*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

MILJØVERN SOM UTFORDRING TIL DEMOKRATIET
Geir Hågvar

Forvaltningen av vårt naturmiljø og naturgrunnlag er blitt en så krevende oppgave at det er begynt å oppstå en mistro til demokratiet som styreform. Klarer demokratiet å mestre miljøoppgavene? Artikkelen forsøker å vise at miljøkrisen gjør det nødvendig å utvikle demokratiet og samfunnslivet forøvrig, og det foreslås tiltak for å styrke Stortingets arbeid med miljøsaker.

"POLITIKERNE SETTER VÅR FRAMTID PÅ SPILL"

Miljødebatten er begynt å bli en samfunnsdebatt som angår statsbegrepet og ordningene for samarbeid og styring i et moderne samfunn. Allerede i Naturvernåret 1970 var det tydelig at debatten tok denne retning. Da Stortinget det året vedtok ny naturvernlov, ble det fremhevet både av Kommunalkomitéen og i Odelstinget at de økologiske interesser fra nå av skulle likestilles med de økonomiske. I tråd med denne målsetting ble betegnelsen "økopolitikk" introdusert året etter av to unge biologer, Ivar Mysterud og Magnar Norderhaug, og det ble nedlagt en god del arbeid i å forklare hva det skulle bety å innføre økologien i politikken (Norsk Natur nr. 1 1971 og nr. 1 1972 m.v.). I dag må vi si at denne bestrebelse bare i liten grad er blitt realisert. Det globale perspektiv har riktignok festnet seg. Men dermed ser vi også at miljøproblemene nesten har vokst oss over hodet.
Magnar Norderhaug formulerte tidlig på 1990-tallet problemet slik: Vi har kunnskapen, men det handles ikke. Politikerne setter vår framtid på spill. 20 års miljøkamp er ført til ingen nytte fordi problemene har vokst i mellomtiden. Det må skje en total samfunnsmessig forandring av revolusjonær karakter for at naturgrunnlaget ikke helt skal bryte sammen (Dagbladet 26.2.1992). Og i samtale: Hvem reiser en etisk debatt? Dermed beskrev han også biologenes dilemma: problemstillingen er utvidet langt utover det naturfaglige. Det som begynte som en økologisk debatt rundt 1970, gjelder i dag vel så mye samfunnsordningen og personlig etikk.
Denne kritikk faller sammen med en stadig mer utbredt likegyldighet overfor politikere i befolkningen. Flere enn før vender dem ryggen. Det blir sagt at det er næringslivet politikerne tjener, at det som det kommer an på for dem er å bli gjenvalgt, og at politikken nå mangler fremsynte og sterke personligheter.
Statsvitenskapsmannen, professor Thomas Chr. Wyller, har gjentatte ganger reist spørsmål ved demokratiets evne til å løse miljøkrisen. Er det mulig å oppnå politisk flertall for et radikalt angrep på miljøkrisen? En dyptgående motsetning synes å foreligge mellom det vanlige kortsiktige perspektiv og miljøløsningene, som krever langtidstenkning. Om ikke dette dilemma kan løses, er demokratiet selv i faresonen. Da er tiden inne for den sterke mann, eller i følge Wyller kanskje snarere for den sterke stat, som i rammen av sine verdier dikterer globale løsninger (Aftenposten 24.1. 1991).
I en ny kronikk anmeldte Wyller et samleverk på engelsk til temaet demokrati og miljø (Aftenposten 14.11.1996). Wyller har nå skjerpet tonen: Er demokratiet en fare for miljøet? Må vi kanskje velge mellom verdiene demokrati og miljø? Spørsmålet om demokratiet kan fjerne strukturelt sementerte kriseårsaker står stadig ubesvart og vedblir å være det store problem fremover. Han siterer verkets redaktører som sier at miljøkriser muligens best lar seg løse ved autoritære tiltak, eller kanskje bare på denne måte. Og Wyller avslutter resignert: Ikke overskuer vi situasjonen, ikke makter vi å ta den inn over oss, ikke mestrer vi den.

TRENGER VI ET MILJØPARLAMENT?

Forholdet mellom demokrati og miljøpolitikk ble utdypet av Magnar Norderhaug 1992 i boka Frontlinjer i 1990-årenes miljødebatt. Han spør hva vi kan gjøre for å hindre en overbelastning av Jordens naturgrunnlag. Er det mulig å utforme en miljøpolitikk for det neste århundre som gjør det økologisk nødvendige politisk mulig, og som samtidig er forenlig med de demokratiske grunnverdiene? Liksom Wyller peker han på konflikten mellom de rådende, kortsiktige økonomiske interessene og de langsiktige, økologiske samfunnshensynene. Denne motsetning mener Norderhaug bør føre til en tilsvarende todeling av maktforhold og beslutningsprosesser. Alle politiske og beslutningsfattende organer tenker han seg delt i to:

- En del får det overordnede og retningsgivende ansvaret for de mer langsiktige perspektiver: Prioriteringer og handlingsprogrammer som gjelder tidsperspektivet i de nærmeste ti årene.

- Den andre delen får ansvaret for iverksettelse av den praktiske politikken i de kommende fire årene, basert på de mer langsiktige rammer og retningslinjer som er trukket opp.

Denne inndeling bygger på en grunnleggende erfaring som man kunne gjøre allerede på 1970-tallet. Den består i at miljøvernhensynene er ulike og ikke alltid kan avveies mot andre hensyn. Noen miljøhensyn er grunnleggende og samfunnsbærende på en slik måte at de må gis fortrinn. Spørsmålet etter en bærekraftig utvikling retter seg spesielt mot disse primærhensynene, som vil sette skranker for andre og oftest mer kortsiktige beslutninger.
Med sitt forslag til deling av beslutningsprosessen vil Norderhaug at beslutningsfattere på alle nivåer skal vie den nødvendige oppmerksomhet til de langsiktige tendenser og de fundamentale økologiske hensyn som bestemmer den sosiale og økonomiske utvikling. Han nevner at det kan åpnes for separate valg av de politikere som er best egnet til å trekke opp økologisk forsvarlige langtidsprogrammer, og på den annen side dem som er best til å drive praktisk politikk på kort sikt. Det er en prosess de politiske partiene selv kan begynne ved å fordele ansvaret mellom sine egne folkevalgte, sier Norderhaug avslutningsvis. Noen tegn til dette har vi knapt sett i de syv årene som er gått siden Norderhaugs bok ble utgitt. Men blikket er med dette rettet mot den demokratiske avgjørelsesprosess, og ikke minst mot Stortingets måte å arbeide på.
I 1995 utkom boka Bærekraftig økonomi som resultat av et samarbeid mellom Norges Naturvernforbund og Prosjekt Alternativ Framtid. Den omtaler et miljøparlament som er i stand til å stille strenge nok miljøkrav i kraft av parlamentmedlemmenes kompetanse. I boka er tanken lite utarbeidet, og miljøparlamentet står her for en tenkt instans som har fått ansvaret for å legge de økologiske premisser for styringen av Norge på lang sikt. I dette tilfelle er det Norges Naturvernforbund som representerer miljøparlamentet, og som har formulert de økologiske rammevilkår i samråd med biologer fra Universitetet i Oslo. Fremstillingen gjelder videre hvordan disse miljøkravene er blitt innpasset i de økonomiske modellene som regjeringen benytter til perspektivanalysene i sitt langtidsprogram, og hvordan de der slår ut.
Med betegnelsen miljøparlament er det fremkastet en idé som fortjener en tankemessig avklaring. Den adskiller seg fra Norderhaugs forslag ved å munne ut i et fagorgan, men har samme bakgrunn og skal tjene samme formål som det Norderhaug hadde for øye. Et grunnleggende spørsmål er hvordan et miljøparlament kan tenkes å forholde seg til Stortinget og folkestyret. Skulle ikke Stortinget være vårt miljøparlament? Hva er det som hindrer Stortinget i å leve opp til sin målsetting fra 1970 om å bygge på økologi? Vil det si noe annet enn å realisere demokratiet?

