*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

ARTHUR KOESTLER I GRENSELAND

Av Karl Brodersen


Arthur Koestler:
The Roots of Coincidence
London 1972

Arthur Koestler har sett det meste: barndom i Budapest, studieår i Wien, Kibutz i Israel, journalist og organisert kommunist i Berlin, flyktning i Paris, dødsdømt fange hos Franco, interneringsleir i Frankrike, flyktning i Portugal. Til slutt fant han som så mange andre et fristed i England. Der kunne hans rastløse ånd få utfolde seg i et stort og omfattende forfatterskap. Den første boken han utga på engelsk i 1945 var "Yogien og kommissæren".Med den anslo han en tone og reiste spørsmål som han i alle følgende år har fulgt opp i bok efter bok.
Den siste i rekken behandler parapsykologien, psykisk forskning og den moderne fysikks stadig dunklere mysterier.
Med hvilken rett, på hvilket grunnlag behandler han så dette tema? Hva er han egentlig? Politisk aktivist, reporter, skjønnlitterær forfatter, dramatiker, videnskapshistoriker, essayist?
Det er lettere å si hva han ikke er. Tross sine meget grundige og omfattende studier er han ikke videnskapsmann og slett ikke filosof. I "Ankomst og avreise" omtaler han seg selv som "en korsfarer uten kors". Men det er ingen anerkjent profesjon. Tvert om, hans allsidighet forbundet med et sterkt menneskelig engasjement vekker på mange hold mistro og deler hans leserkrets i to. Bok efter bok er blitt slaktet av folk som mener seg å vite bedre, mens på den annen side et trofast publikum med fryd og spenning går til lesningen av hver ny publikasjon. Og dette publikum er like allsidig som mannen selv: akademikere, husmødre, litterater, politikere. Men tegn tyder på at han ikke lenger kan regne ungdommen blant sine typiske lesere. Hans livserfaringer har sitt tyngdepunkt i 30- og 40-årene, hans tenkemåte har sine dype røtter i en opplysningstid som later til å være et tilbakelagt stadium for de unge idag.
Det går en like linje i Koestlers forfatterskap fra "Yogien og kommissæren" til "The Roots of Coincidence". Yogien og kommissæren symboliserte for Koestler de ultrafiolette og infrarøde grenseverdier i spektret av menneskelig adferd, fra den kontemplative og til den aktivt inngripende. I denne boken mente han at vår vesterlandske sivilisasjon tenderte mot en infrarød ensidighet, var på vei mot en livsfarlig ensidighet:
"Om vi mener det alvorlig med å gjenvinne vår tapte halvdel, må vi finne en ny måte å undervise og søke kunnskap på. Om vi mener det alvorlig, må vi ikke være engstelige for å arbeide for at man i skolene får lære kontemplasjonens kunst på samme måte som man har naturfag og gymnastikk."
Lesere som kjenner hans bok "Lotusen og roboten" vil vite at Koestler efter å ha stiftet nærmere bekjentskap med Østens yogier fikk et noe annet syn på saken. Han vendte seg med en fornyet oppmerksomhet mot europeisk åndstradisjon og videnskap, men stadig med den samme dype spenning for øyet som han mener er uløselig og tragisk knyttet til menneskelivet. For hans senere, stort sett videnskapsteoretiske forfatterskap, kan man kort og godt si at nå dreier det seg for ham om en biologisk fundert konflikt mellom fornuft og følelse. Klarest og enklest er dette synspunkt fremstilt i boken ,The Ghost in the Machine", utgitt i 1967. Den har samme problemstilling, men en helt annen konklusjon enn "Yogien og kommissæren". Til adskillig forferdelse for sine mest trofaste beundrere setter Koestler nu sitt håp til "de røde dråper", til en massevaksinering av menneskeheten mot den innebyggede "schizofysiologi" i arten menneske. Han ber i et efterord så pent om undskyldning for noe som han er klar over kan virke ytterst selvmotsigende med tanke på hans livslange kamp for menneskets frihet. Det er intet ataraxica eller noen annen kjent stoffgruppe han har i tankene, han tror bare det må være mulig å finne en slik form for medisinsk hjelp som ikke binder, men nettopp befrier mennesket fra en ellers for den enkelte og for sivilisasjonen dødbringende konflikt.
Så langt kommet vender Koestler seg i de følgende år mot et annet område, nemlig parapsykologien. "The Roots of Coincidence" innledes med en knapp, og må man nesten si, elegant redegjørelse for hva det dreier seg om: "The ABC of ESP". Han konstaterer at Rhines og Soals eksperimenter uten tvil har godtgjort at telepati og prekognisjon er realiteter som ikke lar seg forklare ut fra kjente fysiske eller psykiske lovmessigheter.(Norske lesere kan finne samme tema langt fyldigere behandlet av Harald Schjelderup i boken "Det skjulte menneske", - og med samme konklusjon.)
Ved siden av sin uforbeholdne godtagelse av de statistiske undersøkelser, som han hevder nu drives i stor stil både innenfor vestlig og østlig videnskap, går Koestler i sin nye bok også langt på vei god for det som gjennom hundre år har gått under betegnelsen "psykisk forskning". Han mener at det er grunn til å ta dette alvorlig med tanke på alle de høyst respektable videnskapsmenn og kulturpersonligheter som i årenes løp har støttet saken, inklusiv Sigmund Freud, skjønt vennen Jones advarte ham mot å gjøre denne støtte offentlig kjent.
Men Koestlers anliggende er ikke å føye sin autoritet til alle andres i dette spørsmål. Tydelig foruroliget, om enn på litt andre premisser enn de mer ortodokse laugsbrødre, er det for Koestler om å gjøre å innpasse dette nye element i sin egen, efterhvert nok så fasttømrede tankeverden. For å rydde en hindring av veien stiller han - som så mange andre - oppløsningen av materie-begrepet innenfor moderne fysikk opp som en legitimasjon for ideer om rom og tid som sprenger alle tilvante forestillinger. Hans kapitel om fysikkens grunnlagsproblemer er vanskelig å lese og umulig å vurdere for den som ikke er innviet. Koestler er klar over det og sier at man uten å miste tråden kan la det ligge. Vi lar også det følgende kapitel om seriebegivenheter og tilsynelatende tilfeldige sammentreff uomtalt, det utdyper bare innledningskapitlets tema i mer anekdotisk retning.
Det vil her føre for langt å redegjøre nærmere for det Koestler allerede i "Yogien og kommissæren", oppfattet som tilværelsens hierarkiske struktur. Det er et tema han senere har utdypet og forfulgt i mange retninger. For å antyde hva det gjelder kan man konstatere at celler, vev og organer har en viss selvstendig form for liv men er samtidig deler av en høyere enhet, organismen. Også menneskeindividet er med all sin selvstendighet dog del av en gruppe, mens gruppene danner folk, o.s.v. På det grunnlag har Koestler utviklet en ganske omfattende erkjennelsesmodell som han mener er gyldig for alle erfaringsområder. Hvordan får han så de nye erfaringselementer fra parapsykologi og psykisk forskning til å passe inn i dette skjema? Det vi i første omgang ikke kan fatte, er hvordan i rom og tid adskilte bevisstheter kan kommunisere gjennom telepati og prekognisjon. Vi er vant til å oppfatte vår bevissthet som et sluttet hele, som summen av våre bevisste og ubevisste, individuelle erindringer. Men eftersom alt annet bare kan forståes i det han kaller Janus-perspektivet som både enhet og del av en høyere enhet, må dette også gjelde vår bevissthet. Det må med andre ord foreligge en høyere, felles bevissthet for alle mennesker. Om man bruker Jungs uttrykk "det kollektivt ubevisste" med dets arketypiske bilder eller henter en betegnelse fra mystikkens vokabular, er av mindre betydning.

