*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

OLAV AUKRUST OG ANTROPOSOFIEN[*]

Cato Schiøtz

I. Innledning

            Lyrikeren Olav Aukrust meldte seg inn i Antroposofisk Selskap i desember 1921. Åtte måneder før hadde han og ektefellen, Gudrun Aukrust, reist innom antroposofiens hovedsenter i Dornach, Sveits på tilbaketuren fra en lengre Italia-reise. Her var Rudolf Steiner i ferd med å avslutte arbeidet på sitt meget særpregede bygg, Goetheanum, som for øvrig brant ned til grunnen som følge av ildspåsettelse noen måneder senere (ved årsskiftet 1922/23).

   I et brev til søsteren Kari Aukrust datert Dornach 14.4.1921 skriver Aukrust:

”Her i Dornach hev me no vore i 8 dagar; me hev høyrt mange fyredrag av Dr. Steiner. Han ligg inne med ei umåteleg arbeidskraft og er ein ypperleg fyredragshaldar. Goetheanum er ein merkeleg bygnad; alt er gjort berre med hender, og Dr. Steiner hev sjølv måla okkulte bilæte i taket på kupulen som kvelver seg over eit av romi”.

Under denne 8 dagers perioden utfoldet Steiner sin vanlige eksepsjonelt omfattende foredragsvirksomhet. I denne drøye uken holdt han 20 foredrag om helt forskjellige temaer, som for eksempel kunst, sosialvitenskap, naturvitenskap, medisin m.v.

   Steiner besøkte Norge for syvende og nest siste gang et drøyt halvt år senere (november/desember 1921), og det er rimelig å tro at Aukrusts  medlemskap i Antroposofisk Selskap var en direkte oppfølging av hans Dornachbesøk og Steiners Norgesbesøk.

   Formålet med denne artikkelen er å se nærmere på Olav Aukrusts forhold til  Rudolf Steiner og antroposofien, herunder hans kontakt med det norske antroposofiske miljøet. Vi skal også se nærmere på i hvilken grad Olav Aukrusts syn på metafysiske og spirituelle spørsmål forholder seg til behandlingen av de samme temaer hos Steiner.

   Det er enkelt å få oversikt over Olav Aukrusts livsverk. Mens han levde, fikk han utgitt kun to diktsamlinger, Himmelvarden i 1916 og Hamar i Hellom i 1926. Etter hans død i 1929 ble diktsamlingen Solrenning utgitt posthumt i 1930. I 1931 kom Norske terningar – denne diktsamlingen består i det alt vesentlige av tidligere publiserte dikt.

   Professor Leif Mæhle utga i 1965 tidligere upublisert materiale under tittelen Skaldespor. Artiklar, talar, brev og dikt. Boken inneholder også en kronologisk liste over alt som er publisert av Olav Aukrust og en meget fyldig biografisk innledning.

   Litteraturen om Olav Aukrust er særdeles omfattende. De viktigste avhandlingene er Helge Groths: Olav Aukrust. Problematikk og utvikling fra 1948 og Leif Mæhles doktoravhandling fra 1968: Vegen til varden. Ein studie i Olav Aukrusts dikting. Det er trukket store veksler på disse bøkene – større veksler enn det som fremgår av direkte sitater og notehenvisninger.

   Fra de senere år må spesielt nevnes Erik Bystad: Det romantisk opprør fra 1998, som inneholder tre essays med tilknytning til Aukrust, hvorav essayet ”Olav Aukrust – en skald i vår tid?” er det mest sentrale.

   Forfattere med antroposofisk ståsted har behandlet Olav Aukrust i en rekke artikler. Leif Mæhle henviser bl.a. til arbeider av Halvard Blekastad, Alf Larsen, Einar Lunde og Ingeborg Møller. I tillegg må Inge Krokann: Olav Aukrust, 1933 nevnes. For Libras lesere vil Dan Lindholms foredrag ved 100-års jubileet for Aukrusts fødsel i 1983 – inntatt i Libra
nr. 2/3 1983 – være kjent.

II. Synet på Olav Aukrust

Olav Aukrust representerer i dag ingen sentral skikkelse i norsk litteratur. Dette på tross av at hans lyrikk i norsk litteraturhistorie av mange blir fremhevet som ”enestående”. Han blir av flere karakterisert som vår største lyriker og mystiker.

   Det er interessant å se at Olav H. Hauge i sine dagbøker (1924-1994), som ble utgitt i 2000, har en sterkt rosende omtale av Aukrust. Referansene til Aukrust er mange og spredt over flere tiår. Aukrusts lyrikk og sentrale rolle i norsk litteratur fremheves igjen og igjen i oppsiktsvekkende rosende ordelag. I et dagboknotat for 16. mars 1953[1] heter det for eksempel :

”Me veit alle um Aukrust, og nemner han sjeldan, finn oss på noko anna å gjera. Det er rett. Kanskje eit folk lyt sova i mange hundradår fyrr dei føder slik dikting som Aukrusts. Det er den norske ånds blom, vaksi gjenom frå forntidi, gjenom Edda og eventyri og folkevisor, norrøn tru og tenkjing i møte med kristendomen, denne renningen var det som skulde setja blom i Aukrust, ein blom for teinen har sett andre blomar óg.”

Profilkretsens betydning for Hauge er velkjent og sist behandlet gjennom Knut Olav Åmås’ Hauge-biografi som kom i høst. Da en av kretsens sentrale representanter, Tor Obrestad, gikk til et hardt angrep på Aukrusts lyrikk på 60-tallet, forsvarte Hauge Aukrust intenst i flere dagboknotater og tok et oppgjør med Obrestads standpunkter.

   Til tross for at Olav Aukrust delvis er blitt geniforklart, er det et faktum –  som nevnt ovenfor –  at han i dag ikke har en sentral plass i litteraturhistorien. Lett tilgjengelig har Aukrust aldri vært med sitt litt arkaiske nynorsk og innslag av Gudbrandsdalsdialekt. For øvrig er det vel også slik at vår tid ikke er spesielt opptatt av diktere som står i en visjonær tradisjon med røtter i folkediktning, og som tar opp åpenbaringer av spirituell/religiøs karakter.

III. Perioden frem til utgivelsen av Himmelvarden

Aukrust ble født 21. januar 1883 på gården Nordigard Aukrust i Lom. Det er rimelig å tro at den sterke naturen gjorde et dypt inntrykk på ham i barne- og ungdomsårene. Til tross for at han var eldste gutt – og således odelsberettiget - prioriterte han skolegang. Han tok lærerskoleeksamen på Elverum i 1906 og reiste vinteren 1906-07 til Kristiania for å forberede seg til artium. Han forandret imidlertid planene og reiste høsten 1907 til Folldal for å tiltre en lærerstilling. Her traff han Ivar Mortensson-Egnund, og dette møtet fikk stor betydning for ham. Vinteren 1907-08 underviste Aukrust som folkeskolelærer i Lille-Elvdalen og bodde hos familien Mortensson-Egnund. Det utviklet seg et nært vennskap som varte hele livet. Mortensson-Egnund hadde helt siden midt på 1880-tallet vært sterkt interessert i mystikk og hadde bl.a. deltatt i spiritistiske seanser sammen med Arne og Hulda Garborg høsten 1892. Fra 1890-tallet identifiserte han seg med den teosofiske bevegelse som Steiner fra 1902 arbeidet innenfor. Etter Steiners første besøk i Norge i 1908 fulgte Mortensson-Egnund Steiner over i den antroposofiske bevegelse, og han meldte seg inn i Vidargruppen av Antroposofisk selskap i 1916.

   På den tiden Aukrust bodde hos ekteparet Mortensson-Egnund, holdt teosofenes leder, Annie Besant, foredrag i Kristiania, hvor hun la frem teosofenes syn på de store verdensreligionene. Året etter kom Steiner og holdt foredrag om Johannes-evangeliet i lys av teosofien. Referat fra begge foredragene ble inntatt i Den 17de Mai som Aukrust etter all sannsynlighet leste.

   Den største innflytelsen på Aukrust hadde Mortensson-Egnund gjennom sin begeistring for nordisk mytologi og norsk kristen middelalder, først og fremst Voluspå og Draumkvedet. I det hele tatt ble Mortensson-Egnund en forløser og stadfester for Aukrusts forhold til det mystiske, til det nasjonale og ikke minst til den norrøne diktningen. Mortensson-Egnund var på det aktuelle tidspunktet beskjeftiget med arbeidet med sin Edda-omdiktning.

   I juni 1910 holdt Steiner en serie med foredrag, den såkalte folkesjelssyklusen, i Kristiania, hvor de enkelte lands folkesjeler ble drøftet i sammenheng med den germansk/nordiske mytologi. Helge Groth legger i sin avhandling til grunn at innholdet av disse foredrag også kan ha nådd Aukrust.

