*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

FOLKESJEL OG TIDSÅND
Av Dan Lindholm

Bare sjelden spørres det i dagens samfunn efter menneskets sjel, ennå sjeldnere om en folkesjel. For hva skulle det være? - En blå dunst?
Ikke så rart at en menneskehet som gjennom generasjoner er blitt innpodet med materialisme, mener det. Å tenke seg folkesjelen som et selv-eksisterende vesen - det oppfattes helst som naiv overtro. Og dessverre: ingen ufarlig overtro. Nettopp i vårt århundre har nasjonalismens demoner herjet mer grufullt enn i noen annen tid.
Nei, sier de unge, vi går en folkeforbrødringens tid imøte! Og det er sant nok en følelse som lever sterkt i nåtiden: Ut over fedrelandets grenser - til dåd og dugnad blant mennesker på "baksiden" av kloden! Nasjonalfølelse og hurrarop for egen storartethet overlates til fotballklubber og sportsjournalister.
Slik er det blitt. Og selv mennesker som ikke legger noen dypere betydning i ordet tidsånd, går likevel med på at det nettopp er "tidsånden" som er blitt en annen.
Hva blir så til overs for oss som søker efter et åndelig konkret innhold for de to ordene vi har satt som overskrift? - Går vi til åndsforskeren, til Rudolf Steiner, får vi klar beskjed. Nettopp her i Norge holdt han en grunnleggende foredragsrekke over de enkelte folkesjelers særegne oppgave sett i sammenheng med nordisk germansk mytologi (Kristiania 1910). Der beskrives folkesjelene som reelle åndsvesener, ulike i sin egenart, men harmonisk samvirkende, fredelig impulserende. Motsetninger og fiendskap mellom nasjonene har helt andre grunner enn ulikhet mellom folkesjelene.
I de nevnte foredragene gir Steiner seg ikke inn på noen populærpsykologisk beskrivelse av folkesjelenes tilsynekomst på den rent menneskelige skueplass. Det har jo våre gode diktere gjort: Charles Dickens til fullkommenhet når det gjelder engelskheten, Dostojevski ikke mindre utrolig når det gjelder det russiske vesen, Selma Lagerløf når vi tenker på vårt kjære broderfolk, og slik videre. Steiner retter øyet mot de dypereliggende sjelekrefter hos mennesket og deres indre sammenheng med høyere åndsmakter. De mer drømmende og fornemmende sjelekrefter, de våknere, mer iakttagende, de mer innadvendte, de mer utadvendte - eller hva det hos det ene eller annet folk mer kan komme an på.
Hvor konkret Rudolf Steiner opplevde en folkesjel, folkeånd, fremgår av et foredrag (Leipzig 1. januar 1914) der han forteller om sitt personlige arbeide med å nå frem til en åndelig fordypet forståelse for Parsival-sagaen, særlig om det som der berettes om den hellige Gral. - "Til å begynne med", forteller Steiner, "visste jeg ikke riktig hvordan jeg skulle oppfatte det svar jeg fikk da jeg spurte den norske folkeånd om Parsival, og denne nordiske folkeånd sa: Lær å forstå det ord som ved min kraft er flytt inn i den nordiske Parsivalsaga: Gangande greida - omvandrende tilstelning eller bevertning…" (Dette oldnorske uttrykket finnes i en gammelnorsk Parisival-saga som ikke er oversatt til nyere språk. Den gammelnorske har Chretien de Troyes som kilde, og kom istand på tretten- hundretallet. Det ligger nær å tro efter initiativ av den franskfødte dronning Blanka. At Steiner har sett den oldnorske teksten er helt usannsynlig).
Betydningen av det oldnorske uttrykket må vi i denne sammenheng la ligge. Steiner bruker ordene folkesjel og folkeånd litt om hverandre. Men det aner oss at de ikke betegner helt det samme. Med folkesjel ligger det nær å tenke på det som flyter litt sammen med menneskene og gir temperament og folkekarakter en særegen farge. Med folkeånd synes det mer nærliggende å tenke på hva dette vesen er i seg selv.
