*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

MEN BALDER SKAL KOMME TILBAKE

Av Ernst Sørensen

I "Indledning til Folkeeventyrene" (1852) har Jørgen Moe gjort rede for sitt syn på eventyrenes historiske tilblivelse, motivenes vandringer og deres særegne nasjonale ikledninger. Denne lille avhandlingen er ikke særlig original. Den bringer ikke noe nytt ut over det Jacob Grimm allerede hadde fremlagt i sin "Deutsche Mythologie" (1835). Dette grimmske syn på eventyrene har Moltke Moe resymert slik:
"Grimm saa i Eventyrene rester af aeldgamle Myter, Gudesagn, som i Tidernes Løb har mistet sit religiøse lndhold og er sunket ned til ren Poesi. Fandt han det samme Eventyr hos forskjellige Folk af den indoeuropeiske Race, saa forklarede han det Forhold som en Arv fra Racens forhistoriske Fællestid. Han brukte derfor Eventyrene til at rekonstruere og utfylde de gamle hedenske Gudelærer og til at bestemme Slegtskabsgraden mellem Folkene - omtrent som den sammenlignende Sprogforskning bruger sine Gloser og Lydforhold. "
I siste halvdel av det 19. århundre avløses den grimmske metode av den etnologiske eller antropologiske, som er en slags videreføring av Darwins utviklingslære - båret frem av tidens ustyrlige utviklingsoptimisme: Folkeslagene er ikke, som de gamle myter forteller, sunket ned fra gullalder, gjennom sølvalder, kobberalder og jernalder til stadig større åndelig armod. Nei, alle folk utvikler seg, men ikke i samme tempo. Noen blir stående igjen på bevissthetstrinn som de progressive forlengst har forlatt, og hos disse primitive folk kan vi den dag i dag finne levninger av trosformer og skikker som engang var levende hos våre egne forfedre.
Moltke Moe, som med visse forbehold aksepterte dette syn, gikk dog et skritt videre. Han så slik på det:
Selvom man godtar at det irrasjonelle og naturstridige i mytene er levninger av en primitiv bevissthetsform, så har man ennu ikke noen forklaring på hvordan dette irrasjonelle element er oppstått i sjelelivet. Moltke Moe hevder at det henger sammen med fantasiens overveldende makt hos de primitive. Forstanden er ennu ikke blitt en selvstendig kontrollerende instans, men virker sammen med fantasien i uklar blanding. Derfor har de så vanskelig for å skjelne mellom fantasi og virkelighet. Og han finner denne tilstand igjen hos barn på et visst alderstrinn (Det enkelte individs utvikling fra barn til voksen er til en viss grad en gjentagelse av slektens utvikling fra primitiv til sivilisert). "Roper en liten treåring som for første gang får øye på den glitrende stjernehimmel: "Nei, far, se alle de blanke spikerhodene på himmelenl", så skiller syn og slutning sig ikke fra den mytiske tankeforms, til tross for at guttens fantasi opererer med et kulturprodukt som spiker".
Altså: Når de gamle "primitive" grekere ville skildre menneskets løsrivelse fra den mytiske billedbevissthet og fra kreftene utenfor seg, og gjør det i billedet av Prometevs som røver ilden fra gudene og lar den flamme mot gudene selv, så er dette en slags spikersuppe, brygget ihop av en fantasi som ennu ikke er underlagt forstandens kontroll. Billedet uttrykker ingen virkelighet, for virkelig er bare det man kan gripe med sin sansning og sin fantasiløse forstand.
Dette er den bastante 80-års materialismes bidrag til myteforskningen. Hvor overmektig sterk denne tidsstemning var, er Moltke Moe selv det beste eksempel på. Han var nemlig ingen inntørket intellektualist, men et spill levende menneske, i sitt viden skapelige syn mere fordomsfri og bevegelig enn mange av sine samtidige, og som kunstner levende og følsom, når bare ikke sprogpolitikken red ham og gjorde ham blind og døv for sproglige og stilistiske nyanser.
