*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

DEN OKKULTE BEVEGELSE
Av Karl Brodersen

Karl Milton Hartveit, lærer på Steinerskolen i Bergen, har skrevet en bok om "Den okkulte løsning", som utkom hos Dreyer ifjor. På vel 400 sider gir Hartveit en bred presentasjon av det man har kalt vår tids okkulte supermarked. I et avsluttende kapitel om "Den okkulte vei" skriver han bl.a:

"Fra ca. 1850 har altså en okkult bølge i flere omganger skyllet over den vestlige sivilisasjon, en ideologisk strøm som med stor kraft har båret frem forestillingen om en ny og mer spirituell tidsalder i menneskehetens utvikling. I motsetning til havets dønninger har den okkulte bølge ikke avtatt for til slutt å visne bort i små krusninger, men den har vokst seg større og sterkere for hver gang den har rullet hen over kulturlivet. På den bakgrunn er det ikke urimelig å spå at 1990-årene vil bli vårt århundres mest okkulte ti-år, hvor kampen om menneskets indre vil bli sterkt intensivert".

Videre skriver han:

"En av hovedkonklusjonene er at overveldende mange symptomer tyder på at vår sivilisasjon har forlatt den gamle identitet og er på vei mot en ny, der en direkte erfaring av en annen type virkelighet vil være grunnleggende. Denne undersøkelsen har også vist at den direkte erfaring av den åndelige virkelighet hovedsakelig kan skje på to måter: Enten ved å undertrykke jeget og tenkningen og i mediumistisk forstand åpne bevisstheten for de høyere krefter, eller ved å styrke tenkningen og virkeliggjøre det høyere Jeg, og derved gjøre oversanselige erfaringer som et selvbevisst individ".

Hartveits konklusjon blir som følger:

"En enkel definisjon på den sanne okkultisme er at den ser på den materielle og den åndelige virkelighet som to utfyllende sider av den store virkelighet, og at den ser nødvendigheten av å utvikle menneskets jeg som et retningsgivende sentrum i den bevissthetsutvidende prosess. Den klareste utforming av denne versjon gir utvilsomt Rudolf Steiners okkulte filosofi".

Hartveits bok presenterer oss for bortimot hundre navn, som har vært knyttet til okkulte strømninger i eldre og nyere tid. Men hovedvekten er lagt på de siste hundre år og på et fåtall dominerende personligheter innenfor dette tidsrom: H. P. Blavatsky (1832-91), Annie Besant (18471933) og Alice Bailey (1880-1949), på den ene side som representanter for en østlig preget teosofi, og på den annen side Aleister Crowley (1875-1947), Dion Fortune (1891-1946) og Georg Ivanowitch Gurdjieff (1873-1949). De sistnevnte representerer en mere viljebetont og magisk orientert retning innen okkultismen. De her nevntes liv og lære presenteres på ca. 20 sider hver, den 7. i rekken, Rudolf Steiner (1861-1925), får en noe fyldigere omtale over 30 sider. Hartveit har lagt hovedvekten på det biografiske, og det blir lite rom igjen for læreinnhold og metoder. Det er sikkert meget som taler for å behandle de her nevnte moderne representanter for okkultismen samt deres forgjengere og efterfølgere under ett. Det gir nettopp bilde av at vi har med en okkult bølge å gjøre, for ikke å si eksplosjon, som enkelte påstår. Men slik "likebehandling" gir samtidig alle dem vann på mølla som gjør Rudolf Steiner medansvarlig for alle slags okkulte galskaper og dilletantismer. Man kan nemlig med en viss rett tale om et okkult galehus. Nu setter naturligvis Hartveit Steiner i en særklasse og har for egen regning kritiske kommentarer til alle de retninger han omtaler ut fra det han i det anførte sitat oppfatter som kriterier for en sann okkultisme. Men ikke bare Steiner, også H. P. Blavatsky fortjener å stilles i en klasse for seg, om enn av litt andre grunner. Hun er pioneren som baner vei for en moderne okkultisme basert på kunnskaper ingen før henne hadde kunnet legge frem for den bredeste offentlighet, slik hun gjorde det med sin bok "Isis Unveiled" i 1877. Den representerer en milepel i okkultismens historie og gir sammen med hennes senere skrifter det kildemateriale alle senere har kunnet øse av. At hun ble et offer for okkulte intriger og fikk en tragisk skjebne kan ikke forringe hennes betydning. Så mangelfulle de enn kunne være, så raget hennes okkulte innsikter himmelhøyt over alle andre navngittes, - bortsett fra Rudolf Steiner. Annie Besant var også en betydelig personlighet, men ikke som okkultist, snarere som politiker, som høyt begavet maktmenneske. Mens Annie Besants mange skrifter praktisk talt er gått i glemmeboken, studeres Blavatsky med fornyet iver. Hun hadde fortjent en bredere omtale i Hartveits bok.
Dion Fortune var et nytt navn for anmelderen, hun representerer åpenbart en litt annen side av saken. Hun ble i 1911 som den tyveårige Violet Firth utsatt for en kraftig mobbing fra en eldre kvinnes side, noe hun siden karakteriserte som et okkult angrep på sin selvstendighet som menneske. Denne opplevelsen lammet henne for flere år, men satte henne også på sporet av de dypere krefter, gode som onde, som finnes i sjelen. Hun søkte hjelp i et studium av moderne psykologi, men sluttet seg efterhvert til en av de magiske ordener som efterfulgte den kjente Golden Dawn-orden. Hun var åpenbart hva engelskmennene kaller "psychic", eller synsk som vi gjerne sier på norsk, og den okkulte skolering ga henne helt nye innblikk i verdener som er skjult for de fleste. Hun startet i 1922 "The Society of Inner Light", som stadig eksisterer og har en viss innflytelse i England. Hartveit antyder hennes okkulte filosofi:

