*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

EUROPAS NASJONER -
NASJONENES EUROPA

Av Karl Brodersen

I tomrommet efter kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa har et gammelt spøkelse fått nytt liv: nasjonalismen. Men den er intet entydig fenomen, den opptrer i mange varianter alt efter de enkelte folkeslags historie og politiske modenhetsgrad. I det oppløste Sovjetsamveldet har vi det tidligere russiske rike med sine dype og sterke tradisjoner som nasjon, vi har Ukraina, Georgia og Armenia med mere usikre nasjonale identiteter, og vi har vrimmelen av folkeslag med eget sprog og egne tradisjoner, men uten politisk fortid. I Øst-Europa ellers er det også stor for, skjell på land som Polen og Ungarn på den ene side og Slovenia, Kroatia og Makedonia på den annen. Vi kan derfor ikke tale om nasjonalismen som politisk faktor uten å ta hensyn til disse historisk betingede variasjoner.
Heller ikke i Vest-Europa er begrepet entydig. Det nasjonale spørsmål er et helt annet i landene langs Atlanterhavet: Spania, Portugal, Frank- rike og England med deres tusenårige nasjonalstatlige kontinuitet, enn i med land som opprinnelig utgjorde det tysk-romerske keiserrike: Italia, Tyskland og Østerrike. Nasjonalismen i Vest-Europa truer vel ikke lenger freden mellom landene, men den vanskeliggjør i høy grad forsøkene på et nærmere samarbeide. I sin elementære, primitive form er nasjonalismen en viktig faktor i alle folks liv her på jorden, og har lenge vært det; men i den historiske utvikling av det moderne Europa har den fått en annen, om man vil, høyere politisk funksjon. De nasjoner som efter folkevandringstiden oppstod i Europa, var ikke basert på et etnisk, blodsmessig og sprogllg fellesskap. De var, bortsett fra de nordiske land, frukten av en amalgamering av mange folkeslag og kulturelementer. Tenk bare på England: piktere, keltere, romere, angelsaksere, dansker og normannere har til sammen dannet det etniske og sproglig-kulturelle utgangspunkt for den nå så nasjonal- bevisste, britiske nasjon. Noe tilsvarende gjelder Frankrike.
Nasjonene er ikke oppstått av en nasjonal bevissthet og vilje, forholdet er omvendt: først kommer nasjonen og nasjonalstaten, så blir dens innbyggere seg bevisst som tilhørende en nasjon. Kanskje burde man heller tale om patriotisme i forbindelse med denne slags nasjonalfølelse i motsetning til den elementært etniske, blodsmessige. Men om det blods- messige og sproglige trer i bakgrunnen, så har patriotismen i alle nasjoner tilsvarende emosjonelle komponenter, som gjør at vi med en viss rett bruker ordet nasjonalisme om alt som følelsesmessig forener en nasjon. Vi må i den forbindelse tenke på to moderne nasjoner med sterk nasjonalfølelse, nemlig Sveits og USA.
Men hva er en nasjon, og når ble Frankrike eller Norge nasjoner? Vi skal prøve å nærme oss et svar på det ved å gi et kortfattet resymé av hvordan Europas nasjoner ble til i løpet av det årtusen som fulgte på folkevandringstiden.
"Det europeiske mirakel"
Den engelsk-amerikanske historiker Paul Kennedy innleder sin meget omtalte bok "The Rise an Fall of the Great Powers" , utgitt 1987, med å stille spørsmålet hvordan det kunne gå til at den vestlige utløper av det euro-asiatiske kontinent omkring år 1500 kunne seile opp til å bli en dominerende verdensmakt. Det av mange folkeslag sammensatte og politisk dypt splittede Europa var den gang ingen opplagt kandidat til verdensherredømmet i konkurranse med det mektige Ming-dynastiet i Kina eller Det ottomanske imperium, Romerrikets arvtager i øst. Begge disse stormakter var på mange områder høyere utviklet enn noen makt i Europa. Kennedy besvarer sitt spørsmål ved å påpeke at nettopp oppdelingen av Europa i mange konkurrerende nasjonalstater var en hovedårsak til det han omtaler som det europeiske mirakel. Han avslutter sitt innledningskapitel med følgende ord:
"Skjønt det er vanskelig å bevise, får man en mistanke om at de her nevnte generelle trekk sto i en sammenheng med hverandre ut fra en indre logikk og at de alle var nødvendige. En kombinasjon av økonomisk laissez-faire, politisk og militær pluralisme og intellektuell frihet - uansett hvor rudimentære hver faktor kan synes sammenlignet med senere tider - var det som i en stadig interaksjon produserte det "europeiske mirakel"."
