*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

HVA ER VANNMANNENS TIDSALDER?

Av Harald Falck-Ytter

Gjennom årtusener har menneskene vært opptatt av spørsmålet om stjernenes innflytelse på skjebnen. Astrologien prøver å klarlegge og beskrive denne innflytelse. Dette kommer til uttrykk i tydningen av horoskopet. Men stjerneinnflytelsen kan også sees i en meget større sammenheng, nemlig med henblikk på menneskeheten eller deler av den. I nyere tid har Rudolf Steiners åndsvitenskapelige fremstillinger rettet oppmerksomheten mot sammenhengen mellom stjernenes gang og menneskehetens utvikling. Steiner beskriver hvordan konstellasjonene mellom jord, sol og stjerner som langsomt forandrer seg innenfor det såkalte platonske verdensår, står i forbindelse med menneske-hetens bevissthetsformer. I denne sammenheng skal begrepet menneskehet ikke i første rekke oppfattes kvantitativt, men mer i sammenheng med de kulturelle tyngdepunkter på et bestemt geografisk område i forbindelse med utviklingen.
Det platonske verdensår varer i nesten 26 000 år. I løpet av denne tiden foregår det forandringer på himmelen ved at solen vandrer gjennom alle tolv dyrekretsbilder. Mens solen i de to årtusener før tidsskiftet sto i værens bilde ved vårens begynnelse, har den på samme årstid fra ca. år 100 f.Kr. stått i fiskenes bilde. I fremtiden, fra omkring år 2500, vil den komme til å vandre gjennom vannmannens bilde. Solens bevegelse gjennom stjernebildene væren - fiskene - vannmannen tilsvarer retningen fra øst til vest, altså samme retning som dens dagsbevegelse. Innenfor den moderne astronomi blir denne bevegelse - som f.eks. også planetsløyfene - ansett som skinnbevegelse.
Rudolf Steiner fremstiller det slik at de krefter som virker på menneske-heten fra stjernebildene ikke når fullstendig frem før solen på sin vandring har nådd midten av et bilde. Omkring år 1900 før tidsskiftet trer solen inn i værens bilde. Over tusen år senere, i det 8. århundre f.Kr., blir det tydelig at et åndelig oppbrudd finner sted, fremfor alt i Hellas, men også i landene omkring. Forløperne for Sokrates utvikler en filosofi som er rettet mot jorden. Det er en kimaktig begynnelse til det vi idag kaller naturvitenskap og som noen århundrer senere skulle bli fullstendig født gjennom Aristoteles.
Tenkningen som her får sin første utfoldelse, har fremfor alt hodet som sitt organ, det sentrum hvor sanseiakttagelsene konsentrerer seg. Ved skapelsen er menneskets enkelte legemsdeler frembragt av de tilsvarende krefter som er å finne i dyrekretsens forskjellige stjernebilder. Denne sammenheng er fastholdt i flere gamle overleveringer, og bekreftes idag av den antroposofiske åndsvitenskap. Ut fra denne finner man i stjernebildet væren de krefter som er virksomme i menneskets hode. Da menneskene for mange tusen år siden søkte et bilde for å karakterisere kreftene som de opplevde i værens stjernebilde, gjenkjente de disse krefter i dyret væren. På denne måten oppsto opprinnelig navnene på stjernebildene. De er et uttrykk for kreftene som virker gjennom de tilsvarende stjernekonstellasjoner. Når man i en senere tid ikke lenger opplevde disse kreftene, prøvde man naturligvis å finne tilsvarende bilder ved å forbinde de enkelte lysende stjerner.
En beskrivelse av værens hode med de mange forskjellige hornformer og dyrets adferd i kamp, gjør disse særlige kreftene anskuelige. Hornene er et uttrykk for de sterke livskrefter som griper stoffet og frembringer fysisk materie. Når væren kjemper, er alle dens krefter og bevegelser rettet mot hodet. Det er tydeligvis disse kreftene som i forvandlet form begynner å gjøre seg gjeldende i menneskene omkring den tiden da solen står i midten av værens stjernetegn på himmelen. Det menneskelige tankeliv som konsentrerer seg i hodet, begynner å våkne i det 8. århundre før vår tidsregnings begynnelse. Kulturepoken som derved tar sin begynnelse karakteriseres i den antroposofiske åndsvitenskap som forstands- eller gemyttssjelens periode, dvs. den tid hvor denne sjelekvalitet blir utviklet. Den begynner med grunnleggelsen av byen Rom omkring 750 f.Kr.