STORTINGET SOM LOVGIVENDE ORGAN

Den veldige vekst i statens makt gjennom særlig de to-tre siste generasjoner er kombinert med en påfallende følelse av maktesløshet blant mange politikere. På 1970-tallet ga dette grunnlag for mandatet til Maktutredningen om å beskrive de bestående maktforhold i samfunnet. I dag etterspørres en ny maktutredning, og problematikken avspeiles tydelig i miljøvernarbeidet hvor det kan pekes på flere forhold som for eks. undergraver miljødebatten og Stortingets mulighet for å kunne fungere som et miljøparlament. Fire forhold fortjener nærmere oppmerksomhet.

Stortingets integritet og næringslivet

Vi reiser først spørsmålet om Stortingets integritet som statsorgan. Er Stortinget uavhengig eller selvstendig nok som lovgiver?
Stortingets ledende rolle er i kraft av parlamentarismen klar overfor regjeringen. Forholdet til domstolene volder ikke problemer. De ligger heller i EØS-avtalen og de EU-vedtak som Stortinget dermed må akseptere, men det spørsmålet skal ikke forfølges her.
Det er Stortingets problemer med seg selv som synes å utgjøre effektive hindringer for en funksjon som miljøparlament. Først gjelder det her omfanget av Stortingets arbeid. Mang en stortingsrepresentant har pekt på at det er menneskelig sett umulig å gjennomgå den store mengde dokumenter som presenteres årlig for representantene. Man tvinges til å velge i sakene, og til en arbeidsdeling som gjør personlig deltagelse i alle saker til en umulighet. Det forklarer et stykke på vei følelsen av at makten smuldrer bort. En første konklusjon skulle dermed være klar: Stortinget må avlastes for arbeid, men for hva?
Neste spørsmål må bli om Stortinget er tillagt konkurrerende gjøremål som undergraver statsoppgavene, særlig lovgiveroppgaven. Her er det lett å se at statsbedriftene og i det hele tatt Stortingets befatning med næringsmessige spørsmål representerer et betydelig problem. Staten eier i dag over halvparten av verdiene i norsk næringsliv. Dette statlige eierskap forvaltes på noe ulik måte. Dels gjennom aksjeselskaper hvor staten enten eier alle aksjer, som i Statoil, den norske stats oljeselskap, eller har kjøpt seg inn og vunnet en aksjemajoritet, som i Norsk Hydro. Dels gjennom ordningen statsforetak, etablert gjennom egen lov, som lar staten utøve sin eierposisjon på et såkalt foretaksmøte. Enten rettsformen er den ene eller andre, betyr statsbedriftene at staten med regjering og Storting knytter seg til begrensede partsinteresser, og til enorme inntekter som staten skal forvalte og etter hvert ser seg avhengig av.
Det går ikke her på de enkelte stortingsrepresentanters habilitet. Men det går på habiliteten til Stortinget som organ, fordi lovgiveroppgaven forutsetter uavhengighet for organet. Dette grunnleggende synspunkt har lenge knapt vært viet oppmerksomhet, fordi det underkjenner den rådende styringsideologi på sosialistisk og langt på vei også borgerlig side i politikken. Nå krever forholdene at problemet tas opp. Og det skulle være lett å se. Stortinget har i miljøsammenheng ikke tilstrekkelig integritet som lovgiver på fellesskapets vegne når staten samtidig står i spissen for oljevirksomheten og andre former for næringsdrift. Noe av det viktigste som det nå kommer an på i miljøvernarbeidet, er jo å gjøre grunnleggende økologiske hensyn til rettslige begrensninger for næringslivet ved lov. Det klarer naturlig nok ikke den næringsdrivende stat, med mindre den tvinges av omstendighetene til å handle. Dens eget engasjement i næringslivet demper viljen til å stille miljøkrav, og hindrer rettsbevisstheten i folket og blant representantene i å komme til et klart uttrykk i nasjonalforsamlingen.
Dette problemet kan jeg ikke se løst på annen måte enn gjennom et klart og radikalt standpunkt: staten må gi opp å være næringsdrivende. Blandingen av statsoppgaver med næringsliv, dvs. hele den såkalte blandingsøkonomi, representerer ikke bare et betydelig rettssikkerhetsproblem i naturforvaltningen, men viser seg å være skjebnesvanger for miljøet fordi den undergraver statens egentlige oppgaver: lovgivning og forvaltning. Søker man dette synspunkt bekreftet i praksis, ligger eksemplene i dagen. I Miljøverndepartementet opplevde vi på 1970-tallet hvordan den vernevilje som var opparbeidet 1970-72, i løpet av kort tid ble trengt tilbake av departementer som sto sentralt i den økende oljevirksomheten i Nordsjøen, slik at hele miljøpolitikken fikk et tilbakefall. Linjen tilbake til statens næringsvirksomhet er klar også bak mange utbyggingsvedtak og store naturinngrep på fastlandet. Behandlingen av Alta-saken er et talende eksempel på hva statens dobbeltrolle som utbygger og konsesjonsmyndighet fører til. Vi har problemet aktualisert blant annet gjennom planene om bygging av gasskraftverk. Også i gasskraftsaken skal statsmyndighetene forholde seg til andre statsetater som konsesjonssøkere. Statlig eierskap i næringslivet representerer altså en strukturell kriseårsak, for å tale i Wyllers terminologi.
Denne tankegang har ikke å gjøre med den bølge av privatisering av statlig virksomhet som en tid har gått over Europa. Der er siktemålet effektivitet og profitt. Vårt siktemål er å sikre miljøet og demokratiet. I miljøperspektiv er et snevert og hensynsløst profittjag like ødeleggende enten det kommer fra et statlig eller et privat næringsliv. Derfor løser man ikke alle samfunnets problemer med statsbedriftene ved å overføre dem til private eiere som primært har økonomisk fortjeneste som målsetting. Oppgaven er mer omfattende. I statslivet er oppgaven å fristille rettsorganene slik at de kan klare å opptre uavhengig, det vil her si: ut fra rettsbevisstheten. For næringslivet gjelder det å prøve å overvinne profittjaget som drivkraft, og i stedet stille opp medmenneskelige mål for produksjonen. Det peker mot et næringsliv som har behovsdekning som mål, og som i stedet for konkurransen utvikler en samarbeidsøkonomi. Da må forbrukerne aktivt med. De må få møte produsenter og personer fra omsetningsleddene til felles drøftelser. Slutter man seg til hverandre slik, i kretser som gir tilstrekkelig oversikt, vil den ene kunne erfare gjennom de andre hva han trenger å vite, og de nødvendige beslutninger kan treffes på grunnlag av det som de møtende sammen bringer fram. Klarer vi å omforme næringslivet i denne retning, vil vi skape noe helt nytt, forskjellig fra både statlig planøkonomi og det vi kjenner som vår tids privatkapitalisme, i stadig innbyrdes kamp om markedsandeler. De arbeidsformer som bygges opp for å gjøre næringslivet behovsrettet, vil være næringslivets bidrag til å mestre miljøproblemene. Til et slikt næringsliv kan staten rolig omgjøre eller overføre statsbedriftene, og deres berettigelse og oppgaver kan prøves i nytt lys.
Vi ser av dette hvordan praktiseringen av demokratiet ikke er uten sammenheng med den utforming vi gir næringslivet. Derfor kan man også fra et demokratisk ståsted se med interesse på reformbestrebelser innenfor det økonomiske liv. En som allerede på 1970- og 1980-tallet ivret for å utvikle samarbeidsmulighetene i næringslivet, var den nå avdøde professor Leif Holbæk-Hanssen ved Norges Handelshøyskole. I to bøker skisserte han som alternativ til de sosialbyråkratiske tendenser, et selvstyrt samfunn som fremtidsbilde, og beskrev trekk av en samarbeidsøkonomi i makromålestokk og på det mer praktiske plan (Metoder og modeller i markedsføringen, bind 3, 1976. Et samfunn for menneskelig utvikling, 1984). Mange husker ham fra foredrag og seminarer, og fordi han inspirerte til samarbeidsforsøk i liten skala innenfor det som nå kalles for økologisk landbruk.

