*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

ANTROPOSOFI  ER EVOLUSJONSTENKNING

Et moderne innslag i tidens åndsliv

Geir Hågvar

Høstens store avisdebatt med Tore Rems Bjørneboe-biografi som utgangspunkt, ble på kort tid også en debatt om antroposofer og antroposofien. For en som siden 1970-årene har arbeidet med antroposofi og funnet den begrunnet og fruktbar, er det underlig å se hvordan antroposofien ennå blir misforstått og til dels lagt under mistanke − tilsynelatende uten forståelse for at det også med antroposofi kreves et arbeid når man vil prøve dens berettigelse. Dette arbeid begynner i tenkningen, og man gjør vel i å begynne der man selv står sterkest, faglig eller menneskelig. Der kan man begynne, og så gå videre så langt man syns man har dømmekraft. Men dette er uvant for mange i dag. Vår tid, med sine strømmer av informasjon og reklame, krever nok ofte et standpunkt, men appellerer lite til selvstendig tenkning. Gjennom antroposofi får man en mulighet til å besinne seg på tenkningen og dens betydning, og kan opparbeide en tillit til den som blir av stor betydning i livet.



Tro og tanke


At Rudolf Steiner, slik han selv forteller, legger fram egne forskningsresultater, synes ennå å være en umulig tanke for de sterkeste kritikerne av antroposofien. Likeså at det går an å forholde seg fornuftig og prøvende til slik forskning. Selv Trond Berg Eriksen omtaler antroposofien som en trosbevegelse og et trosfellesskap i sin oppsummering av debatten i Morgenbladet midt i desember 2009. Men antroposofi vil være åndsvitenskap og vise en vei til vitenskapens utvidelse − fra en materiell verdensforståelse til en forståelse av mennesket som et sjelelig-åndelig vesen med hjemstavn i en sjelelig-åndelig virkelighet. Dit fører tenkningen på en utviklingsvei og der har tenkningen sitt opphav. På denne vei erfarer man at tenkningen kan forsterkes og oppleves. Vår tids mennesker vil vite og erkjenne, ikke bare tro, og antroposofien forsøker å komme dette behov i møte på vår tids premisser. I denne forstand er antroposofien et moderne innslag i tidens åndsliv.

En øket forståelse for mennesket som et sjelelig-åndelig vesen vekker en dyp respekt for mennesket og leder til et livssyn man gjerne kan kalle religiøst. Avgjørende for antroposofien er at denne menneskerespekt skal bygge på erkjennelse, og at det skal være mulig å se en erkjennelsesvei til slik innsikt.

Innen antroposofiske sammenhenger må en på dette punkt skille mellom den antroposofiske bevegelse og bevegelsen for religiøs fornyelse, Kristensamfunnet, som er to forskjellige bevegelser, slik Rudolf Steiner sterkt fremhevet i et foredrag 30. desember 1922. Steiner ville ikke grunnlegge noen religiøs bevegelse – for Kristensamfunnet var han bare en fødselshjelper. Steiner så den gang for seg at Kristensamfunnet kunne trekke til seg mange mennesker som søkte spiritualitet, men som ennå ikke kunne få et forhold til antroposofi som erkjennelsesvei. Og han så det som sin forpliktelse å hjelpe slike mennesker og de prester som ba ham om en tidsmessig kultus.

Skillet mellom vitenskap og religion, mellom erkjennelse og kultus, er fremdeles grunnleggende. Ikke minst for akademikere er dette et utgangspunkt som en må verdsette høyt. Men forsøker man i dag å redegjøre for noe av antroposofiens egenart, er det ikke bare vanskelig å få gehør for at erkjennelsen kan utvides – det er også vanskelig, og ofte umulig, å få tilgang til avisspaltene. Pressen vegrer seg for en ekte livssynsdebatt, men slipper villig til angrep, anklager og mistanker.



Hva ville de?


