*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

OM KRISTI GJENKOMST

Av Emil Bock

Fra de profetiske bøker i Det gamle testamente flyter en bred strøm av profetisk liv inn i Det nye testamente. Den kommer til full utfoldelse i Johannes Åpenbaring. Tidligere bryter den på ett sted i evangeliene kort og kraftig frem i lyset, nemlig i Kristi apokalyptiske tale på Oljeberget, som man har kalt "den lille Apokalypse".
Overalt hvor profetiske sammenhenger kommer til åpenbaring, forutsettes et visst forståelsestrinn. Det er ingen tilfeldighet at Johannes' åpenbaring, den "store Apokalypse", står som den siste av alle de bibelske bøker. Den danner virkelig toppunktet, som det kun er mulig å nå til full forståelse av når man har gjennomgått alle de forutgående stadier og de indre forvandlinger som de medfører. Også for talen på Oljeberget gjelder det samme: den holdes utelukkende for disiplene, - og ifølge Markusevangeliet er det endog bare de to brødrepar Peter og Andreas, Jakob og Johannes som er tilstede, det vil si: kun de som er kommet lengst i forståelse er i stand til å ta imot apokalyptiske, profetiske åpenbaringer.
Det sier seg selv at en materialistisk tidsalder må stille seg helt anderledes til begrepet profeti enn en tid som er fortrolig med en oversanselig verdens eksistens og livsrikdom. Når himmelen har lukket seg, som den har det over de seneste stadier på menneskehetens åndelige utviklingsvei, betyr profeti bare en mirakuløs forutsigelse av fremtidige begivenheter. Hvis det som var forutsagt inntreffer, er profetien riktig - hvis ikke er den falsk.
Den kjensgjerning at man uten videre har overført vår tids materialistiske meninger om det profetiske på Det gamle testamente og urkristendommen, har i høy grad bidratt til å forgrove vår oppfatning av Bibelen. Dengang stod himmelen ennu åpen for en følende eller skuende erkjennelse. Og i slike tider er profeti ikke et plumpt mirakel, men en benådet evne til å lese og tyde den åndelige verdens tegn.
La oss ta et eksempel. Fra et bestemt tidspunkt av sitt jordliv begynte Kristus overfor disiplene å forutsi sin lidelseshistorie. "Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender, og de skal slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han oppstå" (Matt. 17, 22-23). Hvis man oppfatter disse og lignende ord av Kristus slik man i våre dager oppfatter en profeti, kommer man til den anskuelse at Kristus bare har villet forutsi for disiplene hva som skulle skje med ham, og at han, da de av en eller annen grunn ikke har hørt det eller ikke villet høre det, har gjentatt det tre eller fire ganger. Hvis man nu også tviler på muligheten av en slik forutsigelse, noe som jo bare er en videre konsekvens av den materialistiske verdensanskuelse, så erklærer man disse Kristus-ord for uekte, for senere tilføyelser fra en tid hvor det ikke mere var noen kunst å forutsi Kristi lidelse og død.
Man dekket over det fattige i en slik tenkemåte ved å danne begrepet vaticinia ex eventu - forutsigelser som var blitt til efter begivenheten. Faktisk er man innenfor den liberale protestantiske teologi i mange år gått ut fra den grunnsetning - enten man åpent innrømmet det eller ikke - at kun de profetier som ikke er blitt oppfylt kan ansees for ekte. Man kunne nemlig ikke finne noen grunn til at man efterpå skulle finne opp forutsigelser som ikke var slått til, som altså bare var feiltagelser. Til disse "ekte" forutsigelser regnet man alle de eskatologiske Kristusord i evangeliene, alle de ord hvor, som man sa, urkristendommens forventning om den umiddelbart forestående verdensundergang var uttalt. Da verden jo nemlig fremdeles består, mente man at urkristendommen levet i en fundamental feiltagelse, som ikke bare deltes av Paulus men også av Kristus selv og kanskje endog var fremkalt av ham.
Til dette første prinsipp svarer et annet: alle profetier som er gått i oppfyllelse, er uekte, det vil si først oppfunnet efter oppfyllelsen. De gammeltestamentelige forskere anser det f.eks. som gitt at de deler hos Jesaias hvor det er tale om perserkongen Kyros, som befridde jødene fra det babylonske fangenskap, først er skrevet efter hjemkomsten fra eksilet. Og til tidfestelse av evangeliene har man stadig brukt de ord som Kristus uttaler om Jerusalems undergang og templets ødeleggelse. Den fant jo sted i året 70, og følgelig, sluttet man, kan evangeliene ikke være skrevet før år 70. Kristus har ikke selv uttalt disse ordene - de er jo gått i oppfyllelse! Senere, da Jerusalem var ødelagt, har man lagt ham dem i munnen.
Man begriper ennu ikke idag med hvilken selvfølgelighet denne logikk er blitt tatt for "videnskap" av forskere, studenter og lesere.
