*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

ANTROPOSOFI OG POLITIKK

Av Karl Brodersen

Man behøver ikke antroposofien og Rudolf Steiners hjelp for å fatte at atomteknikken innebærer en dødelig trussel mot alt liv på jorden. Det skal heller ikke mere enn vanlig sunn fornuft til å innse at atomstrategien like lite løser noe sikkerhetsproblem som atomkraften er svaret på det umettelige energibehov. Enhver kan nu se at vår vestlige, materialistiske sivilisasjon befinner seg på en livsfarlig kurs mot selvødeleggelse og at politikerne egentlig står rådløse overfor denne situasjon. Saklig kan det bare være én mening om dette, men hva blir så den praktiske konsekvens? Se det er et annet spørsmål.
I den grad man oppfatter menneskehetens nåværende eksistensielle krise som et politisk spørsmål, vil man ha tilsvarende forslag til løsning av problemene. Forslagene kan være gode nok, men kan de få noen praktisk betydning? Politikk er fortsatt det muliges kunst, virkelighetsfjerne, om aldri så idealistiske forslag kan bare vanskeliggjøre, ja, umuliggjøre det politiske spill. Så er kanskje tiden inne for å slå spillet overende, noe unge mennesker i flere generasjoner har vært tilbøyelige til å mene? Men det er efterhvert blitt en nokså livsfarlig mening. Vi vet hva vi har, nemlig en stillingskrig mellom supermaktene i øst og vest, men vi vet ikke hva vi får uten denne "væpnede fred", kanskje vi får noe enda verre, nemlig et atomvæpnet kaos. Vår sunne fornuft kan altså komme til det paradoksale resultat at supermaktenes politiske skyggespill ennå ikke er det verste vi kan tenke oss.
Med et slikt resonnement har forstanden sin vane tro bitt seg selv i halen, og vi befinner oss i en sirkelslutning, et lukket tankerom som lammer vår handleevne. Med mellomrom søker derfor fornuftige mennesker å bryte ut av dette lukkede rom, de protesterer, går i tog, underskriver opprop, alt rettet til myndigheter, som forlengst har vist at de står maktesløse. Vi som i sin tid gikk i tog for Schweitzer-appellen om stans i prøvesprengningene, oppnådde at disse efterhvert ble forlagt fra atmosfæren til underjordiske rom. Det har kanskje redusert forurensningen av atmosfæren så langt, men ikke på noen måte hemmet utviklingen av nye atomvåpen. Dagens protestanter kan vel gjøre seg håp om noen omdisponeringer av våpenarsenalet, men det må ikke et øyeblikk forlede dem til å tro at noe vesentlig er oppnådd for å sikre en fredelig utvikling. Det vil kreve noe ganske annet av oss, og da i første rekke av vår fornuft, som på annen måte må finne ut av sitt lukkede rom.
Nå nærmer vi oss det område hvor antroposofien eventuelt kunne komme tiden til hjelp. Den antroposofiske bevegelse har ingen politisk målsetning, og det antroposofiske selskap er statuttmessig forpliktet til å holde seg utenfor politikken. Men det betyr ikke at de politiske problemer er mindre viktige for antroposofer enn for andre. Antroposofien er først og fremst en åndsvidenskap, men med det særmerke at dens form for erkjennelse vekker viljen og evnen til sosial handling. Efter Den første verdenskrig satte Rudolf Steiner gjennom tre år alle krefter inn for å lede utviklingen i Tyskland i en annen retning enn den som ble så skjebnesvanger. Det som kaltes "tregreningsbevegelsen", var ingen politisk bevegelse i vanlig mening. Den tok sikte på å endre betingelsene for det politiske liv, oppheve enhetsstatens bastante maktstruktur til fordel for et friere samvirke. Denne tanke ble lite forstått og fremfor alt brutalt avvist av dem som så sine maktposisjoner truet. Idag er det vel lettere å få øye på problemet, men til gjengjeld har det i verdensmålestokk, takket være atomteknikken, fått en helt ny dimensjon.