Hvordan føres debatten?

Den politiske debatt kan gjennomføres på to grunnforskjellige måter. Enten blir den fort til interessestrid og forsvar av egne standpunkter. Eller man inntar sitt standpunkt foreløpig, åpen for det debatten kan bringe av bedre argumenter og dømmer ut fra det som samlet kommer fram. I det sistnevnte tilfelle vil deltagerne ha en felles interesse av en god debatt. Man samler seg om debatten for forståelsens skyld. Grunnholdningen er erkjennende.
Det er ikke vanskelig å se at Stortinget ikke lever opp til det sist beskrevne ideal, som utvilsomt krever en oppdragelse til demokrati. At demokratiet i sin beste form er så krevende, står de fleste av oss antagelig fjernt i dag. Dagens debatt i Stortinget er lukket, preget av standpunkter som allerede er tatt, og kanskje ikke engang personlig, men av partiet og stortingsgruppen, i møter utenfor salen. Ser man inn i stortingssalen under debatten, er det kanskje bare et fåtall representanter til stede, men i det antall at styrkeforholdet mellom partiene er beholdt. Debatten er altså på flere måter en skinndebatt, et teater.
En slik debattform kan ikke klare miljøutfordringene. For disse krever det beste som fellesskapet kan yte av innsats og dømmekraft. Gratis og fraksjonsvis får vi ingen løsning av miljøproblemene. Skal vi ta fatt, må partiene gi opp den maktstilling de i dag faktisk har og bli belysningsorganer. Debatten må slippes fri og ikke holdes tilbake av partistandpunkter. Ordningen er slik i dag at den enkelte stortingsrepresentant personlig har retten til sitt mandat når han eller hun er valgt. Det er denne ordning partiene i dag legger bånd på. Det må bli selvfølgelig at retten til mandatet skal praktiseres, i full respekt for det individuelle standpunkt.

Næres debatten av et åndsliv?

Det vi her kommer inn på, er at debatten og avstemningene i nasjonalforsamlingen ikke kan leve sitt demokratiske liv isolert, men må bæres og næres ustanselig av innsikt, idealer og verdistandpunkter, det vil si av et åndsliv i samfunnet. De politiske partier klarer langtfra denne fornyende oppgave alene. I vår tid preges mange beslutninger sterkt av hvordan mennesket forstår seg selv og sine muligheter, og et levende åndsliv kan hjelpe til med å belyse slike spørsmål. Det er fruktene av et slikt omfattende vekselspill mellom åndsliv og politikk som skulle munne ut i en økopolitikk, og som det i dag spørres etter gjennom slagordet "bærekraftig utvikling". Hvorfor er dette samspill ikke kommet godt nok i stand?
Om åndslivet kan det kanskje sies at det ikke har vært produktivt eller idérikt nok, eller ikke nok samfunnsengasjert. Imidlertid kan man fra åndslivets side peke på en grunnleggende hindring for å fylle en slik samfunnsoppgave: Undervisning og forskning på alle nivåer er i dag knyttet til staten med sterke administrative og økonomiske bånd som i praksis betyr en vidtgående statlig styring. Kan man vente aktiv egeninnsats av et åndsliv eller kulturliv som oppdras i uselvstendighet, og som hindres i sin egen, frie samfunnsorientering? Den frie og idébaserte forskning har i dag ytterst vanskelige kår, og taper lett i konkurransen om forskningsmidler, som går til de mer eller mindre ferdigsydde forskningsprogrammer, innrettet etter myndighetenes prioriteringer. Svakheten ved slike programmer er for eks. at de ofte griper an problemstillingene for sent, og at forskernes eksistensielle engasjement kan mangle.
Tar man konsekvensen av dette, er veien klar: Åndslivet må gis arbeidsbetingelser som gjør det i stand til å fylle sin samfunnsoppgave. Det betyr at det må stilles på egne ben, i frihet, for å kunne yte sitt til befolkningen og til stat og næringsliv. Ikke bare kirken og universitetene, men kulturlivet i sin helhet bør løses administrativt og økonomisk fra staten og gis anledning til å danne sine egne fellesorganer. Politikerne vil da miste den styring av kulturlivet som de til nå har tviholdt på, og som ikke har stått til diskusjon (se for eks. NOU 1988:28 om den nasjonale styring av universiteter og høyskoler). I stedet kan det bygges opp til et fritt samspill hvor åndslivets beste krefter får slippe til og kvalitet får tale for seg selv. Det vil gi den demokratiske debatt et nytt fundament.
Problemet i dag er både at åndslivet politisk sett holdes i bånd, og at staten, særlig regjeringen, holder seg med sine egne eksperter på en måte som hindrer åpen og fri debatt. Flere store saker om naturinngrep viser hvor vanskelig det er å få tilgang til de data og beregninger som regjeringen bygger sine beslutninger på. Skyggesidene ved denne tilstand viser seg på flere måter. Det treffes beslutning om omstridte naturinngrep som senere viser seg å ha vært unødvendige (utbyggingen av Alta-vassdraget til kraftproduksjon). Gruppepress fra mange hold legges på nasjonalforsamlingen. Og det oppstår et negativt ladet uttrykk som "påvirkningsagent", en betegnelse som ville hatt liten mening i et levende og saklig orientert demokrati, som pleiet nettopp dømmekraften.