Vi vil nu se nærmere på Kristi forutsigelse av sin lidelseshistorie. Religionshistorien har forlengst skaffet et fyldig materiale tilveie som viser at forestillingen om den lidende og døende verdensfrelser, lidelsen, døden og oppstandelsen på den tredje dag, inntok en sentral stilling i de førkristne religioner i den nære orient. Man har derfor ofte trukket den slutning at beretningen om Kristi død og oppstandelse også bare er en myte, dannet efter fønikiske eller andre forbilleder. Den virkelige sammenheng er ikke vanskelig å se og blir stadig tydeligere bekreftet gjennom den religionshistoriske forskning: overalt hvor det i de førkristne templer ble foretatt innvielser, der ble det i åndsmenneskets eller menneskesønnens oppvåkning, åpenbart en lovmessighet, som omfattet lidelse, død og oppstandelse og som ble meddelt folket gjennom mytiske og kultiske billeder, fra sedekornsmyten i Eleusis til Adoniskulten i Fønikia.
Gangen gjennom lidelse, død og oppstandelse betegnet i innvielsen menneskets gjenfødelse, det høyere menneskes, Sønnens eller "Menneskesønnens" fødsel. Og da Kristus begynner å tale til sine disipler om lidelse, død og oppstandelse, åpenbarer han for dem en åndelig lov og former i jordiske ord et billede som alltid hadde vært synlig i den åndelige verden for dem som hadde fått sitt øye åpnet for det. Han lar også denne undervisning ledsages av en levende oppfyllelse, nemlig gjennom Lazarus' død og oppvekkelse og alt som gikk forut for og fulgte efter denne begivenhet. Slik som i den gamle pakt i Jonas, slik ble det i den nye pakt oppfylt i Lazarus, at menneskesønnen må dø og oppstå efter tre dager.
Forutsigelsen av denne lidelse var altså allerede blitt oppfylt mange ganger i de årtusener som gikk forut. Kristi død og oppstandelse var ikke den eneste, men den største og endelige oppfyllelse og virkeliggjørelse av den. Kristi åpenbarer for sine disipler en dyp universell lov umiddelbart før den skal få sin sentrale oppfyllelse for hele menneskeheten. Det skal skje med ham selv. Det som gjelder som åndelig lov, og som er foregått mange ganger i templene som en skygge av den åndelige virkelighet, det skal nu helt og fullt skrives inn i jorden og bli en jordisk kjensgjerning. Det som hittil kun har vært kjent og pleiet i det skjulte i mysteriene, skal på Golgatha fullbyrdes åpent for alle menneskers øyne. I Kristi død og oppstandelse skal mysterie-loven om menneskesønnens død og oppstandelse forkynnes offentlig, ikke med ord, men i gjerning. Og før denne skjebneåpenbaring skal skje for hele menneskeheten, forsøker Kristus ved sine ord å gjøre loven levende for disiplenes bevissthet.
Og på samme måte forholder det seg med alle de profetisk-apokalyptiske ord i Bibelen. Kanskje vil mange synes at noe går tapt når profetiene oppfattes slik. Altså er det ikke lenger noen kunst å profetere, vil man si. Det er riktig, men først på den måte begynner det å være en guddommelig kunst. "Kunststykker" finnes overhode ikke i Bibelen, hverken i undrene eller i profetiene. Den som søker trolldomskunster, får i virkeligheten bare en karikatur av Bibelen.
Alt det apokalyptisk-profetiske i Bibelen er først og fremst åpenbaringer av åndelige lover, av urbilder og handlinger som er tilstede i den åndelige verden, helt uavhengig av om de oppfylles i det ytre eller ikke.
Først når dette er klart, kan man reise spørsmålet om profetienes oppfyllelse, uten straks å henfalle til feiltagelser. Det vil alltid finnes oppfyllelser som føyer seg til de himmelske åpenbaringsbilleder som jordiske begivenheter, men de må ikke ventes og søkes på en plump materialistisk måte. Mange forutsigelser er blitt oppfylt på den mest grandiose måte uten at menneskene har merket det, fordi de hadde forestilt seg oppfyllelsen anderledes og mere utvendig. Også jødene forestilte seg sin Messias helt anderledes. Man har derfor betraktet forutsigelsen som en feiltagelse, frembragt av tidenes uro. Og når det dreiet seg om et ord av Kristus, sa man: også Kristus var et barn av sin tid.
I den "lille Apokalypse" på Oljeberget uttaler Kristus: "Sandelig sier jeg eder, denne slekt skal ikke forgå før alt dette er skjedd" (Matt. 24, 34). Til dette ord har man i særlig grad knyttet forestillingen om Kristi feiltagelse "som barn av sin tid". Man mener den kjensgjerning står fast at den da levende generasjon er død uten at "alt dette" er blitt oppfylt - fordi man ikke er i stand til å danne seg annet enn grovt materialistiske forestillinger om hva det betyr at "alt dette" skjer.