Det var en lang prosess som førte til dannelsen av et nasjonenes Europa. Hvordan denne prosess kom igang er en av historiens store gåter, men utgangspunktet ligger i det vest- romerske rikes sammenbrudd og folkevandringstiden, altså omkring år 500. Flere tusen år før vår tidsregning erobret indoeuropeiske folkeslag Europa og smeltet efterhvert sammen med den jorddyrkende urbefolkningen der. Fra disse indoeuropeere utgikk så de folk som ble bærere av den gresk-romerske kulturepoke. Tre andre folkeslag behersket da gjennom lange tider det øvrige Europa: kelterne i vest, slaverne i øst og de mange slags germanske stammene i midten.
Andre, asiatiske folkeslag dannet et nærmest kontinuerlig press fra øst, som førte til store folkevandringer og forflytning av folkegrupper mot vest. Da romerne ved vår tidsregnings begynnelse i løpet av kort tid erobret Spania, Gallia og Britannia, var disse områder keltisk dominerte med en relativt høyt utviklet kulturform, ledet av et druidepresteskap. I løpet av fire hundre års romersk herredømme ble disse områder i høy grad romanisert og tilsvarende tidlig kristnet. De germanske stammene derimot, holdt gjennom det samme tidsrom stand mot alle forsøk på romersk dominans langs en grense dannet av Rhinen og Donau med et forbindende forsvars- anlegg, limes. Som et betydelig trekk i bildet av det europeiske mirakel står den kjensgjerning at de germanske folkene inngikk som en nødvendig ingrediens i dannelsen av alle de europeiske nasjoner. De germanske stammene langs grensen til Rom ble naturligvis ikke upåvirket av naboskapet. Det utviklet seg et visst handelssamkvem, og mange germanere gikk i romersk krigstjeneste. Allikevel er det forbausende i hvilken grad germanerne motsto denne påvirkning og bevarte sin egenart, sin religion og sin samfunnsform. Egentlig lykkedes det først deres stammefrende frankerkongen Karl den store å knekke deres motstand gjennom sine mange felttog mot sakserne. Han ødela germaner- nes sentrale helligdom, Irminsul i Westfalen og banet vei for en kristen, romanisert kultur. Dette skjedde omkring år 800. Ennå skulle det gå to hundre år før de rent germanske stammene i nord ble trukket inn i den samme kulturkrets. La oss se nærmere på hvordan de enkelte nasjoner oppsto i folkevandringenes kjølvann.
Europas nasjoner blir til
Da forsvaret av Romerrikets grenser brøt sammen, strømmet germanske stammer fra nord og øst inn i de romerske provinser og opprettet sine kongedømmer: frankerne i det nuværende Nord-Frankrike, vestgoterne i Syd-Frankrike, senere i Spania, vandalene i Nord-Afrika og østgoterne i Italia, senere fulgt av langobardene. Disse flokkene på i høyden noen hundre tusen med stort og smått og under ledelse av en hærfører, dannet riker som forsvant like fort som de kom. Riktignok ble det langobardiske herredømmet i Nord-Italia og det tilsvarende vestgotiske i Spania av noe lengre varighet og fikk en dypere betydning. Det samme kan sies om angelsaksrne i England. Selve untagelsen fra denne regel danner imidlertid frankerne, som under sin leder Klodvig vant en avgjørende seier over Gallias siste stattholder Syagrius i 486. Dermed behersket frankerne landet frem til Loire. I rask rekkefølge underla Klodvig seg praktisk talt hele det nåværende Frankrike og dessuten store deler av Syd-Tyskland. Dermed var det langt fra skapt noen riksenhet, enn si en stat i moderne forstand, men til forskjell fra de andre folkevandringslederne fikk Klodvig lagt grunnen til den senere statsdannelse. Hans slekt merovingerne satt med konge- makten i nesten tre hundre år, men måtte i stigende grad dele sin makt med en mektig riksadel. Kongens fremste embedsmann, major domus, fikk etterhvert den avgjørende myndighet og med kroningen av Pipin den lille til konge i 751 overtok en ny slekt, karolingerne, også formelt lederskapet i frankernes rike.
