*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

TRE STADIER I UTVIKLINGEN AV EN ÅNDSVITENSKAP
Fra filosofi til teosofi

Av Karl Brodersen

Med rette kunne Rudolf Steiner hevde at han like fra begynnelsen av hadde vært talsmann for en antroposofi, for en erkjennelse av verden med utgangspunkt i forståelsen av mennesket som åndsvesen. Det kom klart frem i hans ungdomsarbeide fra 1886 om Goethes åndsart, "Grundlinien einer Erkenntnistheorie der Goetheschen Weltanschauung". Allikevel dreiet det seg om en tankekim, som måtte utfolde seg gjennom mange faser for å bli til et livsverk.
Steiners "læretid" fra 1879 til utgivelsen av "Frihetens filosofi" i 1894 sto i den tyske idealismes tegn, den store tradisjon som hadde behersket siste del av det 18. og første del av det 19. århundrede, en åndelig storhetstid for Tyskland preget av polariteten mellom filosofen Kant og dikteren Goethe. Men gjennom sine egne studier kom Rudolf Steiner frem til den radikale individualisme, som efter Max Stirners "Der Einzige und sein Eigentum", utgitt i 1845, ble rådende livsstemning i hele den vestlige verden, ikke minst her i Norden. I begynnelsen av l890-årene opplevet Steiner et sterkt åndsfellesskap med Friedrich Nietzsche, hvis retoriske begavelse satte så mange sinn i bevegelse. De "vandreår"som fulgte hans forsvarsskrift for "Friedrich Nietzsche, ein Kämpfer gegen seine Zeit" fra 1895, førte Steiner ut i en livskrise, som han i selvbiografien omtaler slik:
"Skjebnen føyet det slik at mitt møte med J. H. Mackay og med Stirner førte til at jeg også der måtte dukke ned i en tankeverden, som ble til en åndelig prøvelse for meg. Min etiske individualisme hadde jeg følt som en rent indre opplevelse. Mens jeg utarbeidet den, lå det meg helt fjernt å gjøre den til grunnlag for en politisk anskuelse. Den gang omkring 1898, skulle min sjel med den rent etiske individualisme bli revet ned i en slags avgrunn. Noe rent indre menneskelig skulle gjøres til noe ytre. Det esoteriske skulle ledes over i noe eksoterisk."
Dikteren Mackay var en Stirner-disippel og sto i samtiden som talsmann for anarkismen. Han var en sterk og hjertevarm personlighet, som i Steiners frihetsfilosofi, med en viss rett, så en bekreftelse på sine anarkistiske synsmåter. Det oppsto et vennskap og en kontakt, som bl.a. førte til at Steiners bøker ble forbudt i tsartidens Russland.
I fortsettelsen av det anførte sitat fra selvbiografien skriver Steiner: "Da jeg så i begynnelsen av det nye århundrede kunne gi min opplevelse av det åndelige uttrykk i skrifter som "Mystikken ved inngangen til vår tid" og "Kristendommen som mystisk kjensgjerning", sto den "etiske individualisme" efter prøvelsen atter på sin riktige plass."
Bortsett fra sin biografiske verdi har denne bekjennelse også sin betydning som henvisning til et metodisk prinsipp. I tur og orden dukket Steiner ned i forskjellige tankeretninger og livssyn, for å bli kjent med dem og finne deres plass innenfor helheten av menneskelig sannhetssøken. Frukten av denne metodiske holdning ble først boken om Nietzsche, så fulgte "Goethes Weltanschauung" i 1897, i virkeligheten et stykke filosofihistorie med utgangspunkt i Goethe. I 1900/01 kom tobindsverket "Welt- und Lebensanschauungen im neunzehnten Jahrhundert", tilegnet Ernst Häckel. Verket ble utgitt på ny i 1914 med tittelen "Filosofiens gåter" (dansk utgave på Vidarforlaget 1993). Den nye utgaven var utvidet med et kort riss av filosofiens utvikling fra førsokratikerne frem til Kant. Sammen med nye innledende og avsluttende kapitler gir boken et enestående helhetsbilde av menneskehetens bevissthetsutvikling som den gjenspeiler seg i filosofiens og idéenes historie. Det hele fremstillet i en meget klar, men også kompakt form. Bokstavelig talt en bok til å få forstand av.