Allerede tidligere hadde Kristus uttalt et lignende ord, dengang han talte til disiplene om menneskesønnens komme: "Menneskesønnen skal komme i sin Faders herlighet med sine engler, og da skal han betale enhver efter hans gjerning. Sandelig sier jeg eder: der er noen av dem som står her som ikke skal smake døden før de ser menneskesønnen komme i sitt rike" (Matt. 16, 27-28). Man går ut fra at Kristus her taler om den forestående dom på den ytterste dag, hvor han selv kommer igjen som dommer. Henvisningen til at der er noen som ikke skal dø før det skjer, forståes som en angivelse av tidspunktet: blant dem som ennu skal være levende på den ytterste dag er der noen som allerede lever. Ut fra denne oppfatning må man si: disiplene er alle døde og den ytterste dag er ennu ikke kommet, altså tok Jesus feil.
Men evangeliet gir selv gjennom den måte det er komponert på, med vidunderlig kraft et billede av hvordan dette ord virkelig er gått i oppfyllelse. Umiddelbart efter det siterte ord følger videre: "Og seks dager efter tar Jesus Peter og Jakob og hans bror Johannes med seg og fører dem avsides opp på et høyt fjell. Og han ble forklaret for deres øyne, og hans ansikt lyste som solen og hans klær ble hvite som lyset." Der stod altså noen som hadde vært tilstede da Kristus sa at noen ikke skulle dø før de så menneskesønnen komme i sitt rike. Moses og Elias er de to engleskikkelser ved hans side. Og enhver blir betalt efter sine gjerninger. Selve opplevelsen av forklarelsen er nemlig en gjengjeldelse: i den måte som han opplever den på speiles hver enkelt disippels indre liv. Å se den forklarede Kristus er guddommelig lønn, og å oppleve ham uklart eller slett ikke en guddommelig straffedom.
For de tre disipler på forklarelsens berg er Kristi gjenkomst allerede begynt, selv om Kristus ennu ikke er død. Også den ytterste dag er kommet for dem. Spiren er lagt, og nu vokser underet, den kommende menneskesønn i menneskehetens skjød.
I Oljeberg-apokalypsen hvor det heter: "Denne slekt skal ikke forgå før alt dette er skjedd", avdekker Kristus for sine disipler billeder av en stor verdensdom, og i midtpunktet står billedet av menneskesønnens komme. Her er det ikke det rolige lys fra forklarelsen, men torden og lyn som gir uttrykk for stemningen. Menneskesønnens komme skildres i uværsbilleder: "Som lynet utgår fra østen og lyser like til vesten, således skal menneskesønnens komme være" (Matt. 24, 27). "Og som Noahs dager var, således skal menneskesønnens komme være" (Matt. 24, 37). Lyn og stormflod skal være tegnet på menneskesønnens "komme" - slik heter det i den almindelige oversettelse. (Luthers oversettelse har "fremtid", Zukunft). Men det greske ord fører oss mere i åndelig retning. Der heter det parusia, som betyr "nærvær" og ikke fremtid eller komme. Det betegner et nærvær som gjør seg gjeldende med kraft, som trer frem fra bakgrunnens mørke i klart forgrunnslys. Likesom blomsten allerede er nærværende i knoppen, også før knoppen er sprunget ut, men først blir fullt nærværende når knoppen åpner seg, slik forholder det seg også med menneskesønnens "komme": Menneskesønnen er nærværende, men inntil videre skjult, som planten sover i frøet. Men engang vil han være helt nærværende og fullt utfolde sitt vesen. Når dette skjer, er det forbundet med veldige rystelser av alle ting. Når spiren bryter ut av frøet, trenger den med uhyre kraft gjennom jordskorpen. Det som her kjemper seg ut i det fri er som dynamitt, som skaffer seg plass gjennom store eksplosjoner.
Dermed begynner den apokalypse som Kristus gir sine disipler. De står foran templet i Jerusalem, hvis harmoniske murmasser er et symbol på den kosmiske lovmessighet. Likesom de vise byggmestre har dannet templets former, er livets former i kosmos og i menneskeheten engang blitt formet i vidunderlig harmoni av verdensbyggmesteren. Disiplene forstår her ved synet av templet den betydning det har som symbol på verdensbygningen. Men mesteren sier: "Sandelig sier jeg eder, her skal ikke levnes sten på sten som ikke skal brytes ned" (24,2).
Hva Kristus her uttaler, er en profeti, men en meget større profeti enn om den bare angikk Jerusalems ødeleggelse. Det er en åpenbaring av hele den fremtidige verdensutvikling,som vil bringe kaos i stedet for orden, og hvor alle gamle former og sammenføyninger vil bli sprengt. Et usynlig sprengstoff vil innenfra tilintetgjøre alt som fra gammel tid syntes så fast bygget. At Titus' legioner vil ødelegge Jerusalem og Salomos tempel er kun et historisk symbol på det som skal skje i hele verdensutviklingen, og er i denne betydning også inneholdt i de profetiske ord som Kristus taler.