Den foregående generasjon levet i et gunstigere åndelig værlag som gjorde det mulig for dem å oppleve de mytiske billeders åndelige innebyrd og fantasiens rolle som formidler av en høyere virkelighet. Således var f.eks. Jørgen Moe helt innforlivet med Goethe-tidens estetiske syn. Dikteren skulle skildre tingene slik at idéen, den høyere virkelighet, lyste frem. I et brev til Asbjørnsen, vedlagt diktet "Slædefart" kommer dette tydelig frem: "Du vil se at Digtet stræber efter Virkelighedens objektive Poesi. Ikke allesteds er et virkelig konkret Livsbillede (eller Naturbillede, quod item est) hvad det vilde være". Skapningen sukker efter å bli åpenbaret for Guds barn, sier han videre. " Den vil befries og udfolde sig i Former som ere dens ldéer identiske". Og denne befrielse fra det tilfeldiges trykk er dikterens sak. Han skal "lade hvert Livsbilleds Grundidé fremtræde med den Magt der fjerner alt uvedkommende og tilfældigt."
Det er ut fra dette syn han sier om eventyrene: "Saa mange som bekjende den Tro at Poesiens Vesen er et Indblik i det nødvendige i Tilværelsen og dens Virkning dettes Befrielse fra det Tilfældiges Tryk, vil vist være enige om at sætte Æventyret høit blandt de forskjellige Digtformer."
Jørgen Moe skriver dette til Asbjørnsen efter å ha gjennomstridt en åndelig krise, en ørkenvandring uten billig trøst og gudelig svada:
"Jeg har forsøgt at drømme mig inn i min Barneverden igjen, hver Busk, hver Høi og Dal, ja hver Steen er jo et Symbol af den Tids Leg, - men uvilkaarligt paatrænger sig mig straks Sammenligningen mellem nu og da, og de glade Barndomsdrømme, disse lyslokkede Alfer, som jo alle have bidt af lduns evigforyngende Æble, staa med Taarer i Øinene og blegnet Kind
Det er efter denne krisen han vender tilbake til eventyrarbeidet med ny kraft og nytt syn:

"Hvad aapner Porten til mit første Smil?
Min første Graad, jeg higer saa derefter?
Hvor længselshed jeg brænder Flammeild,
skal du fortære mine bedste Kræfter?
Nei, jeg har Troens Nøgle - rask med il.
Med Alvor jeg på Maalet Blikket hefter,
tilvisse lutret Underlandet stige
skal frem af Hjertets Dyb som Naadens Rige."

Jørgen Moe uttaler her en åndelig lov i enkle, poetiske vendinger. Det som i barndommen er åpenhet, friskhet og umiddelbarhet overfor livet, er der som natur og noe som er typisk for alle sunne barn. Denne åpenhet er heller ikke fri, men bundet. Barnet er under tvang av sine inntrykk, viljeløst hengitt til omverdenen.
Den åpenhet og renhet i synet som er tilkjempet hos det voksne menneske er ikke typisk og bundet, men individuell og fri. Det er høyere, forvandlet natur, det er nåde.
Det er vel neppe noen tilfeldighet at det første eventyrmotiv Jørgen Moe behandler i "Indledning til Folkeeventyrene" (1852) nettopp gir uttrykk for denne lovmessighet. Han nevner sagnet om Amor og Psyke som går igjen i flere norske eventyr, bl.a. i "Østenfor sol og vestenfor måne" og i "Kvitebjørn kong Valemon".
Prinsessen i "Kvitebjørn kong Valemon" drømmer om "en gullkrans som var så deilig at hun ikke kunne leve, om hun ikke fikk den". Her lever eventyret som helhet allerede i anslaget, vi får et glimt av fullendelsens lyd, av "Livets krone" allerede før kampen om den er begynt. Den er der hos barnet som uskyld og himmelsk glans og liv i overflod, men som ubevisst natur, svøpt i dis og drøm, ikke som tilkjempet individualisert åndsform. For å oppnå dette må mennesket rives løs fra uskyldens verden, stige ned i legemligheten og jordens mørke og ta det dyriske på seg. For gullkransen er i kvitebjørnens vold. Bare ved å forbinde seg med ham på riktig måte kan prinsessen vinne den. Og så bærer det da på kvitebjørnens rygg inn i mørke skogen, hvor intet utsyn lenger er mulig, hvor helheten er borte, man ser ikke skogen for bare trær.