   Begeistringen for Mortensson-Egnund beholdt Aukrust hele livet. Så sent som 25. januar 1924  skriver han  i et brev til ektefellen, Gudrun Aukrust, bl.a.[2]:

”Ivar Mortensson hev gjort udøyeleg gjerning ved å verdsetja det gamle, ved å peike soleis på arven frå fedrane, at folket ingi orsaking hev, um det ikkje no ser si framtids- og kulturuppgåve som folk”.

Både Mortensson-Egnund og Aukrust  identifiserte seg med oppfatningen av at det var en hemmelig sammenheng mellom stoff og ånd og mellom natur og menneskeliv. De var begge nasjonale, sterke nynorsktilhengere og interesserte i språk. Begge følte seg overbevist om at det bak den ytre sanseverden var det mulig å oppnå ”åndeleg røyndom”, som et av Olav Aukrusts senere foredrag ble kalt.

   I Den 17de Mai anmeldte Aukrust Mortensson-Egnunds skuespill Valund i desember 1920, og han gir boken en nærmest panegyrisk anmeldelse. Boken representerer ”eit nytt landnåm i norsk bokheimssoge”. Myten er den eldste form for sannhet – den sanne mytedikter står på hellig grunn, og han skuer inn i Guds hemmeligheter. Mytene representerer en viktig, gammel ættearv, og Ivar Mortensson-Egnund hilses som en ny norsk myteskald. Aukrust topper det hele med å avslutte anmeldelsen med diktet ”Til Valund-skalden” – også trykt i Norske terningar –  som er et hyllingsdikt til Ivar Mortensson-Egnund.

   Etter vinteren ved folkeskolen i Folldal reiste Aukrust tilbake til Lom, og underviste på den lokale framhaldsskolen i årene 1908-10.

I de tre neste årene arbeidet han sammen med en annen person som var viktig innenfor den teosofiske/antroposofiske bevegelse, Olaf Funderud, som ledet Folkehøyskolen i Mysen, og Aukrust underviste der i perioden 1910-13. Det var for øvrig på dette tidspunkt (sommeren 1911) Aukrust giftet seg med Gudrun Blekastad.

   Ingeborg Møller var en annen av de antroposofiske pionerene. Hun hadde allerede i 1907 hørt Steiners navn på en Englandstur og førte den første invitasjonen av Steiner til Norge i pennen i egenskap av viseformann i Teosofisk Samfunn, hvor hun hadde vært medlem i et par år. Hun satte seg i forbindelse med Olav Aukrust i 1913 etter at Aukrust hadde skrevet en lengre artikkel om Wergeland i Samtiden. Møller og Aukrust var senere kolleger ved folkehøyskolen på Dovre, hvor Aukrust var bestyrer i årene 1915-17.

   Leif Mæhle legger til grunn at de hadde mye til felles både i forholdet til det nasjonale og til mystikken, og at det ikke er tvil om at samværet og vennskapet med Ingeborg Møller fikk mye å si for Aukrust i en viktig tid av hans liv[3].

   Det er usikkert i hvilken grad Aukrust forut for debuten med Himmelvarden i desember 1916 leste teosofisk/antroposofisk litteratur. I et brev av 15.11.1917 til Helga Geelmuyden[4] skriver han at han på dette tidspunkt ennå ikke hadde lest en eneste teosofisk/antroposofisk bok, bare noen småting av Annie Besant, som han ikke ble særlig grepet av, men som av en eller annen grunn vakte motvilje.

   Dette er ikke riktig. Gjennom Olav Funderuds dagboknotater vet vi at Funderud senest i 1916 hadde fått anbefalt boken, antagelig før denne tid. I dagboken skriver han:

”I 1916 (leste jeg) endelig den bok Olav Aukrust hadde anbefalt meg.”

                        Dette hadde altså vart lenge før han fulgte anbefalingen – mest sannsynelig er det vel at han hadde fått boken anbefalt før 1916, og da helst mens Aukrust var ansatt på Funderuds folkehøyskole, med andre ord i perioden 1910-13.

   Det er derfor antagelig riktig når Helge Groth[5] fremhever at det er rimelig grunn til å tro at Aukrust direkte eller indirekte har mottatt mer gjennom antroposofien enn det han offentlig var villig til å innrømme. Men hovedkonklusjonen for så vidt gjelder dette tidsavsnittet i Aukrust liv er likevel klar: I perioden før 1917 må det først og fremst ha vært menneskemøtene som har formidlet Rudolf Steiners idéer. Det er imidlertid liten tvil om at hovedtrekkene i antroposofien slo an sterke, intuitive strenger hos ham, og at han kunne identifisere seg med viktige deler av den antroposofiske verdensanskuelse.

   En viktig begivenhet i denne perioden – som ikke har noe med antroposofien å gjøre – er den gjennomgripende, mystiske erfaring som Olav Aukrust hadde i Gausdal en mai-natt i 1915.

   Margit Blekastad, hans svigerinne, fortalte om ham[6]:

”Eg råka honom ein vårmorgon i 1915 - - - - -. Då fortalde han meg, at den natti hadde han upplivt uendeleg merkelege ting. Eg hugsar han tala um at han tykte alle ting var gjenomsiktige, at dei liksom lyste, og han såg dei livde, buskone uti hagen, stolane i romet. Det var som han hadde set in i den løynde samanhengen i alt. Han hadde set og upplivt så mykje at han hadde nok å dikte um eit heilt liv, sa han. Berre han kunne få gjeve form åt alt!”

Det er altså tale om helt grunnleggende, personlig erfaring av transcendental art: Denne erfaringen innebar ytterligere en bekreftelse av Aukrusts åndelige syn på tilværelsen: Nå var det ikke lenger en sterk intuitiv følelse eller noe som han intellektuelt mente hadde gode grunner for seg; nå var det en bekreftende personlig erfaring av en helt ny side ved tilværelsen; en grensesprengende opplevelse som preget Aukrust resten av hans liv.

   Først i diktet ”Still meg ei storvengja sorg overskygde” i diktsamlingen Solrenning, lyktes han – i hvert fall delvis – å utforme sin erfaring i ord. Men Aukrust opplevde det som så mange mystikere erfarer, en lammende følelse at man ikke greier å få uttrykt det man har opplevd – ord strekker kort og godt ikke til.

IV. Utgivelsen av Himmelvarden

I desember 1916 utga Aukrust – endelig – sitt store verk Himmelvarden. Han hadde arbeidet med boken i årevis, men det meste gjorde han ferdig i en voldsom kraftanstrengelse, sommeren og høsten 1916.

   Til å være en diktsamling er Himmelvarden svært omfattende – det dreier seg om en diktsyklus på over 300 sider, fordelt på fire deler.

Leif Mæhle[7] beskriver diktsamlingen som – ytre sett –  en fortelling om mennesket på vandring fra den trange dalbunnen oppover mot den himmelpekende varden på den høyeste tinden. Komposisjonen bygger også på en indre utviklingslinje, en psykisk, etisk og religiøs krise hos et menneske. Den veldige striden i og omkring mennesket, mellom gode og onde makter, mellom lys og mørke, er båret frem gjennom gammelt og nytt myte- og symbolstoff som er hentet fra både norrøn dikting, fra middelaldervisjonsdikt og fra Bibelen. De fleste diktene peker frem mot det lange hoveddiktet ”Ved Himmelvarden”. Der oppe ved Himmelvarden vil menneskene komme frem til åndelig forståelse og seier. Sentralt i Aukrusts visjon er at mennesket har en guddommelig kjerne i seg, ”ein gneist av upphavsord”. Denne kjernen lengter tilbake til sitt opphav og driver sammen med skjebnen frem mot Himmelvarden. Kjærligheten seirer i verden, og Aukrust ser Gud i alt: i lys, i fjell, i frost, i ”alt som blømer og veks”.

   I korrespondansen umiddelbart etter utgivelsen av boken klaget Aukrust over at så få forsto bokens struktur og helhet. I et brev til sine foreldre 3. juledag 1916[8], klager han over at de kritikerne som skjønte del I og del II, ikke skjønte del III og del IV. Jo mer kritikerne forsto av de to første delene, desto mindre skjønte de av de to siste – og omvendt.

   Det er imidlertid et faktum at Aukrust mente at det var særlig antroposofene som hadde sans for det spirituelle og mystiske i Himmelvarden.

   Antroposofen Einar Lunde skrev en anmeldelse[9] hvor det heter:

”Mystikken er der fra først av som understrenger bak de realistiske skildringer.”

I et brev til sin svoger[10] skriver Aukrust at Lundes melding ”er best, ho er nemleg den rettaste, sannaste.”

   I en takk til Lunde skriver Aukrust[11]:

”Det er den einaste verkelege  meldinga boki hev faatt. Ho er sann, rein, ærleg og ho forklaarar boki, so folk kann lesa ho med forstaaing”.