Kristus uttaler til å begynne med kun selve det lovmessige i det forestående kaos. Men så spør de fire disipler på Oljeberget, hvorfra de kan se ned på templet: "Si oss hvor og når det vil skje". De begynner å ane sammenhengen mellom Kristusvesenets egen skjebne og verdens skjebne, og spør ut fra hvilke tegn man kan erkjenne når denne dobbelte verdenskrise inntrer. Luther oversetter: "Hva er tegnet på din fremtid (ditt komme) og verdens ende?" I den greske tekst står parusia. Disiplene spør altså efter kjennetegnet på at Kristusvesenet vil gjøre sin kosmiske makt gjeldende: "Hva er tegnet på ditt nærvær?" Hvor Luther skriver "verdens ende", har den greske tekst "fullendelse av æonen". "Verdens ende" betegner en endelig avslutning, og forestiller man seg det materielt, er det verdens undergang. Fullendelse av æonen er avslutningen av en periode og samtidig utgangspunktet for en ny. Det samme ord som det greske æon levet ennu i mellomhøytysk som ewe, som senere ble til Ewigkeit (evighet). Det gamle ord vakte forestillingen om et kretsløp, som alltid har vært billedet på evigheten. Man så for seg verdensutviklingen som en rekke av kretsløp. Disiplene forstår at et stort verdens kretsløp, en æon, er utløpt, og at en ny verden skal fødes av den gamles trengsler. De føler at Kristus selv i sitt vesen bærer det som bringer det gamle til fall og lar det nye oppstå.
Nu begynner Kristus den store apokalyptiske belæring: ja, det er mitt vesen som skal gjøre krisen i verden åpenbar. Men dere må lære å skjelne. Der finnes krefter i verden som dere ikke må forveksle med de krefter som virker i meg. Hos Mattheus står her: "For mange skal komme i mitt navn og si: jeg er Kristus, og de skal forføre mange". Men i Markusevangeliets greske tekst finner man en betydningsfull avvikelse. Der står nemlig: "Mange skal komme i mitt navn og si jeg er" (Mark. 13, 6) Det greske ego eimi kan oversettes med jeg er jeget.
Jeg-impulsens oppvåkning i menneskeheten er det usynlige sprengstoff som fremkaller eksplosjonen og bevirker at der ikke blir sten tilbake på sten. Inntil da har menneskene gått opp i fellesskapet, folk og familie. De gamle samfunn ble holdt sammen av gamle former, lover og sedvaner. I det øyeblikk den enkelte, individet, blir seg selv bevisst, er spiren til oppløsning lagt, og alles kamp mot alle begynner langsomt å utvikle seg.
Men det knytter seg en hemmelighet til dette våknende jeg. For i dette ligger jo den verdighet og frihet som mennesket skal kjempe seg frem til, slik at det i indre selvstendighet, kun støttet på seg selv, kan virkeliggjøre sitt menneskevesen. Ved begynnelsen av utviklingen står fellesskapet av mennesker som ennu ikke er blitt jeg-mennesker. Derefter følger fellesskapets oppløsning i lutter adskilte og isolerte enkeltmennesker. Og til slutt åpnes veien til et nytt fellesskap av frie jeg-mennesker, til et samfunn av høyere art. Det finnes altså to stadier i utviklingen av jeget, oppløsningen og oppfyllelsen. På det første virker
jeget i sitt lavere aspekt. På det siste har det lavere jeg opptatt et høyere guddommelig innhold i seg. Det høyere jeg, som er et guddommelig vesen, det som kalles menneskesønnen, lever nu i det lavere jeg. Når menneskene blir modne til å føde det høyere jeg i seg, da tar de Kristusvesenet opp i seg. Kristus er det høyere jeg for hvert menneske; han er det guddommelige vesen som vil la sin kraft strømme inn i hvert menneskejeg.
Meningen med den belæring som Kristus gir disiplene på Oljeberget er, at når den tid kommer da menneskeheten står i jegets tegn, da gjelder det om å kunne skjelne mellom de jeg'er som bare er avgrensede menneskelige enheter, og dem som allerede har begynt å oppta det guddommelige innhold i seg, som i fremtiden skal være det som forbinder og skaper et nytt fellesskap mellom de enkelte. Menneskene kommer i jegets navn og sier: jeg er jeget! Men det kan være en illusjon. Så lenge jeget bare er menneskelig, er det ennu sprengstoff og spire til ødeleggelse, det later kun som om det har å gjøre med Kristus og vil ta et førerskap som ikke tilkommer det.
Mattheus-evangeliets versjon, hvor det heter at mange vil stå frem og si: "Jeg er Kristus!", henviser til slike begivenheter som i likhet med ødeleggelsen av templet i Jerusalem likesom er symbolsk for hele verdens tilstand. Det vil fremstå falske Kristus-skikkelser. I grunnen er allerede den en falsk Kristus som bare ut fra sitt almindelige jeg gjør krav på å være fører, selv om han ikke påberoper seg Kristi navn. Det finnes falske Kristus-skikkelser i vår tid, hvor den hemmelighet at Kristus vil være det høyere jeg i mennesket, åpenbarer seg i karikatur. Vi står midt inne i det kaos som følger med oppvåkningen av jeget.
