen som naturvitenskapelig kritiker med viljen og evnen til å ha et selvstendig og kritisk forhold til Rudolf Steiners alternative syn. Man får et troverdighetsproblem hvis man for bastant doserer de antroposofiske "sannheter", hvis man ikke i praksis har den samme kritiske holdning til disse sannhetene som til de naturvitenskapelige konklusjoner man tar avstand fra.

2. Det er grunn til å ha relativt små forhåpninger når det gjelder muligheten til å få en dialog med dem som representerer den til enhver tid anerkjente naturvitenskapelige viten. Man kommer svært raskt i en situasjon hvor man nærmest roper til hverandre over en tilsynelatende uoverstigelig kløft.

3. For øvrig er mange naturvitenskapelige spørsmål av en kompleksitet som neppe gjør dem til et egnet tema for debatt i dagspresse, hvor normalt innleggene blir både kortfattede og overfladiske.

Den andre hoveddebatten etter krigen pågikk i 1986, og fant sted i Morgenbladet. Denne debatten utviklet seg også til en generell debatt om antroposofi på basis av en bokomtale, Øistein Parmanns bok om Marcello Haugen. Og også denne debatten - som bestod i hvert fall av 25 innlegg - særpreges ved lange artikler, hvor redaktøren var meget tilbakeholdende med å sette sluttstrek.
··De andre antroposofidebatter har stort sett bestått i få enkeltinnlegg, først og fremst i Vårt Land og i human-etikernes tidsskrift, Humanist, som jeg for øvrig skal komme tilbake til nedenfor.

B. I hvilke medier har den offentlige kritikk vært fremsatt?

Selv om materialet bare refererer seg til avis- og tidsskriftsartikler, fremgår det indirekte at debatt i radio/TV-programmer og offentlige møter har vært meget beskjedent. I materialet er det så å si ikke en eneste henvisning til NRK: På Marienlyst har det således aldri vært noen interesse for å sette antroposofien - hverken i sin alminnelighet eller de enkelte antroposofiske virksomheter i sin særdeleshet - under debatt. Antroposofidebatt er tydeligvis noe som først og fremst hører hjemme i dagspressen. Dette er egentlig beklagelig fordi - som nevnt ovenfor - avisdebatter lett blir overfladiske og raskt tenderer til å bli svært polemiske.
··Selv om drøftelsen av antroposofi inntatt i bokform ikke har vært systematisk kartlagt, er det grunnlag for å hevde at det som står om antroposofi i norske bøker, stort sett er av kritisk karakter. Det er et beklagelig faktum at det ennå ikke er utgitt en bok om antroposofi skrevet av en norsk antroposof eller en som sympatiserer med antroposofien. Det er og forblir et tankekors at man etter over 80 års antroposofisk virksomhet fremdeles ikke har fått en innføringsbok om antroposofi, som redegjør for antroposofiens innhold og stilling i Norge, og praktiske aktiviteter som skole, landbruk, helsepedagogikk, medisin m.m. her i landet.

C. Hvem kritiserer?

Dette spørsmål er enkelt å besvare: Det er to hovedgrupper som er lette å identifisere i debatten fra de siste 20 årene.
··For det første er det representanter for Statskirken/Menighetsfakultetet, særlig representert ved Arild Romarheim. Kritikken tar selvsagt utgangspunkt i det kristologiske: Man tviholder på det skarpe skillet mellom tro og viten, og betrakter åndsvitenskap som noe man nesten pr. definisjon ikke skal beskjeftige seg med. Dette oppfattes som nærmest ubibelsk - jeg viser her til Geir Hågvars artikkel i Libra nr 2/1995, hvor nettopp dette punktet påpekes. Antroposofien avfeies som direkte ukristelig. Kristensamfundet tilhører ikke de menigheter som aksepteres som kristne, men plasseres på linje med f.eks. Mormonerkirken og Jehovas Vitner - selvfølgelig uten sammenligninger for øvrig.
··Den annen hovedgruppe av kritikere representeres av human-etikerne. Også denne kritikken er i og for seg naturlig og forståelig. Med et strengt materialistisk syn på tilværelsen, sier det seg selv at bevegelser som representerer et spirituelt verdenssyn angripes og kritiseres. I human-etikernes blad, Humanist, betraktes antroposofi som en retning innen New-Age-bevegelsen, og det gjøres ikke antydningsvis et forsøk på å peke på antroposofiens særtrekk.
··Når man ser debattinnleggene under ett, er det også enkelt å se hvilke debatt-deltagere som representerer "gjengangere". Den uten tvil mest debattglade kritiker er Knut Egil Steffens. I tillegg har svensken Håkan Blomqvist fått rikelig med spalteplass i Humanist, med artikler som delvis representerer oversettelser fra svensk.
··Oversikten over hvem som kritiserer antroposofien, blir ikke fullstendig, hvis man ikke inkluderer hvilke grupper som overser/neglisjerer antroposofien. Antroposofien overses og neglisjeres i det alt vesentlige av naturvitenskapelige fagmiljøer. Bare når det settes spørsmålstegn ved naturvitenskapelige grunnsannheter, som f.eks. evolusjonsteorien, føler man seg oppfordret til å besvare kritikken, slik Grimberg/Portmann-debatten er eksempel på. Det nærmest konsekvent overbærende og neglisjerende forhold til antroposofien gjelder også fagmiljøer innen f.eks. historie, psykologi og filologi. Innen disse fagene er antroposofi tydelig et uinteressant ikke-tema.
··Overraskende nok synes det samme å gjelde det norske miljøet innen filosofi/idéhistorie. Til tross for grundige og dyptpløyende bidrag om Rudolf Steiners erkjennelsesteori/filosofi av f.eks. Hjalmar Hegge og Helge Salemonsen er den filosofiske debatt med ett unntak, jfr. nedenfor, nærmest ikke-eksisterende. Det er både overraskende og uforståelig at Rudolf Steiner f.eks. ikke ble inkludert i tre-binds verket om "Vestens tenkere" som ble utgitt for et par år siden. Den mest nærliggende forklaringen på dette må være at visse sider av Steiners livsverk oppfattes som så okkulte og spekulative at det "smitter over" på hans fagfilosofiske produksjon, og at denne bokstavelig talt styrtes ut i det ytterste mørke.