I radikalere forstand enn noen gang før er menneskets handlefrihet truet fra to sider: fra en mangfold av ytre makter, som med alle slags midler griper inn i og dirigerer vårt liv. Disse synlige og mindre synlige makter og maktstrukturer vil hos mennesker, som gjerne selv oppfatter seg som "realister", fremkalle velformulerte begrunnelser for å godta verden som den nu engang er. De toer sine hender. Idealistene derimot, de som vil forbedre verden, kan utvilsomt komme til å gjøre galt enda verre ut fra illusjonstenkning, altså ut fra et mere subjektivt element. Mellom disse to poler, mellom objektiv makt og subjektive illusjoner står hvert normalt menneske i en famlende, prøvende usikkerhet. Vi kan dog ane at det finnes et likevektspunkt, som er i ro, som kan danne den faste grunn for våre handlinger. Vi kan her med Rudolf Steiner tale om et frihetsområde, der en høyere, oversubjektiv, ja objektiv idealitet gjennom våre tanker og vårt liv kan finne veien inn i jordlivet. Rudolf Steiner taler i den forbindelse om "moralsk fantasi". Den enkeltes vei fra en subjektiv til en objektiv idealitet, fra virkelighetsfjerne til livsnære idéer går gjennom det han i "Frihetens filosofi" kaller "frihetens videnskap". Den forutsetter en forvandling av den tenkende, sunne fornuft, så den blir istand til å gå ut av sitt lukkede rom og fatte friheten, ikke som illusjon, men som en realitet. Det er den elementære, men for vår tid alt avgjørende oversanselige erfaring, som enhver kan gjøre.
De som i sin "realistiske" tenkning bøyer seg for det de oppfatter som kjensgjerninger og nødvendigheter, er fanget i en objektiv illusjon, det vi kaller usannhet eller løgn. Det er ganske enkelt ikke sant at det er Bresjnev eller Reagan som bestemmer verdens gang, - eller tilsvarende andre figurer fra avisoverskriftenes verden. Disse personer kunne utskiftes med andre, og det ville ikke gjøre noen forskjell. Det ville heller ikke gjøre noen forskjell om man skiftet hele maktstrukturer ut med andre varianter. Den virkelige makt er noe usynlig, ubenevnt, altså en åndsmakt, det man før i tiden kalte "denne verdens fyrste". Men det kommer ikke her an på navnet, men at man blir istand til å fornemme at det som gir de mektige makt ikke kommer fra dem selv, men fra noe annet. Det er også en elementær oversanselig erfaring det moderne menneske lett kan bli seg bevisst. Som vi kan tale om en høyere objektiv idealitet, kan vi altså tilsvarende tale om en høyere subjektiv realitet. Om noe kan lede oss frem til en konkret forståelse av disse begreper, så måtte det være studiet av det politiske liv i dette vårt tyvende århundrede.
Det er ikke atomteknikken som truer jordens liv idag, men de to former for illusjonstenkning som behersker menneskeheten. Det står ikke lenger i menneskelig makt å hindre at jorden blir ødelagt i en nær fremtid, bare høyere makter kan hindre det. Men i vår tid kan høyere makter bare gripe inn om mennesker bevisst stiller seg til rådighet for en slik hjelp. Her skal til slutt siteres noen ord av Rudolf Steiner, som viser hvor konkret han oppfattet dette som det egentlige politiske spørsmål (Dornach 31. okt. 1920): "Nøden må gjøre det klart for menneskene hva det vil si å søke ånden, for Kristus vil bare vise seg for dem som forlater alt det som utbrer løgn over jordlivet. Og intet sosial problem kan løses uten i sammenheng med et åndsvidenskapelig strev med å fatte mennesket som et overjordisk vesen. Løsningen på våre sosiale problemer vil gi seg i samme grad menneskene kan fornemme Kristus-impulsen i sine sjeler. Alle andre løsninger vil bare føre til ødeleggelser og kaos. For alle andre løsninger går ut på å beskrive mennesket som et jordisk vesen. Men mennesket vokser nettopp i vår tid ut av den sjeleforfatning som lot det oppfatte seg selv som et rent jordisk-fysisk vesen. Ut fra en stemning i menneskesjelene og tidens nød vil den nye Kristus-opplevelsen forme seg."





TIL TOPPEN AV SIDEN