I en annen sammenheng skriver han at Lunde forstår at boken er blitt til gjennom visjon og inspirasjon, fordi Lunde selv er okkultist[12].

   Aukrust satte også meget stor pris på en tilbakemelding fra Ingeborg Møller, som hadde skrevet til ham[13] og uttalt:

”Bogen er genial. Du er Norges største dikter”.

Groth[14] peker på at når Aukrust med så stor glede fremhevet slike uttalelser, var det først og fremst fordi han gledet seg over å bli forstått, og fordi han følte at verket nådde frem, om enn bare til noen enkelte. Han fremholder videre at kanskje den uttalelsen Aukrust satte høyest kom fra en annen antroposof, Helga Geelmuyden, som Aukrust karakteriserte som ”ei av Norigs mest intelligente damur”.

   I Skaldespor er det på side 246 flg. og 249 flg. inntatt to brev fra Aukrust til Geelmuyden av henholdsvis 5.9.1917 og 15.11.1917. Særlig det siste brevet er viktig. I dette brevet kommer Aukrust også inn på hvordan han selv kom i
”ei medvitande stode”  til de okkulte krefter og også om det underlige som hendte ham våren 1915 jf. ovenfor – ”det som ikkje kann skrivast”.

   Det fremgår for øvrig av brevet at Aukrust var en fast leser av det antroposofiske tidsskriftet Vidar som kom med sitt første nummer på slutten av 1915.

   I Vidar nr. 9 og 10 for 1916 hadde Helga Geelmuyden skrevet en artikkel, ”Digtning og Sandhet”, som hun sendte Aukrust, og som Aukrust senere takket for og karakteriserer som ”fortræffelig”. Det er tydelig at Aukrust langt på vei delte de oppfatningene som Geelmuyden pekte på ut fra sitt antroposofiske ståsted med hensyn til sammenhengen mellom diktning og erkjennelse. En nærmere behandling av dette finner man hos Groth side 332-337.

   Også Mæhle peker i sin doktoravhandling[15] på at Aukrust fikk viktig informasjon og mange litteraturhenvisninger gjennom Vidar, og at han i det hele var positivt innstilt til antroposofien og antroposofene. Aukrust tok imidlertid et forbehold:

”Det eneste jeg kunde ha at indvende mot teosofiens (dvs antroposofien – undertegnedes tilføyelse) arbeide her i landet (ialfald som det representeres av Deres udmerkede tidskrift Vidar) er, at det ikke inkarneres i virkelig norske sproglegeme”,

heter det i et brevet av 5.9.1917 til Helga Geelmuyden[16].

V. Tiden fra 1917 og frem til utgivelsen av Hamar i Hellom i 1926

Aukrust sluttet som bestyrer på folkehøyskolen på Dovre i 1917 og flyttet – denne gangen for godt – tilbake til Lom. Årene etter utgivelsen av Himmelvarden var preget av mye sykdom, bl.a. fikk Aukrust spanskesyken i 1918. På denne tiden må han ha arbeidet ytterligere med antroposofien, og dette kulminerte som nevnt innledningsvis med hans reise til Steiners hovedkvarter i Dornach våren 1921 hvor han oppholdt seg i 8 dager, jf. det tidligere siterte brevet til Kari Aukrust av 14.4.1921[17]. Hans ektefelle oppholdt seg for øvrig ytterligere i en måned i Dornach før hun fulgte etter Olav Aukrust tilbake til Lom.

    På styremøte i Vidargruppen av Antroposofisk selskap 12. desember 1921 ble 15 nye medlemmer opptatt, hvorav Olav Aukrust var det ene – han var anbefalt av Ingeborg Møller og maleren Halvard Blekastad, som var Olav Aukrusts svoger og gode venn, og som hadde vært medlem av Vidargruppen  fra 1917. Blant de andre nye medlemmene, som ble opptatt, var for øvrig Bokken Lasson og Olav Blekastad, bror av Halvard.

   Olav Aukrust meldte seg aldri ut av Vidargruppen og Antroposofisk selskap. Han ble imidlertid strøket av medlemslisten 15. mars 1924 fordi han i likhet med 7 andre ikke svarte på en skriftlig henvendelse og ikke betalte kontingenten innen en nærmere bestemt dato. Årsaken til dette må utvilsomt søkes i Aukrusts alvorlige sykdom og elendige økonomi i 1924. I et brev til P.L. Smith datert 3.6.1924 forteller han[18]:

”Dagleg uppkasting forferdeleg pine i hovud og augo vare bed utovar vinteren … Eg hev mest ikkje skrive eit einaste brev i heile vinter – ikkje ein gong heim, – så kann du syne korleis eg hev havt det”.

En så hårdhendt utmeldelsespraksis ble senere forlatt av Vidargruppen, og i beretningen for Vidargruppens arbeid for 1929-30 nevnes Aukrust blant de medlemmer som var avgått ved døden i løpet av det siste arbeidsåret. På møte i Vidargruppen 19. november 1929 holdt generalsekretær Karl Ingerø minnetale for Olav Aukrust som var død 16 dager tidligere.[19]

   Etter medlemskapet i Antroposofisk selskap er det for alvor Aukrust – særlig i sine taler – knytter sine synspunkter sterkt opp til sentrale tanker i antroposofien.

   Groth[20] gjengir deler av et intervju i Den 17de Mai fra 28. april 1922 hvor det heter:

”… eg trur paa og vil arbeide for ei ny kunst, ein realisme bygd paa aandelege røyndomar. Ei kunst som tek fulle umsyn til at mennesket ikkje berre er ”jordisk av jorda”, men òg i sjela si har organ for det som i finaste og strengaste meining er av aandeleg natur. ….. Kunstnaren og psykologen skulde læra aa sjaa den visdom og vilje som løyner seg i naturen. Ved mystisk heilag metamorfose blir – paa eit seinare høgare stadium – aama eit skinande fivreld som vinn over tyngdekrafta og lyfter seg paa venger i solljuset.”

 

I 1922 holder Aukrust det foredraget som blir karakterisert som hans mest Steiner-påvirkede foredrag: Åndeleg røyndom”[21].

   Groth[22] foretar en grundig gjennomgang av foredraget. Aukrust tar opp spørsmålet om menneskets erkjennelse bare må resignere og ta til takke med å erfare det som bare er en avglans av virkeligheten. Aukrust besvarer dette spørsmålet benektende og fremhever at det finnes en vei som fører til okkult kunnskap. Når det sanne, høyere Jeg våkner, da åpner dørene seg til den åndelige verden. Og for Aukrust er det en erkjennelse av Kristus som er første trinn på denne veien. Den andre forutsetning ligger i begrepene devosjon (hengivenhet) og meditasjon. Hva luften er for lungene, hva mat og drikke er for legemet, det er devosjon for sjelens liv, heter det bl.a. i foredraget.

   Aukrust understreker[23]:

”Me treng absolut okkult kunnskap i vår tid. 1. Fordi menneskja framum alt er av åndeleg natur. Og ho kann difor ikkje liva det specifike, typiske menneskjeliv utan kjennskap til dei åndelege lover, krefter og personlege magter. Og desse kann berre røynast gjenom åndelege sansar. 2. Fordi fysikken, naturvitenskapen, syner oss berre den eine sida av verdi, og det ikkje eingong den vigtigaste sida. Ære vere naturvitskapen, fordi han verkeleg syner oss den eine sida. Men den mann som i ånd og sanning vil vera ein student, ein sannings-søkjar, han må lære å bøygje sine kne og overvinne seg til å segja: ære vere åndsvitskapen som vil og kann syne oss den andre, den åndelege sida av verdi.”

I en av Aukrusts kladdebøker fra ca. 1920-1921 har han prøvd å stille opp skjematisk Rudolf Steiners lære av menneskets forskjellige ledd, fysisk legeme, eterlegeme, astrallegeme og Jeg’et, og Aukrust prøver å gi nynorske navn til disse begrepene.

   I samme kladdebok fins det – over tre sider – notert 12 punkter om ”Innsyn i den aandelege (oversanselege) verdi.”.  Flere av disse punktene finner man igjen i foredraget ”Aandeleg røyndom”.

   Vi finner også inngående fortegnelser over de ni englehierarkier – som også har en klar parallell til Steiners fremstilling.

   Samme år, det vil si 1922, holdt Aukrust en stor Olsoktale i Lom. Her går han nærmere inn på Draumkvedet og Olav Åsteson og spekulerer over Draumkvede-skaldens tidligere inkarnasjoner.

   I talen[24] heter det bl.a.:

”Men det er, gudskjelov, ei høgre realisme, ein sannare røyndom, som den sanne profet, skald og sjåar har røynt og upplivt gjennom alle tider. Alle sanne vismenn frå Zoroaster og Moses og heilt ned til vår tid har vitna um ein åndeleg heim som ein kann skode gjenom åndelege sansar. Ein heim som er meir merkeleg, meir konkret enn denne som vi ser med våre fysiske augo.”