Et påfallende trekk ved høstens debatt var også den unyanserte omtale av kjente antroposofer fra Bjørneboes tid. Her må en biograf være varsom. De mennesker som Bjørneboe knyttet seg til og som hjalp ham, om det nå var på Steinerskolen eller i annen sammenheng, var svært forskjellige. Tenker jeg i dag på Sophus Clausen, Karl Brodersen eller Dan Lindholm, får jeg helt ulike assosiasjoner. En kan ikke, slik Tore Rem gjorde i Dag og Tid 25. september, omtale dem under ett og erklære at de sto ”utanfor den kollektive forståinga av krigen som seinare har dominert det offentlege ordskiftet”. De var sterke personligheter med egne erfaringer, våkne og til stede i sin tid og vel så det. Men de så i etterkrigstiden og kanskje i krigsårene, noe mer enn mange andre. De gjennomskuet at samfunnet var på vei mot en utvikling som ville true enkeltmenneskets selvstendighet og verdighet – i skole, kulturliv og språkutvikling. Med Steinerskolen og engasjementet i språkstriden ville de stå imot slike krefter og heise flagget for et fritt og engasjert åndsliv i Norge.



Individualiseringens tidsalder 


Therese Bjørneboe uttalte i Dag og Tid 25. september at den antroposofien Rem presenterer er det uråd å forstå at noen skal ha vært tiltrukket av, og at fremstillingen til Rem virker karikert. Det er jeg enig i. Inntrykket mitt er at Rem tenker for smått, og det om livet selv. Først når grunnleggende livsspørsmål blir viktige for en personlig, kan en ha utbytte av antroposofi.

I vår tid pågår det en sterk individualisering av menneskene. Familiære og sosiale bånd som før bandt mennesker sammen nesten på naturgitt vis, løses opp og brytes, og da er en henvist til å bygge seg en ny eksistens på grunnlag som en selv kan stå for. Særlig i tysk litteratur etter 1980 er stadiene i denne individualiseringsprosessen nøye beskrevet og diskutert. Individualisering betyr for individet en ny frihet, men samtidig et tap av livsorientering, av veiledende normer og tidligere nettverk med fare for å miste all tilhørighet og identitet, som individet må prøve å skape seg på ny gjennom egen aktivitet. Samfunnet blir på denne bakgrunn karakterisert som et risikosamfunn.1

Det er i denne historiske situasjon at antroposofien blir aktuell. Den gir ikke ferdige svar en kan overta, men et arbeidsstoff en kan studere og prøve mot sine egne livserfaringer. Rudolf Steiner appellerte stadig til sunn fornuft, til etterprøvning av det han la fram og god vilje. Tore Rem forteller i Dag og Tid at han har brukt mye tid på ”å lesa seg opp” på antroposofi og antroposofihistorie i Norge, ”til saman mange månadsverk”. Men antroposofi kan ikke tas imot som informasjon; den må svare til et behov og helst gjenoppstå i en selv når en leser. Vil en ikke det eller har en ikke noe å møte den med, i sin tenkning eller sine erfaringer, står en fremdeles på bar bakke.



Reinkarnasjonstanken 


Etter årtusenskiftet er det klarere enn før at vi lever i en ny tid. En ny forståelse av individet synes å være på vei gjennom reinkarnasjonsideen, idet stadig flere mennesker får det for seg at de må ha levd før. Slik begynner tanken på reinkarnasjon å bre seg i kulturlivet. Også hos barn kan det brått komme fram noe som peker tilbake til tidligere jordliv. En gutt på fem år sa en dag da han satt og tegnet: ”Et slikt skip hadde jeg i et av mine tidligere liv.” Han sa det spontant, uten at noe slikt hadde vært på tale.

