*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

BJØRNEBOE OG ANTROPOSOFIEN
Karl Brodersen

Kaj Skagen:
Metafysikk eller selvmord.
Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien.
Cappelen 1996, 115 sider

Kaj Skagen har i høst utgitt et større essay i tilknytning til Jens Bjørneboes forfatterskap, som egentlig rommer to spørsmål. Det ene gjelder det moderne menneskes situasjon generelt i tilknytning til Max Stirners filosofi, det annet dreier seg om Bjørneboes forhold til antroposofien. Spørsmålene er i høy grad forbundet i Bjørneboes liv og forfatterskap, men la oss se på dem i tur og orden. For å ta det siste først: Bjørneboes forhold til antroposofien. Det er helt på det rene at han lærte Rudolf Steiner å kjenne i unge år og studerte ham flittig, at han ble medlem i Det antroposofiske selskap i 1944 og forble medlem til sin død, og at han mot slutten av sitt liv planla eller i det minste drømte om å gjenoppta sine antroposofiske studier. Spørsmålet om Bjørneboe var antroposof er nokså meningsløst, det er så mange måter å være det på. Skagens oppfatning av dette kommer frem i forordet til hans essay: "I sum må man si at Jens Bjørneboes idéverden og verdensbilde er utpreget bjørneboesk: De elementer hos ham som stammer fra antroposofien, er i hovedsak et skjønnsomt utvalg av idéer og forestillinger som han mente selv å kunne stå inne for uten å måtte føre Steiner som sannhetsvidne."
Først noen ord om Skagens forhold til Bjørneboes forfatterskap. Kaj Skagen utga i 1984 en liten bok om Bjørneboe i Bokklubbens biografi-serie "Forfattere om seg selv". Det var med andre ord tale om en sammenstilling av selvbiografiske innslag i Bjørneboes forfatterskap. Og da er det nok å ta av, Skagens bok gir et usedvanlig interessant bilde av Jens Bjørneboe som menneske og forfatter, kanskje det beste som til nu er lagt frem. Bokens tittel "Bjørneboe om seg selv" kunne forsåvidt gjelde hele hans forfatterskap, som dels i ytre, men så absolutt i indre forstand er selvbiografisk. I forordet skriver Skagen:
"Hovedsaken - både i hans liv og hans forfatterskap - var å bli seg selv og finne eksistensielle, filosofiske og kunstneriske utrykk for denne individuasjonens teknikk og realitet og ikke minst for dens forbindelse til åndserfaring på den ene side og sosial forandring på den annen side."
Efter å ha referert en historie fra Bjørneboes essaysamling Norge, mitt Norge, forteller Skagen om sitt eget møte med Bjørneboes forfatterskap: "Den var det første jeg leste av Jens Bjørneboe. Siden leste jeg alt. Jeg fant Frihetens øyeblikk og leste den i ett strekk; det tok en natt. Denne boken var den første roman jeg overhode hadde lest siden tenårenes spenningslektyre og skoletidens tvangsforing med og tolkningsmord på forkortede klassikere. Frihetens øyeblikk innebar for meg den helt avgjørende oppdagelse at en roman kunne ha betydning for livet. En lang periode regnet jeg det for en viktig mentalhygienisk forholdsregel å lese Frihetens øyeblikk minst én gang i året - en av de få av slike regler jeg overholdt i mange år."
Skagens samling av Bjørneboe-tekster gir et godt bilde av forfatterskapet som helhet, med dets utvikling fra de sosialt engasjerte, polemiske romaner, skuespill og essays til den store romantrilogien, hvis første del, Frihetens øyeblikk fra 1966, egentlig er en reise i det indre. Men det må allikevel understrekes at det utadrettede og det innadvendte, som også det kritiske og det poetiske går hånd i hånd gjennom hele forfatterskapet. Hvis stilen er mannen, så er dette typisk for Bjørneboes stil, en stil som virker sterkt engasjerende med sin appell både til vår sympati og vår antipati. I det hele tatt, stikkordet er "engasjerende". I alt han skriver er Bjørneboe engasjerende, enten det er lyrikk, skuespill, essays eller romaner. Han eide en spenningsfylt vitalitet, som kom til å prege det aller meste av det han skrev og som sikkert bidro til å gi ham så mange unge lesere.