Lovgivningens grunnlag

Grunnloven besvarer spørsmålet om hva som er lovgivningens grunnlag i § 49: Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortinget er altså i denne sammenheng et organ for folket, og skulle følgelig formulere loven ut fra befolkningens rettsbevissthet.
Problemet er for det første at det spørres lite etter folks rettsbevissthet i dag. Dermed får rettsbevisstheten heller ikke impulser til å danne seg og utvikle seg. I stedet spørres folk ofte om hva de vil betale for å beholde tilgang til natur. Man fingerer altså et marked for natur, som om naturen skulle være en vare. Det er pengetenkning på feil sted, fordi man bortser fra naturens alminnelige og allsidige betydning for oss, helt uavhengig av personlig kjøpekraft. Skal dette umiddelbart menneskelige forhold til naturen komme til uttrykk, må man spørre etter rettsbevisstheten direkte.
Problemet er for det annet at rettsbevisstheten i dag ikke er noe selvsagt grunnlag for lovgivningen i den forstand det ble formulert i Grunnloven. Politikerne og partiene har i dag egne styringsønsker som de søker å vinne tilslutning til, og så i neste omgang prøver å sette gjennom i sin praktiske politikk. Politikk er blitt et spørsmål om makt og innflytelse, også på lovgivningen, mer enn å lodde folkets oppfatning. Satt på spissen er denne forestilling den omvendte av Grunnlovens: staten skal styre samfunnsutviklingen på ideologisk, dvs. partipolitisk grunnlag, og tar i bruk både loven og sine statsbedrifter samt sin øvrige økonomi for dette formål. Da er loven redusert til instrument eller virkemiddel. Dette syn er ikke bare akseptert, men selvsagt i mange miljøer i dag. Det betyr at vi allerede er langt inne i den sterke stat som Wyller advarer mot.

STATSBEGREPET OG REALISERINGEN AV DEMOKRATIET

En sammenfatning av de foregående fire punkter er kanskje overraskende: Vi er langt fra å realisere det vi kan kalle demokratiets idé i vår nåværende samfunnsform. Det er altså ikke demokratiet som er en fare for miljøet. Men faren for miljøet består i en politisk praksis som ikke bryr seg om å leve opp imot krevende, demokratiske idealer. Vi taler om demokratiet som om vi praktiserte det, men lar maktbestrebelser og sterke økonomiske interesser overta mye av føringen over det vi kaller samfunnsutviklingen.
Jeg har prøvd å vise at det ikke behøver å fortsette slik. Men da må vi anlegge et perspektiv som omspenner samfunnslivet som helhet, slik at det blir mulig å se hva som saklig sett hører til demokratiet, og som det har mening å underlegge flertallsvedtak på politisk grunnlag. Statsbegrepet står altså sentralt, og må bestemmes i forhold til arbeidsfelter utenfor staten. At det er miljøproblemene som reiser slike grunnspørsmål, er vel ikke underlig. Miljøoppgavene har gjort demokratiet vesentlig mer krevende å praktisere enn før. Derfor er det naturlig at nettopp miljøproblemene blottlegger slike samfunnsmessige strukturer som i dag hindrer et levende demokrati.
Slik ligger det i miljøproblematikken en sterk bevissthetsmessig utfordring. Det er betingelsene for en sunn samfunnsutvikling som miljøvernarbeidet på en stadig tydeligere måte krever at vi kommer på sporet av. Gjennomskuer vi bedre forutsetningene for en samfunnsmessig fornyelse, kan de ordninger som vi iverksetter for å mestre miljøproblemene, få en form som styrker demokratiet. Gjennomskuer vi ikke det samfunnsmessige perspektiv, kan vi komme til å iverksette miljøtiltak som fører oss bort fra våre demokratiske idealer.
Tenker vi oss for eks. at myndighetene begrenser seg til å opprette et eget sakkyndig organ for miljøsaker, ved siden av Stortinget eller bygget inn som et "grønt overhus", kan det komme til å hindre et ekte demokrati:

1.Miljødebatten og beslutningsprosessen kan lukkes, og samspillet med tidens åndsliv og offentlighet gå tapt.
2.Forholdet til befolkningen rent alment kan gå tapt, og dermed rettsbevissthetens funksjon som underlag for lovgivningen. Befolkningen vil da passiviseres, og rettsbevisstheten lammes og hindres i sin utvikling.
3. Stortinget kan miste impulsen til å iverksette andre tiltak av miljømessig betydning, og for eks. ville beholde statsbedriftene.