"Kriger og krigsrykter", "hungersnød og jordskjelv" fyller verden, når jegets sprengstoff kommer i bevegelse. Det behøver ikke nødvendigvis være ytre kriger. Ytre kriger og jordskjelv er bare fortettelsen av tilstander som råder i menneskets indre. Slik som man egentlig ikke kan si at det er blitt fred efter de to verdenskriger, slik er krig og jordskjelv den normale tilstand i jegets tidsalder, så lenge jeg-menneskene ennu ikke har kunnet oppta det høyere jegs innhold i seg.
Hele den nyere menneskehets historie ikke i enkeltheter men som helhet er en oppfyllelse av den profeti som Kristus gav sine disipler på Oljeberget. "Og fordi lovløsheten tar overhånd, vil kjærligheten bli kold hos de fleste" (Matt. 24,12). Disse ord kunne man skrive over de siste århundrers indre historie. Men det er ingen som helst grunn til å opprøres over den voksende lovløshet og mangel på kjærlighet hos menneskene. Kristus forutsier ikke enkeltheter i fremtiden, men åpenbarer kosmiske lover. Kjærligheten var engang en naturkraft i menneskene, en kunst som de eiet uten egen fortjeneste. Senere måtte de gi disse kjærlighetskrefter som betaling for ervervelsen av jeget. De er den dyre pris som kreves. Først når det er skjedd, begynner kjærligheten å være en kunst som mennesket må lære seg påny ut fra sitt vesens grunn.
Så fortsetter evangeliet: "Men den som holder ut inntil enden, han skal frelses" (Matt. 24,13). Også her gjelder det om å frigjøre seg for den plumpe materialistiske oppfatning som Luther og hans efterfølgere har lagt i disse ord. Det ord som oversettes med "enden", to telos, er et mysterieord. Det betyr ikke ende i betydningen "opphør", men målet på en vei, det siste stadium av en rekke trinn som må gjennomvandres. Med ordet telos betegnes den innvielse som ble foretatt i mysteriene. Det er også meningen med ordet slik det brukes i vers 6: "For det må skje, men enden er ikke enda". Evangeliet ,betegner de lidelser som følger med jeg-kaoset som en innvielse, som kan bringe mennesket til å nå et indre mål. Det laveste punkt i det ytre er samtidig målet for den indre utvikling. Den som er istand til å bære prøvelsene helt til dette laveste punkt, for ham begynner den indre utvikling oppad. I Luthers oversettelse sies: "han vil bli frelst". Dette ord er i løpet av de siste århundrer blitt en av de verste anstøtsstenene i det religiøse liv og har vært utgangspunktet for egoismen i religionen. Det tilsvarende greske ord betegner en helbredende virksomhet. Den som består prøvelsene, vil finne helbredelse. Det lavere jegs spyd sårer menneskene, som det såret Amfortas i Gralsagnet. Men det samme spyd i den renes hånd helbreder såret. Det lavere jeg, som bare river mennesket ut av fellesskapet, gjør syk, men det høyere jeg bringer helbredelsen. Men den kommer ikke før krisen, lavpunktet, to telos er nådd.
Straks efter tales enda en gang om telos: "Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vidnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme" (vers 14). Uttalelser som denne blir idag lett offer for den groveste og platteste materialisme. Visse amerikaniserte selskaper som f.eks. de "alvorlige bibeistuderende"- som bare representerer ytterpunktet av en materialistisk bibeloppfatning - forstår setningen slik: "Evangeliet" er det trykte bibelord. Når den dag kommer at det er lykkes de forente bibelselskaper å utgi Bibelen på alle verdens sprog og få den utbredt til hvert eneste lille sted på jorden, da er dette et tegn på at den ytterste dag er nær. Og da man i våre dager nesten har nådd dette mål, anser man den tid vi lever i for verdens siste: "Da kommer enden".
Selv om man på ingen måte vil bestride det velsignelsesrike i den utbredelse av det trykte bibelord som boktrykkerkunsten har muliggjort, må man på den annen side beklage at det i materialismens tidsalder, efter at man har glemt evangeliets oversanselige opprinnelse, ikke er blitt annet tilbake av det evige evangeliums uskrevne gudsord enn den trykte bokstav og den forgjengelige bok.