Bjørneboe var født i 1920, og han ville altså ifjor ha fylt 75 år. I den anledning ble det sommeren 95 holdt et Bjørneboe-seminar i Tønsberg, der han tilbragte sin siste levetid. Kaj Skagen bidro med et foredrag, Flukten fra mysteriet, der han gikk nærmere inn på det som virkelig særmerker Bjørneboe som forfatter, nemlig hans forhold til det okkulte, det esoteriske eller hva man nu skal kalle det. Man ville ha trodd at det var umulig å overse dette i vår tid så uvante innslag i forfatterskapet, men det ble oversett, i første rekke av kritikken, men også av mange lesere. På det punkt møtte Bjørneboe en massiv fordomsfullhet, en slags sammensvergelse mot å ta det alvorlig som var selve nerven i forfatterskapet. Ut fra tidens forutsetninger kan man forstå en slik reaksjon, folk flest mangler ord og begreper for å oppfatte og omgåes idéer av den art Bjørneboe var fylt av. Og hva var det for idéer?
Her er det på sin plass å skyte inn noen personlige erindringer. Jeg ble nærmere kjent med Jens Bjørnboe høsten l941, han var da 21 og jeg 24 år. Han hadde tilbragt en del av sommeren på Finnmarksvidda, ligget ute om natten og delt samenes liv. Dette første innrykk av friluftsmannen Bjørneboe, eller Vallen som han ble kalt av sine venner, eftersom han var døpt Jens Ingvald, dette første inntrykket ble sterkt modifisert av den sky av Oscar Wilde-sitater han omgav seg med. Bjørneboe gikk på Tegneskolen og skulle bli "kunstmaler", som man sa den gangen. Det viste seg snart i våre efterhvert daglige samtaler at det bak rikmannssønnens air av fornem dekadanse skjulte seg en kritisk intelligens parret med en utpreget religiøs, metafysisk legning. Wildes religiøse anskuelser kom ofte på tale, men især inntok mine henvisninger til Søren Kierkegaard en bred plass i våre samtaler. Det var Freuds kollega Wilhelm Stekel som hadde gjort meg interessert i "tilfellet Kierkegaard." Vi leste begge med stor interesse Johannes Hohlenbergs prisbelønnede Kierkegaard-biografi, som da nylig var utkommet. I første omgang var det lite snakk om Steiner, som jeg for min del hadde hatt en første berøring med gjennom studiet av Frihetens filosofi samme sommer. Men vi gikk ofte for å høre generalsekretæren i det antroposofiske selskap, sveitseren Conrad Englerts forelesninger om Goethe og Goethe-tiden. Der traff vi andre ungdommer, og det dannet seg efterhvert en krets av interesserte med Dan Lindholm som veiledende guru. Selv om studiet av Steiners idéer sto i sentrum for vår oppmerksomhet, var vi ikke nyfrelste, troende antroposofer, men i forskjellig grad kritisk spørrende.
Når det gjelder spørsmålet om Bjørneboes forhold til antroposofien, har jeg kanskje selv bidratt til å skape forvirring med en artikkel i Arken nr. 4, 1981. For å gi et enkelt svar på et komplisert spørsmål, sa jeg noe sånt som at Bjørneboe sluttet å betrakte seg som antroposof efter at han forlot Steinerskolen i 1957. I realiteten hadde Bjørneboe aldri oppfattet seg som antroposof i samme mening som mange av oss andre. Han hadde til siste stund en stor respekt for Rudolf Steiner, men ingen tilsvarende for hans elever og deres prestasjoner. Og selv da han var lærer på Steinerskolen og medlem av et ansvarsbærende kollegium, beholdt han en viss distanse og oppfattet vel nærmest sitt engasjement som et slags gjestespill. Og det var det i høy grad anledning til og intet å si på. I den forbindelse er det kanskje på sin plass å korrigere det bildet alle som hittil har skrevet om Bjørneboe gir av den livskrise, som han utvilsomt kom inn i før han sluttet som lærer på Steinerskolen. Denne krisen hadde lite eller intet å gjøre med hans forhold til antroposofien, den fikk følger for dette forhold, men hadde helt andre, rent personlige, ja endogene årsaker. Han hadde meget å gi, men også meget å kjempe med.