Tanken på reinkarnasjonen peker tilbake, men også fremover til nye jordliv, slik vi kan se hos dikteren Tor Jonsson i et dikt han skrev like før han døde for egen hånd i 1951:


Så stig da i meg, einsemd


Så stig da i meg, einsemd,

storm mitt jordlivs siste skanse

og øyd min tæringsdraum om lykke her.

Du avgrunnssvimre jord,

ver du ei onnor verd,

gjev all din løyndom

i denne gjennomlyste morgonstund,

i denne timen føre dødsens store dag

når einsemdrøyster ropar meg attende

til atterføding or ein annan grunn.


No stormar all mi einsemd mot si grense.

Mitt liv var draum forutan dagklår visse,

og difor eig eg ikkje jorda meir ―

Men livet skal eg aldri, aldri misse ―



Blant dem som har sagt noe personlig om hva reinkarnasjonstanken betyr, og som slett ikke behøver å være antroposofer, er den samiske artisten Mari Boine i avisen Ságat 12. august i fjor:

− Jeg er ikke opptatt av nasjonalisme. Det jeg har gjort er ikke for å løfte opp det samiske og si at det er det beste i verden. Tilfeldigvis er jeg født her og da er det tilfeldigvis den kulturen som er min. Jeg tror på reinkarnasjon. Denne kulturen er min nå. Jeg vil at den skal ha samme plass i verden som andre kulturer. Samtidig har jeg en universell identitet. Først og fremst er jeg et menneske i verden, og for meg er alle andre mennesker like mye verd. Derfor forstår jeg ikke at noen kan være rasister og tro at de kan være mer verd enn andre. Man må kunne føle at man både er internasjonal og at man er forankret et sted.



Reinkarnasjon som ledd i evolusjonen


Rudolf Steiner har skildret menneskeåndens reinkarnasjon i et stort evolusjonsperspektiv, og på den måten ført Darwins evolusjonstanke et langt skritt videre, fra dyreriket til mennesket, dets bevissthet og jeg. Det skjer med en tankeklarhet og begrepsbruk med minst samme tydelighet som i dagens vitenskap. Evolusjonstanken er i det hele tatt sentral i antroposofien, med stor praktisk betydning i for eksempel pedagogikk, medisin og samfunnssyn, og den anlegges også på kulturhistorien og jordutviklingen – ja enda på de himmelske hierarkier. 

Steiners fortjeneste er ikke minst at han gjorde oversanselige iakttagelser forståelige i et moderne begrepsspråk som appellerer til leserens frihet og dømmekraft. Det er en hjelp til å forstå tilværelsen en her kan ta imot på prøve, og en inspirasjon til å arbeide fram slike sosiale tilstander at også menneskets sjel og ånd kan bli erfart og få utfolde seg i livet.



Individualisering og samfunnsendringer. Alta-saken


Når mennesket begynner å oppleve seg som et selvstendig jeg og søker nye sosiale ordninger som en konsekvens av individualiseringen, må samfunnslivet utvikles tilsvarende. Individene vil selv være med på å utforme de sosiale forbindelser de skal delta i. En samfunnsstyring ovenfra må etter hvert avløses av former for selvforvaltning og samspill. Dette er en foregang som vi står midt oppe i, og Alta-saken kan tjene til eksempel på hvilke samfunnsendringer som trengs.

Da det på 1970-tallet ble foreslått å bygge ut Alta-Kautokeinovassdraget for kraftproduksjon, arbeidet jeg som saksbehandler i Miljøverndepartementet. Min oppgave i Alta-saken besto særlig i å klarlegge behovet for en samlet utredning av naturverdiene og de virkninger som en eventuell utbygging av dette vassdraget ville få i naturmiljøet. En slik naturfaglig utredning skulle tjene som noe av grunnlaget for departementets og regjeringens standpunkt til utbyggingsspørsmålet, den var foreslått av Naturvernforbundet og de fagmiljøene som hadde uttalt seg om utbyggingssøknaden fra Statskraftverkene, og stemte med det departementet hadde begynt å innarbeide i slike saker. Men det viste seg at sjefene i Naturvernavdelingen ikke ville ha noen slik utredning i Alta-saken, og de frafalt den etter press fra Vassdragsvesenet som ønsket saken fremmet fortest mulig. Dermed gikk saken til regjeringen og Stortinget for avgjørelse, uten noen samlet utredning av naturverdiene – med påfølgende konflikter i form av demonstrasjoner, politiaksjon, sultestreik og rettssak. 