"Evangelium" inneholder ordet angelos, engel. Evangelium er "den guddommelige innvirkning fra engleriket". På to måter virker englene i menneskets liv. Den ene måte ser vi hos barna. Der er jeget ennu ikke tilstede, og i dets sted virker englene. Når et menneske helt er blitt jeg-menneske, kan det ikke vende tilbake til den tilværelse det hadde som barn. Allikevel sier Kristus med sitt ord om å,"bli som barn", at menneskene skal oppta englenes virke i sitt liv. Ved at mennesket gjør sitt eget jeg til bærer av det guddommelige og åpner seg for det høyere Kristus-jeg, opptar det realt "evangeliet" i seg. Det høyere jeg kommer mennesket imøte i en engels skikkelse. Kristus sender sin engel foran seg på veien inn i menneskets indre. Det er "evangeliet om riket". Riket er det indre kongedømme. Den indre hersker og konge er det høyere jeg, det vil si Kristus. Den nøyaktige ordlyd i den greske tekst er: "Dette evangelium om riket skal forkynnes..." Det refererer seg til den foregående setning: "Den som består prøven inntil telos, han skal motta den helbredende kraft." Allerede det å vite om målet, telos, om de nye livskrefter som springer frem når tilværelsens nullpunkt er nådd, er en styrkende virkning av disse livskrefter og en hjelp fra engleriket. Selve skjebnen blir en forkynnelse av dødens og oppstandelsens hemmelighet, av prøvelser og seieren over dem, av sykdom og helbredelse. Det vil altså først vekkes en bevissthet i sjelene om at verdenskrisen er inne, og derefter vil selve krisen, telos, komme. Men denne krise er ikke bundet til et bestemt tidspunkt. Hvert enkelt menneske gjennomgår den for sitt vedkommende til sin egen tid.
Det svevende og bølgende som kjennetegner de bilder hvor Kristus gir sin apokalyptiske belæring, som først og fremst beskjeftiger seg med de indre sjelelige opplevelser som menneskene vil gjennomgå, er et uttrykk for det bølgende, strømmende som den åndelige verden selv er fylt av. Det billedmessige forsterkes.
"Når I da ser ødeleggelsens vederstyggelighet, som profeten Daniel har talt om, stå på hellig grunn... da skal de som er i Judea flykte opp på fjellene" (Matt. 24,15). Dette ord har man som oftest forstått historisk som en hentydning til den krenkelse av templet som gikk forut for dets ødeleggelse, nemlig at Caligula lot sitt billede oppstille i det allerhelligste. Allerede Daniel hadde talt om "ødeleggelsens vederstyggelighet", og allerede en gang før Kristi tid var profetien blitt oppfylt, da det allerhelligste ble skjendet ved at Antiochus Epiphanes trengte seg dit inn. Han ble kastet tilbake ved makkabeernes oppstand.
Men også her går det apokalyptisk-profetiske bilde langt ut over historiske enkeltheter og åpenbarer et urfenomen i menneskehetens tilblivelse - selv om dette urfenomen har funnet en særlig symbolkraftig oppfyllelse i slike historiske begivenheter.
Da syreren Antiochus Epiphanes og senere romeren Caligula skjendet templets allerhelligste, trådte en annen kultisk verden i konfrontasjon med den som levet i jødedommen. Antiochus var en forløper og Caligula selve representanten for cæsar-dyrkelsen. Et historisk symbol ble virkelighet. Det som Luther oversetter med "ødeleggelsens vederstyggelighet", bdelygma eremoseos, betyr mer nøyaktig "isoleringens avskyelighet", sagt med andre ord: karikaturen av jeget, den indre hersker. Det greske ord eremosis er beslektet med eremitt og betegner den indre isolering og ensomhet. Den romerske keiser var en grandios historisk symbolisering av det lavere jeg. Dette prinsipp lever i alle de mennesker hvor jegimpulsen åpenbarer seg som selvfølelse og egoisme. Men også templet med sitt allerhelligste er et symbol på mennesket. Paulus sier jo: "Vet I da ikke at eders legeme er et tempel for den hellige ånd?" Menneskelegemet er templet. Hvis jegimpulsen våkner i mennesket i sin lavere form, da reises Cæsars bilde i dette tempels allerhelligste, og Ødeleggelsens vederstyggelighet står på det hellige sted. Det som skjedde i Jerusalem under Antiochus og ennu mere under Caligula, var som et ytre signal til antennelse av en ild som bredte seg over hele jorden. Når ødeleggelsens vederstyggelighet blir synlig, sier Kristus til sine disipler, da skal enhver som befinner seg i Judea flykte opp på fjellene.
I Johannes Åpenbaring, den "store Apokalypse", vil ingen, når det er tale om det nye Jerusalem, tenke på den geografisk bestemte lille byen Jerusalem. Og på samme måte menes i den "lille Apokalypse" med Judea et indre landskap. Slik som det ytre Judea er det land hvor Kristus ble født, er det Judea som her menes, jeg-menneskets land. Overalt hvor et jeg-menneske lever, der er Judea. Der gjelder det om å flykte opp på fjellene, når tegnet viser at krisen begynner. Jeg-mennesket må søke veien til en høyere bevissthet. Kun ved å betre den kan det finne redning i krisen. Og hver enkelt skal knytte an til den situasjon, som den vei han hittil er gått har forberedt i ham. "Den som er på taket, må ikke stige ned for å hente noe fra sitt hus, og den som er ute på marken ikke vende tilbake for å hente sine klær" (Matt. 24, 17-18). Det er gjort uendelig mange trivielle forsøk på å forstå disse og lignende ord. De er helt uforståelige, hvis man ikke tar dem som billedlige, imaginative skildringer av bevissthetstilstander. To slags mennesker skildres, de som mest lever i sin tanke og for hvem livet hovedsaklig utspiller seg i hodets virksomhet, og de som lever i et mere følende samliv med naturen, og hvis sjeleliv er mere forbundet med hva som skjer i tingene omkring dem. Den ene type skildres billedlig som den som befinner seg på taket hodet er for legemet hva taket er for huset - og den annen som den som er ute på marken. Veien til den høyere bevissthet - opp på fjellene fører likesåvel gjennom tenkningen som gjennom opplevelse av naturen; den enkelte må bare ha mot og kraft
til å gå sin vei tilende og ikke la seg forvirre av noe. Han må ikke la seg skremme tilbake i seg selv, men modig forsøke å trenge videre frem.