Jens Bjørneboe var først og sist kunstner, og som kunstner hadde han en tornefull vei å gå, før han fant sin form og den anerkjennelse han fortjente. Rudolf Steiner og antroposofien ga ham nok et materiale å arbeide med, men intet ferdig svar på hans problemer. Han måtte finne sin egen vei, og den begynte med hans kunststudium, først i Oslo, så i Stockholm. I Frihetens øyeblikk gir han oss noen interessante glimt fra sin "læretid":
"Årene i Stockholm tilbragte jeg med å tegne og male, - eller jeg så på bilder. Nationalmuseet i Stockholm kjenner jeg meget godt fra den gang, men jeg var også ofte ute og malte bilder, og jeg solgte et landskap til Götaverken, det husker jeg. Jeg tegnet en mengde croquis, og ble en temmelig dyktig tegner. Både malerier og tegninger var strengt og samvittighetsfullt, naturalistisk utført. Min største glede ved arbeidet tror jeg allikevel var synet av farvene på paletten, som de så ut når de bare var rørt tilfeldig om hverandre, i lag på lag. Naturligvis burde jeg ha malt slik på lerretene også; fullstendig figurløst og rent og fritt. Men jeg våget ikke å gjøre det; jeg ville ha følt det som bespottelse og blasfemi mot verden, som en frekkhet og en tilsnikelse."
"Maleriene var klare, saklige og uten forsøk på juks, men led under en forsiktighet i utførelsen, som hindret et forpliktende, eget uttrykk. Det er idag nokså merkelig å tenke på at jeg gikk omkring i Stockholm og malte blomsterpotter, epler og landskaper, mens hele verden sto i kok omkring meg: den avslørte seg med fryktelig klarhet som den blanding av latrine og torturkammer den er. Og mine egne indre bilder av verden var også en apokalypse; jeg var fortrolig med at verden var et krematorium."
Disse sitatene fra Frihetens øyeblikk, s. 152 ff, er viktige, de forteller oss ganske meget om hva som egentlig foregikk i Stockholmstiden og hva det var han siktet til når han i begynnelsen av romanen skildrer sin feighet og unnfallenhet. Det var ihvert fall ikke antroposofien som påla ham å male så pedantisk naturtro, som han den gang gjorde. Det var et indre krav av eldre dato, egentlig et tidens krav og samtidig hans og mange andres måte å utvikle den distanse og objektivitet, som er forutsetningen for den moderne, individualiserte jeg-bevissthet. Det inntrykk man kunne få av det dype alvor som fylte ham ved oppgaven å male "klart og saklig" illustreres av ham selv på side 185 av Frihetens øyeblikk, der han forteller om en samtale med sin lærer:
"I Stockholm fikk jeg undervisning av Isac Grünewald. En dag på hans atelier hadde jeg lagt sammen malersakene, da han kom bort og så på akten jeg prøvde å male. Han pekte efter en stund på en del av bildet.
"Dette her…" sa han.
Jeg var klar over det, og svarte:
"Ja, jeg vet det. Jeg hadde tenkt å rette på det imorgen."
Han sto stille et øyeblikk, så sa han:
"Men tenk om De døde inatt! Hva skulle folk da tro om Dem?"
Han kunne ha sagt: Du tør ikke male ditt eget bilde. Ved tanken på å male det ferdig, slik det kunne være efter min egen oppfatning, følte jeg angsten som en hånd om strupen, som da jeg var barn og man forlangte av meg at jeg skulle stupe i sjøen fra et høyere springbrett på stupetårnet, enn jeg var istand til: Det var jo bare å gjøre det. Hvert skritt mot å bestemme selv hvordan verden ser ut, er et skritt bort fra de andre, bort fra andres mening, andres dom, andres moral."