I Skaldespor er det også inntatt en tale med tittelen Det er, som antagelig ble holdt i Lom i 1921 eller 1922. Talen er en forløper til diktet ”Solrenning” fra diktsamlingen med samme navn. Den kretser rundt Kristus som bærer av solkrefter, som igjen representerer forandringskrefter. Også dette ligger tett på Steiners forståelse av Kristus-skikkelsen. Gjennom Kristus blir vi vár vår menneskelige oppgave; å finne det usynlige i det synlige og det åndelige i det jordiske.

   Den siste talen som det er grunn til å fremheve, er ”Emne” – inntatt i Skaldespor –  som i likhet med den foregående tale bare kjennes i utdrag. Dateringen er usikker, men kan være holdt en gang i, eller like før 1925.  ”Emne”-motivet er også motivet i hoveddiktet i ”Hamar i Hellom”, hvor den utgjør en stor del av hele diktsamlingen. Gjennomgangstemaet slås fast allerede innledningsvis:


”Sjølv er du eit emne, gut.

Det lyt sjølv du forme ut!”

Mæhle drøfter emnemotivet grundig i sin doktoravhandling på side 81-120.

   Det er menneskets innerste vesen – ”Ditt innste sjølv” – som må vekkes til livet. Hvert menneske er i seg selv et emne som vi har til oppgave å forme, og kan vi ikke gi dette emne den rette form, den form som er dets grunnform, blir alt vi gjør formløst og åndløst. Det er kroppen og sjelen som er emnet som må formes. Den formede kraft er ens ”inste sjølv” – det som Bibelen kaller Gudsbildet i deg og det som bl.a. Goethe kaller ”urbildet” som lyser bak og under alt. Det er det samme som okkultisme og middelaldersmystikk kalte den guddommelige kjerne – det som kan sprenge alt, utløse alt, lege og omskape alt.

   Dette byggverket krever en innsats av mennesket. Alle mennesker sover fra begynnelsen av, men før eller senere må mennesket våkne. Her kommer skjebnen inn, ikke som noe predeterminert, men som utfordring.

   I Solrenning, møter vi Emne-motivet i diktet om hagemannens slit med å arbeide med jorden, ”Ein liten stein”, hvor det bl.a. heter:

”Ja – eit hage-emne er

 kvart eit hjarta; kvar i ser

hev me fått ein teig å dyrke.

Kvar må røyne all sin styrke.

Djupt i sjølve seg må  dukke

den som døyve vil sin stein”.

Diktet om stenen i hagen er et bilde på den kamp som menneskene må føre mot motkreftene i sitt eget indre. Det hviler et dypt ansvar på ethvert menneske og et krav om å erkjenne seg selv og realisere sine egne evner.

   Lagnaden er det som gjør at det sanne Jeg, Guds rike i oss, våkner slik at mennesket kan frigjøre seg selv, omdanne sitt opprinnelige naturemne og knytte an til den sannhetsimpuls som Kristus representerer, og som ligger dypest i oss.

   For øvrig var årene 1922-1926 svært vanskelige for Aukrust. Ikke bare var han hjemsøkt av flere alvorlige sykdomsanfall vinteren 1923-24, høsten 1925 (og igjen senere vinteren og våren1927). I tillegg var – som nevnt ovenfor – hans økonomi elendig, og på toppen av det hele var han i disse fire årene for en vesentlig del separert fra sin ektefelle og sine to barn.

   Allikevel fikk han tid til å utarbeide oppfølgeren av debutboken. Hans opprinnelige plan om en tematisk oppfølging av Himmelvarden måtte han gi opp. Han måtte  – som han selv sa: bygge mer ut ”den norske tufti” og skrive ”den norske boki”,  og like før jul 1926 kom altså Hamar i Hellom.

   Denne merkelige tittelen har Aukrust selv forklart i et brev[25]:

”Hamar, dvs. mannsnamnet Hamar (symbolsk – ”eg”-kjensla, eitt med hjarta, med pulsen som hamrar).

Hellom dvs: dativ fleirtall av gn. hella, d.e. ”lodrett fjellvegg” – i denne tyding er helle endå bruka i nokre gamle sæternamn. ”Hamar i Hellom” hev altso, reint etymologisk set, tydingi: Hamaren i bratte fjellom, og symbolsk: den norske folkeånd (ikkje folkesjæl), soleis som den ovrar seg i det primitivt norske. M.a.o. dette er ei bok um det ”bygdenorske”- - - - -”.

                

Hamar i Hellom inneholder ikke bare dikt av nasjonal karakter eller formanende dikt med sterke, etiske undertoner. Vi finner også de beste eksemplene på humoristen Olav Aukrust med dikt som for eksempel ”Bil-beistet” og ”Aksjón på Tande” m.fl.

VI. Tiden etter 1926

I sine siste leveår fortsatte han arbeidet med den diktsamlingen som han ønsket skulle være en oppfølging til Himmelvarden, men som han hadde måttet la ligge. Arbeidet med Solrenning ble imidlertid vanskeliggjort gjennom nye lange perioder med alvorlig sykdom som gjorde ham ute av stand til å arbeide konsentrert.

   Arbeidet var imidlertid kommet svært langt da Olav Aukrust døde
3. november 1929. Kort tid i forveien hadde han opplevd gleden ved at Stortinget vedtok å gi ham dikterlønn, sammen med Olaf Bull og Tore Ørjasæter.

   Solrenning ble utgitt posthumt i 1930. Ansvarlig for det avsluttende arbeidet var hans ektefelle, Gudrun, og hans gode venn bibliotekar Jens Lindberg med noe assistanse av Alf Larsen. Diktsamlingen representerer både i religiøst og åndelig-filosofisk henseende en slags fortsettelse og videreføring av Himmelvarden. Boken bygger imidlertid på erkjennelsen av en helt annen og sublim og transcendental karakter enn debutboken. Flere av diktene handler om hvordan mennesker møter fristelser og hindringer, men også om den hjelp de får av utsendte gode makter.

   I enda sterkere grad enn Himmelvarden legger Aukrust vekt på Kristus og hvordan mennesket kan kjempe seg frem mot sin egen ”solrenning”, og prøve å finne svar på det dypeste savnet i tilværelsen. Heller ikke her er det snakk om tro – men om et erfaringsarbeid, ”åndeleg røyndom”, en kunnskap som strekker seg utover det man kan måle, veie eller telle.

   Hoveddiktet ”Still meg ei storvengja sorg overskygde” representerer på mange måter det monumentale høydepunkt i Olav Aukrusts diktning. I Leif Mæhles doktoravhandling gis det en inngående tolkning av diktet på

side 153 flg.

   Tittelen på diktet er ikke helt enkel å få tak i. Ved å flytte litt på de grammatiske leddene blir det enten:

”Ei storvengja sorg overskygde meg stilt”.

Eller:

”Ei still, storvengja sorg overskygde meg”.

Den tittelen Aukrust valgte blir da på en måte en kombinasjon av de to uttrykksmåtene.

   Det siste verset munner ut i en ren Kristus-erkjennelse og representerer en oppsummering av det som var Olav Aukrusts dypeste og inderligste anliggende. Vi kommer tilbake til dette diktet nedenfor under pkt. VII

   Som vi skal se nedenfor, har Olav Aukrusts kristendomsforståelse klare antroposofiske trekk. Det kan for øvrig synes som om Aukrust i sine senere år forlot noe av det spesifikke antroposofiske tankegodset, og at han i sterkere og sterkere grad var opptatt av det rent kristologiske. Groth anfører[26] at Alf Larsen mente at Aukrusts bundethet til det nasjonale kan ha hatt en hemmende virkning på bl.a. hans forhold til antroposofien. Alf Larsen var for øvrig selv en stor beundrer av Olav Aukrust. I en kronikk i Politikken fra 16. februar 1926 skriver han for eksempel[27]:

”Den stærkeste Aand og den største literære Mulighed, som lever i Norge nu, er Digteren Olav Aukrust. I ham løber de to Strømme sammen, som siden vor Friheds første Morgengry for hundrede Aar siden har kæmpet og kappedes med hinanden om Overtaget i vor Aandshistorie: den klarsynede, udadvendte, den kulturelt og kosmopolitisk indstillede, som har givet sig Udtryk i Navne som Welhaven og Ibsen, og den barbariske naturbundne, den blodvarme, innadvendte, som har givet sig Udtryk i Navne som Welhaven og Bjørnson. Han er den første Forjættelse om, at de to kan blive ét. I ham forenes naturlig Kraft og kunstnerisk Klarhed, aandelig Viden og mystiske Dyb som aldri før i vor Literatur.”

