*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

OLAV AUKRUST

Efter et foredrag ved hundreårsfesten
til minne om Olav Aukrust i Lom, Olsok 1983

Av Dan Lindholm

Når vi som lever i dag tenker tilbake på Olav Aukrust, da stiger bildet av et menneske frem for oss - så uvanlig, så ufattelig at vi bare ufullstendig makter å gi uttrykk for det. Det får være oss tilgitt. For Aukrust selv maktet jo bare stykkevis å finne uttrykk for sin egen ubegripelighet.
Jeg sa: tenker tilbake, - for i første omgang vil vel de fleste minnes Aukrust på bakgrunn av hans egen samtid, - en tid som allerede synes uendelig fjern. Rett og slett fordi det kulturelle stoffskifte i vårt århundre går så vanvittig fort. Lett vil da den forestilling oppstå at Aukrust tilhører en svunden tid. Til en viss grad vil jo det stemme. Men så kan det bli en oppgave å frigjøre Aukrust fra det i hans samtid som vi på godt og vondt, med vinning eller tap, har måttet legge bak oss.
Med uttrykket frigjøre tenker jeg ikke bare på det alt-for-menneskelig biografiske. Jeg tenker især på mangt og meget som kunne dukke opp ved en ideologisk-litterær analyse av Aukrusts diktning: Forestillinger og oppfatninger som han selv tidvis var opptatt av. Eller som han mer eller mindre klart har formulert som målsetning - la oss si: om "det lokale strøymande inn i det nasjonale, gjevande sitt til det universale". Hva Aukrust der kan ha forestilt seg som det "lokale" og det "nasjonale" er jo i mellomtiden sopt ut av virkeligheten, - nemlig i betydningen livskvaliteter.
Den Aukrust som åndelig skal leve videre, må stå mot en annen bakgrunn enn de mere tidsbestemte idealer vi stundom støter på i hans diktning.
Aukrust har som ingen annen skildret høsten i naturen:

Isvatn siklar i is og stein.
Uti kviturdi stor ligg grønmorkne bein.
Det bløder og bleiknar i rust og raudt.
Det susar og syng så einslegt og audt.
Som einslege foss inni fjellom.

Slik er det også et høstlig, et solnedgangens lys som gir skjønnhet til det "lokale" og "nasjonale" i hans diktning.
Visst er vi alle uendelig takknemlige over hva Aukrust til den side har gitt oss, ved at han åpnet vårt øye for så meget vidunderlig usett, vårt øre for så meget hittil uhørt. Mange vil kanskje stanse der. Men enkelte vil begynne å undre seg, vil spørre: Hvem var han egentlig, - at han slik kunne "Sjå med atte augo", kunne lytte så merkelig, ikke bare ut av fjell og foss, men fremfor alt ut av sjelens kvalfulle lengsel, nattens dulde liv?
Ja, hvem var han?
Det vil jo alltid være et mysterium. Men det behøver ikke å forbli et mørkt og lukket mysterium. Det kan bli et mysterium som utvider og åpner seg mot et åndens lys. Forutsetningen er at vi et stykke på vei trenger inn til hans dikterliv, hans dypt lidende og glimtvis jublende dikterliv. Mer enn til hans ferdige verk, dikt vi ett for ett kan plukke ut, vil vi prøve å nå inn til hans dikteriske kamp, ofte en kamp for livet, en åndelig eksistenskamp.
Vi spør: Var det å skrive dikt, produsere vers på løpende bånd, var det Aukrusts diktergjerning?
Selvsagt finner vi hos Aukrust mangfoldige dikt også på den måten, dikt vi på ingen måte ville unnvære. Helt fra

Det var ein gong ei gjente
som ikkje orka vente
til venen kom att, osv.