Nu avhenger alt av hvordan mennesket tar verden på seg, hvordan det bærer nødvendigheten. I kongsdatteren hos kvitebjørnen møter vi i første omgang det menneske som ikke kan forsone seg med mørket og ensomheten og derfor heller ikke fruktbargjøre sin situasjon. Hun lenges tilbake til barndommens paradis, lever i fortiden og lar dagens og øyeblikkets muligheter gå seg forbi. Derfor blir det ingen virkelig jeg-utvikling i henne, ingen kjernedannelse, ingen blivende frukter. De tre barn hun føder blir straks tatt fra henne igjen.
Hun lever tett ved siden av sin "bedre halvdel", den deilige prinsen som eier gullkronen, men hennes svake jordbundne jeg kan ikke se ham, for om dagen er han i dyreham og om natten hyllet i bevisstløshetens mørke.
Men det jeg-svake, svermeriske menneske som ikke ved egen bevisst innsats kan gjøre det åndelige nærværende i seg som potensiell skapende kraft i dagliglivet, vil ofte være fristet til å søke benveier for dog å få et glimt av "den annen verden". Slike mennesker er utålmodige, de kan ikke vente til de har fått olje på lampen og sitt eget lys tent. De skaffer seg en liten lysstump fra en eller annen og tenner den åndelige nyfikenhets lys. Det kan gi dem et glimt bak forhenget, men nettopp fordi de selv ikke har noe indre lys å møte opplevelsen med, blendes de slik at verden blir mørkere og ensomheten større efterpå. I Fausts møte med Jordånden har Goethe gitt denne situasjon i sin urbilledlige form.
Meget fint antyder eventyret at det er et urent lys prinsessen tenner. Det setter flekker, det drypper talg ned på prinsens panne. Og nu blir han helt borte for henne. Hun blir helt ensom, er kommet på bar bunn, åndsforlatt som et moderne menneske. Og dog er hun kommet et skritt videre på veien; hun vet nu at der går ingen vei tilbake til paradiset, der går bare én vei frem. Hun må forsøke å ta livet på seg og møte alle situasjoner med den fulle og hele innsats av sitt jeg. Veien blir lang og tornefull, men efter hver prøvelse, efter hver gjennomlevet smerte, modnes noe nytt i henne; hun erobrer sine naturgivne anlegg, det skapte blir til noe skapende som gir liv i overflod. Det uttrykkes i eventyrets sprog slik at hun finner sine barn igjen: det ene "for omkring og klippet og lekte seg med en gullsaks som var slik at silke- og fløyelsremsene fløy om henne bare hun klippet i luften". Det andre "lekte med en flaske som var slik at den skjenket alt de ville ha", og det tredje barnet hadde en duk som dekket opp med alle gode retter, bare man ba den om det. I disse billeder sier eventyret at naturgrunnlaget i mennesket, "de naturlige barn", forvandles til nytt liv, når mennesket setter sin vilje inn og tar livet på seg. Individualiteten, den egentlig menneskelige kjerne i oss, er tilstede i hele sin fylde allerede i barnet. Barnet, med sin opplevelsesvidde fra det mest nøkterne, rasjonalistiske til det dypest mytiske, er ennu ikke det hele menneske, men det representerer det fullmenneskelige på naturtrinnet. Barnet er forjettelsen om dette fullmenneskelige, gullkransen svever over det. Når barnet er gjenfunnet, er gullkronen erobret som personlig eiendom. Åndslyset og åndskraften, visdommen, godheten og skjønnheten stråler fra personligheten inn i hverdagen, det himmelske og det jordiske er blitt ett. Kongsdatteren er forenet med brudgommen. Nu er det en farlig sak å forsøke å tyde eventyr. De hører ikke hjemme i fornuftens, og slett ikke i snusfornuftens sfære. I gamle dager ble eventyrets bilder opplevet i en halvt drømmende tilstand (slik man ofte kan se barn gjøre det den dag i dag), og når eventyret var slutt vekker fortelleren tilhørerne opp igjen til den nøkterne dagsbevissthet med et "snipp snapp snute, så er eventyret ute". I denne vending ligger også en tydelig advarsel mot å begynne å "snuse" på mysteriet - Eventyrets bilder lar seg ikke gripe av en statisk påståelig og stillestående forstand. De vikler seg - i stadig forvandling - organisk ut av hverandre som motivene i en symfoni. Og likesom et musikkstykke ville bli uten opplevelsesinnhold for den som satt med ferdige forestillinger om hva det skulle "bety", vil enhver skjematisk - intellektualistisk eventyrtydning berøve eventyrbilledet dets forvandlingsmuligheter, gjøre det "entydig" og dermed usant.
