*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

JØDEFOLKET PÅ VANDRING MOT TIDENS FYLDE
Av Ernst Sørensen

Det er en almindelig utbredt oppfatning at den historiske sans først kom inn i verden med kristendommen. Alle førkristne folk var a-historiske. Det stemmer ikke helt. Jødefolket var en unntagelse.
Hvis man med historisk sans mener evnen til å se begivenhetene i et utviklingsmessig perspektiv, fra en bestemt begynnelse til et bestemt mål, kan man konstatere at allerede jødefolkets stamfar, Abraham var åpen for et slikt syn.
Israels historie begynner med Abrahams oppbrudd fra Ur og vandring mot Kanans land. Over denne tildragelse lyser en forjettelse, et løfte om fremtiden: "Og jeg vil gjøre deg til et stort folk, og jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort - - og i deg skal alle jordens slekter velsignes". Allerede disse ord peker mot en fjern fremtid, mot jødefolkets misjon og endelige mål: å muliggjøre Messias fødsel på jorden. Da Abraham står opp og begynner sin vandring mot Kanan, er det ikke bare en vandring i rommet, men også i tiden. Det første skritt mot målet er tatt.
Med urette har man villet tillegge romerne en lignende bevissthet om sin historiske misjon. Til støtte for en slik oppfatning siteres gjerne de stolte ord fra Aeneiden som Vergil legger Aeneas' gamle far i munnen:

"Andre beånder bronsen
med mykere kunst, og skaper -
ja det gir jeg dem gjerne -
lys levende bilder i marmor,
taler med friskere vidd
og måler mere nøyaktig
himmelens veldige kretsløp
og viser oss stjernenes baner.
Husk da at du skal herske
med makt over folkene, romer!
Det skal være din kunst.
Skap orden og fred på jorden!
Skån de saktmodige folk!
Slå ned dem som trosser din vilje!"

Men dette er Vergils ord. Aeneas' far som angivelig skal ha uttalt dem, er en diktet skikkelse. Profetien er blitt til, efterat romerne er kommet til veis ende. Vergil ser tilbake på det som er skjedd, og han finner en linje og en mening i Roms historie, og det kan man selvsagt ikke gjøre uten historisk sans; det er riktig nok. Men da får man også tilføye at Aeneiden er skrevet 30 år efter Kristus.
Om grekerne vet vi også at de overhodet ikke kunne forestille seg det vi kaller utvikling og fremskritt. De registrerte overhodet ikke den voldsomme utvikling som foregikk med dem selv i det 5te og 4de århundre da en av grunnstenene til den senere europeiske kultur ble lagt. Vi kan tale om deres verdenshistoriske misjon, selv hadde de ingen anelse om den. Herodots historie, som egentlig skulle skildre perserkrigene, er en samling historier og digresjoner uten linje og perspektiver. - I likhet med Østens folk forestillet grekerne seg tiden som en evig, sirkulær tilbakevendende strøm av begivenheter. Filosofenes meninger, sier Aristoteles vil vende tilbake "ikke en, ikke to, ikke et begrenset antall ganger, men i all evighet." (Metafysikken, 1, 111.) Platon vil vende tilbake, til det samme Akademi og lære de samme elever - -
Jødefolket er det eneste førkristelige folk som kan se en sammenheng og en mening i begivenhetenes strøm, det eneste folk som har et historisk siktepunkt, nemlig opprettelsen av Messias kongerike.
Rent bevissthetsmessig er det ingen vesentlig forskjell på jødenes utviklingsvei og grekernes og romernes. Det er veien fra den mytiske billed-bevissthet til abstrakt tanke, løsrivelse fra blodets og slektens krefter, veien fra visjonær, kosmisk fylde, til ratio og ego, til jegets ensomhet og fattigdom. Hos grekerne blir det skapende logos til logikk, hos romerne blir rettferdigheten, som før lå i gudenes hånd, til et rent menneskelig anliggende, til jus, og hos jødene blir loven som engang var en levende, bærende kraft og skulle bane vei for Messias til den selvgode fariseisme og skriftlærdhet, som hindret dem i å se ham, da han kom.