Under arbeidet med Alta-saken gikk det opp for meg at miljøvernarbeidet ikke kan klares av staten alene. Et departement kan verken drive utredningsarbeid eller forskning. Dels har man ikke tid til det ved siden av den løpende saksbehandlingen. Både saksbehandlere og ledere er for travle. En annen hindring er den hierarkiske strukturen i et departement; en overordnet kan når som helst stoppe et påbegynt arbeid eller styre det ved å gi sine instrukser. Heller ikke statlige fagorganer, direktorater, er uavhengige nok til å kunne utføre viktige utrednings- og forskningsoppgaver. Det trengs organer som ubundet av særinteresser og politiske direktiver kan klarlegge hva sakene går ut på. Til det trengs fritt arbeidende institusjoner utenfor statsadministrasjonen. Kort sagt: det trengs et frittstående og uavhengig kulturliv. 

Like viktig er det at staten ikke selv driver slik virksomhet som staten er satt til å kontrollere; da mister staten sin integritet som rettsorgan. Utfallet i Alta-saken ble påvirket av begge disse forhold: både av at staten var part gjennom Statskraftverkene og av at kulturimpulsen i saken ble avskåret.

I 1990, da Alta- Kautokeinovassdraget var utbygget, erklærte to tidligere statsministre, Odvar Nordli og Gro Harlem Brundtland, at Alta-utbyggingen hadde vært unødvendig.2 Men vi lever med følgene av den, og med samme type problemer i stor målestokk gjennom blant annet statens oljevirksomhet.



Tregrenet differensiering av samfunnslivet


Rudolf Steiner skrev om skadevirkningene ved en slik blanding av samfunnsoppgaver allerede i 1919, i Kjernepunktene i det sosiale spørsmål. Næringslivet, åndslivet (kulturlivet) og det rettslig-politiske liv utgjør ulike samfunnsområder som i vår tid ikke bør blandes sammen, men som kan organiseres opp imot hverandre som selvstendige arbeidssammenhenger når hvert samfunnsområde får forvalte seg selv etter sin egenart: Åndslivet trenger frihet og selvstendighet i forhold til stat og næringsliv, i rettslivet, demokratiet, gjelder prinsippet om lik medinnflytelse, og næringslivet er det mulig å innrette for behovsdekning og brorskap (solidaritet) gjennom en samarbeidsøkonomi der forbrukere deltar sammen med produsenter og handelsledd. Samfunnsutviklingen vil da bli bestemt av samspillet mellom organene for åndsliv, rettsliv og næringsliv, og individene får virkefelter i tre forskjellige samfunnssammenhenger som gir anledning til et allsidig engasjement. 

Å utvikle det norske samfunnet i retning av et slikt trefoldig ideal er blitt en aktuell oppgave – det viser blant annet miljøvernarbeidet. Skoledebatten, universitetsdebatten og debatten om statskirken har i dette lys felles problemstilling: Skole, universiteter og kirke er sentrale ledd i et lands åndsliv og trenger å forvalte seg selv for å kunne fylle sine oppgaver. Men få ser ennå disse debatter i sin sammenheng og samfunnsmessige betydning.

I Dag og Tid for 16. oktober 2009 tok Terje Emberland grundig feil da han skrev at ”læren om sosial tregrening” var basert på ”de enkelte klassene som lemmer”. Det er det motsatte av Steiners idé. Det er individene, hver og en av oss, som står inne i åndsliv, rettsliv og næringsliv, og som kan være med på å binde sammen et selvforvaltende samfunn når vi tar del i det. Samlet sett kan individene da utfolde sitt fulle menneskevesen i samfunnslivet.