Ved århundredeskiftet forelå altså bare Steiners fremstilling av de foregående 130 års idéhistorie. Fra dette utgangspunkt søkte han bakover ut fra det som i mellomtiden var blitt et nytt motiv for ham, teosofien. Hva ordet her står for, vil efterhvert bli klart, det fremgår av de to foredragsseriene han holdt for en teosofisk orientert forsamling i Berlin høsten 1900 og høsten 1901. På det tidspunkt var Steiner blitt en meget benyttet foredragsholder og foreleser i Berlin, og hans emner var stort sett idéhistoriske. Han var på forhånd meget skeptisk til den teosofi som var lansert av H. P. Blavatsky med boken "Isis Unveiled" (New York 1877) - to mektige bind, som også var en slags teosofisk idéhistorie, men med skarp brodd mot vitenskapen i første og kirken i annet bind. Blavatskys fremstilling var bortimot uleselig, men hun fikk efterhvert begavede fortolkere, og da i første rekke Annie Besant, som også ble hennes efterfølger som åndelig leder av Det teosofiske samfunn. Rudolf Steiner hadde stor respekt for disse to kvinners mot og viljestyrke, men deres dømmekraft sto ikke i noe rimelig forhold til deres kraftutfoldelse. De manglet begge den skolering en slik dømmekraft forutsetter. Og fra første stund så Steiner det som sin oppgave å sette det på rett plass, som hadde fått en skjev eller ensidig fremstilling hos Blavatsky og Besant. Atter dukket han ned i en fremmed tankeretning, men nå ikke bare for å lære den å kjenne, men også for å korrigere den, ta aktiv del i den videre utvikling av teosofien til en moderne åndsvitenskap.
Med sine to foredragsrekker for teosofene i Berlin ble denne lærergjerning innledet. Foredragene utkom straks i bokform, den første med tittelen "Die Mystik im Aufgang des neuzeitlichen Geisteslebens und ihr Verhältnis zur modernen Weltanschauung". Hva som skjuler seg bak denne lange tittel blir klart i et innledningskapitel, der Steiner stiller sin egen frihetsfilosofi og den tyske idealismen inn i en indre sammenheng med den kristne europeiske mystikken fra Meister Eckhart (1250-1327) til Angelus Silesius (1624-1677). Til denne tradisjon regner han også naturfilosofer som Nikolaus von Kues, Agrippa von Nettesheim, Paracelsus, Jacob Böhme og Giordano Bruno. I innledningen siterer han noen ord av Valentin Weigel (1533-1588), som representative for alle de nevnte "mystikere":
"Vi leser hos de gamle vismenn om det nyttige valgsprog "erkjenn deg selv", som rett nok brukes om det i moralsk mening å gå i seg selv, dømme seg selv og la andre i fred. Selv om det brukes slik om vår moralske vandel, så kan vi også med rette bruke ordene "erkjenn deg selv" med tanke på en naturlig og overnaturlig erkjennelse av hele mennesket. Det vil si at mennesket ikke bare tenker på seg selv og hva det moralsk skylder andre, men at det også erkjenner naturen, vår indre og ytre natur, ånd og natur sett under ett. Hvor kommer mennesket fra, hva er det gjort av, hva er det bestemt for?"
I tilknytning til Weigel-sitatet skriver så Steiner om mystikerne generelt: "Felles for disse ånder er en sterk følelse av at med selverkjennelsen går en sol opp, som også belyser noe meget mer enn den tilfeldige iakttagers enkeltpersonlighet. Det som ble klart for Spinoza i den rene tankes eterhøyde at "menneskesjelen har en tilstrekkelig erkjennelse av Guds evige og uendelige vesen", det levet i dem som en umiddelbar opplevelse. Selverkjennelsen var for dem veien til å trenge frem til dette evige og uendelige vesen. For dem var det klart at selverkjennelsen i sin sanne form beriker mennesket med en ny sans. Den åpner en verden, som uten denne sans, er som den ellers synlige for den blinde."