Bevissthetsutviklingens retning: fra himmelen mot jorden, fra kosmisk fylde til jordisk forarmning er den samme for alle folkeslag, men det enestående ved jødefolket er, at dets åndelige ledere var seg dette bevisst og så den verdenshistoriske nødvendighet av det.
Denne nedstigning mot jorden, "syndefallet" som innleder Det gamle testamentet, er et av ledemotivene i jødefolkets historie. Det samme spenningsforhold mellom slektsbevisstheten og den våknende jeg-bevissthet som avspeiler seg i den greske tragedie blir synlig virkelighet på det historiske plan i Det gamle testamentes beretninger.
Det begynner med Abraham, selve slektsfaderen, som på gudens befaling er villig til å ofre sin egen sønn, slektens bærer. Den lydige Abraham som ennu levet i det gamle klarsyn, som hadde stått for Herrens åsyn og mottatt slektsvelsignelsen, fristes av slektsguden selv til å stanse slektens gang. For å kunne gjøre det må han overvinne slektsfølelsen og handle ut fra sjelekrefter som ikke er bundet til blodet og slekten. Han må handle ut fra seg selv som enkeltmenneske, ut fra jeget. Det er graden av jeg-kraft i ham som skal prøves, det er jeg-bevisstheten i ham som skal vekkes.
At Jahve er slektens gud, blodssammenhengens overvåker og slektsskjebnens styrer, kan det ikke råde tvil om: "Jeg er, er Herren, din Gud, er en nidkjær gud, som hjemsøker fedrenes misgjerninger på børnene, på dem i tredje og fjerde ledd - - - ". Gjennom blodskreftene leder han jødefolket fra generasjon til generasjon, men han representerer samtidig noe annet og noe mere enn slektsbevisstheten. Han speiler et lys fra en høyere sfære, et lys som engang i fremtiden skal lyse for alle jordens folk. Med fast hånd leder han jødefolket mot den jordiske jeg-bevissthet som engang i fremtiden skal bli istand til å motta det lys og den kraft som ikke kan formidles gjennom blodskreftene.
Det neste trinn nedad på himmelstigen gjør patriarken Isak. Det står om ham at han i sin alderdom ble nesten "blind". Ja, han ble så blind at han ikke lenger hadde noen fornemmelser av slektssammenhengen. Han "ser" ikke lenger slektens bærer, Esau, den førstefødte og gir velsignelsen til Jakob, luringen med den våkne, jordnære intelligens. Og efterat denne urettmessig har tilegnet seg velsignelsen og gjort et brudd på slektssammenhengen, får han også slektsgudens velsignelse. Men i tillegg til slektsvelsignelsen, får han også et budskap rettet til det jordbundne jeg som er iferd med å rive seg løs fra slektssammenhengen. Nettopp dette jeg skal bli kar for den kraft som engang i fremtiden skal gjenforene himmel og jord: Jakob ligger og sover med en sten under sitt hode. "Og han drømte, og se, en stige var satt ned på jorden, og dens topp nådde til himmelen; og se, Guds engle steg opp og steg ned på den." Billedet ble synlig virkelighet ved Kristi inkarnasjon i Jesus fra Nasaret. Og til og med uttalt av Kristus selv i samtalen med Natanael: "Sandelig, sandelig, sier jeg eder: I skal se himmelen åpnet og Guds engle stige opp og stige ned over Menneskesønnen."
Jakob representerer fremtidsmennesket i jødefolket, han betegner et gjennombrudd for den jordbundne jeg-bevissthet. Ved hjelp av sin praktiske intelligens behersker han både Laban og Esau som ennu er bundet til ham med slektskjærlighetens bånd. Han lurer dem og bedrar dem, når det passer ham, men han er på en måte uskyldig, for han føler at han har guden med seg. Og dessuten er han selv på langt nær frigjort fra blodets og slektens krefter. Han finner det helt naturlig at han skal søke en hustru av Abrahams slekt. Han møter Rakel og han elsker henne, fordi hun er av hans eget blod, men også fordi hun er deilig, som skrevet står. Her blander seg inn en personlig dragning som går ut over den rene slektskjærlighet.