D. Generelt om nivået i artiklene

Når man blar gjennom de enkelte debattinnlegg, er det ikke til å unngå at man blir deprimert over saklighetsnivået. Det er ofte tale om relativt grov polemikk som til tider kan ha karakter av ren utskjelling. Nærmest som en kuriositet skal nevnes redaktør Skavlans nekrolog over Rudolf Steiner i Dagbladet, hvor Steiner omtales som en "typisk kultursnylter", og hvor han karakteriseres som ikke meget forskjellig fra de vidunderleger "som ved piller og morgengymnastikk helbreder menneskeheten fra alle sinnslidelser". Han omtales som en "forflater" og en "efterplaprer". Steiner var en blanding av "nervelege" og "sjarlatan" og det hele konkluderes med:
··"Men han vil snart være glemt. Nye mirakeldoktorer, bevepnet med andres idéer staar ferdige til aa avløse ham og innfange hans menighetslemmer."
··Også Håkan Blomqvists artikler i Humanist er deprimerende lesning både når det gjelder det generelle kunnskapsnivået og saklighetsinnholdet.
··Artikler som reflekterer vilje og evne til dialog representerer i det hele tatt et særsyn.
··Et annet trekk er også påfallende: Det er tydelig at de forskjellige kritikerne skriver av hverandre: De færreste baserer sin kritikk av antroposofien på egne studier. Dette gjelder i særdeleshet Knut Egil Steffens som stort sett baserer sin hovedkritikk på eldre tysk litteratur. Også de kritiske artiklene i Humanist bærer preg av liten selvstendighet og et generelt lavt kunnskapsnivå. Som et typisk eksempel kan vises til Kjartan Selnes' oppsummering av antroposofidebatten i Humanist nr 4/5 for 1990, hvor han i stor grad bygger på et upublisert manus av Anders Lindseth, jfr. nedenfor, hvor for øvrig Selnes gjør et helt perifert antroposofisk emne til hovedtema.
··Det er imidlertid ett hederlig unntak m.h.t. saklighet og selvstendighet. Det er den samme Anders Lindseths bidrag i Dyade - som er tidsskriftet for ACEM - nr. 6/1983, hvor han under overskriften "Hva kan vi vite?" har skrevet en dyptpløyende og grundig artikkel om Rudolf Steiners kunnskapsteori. Lindseth har magistergraden i filosofi, og hans gjennomgang av Rudolf Steiners erkjennelsesteori fremstår som både selvstendig og balansert.
··Det er derfor beklagelig at når antroposofien blir gjenstand for en slik grundig og saklig kritikk, er det ingen som tar opp hansken og besvarer kritikken. Dyades store artikkel fra 1983 står idag - 12 år senere - fremdeles både ubehandlet og ubesvart.
··Lindseths generelle konklusjon fremgår av forordet, hvor hans syn på Steiner oppsummeres som følger:
··"Disse skrifter (dvs. arbeidene om Steiners erkjennelsesteori) er rent filosofiske arbeider av stor originalitet og tankekraft, helt uten esoterisk preg.... Steiners vitenskapsoppfatning og teori om erkjennelsens vesen kaster et interessant lys inn i
vår tids erkjennelsessituasjon, og en konfrontasjon mellom våre erkjennelser og Steiners innsikter kan være fruktbar og avklarende."
··Anders Lindseth har også - som nevnt ovenfor - holdt et foredrag om Rudolf Steiner og antroposofien under tittelen "Die Träume des Denkens", som foreligger som et ikke-publisert manuskript, men som tydeligvis "sirkulerer". I dette manuset oppsummeres syv konkrete kritiske punkter, som også kunne fortjene både gjengivelse og tilsvar, men som jeg lar ligge i denne omgang.
··Det andre hovedinnlegget som særpreges ved ihvertfall et akseptabelt saklighetsnivå er den ovenfor nevnte dobbeltartikkel av Richard Eriksen som heller aldri - såvidt vites - er blitt besvart utover noen korte kommentarer i Vidar.

E. Forløpet av antroposofidebattene

Når man gjennomgår de enkelte avisdebatter, er det et påtagelig trekk at antroposofene normalt er på defensiven: Man svarer på kritikk, men går aldri selv offensivt ut. De eneste unntak er debatter om helt spesielle samfunnsspørsmål, som f.eks. skolestart for 6-åringer, amalgam og barn og TV. Debatter om antroposofi blir således nær sagt unntaksfritt spilt på motpartens bane, og konsekvensen av dette er at temaene som tas opp, normalt er perifere - for ikke å si direkte sære.
··Det er for øvrig den samme defensive rolle som gjenspeiler seg i antroposofenes manglende deltagelse i seminarer/messer etc, som har et ikke-antroposofisk, men spirituelt grunnlag. Det kan synes som om antroposofene generelt sett er for tilbakeholdende m.h.t. å delta i sammenhenger, hvor selv sentrale antroposofiske temaer blir behandlet, men av ikke-antroposofer. Som eksempel kan nevnes reinkarnasjonstanken. Dette er beklagelig, fordi denne type seminarer i høy grad har en side mot offentligheten, hvor det antroposofiske synet selvfølgelig hører med i totalbildet.
··Det er videre et tankekors at når det i Norge utgis bøker hvor Rudolf Steiner eller antroposofien blir behandlet, forblir disse ukommentert fra antroposofisk hold. Et eksempel er den norske oversettelsen av Colin Wilsons Rudolf Steiner-biografi fra 1988 som etter undertegnedes mening hadde fortjent både omtale og en grundig gjennomgang i f.eks. Libra. Når noen først utgir en omfattende Rudolf Steiner-biografi på norsk, burde det være en selvfølge at denne kommenteres, selv om man er kritisk til både enkeltheter, konklusjoner og metodikk.