Merovingertiden, fra 450 til 750, var fylt av voldsomme slektsfeider. av den uro og lovløshet som overhodet kjennetegner den tidlige middelalder i Europa. Det råder en viss uenighet blant historikere om frankerne plyndrende og herjende ødela den forholdsvis høyt utviklede sivilisasjon romere og keltere hadde skapt i provinsen Gallia, eller om de tvert om forsto å nyttiggjøre seg de romerske institusjoner og handelsforbindelser. Antagelig har begge oppfatninger noe for seg. Erobrerkongen og slektens stamfar Klodvig var ikke bare en dyktig og brutal hærfører, han var også renkefull og lur, med andre ord, til forskjell fra de fleste andre germanske høvdinger, en statsmann. I 496 lot han seg døpe med 3.000 av sine krigere i biskopkirken i Reims og inngikk dermed et samarbeide med kirken, som ble en tradisjon i fransk politikk, en politikk som i høy grad understøttet romaniseringen av frankerriket.
Den forholdsvis fåtallige flokken som først erobret Gallia, ville fort ha druknet i det galliske folkehav om ikke Klodvigs rike også hadde omfattet store, rent germanske områder i Tyskland. Merovingertiden bevarte derfor et germansk preg under den voksende romaniseringen. En klar avgrensning av franske og tyske riks- og sprogområder kom først omkring år 1000.
Møtet mellom romersk statsskikk og livsform og det ættesamfunn som dannet den sosiale struktur i de germanske stammene, skapte det lensvesen som satte sitt preg på middelalderens Europa, og da i første rekke på det franske samfunn. Romerriket ble i sin tid skapt av et erobrerfolk, som påtvang andre folkeslag sin vilje. Men det romerske forbilde og de romerske institusjoner var ikke uten videre brukbare for germanere. Et frihetselement rådet blant dem, eller om man vil, et anarkisk element, som ikke lot seg innordne i det romerske mønster. Lensvesenet ble et slags kompromiss mellom frihet og underkastelse. Aschehougs leksikon gir i utgaven av 1958 i sin artikkel om "lensvesen" et klart inntrykk av hva det dreiet seg om, der heter det bl.a.:
"De gamle sosiale bånd mellom menneskene, den romerske, byråkratiske stat og det germanske slekts- og stammefellesskap var i oppløsning, folk og nasjoner eksisterte ennå ikke. Det sosiale bindeledd i samfunnet ble et personlig troskapsforhold mann og mann imellom, vasallitet, og vasaller overtok gjerne jord, beneficium. Det personlige troskapsforhold hadde stor betydning; det ble etablert ved en bestemt seremoni, homagium, der den underordnede erkjente seg som sin herres håndgangne mann på livstid. Slike troskapsbånd ble etablert i alle samfunnslag og med ulik sosial betydning; i de lavere lag var produksjonsforholdene avgjørende for ordningen, i de høyere lag ble den avgjort av militære behov. Vasallforholdet var ikke arvelig, og dette var et avgjørende skille mellom det og livegenskapet, som utviklet seg i de lavere lag av folket; hver generasjon av vasaller kunne velge sin herre. Vasallene ytet ikke bare krigstjeneste, kongens administrative embedsmenn var også vasaller. Som vederlag for sine tjenester fikk også de overdratt jord, beneficium, ; det var nesten den eneste mulige form for vederlag til embetsmennene i en stat med naturhusholdning og uutviklet skattesystem."
Dette, som kalles føydalsamfunnet, av feudum, gods, utviklet seg også utenfor Frankrike, men fikk både i England og Tyskland en litt annen betydning. I Norden fantes ikke i denne forstand et lensvesen, her rådet slektens arverett, odelen, uavkortet frem til den tid da jord ble salgsvare. Men det er et annet kapitel. I England sørget Wilhelm Erobreren for å gi lensvesenet en form som sikret kongens makt, mens det i Det tysk-romerske keiserrike tvert om ble grunnlag for selvstendige territorial-fyrstedømmer og valg på keiser, forsåvidt i tråd med germansk tradisjon. I alle land utviklet det seg en arverett til vasallforholdet og det gods som fulgte med. Vasallene ble en godseieradel og bøndene leilendinger.