"Prinsipielt skilte hun mellom to veier, venstrehåndsveien og høyrehånds-veien, eller svart magi og hvit magi. Hun forklarte forskjellen ved å si at enkeltmennesket har hatt en nesten uendelig rekke inkarnasjoner på jorden, der det har gjennomgått en bevissthetsutvikling. Fra en opprinnelig intuitiv kosmisk bevissthet hvor mennesket var ett med guddommen, til en individu-alisert jeg-bevissthet hvor mennesket er helt adskilt fra Gud og kun erkjenner det som er inne i dets lille bevissthetskapsel. I den tilstand har mennesket glemt Gud og den åndelige verden og har identifisert seg med materien. Dette tilsvarer det moderne menneskes eksistensielle nullpunkt, der man famler omkring i tomrommet på jakt etter seg selv. I den tilstanden har imidlertid mennesket en mulighet til å våkne opp og gjenerobre den tapte kosmiske bevissthet. Men hvilken vei skal man da gå?"

Venstrehåndsveien fører mennesket tilbake til forlatte bevissthetsnivåer, mens høyrehåndsveien ligger i utviklingens naturlige retning:

"Det hun mener med høyrehåndsveien er ikke en okkult metode som tilhører en bestemt bevegelse, men en samling teknikker og metoder som har et felles overordnet prinsipp: Hvis mennesket skal gå den riktige vei tilbake til den åndelige verden må det skje gjennom en bevissthetsaktivitet som springer ut fra menneskets åndelige sentrum, jeget".
Dion Fortune var i tråd med Golden Dawn-ordenen meget opptatt av den jødiske kabbala og dennes meditasjoner over Livets Tre, Sefirot-treet. Hartveit skriver:

"Kabbalismen er en frukt av den gamle jødiske kultur, som betegner et åndshistorisk vendepunkt for flere tusen år siden. Jødedommen var den første religion som aksepterte det monoteistiske prinsipp og som brøt med den tidligere polyteistiske og ofte kaotiske gudeverden. I jødenes religion var det en allmektig Gud som hadde full kontroll med universets krefter. Denne utvikling er en parallell til den kabbalistiske forestilling om at menneskets indre verden må ha et kontrollerende sentrum. Et slikt sentrum er nødvendig under normale omstendigheter hvis vi skal føre et harmonisk sjeleliv, og det blir enda mere påkrevet når mennesket bryter gjennom til en oversanselig erfaring, og underbevisste krefter strømmer inn i bevisstheten. Hvis mennesket ikke da har en sterk nok jeg-kraft, kan den nye energi skape et destruktivt kaos".