til "Ei naki grein med blodraud bær" og det sublime "Du salme i skogen som susar og syng". Fullkomne dikt og umiskjennelig Aukrust-originale! Men den som for alvor arbeider seg inn i Aukrusts livsverk, skal snart merke at Aukrust vil oss noe mer enn det vi kan hente ut av diktene her og der. Og hva han vil oss, det vil han med en livsintensitet som knapt noen annen dikter. - "Han var alltid hvitglødende", sa hans venn David Monrad Johansen. Aukrusts budskap - om en kan kalle det så var hans eget dikterliv, hans åndelige eksistenskamp bakom diktningen. Og som Aukrust selv på en merkelig måte alltid søkte inn til sjelen i naturen, til det synlig-usynlige liv, slik må da vi lete oss frem til noe av det bakenforliggende i hans verk det han kalte sitt "skaldelivs løyndomar".
Sammenligner vi Aukrust med andre store diktere - vi kan tenke på Bjørnson, på Vinje eller Garborg - så finner vi at de stadig i samtiden støter på spørsmål og rives med av det ene og annet problem. Bjørnson har i grunnen aldri seg selv, sitt sjeleliv, som problem. Garborg kan ha sitt livssyn som et stort problem, Ibsen sin samtid. Mangt sådant dukker vel opp også for Aukrust, men forholdsvis perifert. Det blir ikke selve essensen i hans diktergjerning. Nei, Olav Aukrusts evig uløste problem, det forferdelige spørsmål heter: Hva er fatt med deg, Olav Aukrust? - Kven og kva er du i deg sjølv? - Hans egen menneske-eksistens, spørsmålet til hans innerste Eg, det var i "djupni og i høgdi" innholdet, det var smerten og saligheten, angest og von i hans skaldeliv, den tvingende makt som drev ham.
Enormt subjektivt, kan en si. Men det er ingen vanlig små-subjektivitet. Det er en subjektivitet i slekt med den hos middelalderens store mystikere, eller som hos Søren Kierkegaard der han bygger sitt livssyn på en fundamentalsetning: Sannheten ligger i det subjektive! Det er selve Menneskets, en kunne nesten si: menneskehetens subjektivitet som her får en sådan styrke, en så uforbikommelig realitet, at alle som kommer i berøring med den, enten selv antennes eller forskrekket og hoderystende trekker seg tilbake!
Egentlig nærmer vi oss et indre sted der subjektivitet og objektivitet opphører å være motsetninger.
Nå var det hos Aukrust ikke bare temperaturen, intensiteten - den alene gjør ingen til dikter! - Hva var det da mer?
Først er å nevne Aukrusts fantastiske, nyskapende, vidunderlig intime forhold ti språket, til ORDET - ja, med store bokstaver! Vi fristes til å si: Ordet det skapende all-naturen, og så igjen lyttet ut av den samme levende natur:

I vindblåsten blakrar
ein blågrøn åker
seinhaust-kvelden
på fjellsæter-kvei.

---

Einslege lauvsblad
er ute og vindblæs,
finn fulla innsmogu
inst i ei urd...

Aukrust ikke bare trodde på "ånd". Han kjente åndene og kunne skille mellom dem. Han hadde røynt at i språket, det norske, lever og virker en åndelig ordskapende makt. Om denne sin erfaring talte og skrev han til dem han kunne tro forstod ham. Slik til Helga Geelmuyden som dengang "Himmelvarden" utkom redigerte det antroposofiske tidsskriftet "Vidar": "I dag er atter denne kjensla over meg - som er samstundes so botnelaus sterk og so fortærande einsleg-gjerande, og lel so sæl i min hug, denne - eg kjenner meg som eitt med det norske språk - soleis at vitaliteten i dette språk på ein mystisk måte renn inn i min eigen vitalitet, og denne kraft, denne vitalitet er liksom noko i høgste grad personlegt, individuelt, noko som ikkje noko anna i himmel og på jord kann vera i staden for, - ei ofseleg kraft, men som treng noko, bed um noko... Ei kjensle som skulle eg ha sett og høyrt noko vedunderleg, so sterkt at det gjeng som ein stormstøyt inn i mitt hjarta, går gjenom berg og bein, gjenom blod og blund, verkar på puls og andedrag - Høyr det, kjenn det!! ropar min hug - som fanst det ein stad eit øyra som kunde høyre det same. Og det tek meg, bær meg ut på ville fjellet... og legg meg flat på ryggen på doggvåte fjellet, på rimgråe norske fjell som ingen veit, og der held det meg, og det og eg ligg og stirer upp i stjernehimmelen ..."
Språket, ORDET og - han selv!
Så makeløst dette er, - enkelte vil likevel ha det til å være overstadig tale. Noe man selvsagt gjerne "tilgir en dikter". Aukrust ville sikkert avise en "tilgivelse" som bare betyr at man ikke makter å ta ham på alvor.
Det makeløse, det store mysterium er at i Aukrusts diktning går ord og natur liksom fullstendig opp i en høyere enhet. Språket selv blir som en skapende naturkraft, og derfor naturen tilsvarende gjenskapt i Aukrusts språk. Som om all natur, fjell og foss, vilmark og végras, myrull og mose selv sier det som sies skal. Språket er da ikke lenger bare middel og medium, for middel og medium er noe som skyver seg i mellom, det blir som han sier noe "personlegt, individuelt", et åndelig vesen som bærer ham gjennom dikterlivet. - "Sjå med atte augo", vi kunne tilføye: Ly'e med indre øyra... Ved slik å lytte fant han den åndelige runenøkkelen. Og med den var det han i sin diktning forvandlet lyd til bilde:

Hjalar hjuring høgt i hø.
Rim på blad og bleikna bø.
Gulnar konn i dalom,
og visnar lyng i lidom,
- å lidom.

Lytter og lever vi oss inn i hva Aukrust har fanget inn av naturpoesi i sin diktning, da kan vi oppleve ham som vår store lærer i åndelig naturkunnskap. I denne sammenheng ligger det nær å minne om hva Rudolf Steiner uttalte om den særlige oppgave som tilkommer norske sjeler. Vi siterer fra foredragene "Nordens folk mellom øst og vest" (nov.-des. 1921). Steiner taler der inntrengende om norske menneskers intime forhold til naturen - nettopp naturen i Norge:
"Når man med de midler åndsvitenskapen råder over, betrakter det norske folks oppgave, ikke for jordlivet, men for tiden efter døden, viser det seg noe betydningsfullt. De sjeler som kommer fra denne vestlige del av Skandinavia, kan - jeg sier kan - når de går gjennom dødens port utføre noe bestemt i den åndelige verden. De kan som følge av sin eiendommelige folkekarakter (Steiner beskriver dette nærmere) virke belivende på sine medsjeler. For denne norske egenart er i dag - nettopp i vår tid - slik at sjelene i sitt ubevisste indre lærer å kjenne visse hemmeligheter i naturen. Ikke med ytre forstandskrefter, men med den viden som ubevisst utvikler seg i sjeledypet under søvnen... Da opplever de det åndelige i planteverdenen, det åndelige i stein og fjell, det åndelige i havets brusende bølger... Ikke med ytre sanser, men de ser og opplever naturen fra innsiden. Da, under søvnen, fornemmer sjelene det åndelige i havets bølger, i de sparsomt blomstrende fjellplanter - ja, hele naturens innerste vesen. Og når de på riktig måte gjennomtrenger denne intime naturerkjennelse, som forblir ubevisst for den ytre forstand og for jordiske sanser, med fromhet og hjertevarme... da kan de bære dette belivende med seg gjennom dødens port (hvor det kan bli til velsignelse for andre)."
Påfallende ofte i Aukrusts diktning dukker det opp assosiasjoner til det ene eller annet i Det gamle testamente. Ja, som om det i sjeledypet skulle være en forbindelse bakover til noe "frå Israels tid...Åkrane ligg att med aks åt Rut." Kanskje Aukrusts ufattelig skapende språkkraft har sammenheng med dette? De som kjenner språket i Det gamle Testamente vet å fortelle om en billedkraft som nesten kunne virke "magisk". Det var jo forbudt det utvalgte folk å danne seg noe ytre bilde av Guddommen. Til gjengjeld gikk noe av billedkraften inn i ordene og skapte den imaginative kraft, den storslagne patos som betok oss i vår barndoms bibelhistorie.
Følger vi Olav Aukrusts diktning fra "Himmelvarden" frem til det store uferdige verket "Solrenning", - da kan vi oppleve veien som en åndelig selvbiografi. "Himmelvarden" begynner med en rekke mektige naturdikt, skildringer av årstidene. Sterkest inntrykk gjør høstdiktene, - et langt og smerteskjønt farvel til alt som har vært. Og selv i diktet "Vår" ser vi inn til ei "ungmøy, skir og fager, tæringssjuk for ope glas":