Under Karl den store (768 - 814) fikk frankerveidet sin største utbredelse. Da saksernes hårdnakkede motstand var brutt, nådde frankernes inn- flytelse frem til elven Oder i øst, til Hedeby i nord og omfattet i syd både storparten av Italia og deler av Spania. Karl lot seg krone til vestromersk keiser i 800, og la dermed grunnen til det som senere skulle bli det tysk-romerske keiserrike. Striden mellom Karls etterkommere førte til dannelse av et vest- og et østfrankisk rike. De senere tyske områder sto da under ledelse av mektige vasaller i Sachsen, Franken og Bayern, som i 919 valgte den saksiske hertug Henrik, kalt Fuglefangeren, til konge. Alt den gang hadde Bayern visse forbehold og ville beholde retten til å utnevne kirkeledere. Henrik I (919 - 936) ble etterfulgt av sin sønn Otto I (936 - 973). Han innførte seremoni- en med tysk kongekroning i Aachen og ble i 962 kronet til keiser i Rom, og dermed var den eiendommelige konstruksjon skapt, som formelt besto frem til 1806, på tysk kalt "Heiliges römisches Reich deutscher Nation.. Betegnelsen er noe misvisende ettersom riket helt til sitt opphør omfattet mange nasjoner og folkeslag, riktignok under tyske keiserdynastier. I denne riksdannelse inngikk en symbiose med romerkirken, som tross tidvise skarpe motsetninger sikret begge parters herredømme gjennom hele middelalderen.
I ly av keiserriket oppsto selvstendige kongedømmer i Polen, Bøhmen og Ungarn. En tid var også Kroatia et selvstendig kongedømme, før det i 1102 ble en del av Ungarn. Serbia, Grekenland, Bulgaria, Romania og Russland kom tidlig under innflytelse fra Bysants og den øst-romerske kirke. Dermed ble en polarisering skapt i Europa, som består til denne dag.
Praktisk talt samtidig med at Otto den store la grunnen for utviklingen av det tysk-romerske rike, kom en ny kongeslekt til makten i Frankrike, capetingene, som regjerte frem til den franske revolusjon. Etter at karolingerslekten var utdødd ble Hugo Capet konge i det vestfrankiske riket i 987. og med normannerhertugen Wilhelms erobring av England i 1066 fikk også England en statsrettslig kontinuitet, som rekker frem til idag. I løpet av det 11. århundre fikk altså delingen av Europa i selvstendige nasjoner tilnærmet den form vi fortsatt har. Men det skulle ennå gå lang tid før disse kongeriker fikk karakter av nasjonalstater. og noen nasjonalfølelse i vår betydning av ordet var det langt fra tale om. Den engelske historiker og spesialist nettopp på 1000-tallets historie i Europa, David C. Douglas, skriver i sin bok. The Norman Achievement 1050-1100. følgende om dette spørsmål:
"Især er det vanskelig å oppdage i Europa på den tiden følelser som med noen rett kunne sammenlignes med moderne nasjonalisme. Det var den gang ingen tilbøyelighet hos noen av de stridende parter i Syd-Italia eller på Sicilia til å danne en stat basert på nasjonale følelser, og få spor av den slags motiver finnes i Nord- Europas samtidige politiske liv. Sant nok finnes det i angelsaksiske annaler og i Rolandskvadet passasjer som peker henimot felles følelser blant innbyggerne i respektive England og Frankrike, men disse kom lite til uttrykk i tidens politikk. Mellom 1025 og 1070 ble England styrt av konger fra tre forskjellige folkeslag og var offer for en permanent indre strid. På samme tid i Frankrike rakk ikke kongehuset Capets autoritet stort lenger enn til Loire. og nordpå var folks primære verdslige lojalitet knyttet til de gamle og kampfylte provinsene Anjou og Normandi, Bretagne og Blois. Hverken Frankrike eller England kan med rette betegnes som nasjoner i moderne forstand i det 11. århundre."