Hartveits positive omtale av Dion Fortune blir noe svekket ved at han må konstatere at hun mot slutten av sitt liv ble sterkt opptatt av de energier, som råder i sjelelivet:

"Mye av hennes okkulte arbeid kom i de senere år til å dreie seg om magisk manipulasjon av seksualkreftene og en manifestasjon av shakti. Det var en interesse som nærmest ble en besettelse, og som førte til synspunkter som for en utenforstående virker mindre troverdig enn andre av hennes okkulte forestillinger. Men hun så det som en legal metode til å utbalansere kosmiske krefter og derved skape større harmoni, og til å finne en rask vei inn i de oversanselige verdener. Hun så på den måten sin shakti-metode som et vesentlig tillegg til den opprinnelige kabbalistiske erkjennelsesvei".

Vi får følgende definisjon av Shakti, et begrep fra den indiske tantrismen:

"Shakti er urkvinnens essens, hennes dynamiske kraft. Det er en transseksuell og meget potent kosmisk kraft som når den blir riktig kanalisert og kontrollert, kan bidra til å utvide menneskets bevissthet og gjøre det "seende"."

Dion Fortune var en tid meget opptatt av Freud, og dette Shakti-begrep minner om hans tilsvarende libido-forestilling. Hartveit mener det er hennes okkulte lærer Aleister Crowley som har satt henne på dette spor. Crowley var en fantasifylt og utsvevende rikmannssønn da han ved århundreskiftet ble oppmerksom på Golden Dawn-ordenen og efterhvert kom til å utvikle sitt eget okkulte system. Det kom til å romme mange ingredienser som gjorde Crowley til en ganske beryktet person i sin tid. I tillegg til alt annet kom et voksende bruk av halusinogene stoffer. Crowley skal være den første som innførte meskalin efter et besøk i Mexico. Crowley er i de senere år blitt profet for enkelte hippigrupper og for moderne satandyrkere.
Til denne gruppe okkultister, som primært arbeider med sjelelige energier, regner Hartveit også russeren Gurdjieff, som dukket opp i Paris efter Den første verdenskrig og opprettet sitt hovedkvarter i et gammelt slott i Fontainebleau. Dit søkte en rekke av tidens kulturpersonligheter, som den engelske forfatterinne Katherine Mansfield og den amerikanske arkitekt Frank Lloyd Wright. Gurdjieff påstod han under sine reiser i Østen hadde lært kunsten å formidle kosmisk solenergi til sine disipler. Han var en eksentrisk og ganske tyrannisk guru, som drev sine elever hårdt for å vekke dem til høyere og sterkere liv. Han fikk en efterfølger i indoneseren Pak Subud, hvis bevegelse har spilt en viss rolle i årene efter Den annen verdenskrig. Hartveit mener at Gurdjieff også ble et forbilde for senere selvutviklings-grupper om scientologene og EST (Erhard Seminar Training).
Efter disse glimt må vel enhver leser som kjenner Rudolf Steiner og hans livsverk spørre seg om han overhode hører hjemme i dette selskap. I en viss forstand gjør han det, eftersom han i 1902 sluttet seg til Teosofisk Selskap og ble dets tyske generalsekretær og derefter i 1905 ble medlem av en ytterst obskur orden, hos Hartveit benevnt OTO, Ordo Templi Orientis, i Tyskland ledet av en Theodor Reuss. Nu kan man av Hartveits fremstilling lett få et skjevt eller i alle fall meget ufullstendig inntrykk av hva det her dreiet seg om. Hartveit skriver:

"Steiner gjorde det klart at han i egenskap av teosof bare kom til å godta det han ut fra sine egne okkulte evner kunne verifisere.
Det samme forhold hadde han til en annen okkult organisasjon han knyttet seg til, nemlig OTO. Som vi tidligere har sett var denne ved begynnelsen av århundret meget aktiv i Tyskland, og praktiserte der en rituell okkultisme som de hevdet var den spesifikt vestlige. Steiner var en kort tid medlem av OTO, sannsynligvis mer for å få et større spredningsområde for sitt eget okkulte syn, enn fordi han var enig i alt OTO sto for. Han understreker i sin selvbiografi at han sterkt tok avstand fra ordenens "ånd", og med det hentydet han kanskje til den avanserte seksual-magi som ble praktisert i ordenens høyeste grader".