Kort sagt er faren ved et nytt og "kompetent" organ at enhetsstaten, som opptar i seg samfunnets åndsliv og næringsliv, ikke bare fortsetter sitt liv, men forsterker sin evne og vilje til styring av samfunnslivet med et økologisk ekspertvelde, og i praksis blir til et "grønt" diktatur.
Over tid vil imidlertid hverken enhetsstaten eller diktaturet kunne forventes å mestre miljøproblemene, fordi de reiser så mangesidige oppgaver. Det er styreformer som neppe heller kan holde seg i Vesten, stilt overfor den individuelle selvstendighet som er vokst fram og som forlengst har gitt grunnlag for alminnelig stemmerett til folkevalgte forsamlinger.
Min egen erfaring fra miljøvernarbeidet, i Miljøverndepartementet og det frivillige naturvernarbeid, er at miljøoppgavene nettopp kaller på et bredt samvirke mellom staten, et selvstendig, produktivt åndsliv og et samarbeidsorientert næringsliv. Det er dette dilemma som det moderne samfunn står i. Det krever av staten at den finner sin plass i midtfeltet i samfunnslivet. Vi kan si: med åndslivet på sin ene side som impulsgiver og inspirator, og næringslivet på den annen side. Det er nødvendig fordi stat, næringsliv og åndsliv har ulike oppgaver eller funksjoner i samfunnsorganismen. Derfor er de også likeverdige partnere. Mot disse funksjoner må oppmerksomheten rettes. Man vil da se hvordan de griper i hverandre. Det vil gi et konturert og samtidig funksjonelt statsbegrep. I dag er statsbegrepet helt flytende og i økende grad altoppslukende, så sterkt som staten har utvidet sin innflytelse. Egentlig mangler vi i dag et statsbegrep. Det forklarer det ubehag som mange mennesker føler overfor staten. En konturert og vesentlig slanket stat kan man derimot se berettigelsen av, fordi ingen annen instans kan overta lovgiveroppgaven. Den står sentralt i miljøvernarbeidet. Og jeg forestiller meg at en slanket stat som selv sto utenfor næringslivet, ville gå vesentlig lengre i å verne om miljøet enn det den nåværende, næringsdrivende stat har vilje til. De roller som staten har påtatt seg ved å gå inn i næringslivet og ved å ville styre åndslivet, har gjort staten til et avgjørende hinder for en bærekraftig utvikling.
Noen vil kanskje fortsatt hevde at staten bare trenger et fagorgan med økologisk kompetente personer. Hva skal det tjene til å adskille hele åndslivet eller kulturlivet fra staten?
Hovedsaken er at en tilstrekkelig mestring av miljøproblemene må baseres på et mye bredere fundament enn bare økologi. Ikke minst på et tilstrekkelig verdimessig grunnlag som kan danne resonansbunn for beslutninger og gi relevans til økologisk faginnsikt. Biologen eller økologen kan i beste fall fortelle hva som vil skje under gitte betingelser, men ikke hva det betyr for oss om for eks. dyrearter dør ut. En slik dypere forståelse henger sammen med vår selvforståelse som mennesker, og med hva vi oppfatter som verdig eller uverdig. Slike grunnspørsmål står vi overfor i stort omfang i dag. Og det er først et uavhengig, bredt søkende og selvstendig åndsliv som kan arbeide seg fram mot svar, enten det gjelder biologi eller livssyn.
I dag fremstår kulturlivet som splittet, fragmentert, uten særlig samlende kraft utad. Delvis må det skyldes kulturinstitusjonenes binding til departementene, og den passiviserende virkning det medfører for det umiddelbare liv mellom disse institusjoner innbyrdes. Et slikt kulturliv har problemer med å leve opp til betegnelsen åndsliv. Det rammer også miljøvernarbeidet. Et åndsliv må få anledning til å samle seg, konstituere seg. Gjennom et rikt mangfold av muligheter kan det inspirere enkeltmenneskene til å skape seg et livssyn og til å utvikle sin personlige dømmekraft. Dette rent individuelle element er en kvalitet som miljøvernarbeidet trenger sterkt i dag, og ikke bare i ledende posisjoner. For eks. må rettsbevisstheten bygge på en personlig ervervet og alminnelig utbredt dømmekraft.
I dette lys er det at miljøoppgavene kan søkes løst gjennom et samspill mellom åndsliv, rettsliv (innbefattet politikk) og næringsliv, bygget på en praktisk funksjonsfordeling som tar hensyn til deres forskjellige muligheter og arbeidsbetingelser, og som åpner for individenes fulle engasjement og medansvar i alle tre sammenhenger. Det innbefatter en realisering av demokratiet, en fristilling av åndslivet fra stat og næringsliv og en gradvis omforming av næringslivet til en samarbeidsøkonomi, slik som antydet foran.
Dette er etter mitt skjønn det mest realistiske veivalg for samfunnsutviklingen. Vi forlater da det rådende syn på samfunnslivet som todelt i en offentlig og privat sektor, en oppfatning som i dag viser seg klart utilstrekkelig, til fordel for en treleddet betraktning av offentligheten hvor ulike arbeidssammenhenger må hjelpes til rette for å kunne fungere fruktbart sammen. Idealer som solidaritet og respekt for individet kunne da bli synlige i den måte vi innrettet samfunnet på. Og det ville bli mulig for den enkelte, gjennom deltagelse, å forbinde seg personlig med samfunnsutviklingen. Ligger ikke nettopp i et slikt krysningspunkt, hvor individet gjenfinner menneskeverdet i samfunnsordningen, noe av grunnlaget for en etikk og for tillit mellom mennesker?

STORTINGETS MILJØARBEID KAN STYRKES

De miljøhensyn som det er mest påkrevet å forvalte bedre, er de som foran ble betegnet som langtidshensyn eller primære vernehensyn. De har en samfunnsbærende betydning som gjør at de må stilles foran korttidshensyn og det som i dag ofte kalles sektorinteresser. Avgrensningen mot det vi kan kalle sekundære vernehensyn behøver vi her ikke gå stort inn på. Tenker vi på Mjøs-aksjonene for noen år siden, da det gjaldt å hindre at Mjøsa gikk over i en varig eutrof tilstand, har vi et eksempel på et primærvernehensyn for et distrikt. Eller vi kan tenke på tiltak for å unngå skogdød eller for å sikre grunnlaget for matproduksjonen.
Ut fra dagens forhold er det nok også noen som vil tvile på at Stortinget kan klare å ivareta langsiktige miljøhensyn. Hvis Stortinget derimot gjøres til et rent lovgivende organ, blir de langsiktige hensyn til et hovedanliggende for Stortinget selv og folks rettsbevissthet. Hvorfor skulle ikke rettsbevisstheten være i stand til å oppta i seg langtidshensynene, når disse søkes klarlagt og drøftet i debatt? I det følgende skal vi komme inn på hvordan dette kan tenkes i praksis. Et viktig utgangspunkt finner vi i en nokså ny grunnlovsbestemmelse.