III. EN OVERSIKT OVER NOEN AV DE VIKTIGSTE
PUNKTER I KRITIKKEN AV ANTROPOSOFIEN

Når man går gjennom debatt-innleggene, er det rimelig enkelt å konstatere at det er en del standard-argumenter som går igjen. Hvilke standard-argumenter man ønsker å fremheve, beror selvsagt på et subjektivt valg. Jeg vil i det følgende peke på 10 punkter som representerer noen av de viktigste ankepunktene, og som man møter igjen og igjen i noe varierende utforming.
··I vår sammenheng er det selvsagt ingen anledning til å gjennomgå disse innvendingene i detalj, langt mindre prøve å besvare dem. Jeg har allikevel til enkelte ankepunkter knyttet noen personlige kommentarer, som selvsagt utelukkende står for egen regning. Med all rett fremheves det ofte i debatten at det er ingen som har hverken kompetanse eller ansvar for å svare på vegne av antroposofene som sådanne. Dette fastslås av og til i form av en spissformulering som i korthet går ut på at enhver uttalelse i generaliserende flertall som "antroposofene tror det eller det" eller "antroposofene mener det eller det", er prinsipielt malplassert. Det er intet dogmefellesskap i antroposofien. Dette er riktig: Antroposofien betoner i helt utpreget grad enkeltindividets rett til selv å gjøre seg opp sine personlige standpunkter, som har krav på respekt og toleranse.
··Selv om formuleringene ovenfor er egnet til å tilsløre det meningsfellesskap som man tross alt kan konstatere, peker den likevel på noe riktig. I debattene er det ingen som hverken kan eller vil argumentere utfra annet enn et personlig ståsted. Dette medfører også at forskjellige medlemmer av Antroposofisk Selskap selvfølgelig kan gi svært innbyrdes varierende svar på spørsmål som stilles.

1. Steiners utlegninger er latterlige og/eller absurde.

Den tilnærmelsesmåte som representerer en fast gjenganger i de fleste debatter, er den metode som vi kan kalle den latterliggjørende eller den absurde: Man trekker ut ett eller to enkeltsitater fra Steiner, som fremtrer som - mildest talt - meget fremmedartede. Denne fremgangsmåte er f.eks. obligatorisk i nær sagt alle Knut Egil Steffens' debattinnlegg. Steffens gjengir igjen og igjen Steiners påstand om at "Buddha var på Mars i 1604". Andre sitater i samme klasse er Steiners påpekning av kjente personers tidligere inkarnasjoner, som også uten tvil kan fremstå som oppsiktsvekkende. I en polemikk i "Folkebladet" fra 1981 har man under egne temaoverskrifter samlet løsrevne enkeltsitater for å illustrere hvor absurd - grensende til det komiske - Steiners utlegning skal være. I det innsamlede materiale er det en rikholdig samling av Steiner-sitater som tjener som utgangspunkt for denne form for polemikk.
··I samme kategori kan man plassere en tilsvarende tilnærmelsesmåte: Kritikken forsøker å latterliggjøre antroposofien ved å innføre dens begreper totalt uformidlet i form av et lynreferat f.eks. på følgende måte:
··"På Saturn ble anlegget til det fysiske legeme lagt, på Solen fikk vi et eterlegeme, og på Månen et astrallegeme".
··Unektelig hard kost for utenforstående.
··Metoden er enkel og retorisk og utvilsomt egnet til å innkassere et billig poeng, motparten kommer på etterskudd og debatten blir ledet inn på et perifert spor, hvor man umulig kan komme med en rask og enkel forklaring/tilbakevisning.
··Det er hevet over enhver tvil at det i Steiners rikholdige produksjon er enkelt å finne sitater som for omverdenen - og antagelig også for enkelte antroposofer - fremtrer som umulige å forstå, grensende til det absurde.
··Man har da i hvert fall tre forskjellige måter å forholde seg på: Man kan forsvare uttalelsene, man kan ta avstand fra dem, eller man kan la uttalelsene ligge.
··Personlig har jeg til tider ingen problemer med å velge alternativ tre, og i tillegg være åpen for alternativ to. Det er kort og godt umulig å ta personlig stilling til Steiners forskjellige uttalelser om det kolossale mangfold av emner som han behandler i sine bøker og ca 6.000 foredrag. Vil enkelte ta avstand fra antroposofien, fordi man finner uttalelser som man opplever som både hårreisende og absurde, får dette være greit.
··Det som imidlertid er prinsipielt interessant, er at denne metode å nærme seg antroposofien på, innebærer at man opererer med en særregel for vurdering av Rudolf Steiner - som står i motsetning til hvordan andre historiske pionérer og foregangsmenn blir vurdert. Alle andre blir bedømt ut fra det positive de har bidratt med, og de nye erkjennelser som har fremkommet. Dette gjelder f.eks. Galilei, Newton, Luther - kort sagt alle som har lagt hjørnestenene for vårt nåværende naturvitenskapelige verdensbilde og vår kultur.
··Det er en smal sak å finne enkeltuttalelser fra f.eks. Luther som mildest talt fremstår som både spesielle og absurde. Dette er på den annen side intet hinder for at man med rette fremhever Luthers enorme betydning på de punktene hvor hans standpunkter har vist seg å være fruktbare og ha livets rett. Man lar med rette det uriktige, det overdrevne og det uakseptable - sett med dagens øyne - ligge.
··Legger man samme tilnærmelsesmåte til grunn for bedømmelsen av Steiners livsverk, har ihvertfall undertegnede intet problem med uttalelser som jeg ikke kan forstå eller forholde meg til. Antroposofien og Rudolf Steiners livsverk må bedømmes og vurderes på det grunnlag som ettertiden viser har livets rett og det som representerer ny erkjennelse og viten. Og på dette punkt er langt fra siste ord sagt.
··Det er da undertegnedes oppfatning at ingen i dette århundre i samme grad som Rudolf Steiner har bidratt med originale, fruktbare og korrekte tanker og analyser. Dette kan fastholdes uavhengig av om noen kan peke på uttalelser som det er vanskelig å forholde seg til, eller som virker absurde.
··Det er kanskje også betimelig å minne om at to av etterkrigstidens ledende norske kulturpersonligheter, André Bjerke og Jens Bjørneboe - ingen av dem savnet akkurat kritisk sans - har arbeidet med Rudolf Steiners livsverk i store deler av sitt liv på en fruktbar måte, uavhengig av om Steiners oppfatninger av bestemte temaer muligens - eller kanskje sannsynligvis - kan ha falt dem tungt for brystet.