Hvor anderledes er det ikke med Isak og Rebekka. Også hun er av Abrahams ætt. Abraham sender sin tjener til Karan for å finne en hustru til Isak. Rebekka utpekes av slektens gud; det hele er et rent slektsanliggende uten personlig innblanding av Abraham eller Isak.
Jakob pendler hele tiden mellom den gamle slektsbevissthet, som er bærer av klarsynet, og den nye spirende jeg-bevissthet som inkluderer den jordnære intelligens. For ham er det gamle klarsyn, som han er på vei ut av, en stadig fristelse. Han vil ikke ha Lea, for "Leas øyne var matte". Vi må da kunne gå ut fra at han elsket Rakel, også fordi hennes øyne var klare. - Dette kan naturligvis være ment rent bokstavelig, men når vi siden hører at Rakel ikke kunne skille seg fra de gamle husguder og at hun ble mor til Josef, drømme-mesteren, skjønner vi at det henspiller på det gamle klarsyn som er bundet til slekten.*)
I Jakobs kjærlighet til Rakel, i hans svakhet for Josef, drømmemesteren, skjuler seg hans dragning mot det gamle klarsyn, mot den mytiske billedbevissthet som jødefolket hadde til oppgave å overvinne. Trangen til det billedlige, som behersker alle folks barndom, skulle utryddes. "I skal ikke gjøre eder avguder og ikke oppreise eder utskårne billeder eller støtter og ikke sette stener med billeder i eders land for å tilbede dem; ti jeg er, er Herren, eders Gud."

Men i Josef blusser det gamle klarsyn kraftig opp igjen, og brødrene hatet ham for hans drømmers skyld. De kaster ham, den himmelvendte, i den tomme, mørke brønn, og siden selger de ham, på Judas forslag, for 20 sølvpenger.
Sølvet er månens metall, gullet er solens. Efter 20 dager er månen 2/3 full. Gullalderen går mot sin ende. Når tidens fylde er inne, vil 30 sølvpenger bli tellet opp til selgeren. Månen vil være full; det kolde reflekterte lys vil en kort stund herske alene, og et stort mørke vil velte frem over jorden.
Således blir jødefolkets historie i seg selv en rekke profetiske bilder. Det som skjer er samtidig historie og metahistorie; et guddommelig vesens liv speiles i alle tildragelser:
I den brennende tornebusk åpenbarer dette guddommelige vesen seg for Moses og sier sitt navn: Jeg er. Han er den som innplanter jeget i jødefolket, den som fører Israel mot jorden. Men selve billedet sier mere enn det. Ilden som brenner i torner, ilden som brenner uten å fortære! Det er bare én ild som brenner uten å fortære, og det er kjærlighetens ild.
Ved Israels utgang av Egypten står et annet talende billede: Herrens engel drar om natten gjennom Egyptens land og slår ihjel alle førstefødte, men alle Israels familier spares, fordi de har strøket påskelammets blod på det øverste dørtre og på begge dørstolpene.
Det var tegnet som Herrens engel kjente - og som Herren selv forklarer i Johannes-evangeliet: "Jeg er døren, den som går inn gjennom meg, han blir frelst, og han skal gå ut og gå inn og finne føde". Et annet bilde: Israel drar ut fra det frodige Gosen, over Det røde hav og inn i ørkenen til 40 års prøvelser. - Jesus vandrer fra det fruktbare Galilea til det øde Judea, dukker ned i Jordan for å døpes av Johannes; går inn i ørkenen, hvor han blir i 40 dager og prøves av motstandermaktene.
Kristus kommer til jeg-menneskene, til dem som har revet seg løs fra slektsbåndene. Det sies med rene ord, i evangeliene: "Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor, og hustru og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, kan han ikke være min disippel." Det paradoksale er, at jødefolket skal innplantes denne nye jeg-bevissthet via slektskreftene. Jahve, slektens gud, skal føre folket frem til den korsvei hvor enkeltmennesket befrir seg fra blodsbåndene og står på seg selv.