Således er vårt forsøk på å synliggjøre den åndelige lovmessighet i "Kvitebjørn kong Valemon" bare ett av de mange aspekter eventyret viser. Billedene i dette eventyr kan også sees som et inkarnasjonsmysterium. De er sjelen som forlater faderhuset, søker mot jorden, forbinder seg med det dyriske, taper seg selv, men finner seg igjen i sin skjebne og forener seg påny med sitt høyere jeg, sin "bedre halvdel".
Et tredje aspekt lar oss skimte selve menneskehetens urmyte, syndefallsmyten bak eventyrets billeder: Menneskehetens fall fra uskyldens verden, mot den jordbundne gjenstandsbevissthet som fordunkler klarsynet, intellektet som fortrenger den mytiske billedbevissthet - og videre kampen for å vinne disse instinktive evner igjen på det bevisste, individuelle plan.
Enda tydeligere kommer dette kosmiske aspekt frem i eventyret om "Kari Trestakk", som beeres av de naturlige, instinktive krefter (den blå stuten) gjennom gullalder, sølvalder og kobberalder (de tre skogene) inntil hun står som ribbet og ensomt menneske på jorden, må ta tre stakken på og sove i grisehuset (Sml. Den forlorne sønn i evangeliet, han som er kommet så langt bort fra faderhuset at han "må dele sin føde med svinene"). Mennesket er kommet helt ned i det fysiske, hvor et hvert utsyn til åndsverdenen er stengt. Denne tilstand heter i even tyret "Kongsgården", og Kari kan ikke riktig få øye på den, før de langt om lenge kom til "en stor haug, hvor det var en tverbratt bergvegg." (Uthevet av E. S.)
"Ser du nå?" sa stuten.
"Ja, nå ser jeg slottet tett ved, og det er meget, meget større," sa
kongsdatteren.
Nu er kongsdatteren helt henvist til seg selv, de bærende krefter er borte, blåstuten slaktes, men inne i den tomme oksehuden ligger der spirer til en ny bevissthet som hun har fått med seg fra fortiden: kobberbladet, sølvbladet og gullbladet. De blir til kobberkjolen, sølvkjolen og gullkjolen.
Hva slags bevissthet er det her tale om? Svaret ligger i de magiske ordene som Kari Trestakk uttaler idet hun svinger seg opp på hesten og blir borte for prinsens og menighetens blennede Øyne:
"Lyst foran og mørkt bak,
så prinsen ikke ser
hvor jeg rider idagl"
Idet forstandslyset bryter igjennom og fortrenger det gamle klarsyn, blir "alt som er bak", hele fortiden, liggende i mørke. Mennesket ser nu bare det som ligger rett for nesen på det. Bevisstheten får en nattside og en dagside i tiden. Og straks man har sett det, stiger billedet av Hel frem for en. Hun er sort på den ene side av ansiktet og hvit på den annen.
Sammenhengen med Baldermyten blir åpenbar.
Hvem er Balder, hva representerer han i menneskehetens utvikling? Uten den nøkkel til forståelse av mytens reelle innebyrd som Rudolf Steiner har gitt gjennom sin åndsvitenskapelige forskning, hadde ihvertfall forfatteren av denne artikkel aldri kunnet svare på det. Steiner bruker mytens egne billeder for å kaste lys over den mytiske bevissthet og dens metamorfose i menneskehetens utviklingshistorie, og han sier at Balder representerer det gamle klarsyn, alle verdener ligger åpne for ham i gullskog-glans. For denne bevissthet er naturen ennu et levende vesen, som sjelen til daglig næres og styrkes av. Men æsene vet at denne tid snart vil være forbi. Skyggen av Ragnarok ruger over Åsgard. Og Balder som kan se inn i fremtiden, har onde drømmer. Loke, Lucifer, bæreren av det nye forstandslys, driver allerede sitt lumske spill for å forberede Ragnarok. Æsene er forlengst dømt til undergang, de har giften i blodet, for Odin har engang i tidens morgen blandet blod med Loke, og det hører ikke til "den gamles stolteste minner", sier Fredrik Paasche i sin omtale av gudekvadene i Norsk Litteraturhistorie (B.1).