Gjennom normannernes erobring oppsto det bokstavelig talt en blodsblanding mellom de to folk ved inngifte med tilhørende arvestridigheter. Først efter Hundreårskrigen (1339- 1453) ble det en klar adskillelse, en klar nasjonalstatlig identitet for hver av landene ved Kanalen. I den forbindelse spilte bondepiken Jeanne d'Arc en avgjørende rolle i sluttkampene i 1429. Hun ble tatt til fange av burgunderne, utlevert til englenderne i 1430 og brent som kjetter i Rouen i 1431. Dommen over henne ble opphevet av paven i 1456. Med Jomfruen av Orleans fikk Frankrike en kultfigur av stor betydning for utviklingen av en folkelig nasjonalisme.

Europas nasjoner i nyere tid

Det er lite som taler for at nasjonale følelser spilte noen politisk rolle i det middelalderlige Europa. Folk flest var bundet til den trakt de bodde i og de herrer deres liv avhang av. Og hva herrene selv angikk, var deres innbyrdes strid mere fremherskende enn noen form for nasjonalstatlig lojalitet. Vel fantes det nasjoner og grenser mellom dem omtrent som idag, men ikke egentlige nasjonalstater med tilsvarende borgerrettigheter . Man var i middelalderen vasall eller undersått, ikke borger. Men det borgerskap som skulle prege en ny tid var under full utvikling i de byer som gjennom handel og håndverk fikk nytt liv fra omkring år 1000 over hele Europa. Man har talt om høymiddelalderen som en blomstringstid på linje med renessansen, i alle fall er bildet av middelalderen efterhvert blitt adskillig lysere enn opplysningstiden ville ha det til å være. Kirkebygg og kirkekunst, minnesangere og riddere, klostervesen og lærde skoler la i virkeligheten grunnen for all senere europeisk kultur. Den var i høy grad en renessanse for de gresk-romerske kulturverdier, nå i kirkelig regi. Og formidlingen av disse verdier kom dels direkte fra Bysants, dels via araberne i Spania og Nord-Afrika. Under korstogene (1096 - 1291) kom vesteuropeerne gjennom tre hundre år i umiddelbar kontakt med landene og kulturene ved det østlige Middelhav. Så fulgte en siste fase av middelalderens historie i Europa, som den hollandske historiker Johan Huizinga i 1919 ga en livfull og fascinerende skildring av i sitt kulturhistoriske verk, trykt som svensk billigbok, "Ur medeltidens höst", 1986. Man kan her i høy grad tale om en dyptgående europeisk krise, men med både mørke og lysere sider som grobunn for en ny tid.
To ting særmerker det nye Europa: utviklingen av kongedømmet til en sentral og altbeherskende statsmakt og som en forutsetning for dette: borgerskapets voksende rikdom og makt. Begge deler ble i høy grad forsterket såvel av oversjøiske erobringer som av en ny teknikk, i første rekke kanoner og boktrykkerkunst. Med forbedret rettssikkerhet og strømmen av edle metaller fra Syd-Amerika fikk pengehusholdningen en stadig større betydning. Den muliggjorde at kongene kunne holde leiehærer og bli uavhengige av sine vasaller, de kunne investere i våpenproduksjon og bygge flåter og festningsanlegg. Dette ble betalt med skatter og lån fra borgerskapet, som dermed ble kongenes og nasjonalstatens viktigste støttespiller. Den gamle krigeradelen ble mer og mer et rent dekorativt element. Og fortsatt var Frankrike den nasjon som ledet utviklingen og dannet motvekten mot Habsburgernes hegemonibestrebelser.
Karl V som i tillegg til sine østerrikske arveland var spansk konge førte i alt syv kriger mot Frankrike, som sammen med krig mot sakserne og tyrker- ne uttømte Habsburgerrikets ressurser og ble slutten på dets hegemonikrav. Karls sønn Filip II ble spansk konge og Karls bror Ferdinand tysk keiser i 1556. Filip ble herre i Middelhavet, men opplevet begynnelsen på den nederlandske frihetskamp (1568 - 1648). og forsøket på å innlemme England i sitt verdensherredømme måtte han oppgi med tilintetgjørelsen av "den store armada. i 1588. Holland og England ble efterhvert de ledende sjø- og handelsmakter i Europa.