I et meget åndfullt avsluttende kapitel, "The country of the blind" drøfter Koestler hva det kan komme av at den moderne bevissthet har kunnet være så blind for det erfaringsområde som parapsykologi og psykisk forskning kan gi oss glimt av. Det må foreligge en slags motstand, et filter i vår bevissthet som bevirker denne sjeleblindhet. Men når vi nu først er blitt oppmerksom på dette, må vi resolutt føye en ny dimensjon til vårt virkelighetsbilde. Og han slutter seg helhjertet til følgende uttalelse av H. H. Price, professor i filosofi i Oxford:
"Psykisk forskning er et av de viktigste studieområder menneskesinnet har tatt opp" som antagelig "vil kaste et helt nytt lys over menneskenaturen og dens stilling i universet" og som med tiden "kan komme til å forandre hele det intellektuelle grunnlag for vår sivilisasjon."

Koestler er idag 67 år og i full vigør. Og nu spørs det om han ikke oppgir håpet om de røde dråper eller "pillen" og vender tilbake til utgangspunktet i "Yogien og kommissæren":
"For å kunne gjenvinne den tapte halvdel av vår personlighet, menneskets helhet og hellighet, må vi lære oss kontemplasjonens kunst og videnskap."
Den lange omveien gjennom videnskapens mektige labyrint har neppe gjort Koestler mindre skikket til å fatte hva dette i praksis innebærer. Om han blir i stand til å fortelle oss andre om det, er en sak for seg.

Karl Brodersen.




TIL TOPPEN AV SIDEN