Tårøygd ligg ho, bleik som puta.
Feigdarfuglen kom på ruta,
kom og kakka,
nifs og spå-bleik sat'n hakka

Rent kunstnerisk har Aukrust kanskje aldri nådd høyere enn i disse diktene. Trygt kan påståes at de er fullstendig enestående, ikke bare i norsk og nordisk litteratur, men så langt jeg kan se, i verdenslitteraturen. Diktene kommer som fra den indre virkelighet i naturen, det som åndelig lever i Fjellnorig. Et vesen som dag og natt talte til Olav Aukrust. Og han visste at han var kallet til å forløse dette vesen. Gjaldt det å følge dette kall, var Aukrust like "objektiv" som han i en annen sammenheng var "subjektiv".
Fra naturdiktene fører veien nesten uten overgang til et indre landskap. Og det er ikke mindre voldsomt, mindre motsetningsrikt og dramatisk enn det ytre. "I ørneberg" henger han midt mellom jord og himmel:

Det syg i sjodande
vanvit-draumen,
og djupt innunder meg
dundrar elvi og rautar fossen..

---
Dette her er mitt eige landskap,
min sjele-angest i vanvit storkna.

Hva Aukrust i sitt særegne billedspråk skildrer, er en opplevelse ikke bare han, men som jeg tror alle, når de arbeider seg ut av hverdagsbevisstheten må erfare at sjelelivet spaltes. Vi minnes det helt tilsvarende hos Goethe der han lar Faust tale om de to sjeler som strides i hans arme bryst.
I Aukrusts liv og dermed i hans diktning ble dette et stadig tilbakevendende tema: "himmelørn og helvitorm som høgg kvarandre i kvart mannahjarta". Også i Gudbrandsdalssongen klinger det med:

Her høgst mot himlom floget med ørneheimar flyg.
Just her og tyngste soget med avgrunns-eimar syg.