Jeg satt flere ganger som modell for Bjørneboe, og kunne iaktta med hvilket intenst alvor han forsøkte å realisere sitt kunstneriske ideal, for Bjørneboe legemliggjort i Cezannes mektige skikkelse. Det var aldri snakk om Steiner i den forbindelse, Bjørneboe søkte gjennom maleriet å utvikle den gjenstandsbevissthet som er karakteristisk for det moderne menneske, og som gir oss den sterke selvbevissthet vi trenger for å overleve. Det ble 7 år for Lea før han i 1948 fikk ferdig sin første bok, Hertug Hans, og dermed begynte sin karrière som forfatter. Denne utvikling kom ikke overraskende på meg, jeg hadde mot slutten av Stockholmstiden sett at han i sine bilder hadde forsøkt å bringe inn et rent litterært element. Jeg husker spesielt et bilde som hadde motivet "En borgerlig konfirmasjon" . I grelle farver viste det et forskremt pikeansikt for enden av et bord fylt av tykke onkler og tanter. Et annet bilde het "Faust", et hjelpeløst forsøk på å gi denne mytiske skikkelse en malerisk presentasjon. Det ble med disse spede forsøk. I de følgende år fulgte han sin opprinnelige linje, samtidig som han nærmest i hemmelighet gjorde sine første litterære fremstøt. Et viktig innslag i den prosessen var lesningen av Eugen Kogons fryktelige avsløringer av naziregimets umenneskelighet, Der SS-Staat. Vi gjenfinner Kogons skildring av legeeksperimentene på fanger i Bjørneboes roman, Før hanen galer. Den var opprinnelig skrevet som et skuespill, men intet teater ville oppføre det.
I sitt bredt anlagte essay kommer Kaj Skagen til at Bjørneboe fjernet seg fra antroposofien og mer og mer ble en talsmann for Max Stirners radikale individualisme. Han var nok på mange måter preget av sine omfattende studier av Steiner, men egentlig ingen antroposof. Skagen feller ikke sin dom på noe dogmatisk grunnlag, det er ikke et spørsmål om rettroenhet, men om en saklig motsetning mellom det Steiner efterhvert kom til å representere og den stirnerske individualisme Bjørneboe gjennom hele sitt liv bar preg av. Ved hans bisettelse i 1976 kom denne spenning dramatisk til syne idet hans anarkistiske tilhengere trengte seg frem til alteret og plasserte sin sorte fane ved båren.
Hegel-eleven Max Stirner (1806 - 1856) var en from og edel sjel, som i sitt eneste større arbeide, "Der Einzige und sein Eigentum", i skarp opposisjon til Hegel, avviste alt som smakte av metafysikk, religion og idealisme for at jeget skulle komme til full bevissthet om sitt autonome, suverene, ja egentlig guddommelige vesen. Også den rådende moral og de tilsvarende politiske institusjoner ble avvist som fiender av jeget. Slik ble Stirner en av anarkismens ledende teoretikere. For Rudolf Steiner ble den stirnerske jegfilosofi en bekreftelse på det syn han i 1890-årene selv var kommet frem til, og samtidig en bro som kunne forbinde den åndsverden han kjente av personlig erfaring, med den moderne gjenstandsbevissthet. Skagen tegner et uhyre interessant bilde av Steiners utviklingsvei frem til århundreskiftet, en vei som går gjennom den ekstreme form for individualisme Max Stirner fremfor noen representerte. Vi skal i det følgende ved noen utvalgte sitater se litt nærmere på hvordan Kaj Skagen i sitt essay oppfatter forholdet mellom Stirner og Rudolf Steiner. I det innledende kapitel om Dagmenneske og nattmenneske, skriver Skagen:
"Det romantiske begrep "nattmennesket" får hos Steiner etterhvert et helt konkret innhold: Han betrakter menneskets sedvanlige "jeg", altså det "jeg" vi opplever oss som i det alminnelige dagligliv, som en slags skyggeform eller et speilbillede av vårt høyere og mere utviklede jeg-vesen, som vi trer i forbindelse med nettopp om natten, under søvnen."