Efter Tredveårskrigen og freden i Westfalen i 1648 blir bildet av et nasjonalstatenes Europa ytterligere avklaret. Til dette bildet hørte nå en stadig tydeligere forskjell på statene i vest og de slaviske statene i øst. Og det som fortsatt formelt besto som det tysk-romerske rike omfattet mange nasjoner og mange grader av selvstendighet. Så dominerende det tyske elementet var i dette riket dannet tyskerne aldri noen egen nasjon før under Preussen og Bismarck i 1871. Det rommer et problem for seg, som vi må komme tilbake til ved en senere anledning. De vesteuropeiske nasjonene med Frankrike og England i spissen utviklet seg nå raskt til rettsstater dominert av borgerskapet, med høydepunkter som borgerkrigen i England (1642 - 1660) og den franske revolusjon i 1789.
I Øst-Europa ble utviklingen en annen. Efter tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453 og Ivan den tredjes grunnleggelse av det storrussiske rike (1462 - 1505) kom hele det østlige Europa i klemme mellom tre ekspansive makter: Habsburgermonarkiet, Russland og Tyrkia, hver av dem dominert av henholdsvis romersk katolisisme, gresk ortodoksi og islam. Man kan undre seg over at de tilløp til nasjondannelse som foregikk i middelalderen, sent omsider kunne føre til de nasjonalstater vi nå har i Øst-Europa. De nasjonale følelser er åpen- bart meget sterke, hvilket gjør at de minoritetsproblemer som nødvendigvis må oppstå ved enhver deling av territoriet, blir tilsvarende uløselige. Under de former for despoti som helt til idag har rådet i Øst-Europa, har utviklingen av en moderne rettsstat og frie institusjoner vært meget vanskelig. Og inklusive Habsburgerriket var Øst-Europa lenge utelukket fra den verdenshandel de sjøfarende nasjoner la under seg i løpet av de senere århundrer.

Nasjonalismen i det 19. århundre
Det middelalderske føydalsamfunn hadde omkring år 1000 blitt et nasjonenes Europa omtrent som idag, men det fantes ennå ikke nasjonalstater, langt mindre noen nasjonalisme som politisk ideologi. Føydalsamfunnet hadde ikke statsborgere, men herrer og undersåtter på alle trinn av makt og myndighet. Først med byer og handel ble "tredjestanden", borgerne, den avgjørende maktfaktor for dannelsen av nasjonalstater. Og det innebar en prosess som strakte seg over århundrer og artet seg forskjellig fra land til land, først og mest entydig i vest, senere og mer uklart i øst, ja til denne dag som en ikke avsluttet utvikling i Øst-Europa.
Den franske revolusjon i 1789 ble et vendepunkt, som paradoksalt nok gjorde nasjonalismen til en politisk faktor av første orden i den følgende tid. Paradokset ligger i at revolusjonen var en frukt av de universelle ideer om alle menneskers likeverd, ideer som i siste instans gikk tilbake på den kristne forkynnelse gjennom tusen år og den betydning dette etterhvert fikk for menneskenes selvforståelse.
Vi har hittil hatt den faktor i nasjondannelsen for øyet som utgikk fra den mektige uro som grep de germanske folkene, en blind vilje til erobring og makt, en slags "faustisk" streben, som etterhvert vendte seg mot fredeligere sysler, mot handel, mot utforskning av naturen og menneskesinnet. Men denne krattutfoldelse ville ha blitt uten spor i historien om den ikke fra første stund var blitt konfrontert med den universelle visdom og de erfaringer kirken representerte. Uten kirkens medvirkning ingen nasjondannelse, langt mindre noen statsdannelse.
Det vil her føre for langt å gå nærmere inn på stadiene i konfrontasjonen mellom germansk krattutfoldelse og kirkens bevissthetsvekkende, sivilisatoriske gjerning. Den franske revolusjon danner i så henseende et dramatisk høydepunkt med vidtrekkende følger for resten av Europa. Men det er et spørsmål om ikke de samtidige begivenheter i Amerika og den engelske revolusjon hundrede år tidligere på lengre sikt hadde en vel så dyptgående virkning. Den fremste representant for epoken og en nøkkelperson også for den franske revolusjon var den engelske opplysningsfilosof John Locke (1632 - 1704). I sin "Second Treatise on Government" skriver han:
"... alle mennesker er født frie og har samme rett til å nyte godt av alle rettigheter og privilegier som naturens lov gir."