Ja, skulle noen spørre: Hva har det på seg, hva er det i sannhet å være menneske? - da er svaret hos Aukrust: Det er et evig opp og ned, mellom himmel og avgrunn, et slit mellom angst og håp. Og det forferdelige er, at selv om du øyeblikksvis når opp til Himmelvarden og kan tro deg ved målet for vårt jordliv, - så er heller ikke Himmelvarden, livets Glittretind, noe blivende sted for menneskesjelen. Er du oppe, så å si løftet opp og ut over deg selv, så må du ned igjen, dypt ned under seg selv. Om og om igjen må du oppleve din egen fornedrelse, - for atter å kunne hige, lengte mot en salighet som lett blir overstadig, slik at du mister deg selv.
I "Himmelvarden" er det særlig to mektige dikt som skildrer denne svimlende polariteten. Først diktet "Eldingnæter" - Aukrust selv omtalte det som forferdelig - og så det store "Ved Himmelvarden".
Kanskje kunne en mene: Hva hjelp er det da i å nå Himmelvarden, når vi stadig påny styrtes ned i gru og all verdens elendighet? Når vi aldri får drept ormen som forgifter vårt liv, "pelen i kjødet", - eller hva en vil kalle det? - Svaret, tror jeg, må vi søke i et dypereliggende livssyn. Hva er meningen med jordlivet? Et liv som i seg selv er begrenset, som ikke er blivende. Kanskje den gamle oppfatningen er sann, at vi er her for å slipes, for å forberedes, for å være i prosess? - Den som tar livet alvorlig, vil oppleve dette både smerteligere og livssaligere enn et menneske som tar livet lett. Jo, vi er i en jettegryte hvor vi males og slipes, hvor vi forberedes for en fremtid - som heller ikke vil bestå i evig hvile. For "evig hvile" - her eller hisset ville jo være en evig død.
En stor del av Aukrusts senere dikterliv, særlig i de årene han arbeidet med "Solrenning", var fylt av kampen mot alle de hildringer, de illusjoner hver den blir fanget inn i, som streber efter et høyere liv, som kjemper for å nå ut over jordlivets begrensning, - livet i fysisk kropp rett og slett. Vi hører ham spørre seg selv:
Kvifor min sjel, hev du byrja på dette!
Han har til gagns røynt at den som vil befri sjelen fra sin naturgitte forankring i det kroppslige, som vil hengi seg til sjelens liv i det rent åndelige, om og om igjen vil bli hildet i et nettverk av fantasier, følelser og uvirkelighet. Det har mange kunnet bevidne. Og videre at den som nærmer seg terskelen blir besatt av en nesten vanvittig angst. Det vi til vanlig kjenner som spøkelsesangst er bare en skygge av den metafysiske angst som må overvinnes foran porten til det åndelig-oversanselige. Når det da i Aukrusts diktning er så meget tale om angest, otte, - da er det såmenn ikke fordi han er mere redd enn andre. Det er den sfære av bunnløs livsangst som må overvinnes idet du så å si skal gå ut av ditt gode skinn.
I det store Solrenningsdiktet spør han gang på gang: Mi sjel, kva er det? - Han må på ny og på ny bryte igjennom et slør av hildringer, fornemmelser, stemningsbilder og ugripelighet - ja, ubegripelige vitringer. For den som prøver å slå følge, er det vanskelig, ofte nesten umulig å oppleve den fulle virkelighet i det han beskriver. Det blir så alt for mange og merkelige ord. Og til slutt er det jo en opplevelse som i grunnen ingen ord kan beskrive. Det sier han selv, og det samme var til alle tider mystikernes store vanskelighet, at de ikke kunne finne dekkende ord, ikke kunne formidle til andre hva de i ensom salighet hadde fått del i.
Det er en selvransakelsens vei som ikke er lett å gå, ikke lett å forstå. En vei der skeptikeren alltid vil holde seg tilbake og tro seg på trygg grunn når han som Helge Krog sier:"Enhver selverkjennelse er bare inngangen til nye selvbedrag i et uendelig perspektiv hvis forsvinningspunkt er døden ..."
Mot dette syn står Aukrust steilt. Den som intet våger, intet vinner! Og det kom da også engang til en skarp konfrontasjon nettopp med Helge Krog og det nihilistiske syn han stod for.i et brev til Margit Blekastad forteller han om et møte i Den norske forfatterforening der den dengang berømte kritiker, Sigurd Bødtker, hadde holdt en storslagen tale for ham. Så hadde Aukrust holdt en svartale i tilknytning til Meister Eckhards ord om "det u-utsigelige som er ordet bakom ordet", som det er "salig at længes efter", - ... Talen var blitt høylydt rost. - "Det var stilt ei stund, men so reiste Oslo-litteraten Helge Krog seg... og han freista på ein fin, vittig måte å gjøne burt det eg hadde sagt. Eg reiste meg på nytt og sa bokstavrett: I svar på Deres ærede av forige øyeblikk vil jeg bare si at De ikke som De tror har angrepet meg og mine ord. Men De har angrepet og såret Dem selv. Deres gjøn og ironi er nemlig også en del av livet og lyset, men den negative del: skyggen. Hva jeg har uttrykt positivt, har Deres ord uttrykt negativt, for det er gjennom ironi De uttrykker livets ild i Dem. Og De skal være klar over at ironi, selv om den er korrekt, ikke er livet og kjærligheten selv, men kun savnet av den... Jeg håper derfor at De en dag snur trekanten om, så toppunktet peker opp, ikke ned ..."