"Det nærmest forestående trinn i menneskets evolusjon, mener Steiner, er å bringe dette "nattmennesket" inn i dagsbevisstheten. Vårt egentlige vesen, som vi ellers bare møter under søvnen, og som morgenens oppvåkning straks trekker et slør over, må for vår tid mer og mer følge oss inn i dagen, og gjøre seg gjeldende i vår tenkning og handling. Dette utviklingssprang, kunne man føye til, behøver ikke bare å tenkes som et ledd i selvtilblivelsens personlige drama; det kan også være en forutsetning for at vi skal kunne styre kreftene i den moderne teknikk og økonomi. Den nyere tids oppsmuldring av all ytre autoritet, de kirkelige og statlige formyndermakters fall, demokratiets fremvekst og tradisjonens oppløsning kunne ses i sammenheng med dette myndighetskrav som stilles til mennesket utifra selve evolusjonens prosess."
I det følgende utdyper Skagen bildet av den sjelelige evolusjon det her er tale om, og han sammenfatter Steiners oppfatning av situasjonen:
"Den indre balanse mellom selvbevissthet og verdensopplevelse forrykkes, slik at egeninteressen blir den eneste mulige drivkraft i det politiske og økonomiske liv; samfunnslivet blir en jungel med sivilisatorisk ferniss, før det oppløses i en alles kamp mot alle."
"Det er Steiners syn at mennesket i denne krisesituasjon, på dette trinn av sin evolusjon, må gripe den videre utvikling i sine egne hender. Idet myndighetsalderen i historisk mening er nådd, ved at jeget er der, kan det neste skritt bare tas gjennom jegets egen frie beslutning og handling. Ingen andre verdslige eller transcendente makter kan oppnå det nødvendige. For det neste skritt i jegets evolusjon kan bare fullføres ved at jeget anvender hva det har oppnådd, nemlig selvbevisstheten og den selvstendige tenkning på seg selv. Meditasjonsveien eller den esoteriske vei fremsettes dermed som en strengt individuell handling av verdenshistorisk betydning og nødvendighet."
Mens utviklingen av selvbevisstheten og den moderne jeg-følelse er et resultat av en historisk prosess, er vi altså nu kommet til det "frihetens øyeblikk" i menneskehetens liv da hvert enkelt menneske må velge sin videre vei. Det sentrale ved meditasjonens teknikk og metode er at vi øver oss i selvovervinnelse, ikke selvutslettelse, men selvovervinnelse. Skagen sier det slik: "Ingen som ikke først har realisert "det stirnerianske jeg" kan oppvekke "det høyere jeg" i seg, for denne oppvekkelse skjer gjennom den bevisste hengivelse av det timelige jeg; og ingen kan gi noe han ikke har". Og videre: "Slik gir Steiners "meditasjonslære" en nøkkel til å forstå hele hans verk; det er fremfor alt her trådene løper sammen. Alle grunnøvelsene viser det samme mønster: De forutsetter en høy utvikling av tankelivet og dermed en realisert "stirneriansk" selvbevissthet, samtidig som de er siktet inn på å føre selvbevisstheten ut over seg selv i en verdenshengivelse som samtidig er evangelisk og "naturvitenskapelig" i sin indre holdning; de er ofte tankeøvelser, men praktiseres meditativt. Dermed oppløses motsetningen mellom den yngre og den eldre Steiner i meditasjonen; hans pukking på "vitenskapeligheten" får en forklaring, man ser hvorfor man kan tale om naturvitenskap, antroposofi og kristendom i samme åndedrag."
For å sammenfatte det som egentlig danner tyngdepunktet i Skagens store essay, siteres til slutt følgende passus fra kapitlet Helvetesfarten:
" La oss rekapitulere det perspektiv som kan gi meditasjonen mening og nødvendighet, slik dette fremgår av en betraktning av Steiners liv og verk: Idet den umiddelbare virkelighetsfornemmelse svikter, og de almene moral- og verdiforestillingene faller, skrumper individet for sin selvopplevelse inn til et isolert jeg-punkt med en uhyre egenvekt, en død stjerne i et altomfattende intet, og må ut fra dette punkt befolke universet gjennom en vedvarende anstrengelse av evangelisk art: den enkelte må gi seg selv tilbake til den verden som tapte sin eksistens for at en selv skulle bli til."