Ellers er det først og fremst i Den kongelige kunst fra 1948 at Alf Larsen behandler Aukrust i sterkt rosende ordelag, se for eksempel side 76-97 og side 107-124.

   Solrenning ble møtt med vekslende kritikker. En forfatter som imidlertid var helt overstrømmende, var ham som på mange måter fortsatte i den tradisjonen Olav Aukrust hadde skapt, forfatteren Inge Krokann.

”….heile boka i eitt er det skiraste, monumentalverk som nokon norsk skald hev skapt, - ein gyllen spiral frå jord til himmel.”[28].

Helge Groth avslutter sin behandling av Solrenning med å trekke direkte paralleller til den tyske antroposofiske dikter Christian Morgenstern og den sveitsiske antroposofiske forfatter Albert Steffens – som for øvrig overtok etter Rudolf Steiner som formann i Det antroposofiske selskap. Groth skriver[29]:

”Det er vel kanskje, i verdenslitteraturen overhodet, meget få verker som både i formell henseende og i åndelig bevissthetsgrad, etter dybden og vesentligheten i sitt innhold, står ved siden av, eller over ”Solrenning”. I dette verket er tanker og ideer anslått som åpner veldige perspektiver ...”

VII. Nærmere om enkelte sider ved Olav Aukrusts metafysiske verdensanskuelse

I dette avsnittet skal vi se på noen sentrale enkeltheter med hensyn til detaljene i Olav Aukrusts spiritualitet og syn på tilværelsens oversanselige side. Når man ser på disse enkelthetene, er det en stor grad av overensstemmelse mellom det Olav Aukrust fremholder og sentrale ideer hos Rudolf Steiner.

   Med denne gjennomgangen søker vi ikke å bevise at Olav Aukrust var antroposof. Det er imidlertid –  som nevnt ovenfor –  sannsynlig at møtet med Rudolf Steiners livsverk medførte en klargjøring av og en bekreftelse på egne erfaringer av hva Aukrust hadde tilegnet seg.

   Som nevnt tidligere karakteriseres Aukrust som den største mystiker i nyere, norsk litteratur. Når temaet mystikk og litteratur behandles, prøver man normalt å gi en nærmere definisjon av begrepet mystikk. Leif Mæhle definerer mystikk på side 125 i sin doktoravhandling på følgende måte:

”Mystikk er ei livsinnstilling og ei livsoppfatning som byggjer på og søkjer mot opplevinga av eit sjeleleg møte og ein absolutt kontakt med ei røynd og ei livsmakt som ligg utanfor eller ovanfor det vi kan oppfatte både med dei ytre sansane og med dei intelektuelle sannkjenningsevnene våre.”

Dette er en relativ vid definisjon og sier ikke så mye om det konkrete innholdet av Olav Aukrusts verdensanskuelse.

   Erik Bystad har et essay i Det romantiske opprør med tittelen ”Den mystiske erfaring”, som er meget verdifull. Avslutningsvis peker Bystad på et særtrekk ved Aukrusts forfatterskap, hvor han karakteriserer Aukrust på følgende måte[30]:

 ”Som mystiker er han ingen verdensfornekter, og som profet ingen truende apokalyptiker. Han vendte ikke verden ryggen, det er verden som har vist seg å vende ryggen til ham. Men selv var han viss på at hans tid ville komme, og at han en gang ville bli hørt og forstått”.

Bystad opererer med en særskilt undergruppe for mystikk som han kaller den kognitive mystikken[31], hvor det er kunnskapene om skjulte, åndelige sammenhenger som blir tillagt vekt. I denne forbindelse fremheves antroposofien som en form for kognitiv mystikk.

   Andre forfattere skiller mellom mystikk på den ene side og okkultisme på den annen side og rubriserer antroposofien under okkultisme.

   Forskjellen mellom disse to begrepene beskrives bl.a. av Karl Milton Hartveit i hans bok Den okkulte løsning på side 12-13.

   Både okkultisme og mystikk streber mot et felles mål, det er imidlertid en klar grunnforskjell: For mystikeren går verden direkte til et sterk følelsesmessig erfaring av guddommen i dens umanifesterte aspekt – mystikerens mål er unio-mystica, den totale forening mellom menneskets ånd og guddom, hvor all form er transcendert. Okkultismens mål er imidlertid å erkjenne guddommen i dens manifesterte aspekt. Det sentrale er her at det eksisterer en sammenheng mellom guddommens formløse og umanifesterte essens og den materielle verden, og at denne sammenhengen representeres av en kjede av forskjellige oversanselige nivåer, som alle er aspekter ved guddommen. Disse nivåer gis forskjellige navn – antroposofene opererer for eksempel med den eteriske verden og en sjelelig verden (astralverden).

   Gjennom en åndelig utvikling mener okkultistene seg i stand til å erfare også den del av virkeligheten som ikke er gjenstand for erfaring gjennom våre fem sanser jf. begrepet ”åndeleg røyndom”. Okkultistene  mener – i likhet med Aukrust – at på dypet av underbevissthetens hav ligger en glitrende edelsten og venter på å bli funnet og hentet frem i lyset. Det er menneskets høyere jeg – den gnist av guddommens vesen som finnes skjult i et hvert menneske, men som må oppdages, erkjennes, pleies og utvikles.

   Skiller man mellom okkultisme og mystikk, faller Olav Aukrust i en mellomstilling. Hans diktning inneholder trekk av begge kategorier. Det samme finner man for øvrig hos Jacob Bøhme og Emanuel Swedenborg.

   Det kan hevdes at Aukrust overskrider det man betegner som tradisjonell mystikk. Fordi det ikke er noen pasifisering av det erkjennende jeg som man av og til finner hos mystikere. Tvert imot er Aukrust en formidler av en virkelighet, en formidler av spirituelle erfaringer, hvor han utfordrer sine lesere til erkjennelse. I hans dikt og taler er det også klare innslag av rasjonalisme i tilnærmingen til den oversanselige verden.

   Det er derfor riktig å karakterisere Olav Aukrust som mystiker og visjonær, men man må ikke stanse i de generelle mystiske begrep, men prøve å nærme seg innholdet i Aukrusts spirituelle verdensbilde og undersøke på hvilken måte han vil utvide vårt virkelighetsbilde. Det er på dette punkt at parallellen til antroposofien og Rudolf Steiners livsverk er påfallende, og vi skal – helt skissemessig – peke på noen viktige hovedlinjer. Dette tema fortjener en langt grundigere behandling – dette vil imidlertid sprenge rammene for denne artikkelen.

                        1.         Mennesket har muligheten til å erkjenne det oversanselige.

Aukrust var en innbitt motstander av det han betegnet som skeptisisme, den indifferente holdning som ”tviler på alt”:

   Vitenskapelig nasjonalisme og humanisme representerer utilstrekkelige forsvarsverker: ”Dei sosiale reformer umskapar ikkje hugen.”

   I et brev av 17. februar 1920[32] heter det:

”Der er her i landet to skadelige fermenter, jeg kunde ha lyst til at brænde med helvedessten og ætsende syre, nemlig skepticismen og unorskheten. Den indifirente skepticisme som ”tviler om alt”, som aldri tør ta et ærlig, avgjort mandig og udpræget standpunkt i nogen materie. Og unorskheten som sætter vor ære i vor skjændsel.”

Åpningssetningen i Rudolf Steiners sentrale bok ”Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener?” er en helt sentral tanke hos Steiner. Det heter her:

”I hvert menneske slumrer det evner som gir dem mulighet til å oppnå erkjennelser om høyere verdener.”

Denne sentrale tanke hos Steiner er fullt i overensstemmelse med Aukrusts syn. I sin Olsoktale fra 1922 sier han[33]:

”Men so sant som menneskja er skapt i Guds bilæte, so sant er det ei i strengaste meining åndeleg, guddomeleg evne gøymd i mannahugen, - ei evne som ligg i dvale hjå dei aller fleste, men som kan vekkjat hjå alle.”

 

I et brev til Sigurd Fjær av 3. januar 1918[34] oppsummerer han hele sitt prosjekt:

”… men eg held på det objektiv – vil gjera trui til ”objektiv” visse!”.

Og denne erkjennelsen av tilværelsens oversanselige side skal skje på en gjennomreflektert, bevisst og medvitende måte.

   I den forbindelse vises til det som er anført overfor under pkt. V om foredraget ”Åndeleg røyndom”, hvor Aukrust understreker betydningen av okkult kunnskap med en ordlyd og en begrunnelse som ligger meget tett opp til Rudolf Steiners syn. 

2.         Språk er bærer av det spirituelle og kunst skal representere erkjennelse.

Også på dette punkt er det en klar overensstemmelse mellom Aukrust og sentrale tanker hos Steiner. For Aukrust var språket av guddommelig opphav. I dag har vi en langt svakere bevissthet enn våre gamle forfedre, som visste at språket var en gave fra gudene, fra Odin som ga Ask og Embla runene.