Ikke sjelden kommer folkesjelene tilsyne hos enkelte fremragende mennesker i historien, personligheter som folk i eftertiden speiler seg i, hvor de tror å gjenkjenne noe av sin nasjonale egenart i storformat. Gjelder det vår norske folkesjel kan vi eksempelvis nevne Tordenskiold. I ham har det norske folk solet sin selvfølelse! Men det har også kjent igjen noe i det uvørne, det ukonvensjonelle - der han på sin lille "Løvendals Galei" tar kampen opp med en svensk kaperskute. Først ligger de litt på avstand og skyter på hverandre uten å gjøre hverandre større skade. Men så har Tordenskiold ikke mere ammunisjon igjen. Da sender han en mann i jolle bort for å spørre om de ikke kan låne ham kuler og krutt, slik at de på ærlig vis kan fortsette kampen? I motsatt fall blir han nemlig nødt til å seile sin vei. Det kunne se ut som om han flyktet, og det ville Tordenskiold nødig ha sittende på seg!
Svensken som visstnok var en engelskmann i svensk tjeneste, syntes nok at forslaget var litt for ureglementert. Det endte med at de skålte med hverandre og seilte til hver sin kant.
Slik kunne likt og ulikt i det endeløse fortelles - fra nordlandspresten Peter Dass på Gamle-Eiriks rygg så han ikke skulle komme for sent til å preke første juledag for kongen i København - til Engebrekt Hougens vemodig sorgfulle avskjed med Høvringen og sin ungdoms kjærlighet:
Sjå soli på Anaripig,
nå går ho dit som ho um natti ligg.
Men fyrst ho me'
og stein og tre
og alle te
forgylle lyt.
Slik rører folkesjelen på mangfoldig vis ved ulike strenger i vårt sinn. Men likevel er det et godt stykke igjen til selve folkeånden, det høyere inspirerende vesen i vårt folks historiske oppstigning. Vi tenker da på folkeåndens oppdragergjerning. For i det minste å finne sporene efter denne gjerning må vi se oss litt tilbake i tiden - på Norge i det nittende århundre. Tross fattigdom og ikke så få sosiale misforhold er det i åndelig forstand som en frisk vidunderlig vårmorgen med nyutsprunget bjørkeløv og fuglesang. En naturens og folkelivets oppvåkning efter lang vintersøvn. Et i bunn og grunn ufordervet folk oppdager seg selv, oppdager sitt fedreland uoppbrukt og nytt. Et fedreland over alle land - med duggvåte fjell som ingen før hadde lagt merke til, fossene i fri ubundet kraft - og "sjøer blanke, hvis stille tanke kan stjerner nå"!
Og hva ble det ikke hentet frem av folkedypet! Først eventyrsamlingene med selveste Askeladden rett imot oss. Fattig og fillete, men så våken og tillitsfull, så bent på sak. Selve bevissthetssjelens gryende åndsbilde i vårt folk. Nettopp i Askeladden har vi alle her til lands kjent noe av vårt innerste og dypeste igjen. - Hvor kommer han fra?
Forskerne kan fortelle at en stor del av eventyrmotivene går igjen fra folk til folk over hele verden. Men Esben Askeladd i sin makeløse egenart - han finner vi bare i våre norske eventyr. Han er inngitt oss av Den norske folkeånd!
Esben, d.e. Asbjørn, "gudenes bjørn". Som vi husker er han den yngste av tre brødre. Han er hverken stor eller sterk eller utspekulert. Men han har hjerte under fillene, det har ikke Per og Pål, de eldre brødrene. Han kan dele med andre, og han kan ta imot råd. Dertil har han en vidunderlig evne til å forundre seg. På så vis er han også ekte naturforbundet. Han undrer seg på hva det er som hugger og hugger nede i skogen, eller hvor bekken kommer fra. Han hjelper fisken som er kommet på det tørre ut i vannet igjen, han deler nisten sin med en sulten rev. Og han tar vare på alt det rare han finner, da han og brødrene er på vei for å stoppe munnen på prinsessen ingen kunne målbinde. Det gjør ikke Per og Pål. Og forundre seg på noe? - Nei det har de aldri gjort!