I bind 265 av Rudolf Steiner Gesamtausgabe "Zur Geschichte und aus den Inhalten der erkenntniskultischen Abteilung der Esoterischen Schule 1904-1914" har utgiveren, Hella Wiesberger, samlet alt tilgjengelig stoff som kan belyse Steiners forhold til den nevnte orden, OTO. Nu er det riktignok meget vanskelig å danne seg et helt klart bilde av den slags "ordener", de oppstår og forgår, de skifter navn og formål og forvandles fort vekk fra å være preget av idealisme og uegennytte til å tjene personlig forfengelighet, materiell gevinst og det rene maktbegjær. På side 211 i sin bok påstår Hartveit at OTO ble startet i Tyskland i 1895 av en Karl Kellner: "som hevdet at han under en reise i India var blitt innviet i seksual-magi". Hvor Hartveit har dette fra, vet jeg ikke. Colin Wilson omtaler i sin bok "The Occult" samme sak: "In more recent years a German ironmaster named Karl Kellner was initiated into Tantrie yoga in India, and founded the Ordo Templi Orientis on his return to Germany in 1902". (s. 178). Med tilgang til et stort materiale har Hella Wiesberger gjennom en årrekke hatt anledning til å studere dette nærmere, og hennes fremstilling av saken gir entydig belegg for at det her i hovedsak dreier seg om en irregulær frimurertradisjon, det egyptiske Memphis-Misraim-ritual, som var en sammenføyning av opprinnelig to ritualer. På side 493 i det ovennevnte bind av Gesamtausgabe skriver Hella Wiesberger bl.a.:

"Der Misraim-Ritus wurde in der ersten Hälfte des 19. Jahrhunderts "in Frankreich stark verbreitet, verschiedentlich verboten, bis er im Verlaufe der zweiten Hälfte des Jahrhunderts mehr oder weniger von der Bildfläche verschwand. Auf irgendeinem Wege war er nach Amerika gekommen, und von da erhielt Yarker seinen Freibrief für diese beiden Riten für Grossbritannien und Irland. Er vereinigte den Memphis-, den Misraim-Ritus und den Schottischen 330 -Cerneau-Ritus in einer Organisation. Von Yarker erhielten Reuss, Hartmann und Klein im Jahre 1902 einen Freibrief zur Einführung dieser "Vereinigten Schottischen-, Memphis- und Misraim-Maurerei" in Deutschland. Der Mann, der dies angeregt und vermittelt hatte, war der österreichische Grossindustrielle und Erfinder Carl Kellner (1850-1905) ... Die Bezeichnung "Orientalischer Templer Orden" (O.T.0) wird auf ihn zurückgeführt".

Den her omtalte John Yarker (1833-1913) var en engelsk høy-gradfrimurer, som i opposisjon til det han oppfattet som utglidningstendenser i det regulære frimureri påtok seg ledelsen av ovennevnte irregulære orden for Storbritannia og Irland. Ifølge Blavatsky var Yarker en av de fremste autoriteter på området og en meget lærd mann. Han deltok i grunnleggelsen av Teosofisk Selskap i 1875 og var æresmedlem i selskapet. Efter offentliggjørelsen av "Isis Unveiled" i 1877 tildelte han Blavatsky den høyeste "adopsjonsgrad" i det egyptiske frimureri. Hvilke spor Theodor Reuss siden kom inn på efterat han i 1912 hadde oppsøkt Crowley, er en sak for seg. Men utgangspunktet for Steiners befatning med OTO henger tydelig nok sammen med hans tilknytning til Teosofisk Selskap fra 1902 til 1912. I sin selvbiografi "Mein Lebensgang" gir Steiner en ganske utførlig beskrivelse av sitt forhold til OTO. Det vesentlige uttales vel i følgende avsnitt:
"Noen år efter at vi var begynt vår virksomhet i det Teosofiske Selskap, tilbød man fra en viss side Marie von Sivers og meg ledelsen av et selskap av den art som har bevart gammel symbolikk og kultiske innretninger som legemliggjørelse av en "gammel visdom". Jeg tenkte ikke et øyeblikk på å virke i et slikt selskaps ånd. Alt antroposofisk skulle og måtte fremgå av sin egen erkjennelses- og sannhetskilde. Fra dette mål skulle det ikke vikes en hårsbredd. Men jeg har alltid hatt aktelse for det historisk gitte. I det lever den ånd som rår i menneskehetens utvikling. Og derfor var jeg også stemt for om mulig å forbinde det som skulle nydannes med det historisk foreliggende. Jeg mottok derfor diplomet fra det selskap som lå innenfor den av Yarker representerte retning. Det hadde de frimurerformer som tilhører de såkalte høygrader. Jeg tok intet, virkelig slett intet med fra dette selskap annet enn den rent formelle berettigelse til selv å innrette symbolsk kultiske handlinger i tilknytning til
noe historisk".