2. Antroposofien inneholder sosialt sett klare uakseptable elementer.

Det er et generelt trekk i debatten at man trekker frem enkeltpunkter hvor man tar avstand fra enkeltuttalelser fra Rudolf Steiner fordi de sosialt sett anses som uakseptable. I denne forbindelse fremheves f eks enkeltuttalelser om raser, hovedsaklig basert på folkesjelsyklusen fra 1910. Også på dette punkt er det enkelt å løsrive enkeltsitater som virker fremmede. På den annen side er det like enkelt å finne sitater fra andre foredragssykluser, hvor det i klare ordelag fremgår at standpunkter basert på rase eller blodsbånd er fullstendig uakseptable. I et foredrag fra 16. oktober 1917 heter det f eks:

"Ingenting fører oss så til de grader inn i dekadanse som idealer bygget på rase, folket og blodsfellesskap".

Det avgjørende er ikke hvorvidt man kan finne løsrevne sitatbelegg for det ene eller annet i Steiners rikholdige produksjon. Det springende punkt er hvorvidt man i de siste 80 år i Norge - eller i andre land for den saks skyld - kan finne et eneste konkret eksempel på rasisme. Noe slikt konkret spor av rasisme vil man overhodet ikke finne i de antroposofiske aktiviteter. Tvert imot vil man finne en rekke eksempler hvor antroposofi i praktisk arbeid har bekjempet rasisme og aktivt arbeidet for solidaritet med ressurssvake grupper.
··Et annet punkt som fremheves som sosialt uakseptabelt er Steiners betraktninger om karma/skjebne: "Det er brutalt å foreholde et barn som er utsatt for incest at vedkommende har valgt sine foreldre selv" (slik Steiner hevder).
··"Steiners syn på reinkarnasjon og skjebne kan medføre skyldfølelse og apati. Det er f eks både brutalt og uholdbart å forholde en blind at dette muligens kan være et resultat av tidligere inkarnasjoner."

I samme gate ligger anklagene om at det i antroposofien er sterke innslag av skjebnebasert determinisme, og at friheten som antroposofene hele tiden betoner nødvendigheten av, reelt sett er langt mer begrenset enn det man vil akseptere.
··Forholdet mellom fri vilje og skjebne/determinisme er etter undertegnedes mening kanskje ett av de vanskeligste - kanskje det vanskeligste - temaer i antroposofien, som nok fortjener en grundigere behandling enn det man av og til ser. I Steiners verdensbilde er det liten eller ingen plass for "tilfeldigheter" som årsak til naturkatastrofer, ulykker etc. Forholdet skjebne - fri vilje er som sagt meget komplisert, og man står overfor en betydelig pedagogisk oppgave vis à vis offentligheten som ikke bør undervurderes. I praktisk antroposofisk arbeid - f eks i forbindelse med helsepedagogisk virksomhet - er det helt klart at alt arbeid er basert på tanken om at "det nytter", og at enkeltindividet gjennom sine valg og sitt arbeid for andre og med seg selv er avgjørende for den fremtidige utvikling.

Jeg tilføyer imidlertid at jeg ennå har tilgode å lese en antroposofisk fremstilling av dette tema som yter disse vanskelige spørsmål rettferdighet.

3. Steiners fremstilling er uvitenskaplig og positivt i strid med naturvitenskapelige kjensgjerninger.

··En annen gjenganger i debatten er at Steiners syn på naturvitenskapelige spørsmål er uvitenskapelige og ligger på kollisjonskurs med de konklusjoner som i dag anses for å være sikker naturvitenskapelig viten. Dette er en korrekt observasjon. Steiners meninger om f eks geologi, astronomi og zoologi adskiller seg helt markant fra det som i dag er akseptert som vitterlige kjensgjerninger. I særdeleshet gjelder dette spørsmål om universets alder, jordens og menneskehetens historie. Steiner tilbakeviser f eks i foredrag 16. mai 1923 at jorden har eksistert i mer enn 20 millioner år, m a o en ubetydelig brøkdel av det som ellers legges til grunn.
··I tillegg til de ovenfor nevnte punkter har Steiner et historiesyn som ikke er "motbevist" i snever forstand, men hvor hans oppfatning karakteriseres som uvitenskapelig og/eller spekulativ. Synet på Atlantis er her et typisk eksempel, og er en gjenganger i Knut Egil Steffens' diverse innlegg. Steffens gjentar igjen og igjen at teorien om Atlantis' eksistens er motbevist på et naturvitenskapelig grunnlag. Dette er så langt undertegnede kan se, ikke riktig. En mann som Thor Heyerdahl holder f eks spørsmålet om Atlantis' eksistens helt åpent - på et rent naturvitenskapelig grunnlag er det ikke mulig å trekke sikre konklusjoner.
··Det får være opp til den enkelte hvordan man skal forholde seg til den motstrid det er mellom det som presenteres som naturvitenskapelige kjensgjerninger og Rudolf Steiners oppfatning. Én type argumentasjon som undertegnede ikke har særlig sans for er påstanden om at det ikke er noen motstrid mellom antroposofi og "sann" naturvitenskap. Det slemme ved denne type anførsler er at "sann" naturvitenskap har en lei tendens til å bli definert som identisk med antroposofi. Man kan med fordel overlate denne type argumenter til Jehovas Vitner eller andre organisasjoner med et meget fundamentalistisk syn på historien. Personlig har jeg ingen problemer med å akseptere at det på dette punktet er motstrid. Det er videre helt umulig for undertegnede å ha noen selvstendig mening om disse spørsmål.
··Det er min grunnleggende holdning at jeg ikke bare er åpen for at Steiner tok feil når det gjelder vesentlige spørsmål, men at han etter all sannsynlighet gjorde det. Steiner fremtrer som en pionér og en foregangsmann. Alle andre foregangsmenn i verdenshistorien som vi hyller for deres fremsynthet og for deres bidrag til utviklingen, tok feil på vesentlige punkter - dette gjelder uten unntak. Det ville være overraskende om foregangsmannen/pionéren på det åndsvitenskapelige felt ikke skulle ta feil. Det blir noe usannsynlig og fundamentalistisk å tro at den første pionéren på det åndsvitenskapelige område presenterte den fulle og hele sannhet. Legger man et større tidsperspektiv til grunn og leser pionérers livsverk i et 200-300 års perspektiv, får man uunngåelig et noe ydmykt forhold til de "evige" sannheter, som man nok med fordel kan ta med seg ved vurdering av Rudolf Steiners livsverk som - uansett denne konsesjon - fremstår som helt enestående.
··Selv Steiners kritikere er for øvrig åpne for at Steiner har ydet vesentlige nye bidrag også på det naturvitenskapelige område. I del to av den ovenfor nevnte artikkel av Richard Eriksen heter det på s 56:
··"En ven av mig, en naturvitenskapsmand og tekniker med et berømt navn, som længe og indgaaende beskjæftiget sig med Steiner, skrev en gang til mig om nogle Steinerforedrag angaaende naturvidenskabelige spørsmaal, som han fik læse i stenografiske referater, at han følte lyst til at kyle dem i væggen i sinne over deres mishandling av naturvidenskabelige problemer. Og dog var det nok av ting i Steiners foredrag, som under denne lysende naturvidenskabelige skolerte intelligens stadig paany vende tilbake til trods av den kritik, han paa andre punkter øvet. Jeg nævner dette som et eksempel paa, hvorledes videnskabelige skolerte og kritiske mennesker kunde svinge mellom dyb interesse og forargelse og trods al forargelse dog kunne ha vanskelig for at bli ferdig med dr. Steiner."
··Skulle man driste seg til en forsiktig konklusjon på dette punkt, må det være at man åpent kan erkjenne motsetningene mellom dagens naturvitenskapelige sannheter og antroposofien. Står man hardt på de antroposofiske barrierer på dette punkt, kan troselementet bli relativt sterkt.