   Aukrust tvilte aldri på sin egen kompetanse med hensyn til språket: Han hadde et intimt kjennskap til det, en hemmelig forståelse av det som ingen annen nålevende nordmann[35].

I det ovennevnte brevet til Helga Geelmuyden av 15. november 1917[36] skriver han:

”… I dag er atter denne kjensla over meg – som er samstundes so botnelaus sterk og so fortærande einsleg-gjerande, og lell so sæl i min hug, denne – eg kjenner meg som eitt med det norske språk – soleis at vitaliteten i dette språk på ein mystisk måte renn inn i min eigen vitalitet, og denne kraft, denne vitalitet er liksom noko i høgste grad personlegt, individuelt, noko som ikkje noko anna i himmel eller på  jord kann vera i staden for, – ei ofseleg kraft, men som treng noko, bed um noko”.

En sann kunstner er også en visjonær: Han ser mer av sannheten enn andre, og han ser bedre enn andre ”kor underleg fager sanningi er”.

   Dette har også en side mot religion. Aukrust fremholdt at jo mer han ble dikter, desto mer ble han forkynner av religiøse sannheter. Han anså sin oppgave og sitt kall for å forene diktning og religion, å skape en ny religiøs diktning for det norske folk[37]. Den aller høyeste kunst er alltid religiøs, uavhengig hva man skriver om. For trenger man dypt nok inn i en sak – nærmest uavhengig av hva det er – så kommer man ”beint inn i Gudsglansen, inn i den ævelege poesi”[38].

   Aukrust understreket alltid sin diktnings religiøse karakter. Den diktning som ikke i egentligste forstand er religiøs, er overhodet ikke diktning. En sann kunstner ser mer av sannheten enn andre folk, og han ser ”mykje betre enn andre kor uendeleg fager sannigi er”[39].

   Det som utmerker dikteren fremfor det alminnelige sannhetssøkende mennesket, den ansvarsbevisste vitenskapsmann og det religiøse mennesket for øvrig, er bl.a. at kunstneren i så høy grad ser det skjønne i det sanne.

   Aukrust har  i diktet ”Skalden” (i Himmelvarden) gått nærmere inn på hva som er dikterens oppgave. Her heter det bl.a.:

”Skalden kann ikkje sova

når livselden brenn og brusar.

Då lyfter han taket av stova,

og stjernehimlane susar.

Skalden, det er ein sjåar

som ser gjenom hildrande eimar.

Skalden er ein som skodar

djupt inn i heilage heimar.

Ein skald er ein skattefinnar

som ljosnar på leitingsferdi.

Ein skald er ein sigervinnar

over seg sjølv og verdi.”

Nødvendigheten av å forbinde kunst og religion er også en helt sentral ide hos Steiner.

 

                       3.         Naturen er bærer av ånd og spiritualitet.

Kort før sin død skal Aukrust ha uttalt at hans mål var å finne ”Gud i naturen”. Den samme grunnholdningen går gjennom en rekke dikt og flere taler. I hans sentrale dikt ”Fjell-Norig” begynner annen strofe med:

”Du gufs av det norske, du ånd ifrå fjell –

di klage er mi.”

I andre dikt som for eksempel ”Tolkar og teikn” henviser Aukrust til ”dulde gudespor” i naturen. Bare når mennesker er åpne for naturkreftene, kan det få del i de dypeste hemmeligheter i skaperverket.

   Allerede i en kommentar til Himmelvarden peker Aukrust på at den store sammenhengen i skaperverket først og fremst kommer til uttrykk i opplevelsen av natur. Naturen er besjelet. Naturen har både jord og himmel i seg. Enhet og opphav til alt har en guddommelig kvalitet. Alle ytringer som mennesket sanser har det til felles at de har sprunget ut fra en opprinnelig kilde av visdom, allmakt,  skaperevne og kjærlighet.

   Aukrusts dikt – mente han selv – kommer som fra den indre virkelighet i naturen, det som åndelig lever i fjell-Norig, et vesen som dag og natt talte til ham, og som han visste han var kallet til å forløse.

   Aukrusts natursyn er dypt spirituelt: Både natur og klima så han som materielle uttrykk for en åndelig egenart – et grunnsyn som fullt ut deles i antroposofien.

                        4.         Mytologi er kilde for okkult kunnskap.

Mytologi, eventyr og sagn var for Aukrust langt mer enn levninger av gammel overtro. Mytologien representerer en avglans av okkulte sannheter som var båret frem av en tidligere og annen bevissthetstilstand. Dette synet møter vi for eksempel i Aukrusts syn på Draumkvedet: Olav Åstesson i Draumkvedet er synsk, han ser inn i andre sfærer og forteller om livet etter døden. I Draumkvede-skalden møter vi en prest, en profet for den høyeste gud.

   Den nordiske mytologien betraktet Aukrust ut ifra sitt mystisk-religiøse helhetssyn, og Eddas gudekvad ble for Aukrust okkulte kilder. En myte er ikke som folk flest tror – sagn og eventyr – men ”sandhetens ældste form”[40].

   Som nevnt ovenfor, er det her nærmest full identitet mellom Ivar Mortensson-Egnund og Olav Aukrust. Og igjen ser man en klar overensstemmelse med Aukrusts grunnsyn og Steiners grunnsyn. I sine foredrag om Draumkvedet fremhevet også Steiner at Olav Åstesson var en innviet, og at Draumkvedet var et mysteriedikt som reflekterte spirituelle sannheter.

 

                       

                        5.         Folkesjel og folkeånd er spirituelle kjensgjerninger.

For Aukrust var ”det norske” en konkret åndelig substans, som levde som en gjennomtrengende kraft i inderlig samklang med hans eget liv. Etter hvert som hans åndelige utvikling skrider frem, kan man se hvordan det nasjonale og det religiøse vokser mer og mer sammen – de ble mer og mer beslektede krefter, og Aukrust forsvarer og begrunner det nasjonale ut fra dets åndelige verdier.

Allerede i en kommentar til Himmelvarden fremhever Aukrust at nynorsken ikke er mindre enn:

”det einaste fullgode medium for den norske folkeånd”[41].

I brevet til Helga Geelmuyden av 15. november 1917 fremhever han[42]

”Folkesjæli, folkesjæli er i tungemålet. Folkesjæl, folkemål, folkeånd – dei tri kann ikkje undvera kvarandre.”

I brev til ektefellen, antagelig fra 1923, skriver han[43]:

            ”– – – For skal Gud tala til oss, må det skje gjenom den norske folkeånd.

– – – Men skal me kunne høyre vår folkeånd, må me ha ei norsk          

                        folkesjæl.

– – – Den vil eg vekkje. For eg hev lenge høyrt den norske forlkeånd tala

til meg.

   Og når den norske folkesjæl er vekt: då kann eg skrive den boki eg drøymer um.”

På sin Norgesreise i 1910 holdt Steiner foredragssyklusen om de enkelte folkesjelers misjon i sammenheng med den germansk-nordiske mytologi (Siste norske utgave kom på Vidarforlaget 1996). Den første tyske utgave forelå i bokform allerede i 1911. Med Aukrusts personlige kontakt med Ingeborg Møller er det – som nevnt ovenfor – sannsynlig at han har kjent til denne foredragssyklusen.

   På Steiners Norgesreise i 1921 holdt han – i tillegg til de offentlige foredrag – bl.a. tre foredrag for medlemmer av Vidargruppen, hvor han knyttet an til 1910-foredragene. Disse foredragene er utgitt under tittelen Nordens folk mellom øst og vest, (siste norske oversettelse 1999), som ytterligere utdyper folkesjelstematikken.

   Både for Aukrust og Steiner var således folkeånd og folkesjel (begrepene må  ikke blandes sammen) spirituelle realiteter.

                       

                        6.         Det onde representerer en metafysisk realitet.

Allerede i Himmelvarden publiserte Aukrust diktet ”Lucifer”,  hvor de to første vers lyder:

”Fagraste krefter med fagraste kallet

fører i misbruk til djupaste fallet.

Soleis med viljen, frodig og fri,

soleis med skapande rik fantasi.

Ljosberar fager, ein strålande bjart ein,

datt ned og vart til ein skinande svart ein.

Mot djupni han lystar, mot høgdi har trår:

i tvifengde hjarto då endå han rår.

For Aukrust hadde det onde den dobbeltkarakter - slik diktet reflekterer. De nedbrytende og destruktive krefter er åndelige realiteter vi må forholde oss til. Dette synet kunne Aukrust også knytte opp til vår norrøne mytologi. Motkreftene bæres av den kristne åndsimpuls i sin alminnelighet og Kristus som solvesen i sin særdeleshet.