"Underlig hjemløs og eiendomsløs sitter han blant gudene", fortsetter Paasche, "den lette luftvandrer" (Loptir), og hvor han så viser seg, på æsenes side eller på jøtnenes, er hans vesen det samme: rapphet i tanken, løshet og list. Han kan tjene gudene med sin rådsnillhet, men hans avkom røber hans jotunblod, han er "ulvens far" - og ender som ulvens hjelper. Balders død er et verk av ham, og i Ragnarok viser han seg ved trollmaktenes side, han blir nettopp "lukkeren" (Loki) en verdensalders avslutter."
Den tidsalder som avsluttes er klarsynets, den mytiske billedbevissthets tidsalder, og den nye som innvarsles ved Balders død er intellektets selvstendige forstandsvirksomhet som er helt løst fra alle kosmiske sammenhenger.
Odin står midt mellom Loke og sønnen Balder. Han har ennu en form for billedbevissthet, for han er skaldekunstens far, men han har, som nevnt, blandet blod med Loke. Han har fått intellektets gift i blodet, og han får en sønn som er helt blind, Hod. Og det er Hod, i hvem det gamle klarsyn er helt sluknet, som Loke bruker for å gi Balder banesår.
Våpnet som Loke legger tilrette på Hods bue er mistelteinen, som er en snylteplante. Det jordbundne intellekt, som er blindt overfor alt åndelig, er en snylter på livet. Det mener seg å være fritt, uavhengig av kosmos, men det kunne ikke leve en dag i menneskets legeme og sjel uten de krefter som stadig strømmer inn fra den åndelige verden. Det bruker disse krefter i sin egeninteresse og skaper efterhvert det mørke som stenger for ethvert åndelig utsyn: Lokes ene barn er Fenrisulven som under Ragnarok skal sluke solen. Parallelt med det "selvforsynte" intellekts utvikling mot den totale åndelige blindhet, går jegets gradvise isolasjon på det følelsesmessige plan. Det kommer til et punkt hvor det bare kan nyde seg selv! Lokes annet barn er Midgardsormen som ligger i en ring rundt jorden og biter seg selv i halen.
Men forat alt dette skulle kunne skje, måtte Balder dø. Balders død er ikke bare ouverturen til Ragnarok, den er selve Ragnarok. Idet klarsynet fortrenges av intellektet, siger Ragnaroks mørke inn over jorden. Balder er hos Hel, som er sort på den ene side av ansiktet og lys på den annen. Den klarsynte bevissthet spaltes i en dagside og en nattside, det klare, våkne intellekt og en halvveis sovende, halvveis drømmende underbevissthet.
Men er da klarsynet helt borte? Nei, sier Rudolf Steiner, Balders dødsferd til Hel betyr at klarsynet er sunket ned i underbevisstheten, hvorfra det engang skal gjenoppstå. Og hvordan skal det gjenoppstå? Om det taler Voluspå i gåtefulle ord, som kanskje ikke er så gåtefulle lenger, hvis man har sett hva Balder og Hod hver på sin side representerer. Balder skal komme tilbake, gulltavler fra urold skal æsene gjenfinne i gresset, usådde akrer skal vokse, hver brist skal bøtes (bols man alls batna), Balder og Hod skal bo sammen som venner på Odins "strids-tomter " (Hropts sigtoptir).
Hvis vi - og vi mener med full rett - oversetter Odins "stridstomter" med Odins konfliktområde, ser vi klart hvilken brist det er tale om. Det er bristen i Odins billedbevissthet som er en uholdbar blanding av intellekt og gammelt klarsyn. (Jfr. alle de utspekulerte "kenningar" i skaldekvadene!)
Det er denne brist Balder og Hod skal bøte ved å bo sammen som venner. Klarsyn og intellekt skal inngå en organisk forbindelse. Det døde og drepende intellekt skal forvandles til levende og livgivende tenkning og litt efter litt til nytt klarsyn som ikke lenger er instinktivt og bundet, men individuelt og fritt. Det gamle klarsyn "kom over" mennesket uten at det selv gjorde fra eller til, det nye må erverves ved personlig innsats. (Jfr. Jonas Lies - tildels selvopplevede skildring i "Den fremsynte" av hvordan det atavistiske klarsyn kommer over hovedpersonen som "en sykdom").