Steiner kunne altså med rette hevde i sin selvbiografi at med sin bok om mystikken "sto den etiske individualisme efter prøvelsen atter på sin rette plass". Allikevel kan det ha virket litt forvirrende på hans teosofiske tilhørere å få seg forelagt den uforbeholdne tilslutning til moderne naturvitenskap, som avslutter boken om mystikken. I et sluttord, "Ausklang", sier han bl.a.: "Jeg tror at tingene i sanseverdenen er det de viser seg som, fordi jeg innser at en riktig selverkjennelse leder oss til i naturen ikke å søke annet enn naturlige prosesser. Jeg søker ingen gudsånd i naturen, fordi jeg mener å fornemme menneskeåndens vesen i meg. Jeg bekjenner meg rolig til mine dyre-aner, fordi jeg mener å forstå at der hvor disse dyre-aner har sin opprinnelse, kan ingen sjelsartet ånd virke. Jeg kan bare være enig med Häckel, når han foretrekker "gravens evige ro" for en udødelighet slik mange religioner forkynner den. For jeg synes det er en nedverdigelse av ånden, en motbydelig synd mot ånden å forestille seg at sjelens videre liv arter seg på samme måte som et liv i den sansbare verden."
Med disse ord uttaler Steiner sin advarsel mot de spiritistiske tendenser, som alltid ligger på lur i teosofiske kretser. Men det lå også, som vi senere skal komme nærmere inn på, et positivt syn på naturvitenskapens sanne betydning for en moderne åndsvitenskap bak ordene. Noen år senere karakteriserte han endog Häckels rent biologiske monisme som "elementær teosofi".
Den fulle tittel for den annen foredragsrekken er "Das Christentum als mystische Tatsache und die Mysterien des Altertums". Den fører idéhistorien videre bakover til kulturens utspring i de antikke mysterier og til det lys som faller over Golgatha-mysteriet og Kristusinkarnasjonen fra dem. Efter disse foredragene kunne ingen være i tvil om at Steiner representerte en kristen, europeisk, esoterikk.
Med sine to åndshistoriske foredragsrekker hadde Steiner grundig presentert seg for sine teosofiske tilhørere. Samme tematikk la han også frem i andre fora, men selv om interessen over alt var levende nok, opplevet han hos en del av sine teosofiske tilhørere en art forståelse og tilslutning som han hittil hadde måttet unnvære. Læreren hadde funnet sine elever, og da fikk det være det samme med det som ellers kunne være problematisk i den teosofiske bevegelse. Den 17. januar 1902 meldte han seg inn i den teosofiske forening i Berlin, og efter en del frem og tilbake mottok han 20. oktober samme år valget som generalsekretær for den nystiftede tyske seksjon av "The Theosophical Society", grunnlagt 1875 i New York. Den tyske seksjon omfattet rundt to hundre medlemmer fordelt på ti "losjer", som delvis lå i strid med hverandre. Av de som opprinnelig var med å velge Steiner, falt mange fra, misnøyd med hans nye linje. Men en kjerne ble igjen med Marie von Sivers, Mathilde Scholl og dr. Noll i spissen. Og med støtte fra disse og noen andre lyktes det Steiner i løpet av få års utrettelig foredrags- og skribentvirksomhet å bygge opp en organisasjon, som omfattet flere tusen medlemmer i og utenfor Tyskland.
I et brev til en ledende tysk teosof, Wilhelm Hübbe-Schleiden, datert 16. august 1902, skriver Steiner: "Jeg vil bygge på den kraft som gjør det mulig for meg å bringe "åndselever" inn på en utviklingsvei. Det er hva min inaugurasjonshandling innebærer." Eller med andre ord: For Steiner dreiet det seg om noe mer enn å formidle en innsikt, forkynne en lære, det var et spørsmål om å fremme en sjelelig utvikling, nemlig den art selverkjennelse han selv hadde utviklet i sin frihetsfilosofi og gitt en så allsidig belysning av i sine foredrag om mystikken. Som god lærer måtte han da ta utgangspunkt i elevenes situasjon, og hans teosofiske elever hadde hverken filosofiske eller vitenskapelige forutsetninger for å følge den vei han selv hadde gått. Teosofien bød ham mulighet til å stake ut en annen vei, som bygget på de livserfaringer alle mennesker har og det han kalte "den sunne menneskeforstand" som mennesker normalt er utrustet med. Steiner oppfattet den sunne forstand som et naturlig organ for sant og usant, rett og galt. Det minner oss om det norske uttrykk "bondevett" og det engelske "common sense". Det er naturligvis vanskelig å si nøyaktig hva det dreier seg om, men hva Steiner la i uttrykket, vil fremgå av det han forventet at denne i vår tid høyt utviklede åndsevne kunne yte.