   Aukrust går til og med så langt at han i et av sine dikt knytter an til en av Steiners mest særpregede ideer med hensyn til det ondes natur. Det onde er splittet mellom to forskjellige åndsmakter som karakteriseres ved navnene ”Lucifer” og ”Ahriman” . I det siste verset av diktet ”Elden”[44], er det en direkte henvisning til denne siden av dette aspektet hos Steiner, jf. verselinjen:

”… i øydemarki Ahriman gløste”.

I parentes skal bemerkes at Alf Larsen har to lange prosadikt som han kaller henholdsvis ”Lucifer” og ”Ahriman”.

                        7.         Aukrusts begrep ”Fylgja” har et klart metafysisk innhold.

Begrepet ”Fylgja” hos Aukrust er et flertydig begrep. Leif Mæhle diskuterer det grundig i sin doktoravhandling på side 229-236. Begrepet er tatt fra norrøn diktning der ordet er brukt om forskjellige overnaturlige vesner som følger mennesket.  Hos Aukrust har Fylgja-begrepet et positivt innhold – Fylgja er en slags verneånd som hjelper mennesket og har mange av de samme elementene som en skytsengel, men det er en skytsengel av en noe spesiell karakter: Det er også den guddomskjerne i mennesket som må våkne, og som skal være med på å forme det naturlige emne. I flere av talene påpeker Aukrust at det er skjebnen som får Fylgja til å våkne i mennesket. Fylgja er den hjelpende hånd som stiger frem etter at mennesket har gjennomgått de prøvelser som skjebnen utsetter en for. Fylgja er det som vil vårt sanne beste.

   I et av diktene i Solrenning takker han Fylgja fordi den tross alt alltid har løftet han opp. Så lenge han er ett med den viljen som virker i hans Fylgja, har han det godt[45].

”Eg takkar deg fylgje, for råd du gjev meg,

for røynsle den eg av deg hev fått:

din vegvisar-visdom er den: at hev eg

det godt med deg, so er allting godt”

I antroposofien spiller begrepet engel – også i betydning skytsengel – en viktig rolle, og det er klare paralleller mellom Aukrusts Fylgja-begrep og det man møter hos Steiner.

                       

                        8.         Reinkarnasjonsidéen har en sentral plass hos Aukrust.

I den ovenfor nevnte bokanmeldelsen av Himmelvarden i Vidar, stiller Einar Lunde spørsmål om reinkarnasjonstanken er der ”med eller uten Aukrusts vitende”. Denne eventuelle uklarhet slo Aukrust ned på i ett av sine brev til Helga Geelmuyden. I brevet av 15. november 1917 har Aukrust inntatt en note, hvor han sier at hvis man leser Himmelvarden ”gløgt”, kan man ikke være i tvil om at denne tanken er fremme i Himmelvarden, og han har to konkrete sidehenvisninger, hvor han belegger dette – det ene er siste strofen i diktet ”Munnharpa” og det andre er en setning i diktet ”Ved Himmelvarden II”.

Reinkarnasjonstanken er imidlertid presentert på en relativt vanskelig tilgjengelig måte, og det er lett  å være enig med Aukrust i at man må lese boken ”gløgt” for å se dette.

   I det samme brevet til Geelmuyden fremhever han – som nevnt ovenfor ­– at reinkarnasjonstanken hadde han funnet frem til på egen hånd før han kom i kontakt med teosofi og antroposofi – denne ideen hadde han fått fra helt andre veier, nærmere bestemt gjennom filosofien ved for eksempel Nietzsche.

   I foredraget ”Emne” er Aukrust meget direkte. Her foreligger det flere henvisninger til reinkarnasjonslæren[46]:

”Men når det sanne eg i eit menneskje fær gjera sitt emne i stand – fær gjera sjæl og kropp i stand, gjenom liding og lagnad, gjenom mange jordliv (min understrekning), gjenom sorg og saknad og pine og plage av alle slag, fær gjera vårt steinhjarta um til eit kjøthjarta, fær gjera det naturlege menneskje um til eit åndsmenneskje, - då vert ikkje menneskjet meir sundmalen av den store kverni, då kann menneskjet sjølv vera med å mala, då er det sjølv Guds medarbeidar, som med all sin kjærleik og alle sine gode gjerningar kann vera med og mala gull av gråstein, perlur av sår og verk, diamantar av bly og sot, godt og fagert av vondt og stygt.”

Senere i foredraget heter det[47]:

”Når me trur at lagnaden er vår uven, dvs. når han ter seg som vår uven, då er det alltid me sjølve som ein gong – i dette jordliv eller i eit av våre tidlegare jordliv (min understrekning) – med vald og magt tvinga lagnaden til å koma att og vera hard med oss.”

I diktet ”Bøn” fra Solrenning heter det i de to første linjene i andre strofe:

”Tidi må breste der æva gror, -

Gud, skal eg fødast på nytt på jord”

Å kombinere reinkarnasjonstanken med kristendom var ett av Steiners hovedanliggender, og Aukrust knyttet an til denne forbindelsen, som i hans levetid fremsto som langt mere kjetterisk enn tanken er i dag.

                       

                        9.         Skjebne/lagnad er sentrale elementer i Aukrusts univers.

Nært beslektet med reinkarnasjonstanken er skjebnetanken eller lagnadstanken. Lagnaden er temaer for flere av Aukrusts dikt. Lagnaden er ikke bare en fiende. For den som forstår å lytte, er lagnaden også en venn. Nettopp det ethvert menneske trenger, blir dets skjebne. Lagnaden følger den åndelige årsakslov: Med det gode følger før eller senere en god lagnad, med det onde en vond lagnad. Det er ingen motstrid mellom skjebnetanken og det frie valg. Lagnaden legger bare situasjonen til rette – så må mennesket selv treffe sitt valg. Det er en klar sammenheng mellom skjebneideen og fylgja-ideen. Det vil alltid være en kamp i mennesket. I denne kampen møter mennesket fristelsen, men mennesket får hjelp av lagnaden og fylgja. De er nåde-makter i livskampen.

I Aukrusts lyrikk og taler finner vi igjen en rekke viktige henvisninger til hvor stor vekt han legger på skjebnebegrepet, se for eksempel talen ”Emne”, som er omtalt ovenfor. Her peker Aukrust på at skjebnebegrepet også står sentralt i norrøn mytologi, ”lagnaden” var en del av selve mennesket. Aukrust tilbakeviser at skjebnen er blind eller tilfeldig og at den slår ned uten mål og mening. I talen heter det[48]:

”Er det noko som aldri er meiningslaust, er det noko som alltid hev mål og meining med seg – då er det lagnaden. Lagnaden, det er den gløggaste skyttaren som finst, han råmar alltid midt i blinken. Um målet er aldri so vel gøymt, um skavanken tykkjest vera aldri so usedd – ja stundom so usedd at ikkje eingong du sjølv veit um han – når lagnads-slaget fell, – då fell det stødt der det best trengst, det dett alltid ned akkurat midt på pukkelen …

Men i alle høve gjeld det som ei grunnlov: med det vonde fylgjer, fyrr eller seinare, ein vond lagnad. Med det gode fylgjer, fyrr eller seinare, ein god lagnad. Dette heng saman som årsak og verknad, viser oss at det er ei årakslov i den åndelege verdi, likso visst som i den fysiske . Den som veit dette, han veit at lagnaden alltid er vår ven.”.

I flere dikt tar Aukrust opp skjebnemotivet for eksempel i ”Lagna’n legg stundi til rette” og ”Lagnadstråden” – begge dikt gjengis i Skaldespor[49]:

LAGNA’N LEGG STUNDI TIL RETTE

Djupt skal du merke deg dette

at sjølv er du den som vel;

men lagna’n legg stundi til rette –

stundi fyrr hanen gjel - -

LAGNADSTRÅDEN

Eg trudde, at strøype meg skulde den tråden

som lagna’n eingong inn i veven min slo.

Å, men eit lysande i-slag av nåden

var skinande tråden,

det veit eg, det ser eg, det sannar eg no.

Det første diktet om skjebnen finner vi for øvrig allerede i Himmelvarden, jf. diktet ”Lagnad”.

   For igjen å trekke en parallell til antroposofien: Reinkarnasjonsideén og skjebne/karma-begrepet er av helt sentral betydning hos Steiner. På dette punkt er det nærmest full overensstemmelse mellom Aukrusts verdensanskuelse, og det vi møter i antroposofien.

   Men på samme måte som hos Steiner betoner imidlertid Aukrust også betydningen av at mennesket har en fri vilje[50]:

”Når verknaden av din vilje er slik at den gjev deg fred, da er du fri”,

Fra diktet ”Viljen” ­– inntatt i Himmelvarden ­– gjengis nest siste vers:

”Vák, min vilje, i røyningsrid!

Reis deg, vilje, og gjer deg fri!