Grunnlovens § 110 b

Gjennom lov har Stortinget i flere sammenhenger forpliktet staten til å påta seg et hovedansvar for miljøforvaltningen. Det tydeligste uttrykk for statens medansvar finner vi i den nye grunnlovsbestemmelsen om miljøvern, § 110 b, vedtatt 1992. Der heter det at enhver har rett til et miljø som sikrer sunnhet, og til en natur hvis produksjonsevne og mangfold bevares. Videre slås det fast at naturressursene skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Oppfølgingen av disse grunnsetninger, som også omfatter en rett til å få vite hvordan tilstanden i naturmiljøet er, tillegges statens myndigheter, som skal gi nærmere bestemmelser. Sett fra borgernes side er retten til en viss miljøkvalitet med dette etablert som en grunnleggende menneskerettighet, slik Utenriks- og konstitusjonskomiteen også uttalte i sin innstilling. Domstolene har begynt å henvise til Grunnlovens § 110 b i forbindelse med tolkningen av andre lovregler. Stortinget, regjeringen og forvaltningen har gjennom grunnlovsbestemmelsen fått retningslinjer for sine lovvedtak og forvaltningsvedtak, og er blitt forpliktet til å ta de langtidshensyn som Magnar Norderhaug, Thomas Chr. Wyller og andre har etterlyst og fremhevet betydningen av.
Spørsmålet er nå hvilke forutsetninger som må oppfylles for at staten skal kunne klare den oppgaven som den har pålagt seg. Foran fremhevet vi statens binding til næringslivet gjennom statsbedriftene. Den betyr at Stortinget i dag mangler den fulle uavhengighet som lovgiver på miljørettens område, og at heller ikke regjeringen og forvaltningen forøvrig står tilstrekkelig fritt til å treffe sine vedtak. En første forutsetning for å etterleve retningslinjene i Grunnlovens § 110 b, må altså være at staten slutter som næringsdrivende. Denne forutsetningen skal vi her ikke gå nærmere inn på. I stedet skal vi rette oppmerksomheten mot statens og spesielt Stortingets måte å arbeide på. Hva kan gjøres med Stortingets saksbehandling for å sikre at særlig de grunnleggende og langsiktige miljøhensynene blir klarlagt og tillagt tilstrekkelig vekt?

Lagtinget: kontrollinstans for primære miljøhensyn

En ny praksis til sikring av miljøhensynene kan bygges på et hovedskille i vår nåværende statsforfatning, nemlig skillet mellom Odelsting og Lagting. Det har betydning hvis det reises spørsmål om ansvar for riksrett, og ellers i lovsaker, hvor de to ting opptrer hver for seg. På grunn av partienes rolle betyr skillet i dag mindre enn før. Men Lagtinget var tenkt som en kontrollinstans i lovsaker. Denne funksjon er det fullt mulig å vekke til live i lovsaker om miljøvern, slik at Lagtinget får et hovedansvar for de langsiktige eller grunnleggende hensyn. Odelstingets lovvedtak vil da bare passere Lagtinget hvis primærhensynene anses for tilstrekkelig ivaretatt. Sender Lagtinget saken tilbake til Odelstinget for annen gang, bestemmer Grunnloven at saken går til behandling i samlet Storting. Dermed har Lagtinget fått anledning til å presisere hva uenigheten gjelder, og primærhensynene skulle være identifisert tilstrekkelig til å kunne vurderes i plenum.
Også måten Lagtinget etableres på synes å gjøre det egnet som en miljørettslig kontrollinstans. Etter et stortingsvalg utvelges medlemmene til Lagtinget særskilt for den kommende fireårsperiode, og utgjør tallmessig en fjerdepart, mens de øvrige medlemmer av Stortinget danner Odelstinget. Det er altså allerede i dag fullt mulig at Stortinget selv besetter Lagtinget med personer som de mener passer for denne oppgave. En viss tradisjon i denne retning har vi også, nemlig fra årene etter 1814, da det gjerne skulle en særlig kyndighet og erfaring til for å bli valgt inn i Lagtinget.
Miljøsaker som ikke er lovsaker, behandler Stortinget i dag i plenum. Det gjelder saker om naturinngrep hvor loven krever Stortingets samtykke, eller det gjelder saker som tas opp av regjeringen eller Stortinget selv på politisk grunnlag. Skal Stortinget treffe et vedtak, er det i vidt omfang anledning til å bruke lovs form, slik at Lagtinget trer i funksjon. Velger Stortinget å holde fast ved plenumsbehandling, slik det nå er vanlig, har vi ingen etablert kontrollordning eller kontrollinstans innenfor Stortinget. Om lagtingsmedlemmene i et slikt tilfelle ville føle et spesielt ansvar, er de ikke mange nok til å hindre eller selv sette gjennom et flertallsvedtak. En mulighet er derfor å innføre et tillegg til forfatningen som lar Lagtinget tre i funksjon som kontrollinstans når det kreves av et antall representanter eller gjelder en bestemt sakstype, på lignende måte som i lovsaker. Om ikke Lagtinget gis vetorett, kan Lagtingets nei for eks. tillegges den vekt at det kreves et kvalifisert flertall i plenum for å kunne gå imot Lagtingets vurdering av langtidshensynene. Det ligger nær å stille samme krav som allerede gjelder for vedtagelse av lover i plenum, nemlig to tredjedels flertall.

Komitéarbeidet

Stortingskomiteene forbereder sakene for Odelstinget og Stortinget. Derfor bør det opprettes en egen miljøvernkomité som besettes med personer som kan klare å vurdere primære vernehensyn. Sakene kan da forberedes også med sikte på Lagtingets behandling av dem.