Askeladden får hjelp, han finner prinsessen der hun sitter bergtatt hos et trehodet troll. Hvem er hun - om ikke vår egen menneskesjel bergtatt i kropp og knokler, fysisk fengslet i tingenes verden ... Vi hører om henne i folkevisene. Der fortelles det at Bergekongen har gitt henne villarkorn i drikken så hun til slutt har glemt sin opprinnelse i "kristent land". Gang på gang spør Bergekongen. Og til slutt, efter det tredje villarkornet svarer hun:
I berget er eg født, i berget er eg båren, i berget er mine jomfruklæde skåren.
Våpenløs kommer Askeladden inn i berget. Trollet må beseires med sitt eget sverd. Men kan han svinge det? - Han får råd av prinsessen - først må han hente seg kraft av styrkedrikken. Og hun vet hvor den finnes.
Her kan det synes som om eventyrbildet blir profetisk. For det kan vel knapt tenkes noe klarere bilde på hva det går om nå og i fremtiden: Menneskehetens kamp for å befri seg fra materialismens trollmakt. Også det trollet må beseires ved den kraft og de våpen vi henter oss "i berget"!
Ja, dette 19. århundre - hvilke utrolige skatter graves ikke frem av folkedypet! Vi fristes til å si: Gitt ved en hemmelig inspirasjon av folkeånden, trofast tatt vare på gjennom århundrer av folkesjelen ... Fremfor alt må da Draumkvedet nevnes. Og som et lite vindu inn til opplevelsen av Draumkvedet har vi Moltke Moes beretning om da han første gang hørte det:
"For mitt syn stiger et bilde frem: den første gang jeg i Telemarken hørte Draumkvedet sunget. En fattig husmannsstue høyt oppe i en avdal; høstvind og piskende regn mot ruten; gjennom de gisne gulvplanker en ulidelig trekk; og på stabben borte ved gruen midt imot meg, den bedagete sangerske selv. Hun lette med møye de halvglemte vers frem i hukommelsen, og målet som bar dem var skjelvende og sprukket. Men eftersom minnet klarnet og stemningen grep henne, fikk røsten varme, og de furete magre kinner begynte å rødme. Det var koralens høytidelighet, salmens inderlighet, ekstasens henrevethet - av og til som en fjern dirrende som av kirkeklokker. Jeg begynte å skjønne at dette kvad kunne gå fra mor til datter og fra far til sønn i syv hundre år, makte å fylle slekt efter slekt med sin høyhet og sin helhetsstemning. Det var som jeg så inn gjennom torv og sten til en sunken tid, en tid med opprinnelighet og dimensjoner og av vidunderlig enkelhet. Men så fjern, så fjern. Den gamle satt foran meg som en attergløyme fra lengst henfarne dager".
Slike "vinduer" inn til folkesjelens liv i forgangen tid finner vi stadig i forrige århundre. Og det var ikke bare her til lands at menneskene samlet seg om sin nasjonale arv, at de begeistret seg for verdiene i sitt eget folk, lærte å se skjønnheten i sitt hjemlands natur. Over hele Europa er det for diktere, tenkere og kunstnere en dyp trang til å markere seg nasjonalt. Nettopp i dette tidsrom blir fedrelandsangene diktet, fra englendernes "Rule Britannia", tyskernes "Deutschland, Deutschland Über alles" til finnenes "Vårt land, vårt land", svenskenes "Du gamla, du fria" og vår egen "Ja, vi elsker". I alt dette råder en særegen tidsånd. I antroposofisk åndsvitenskap kjennes syv ulike tidsånder. Og den tidsånd som hersket i to til tre århundrer frem til de siste decennier av det nittende århundre, er i kristen tradisjon kjent under navnet Gabriel. Denne Gabriel så det som sin særegne oppgave at hvert enkelt folk skulle komme til en sterk bevissthet som sin nasjonale betydning, sin verdi nettopp som dette egenartete folk. På det vis blir Gabriel en tidsånd i særlig intimt samvirke med de forskjellige folkesjeler.