Israels stamfar, Jakob, har engang kjempet med Gud og tilrevet seg velsignelsen. Men det var ikke slektsvelsignelsen han fikk, for den hadde han allerede til overmål. Det i ham som velsignes er jeg-kraften, Prometevs-ilden som flammer mot gudene selv. Men Gud rørte ved hans hofteskål og gjorde ham halt. Israel halter, folket har alltid en slagside, enten mot den gamle instinktive slektsfornemmelse og fortiden eller mot den nye jeg-bevissthet og fremtiden.
I denne vaklende gang gjennom rommet og tiden har Israel en eneste ting å støtte seg til, og det er loven, som er hugget i sten og oppbevares i det allerhelligste, hvor bare ypperstepresten har adgang. - Loven står over alt; den opprettholder balansen mellom de to fristelser: det å falle tilbake til fortiden og det å foregripe fremtiden. Da folket i ørkenen begynner å lengte tilbake til Egyptens kjøttgryter og ekstatisk hengir seg til dyrkelse av gullkalven, hvilket er egypternes Apis, lar Moses levittene gå gjennom leiren med dragne sverd og drepe ti tusen; det er en svulst som skjæres ut av folkelegemet, forat Israel skal kunne oppfylle sin misjon. - Og da Korah og hans folk foregriper fremtiden, idet de vil være Moses og Arons likemenn, oppslukes de av jorden som åpner seg, et billede som sier at de er kommet for tidlig til jeg-bevisstheten. Folket må ennu ledes av innviede som rager høyt opp over massen.
Denne dobbelthet, denne pendling mellom ytre utfoldelse av blodskreftene og stadig mer inderliggjort jeg-opplevelse blir efterhvert tydeligere og tydeligere i Det gamle testamentes komposisjon. Efter prøvelsens tid i ørkenen, kommer erobringstiden og heltetiden med utfoldelse av veldige elementære krefter. Så stilner stormen i Ruths bok. Beretningen om Moabiterkvinnen som følger sin svigermor Noomi tilbake til Israels land, til Betlehem, har noe av juleevangeliets glans og fred over seg, en stille susen i kornet, en inderlig tone som får oss til å ane at hun er en av de nye mennesker, som ikke lenger er under bann av blodskreftene, men handler ut fra sitt jeg: "Ditt folk er mitt folk og din Gud er min Gud".
I Matteusevangeliet står hun nevnt som en av mødrene i Jesu stamtavle.
Nu følger første og annen Samuels bok med de voldsomme kamper mot filisterne som til og med røver paktens ark, det allerhelligste for Israel, Saul salves til konge, og Jahve krever skånselsløs kamp mot alle de stammebeslektede folk som omgav Israel og var deres stadige fristelse til ekstatisk orgiastisk gudsdyrkelse. Men Saul svikter, blodskreftene i ham tar overhånd, han greier ikke å føre den nådeløse krig mot stammefrendene som Jahve krever. Hans kraft svinner, og i sin fortvilelse går han til heksen i Endor, til en av de klarsynte sibyller i Israel for å få råd og hjelp.
Om Saul står de merkelige ord at en "ond ånd fra Gud kom over ham", hvilket igjen viser dobbeltheten i den israelitiske guddom: som blodets og slektens gud frister han, som den der bringer jeg-kraften, hevner han og holder Israel på den rette vei uten å vike til høyre eller til venstre.
Sauls tjenere ber ham om å få lov å oppsøke en mann som kan spille på citar. "Når en ond ånd fra Gud er over deg, skal han spille med sin hånd, og det skal bli godt med deg" (1. Sam.bok. 16, 16). Musikken var Israels oppdragelsesmiddel til inderlighet og selvbesinnelse. Den unge, vakre David som spiller for Saul er det hebraiske motbillede til Apollo som med sitt spill temmer de ville dyr, demper blodets dionysisk-ekstatiske krefter, så jeget kan komme til uttrykk i tanke og forestilling.
I Davids kamp med Goliat har vi et ytre billede på jegets kamp mot de bedøvende blodskrefter som stadig truer med å overskylle Israel. I det mytiske sprog svarer denne tildragelse til Askeladdens kamp med trollet. Jeg-kraften, som er den minste i oss, et nøtteskall på det opprørte hav kan dog, når det fylles med ånden fra oven, få vind og bølge til å legge seg.