Hjalmar Hegge


Den som her i landet har redegjort best for samfunnslivets tregrening eller strukturelle omforming på filosofisk vis, er økonomen og filosofen Hjalmar Hegge (1920-2003) i doktoravhandlingen Frihet, individualitet og samfunn (1988, 2. oppl. 2003, Antropos Forlag). Hegge arbeidet fram begrepet individualitet som et uttrykk for det individet som kommer til selvinnsikt som åndsvesen, og som blir i stand til å handle fritt, også med andres beste for øye. Individualiteten er i sin grunn sosial, og vi kan si at den samfunnsformen som Steiner og Hegge peker på, er individualitetenes sosialform. Den pågående fristilling eller individualisering av mennesker i vår tid, som for mange blir til et eksistensielt problem, gir samtidig den store mulighet å kunne forstå seg selv som fri individualitet, i lys av reinkarnasjonstanken og med sikte på en ny samfunnsform.

Hjalmar Hegge var visst aldri medlem av Antroposofisk selskap. Men arbeidsmessig var han antroposof. Selv sa han at han gikk så sterkt opp i det han engasjerte seg i at han måtte holde seg tilbake når det gjaldt medlemskap. I hans bok finner vi reinkarnasjonsideen, og han slutter seg der uttrykkelig til Steiners grunnsyn på samfunnsutviklingen slik det kom fram i Steiners bok fra 1919.          Hegges avhandling er lite kjent, men fortjener stor oppmerksomhet. 



Leif Holbæk-Hanssen


Ved siden av Hjalmar Hegge er det all grunn til å nevne Leif Holbæk-Hansen (1917-1991), klassekamerat med Tor Jonsson fra guttedagene i Lom, i 1960 den første professor i markedsøkonomi ved Norges Handelshøyskole i Bergen og medlem i Antroposofisk selskap fra 1970. Mange kjenner ham fra foredrag og seminarer i samfunnsinteresserte miljøer rundt om i landet. Han arbeidet for å fornye økonomisk tenkning og praksis med inspirasjon fra antroposofi og sosial tregrening, for eksempel slik vi nå kan lese i en nyutkommet bok på Antropos Forlag: Økonomi og samfunnnår mennesket blir viktigst (2009). Denne boken med foredrag og artikler og omtaler av forfatteren og hans økonomiske tenkning, ble presentert i Litteraturhuset i Oslo i oktober 2009. Den gir også et inntrykk av hvor krevende det kan være å lansere nye ideer i faglige fora med innarbeidete tankemønstre.


*


Tore Rem har selv målbåret noe av det problemet som akademiske miljøer ennå kan ha i forhold til antroposofien, idet antroposofien krever en mer fleksibel og allsidig tenkning enn den analytiske evnen som mye av det akademiske liv ennå dyrker ensidig.

Imens vokser det fram i livet selv mer av et spirituelt menneskesyn, for eksempel gjennom reinkarnasjonsideen. Og vi møter stadig større oppgaver som vi knapt kan mestre om vi ikke kan forstå individet som individualitet − om det nå er finans- eller miljøkrisen som vi søker å løse. I lys av reinkarnasjonstanken er det også vår egen fremtid på jorden det står om.





1     
Se for eks. Ulrich Beck: Risikogesellschaft. Auf dem Weg in eine andere Moderne, Frankfurt/Main 1986 og Karl-Martin Dietz: Produktivität und Empfänglichkeit. Das unbeachtete Arbeitsprinzip des Geisteslebens, Menon, Heidelberg  2008 s. 23 flg. med fyldige henvisninger til litteratur.

2     
Avisen Vårt Land 25. august 1990.








TIL TOPPEN AV SIDEN