Balder er hos Hel, det gamle klarsyn er sunket ned i underbevisstheten, og intellektet råder tilsynelatende grunnen alene. Men klarsynet presser på, det vil opp i bevisstheten. Den psykoanalytiske bevegelse som har bølget og skvulpet gjennom hele den siviliserte menneskehet siden århundrets begynnelse er, selv i sin mest perverterte form et uttrykk for dette press fra underbevisstheten. Et annet symptom er den stadig voksende interesse for parapsykologiske fenomener, for telepati og precognisjon, for forutanelse og forutsigelser - for alt som ikke kan gripes med sansene og forstanden, og som dog tidens mennesker føler at de må ha tak i.
Helt påtagelig ytrer dette ubevisste klarsyn seg i de drømmer hvor mytiske billeder spiller en vesentlig rolle.
Det er den kjente psykiater og psykoanalytiker Carl Gustav Jung (1875-1961) som i en rekke arbeider har påvist denne sammenheng mellom drømmelivet og kjente mytiske billeder fra menneskehetens barndom. Jungs erfaringer på dette område har tvunget ham til å sondre mellom det han kaller det førbevisste (subconscious) eller ubevisste som omfatter alt der dog engang har vært opplevelse i personens liv, og det underbevisste (unconscious) som kan produsere drømmebilleder der ikke har sitt opphav i den begrensede persons fortrengte eller glemte opplevelser, men tilhører de dypere lag av sielen som Jung kaller det kollektivt ubevisste.
Et eksempel fra Jungs praksis i boken "Die Beziehungen zwischen dem Ich und dem Unbewussten" (Rascher & Cie, 1933) vil kunne gi oss en forestilling om hva det her dreier seg om. Innledningsvis sier han bl.a.: "Vi oppfordrer våre pasienter til å fastholde tidligere fortrengte og nu bevisstgjorte sjelsinnhold, oppta dem og passe dem inn i sin livsplan." Men disse formaninger gjør ikke noe inntrykk på underbevisstheten, som ubesværet fortsetter å produsere drømmer og fantasier, som ifølge Freud alltid må bero på personlige fortrengninger, men som ved nærmere eftersyn synes å inneholde elementer som rager ut over den personlige sfære. Og Jung minnes en kvinnelig pasient hvis hysteriske nevrose hang sammen med et "farskompleks" som det dengang het i den freudske jargon. Hun hadde et sterkt følelsesmessig forhold til sin (senere avdøde) far. Hun hadde også et forhold til en annen mann, men greide ikke å overføre sine følelser for faren til "denne mindre passende mann", og følelsene svevet i en slags ustabil likevekt mellom faren og denne mannen. Derav nevrosen, trodde Jung til å begynne med.
På et visst tidspunkt i behandlingen kommer så overføringsfenomenet, "transferensen", som består i at pasienten under analysen overfører farsimagoet på analytiker og gjør ham på en måte til far, og eftersom han ikke er faren, til substitutt for den mann hun ikke kunne nå. Analytiker blir således en slags far-elsker for pasienten, en situasjon som kan være meget ubehagelig for analytiker - og som er meget vanskelig å få noe positivt ut av.