Mangt i Europas historie i det angjeldende tidsrom kan få et overlys om vi har syn for tidsånden som dengang førte septeret. Videre kunne adskillig sies om den diktning og det åndsliv som blomstret nettopp hos oss i forrige århundre. Det meste og beste av Bjørnsons diktning bæres av et intimt samspill mellom folkesjel og daværende tidsånd. Selvfølgelig også når skyggesider og problemer kommer frem som f.eks. i Jonas Lies "Familjen på Gilje". Gjennom Ibsen er det vel først og fremst tidsånden vi merker. Der kan en tale om en Gabrielinspirasjon. Derfor blir han jo like meget eller kanskje mer en europeisk dikter enn bare norsk.
Så til det vanskelige spørsmål: Tidsånden i dag? - Åpenbart en helt annen enn dengang Bård skolemester tok seg av en glad gutt, eller da Selma Lagerløfs kavalerer forsamlet seg på Ekeby - enn si dengang Pickwick-klubbens gentlemen anstilte sine livsbetraktninger...
Hvordan kan vi åndelig forstått få øye på den tidsånd som skulle føre an i vårt århundre? - Før vi spør Rudolf Steiner, kan vi spørre oss selv: Er han nasjonal? - Er han idyllisk? - Åpenbarer han seg i tidens meninger? - I dagspressens trykksverte?
Eiendommelig for vårt århundre er jo at vi formelig oversvømmes av alle mulige meninger, og at forsøk på nytenkning stadig kveles i et kaos av meninger. Nærsagt all tenkeevne benyttes til å argumentere for medbrakte meninger.
Likevel finnes det et verk der det prinsipielt ikke hevdes noen mening - ikke om verden, ikke om Gud, ikke om noen ting, der det først og fremst går om en renselsesprosess av selve tenkningen. Og verket - jeg tenker selvfølgelig på Steiners "Frihetens filosofi" - fører heller ikke frem til meninger, men til en opplevelse - ikke av "friheter", men av frihetens ide og sanne vesen.
Steiner selv karakteriserte gangen i boken som fotsporene efter den tidsånd som avløser den mer "familiære" og folkelige i de to - tre forutgående århundreder. Noe av det første vi kan si om den ånd vi møter i "Frihetens filosofi" er at den er fullstendig kompromissløs. I kristen tradisjon kjennes denne ånd under navnet Mikael. Der nevnes han som den dragebeseirende åndsmakt. Nødvendigvis er da Mikael en kjempende ånd - i ganske annen forstand enn tidsånden som han avløste henimot slutten av det nittende århundre. Ofte fremstilles han med vekten i hånd, der han veier sjelene. Slik monumentalt på en og annen kirkevegg. Og fra et av de siste versene i Draumkvedet minnes vi:

Det var sankte Såle-Mikkjel, han vog i skåle-vikt.
Så vog han alle synde-såline
burt til Jesum Krist.
For antroposofisk åndsvitenskap fremstår Mikael som forvalteren av den
åndelig-kosmiske intelligens - den intelligens hvis ytre åpenbaring skinner til oss i sollyset. Det er en rent opplysende sannhetsåpenbarende intelligens. Så spør vi oss engang: Hvilken drage er det Mikael beseirer og i imaginasjonen trår under føtter? - Bedre spurt: Hvem skulle ikke kjenne denne tidens dragemakt? - Et vesen som også rår over en uhyre intelligens, en beregnende, kombinerende og argumenterende intelligens som er i ferd med å tilrive seg herredømme på nærsagt alle livets områder. Som til slutt tror seg istand til å forvandle stener til brød. Nettopp i den forvandling vil den feire sin høyeste triumf. For dermed mener dragen å overflødiggjøre det liv og den sjel i mennesket som ikke nærer seg av brød alene.