Aukrust la aldri skjul på sitt kristne livssyn. Men det var en Kristendom langt utenfor bedehusets vegger - ja, et godt stykke utenfor enhver lukket menighet. Jeg tror ikke Aukrust noen gang fryktet det som kalles evig fordømmelse, like lite som han håpet på en evig salighet i "englers skjød". Slik frykt og håp ville være uttrykk for en egoisme som lå helt utenfor Aukrusts livsoppfatning.
Livsangsten var der, ja en vill redsel for avgrunnsmaktene som kunne overveide ham nettopp i det øyeblikk håpet og viljen til det gode ble satt på prøve. Mellom disse to, otten og voni, svever lengselen. En lengsel som sterk eller svak er nedlagt i selve menneske-naturen. Lengselen mot lyset har vi reddet med oss efter syndefallet; "Lengsel under alle lengslur, du er einast, du er ein.." Til den er det Kristendommen taler.
Kristendommen blir da - sett fra "Solrennings" synspunkt - noe langt mer enn velment trøst for skjelvende syndere. Kristus selv er den kosmisk-åndelige sol, "Alt i alle". Men menneskene må selv lære å se, lære å åpne Øynene, lære å sanne dette vesen Alt i alle. Bare da kan det gi oss den kraft, bli til den impuls som trenges i menneskelivet.
Gjennom hele Aukrusts diktning, "i djupni og høgdi", i nettenes mørke og i dagens lys fornemmer vi åndens og åndenes nærhet. Om enn på avstand, så er vi med i et kjempende, aldri hvilende liv. Ofte pinefullt fordi han mange ganger bare glimtvis og ufullstendig makter å bære nattens syner, skaldelivets løyndomar, med seg inn i dennesidig dagsbevissthet. Han vet at han ble gjestet, var overskygget av det, fylt av det. Men så er han igjen her mellom stoler og bord i avglansens verden, og ikke der hvor lyset er vesen og full virkelighet.
Er dette fullstendig unikt, helt og holdent hinsides det andre opplever? - I grunnen ikke. Det som hos Aukrust er ulikt og anderledes, det er makten, styrken og virkelighetsgraden. Og dertil så klart evnen til å gi uttrykk for hva et menneske opplever i grenseland.
Genial begavelse kan vel aldri til siste rest defineres, forklares, analyseres. Vi vet at Aukrust var utstyrt med en følsomhet, en sensibilitet langt ut over det såkalte normale. Denne sensibilitet lå, i hvert fall for en del, i hans psyko-fysiske konstitusjon. Han var jo mer eller mindre syk gjennom mesteparten av livet. Ikke at hans diktning er syk! Tvert om: Den kommer som en stadig hebredelse. Som om Aukrust ble frisk igjen, fordi han ble forløst gjennom diktningen! Men å forestille seg Aukrusts livsverk skapt av en fysisk robust, muskelsvulmende kraftkar, - nei, det er umulig.
Til destinasjonen i hans liv hører foruten et overfølsomt sinn at han måtte leve i et tilsvarende oversensibelt legeme.
Vi minnes at Wergeland, da han på dødsleiet så tilbake på sitt omtumlete liv, sa: Jeg var bare dikter! - Vi er vant til at det i dette bare ligger et lite minus. Men her kan vi si at det betyr i ett og alt, helt og fullt! I denne samme mening tror jeg vi kan si om Olav Aukrust: Han var bare, i ett og alt, dikter! Og det vil for meg si noe mer enn at han skrev vers. Det vil si at han levet et sterkere, varmere liv enn de fleste av oss andre.
Og så vil jeg da slutte med hans dikterbønn:

Gud, lat mi næring på denne jord
vera det ævlege livsens ord,
lat meg få vekse i heilagt vé,
kjenne meg grein på det ljuve tre
og som di utstråling trengje
beint gjenom myrkret og sprengje
skuggar og dimme og dødsens mein,-
lat meg få eige den kvite stein,
større og større forklåring nå,
del i den fyrste uppstoda få-
glad gjenom klovnande eimar
skode dei heilage heimar.

Tidi må breste der æva gror,-
Gud, skal eg fødast på nytt på jord
og finne at striden kvesser seg til
endå meir frøsande nifs og vill,
endå meir berrsynt og naken
millom Mikael og draken,
lat meg då trugen, i heilag gir,
tene deg fullrøynd, rein og skir:
lat meg få vera i flokken den
som enn for ditt namns skuld i trengsel stend,
og då for det sann-fagert gode
ut alle kreftene bjode!



TIL TOPPEN AV SIDEN