"Naturens lov" er en henvisning til den naturrett opplysningstiden oppfattet som det legitime grunnlag for maktutøvelse, en lovmessighet det var fornuftens privilegium å fatte. Men umiddelbart før utbruddet av den franske revolusjon meldte det seg en ny røst med et helt annet votum. Det var den sveitsisk-franske filosof og forfatter Jean Jacques Rousseau (1712 - 1778). Han fikk en umåtelig innflytelse og betydning både i og utenfor Frankrike. Sitt litterære gjennombrudd fikk han med besvarelsen av en prisbelønnet oppgave om vitenskapens og kunstens betydning for moralen. Her får naturrettsideene en helt annen betydning enn ellers i samtiden. Det naturlige er det opprinnelige, uberørte og primitive. Som det heter i den senere utgitte roman om oppdragelsen, "Emile", 1762:
"Alt er godt som er utgått fra naturens opphavs hender, alt utarter under menneskets hender. Det tvinger et land til å bære et annet lands grøde, et tre til å bære et annet tres frukter. Det blander klimaene, elementene, årstidene; det lemlester sin hund, sin hest, sin slave; det vender om på alt og forvansker alt; det elsker det misdannede, og intet vil det ha slik naturen har skapt det, heller ikke mennesket selv. Selv dette må det dressere som en ridehest eller stusse efter siste mote som trærne i haven."
Samme år utga han sin berømte statsrettslige avhandling "Du contrat social", om samfunnspakten. Der kan man i Første bok, kapitel VI, lese følgende, sitert efter den norske utgaven på Dreyers Forlag: "Jeg forutsetter at menneskene er kommet til et punkt i utviklingen da de krefter som hindrer dem i å forbli i naturtilstanden, blir sterkere enn de krefter hvert enkelt individ kan sette inn for å holde seg i naturtilstanden. Da kan denne opprinnelige tilstand ikke bestå lenger, og menneskeheten ville gå til grunne om den ikke skiftet levevis."
Ideen om en samfunnspakt hørte hjemme i naturretten som et teknisk begrep, en ren ide. Rousseau gir tanken et mere konkret innhold og introduserer folkeviljen, volonte generale, som et sosialt fenomen. Og han stiller følgende krav til en samfunnsorden som kan beskytte individets rettigheter:
"Hver av oss stiller vår person og hele vår evne under den høyeste ledelse av den felles vilje, og vi mottar i fellesskap hvert enkelt medlem som en ufraskillelig del av helheten.
I det øyeblikk denne foreningsakten inngåes, går de enkelte kontrahenter opp i et moralsk fellesskap, som består av like mange medlemmer som forsamlingen har stemmer, og som får sin enhet, sitt felles jeg, sitt liv og sin vilje av denne samme akt. Dette offentlige jeg som således oppstår ved at alle enkelt jegene slår seg sammen, ble i gamle dager kalt Stad, og kalles nå republikk eller statsdannelse."
Frem til den franske revolusjon lå all offentlig maktutøvelse i hendene på fyrster og føydal herrer legitimert ved fødsel og stand. Fra nå av skal folkeviljen råde. Som det heter i Nasjonalforsamlingens høytidelige "Erklæring om menneskets og borgerens rettigheter" av 4. august 1789, artikkel 3:
"Ethvert suverenitetsprinsipp bygger i sitt vesen på nasjonen: Ingen sammenslutning eller noe individ kan utøve autoritet som ikke uttrykkelig stammer fra nasjonen."
Felles-jeget, folkeviljen har i denne formulering fått kropp og sjel, nemlig nasjonen. Legemlig og et stykke på vei også sjelelig forelå forlengst et Europa oppdelt i nasjoner. Gjennom den franske revolusjon og kanskje især gjennom de krigene som fulgte i revolusjonens spor ble en nasjonalisme vakt som innebar at den enkelte identifiserte seg med den nasjon han eller hun tilhørte. Rousseaus sosiale fellesskap ble et nasjonalt fellesskap. Ville man gjøre seg tanker om dette fellesskap og nære sine følelser for det, da vendte man seg til sin nasjons historie, ærerike minner, sprog og ikke minst, takket være Herder og tyskerne, til folkepoesien. Folkeviser, sagn og eventyr ble oppfattet som genuine uttrykk for en høyere, overpersonlig folkesjel. Slik ble den skjebne, berettiget eller ei, som de liberale og demokratiske idealer fikk i det 19. århundredes nasjonalisme. og de politiske konsekvenser varierte fra land til land. I England og Frankrike ga nasjonalismen ord til en forlengst velutviklet selvfølelse, i ufrie land som Norge, Ungarn, Serbia, Polen osv. ble nasjonalismen en mektig stimulans for en nasjonal frigjøring. I Mellom-Europa, i det område som frem til 1806 utgjorde Det tysk-romerske keiserrike, ble nasjonalismen av ledende ånder som Goethe, Schiller, Heine. skarpt avvist som en avvei, som en hindring for utviklingen av en verdensforståelse og et verdensborgerskap. Men ikke desto mindre vakte den langvarige franske okkupasjon under Napoleon sterke nasjonale følelser, og fransk nasjonalisme smittet over på de undertrykte folk. Nasjonale og liberale ideer førte i 1848 til revolusjonære bevegelser i en rekke byer i Tyskland, Østerrike, Ungarn og Italia, og dette tvang fyrstene til å innkalle til en grunnlovgivende forsamling i Frankfurt. Den satt sammen et år uten annet resultat enn å demonstrere at tyskerne hverken var modne for demokrati eller for en nasjonal samling.