Men nu la Jung merke til at pasienten hadde hatt en drøm som skilte seg ut fra alle de andre. Hun drømte at hennes far (som var liten av vekst) stod sammen med henne på en bakke som var dekket av hveteakre. Hun var liten, han virket som en kjempe. Han løftet henne fra jorden og holdt henne i armene som et lite barn. Vinden strøk over hveteakrene: de bølget i vinden, og han vugget henne i takt med de bølgende akre. Jung gjorde da følgende refleksjon: "Hun vet at jeg står for henne som en halv-guddommelig fader-elsker, som hun i det minste intellektuelt kan holde ut fra min faktiske virkelighet. Drømmene gjentar altså åpenbart bevisstheten minus den bevisste kritikk, som de ignorerer fullstendig. De gjentar altså de bevisste innhold, dog ikke i sin helhet, men gjennomtvinger det fantastiske standpunkt overfor "den sunne menneskeforstand". "- Drømmene vedblir å hevde at analytiker er en gud, eller i det minste en halvgud. Når den bevisste kritikk er borte, utstyres analytiker med guddommelige attributter, han skal på liv og død gjøres til en gud - "eller, sa jeg til meg selv, skulle saken i siste instans forholde seg omvendt, nemlig at det ubevisste forsøker å skape en gud av analytikers person? Og at overføringen (ut fra det ubevisstes viden) var en misforståelse som bevisstheten hadde avlet, en dumhet av "den sunde" menneskeforstand? Skulle det ubevisstes trang kanskje bare tilsynelatende gripe efter personen, men i dypere forstand efter en gud?" Pasienten er religiøst sett agnostisk og kritisk innstillet, og "hennes idé om et mulig gudevesen var forlengst gått over i det ufatteliges, dvs. den fullstendige abstraksjons sfære. Derimot svarer drømmenes gudebilde til den arkaiske forestilling om en naturgud, kanskje en Wotan, Theos to pneuma, "Gud er ånd" betyr direkte oversatt "Gud er vinden" - sterkere, større enn mennesket, et usynlig åndsvesen. -- Drømmene utvikler et arkaisk gudsbillede som er helt forskjellig fra den bevisste gudsforestilling. - - - Som mitt eksempel viser synes det ubevisste også å inneholde andre ting enn bare det personlig erhvervede. For min pasient var "åndens" identitet med "vinden"
helt igjennom ubevisst. Dette innhold var ikke noensinne hverken tenkt av henne eller lært henne. Det kritiske sted i Det nye testamente (To pneuma pnei thelei) "Vinden blåser dit den vil", var utilgjengelig for henne, da hun ikke kunne gresk. Det dreier seg om en gjenopplivelse av arketyper, som jeg har kalt disse urbilleder. "
Jung meddeler sin pasient denne oppfatning av drømmefenomenet, men det ville hun ikke riktig godta.
Imidlertid fortsatte drømmene "med å oppløse analytikers person" i stadig større proporsjoner, og samtidig med det undermineres overføringen, hun befrir seg langsomt fra den jordiske fader-elsker, skjønt hun fremdeles i bevisstheten holder fast ved sin overføring. "Da vi skulle skilles, var det derfor ingen katastrofe, men en fornuftig avskjed. Jeg hadde det privilegium å være eneste tilskuer til avbrytelsesprosessen. Jeg kunne se hvordan det overpersonlige kontrollpunkt utviklet - jeg kan ikke si det anderledes - en førende funksjon og skritt for skritt samlet de tidligere overvurderinger hos seg og med dette tilskudd av kraft også fikk makt over den motstrebende bevissthet uten at pasienten merket noe særlig
til det. "
Det symptomatiske ved denne historien er at sykdommen, nevrosen i siste instans oppstår fordi noe åndelig er blitt fortrengt. Intellektet vil ikke godta at det er en gud, at det er en forbindelse med det åndelige i sitt vesen, hun søker. Men det ubevisste fortsetter med stadig større kraft å peke på det. Og med den første lille mistanke om at det muligens kan forholde seg slik som Jung forklarer henne, begynner frigjørelsen fra tvangsforestillingene, tilsynelatende ubemerket av hennes bevisste tenkning, men tydelig merkbart i hennes følelses- og viljesliv. Det mytiske billedes budskap har nådd henne.
Tidens overjeg, den intellektualistisk-materialistiske livsanskuelse tvinger det moderne menneske til å fortrenge det åndelige. Derfor har nevrose og sinnssykdom fått en nesten epidemisk utbredelse i dag. Den nye billedbevissthet presser på. Det ytrer seg bl.a. i folks voldsomme opptatthet av billedblader, film og fjernsyn, som ikke bare er et surrogat for det nye som er i emning, men direkte stenger for det.
På den annen side finner vi i dag også utvetydige tegn på at den nye billedbevissthet begynner å fylle det våkne, bevisste jeg. Psykologer og skjønnlitterære forfattere begynner å tale om livsmønstret, helheten i et menneskes skjebne, som Koestler betegner som "den usynlige skrift". I dette mønster går det store igjen i det små, helheten preger detaljene som i et virkelig billede.
"I sjeldne nådestunder" kan vi dechifrere et lite stykke av denne usynlige skrift, sier Koestler. Med andre ord: Billedene fra det ubevisste kan fra tid til annen stige opp fra dypet og bli innlysende for intellektet. Balder og Hod begynner å nærme seg hverandre.

Artikkelen er hentet fra tidsskriftet "Horisont", nr. 7-8, 1962.






TIL TOPPEN AV SIDEN