Hva det i praksis ville si fremgår klart nok av det nevnte bind av Gesamtausgabe. Hvilken historisk sammenheng det her dreier seg om får man et inntrykk av i følgende notis fra et foredrag Steiner holdt innenfor denne kultiske sammenheng i 1911, se s. 94 i angjeldende dokumentasjon:

"Misraim-Dienst war schon bekannt im alten Ägypten und gehörte zu dem am meisten (geübten) okkulten Dienst in den Mysterienschulen. Dieser selbe Dienst wird auch jetzt in unserem Tempel verrichtet, unter Hinzufügung der Ergänzungen und Reformen, die Markus bewirkt hat. Der Markus, der hier gemeint wird, ist jener Schüler des Petrus, einer der zwölf Apostel, der das Markusevangelium geschrieben hat, als er als Bischof von Alexandrien in Ägypten wirkte. Zusammen mit einem ägyptischen Eingeweihten hat er den okkulten Dienst (Kultus) neu geregelt, den wir jetzt kennen als Misraim-Dienst".

Frem til Den første verdenskrigs utbrudd samlet Steiner et lite antall medlemmer av den tyske seksjon av Teosofisk Selskap til denne kultisk utformede Misraim-Dienst, forkortet MD. Ved krigens utbrudd erklærte han dette arbeide som foreløbig avsluttet og rev sitt Charter eller fribrev demonstra-tivt istykker. Hvordan alt dette foregikk får man et godt inntrykk av i Hella Wiesbergers dokumentasjon, der er alt lagt på bordet, intet stukket under en stol. I prinsippet forholdt ikke Steiner seg anderledes som Stormester i OTO enn som generalsekretær i Teosofisk Selskap, han fulgte i begge tilfeller uavkortet sin egen linje og det efter uttrykkelig avtale med de respektive organisasjoners ledelse. Men hva var da hans linje innenfor dette brogede okkulte sceneri?
Hartveit har fått utrolig meget med om Steiners liv og tankeverden på de 30 sidene han har hatt til rådighet. Det som kanskje ikke blir klart nok, er at Steiner ikke sluttet seg til den okkulte bevegelse ut fra noe personlig behov, men fordi han ble overbevist om at det var en historisk nødvendighet. I et tilbakeblikk i 1915 sier han:

"Dere ser hvordan det gikk med forsøket på å regne med tidens materialist-iske tilbøyeligheter og allikevel få bibragt menneskene en bevissthet om at vi er omgitt av en åndelig verden. (Det siktes her til spiritismen. 0.a.) Som vi har sett førte den veien til en feiltagelse. Men av det kan De forstå hvor nødvendig det er virkelig å gå den annen vei. Den vei, at man virkelig begynner å gjøre en del av den esoteriske viten eksoterisk må man nu gå, man må gå den selv om den medfører kalamitet på kalamitet". (GA 254, s.22)