Fra midten av det 19. århundre endret nasjonalismen i Europa karakter fra en opprinnelig revolusjonær eller i det minste liberal bevegelse til en stadig mere konservativ og reaksjonær. De etablerte nasjonale demokratier innebar en borgerskapets seier over føydalsamfunnet, men nå meldte en ny og voksende gruppe mennesker seg til orde med krav om å bli hørt. I 1848 utkom Det kommunistiske manifest, et kampsignal som innledet en ny politisk æra i Europa. Med sin 1., 2., og 3. Internasjonale sprengte kommunismen og sosialismen rammen for nasjonal politikk: "Proletarer i alle land, foren eder!" het det lenge. Efter hundre år, altså efter Den annen verdenskrig var arbeiderbevegelsen i alle land innlemmet i det borgerlige samfunns nasjonalliberale mønster. Fra 1936 begynte Det norske arbeiderparti, tidligere kalt Socialdemokratene, å bære norske flagg i sine demonstrasjonstog, og 1. mai ble nasjonal festdag.
Frukten av denne amalgamering ble velferdsstaten. Som Høyres daværende formann, Sjur Lindebrække uttalte en gang på femtitallet: "Vi er i grunnen alle sosialister." Og det er sant som det er sagt. Arbeiderbevegelsen har båret frem en solidaritetstanke, en brorskapside, som har utvidet og utdypet de ideer som lå til grunn for den franske revolusjon. Teoretisk gjelder solidariteten alle mennesker på jorden, i praksis har den vært begrenset til egen nasjon og blir forvaltet av nasjonalstatens politiske organer. Vi ser da bort fra de symbolske gester som kommer til uttrykk gjennom utviklingshjelp og andre internasjonale hjelpeaksjoner. Her står vi idag med våre nasjoner, liksom lukket inne i en fortid og med svar på fortidens problemer. Hva så?
Nasjonenes Europa
Ingen kan løpe fra sin fortid, de europeiske folks sjelelige habitus og fremfor alt de inngrodde statsrettslige forhold lar seg ikke uten videre erstatte av noe nytt og bedre, mere tidsmessig. Det får vi daglig bekreftet gjennom våre aviser. En tragisk feilslått nasjonalitetspolitikk er i ferd med å lede Øst-Europa ut i kaos og en endeløs indre strid. I Vest-Europa har man forsøkt, hittil forgjeves, å gjøre et økonomisk samarbeide til grunnlag for en politisk fellesvilje, en volonte generale. Den har hittil over alt forutsatt et nasjonalt fellesskap, altså et slags naturgrunnlag, etnisk og/eller geografisk. Det finnes intet slikt naturgrunnlag for Europa som helhet, ikke engang for Norden som helhet. Det typiske for Europa er nettopp det motsatte av enhet, det er mangfold, differensiering i landskap og lynne, i sprog og kulturer. For et slikt område kan ikke nasjonalstaten danne noe brukbart forbilde, heller ikke forbundsstater som Sveits og USA kan være forbilder.
Dette er idag Europas dilemma, så tragisk for Øst-Europa, så uforståelig for Vest-Europa. Det blir fremtidige slekters oppgave å forstå og finne praktiske svar på dette dilemma. Vi skal ved en senere anledning prøve å belyse det litt nærmere.







TIL TOPPEN AV SIDEN