Omtrent ved den tid oppsto fremfor alt i Babylonia en stjernevisdom som ble til det vi idag kaller astrologi. I denne sammenheng ble de tolv stjernebilder av ulike størrelse som utgjør dyrekretsen, inndelt i like store avsnitt, slik at man fikk de tolv stjernetegn som hvert omfatter 30 av hele kretsens 360 grader. Det tilsvarende tidsrom - tiden solen bruker på å gjennomvandre et enkelt tegn blir da 2160 år. Omkring år 1900 f.Kr. går solen inn i værens bilde ved vårens begynnelse. Idet tegnene blir til i tiden efter, står ikke lenger de astronomiske bildene i forgrunnen. Derved strekker den astrologiske værtiden seg til ca. 260 år efter vår tidsregning (1900 + 260 = 2160), mens den astronomiske værtid vil opphøre omkring 100 år før tidsregningen fordi solen da trer inn i fiskenes bilde. Omkring år 260 e.Kr. blir det astrologiske menneske- og verdensbilde "frosset inn" ved at solens stilling på bakgrunn av stjernetegnene blir holdt fast for all fremtid. Dette er årsaken til at solen ved vårens begynnelse alltid står i værens tegn for astrologien, mens den på himmelen forlengst har vandret gjennom fiskenes bilde og om 500 år vil tre inn i vannmannens bilde.
Men ikke bare det astrologiske system ble "frosset inn". Astrologien ville aldri ha kunnet holde seg gjennom årtusenene hvis ikke den tilhørende menneskelige virkelighet synliggjort i horoskopet - hadde bekreftet det fastholdte himmelbilde. Derved blir det tydelig at noe også var "frosset inn" i menneskekonstitusjonen. Ser man på menneskenes sjeleliv i sin almindelighet, viser det seg i hvilken høy grad det som oftest er rettet mot fortiden og festner seg i et "vanelegeme". En tilsvarende prosess foregikk med hensyn til stjerneinnflytelsen ved slutten av de to årtusener før vår tidsregning. Som en sjelelig-legemlig holdning ble den holdt fast av en vesentlig del av menneskeheten helt frem til idag. Ved overgangen før tidsskiftet maktet ikke menneskene lenger å følge med stjernebevegelsens virkelighet.
Den matematiske midte av det astrologiske værtegnets tid er altså omkring år 820 (2160:2 = 1080, 1900-1080 = 820). Åndsvitenskapens henvisning til tallet 747 som begynnelsen på værens kulturepoke ligger altså noen tid ut over denne midte. Epokens slutt er da året 1413 (2160-747 = 1413), et tidspunkt som også omtales av Rudolf Steiner. Med dette året begynner fiskenes kulturtids-alder, mens solen allerede ett århundre før tidsregningen hadde trådt inn i fiskenes bilde. Denne epoken blir omtalt som bevissthetssjelens tidsalder. Den utvikler seg i overensstemmelse med stjerne-fiskekreftene.
Ifølge de nevnte overleveringene og den nye åndsvitenskap tilsvarer fiskenes krefter menneskets føtter. Med dem står og går mennesket på jorden. "Å stå med begge ben på jorden" betyr å ha et viljesforhold til jorden. Uten den kan mennesket ikke utfolde noen vilje. Når menneskesjelen om natten har forlatt jorden, kan den ikke anvende sin vilje, heller ikke efter døden. Berøringen med jorden peker hen på at menneskene til å begynne med mottar en vilje ved sin forbindelse med jorden. En økning av viljeaktiviteten er da å gå eller vandre.