For Steiner var "den okkulte bølge" uttrykk for dype strømninger i menneskehetens liv, noe man ikke kunne stanse, men vel overse til skade for den videre utvikling. Fra et tidspunkt som ligger forut for vår tidsregnings begynnelse, tapte den urgamle mysterievisdommen mer og mer sin betydning til fordel for en filosofisk og naturvitenskapelig livsforståelse. I løpet av de hundreår Karl Jaspers har kalt "die Achsenzeit" fremstod de betydeligste representanter for denne nye forstandskultur: Lao tse og Konfusius, Buddha, de jødiske profeter og de greske filosofer. Det menneskelige jeg, personligheten, markerer seg på en ny måte i historien. Og i tidens fylde fødes Guds sønn på jorden. Det besto lenge en viss spenning mellom den gamle og nye viten, de siste par årtusens åndshistorie er i så måte ganske dramatisk, for ikke å si blodig.
Hvis man på noen måte er berørt av den kjensgjerning at mennesket er en borger av to verdener, kan man ikke undgå å fornemme at denne utvikling nu er kommet til et kritisk punkt, et punkt der stadig flere mennesker ikke makter å se sammenhengen mellom de to roller de er satt til å spille. Denne sammenheng var det til alle tider og i alle folk religionens oppgave å bevare, kunstens oppgave å gi uttrykk for, erkjennelsens oppgave å fatte. Må man være klarsynt for å se at vi er borgere av to verdener? Langt derifra, det kan våre sunne følelser fortelle oss og erindringen om vår barndom bekrefte. Det vi kaller barnetroen er intet teologisk påfunn, men en antropologisk kjensgjerning. Det som imidlertid er i ferd med å skje er at en materialistisk livsforståelse og livsførsel forvirrer og forkvakler våre sunne følelser på dette punkt. Til de fleste barn taler naturen et sprog som de må glemme for å kunne studere naturvitenskap. Hvilke vidtrekkende konsekvenser dette har begynner vi vel alle å forstå. Og dette er ifølge Steiner bakgrunnen for den okkulte bølge som reiste seg omkring midten av forrige århundre, og som kommer tilbake og tilbake med stadig fornyet kraft. Hans rolle ved århundreskiftet ble da kort sagt den å prøve å formidle mellom de to strømninger i menneskehetens kulturliv, mellom den rådende, anerkjente, eksoteriske viten og den glemte, undertrykte, miskjente, misforståtte, okkulte, esoteriske viten. Steiners oppgave var å finne veier til en amalgamering av disse to historiske impulser, intet mindre. Det er ingen oppgave for en enkelt mann eller for én generasjon. Det er en oppgave for kommende slekter, kanskje for kommende årtusener. Men noen må ta det første spadestikket.
Vi ser altså at Steiner anerkjenner den okkulte bevegelse som en historisk nødvendighet med alle de kalamiteter den måtte medføre. Han brukte ikke meget tid og kraft til å påvise disse, for ham gjaldt det å sette noe inn som positivt kunne motvirke de uheldige tendensene. Bare ved én leilighet holdt han et generaloppgjør med det han anså for å være grunnsvakheten i Blavatskys teosofi: hennes forhold til kristendommen. Men den som idag leser de angjeld-ende foredrag i serien "Die okkulte Bewegung im neunzehnten Jahrhundert und ihre Beziehung zur Weltkultur" vil ha vanskelig for å oppdage hvilken knusende dom han der uttaler i et sprog, som kunne være hentet fra en kjemisk avhandling!
Til slutt må et spørsmål berøres som er av største viktighet når man befatter seg med okkultismen, nemlig lærerens rolle. I den indiske tradisjon kalles den som veileder og overvåker den okkulte utvikling for guru, og efter indisk oppfatning står og faller alt med guruens moralske og intellektuelle kvalitet. Av de eksempler Hartveit nevner er det vel bare Gurdjieff som opptrer i denne klassiske gururolle. Men vi ser dog hvordan navngitte personligheter stiller seg i spissen for hver sin retning og står som personlige garanter for de oppfatninger og metoder som fremlegges. På den ene side kan vi registrere at den samme grunnstokk av idéer går igjen hos de fleste okkultister, på den annen side spør vi med rette alltid om hvem det er som sier dette eller hint.
I den ovenfor siterte foredragsrekke av Steiner om den okkulte bevegelse vil man finne to uttalelser om dette spørsmål, som synes å stå i strid med hverandre. På side 190 leser man at "efter alt som er gitt, skulle man nu være kommet så langt at man også kan klare seg uten en lærer, bestå og virke videre". Og litt lenger frem, på side 195, at "man kan lære svært meget av en feiltagelse, nemlig den feiltagelse at læren kan løses fra læreren", at "man fratar en lærer hans lære for objektivt å kunne bruke den i verden". Strengt tatt foreligger det ikke her noen selvmotsigelse, man må bare til enhver tid gjøre det klart for seg selv og andre når man taler på egne vegne og når man taler på en lærers vegne. Her er altså som i kunsten "signaturen" det avgjørende, først ut fra kjennskap til den kan en uttalelse, en lære vurderes rett. Nettopp av denne grunn er det riktig og fortjenstfullt av Hartveit at han har gitt såpass bred plass til en presentasjon av de personligheter vi
møter innenfor den moderne okkultisme. Det blir da i siste instans et
spørsmål om hvilken grad av tillit vi kan ha til den ene og den annen av dem.



TIL TOPPEN AV SIDEN