Verden ligger i fødselsveer. Det er den nøyaktige betydning av ordene: "Dette er begynnelsen til veene". I et viktig håndskrift av Markusevangeliet står det kort og knapt disse tre ord: archai odinon tauta, som kan oversettes med: "De første begynnelser (ur-begynnelsene) til veene er det". Med dette er sagt noe langt mer enn at her begynner et eller annet. Ur-begynnelsene eller opprinnelsene, archai, er åndelige vesener (Luther oversetter det ofte med "fyrstedømmer") som står over engler og erkeengler. Mens englene er førere for de enkelte mennesker og erkeenglene for folkene, er archai tidsperiodenes ånder. Når en ny tid skal fødes, da ligger tidsåndene, ur-begynnelsene, de "store mødre" i fødselsveer. Det er de rystelser som griper alt som er til. Man kunne derfor oversette de tre monumentale ord hos Markus slik: "Dette er noe som skjer i tidsåndenes rike, de som ligger i fødselsveer og føder den nye verden."
Når evangeliet nu fortsetter: "Men ve de fruktsommelige og dem som gir die i de dager," så er dette et ord som både gjelder for åndens rike, for sjelens og for de jordiske mennesker. I den åndelige verden er det selve tidsåndene som er svangre og som ligger i veer. Ikke bare menneskene, også gudene lider i en verdenskrise. På det sjelelige område er de mennesker svangre hvor menneskesønnens, åndsmenneskets fødsel skal til å foregå. Hvert menneske må som den kvinne som skal føde, utholde de veer som følger med. Først i sin tredje betydning gjelder et slikt ord de fysiske fødsler, som skjer i den verdenskrise som oppstår når jeget skal fødes. Det kaos som i våre dager hersker på det seksuelle område og kvinnens rolle i vår tid, kan gi oss antydninger om hva som menes med dette verop over de svangre og dem som gir die.
De trengsler som sjelene må gjennomgå i krisens tid, betegnes med det greske ord thlipsis. Det uttrykker en art sammenpresning og søndermaling av sjelene. Disse depresjoner er bare en sykelig forsterket form av en tilstand som griper alle mennesker. Den er en av de former hvor fødselsveene kommer til uttrykk. Skjebnen presser så å si sjelene ut av kroppen på menneskene. Den som ikke med indre anstrengelse streber efter en høyere bevissthet, blir ved ytre skjebneslag og ved trykket av den stemning som hviler over tiden, presset ut av den gamle bevissthetstilstand. Menneskene vil enten på den ene eller den annen måte bli nødt til å betre det åndelige område. Enten skjer det i solens klare lys - mennesket trer inn i det som i en have og kan plukke dens frukter - eller om vinteren og i kulde, under Saturns tegn i stedet for under Solens ("på sabbaten", Saturns dag). Enten åndelig oppvåkning eller formørkelse av ånden - noe annet valg finnes ikke lenger. Derfor heter det: "Bed om at eders flukt ikke må skje om vinteren eller på sabbaten" (Matt. 24, 20). Bed, det vil si: hjelp til med åndelige anstrengelser - enten man nå vil kalle det bønn eller meditasjon - slik at dere når opp på fjellene om sommeren og på solens dag, og ikke ender i åndelig mørke!
De indre forhold i verden undergår veldige forandringer, men mennesket ser det ikke med sine grove sanser, og tror at det alltid har vært slik. Hvis man ville tenke seg at et menneske fra Goethes tid, som jo ikke ligger så langt tilbake, plutselig dukket opp i våre dager, ville det miste pusten over det tempo og den fart vi lever i og den mengde av inntrykk og forskjellige skjebner som vi opplever. Vi begynner å forstå noe av hva som menes med at disse dager skal bli "forkortet" (Matt. 24, 22). Hvis vi, slik som jeg-krisen efterhvert vil utvikle seg, skulle gjennomleve alle disse inntrykk med den samme intensitet som det langsomme tempo ennu for hundre år siden gjorde mulig, da måtte vi dø tusen ganger. Hvis man kunne tenke seg at en greker fra Homers tid kunne se på himmelen med et nutidsmenneskes øyne, da ville han si: hvorfor er solen og månen blitt formørket? Hvor er stjernenes lys? (jfr. Matt. 24, 29). Vi mener i vår tid at solen lyser, fordi vi ikke har noen anelse om den lysmakt man så stråle om Helios' vogn.