Det er derfor naturlig at siden fiskenes tidsalder begynte i det 15. århundre, blir store deler av menneskeheten i stigende grad konfrontert med jorden. Gjennom naturvitenskap og teknikk utforskes og beherskes alt jordisk. Derved trer jorden mer og mer frem for menneskesjelen som en enhet, som hele planeten. Dermed må menneskeheten i vår tid på grunn av de planetariske økologiske spørsmål oppnå et fullstendig nytt forhold til jorden. Men dette er ikke mulig ved forstandsaktivitet eller intelligensutfoldelse alene. Noe annet må til: Det er menneskets bevissthet som utfordres.
I denne sammenheng betyr bevissthet å bli klar over hva som egentlig viser seg når planetens liv som helhet blir sanset og opplevet. Betraktningen av hvordan mange faktorer virker sammen kan føre til et indre bilde i menneske-ånden, som igjen resulterer i anerkjennelsen av objektive virkende idéer i omverdenen. Det neste skritt ville avdekke de vesener som frembringer disse idéer. Denne prosess fører ut over den rene forstandsvirksomhet og inn i en høyere grad av bevissthet. Men vanskelighetene med bevissthetsdannelsen idag viser at vi bare står ved begynnelsen av bevissthetssjelens utvikling. Som kulturepoke vil denne tid ennu vare omkring 1500 år.
Det kan derfor overraske at man i vide kretser taler om en ny tid som har begynt i vårt århundre og kaller den vannmannens tidsalder. Tar man uteluk-kende de astronomisk-astrologiske rytmer i betraktning, kan det tidligst omkring år 2360 oppstå et forhold hvor astrologiske stjernekrefter som utgår fra vannmannens tegn ville gjøre seg gjeldende (260 + 2160 = 2420). De astronomiske rytmer viser følgende: Solen trer inn i fiskenes bilde - det gjelder stadig vårens begynnelse - ca. 100 år før tidsregningen. Dette bilde er meget stort og tilsvarer i tid 2600 år. Først i år 2500 vil altså solen forlate fiskenes bilde og tre inn i vannmannens. Selv om man antok at det utgår virkninger på store deler av menneskeheten når disse astrologisk-astronomiske grenser overskrides, ligger de så langt inn i fremtiden at det ikke kan være tale om virkninger allerede i våre dager.
Begrepet "Vannmannens tidsalder" er da heller ikke oppstått i vitenskapelige eller tankemessig overskuelige sammenhenger. Det er mer et fornemmelsesbegrep forbundet med intuisjoner. Tilblivelsen og utbredelsen av begrepet er urbil-ledlig karakterisert av Marilyn Ferguson i hennes bok The Aquarian Conspiracy (1980). I innledningen skriver forfatterinnen: "Å sammensverge seg (engelsk: conspire) betyr direkte oversatt "å ånde sammen". Det er å gå intimt sammen. For å beskrive denne behagelige måte å gå sammen på valgte jeg ordet "akvarisk ("aquarian"). Skjønt jeg ikke har noen kunnskap om astrologiske overlever-inger, ble jeg trukket mot denne drømmen som gjør seg så sterkt gjeldende innenfor vår populærkultur: at efter en mørk og voldsom fiskenes tidsalder er vi ved å tre inn i et årtusen av kjærlighet og lys for å si det med ordene fra den populære "Sangen om vannmannens tid" inn i tiden for 'den sanne befrielse av ånden.'"
Eftersom det altså ikke finnes noen rasjonell eller vitenskapelig bakgrunn for begrepet "vannmannens tidsalder", må man vende blikket i en annen retning for å få øye på den virkelighet som ligger til grunn. Oppmerksomheten må rettes mot kristendommens utvikling i den vestlige kultur. Den har medvirket til frembringelsen av naturvitenskapen og anvendelsen av teknikken og bidratt ved utformingen av de sosiale forholdene i de moderne stater. Forfatteren Arthur Koestler forteller at han først måtte reise til Asia for å bli seg bevisst i hvilken grad alt i den vestlige kultur var gjennomtrengt av kristen-dommen. Denne vestlige utadvendte kristendom har opptatt et kraftig fremad-rettet, fremtrengende element med apokalyptisk karakter. I det 20. århundre har den fått en voldsom ytre ekspansjon med tilsvarende vanskeligheter og farer som også de overraskende hendelser de siste årene har vist med henblikk på de vestlige impulser som trenger inn i øst.