I Salmerne får vi den våknende jeg-opplevelse som indre stemning, hvor mennesket svinger mellom jubel og fortvilelse, mellom gudsfylthet og gudsforlatthet. I det ene øyeblikk strømmer sjelen over av lovsang og trosvisshet: "Min sjel, min sjel, lov Herren og alt hvad i meg er, love hans hellige navn" - og et annet sted: "Herren er min hyrde meg fattes intet". Men i neste øyeblikk, lyder det: "Fra dypet roper jeg til deg Herre - -" og: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg! - -"
På sin vandring mot jorden har Israel gjort en erobring: Den menneskesjel som skildres i Salmerne er ikke lenger bare en uselvstendig del av folke-sjelen, en eksponent for slektsbevisstheten. Den kan fra tid til annen løsrive seg og oppleve ensomheten, oppleve seg som jordisk jeg, forlatt av guden. I denne tilstand kan mennesket på eget initiativ strekke seg efter det som det har tapt. Det får lengselens gave, og lengselens mål er Messias.
Frigjørelsen skjer, som med David, gjennom fristelse, fall og oppreisning. Slik skapes den nye mennesketype som går Messias imøte.
Gjennom fristelse og fall, tilbakefall til de stammebeslektede folks bevissthetstilstand, skjer utvelgelsen. De som ikke kan holde stand og følge med på veien mot ensomheten og forherdelsen, skilles ut av folkelegemet. Slik blir Israel et stadig mer utvalgt folk. Ja, det går så langt at riket deles. Ti stammer, som ikke hadde greid å overvinne Gosen og Egyptens kjøttgryter i sine hjerter, slår seg ned i det fruktbare Galilea og danner Israels rike. Og Jeroboam, Israels konge "gjorde to gullkalve; og han sa til folket: I har nu lenge nok draget opp til Jerusalem; se, her er dine guder, Israel, som førte deg opp fra Egyptens land."
Men de standhaftige, Juda og Benjamins stamme går inn i Judea bjergørken og oppretter Juda rike. Og dette folk gjennomgår prøvelse på prøvelse. Det bortføres, underkues og treller under fremmedåk og har tilslutt bare ett håp: at Messias skal komme og opprette sitt kongedømme.
Men på vandringen mot jorden er den opprindelige Messiasvisjon blitt borte hos de fleste. Messias er blitt en jordisk konge som skal gjenopprette den jødiske nasjonalstat. I den nødvendige utviklingsprosess mot jeg-bevissthet og jordbundet intellekt er det folkeeiendommelige trengt tilside og en materia-listisk nasjonalisme har inntatt dets plass. Så finner vi ved Kristi komme en stivnet hodebevissthet gjennomglødet av nasjonalisme. Vi finner fariseerne som pinaktig klamrer seg til ytre lovregler, men har mistet lovens mening som er "å være en tuktemester til Kristus", som Paulus sier: vi finner de skriftlærde som ikke lenger ser ånden, men bare bokstaven, og vi finner saduceerne, den tids hårdkokte materialister, som ikke trodde på et liv efter døden. Alt dette er slagger i utskillelsesprosessen, ofre på nødvendighetens alter. Vandringen mot Messias måtte frembringe en Judas. Det er også et aspekt av tidens fylde.
Men ved siden av disse mennesketyper, har vi de stille i landet, lengselens folk. Det er Maria, Josef, Elisabeth, Sakarias, Simeon, profetinnen Anna, alle disiplene, unntatt Judas, Maria Magdalena, Nathanael, Nikodemus og mange andre av det jevne folk. De er de rene, tomme kar som står ferdige i tidens fylde.

*) Slikt slektsklarsyn eksisterer den dag i dag også i Norge. Her er et eksempel fra indre Sogn som forfatteren av denne artikkel selv har undersøkt: I en familie var moren klarsynt, men ingen av barna. Så dør moren, og klarsynet dukker da opp hos den eldste datteren. Da hun dør, går det over på den eldste sønnen, og da han er borte, blir den yngste sønnen klarsynt. Klarsynsorganet flytter seg fra den ene til den annen av familiens medlemmer, hvilket tydelig viser at klarsynet ikke tilhører den enkelte, men slekten.



TIL TOPPEN AV SIDEN