Bildet av jeget som et punkt er en nærliggende symbolforestilling, men med tanke på at vi med vårt jeg står i relasjon til alt mellom himmel og jord, blir symbolet mere dekkende om vi sier at jeget er både sentrum og periferi i vårt vesen. Fra et lite skrift av Steiner Die Schwelle der geistigen Welt (1913), siterer Skagen:
"Billedlig, vesensaktig, som om det ville åpenbare seg et egenvesen, dukker det opp fra sjelens bølger et annet selv, som viser seg som selvstendig, som overordnet i forhold til det vesen man tidligere har tatt seg for å være. Det ligner en inspirator for det første selv. Og dette tidligere selv flyter sammen med det inspirerende, det overordnede."
Og videre: "Det er dette "annet selv" som fører sjelen hen til de enkelte opplevelser i dens livsskjebne, og som fremkaller evnene, anleggene, tilbøyelighetene osv. i den. - Dette "annet selv" lever i et menneskes livsskjebne som helhet. Det går ved siden av det selv som har sine betingelser mellom fødsel og død, og former menneskelivet med alle dets gledelige, oppløftende og smertefulle innslag. Idet den oversanselige bevissthet finner seg sammen med dette "annet selv", lærer det å si "jeg" til sin livsskjebne i dens helhet, slik som det fysiske menneske sier "jeg" til sitt egenvesen. Hva man med et østerlandsk ord kaller "karma", det vokser på den antydede måte sammen med "det annet selv", "det åndelige jeg-vesen". Et menneskes livsløp viser seg inspirert av sitt eget permanentvesen, som fortsetter fra liv til liv."
Det kan bli et tankekors at på den ene side stilles kravet til en selvstendig åndsutvikling, kravet om å gjøre antroposofien til "en sannhet for meg", på den annen side har ingen, så vidt man vet, maktet å leve opp til et slikt krav. Men her må man skjelne mellom to ting, den fornyelse av mysterievisdommen åndsforskeren kan legge frem, og hva hver enkelt av oss makter å gjøre med denne form for "opplysning".
Antroposofien forutsetter at Steiner ut fra vår tids krav, altså ut fra den moderne jeg-bevissthet, i det minste tilnærmet har klart å gi mysterievisdommen en for vår tid brukbar form. Da blir antroposofien en kulturimpuls, som vi kan ha større eller mindre sans for. Noe slikt forelå ikke før Steiner, teosofien var i så henseende ikke god nok. Efter Steiner foreligger imidlertid for oss alle en ny situasjon, et nytt innslag i den kultur som møter oss i livet. Med sine tre grunnbøker, Teosofi, Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener og Videnskaben om det skjulte har Steiner forelagt oss et verdensbilde til nærmere overveielse. I tillegg til de nevnte kommer en rekke mindre skrifter og alle de foredragene av Steiner, som efterhvert er blitt offentliggjort. Mengden av informasjon behøver ikke å overvelde, man kan klare seg med en bok, f.eks. Videnskaben om det skjulte, Johannes Hohlenbergs utmerkede danske oversettelse av Steiners Die Geheimwissenschaft im Umriss fra 1910.
Ifølge Steiner selv innebærer fordypelsen i hans filosofiske forfatterskap fra tiden før århundreskiftet en sikker, farefri vei til å oppnå en grunnleggende erfaring om en åndelig virkelighet. Og i et brev til Marie von Sivers i 1905 bemerker han at han, ut fra seg ønsket å fortsette på samme måte også efter århundreskiftet. Men, sier han, de veiledere som også meget tidligere hadde grepet inn i hans utvikling, fikk ham overbevist om nødvendigheten av et nytt innslag i kulturutviklingen i form av en fornyelse av mysterievisdommen. Dette var forsøkt med den teosofiske bevegelse ut fra den mediale begavelse H. P. Blavatsky hadde. Nu skulle et nytt forsøk gjøres på grunnlag av den moderne jeg-bevissthet. Og da var en mann som Rudolf Steiner den rette.