Kristendommens egentlige vesen er fremtidsorientert og apokalyptisk. Men disse indre trekk gikk tapt i løpet av de siste nærmere to tusen år. Selv Martin Luther ville egentlig helst ha fjernet apokalypsen, "Johannes Åpenbaring", fra det Nye Testamente. Han forsto den ikke. På lignende måte som den katolske kirke søkte også reformasjonen fremskrittet i fortiden. Kirkens karakter ble fullstendig retrospektiv. Det åndelig fremovertrengende apokalyptiske element forskjøv seg utad, ble utvendiggjort i vitenskapelig-tekniske innretninger. Nesten utelukkende i disse ble fremskrittet og fremtiden søkt. Men samtidig levde - mer i det skjulte - i det vestlige menneskets sjeleholdning og dets tankeliv en ekte lengsel efter en befriende åndelig omveltning. Denne lengselen har økt de siste årtiene som motreaksjon overfor det vitenskapelig-tekniske herredømme. Dette kom til utbrudd i New Age-bevegelsen. Og da man fornemmet at de kreftene som gjorde seg gjeldende ikke var av jordisk-rasjonell karakter, så man hen mot en kosmisk innflytelse og oppdaget stjernebildet vannmannen. Med dette navnet ville man så betegne den nye tids karakter. Spørsmålet er nu om det finnes noe i forbindelse med den karakteriserte kristne utviklingen som tyder på at det ligger en virkelighet bak denne begrepsdannelse.
Vender vi oss til Johannes Åpenbaring i Det nye testamentet, finner vi i det 4. kapitel en henvisning til en fremtidig tilstand i kristendommen. Nedskriveren, Johannes, blir oppfordret til å tre inn gjennom en åpnet dør i himmelen. Der vil han erfare "det som skal skje herefter". Han ser en trone og noen som sitter på den. En regnbue som en smaragd omgir tronen. Omkring denne sitter 24 eldste, også på troner. Foran tronen i midten brenner syv fakler som er de syv Gudsånder. Fire livsvesener omgir tronen. Det første er lik en løve, det neste ligner en okse, det tredje har et ansikt som et menneske, og det fjerde er lik en flyvende ørn.
Det er ikke vanskelig å erkjenne fire stjernekrefter i disse apokalyptiske dyrevesener: løven, tyren, vannmannen og skorpionen som i en fjern fortid ble fremstilt som ørn. Disse fire dyrekretsvesener danner et kors idet to og to står overfor hverandre: vannmannen - løven, og tyren - skorpionen. Denne konstellasjonen kommer til å avløse det nuværende stjernekors: fiskene - jomfruen, og tvillingene - skytten. Korsenes utgangspunkt er solens stilling ved vårens begynnelse, altså for vår tid fiskenes bilde. Avløsningen i astronomisk henseende vil skje på nevnte tid i midten av neste årtusen. Men apokalypsens henvisning er ikke av astronomisk art. Hva betyr "det som skal skje herefter" som Luther oversatte til "det som snart ('in Bälde') skal skje?"
Innenfor urkristendommen ventet man oppfyllelsen av dette fremtidsbilde i løpet av noen årtier. Denne opplevelsen hadde et altfor kortsiktig perspektiv: apokalypsens rytmer er av oversanselig-kosmisk karakter. Samtidig skal de føye seg inn i menneskehetens jordiske utvikling. Dette tidsperspektiv konkreti-serer seg når man blir seg bevisst at Kristus ved tidsskiftet ikke bare legemliggjorde seg i den fysiske verden, altså i rummet, men også i tiden. Idet "himlenes rike" var kommet nær, bragte han "himlene" med seg til jorden med deres krefter og rytmer. I midten av disse står solen og dens krefter. Da denne allerede var trådt inn i fiskenes tegn, ble Kristus i urkristendommens tid erkjent som et solvesen forbundet med fiskenes stjernekrefter. De kristne kalte ham derfor ICHTYS. Bokstavene i dette ord som på gresk betyr "fisk" ble tydet slik: lesus CHristos Theou HYios Soter = Jesus Kristus Guds Sønn Frelseren.