Et åpent miljøforum i åndslivet

I den forvaltningspraksis som er opparbeidet siden 1970-årene i miljøsaker, inngår det at forvaltningen innhenter uttalelser. De som slik bidrar til sakenes opplysning, er ved siden av partene og lokale interesser ulike organisasjoner og fagmiljøer, for eks. ved universiteter og høyskoler. Vi har også fått enkelte egne utredningsorganer som Norsk institutt for naturforskning, NINA. I tillegg hadde Miljøverndepartementet og regjeringen inntil 1990 et sakkyndig råd i Statens naturvernråd. Det ble avløst av Statens naturforvaltningsråd, som i det vesentlige ble sammensatt på politisk grunnlag, og derfor ikke kan fylle en slik funksjon som den Naturvernrådet hadde. Et nytt sakkyndig råd kunne være en utvei.
Den saksbehandling som kommer i stand på denne måte, tjener primært til å gi departementene og regjeringen et tilstrekkelig grunnlag for sine vedtak. Vår ordning er at forvaltningen selv har hovedansvaret for at sakene blir tilstrekkelig opplyst (forvaltningslovens §§ 17 og 37).
Etter denne ordning får Stortinget sine opplysninger i det vesentlige gjennom regjeringen. Siden Stortinget selv ikke har noe embedsverk med fagkompetanse, er Stortinget med dagens ordning i høy grad avhengig av den ekspertise som regjeringen råder over. Men denne kanal er, liksom andre fagkanaler, ikke uten videre tilstrekkelig til å ivareta primære miljøvernhensyn, som krever både bredde og sammenheng i vurderingsgrunnlaget. Hvordan kan Stortinget oppnå det?
I det siste har Stortingets kontrollkomité holdt offentlige høringer i saker som gjelder statsrådenes ansvar. Det er det naturligvis fullt mulig å praktisere også når det gjelder miljøspørsmål. Men det er viktigere at offentlige høringer kan bli en fast ordning for å styrke Stortingets løpende arbeid med miljøsaker.
Sterke grunner taler for å gi Stortinget en direkte forbindelse til fagmiljøer, organisasjoner og andre deler av åndslivet i miljøsaker. Det kan gjøres ved å opprette et selvstendig organisert, åpent forum med en tresidig oppgave. For det første som organ for en fortløpende debatt om miljøsituasjonen. Det ville svare til et alminnelig behov, og bidra til å forme såvel rettsbevisstheten som offentlig politikk. Hva som er primære vernehensyn, kunne modne gjennom en slik debatt. Miljøforumet burde for det andre få anledning til å fremme forslag til nye lovbestemmelser eller til miljøtiltak i næringslivet. For det tredje kunne det tjene som et organ Stortinget kan kalle sammen til høring når Stortinget ønsker det. Også næringslivet kan ha en interesse i å få bestemte spørsmål drøftet.
Stortinget ville slik bli mer uavhengig av regjeringens ekspertise, og få tilgang til et bredt vurderingsgrunnlag som også omfattet verdistandpunkter. Det ville samtidig styrke folkestyret og tilliten til politiske vedtak. Sett i sammenheng med en kontrolloppgave for Lagtinget, slik som foreslått ovenfor, kunne det bringe hele beslutningsprosessen opp på et høyere og friere plan. Mye av dagens lobbyvirksomhet kunne løftes ut i offentlighet, og andre deler av underhåndskontaktene med Stortinget ble kanskje overflødige.
Sin største betydning for Stortinget kan miljøforumet få i lovsaker. Lover trenger å forberedes utenfor Storting, regjering og departementene. Å gjennomdrøfte behovet for nye lovbestemmelser er en typisk åndslivsoppgave. Rettsbevisstheten i Stortinget eller i befolkningen er sjelden selv så produktiv at den kan være direkte lovskapende. Men det tilligger rettsbevisstheten å bedømme det som kommer av lovforslag.
Grunnloven begrenser i dag retten til å foreslå lover til regjeringen og medlemmer av Odelstinget (§ 76). En utvidet forslagsrett for et miljøforum kan utprøves gjennom forsøk, og det kan da vise seg at Stortinget trenger de fornyende impulser som vil følge av kontakten med fagmiljøer, forskere, organisasjoner og andre interesserte.
Et slikt miljøforum kan tenkes organisert som en egen stiftelse innenfor åndslivet. Miljøforumet vil da stå fritt utad, og kan gjennom sitt styre legge forholdene til rette for en åpen og aktuell miljødebatt. Det vil være styret som også Stortinget henvender seg til når en høring er ønsket, og som har ansvaret for å gjennomføre arrangementet.

Et eget miljøombud?

Stortingets ombudsmann for forvaltningen velges for fire år etter et stortingsvalg. Men sivilombudsmannen har hatt relativt liten betydning i miljøspørsmål. Det skyldes bl.a. at avgjørelser truffet i statsråd er unntatt fra hans kompetanse, og at ombudsmannen har tolket denne begrensning slik at den omfatter også saker som regjeringen senere skal ta standpunkt til (Alta-saken, klagen fra Norges Naturvernforbund over saksbehandlingen). Den forberedende behandling av viktige miljøsaker, som svært langt på vei kan bli bestemmende for utfallet, har det av denne grunn ikke vært mulig for miljøorganisasjonene å få prøvet av noe organ utenfor forvaltningen, selv når loven stiller bestemte krav til saksforberedelsen. Eneste utvei har vært å reise sak for domstolene.
Etter vedtagelsen av Grunnlovens § 110 b, som helt generelt krever en langsiktig og allsidig betraktning lagt til grunn for naturforvaltningen, ville det være rimelig at ombudsmannen fikk anledning til å kontrollere myndighetenes behandling av miljøsaker i større omfang enn i dag. Det kan skje ved en utvidelse av Sivilombudsmannens kompetanse, eller ved at det opprettes et eget miljøombud.

