*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

EN UNG MANN MØTER ANTROPOSOFIEN

Av Karl Brodersen

Kaj Skagen har med sine knappe 30 år rukket å utgi to bind dikt, en essay- samling og tre romaner. Hans siste roman "Barføtt gjennom Europa" er en direkte fortsettelse av den forrige, "En elv under gaten", som utkom i 1976. De to romanene bør sees under ett, og især den siste vinner meget ved at man kjenner den foregående.
I Kaj Skagen har hippie-generasjonen fått sin talsmann og fortolker på norsk, og man må tilføye: på et usedvanlig levende og klart, om enn brutalt ungdommelig norsk. I dikt og prosa har Skagen skildret disse blottende unge kledd i sekk og aske, drivende gatelangs omgitt av sine egne drømmer og drifter, egentlig blind for alt annet. Om man selv har vært ung en gang, vil man kjenne seg igjen, selv om stilen og de ytre vilkår er blitt anderledes.
"Livet som drøm" er stikkordet, og som i våre drømmer finnes ingen utenverden, bare de merkeligste billedreflekser av inntrykkene utenfra: våre fredelige Oslogater blir skueplass for revolusjoner og verdensunderganger, snuskete hybler blir møtested for olympiske vesener. Alt blir til noe annet enn det er for vårt våkne blikk. For drømmeren blir også hans egen eksistens vag, tvetydig og tvilsom.
I boken "En elv under gaten" er selve flokken hovedpersonen, og Skagen gir et overbevisende og gripende bilde av disse ungdommene og deres drømmer, og hvordan de med tradisjonelle og nye midler søker å bevare dem. De klamrer seg til hva de forstår som en høyere, poetisk virkelighet og vil ikke bli voksne på de premisser som bys dem. Men livet går ubønnhørlig videre, og mot slutten av boken blir det klart for den ene efter den annen at leken er slutt, at russetiden er forbi.
Det er mange måter å bli voksen på, og det er kanskje en mer krevende oppgave idag enn det var tidligere, av flere grunner. Men fortsatt vil den overveiende del av ungdommen en dag våkne med et barn på fanget, en bunke ubetalte regninger og en jobb å passe. Det har foregått en "Währungsreform" i deres liv, de har byttet ut sin ungdoms rike, men dekningsløse drømmer mot noen få håndfaste verdier. Eller kanskje sitter de helt tomhendte tilbake. Kaj Skagens flokk er ikke typisk i så henseende, og i hans siste roman får vi bare høre nærmere om hvordan det gikk en av dem, Jonas, dikterspiren og vel forfatterens alter ego.
Vi møter her en ung mann i 21 års alder, som synes at han har et helt liv bak seg. Han er fylt av lede og ensomhet, livet er blitt ham både motbydelig og uforståelig. Denne tilstand har vært beskrevet på så mange måter i verdenslitteraturen: Hamlet, Werther, den unge Søren Kierkegaard om seg selv, for å nevne noen ganske få eksempler. Som i puberteten går mennesket også i 21-årsalderen gjennom en forvandling eller "fødsel", som ikke alltid er like lett.
Her er det Rudolf Steiner og hans tankeverden trer inn i bildet, trer inn i den labile, spørrende og usikre tilstand Jonas befinner seg med sin sjel og sitt liv. Og her må man på vegne av det intetanende publikum sette et spørsmålstegn. Kan man med virkelig forståelse og utbytte følge Jonas gjennom stadiene i dette hans møte med Steiners tankeverden uten å kjenne antroposofien? Det vil jeg med en gang besvare med både ja og nei. Ja, hvis man ser bort fra innholdet av de tanker som nu fyller ham ved dag og ved natt og bare fester seg ved det psykologisk sett avgjørende at det inn i hans drømmers kaos trer et objektivt tankeelement, noe utenfra kommende han må godta, som en for ham gyldig realitet, godta som noe sant. I prinsippet kunne helt andre slags tanker forbundet med andre navn ha gjort samme nytten, og gjør det faktisk i mange menneskers liv: Marx, Freud, Wittgenstein, Nietzsche, Kierkegaard. Sistnevnte ga således meg den første erfaring av tenkningens realitet, og det gjorde vel at jeg kunne ta fatt på Steiner med en viss evne til selvstendig bearbeidelse. Hvis man ikke kan se saken fra denne almengyldige, rent psykologiske side, hvis man altså ikke oppfatter Skagens siste bok som en "utviklingsroman", men derimot som et innlegg for og imot antroposofien, da blir mitt svar nei. Da vil ikke en vanlig leser ha noen glede av boken.
Romanteknisk sett kunne antroposofien vært et tilfeldig valgt innslag i heltens liv. Det kunne like gjerne vært noe annet som hadde funnet innpass i hans sjels lønnkammer med sannhetens matematiske evidenskraft. For de aller fleste mennesker melder virkelighetens krav seg på annen måte og taler mer direkte til følelse og vilje. Kaj Skagens Jonas hører til de få for hvem tankelivet, bevissthetslivet blir innfallsporten til virkelighetens verden. Og det er en litt spesiell og langt fra enkel situasjon å mestre. La oss allikevel i første omgang holde fast på det helt generelle i tyveåringens situasjon: at noe objektivt uavviselig, utenfra kommende trer inn i den "stream of consciousness" og "happenings" som er Livet for den unge. Det som da skjer kan best sammenlignes med en stav i strømmen, og omkring denne staven oppstår før eller siden en helt ny erfaring, en ny bevissthet i sjelen: av en drømmende selvfølelse oppstår en våken selvbevissthet.
Skagen skildrer i sin bok meget samvittighetsfullt og eksakt hva et ungt menneske som Jonas måtte oppleve i sitt møte med Rudolf Steiners tankeverden. Efter det første møtes sødme følger i rask rekkefølge skuffelser og frustrasjoner. Først opplever han det antroposofiske sentrum i Dornach fra den helt lavkomiske side. Hva han måtte ha bragt med seg av sentimentale forventninger blir feid bort. Slik kastet tilbake på seg selv og sine private studier, nå drevet med fornyet styrke, kommer han inn i en prosess, som best karakteriseres med hans egne ord:
"Men nå skal du høre, Jakob. Hør her, ikke sov nå! Antroposofien gjør deg ikke lykkelig, den gjør deg ulykkelig! Og vet du hvorfor, Jakob?"
"Aner ikke, Jonas".
"Fordi den forteller om noe enormt, og vi vet at det er sant, men uten at vi kan bære det, for det er ikke vårt eget, ikke egentlig, fordi det som Steiner ser, det kan vi bare tenke! Og ikke bare det: drømmende, søkende, ulykkelige griper vi etter antroposofien for å fylle vårt liv med mening, og den ribber oss for alt, fordi den ikke kan gripes av sultne sjeler, kan bare gripes av en bevissthet som søker sannheten for sannhetens egen skyld! Skjønner du hva jeg sier?"
Og så i et fortvilet brev til vennen Jakob, som fra først av gjorde ham oppmerksom på Steiner:

"Hva betyr det, at jeg må finne mening i meg selv? Det betyr, at denne gangen kan jeg ikke gå ut og ta meg en øl, for jeg vet at dette går ikke over i morgen, dette vil vare helt til jeg finner svar på det jeg spør om, eller til jeg er knust".
"… for inn fra det store tomme Ingenting velter en angst jeg ikke kan beskrive, en skrekk av en annen verden, så navnløs og så iskald, at jeg frykter for mitt eget liv. Som om hverken byene eller gudene er til, som om alt er bygget opp av tanker og papp, uten virkelighet, som om denne hybelen, dette ensomme værelset mitt, er det eneste bebodde sted i universet, en klode for seg selv, strandet i det evige og gudsforlatte, kosmiske isødet.

"Hvorfor lever vi Jakob. Hvorfor er vi her?"
Og Steiner kan ikke hjelpe ham:

"Utover mitt ynkelige skrivebord ligger Steiners bøker i haugevis, kunnskapen om all verden satt på trykk, enhver tenkelig erkjennelse mellom permer - og er det noe jeg savner, er det bare å kjøpe enda en foredragssyklus"!
Og til slutt i brevet:

"Forstår du dette, Jakob? Det er ikke noe mere å lete etter! Jeg er gjennom sløret, og det var ingenting der! For når selv fremtiden er skrevet ned, hva er da meningen med å leve videre? Når hele jordutviklingen er en mammut-film du allerede har sett?"
"For når hele verden settes på fasit, er den død".
Din i isødet,
Jonas
13. januar

"Tok alle Rudolf Steiners bøker og kastet dem ut av vinduet, ned i sørpa. Gikk ut og bar dem opp igjen. Børstet snøen av dem og la dem til tørk. Gråt".

Så følger den endelige forløsning:

"Jeg har gjort en stor, en enorm oppdagelse i natt! En tanke, en idé, er oppstått i meg - hvilken det er, spiller ingen rolle - men en idé, en tanke om livet, som jeg vet er min egen, noe jeg aldri har hverken lest eller hørt, og som umulig kan være kommet utenfra, en tanke som ikke er lånt eller lært, men som er kommet til meg innenifra. Når noe helt nytt kan oppstå i meg, uavhengig av alle omgivelser, må det finnes et høyere menneske i meg, som jeg ennå ikke er meg bevisst!"

Fødselen er over, Jonas er kommet til seg selv som et selvstendig tenkende vesen. Rudolf Steiner har gjort nytten for seg som jordmor og vil sikkert være meget fornøyd med den Jonas som til slutt erklærer:

"Så går jeg ut i verden, for å - se med mine egne øyne!"

Spørsmålet er om Steiner vil være like fornøyd med det inntrykk mange lesere vil sitte igjen med av ham selv som et iskoldt, livsfjernt tanke-monster. Skagen har ikke gjort annet enn trofast å gjengi den opplevelse hans helt har hatt, men da må Steiner få lov til å si som jordånden til Faust:

Den ånd du fatter, er du lik, men ikke meg!

Egentlig er Jonas først nå kommet frem til det punkt da han virkelig kan oppfatte og bearbeide antroposofien. Ut fra opplevelsen av det høyere menneske i seg vil han forstå hva Steiner mener når han i den første av de "ledesetninger" han skrev mot slutten av sitt liv sier:

"Antroposofien er en erkjennelsesvei, som vil føre det åndelige i mennesket til det åndelige i verdensaltet".




TIL TOPPEN AV SIDEN