Med solkreftene fulgte også solrytmene. Den vesentligste i kosmisk henseende var den 2160-årsrytmen som fører til de avgjørende forandringer i kosmos og på jorden. Når en slik tidsperiode går til ende, begynner noe nytt. Dette måtte også gjelde for solkreftene som var kommet ned til jorden. Denne rytmen fører til kristendommens stadige forvandling gjennom det platonske verdensår. Med Kristi inkarnasjon ved tidsskiftet begynte denne rytmen på nytt, forholdsvis uavhengig av astronomisk-astrologiske rytmer. Idet den er føyet inn i jorden, opptrer en sterk innflytelse som påskynder de begynnende virkninger av den astronomisk-astrologiske tid vi nu står foran. Men denne påskyndelse opphever ikke de lovmessigheter som gjelder for kulturtidsaldrenes gang - her er fortsatt impulsene fra stjerneverdenen avgjørende. På denne måten påvirkes og berikes det kulturelle helhetsbilde, idet det oppstår en slags rytmisk flerstemmighet.
I sin omfattende fremtidsvisjon beskriver Johannes de forandringer som skal foregå efter 2160 år. Sentralt står her de fire livsvesener hvorav vannmannen har en særlig betydning idet vannmannens stjernekrefter representerer selve menneskevesenet. Derfor bærer dyret i apokalypsen et menneskeansikt. I disse stjernekreftene blir det kosmiske eller oversanselige menneske synlig, likeså englemennesket. Når dette skjer, blir det jordiske menneske, som i grunnen ikke er mer enn høyst halvdelen av hele mennesket, fullstendiggjort. Menneske-vesenet blir igjen oppreist og får sin fortidsarv tilbake: den delen av mennesket som er skapt i Guds bilde.
Da Rudolf Steiner i årene efter 1900 begynte å tale om det oversanselige menneske, ble dette avvist av kulturverdenen som en absurditet.
Han måtte tale i små kretser av mennesker som befant seg i utkanten av det anerkjente samfunn, nemlig i teosofiske kretser. Beskrivelsene av det oversanselige menneske ble fordypet og utvidet og førte efterhvert til den fullstendige fremstilling av antroposofien, "visdommen om mennesket". Men denne visdommen forble gjennom årtier i det skjulte. Først i 80-årene trengte den noe inn i offentligheten, men er ennu bare nådd frem til en forsvinnende liten del av menneskeheten som helhet.
Antroposofien har altså fra et kvantitativt synspunkt ennu forberedelses-karakter. Men det er tydelig at man kan tale om en innflytelse fra vannmannens stjernekrefter. Idet disse i sin jordiske utvikling allerede kan oppleves som fremtidsinnflytelse fra begynnelsen av det neste årtusen, er deres virkelighet nærværende. De blir synlige i likhet med det sarte atmosfæriske morgenlys lenge før soloppgangen. Men disse krefter må ikke forveksles med de kreftene som konstituerer kulturforholdene. Disse formes ennu ut fra fiske-kreftenes grunnlag. Vannmannens krefter kan være tilstede som fremtidsinnhold i den menneskelige ånd og kanskje i menneskesjelen. Det er viktig at menneskene alltid er seg bevisst at det finnes impulser og krefter som ikke umiddelbart kan virkeliggjøres og leves ut i nutiden. Fremtiden som såda må også kunne leve i mennesket, denne evnen er en del av bevissthetssjelens oppgave idag. På denne måten forbereder antroposofien de forandringer og fornyelser som vil inntre i århundrene efter årtusenskiftet.
I New Age-bevegelsen blir disse fremtidige stjernekrefter fornemmet, derimot ikke ifølge sitt egentlige vesen erkjent. Derfor antar de mangfoldige, men ikke overskuelige livsformer. Men de utgjør en viktig bevegende motpol overfor de festnede strukturer i et sterkt teknisk preget samfunn.







TIL TOPPEN AV SIDEN