4. Antroposofi er ingen vitenskap.

Den kanskje viktigste innvendingen mot antroposofien er at kritikere kategorisk tilbakeviser bruk av vitenskaps-begrepet.
··Det er ikke vanskelig å forstå både skepsisen og kritikken på dette punkt. Vitenskapsbegrepet misbrukes hyppig i praksis, og mange ønsker å seile under dette flagget. Det er nok å minne om marxistenes utlegging av marxismen som "vitenskapelig" sosialisme, og Mary Baker Eddy's påstand om at hennes lære representerte Christian "Science". Videre er det et utall av New Age-retninger som understreker det angivelig åndsvitenskapelige ved sitt innhold.
··Bruker man begrepet "vitenskap", må man være forberedt på å bli møtt med sterk skepsis. Det er imidlertid viktig å understreke at man ved diskusjonen om antroposofiens vitenskapelige karakter, ofte kommer opp i en skinnuenighet. Det er selvsagt ingen uenighet om at antroposofien ikke er en vitenskap i overensstemmelse med f eks Karl Poppers definisjon, og at hans falsifikasjonskriterium ikke tilfredsstilles av antroposofien: Kravet om at alle skal kunne gjennomføre og gjenta eksperiment og oppnå samme resultat er selvsagt umulig innen antroposofien. Det er således ingen uenighet om at Steiners åndsvitenskap ikke er i overensstemmelse med naturvitenskapens induktive metode. Og dette var selvfølgelig Rudolf Steiner også klar over. I "Teosofi" (1972) s 202 refererer Steiner dette kritiske punktet:

"Det ligger f eks virkelig nokså nær å forlange at seerens utsagn på dette området skal bevises ved eksperimenter som skal utføres i overensstemmelse med den naturvitenskapelige tenkemåte og dens krav.
··Men man må ta følgende i betraktning: Åndsforskerens arbeide på egen sjel, som gir ham evnen til åndelig skuen går jo nettopp ut på å erverve denne evnen. Men man nu i et enkelt tilfelle iakttar noe i den åndelige verden og i tilfelle hva han oppfatter, det avhenger ikke av ham selv. Det tilflyter ham som en gave fra den åndelige verden. Han kan ikke tiltvinge seg den, han må vente til den skjenkes ham. At han har til hensikt å fremkalle en bestemt iakttagelse, kan ikke regnes med blant de årsaker som skulle føre til at denne iakttagelse fant sted. Men nettopp denne hensikt krever den naturvitenskapelige forestilling som man i tillegg forventer. Den åndelige verden lar seg imidlertid ikke befale. Skulle et slikt forsøk komme istand, måtte det anstilles fra den åndelige verden.