Slik åpner det seg en helt ny forståelse både av den store og den lille Apokalypse. Vi behøver ikke å vente på de tegn som skal skje på himmelen. Vi står midt i dem. Når vårt syn forandres, forandrer verden seg. Verdener går under, fordi mennesket blir blindt og ikke lenger ser dem. Verdener er gått under. Er ikke grekernes Olymp og de norrøne folks Valhall gått til grunne i en verdensbrann? Vi lever på ruinene av en verden som er gått til grunne. Men av ruinene skal en ny verden oppstå.
Menneskesønnens komme er den nye utvikling som finner sted midt i undergangen. Det er av stor betydning at man kan føle de to sider ved det som her skjer. Det foregår på samme tid inne i mennesket og der ute i kosmos. Kristus er tilstede i jordtilværelsen. Ved sin oppstandelse og himmelfart er han nærværende i eterform innenfor jordsfæren. Hans gjenkomst betyr ikke et nytt komme, men overgangen til en ny tilstand. Og denne nye tilstand er avhengig av det som lever i menneskesjelene. Hvis menneskene vedblir å være som de er, da finner Kristi gjenkomst ikke sted. Hvis Kristus ikke lever i menneskene, vil de ikke kunne se ham komme i "himmelens skyer" (Matt. 24, 30). Kristi gjenkomst vil ikke kunne sees med ytre sanser, som jo ikke ville kreve noen indre sjelelig forvandling. Først når menneskesønnen fødes i mennesket, vil det være i stand til å se menneskesønnen Kristus. Kristus i mennesket er det øye som ser ham i kosmos.
Den oppstandne Kristus i kosmos gjennomgår også forvandlinger. Det er en uløselig sammenheng mellom hans tilværelse i det ytre kosmos og menneskesønnens tilblivelse i menneskets indre. Og de forvandlinger som Kristus gjennomgår efter sin oppstandelse og himmelfart, henger også sammen med kristendommens utvikling. Dette kan man få en anelse om gjennom et billede.
Når et frø legges i jorden, må det først gjennomgå et stadium av mineralsk liv, før det bryter gjennom jorden og begynner sitt levende eteriske liv idet bladene utvikles. Kristus er senket ned i jorden som et frøkorn. Urkristendommens katakomber var et virkelig uttrykk for Kristi og kristendommens tilstedeværelse i jordens skjød. Og de tider som fulgte frem til vår egen, hører ennu helt til den mineralske periode, til kristendommens "petrinske" liv i jordens grunnfjell (Petrus = klippen). Kristus er ennu i graven. Men lik frøkornet vokser han opp og bryter gjennom jordskorpen og når frem til lyset. Og i det øyeblikk Kristusvesenet bryter gjennom det petrinske og vokser inn i det eteriske, er den tid kommet da Kristus blir synlig i skyene - ikke her eller der, men som et lyn som lyser fra øst til vest. Også mennesket er en del av jordtilværelsen. Også det er den jordbunn som det eteriske liv vil bryte igjennom. I menneskets sjel vokser spiren til åndsmennesket og utfolder seg under fødselsveer. Det er av største betydning for menneskeheten at der på det tidspunkt da jordskorpen gjennombrytes, finnes mennesker hvor det lavere jegs jord sprenges, slik at Kristus i mennesket kan møte Kristus i skyene. Da har veene ikke vært forgjeves, og verden er ikke gått under uten for å oppstå på ny. Da har det kaos som ble skapt ved jegets dynamitteksplosjoner vist seg å være fruktbare.
Derfor er det en av de viktigste oppgaver i vår tid å befri det apokalyptisk-profetiske element i evangeliene fra alle materialistiske forvanskninger og gjennom en riktig forståelse av evangeliene utvikle en ekte apokalyptisk forståelse. Dette er foreløbig kun mulig som en første begynnelse. Gjennom en åndelig forståelse av det apokalyptiske i evangeliet vil man kunne nå frem til å forstå hva som virkelig foregår i vår tid. Først når man forlater den grovt materialistiske fortolkningsmåte og ikke lenger søker profetier om enkelte bestemte ting som skal oppfylles, ser man i hvilken grad vår tid bærer apokalyptiske trekk. Vi befinner oss under den sky hvor menneskesønnen vil åpenbare seg. Jeg-krisens tid er inne, og tiden for jegets gjennombrudd er nær. Derfor må vi med alle krefter forsøke å lære den kunst å forstå den åndelige betydning av tidenes tegn. Og dit kan vi nå hvis vi arbeider oss ut av den materialistiske blindgate og frem til en åndelig forståelse av evangeliet som det opprinnelig var ment.

(Artikkelen er hentet fra Emil Bock: "Das Evangelium. - Betrachtungen und Übersetzungen" og her gjengitt noe forkortet, med velvillig tillatelse av Verlag Urachhaus, Stuttgart).






TIL TOPPEN AV SIDEN