Når Jens Bjørneboe, ifølge Skagen, kunne bruke "et skjønnsomt utvalg" av antroposofiske idéer og forestillinger, var dette bare mulig takket være den publisitet okkulte idéer fikk gjennom Rudolf Steiners virksomhet efter 1902, i regi av Teosofisk Selskap. Det dreiet seg om den art "opplysning" som innebar et første skritt på veien til en høyere erkjennelse. Gjennom den form Steiner kunne gi denne opplysning, som i utgangspunktet krever en aktivering av forstandskreftene, ville det videre arbeide med ulike konsentrasjons- og meditasjonsøvelser få sin rette betydning. Jens Bjørneboe satte seg ikke alene grundig inn i Steiners "grunnbøker", han prøvet også ganske iherdig de øvelser som bøkene anbefaler. Om han ikke oppnådde noen høyere erkjennelse, fikk han for resten av livet noe å tenke på, som på forskjellig måte kom til å prege hans videre utvikling.
De som i likhet med Jens Bjørneboe, i det minste for en tid, har fordypet seg i antroposofien, vil ha gjort den erfaring at åndesynene stort sett uteblir, til gjengjeld får vanlige livserfaringer en ny dimensjon og betydning. Det gjelder også for de erfaringer man kan gjøre på spesielle livsområder, la oss si i pedagogikken, eller ved hjelp av systematiske studier på et eller annet område. Og det gjelder i høy grad for de kunstnerisk skapende. I praksis har det da vist seg at antroposofien er blitt fruktbar på en rekke livsområder uten at man kan se at noen har maktet å gå i Rudolf Steiners spor som åndsforsker.
I et foredrag holdt i Stuttgart i 1909 og oversatt til dansk med tittelen Om det rette forhold til Antroposofi, påpeker Steiner at det er langtfra alle gitt å utvikle det klarsyn en åndsvitenskapelig forskning forlanger, men de meddelelser åndsforskeren kan gi er ikke desto mindre av største betydning for enhver som søker svar på livsgåtene. Om man ikke gjennom øvelser kan oppnå noe klarsyn, kan man allikevel meget vel prøve de ideer åndsforskeren legger frem. Steiner oppfordret stadig sine tilhørere til å foreta en slik prøve, han sier f.eks. i det nevnte foredraget:
"Det vil sige, at der er tilstrækkeligt med muligheder for at overbevise sig om, at det, der vindes ud fra de oversanselige verdener, bekræftes av den ydre, fysiske verden. Og det er noget, der ikke skal tages let, men noget der skal betraktes som en uomgjengelig nødvendighed. Vi skal først og fremst prøve de kendsgerninger på livet, som måske kun få er i stand til at udforske."
Det avgjørende i denne forbindelse er den form Rudolf Steiner ut fra sin lange "læretid" kunne gi de meddelelser han la frem. Han omtaler den flere steder som "matematisk", han henvender seg konsekvent til lesernes og tilhørernes forstand, til deres tenkende vesen. Det ble mulig for ham, takket være hans dype forankring i vår tids filosofiske og vitenskapelige kultur, - og takket være den jeg-erfaring han som Stirner og mange andre førende ånder i det 19. århundrede kunne gjøre. Det han slik opparbeidet gjennom 20 års energiske studier og inderliggjørelse av tankelivet, gjorde det mulig for Rudolf Steiner å gi sine åndsvitenskapelige meddelelser den form som umiddelbart kan vekke en forståelse hos lesere og tilhørere, en form som kan danne utgangspunkt for en høyere erkjennelse. De okkulte idéer Steiner la frem, har i utgangspunktet et selvstendig egenliv som elementer i et helhetsbilde av tilværelsen. Leserne må leve med disse idéer for øyet uten støtte i et erfaringsinnhold, det fordrer en meditativ holdning. I et offentlig foredrag holdt i Berlin 26. november 1914 antyder Steiner nærmere hva dette innebærer:
"Riktignok må en spirituell betraktning stille seg på en helt annen måte enn naturvitenskapen til det vi kaller viten og vitenskap. Nettopp for at en spirituell betraktning i ekte, i beste forstand skal kunne kalles vitenskapelig, må den gå anderledes frem enn naturvitenskapen. I den vender vi først blikket ut mot naturen og livets kjensgjerninger, og ut fra mangfoldet av det som da trenger seg inn på oss, erkjenner vi lovmessigheter. Det som gjennom sansene trenger seg inn på oss, blir til indre sjelelig opplevelse, blir i oss til tanke, idé, begrep."