"Åndelige eksperimenter" kan ikke anstilles på samme måte som fysiske."
··Når dette er sagt må man imidlertid tilføye at når det gjelder begrepet åndsvitenskap, står man også overfor en alvorlig pedagogisk utfordring hvor behovet til stringens og klarhet er betydelig.
··Det anføres av og til fra antroposofisk hold at antroposofien beviser sin berettigelse og vitenskapelige sannhetsgehalt i praksis, og det pekes i denne forbindelse på de praktiske aktiviteter innen pedagogikk, landbruk og medisin. Dette motargumentet bærer ikke langt: For det første vil det ikke være alminnelig enighet om at de antroposofiske praktiske aktiviteter er så fortreffelige at de har noen bevisverd. I tillegg - og det er etter min mening vel så viktig - er det en rekke forskjellige organisasjoner med et mildest talt meget hetrogent innhold som i praktisk handling gjør en aldeles utmerket innsats. Ingen vil betvile at både mormonere og Røde Halvmåne - på grunnlag av sine respektive livssyn - i praksis kan vise til resultater som avtvinger både respekt og beundring. Dette medfører likevel ikke at det bakenforliggende livssyn "bevises" i større eller mindre grad.
··Videre har det fra antroposofisk hold vært fremhevet at antroposofien gjennom den enkeltes erkjennelsesarbeide og individuelle etterprøvning vil bevise sin sannhet. Friedrich Rittelmeier har for eksempel i en for øvrig forbilledlig og meget interessant artikkel om Rudolf Steiners personlighet og verk trykket i Janus 1941 på s 429 henvist til den etterprøvning som den tenkende forstand, den forskende vitenskap og den individuelle etterfølgende erfaring skal medføre. Dette peker på noe vesentlig, men det er neppe til å unngå at de fleste må resignere med hensyn til selv i praksis å kunne påberope seg et åndsvitenskapelig grunnlag for sine egne oppfatninger på viktige områder.
··Spørsmålet om antroposofiens vitenskapelige karakter i egenskap av "åndsvitenskap" er kanskje det mest sentrale punktet i hele antroposofien, og et punkt hvor man forståelig nok virkelig utfordrer offentligheten. Det er kanskje derfor det punkt som krever mest både m h t bearbeidelse og egen kritisk sans, og hvor man må utvise adskillig forståelse for motpartens skepsis: Det er tale om intet mindre enn å formulere et nytt vitenskapelig paradigme. Som et eksempel på en antroposofisk behandling av temaet, kan nevnes artikkelen av Jørgen Smit i Libra nr 4/1985: "Antroposofi - å utvide videnskapen."
··For øvrig er antroposofiens vitenskapelighet et tema som med jevne mellomrom debatteres i antroposofiske tidsskrifter. Det siste bidraget i så måte representeres av Petter Normann Waage i Libra 1/1995 hvor han anfører at det for en antroposof "må det fortone seg som et problem at det skal finnes én åndsvitenskap - men bare én åndsvitenskapsmann", underforstått Rudolf Steiner. I Libra nr 2 i år forsøker Geir Hågvar å besvare dette spørsmålet under overskriften "Antroposofi som virkelighet og mulighet".
··Et annet eksempel på spørsmål av samme karakter er Øistein Parmanns artikkel om Marcello Haugen i Libra nr 3-4/1989 hvor det bl a heter:
··"Med det er blitt et tankekors for meg at jeg ennu har tilgode å møte en antroposof med noen grad av eget klarsyn ervervet gjennom øvelsene i "Hvordan erverves kunnskap om høyere verdener" eller andre av Steiners anvisninger. Det later til at studiet av antroposofien kanskje først vil gi åndsforskningsevner i neste inkarnasjon. "Det ubarmhjertige lyset fra en klarere erkjennese" som antroposofene skal representere er alt sammen lån fra Steiner, eller tar jeg feil?"

5. Antroposofi representerer en trosretning.

··I forlengelsen av pkt 4 ovenfor omformuleres kritikken av og til med formuleringen om at antroposofi utelukkende er en tro.
··Igjen og igjen presiserer antroposofene at det ikke er tale om en tro - det er tale om en erkjennelsesvei, en metode. Det henvises i den forbindelse normalt til Steiners ledesetninger, hvor antroposofi defineres som en vei som vil føre det åndelige i menneskevesenet til det åndelige i verdensaltet.
··Spørsmålet er imidlertid om det er så enkelt. Også på dette punkt må man være åpen for at offentligheten - kanskje med en viss rett - kan oppfatte antroposofi som en tro i praksis. Personlig har jeg ingen problemer med å akseptere at antroposofi fremstår som noe mer enn en erkjennelsesvei. Det er i tillegg også et navn på de erkjennelsesresultater som denne erkjennelsesvei leder til.
··Johannes Hohlenberg skrev i slutten av 1930-årene en ikke-publisert innføringsbok i antroposofi. I denne boken behandles også den antroposofiske erkjennelsesvei, og Hohlenberg er forbilledlig klar med hensyn til at antroposofi også er noe mer, og han går heller ikke av veien for å anføre at det er en "lære", et ytterst komplisert dogmatisk system som gir uttrykk for ganske bestemte anskuelser om menneskevesenets natur og sammensetning, verdens tilblivelse, jordens utviklingshistorie etc, etc.
··Diskusjonen om antroposofiens innhold blir av og til ren sematikk. Kanskje er det en fordel om begrepet antroposofi splittes i ihvertfall fire forskjellige deler, som det kan være formålstjenlig å behandle adskilt.

a. For det første er det en erkjennelsesvei, jf ovenfor. I denne forbindelse bør man også fremheve Rudolf Steiners erkjennelsesteori med betoningen av tenkningens betydning.

b. For det annet har Rudolf Steiner fremlagt det åndsvitenskapelige resultatet av denne erkjennelse gjennom sitt syn på menneskets vesen, reinkarnasjon, kristendom, død osv, osv. Disse oppfatninger representerer selvsagt overhodet ingen dogmer som man skal tro eller ikke tro på - man skal forholde seg like fritt og selvstendig til disse tankene som man gjør til f eks naturvitenskapelig forskning. Man får selv bearbeide synspunktene og selv undersøke hva man kan knytte an til på grunnlag av egen erkjennelse. Forholdet er imidlertid at det vel neppe er til å unngå at man som medlem av Antroposofisk Selskap kan ha et forhold til antroposofi, som for omverdenen kan fremstå som en tro - og intet annet.
··Personlig har jeg problemer med å anføre at for eksempel mitt syn på reinkarnasjonstanken for utenforstående vanskelig kan presenteres som annet enn en overbevisning/tro som ikke i prinsippet adskiller seg fra for eksempel en pinsevenns syn på tungetale, som for ham fremtrer som en sterk og uomtvistelig subjektiv sannhet som han selv bokstavelig talt har erfart.

c. Itillegg til de to ovenfor nevnte sider har antroposofien også en tredje side, som refererer seg til de praktiske aktiviteter, hvor man omsetter resultatene av menneskesyn m m i praktisk handling. Pedagogikk, landbruk, medisin, helsepedagogikk, arkitektur m v representerer den antroposofiske praktiske hverdag som selvfølgelig er helt sentral.

d. Det fjerde - og kanskje det viktigste blir i hvilken grad antroposofien for den enkelte blir levende selverkjennelse og - ikke minst - selvforvaltning. Rudolf Steiner betoner igjen og igjen at antroposofien bare blir fruktbar, når man ikke bare betrakter den som en sum av interessante idéer. Han anfører at det er temmelig egoistisk hvis man begynner å bli begeistret for antroposofi, fordi dens tanke begeistrer, og fremtrer som sanne: Da tilfredsstilles en lengsel etter en harmonisk verdensanskuelse og det kan selvfølgelig være vakkert. Men det er større hvis det gjennomtrenger hele ens liv med det som utspringer av idéene.