OM Å UTVIKLE BÆREKRAFT

En konklusjon ut fra det foregående er at vi ikke trenger å gjøre store konstitusjonelle kunstgrep for å sikre miljøhensynene større vekt i lovgivning og forvaltningspraksis. En styrking av miljøvernarbeidet i Stortinget kan bygge på viktige trekk ved forfatningen slik den er.
Derimot trengs en grundig omvurdering for å avvikle statens engasjementer i næringslivet. Her kan det knyttes an til en prosess som har pågått. Store statsbedrifter er i de siste årene flyttet ut fra statsadministrasjonen og er gjort til selvstendige enheter av foretaksøkonomiske grunner, dvs. for at de skal kunne konkurrere bedre innenlands og på verdensmarkedene. Det som det nå står om, er hvorvidt staten vil oppgi sitt eierskap i næringslivet og sine formidable inntekter fra næringsvirksomhet. I 1996 hadde staten ved utløpet av november måned tjent over 16 milliarder kroner på sine investeringer i børsnoterte selskaper (Aftenposten 26.11. 1996). Et avkall på verdier av en slik størrelse kan umiddelbart virke helt utenkelig. Men man bør la synke i seg hva en så sterk deltagelse i næringslivet betyr for staten som rettsorgan. Den korreksjon av næringslivet som skal ligge i en miljølovgivning, må nødvendigvis gis av organer utenfor næringslivet selv. Men rettsbevisstheten kan ikke forme seg fritt og tydelig i Stortinget før staten gjøres uavhengig av partsinteresser på det økonomiske område.
Spørsmålet etter en "bærekraftig utvikling" bør ellers føre til at staten søker en løpende dialog med de mange miljøer innenfor åndslivet. Åndslivet kan på sin side først fylle en slik oppgave ved å fristilles administrativt fra staten. En slik fristilling vil være et uttrykk for åndslivets medansvar for samfunnsutviklingen, og kan utløse sterke og skapende krefter på mange plan. Miljøvernarbeidet trenger de nye tenkemåter og perspektiver som et fristilt åndsliv kan tilføre det. Om stat, åndsliv og næringsliv skal kunne virke sammen for å prøve å mestre miljøproblemene i fellesskap, må det altså aksepteres at den styringsoppgave som politikerne nå forbeholder politikken, også forgrener seg til åndslivet og næringslivet som medansvarlige. En slik ansvarsdeling vil kreve en viss uselviskhet av de politiske partier, og et avkall på å fremme ensidige gruppeinteresser gjennom for eks. lovgivningen: Det er helhetens behov som skal avveies og telle i statens organer.
En slik treleddet samfunnsforståelse som jeg her har prøvd å vise betydningen av i miljøsammenheng, gjør seg mer og mer gjeldende i nyhetsformidling og samfunnsdebatt. Mediene behandler i økende grad politikk, økonomi og kultur som sidestilte saksområder. Det som kreves, er en begrepsavklaring, som gjør det mulig å stille disse tre ulike arbeidssammenhenger inn i en fruktbar vekselvirkning i det daglige, praktiske liv. Den som grundigst har beskjeftiget seg med denne mulighet for samfunnsutviklingen, er i Norge filosofen Hjalmar Hegge med sin avhandling og bok fra 1988: Frihet, individualitet og samfunn. Hegge knytter sin samfunnsbetraktning til forståelsen av individet som individualitet. Han anlegger et utviklingsperspektiv på samfunnsordningen og det vi kunne kalle individets frihetsmulighet integrert som sosial bærekraft. På denne vei kommer Hjalmar Hegge til et samfunnssyn som stemmer med tanker som Rudolf Steiner ga uttrykk for i tiden umiddelbart etter første verdenskrig. Mens det dengang var krigen som hadde brudt i stykker en gammel samfunnsordning, er det nå ved slutten av århundredet særlig miljøproblemene som fordrer samfunnsmessig nytenkning.
Politikere flest nøyer seg fortsatt med å skille mellom økonomi og politikk, eller mellom offentlig og privat sektor i samfunnslivet, samtidig som de praktiserer en blanding av begge. Men denne enkle todeling hjelper oss ikke lenger til å forstå samfunnslivet som helhet. Samfunnet er blitt mer differensiert. Det var kanskje dette som også maktutrederne hadde inntrykk av da de ved avslutningen av sitt arbeid i 1982 ytret ønske om en konstitusjonell debatt. Den skulle gjelde hvordan prinsipper for samfunnsstyring og deltagelse kan oversettes til institusjonelle ordninger som fremmer fellesskapelige løsninger.
Noen debatt av dette format kom vel ikke. Men det er utvilsomt gitt viktige bidrag senere. Avslutningskonferansen for forskningsprosjektet "Ledelse, organisasjon og styring", som fant sted i Oslo høsten 1996, fortjener å bli nevnt. Francis Sejersted spurte om vi mangler strateger i norsk næringsliv. Han betonte at den private aktør i markedet hos oss har søkt sitt legitimitetsgrunnlag først og fremst i en historisk betinget sosial kontrakt, og ikke i noen naturlig rett. Denne kontrakt forutsetter at det private næringslivs virksomhet er til beste for samfunnet. Tilsvarende har statens rolle, dens legitimitet for å gripe inn, alltid vært et pragmatisk spørsmål om hva samfunnet er best tjent med. Denne grunnholdning burde gi et godt utgangspunkt for å vurdere statsbedriftenes skjebne og en utvikling av næringslivet til en samarbeidsøkonomi. Staten kunne for de nåværende statsbedrifter velge en organisasjonsform som innledet overgangen til en samarbeidsøkonomi, og som ga det private næringsliv inspirasjon til å følge etter.
På den samme LOS-konferansen talte sosialantropologen Marianne Gullestad om "Likhet og mangfold - Norske tenkemåter i endring". Hun bygget opp under Hjalmar Hegges begrep om individualiteten ved å påvise konkret hvordan identitet og selvbilde i stadig større grad må skapes av hvert enkelt menneske ut fra de mulighetene det ser i sin livssituasjon. Under overskriften "Mangfold" gikk hun inn på det tradisjonelle skillet mellom det private og det offentlige. Mangfoldet i menneskers ideer om det gode liv er blitt henvist til det private, mens likheten skulle råde i det offentlige rom. Hun mente at denne tenkningen nå må modifiseres fordi visse forskjeller mellom mennesker rett og slett ikke lar seg forvise til privatlivet uten hardhendt undertrykking. På bakgrunn av sitt eget LOS-prosjekt hevdet hun at det nå er viktig å splitte det politiske likhetsidealet i to: en del som handler om politisk makt og økonomiske levekår, og en annen del som handler om livsform og kulturelt særpreg. Hun oppga som årsak til mye av miseren i dagens politiske debatt at disse to sidene ved likhetsidealet blandes sammen. Likhet bør fortsatt være en regulativ idé når det gjelder politikk, levekår og livssjanser. Men mangfold må nå bli den regulative idé når det gjelder levesett og verdier. Med idé i denne forstand forstår hun et ideal man vet aldri kan nås fullt ut, men som man likevel ønsker skal være styrende for beslutninger og aktiviteter. Mens likhet og mangfold ofte blir sett som motsetninger som utelukker hverandre, vil hun heller si det slik at hvis vi i dagens Norge skal kunne realisere politisk likhet, kreves det anerkjennelse av mangfold.
Marianne Gullestad har her pekt på et grunnleggende skille som har sin store betydning også i miljøsammenheng. Likhet er rettslivets ideal, og retningsgivende for politikk, levekår og livssjanser. Da bør retten til et økonomisk eksistensminimum, en eksistenstrygd som dekker utgiftene til en enkel levemåte, også etableres for alle, uavhengig av yrkesinnsats, som en personlig rettighet. Mangfold setter hun som virkende ideal for levesett og verdier. Det er det samme livsfelt som vi foran betonte betydningen av i miljøsammenheng, under betegnelsen åndsliv eller kulturliv. Derfor forstår jeg Marianne Gullestad slik at også hun argumenterer for å bedømme åndslivet som en del av samfunnets liv, på linje med politikken. Det er forholdet mellom åndsliv og politikk som også hun vil bringe i orden ved å splitte likhetsidealet i to.
Det styrker argumentasjonen for samfunnsendringer når man fra ulike livsområder kan nærme seg en felles tankegang. Vi har fått bekreftet at det er felles samfunnsoppgaver og behovet for en fornyelse av samfunnslivet samlet sett, som miljøproblemene avdekker. De fordrer at det enkelte menneske tydeligere enn før ser de samfunnssammenhenger som det står inne i, og er interessert i å delta - i et kulturbyggende mangfold, i rettsdannelsen og som forbruker. Kravet om en fornyelse kan altså ikke veltes over på politikerne alene, selv om de står sentralt. Men hver enkelt av oss er utfordret til å utvikle en bærekraft der hvor vi står og kan se at vi hører hjemme i samfunnslivet. Er vi voksne til det?
Vil for eks. lærere og forskere ta initiativ til å bære fram et selvstendig åndsliv? Mangfoldet må finne sitt sted hvor det kan utfolde seg i frihet. Tilsvarende må statslivet finne sitt saklig avgrensede virkefelt. Når vil dagens makthavere innse at de må oppgi posisjoner som tvinger politikken i en retning hvor den setter utviklingen og vår felles fremtid i fare? En bærekraftig utvikling er i dette lys ikke noe som kan skapes med et slag. Men den kan øves og arbeides fram skrittvis når flere sammen ser hva det kommer an på.



TIL TOPPEN AV SIDEN