Mikael har også i tidligere tid kjempet med dragen og nedstyrtet ham fra høyere sfærer. Men det er en veldig forskjell fra før til nå. Dengang trengte han ikke menneskenes hjelp for å seire. I dag foregår kampen på jorden, - i menneskenes bevissthet. I vår selvbevissthet har vi fått friheten som den mest dyrekjøpte gave. Nemlig ved at de høyere skapermakter har trukket seg ut av vår bevissthet. De har efterlatt en art åndelig tomhet i menneskesjelen, og i denne tomhet er det dragemakten får innpass og kan bli hersker.
Men i denne "tomhet" - som er betingelsen for vår indre frihet kan et nytenkningens lys bli tent. Et lys som i klarhet tilsvarer sollyset. Solens lys er uselvisk, det synliggjør det som finnes i utenverdenen. Nytenkningens lys gjør synlig det som lever i den indre verden. Tidsånden Mikael inspirerer med et uselvisk tankelys som litt etter litt kan gjøre oss seende der materialismen vil holde oss i blindhet. Men Mikaels opplysning støter på hård motstand. Alt det i mennesket som har identifisert seg med drage-intelligensen - les: materialismen - gjør motstand. Og den vet å argumentere! For den disponerer over en gigantisk sum av partielle riktigheter. Var det bare galskap det materialismen fører til torvs, da var det lite å frykte fra den kant. Nei, det farlige oppstår når den verdensomfattende summen av riktigheter forveksles med selve sannheten. I det øyeblikk står mennesket i fare for å miste seg selv, - nemlig som indre sannhetsbærende vesen. Der går det om en bestemmelse i vårt eget jeg, en avgjørelse i vår menneskebevissthet. En avgjørelse det er overlatt hver enkelt å ta. Så å si i enerom, i samtale med seg selv.
Vi kan til en viss grad fornemme at Mikael avventer denne vår avgjørelse. Som åndsbilde stiger han da påny frem med vekten i hånd. I den ene vektskålen ligger summen av all verdens målbare riktigheter, alle tenkelige regnestykker med korrekt svar. Den vekstskålen veier tungt. Hva skulle kunne legges i den annen vektskål? - Hvor finnes det som kan oppveie all den partielle kunnskap menneskeheten har samlet i senere århundrer? - Kunnskaper som i alt vesentlig benyttes til å spise opp den jord de er hentet frem av.
Mikaels spørrende blikk retter seg mot en langt på vei åndsformørket menneskehet. Finner han det i oss som er i stand til å oppveie alle riktighetene?
Det er tidsåndens spørsmål til menneskeheten i dag. Til slutt kan vi spørre: Hva i fremtiden med folkesjelenes oppgave? - I Gabrielstiden var folkesjelene en samfunnsdannende kraft av stor betydning. De gjorde seg gjeldende i nasjonalfølelsen, i familie- og blodsbånd, elementer som på en selvfølgelig måte holdt samfunnene sammen. (Nazismen i vårt århundre kan forståes som et uhyggelig spøkelse fra en utlevd tid). I vårt inneværende århundre avvikles jo stadig fler av slike bånd. Folkesjelene mister mer og mer av sin gamle betydning.
Kan de under Mikaels inspirerende førerskap få en ny? - Vi tror det. Sant nok: Vi tilstreber et allmen-menneskelig åndsfellesskap. Individ vil søke sin samhørighet med individ på tvers av alle landegrenser. Men bak seg har jo hver enkelt sin særegne folkesjel. Den hverken kan eller skal fornektes. Vi bærer alle med oss et preg og en gave fra vår opprinnelse i det ene eller annet folk, dets natur og historie. Det vil nettopp skape rikdom i det store fellesskap menneskeheten går i møte.



TIL TOPPEN AV SIDEN