I et foredrag av 11. desember 1910 anfører Steiner at antroposofi ikke har noen verdi før den blir til et livsprinsipp, og det har den først når idéene "trenger inn i hendende, i hvert skritt og i alt hva vi opplever og foretar oss".
··På denne måten kan antroposofien bli til plikt: Erkjennelse blir noe som man føler, noe som man har ansvar for. Antroposofi som ikke materialiserer seg i en forandring, representerer en ufruktbar tro. Dette er for øvrig i full overensstemmelse med uttalelser i Det nye testamentet, jf f eks Jakobs brev, kap 2, vers 17:
··"Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død."

6. Antroposofien er bare et produkt av Steiners omfattende lesing.

··Kritikerne anfører ofte at Steiner var offer for sine egne illusjoner, og at antroposofien fremstår som en synkretistisk religionsblanding med elementer fra buddhisme, gnostisisme, tysk idealisme, Goethe, kristen mystikk, teosofi osv. I samme åndedrett tilføyes at Steiner overhodet ikke var original, men sterkt påvirket av sin omfattende lesning.
··De færreste kritikerne setter spørsmålstegn ved Rudolf Steiners subjektive overbevisning/gode tro. Steiner roses stort sett obligatorisk for sin intellektuelle kapasitet, sin idéalisme, for sin intuisjon og til og med for sin genialitet. Forholdet er imidlertid at når alt er sagt og gjort, er det lett å peke på hans kilder: Han har falt som offer for egne illusjoner. Dette er den "normale" innfallsvinkel til Rudolf Steiners verk, som bl a Hjalmar Sundén konkluderer med i sin bok om Rudolf Steiner og antroposofien fra 1962, og som f eks Knut Egil Steffens tiltrår i sine kritiske artikler.
··Påstanden om selvsuggesjon/kildepåvirkning og manglende originalitet hos Steiner slipper imidlertid motstandere av antroposofien ofte svært billig fra. Kritikken fremsettes nær sagt uten unntak på svært generell basis. Det nærmeste man kommer konkretisering er likhetspunktene med hensyn til Steiners kosmologi og teosofenes kosmologi. Jeg har ennå til gode å se noen konkret analyse av de påståtte kilder for Steiners forskjellige synspunkter, og de kilder som refereres er svært generelle.
··Når det gjelder en selvstendig og grundig vurdering av Steiners originalitet henvises til den ovenfor nevnte artikkel av Anders Lindset, hvor den store originalitet og tankekraft ble betonet forsåvidt gjelder erkjennelsesteorien.
··Det kan synes som om man opererer med en slags omvendt bevisbyrde mht Rudolf Steiner: Man legger uten videre til grunn at Steiner bygger på andre kilder/egen lesning, hvis ikke det motsatte kan bevises.
··Herved fremsettes en konkret utfordring: Hvor og på hvilken måte er Steiner bare en formidler av andres tanker når det gjelder sentrale antroposofiske idéer som menneskets bevissthetsutvikling, menneskekroppens tredeling slik de fremlegges i "Von Seelenrätzlen" fra 1917 og "Allgemeine Menneschekunde" fra 1919?
··Videre: Hvor er kildene til Steiners utførlige beskrivelser av det ondes dobbeltkarakter?
··I samme gate: Steiners betraktninger mht forholdet mellom buddhisme og kristendom slik de f eks fremtrer i foredragssyklusen om Lukas?evangeliet er nok en utfordring til de som kritiserer Rudolf Steiner for manglende originalitet.
··Videre må en kritiker som skal tas alvorlig på dette punkt, kunne påvise Steiners kilder mht hans originale og fruktbare synspunkter på pedagogikk, landbruk og andre praktiske aktiviteter.
··Selv i tilfeller hvor man kan påvise et visst fellesskap mht hovedlinjer som f eks kosmologi og reinkarnasjon, skal man ikke trenge særlig dypt inn i Steiners verk før man finner helt individuelle og originale tanker.
··For undertegnede fremstår Rudolf Steiners livsverk som det mest allsidige og originale livsverk som dette århundre kan fremvise. Påstanden om manglende originalitet og påstanden om at Steiner utelukkende videreformidler andres synspunkter savner så langt jeg kan se forankring når man ser på sentrale område og vesentlige detaljer.
··I de ovenfor nevnte betraktninger ligger det ingen benektelse av at enkelte antroposofer kan ha en overdreven tro på Rudolf Steiners originalitet, og at sentrale hovedsynspunkter også kan finnes hos andre. Noe annet ville for øvrig vært oppsiktsvekkende. Det ville være direkte absurd om man ikke tidligere hadde kommet frem til grunnleggende sannheter som Steiner igjen kunne bygge på.
··For øvrig er det på dette punkt en selvmotsigende dobbelthet i kritikken av Steiner: Av og til anføres det at han ikke er original, men kun plukker idéer fra ulike kilder. Andre ganger fremheves det at Steiner er helt alene om sine konklusjoner. Fordi ingen andre er av samme mening, må dette bety at Steiner tar feil.

7. Antroposofien er asketisk og psykologisk usunn

··En av de mer bisarre påstandene er påstanden om at antroposofi er direkte skadelig. Den fører til usunn aggresjonshemming m m. Det er særlig Håkan Blomqvist i Humanist, som har gått langt når det gjelder poengteringen av dette momentet. Beviset i så måte er intet annet enn Blomqvists egne traumatiske barndoms-/ungdomsopplevelser.
··Denne delen av kritikken kan behandles svært kortfattet. Den svenske idéhistoriker Knut Almqvist har sagt det som skal sies i artikkelen "Blomqvist på yttersta grenen?":
··"Det ända vittnet till de psykistkt osonda effäktana av antroposofin, till dags dato är, Blomqvist själv."
··Jeg har for øvrig i andre sammenhenger påpekt det selsomme i at tidsskriftet Humanist - som selv fremhever betydningen av dokumentasjon og vitenskapelighet - er håpløst uvitenskapelig i sin kritikk av andre. I praksis opererer Humanist med påstander som ikke kommer utover påstands-nivået, og at det er en betydelig avstand mellom teori og praksis når det gjelder kravet til vitenskapelighet og belegg for den kritikk som fremføres.