Du frie vilje som sjølv deg tvingar,

vert du det sverdet som sjølv seg svingar, -

ver du mitt sverd i den store strid!

 

             

          10.       Hele Olav Aukrusts diktning er karakterisert ved en inngående behandling av kristendommens betydning i sin alminnelighet og betydningen av Jesus Kristus i sin særdeleshet.

I Aukrusts siste år får man –  som nevnt ovenfor –  en enda sterkere betoning av det kristologiske. Man finner ikke lenger klare, rene antroposofiske henvisninger, som man kan finne i hans taler tidlig på 20-tallet. Det kan være at årsaken til dette er – som Groth er inne på – at de spesifikt antroposofiske ideene nå var gått inn i Aukrusts åndelige substans. Sikkert er det at Aukrust – i likhet med Rudolf Steiner – anså Kristi liv og død som verdenshistoriens brennpunkt, og dette reflekteres i sterk grad i hans siste diktsamling Solrenning.

   Kristendommen var for Aukrust den universelle åndelige sannhet – det høyeste uttrykk for kraft og ja til livet, og Aukrust oppfattet det kristne som oppfyllelse av det nordiske.

   Aukrusts utvikling når det gjelder den stadig sterkere vektleggingen av Kristus kan man for øvrig også spores hos andre norske forfattere:

   For eksempel er det hos André Bjerke et skifte fra det allment spirituelle og antroposofiske i 1940- og 1950-årene til en kristologi med et markant antroposofisk innslag på slutten av 1970-tallet.

   Det er videre en nær sammenheng mellom Aukrusts Kristus-tro og hans tro på kjærligheten som den seirende makt – kjærlighetens største og viktigste representant er Kristus.

   Det sentrale diktet ”Still meg ei storvengja sorg overskygde” er på i alt 16 strofer. Innholdet er allment religiøst og generelt mystisk i de første versene, men i avslutningen gjør Aukrust en avgjørende vending:

”No veit eg det, kven du er,

du som lyser

i myrket som kvar i ser

og allting hyser.

No vågar eg namnet ditt skrive,

eg veit det visst.

Vegen, sanningi, livet.

Jesus Krist.”

Diktet kan tyde på at hans mystiske erfaring fra våren 1915 – som diktet er utsprunget av – i sitt innerste vesen er et Kristus-møte.

   Hos Aukrust finner vi også Grals-mystikk og forestillingen om logos som en gral-strømning: Blodet som stråla frå Kristi kross[51]  – som også har en parallell i antroposofien.

   Rammene for dette bidraget tillater ikke en gjennomgang av og sammenligning mellom Aukrusts kristologi og Rudolf Steiners kristologi. Det får være tilstrekkelig å peke på fire helt sentrale felles karakteristika:

a)        For det første kombinasjonen av reinkarnasjonen med kristendom.

b)        For det annet Kristus som solvesen eller solånd:

”For det er Kristus som er soli”, heter det i foredraget ”Det er”[52].

Her heter det for øvrig også[53]:

”Det er just vår menneskjelege og guddomlege uppgåve dette: å finne att det usynlege i det synlege, det åndelege i det jordiske. Som det åndelege eingång strøymde ut og ned gjenom Kristus, soleis må det eingong strøyme inn att og uppatt gjenom Kristus.”

c)         For det tredje Kristus-kraften som forvandlingskraft for det enkelte
mennesket.

d)         For det fjerde den helt sentrale vekt både Steiner og Aukrust legger på Galaterbrevets 2. kap., 20. vers. Det er dette bibelverset som Steiner uten tvil siterer flest ganger, og som også Aukrust igjen og igjen knytter an til: ”Ikkje meg, men Kristus i meg.” Dette uttrykket bruker Aukrust et uttall ganger i sine taler og sine dikt, for eksempel i 17de mai-talene fra 1920 og 1926, i talen ”Svardveiden” fra perioden 1926-28 og i ”Åndeleg røyndom” fra 1922..

            ”Den som på sin åndelege fridomsveg er komen so langt at han kann segja med apostelen: ”Ikkje eg lenger, men du i meg”, - han er i sanning fri.”

            heter det i 17. mai –talen fra 1926[54].

Det er således påfallende likheter både mellom Aukrust og Steiner i synet på kristendommens generelle betydning og med hensyn til sentrale detaljer.

VIII. Konklusjon

Gudrun Aukrust  ble en gang spurt om Aukrust var overbevist antroposof. Hennes svar var ”Overtydd var han berre um det han sjølv hadde  upplivd.”[55] Denne setningen oppsummerer også hvordan Steiner ønsket at de som beskjeftiget seg med hans livsverk, skulle forholde seg: Antroposofi skulle ikke være en trossak, men et incitament til selverkjennelse, et redskap som man skulle bruke i forsøket på å avdekke hva som er virkelig.

   Vi har sett ovenfor at Aukrust hadde en omfattende kontakt med personer innenfor det antroposofiske miljøet, og at han var fortrolig med viktige deler av Steiners livsverk. Det er helt påfallende samsvar mellom vesentlige deler i hans spirituelle syn og det Steiner legger frem. Dette betyr selvfølgelig ikke at det bare var hos Steiner Aukrust fant støtte og bekreftelse. Vi har tidligere sett at reinkarnasjonsideen møtte han etter sitt eget utsagn hos Nietzsche, og det er sannsynlig at hans tanker om kunst og diktning og menneskelig åndsaktivitet har en sterkere forankring hos R.W. Emerson enn hos Rudolf Steiner.

   Medlemskapet i Antroposofisk Selskap i desember 1921 må likevel ha representert en viktig beslutning for Aukrust og et ønske om å identifisere seg med den antroposofiske bevegelse.

Skulle vi oppsummere Aukrusts forhold til antroposofien kan man bruke de samme ordene som Karl Brodersen brukte om sin venn André Bjerke[56]:

”Møtet med Rudolf Steiners antroposofi hadde ikke gjort ham til ”antroposof” i ordets innskrenkende betydning. Han var tvert om blitt mere seg selv”.

LITTERATURLISTE:

Olav Aukrust: Himmelvarden, 1916

Olav Aukrust: Hamar i Hellom, 1925

Olav Aukrust: Solrenning, 1930

Olav Aukrust: Norske terningar, 1931

Olav Aukrust: Skaldespor, Artiklar, Taler, Brev og dikt. (Ved Leif Mæhle), 1965

Helge Groth: Olav Aukrust. Problematikk og utvikling, 1948

Leif Mæhle: Vegen til varden. Ein studie i Olav Aukrusts dikting, 1968

Erik Bystad: Det romantiske opprør, 1998

NOTER:



[*] Artikkelen er basert på tidligere foredrag i Forum Berle og i Vidargruppen. Takk til professor Leif Mæhle for verdifulle kommentarer.



[1] Dagbok Bind 1, side 349

[2] Skaldespor side 288

[3] Skaldespor side 19

[4] Skaldespor side 249

[5] Groth side 328

[6] Groth side 174

[7] Olav Aukrust: ”Dikt i utval”, side 259

[8] Skaldespor side 237

[9] Vidar 1917 side 228 flg.

[10] Groth side 226

[11] Groth side 226

[12] Groth side 213

[13] Skaldespor side 236

[14] Groth side 227

[15] Vegen til varden side 136

[16] Skaldespor side 247

[17] Skaldespor side 271

[18] Skaldespor side 292

[19] Jeg takker Terje Christensen for opplysningene vedrørende Aukrusts forhold til Vidargruppen og de ovenfor nevnte opplysningene om innholdet av Olav Funderuds dagbøker.

[20] Groth side 312

[21] Skaldespor side 176

[22] Groth side 313-317

[23] Skaldespor side 183

[24] Skaldespor side 161

[25] Groth side 280

[26] Groth side 331

[27] Groth side 445

[28] Groth side 411

[29] Groth side 411

[30] Bystad side 132

[31] Bystad side 108

[32] Skaldespor side 266

[33] Skaldespor side 161

[34] Skaldespor side 260

[35] Groth side 252

[36] Skaldespor side 251-252

[37] Skaldespor side 302

[38] Skaldespor side 302

[39] Groth side 332

[40] Groth side 257

[41] Skaldespor side 238

[42] Skaldespor side 254

[43] Skaldespor side 287

[44] Skaldespor side 385

[45] Skaldespor side 193

[46] Skaldespor side 185-186

[47] Skaldespor side 191

[48] Skaldespor side 191

[49] Skaldespor side 388

[50] Skaldespor side 150

[51] Vegen til varden side 262

[52] Skaldespor side 195

[53] Skaldespor side 194

[54] Skaldespor side 152

[55] Groth side 330

[56] ”Vitenskapen og livet. Fra 1950-årenes glade kamptid” i antologien ”André Bjerke i lek og alvor” side 189



TIL TOPPEN AV SIDEN