"Nøyaktig den motsatte vei må åndsforskningen slå inn på, om den skal være vitenskap. Den indre opplevelse som er den siste konsekvens av en vitenskap om den ytre natur, er bare en forberedelse til erkjennelsen av det åndelig-sjelelige; og det ville være en ren feiltagelse å tro at åndsvitenskapen kunne gå frem på samme måte som naturvitenskapen. Hva naturvitenskapen vil frem til, det er for åndsvitenskapen en forberedelse: det å leve i en indre sjeleerfaring, gå opp i det som gjør sjelen sterk i det indre, og som den ikke kan få fra den ytre natur. Viten og vitenskap kan kort sagt bare være en forberedelse til det man til slutt kommer frem til, nemlig en anskuelse, en iakttagelse av den åndelige verden."
For å si dette enda kortere: Naturvitenskapen går ut fra erfaringen og kommer frem til idéen, åndsvitenskapen går ut fra spirituelle idéer og kommer frem til en høyere erfaring. På dette punkt har det oppstått mange misforståelser i samtidens syn på antroposofien. Man går ut fra at vitenskap er vitenskap og at de idéer Steiner har lagt frem er abstraksjoner med referanse til iakttagbare sansedata. Men de okkulte ideer er i utgangspunktet rent formale, uten innhold, og det er vår oppgave, den enkelte lesers eller tilhørers oppgave, å gi dem innhold.
Vi vil nu vende tilbake til spørsmålet om Bjørneboes forhold til antroposofien og til Kaj Skagens oppfatning av at han, tross ordbruken, fjernet seg fra et antroposofisk utgangspunkt i sine siste romaner, at det ble stadig mindre Steiner og mere Stirner. Ja, det kan se slik ut. Skagen trekker frem mange detaljer i bildet som peker i den retning.
Vi kommer da tilbake til det vanskelige spørsmål om hva det egentlig vil si "å være antroposof". Det er som sagt mange måter å være det på, og holder vi oss til Steiner som forbilde, blir det nærmest en umulig oppgave. Men under den forutsetning at Steiners fremtreden som talsmann for en åndsvitenskap i 1902 markerer en ny fase i menneskehetens sjelelige utvikling, gjelder for oss andre vilkår for å oppnå en høyere erkjennelse enn for dem som levet i det 19. århundrede. Steiner omtaler gjerne overgangen til det 20. århundrede som en "terskel", som i indre og ytre henseende innebærer store muligheter, men også store påkjenninger for menneskeheten.
Ser man nu på Bjørneboes liv og forfatterskjebne i lys av den her antydede utvikling, må man si at Bjørneboe i høy grad var et barn av det 20. århundrede, noe hans liv, men i enda høyere grad hans forfatterskap bærer preg av. Møtet med antroposofien bidro til å aktivere noe han hadde i seg som et slags apokalyptisk dommedagssyn på tilværelsen, tross all livsglede. Krigens redsler, men kanskje i enda høyere grad beretningene om naziregimets umenneskelighet, forsterket hans apokalyptiske grunnstemning og kom til å prege det meste av hva han skrev. Og denne apokalypse kulminerer i hans romantrilogi med den siste romanen Haiene som et slags håpefullt post scriptum. Man kan vanskelig tenke seg at Bjørneboes forfatterskap hadde fått en slik form og en slik utvikling uten hans omfattende studier av antroposofien. Dermed er det ikke sagt at han gjennom sitt forfatterskap forkynner antroposofi, det oppfattet han overhode ikke som sin oppgave.
Forkynnelsen hadde efter hans mening vært Steiners oppgave, så fikk livet vise hva menneskene maktet å gjøre med det som ble forelagt tiden som en åndsvitenskap.
Jens Bjørneboe var først og sist forfatter, det var hans livskall. Han hadde meget å gi, men også meget å kjempe med. Han var ingen "antroposofisk" forfatter, men prøvet på sin måte å gjøre dét fruktbart, som han hadde funnet i antroposofien.



TIL TOPPEN AV SIDEN