8. Antroposofien er autoritetstro, og antroposofene forholder seg ukritisk til Rudolf Steiners påstander.

Denne delen av kritikken kan oppsummeres ved at antroposofer beskyldes for å bøye seg for "Der Doktor hat gesagt". Steiner er en guru, og antroposofer forholder seg som om man hadde facit på innerlommen. Denne siden av kritikken retter seg ikke mot antroposofien som sådan, men mot antroposofene. Utslag av autoritetstro og dogmatisme forekommer nok også innen den antroposofiske bevegelse, men er neppe et spesielt typisk preg. Forholdet er under enhver omstendighet at en slik autoritetstro holdning til Rudolf Steiner i hvert fall er i strid med Rudolf Steiners innstendige råd og oppfordring.

Det er - i all beskjedenhet - min egen personlige oppfatning at antroposofi i praksis ikke er basert på et dogmefellesskap, og at den såvel innad som utad fremstår som både tolerant og udogmatisk.

Det er imidlertid en selvfølge at hvis man som antroposof skal være kritisk til f eks det som idag oppfattes som naturvitenskapelige kjensgjerninger, og som man ikke alltid har de faglige kunnskaper til å overprøve, bør man ikke samtidig være ukritisk mot de antroposofiske "sannheter" som man heller ikke kan overprøve eller gjøre seg opp en selvstendig oppfatning av. Faren for at man i litt for stor grad henfaller til "lånte fjær", er en realitet og da kommer man ikke utenom troselementet. For øvrig er det mulig at den antroposofiske bevegelse i Norge i litt for stor grad kan være seg selv nok, og at man - i mindre grad enn tilfellet er i f eks Sverige - ikke har en dialog med samtiden og offentligheten.

9. Antroposofien fremtrer som svevende, uklar og vanskelig tilgjengelig.

··Denne kritikken er nok av og til berettiget. Det er nå en gang slik at det kan være vanskelig å tilnærme seg den antroposofiske bevegelse og få en oversikt over hva den egentlig står for. Også her ligger det en betydelig pedagogisk utfordring både for de praktiske antroposofiske aktiviteter, for de enkelte grupper og Arbeidsledelsen mht hvordan antroposofien skal presenteres på en rimelig forståelig måte.
··Undertegnede har ved flere anledninger understreket nødvendigheten av og behovet for en introduksjonsbok om antroposofiens innhold, stilling, historikk og betydning i Norge i 1990-årene. Det er ikke tale om noen form for autorisert utgave av hva antroposofi er, men en bok hvor én eller flere personer fremlegger en del viktige sentrale faktiske opplysninger og knytter dette til norsk virkelighet anno 1995.

10. Særlig om kritikken av kristologien.

Når man gjennomgår den offentlige kritikken, er kritikken fra statskirkehold et fremtredende trekk. Den sterkeste kritikken av antroposofien kommer fra representanter for de konservative strømningene innen vår lutherske statskirke. Her blir antroposofien omtalt som en fare for enhver kristen, og Rudolf Steiners kristologi blir kritisert og fordømt i harde ordelag. Dommedag holdes her og nå, og overlates ikke akkurat til Vår Herre.
··På dette punkt må man bare gi uttrykk for resignasjon: Det synes umulig å komme i noen form for meningsfylt dialog med denne kritiker-gruppen. Det er beklagelig at man ikke skal kunne få en dialog om f eks det prinsipielle forhold mellom tro og viten, og i hvert fall muligheten for å tilnærme seg den ikke-materielle virkelighet - som man for øvrig er enige om eksistensen av. Som nevnt ovenfor, påpekt av Geir Hågvar i siste nummer av Libra, at holdningen på den annen side er at det er direkte suspekt å beskjeftige seg med det åndsvitenskapelige.
··For øvrig er det et vell av kristologiske problemstillinger som man burde kunne diskutere både fordomsfritt og lidenskapsløst. Det gjelder forholdet mellom Jesus og Kristus, reinkarnasjonstanken, det ondes problem, problemet skjebne/frihet sett ut fra et kristent synspunkt m v.
··Når man gjennomgår debattinnleggene om kristiologiske emner, er det for øvrig påfallende at det skjer svært sjelden at en norsk antroposof tar til gjenmæle. Man diskuterer forholdet reinkarnasjon og kristendom, og lar for øvrig de andre påstandene stort sett ligge.
··Det er i det hele tatt merkelig at det på norsk ikke finnes selv en elementær innføring i Steiners kristologi, og at behandlingen av viktige enkelttemaer er helt fragmentarisk.
··Dette er vanskelig å forstå, særlig på bakgrunn av at hvis man skulle oppsummere Steiners livsverk i én setning, måtte det etter undertegnedes mening være at Steiner først og fremst var en Kristus-forkynner.
··Det er derfor beklagelig at behandlingen av viktige kristologiske emner til de grader domineres av kritikerne, og at det fremsettes en rekke påstander både i artikler og i bokform som blir stående uimotsagt.

IV. AVSLUTNING

Skulle man driste seg til en oppsummerende konklusjon, måtte det være at man kanskje bør tillegge den offentlige kritikk av Rudolf Steiner og det løpende antroposofiske arbeid større vekt. Skal man få en dialog med offentligheten, forutsetter det både at man er kjent med det syn på antroposofien som man møter og en evne og vilje til å sette seg inn i kritikernes tankegang.
··Det er videre mulig at man internt kanskje med fordel kunne ta for seg et par av de saklige og rimelig reflekterte kritiske innlegg og gjøre dem til gjenstand enten for et løpende gruppearbeid eller seminar. I denne forbindelse kunne for eksempel Richard Eriksens to artikler i Kirke og Kultur og Anders Lindseths artikkel i Dyade være konstruktive utgangspunkt. Her som ellers er det igjen grunn til å minne om at all form for dogmatiske og sekterisme må unngås, og at kravet til åpenhet og saklighet er en livsnødvendighet. Man bør ta tilbørlig hensyn til forfatteren Nils-Henrik Nielsens spissformulering: "Ingen sprer mer mørke enn den som har sett lyset"




TIL TOPPEN AV SIDEN