Før vi ser nærmere på det didaktiske grep Steiner nå valgte overfor sine "elever", kan det være nyttig å ha det historiske perspektiv for øyet, som vi får når vi går et par tusen år tilbake, og lytte til hvordan kristenhetens første og største lærer, apostelen Paulus oppfattet sitt didaktiske utgangspunkt. I Romerbrevets l. kapitel vers 19 og 20 skriver han om hedningene: "Det som kan erkjennes om Gud, ligger jo åpent for dem; Gud har selv gjort det tilgjengelig for dem. Siden verden ble skapt, har hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddom, vært synlig for tanken gjennom hans verk." Men de har gått seg vill, og de følgende vers beskriver dette: "Gud kjente de, og allikevel har de hverken æret ham eller takket ham som Gud. Tvert imot, de har gått seg vill i sitt eget tankespinn og latt mørket tetne i sine uforstandige hjerter. Vise sier de seg å være, men narrer er hva de er blitt; den udødelige Guds herlighet har de gitt i bytte for bilder, for fremstillinger av dødelige mennesker,- ja, av fugler, av dyr og av slanger."
Pauli ord var den gang rettet til en vantro slekt preget av romeråndens dype skepsis. Idag må vi vel si at denne romerånd har erobret alle folkeslag, selv barna er i vår tid prisgitt den almene skepsis og ateisme. Situasjonen karakteriseres med ordene "Gud er død". Vi burde vel heller si at Gud tier, taler ikke lenger til våre tanker gjennom sitt verk. Vi gjør oss i steden helt egne tanker om dette verk, om skaperverket. Teologien forutsetter en tro på Gud, en eller annen gud eller guddommelig makt, et høyere vesen. Teosofien gjør ikke denne forutsetning, det dreier seg ikke om en lære om Gud eller det guddommelige, men hvordan man kan søke det guddommelige. Og nå kommer vi til poenget: Det vi ikke lenger kan møte i skaperverket, i naturen, det kan vi gjenfinne i vårt eget vesen gjennom den slags selverkjennelse vi her har talt om. Det er med få ord sagt teosofiens "erkjennelsesteori". Ved å søke og finne ånden i vårt eget vesen kan vi også finne den i verden.
La oss nå se på hvordan Steiner fra først av grep an sin oppgave som lærer. Det kan aller best dokumenteres med den selverkjennelsens "abc" han i 1904 utga med tittelen "Teosofi". Steiner fortsatte å forbedre teksten fra opplag til opplag. Til idag er boken trykt i hundretusener av eksemplarer og på mange sprog. Det sto vel egentlig intet nytt i den for dem som var en smule fortrolige med teosofisk litteratur. Oppfatningen av mennesket som et trefoldig vesen av legeme, sjel og ånd, eller av mennesket som et syvdelt vesen, en sammenfatning av alt som finnes i naturens og åndens riker, ideen om skjebneloven, karma og om de gjentatte jordliv, forestillinger om et dødsrike, alt dette og mere til utgjør en grunnstokk av idéer vi kan gjenfinne i alle høyere kulturer. Det som særmerker Steiners fremstilling av teosofiens menneskebilde, er ikke innholdet, men den form han gir sin fremstilling. Den er ytterst knapp, nøktern, formelaktig, nærmest efter matematisk forbilde, som han selv påpeker i et tilbakeblikk på denne tiden i sin selvbiografi:
"Oppgaven for en åndserkjennelse er å lede idé-opplevelsen inn i den åndelige verden gjennom en tankeklar erkjennelsesvilje. Den erkjennende har da et sjelsinnhold, som oppleves som et matematisk. Man tenker som en matematiker. Men man tenker ikke i tall og geometriske figurer. Man tenker i bilder av åndsverdenen. I motsetning til den gamle åndserkjennelses våkne drømmer, vil dette si å stå ved full bevissthet i den åndelige verden" (s. 429). Om stilen i sin bok "Teosofi" skriver han på s. 436: "Ved nedskrivningen dempet jeg det som stammet fra varme og dype følelser, til en tørr, matematisk skrivemåte. Bare en slik stil kan bli en vekker, for leseren må selv vekke varme og følelser i seg. Han kan ikke la disse i en nedsatt bevissthet strømme inn i seg fra fremstillingen."
Om stilen kan minne om Descartes' matematiske strenghet, så er ikke metoden analytisk. Steiner går ikke ut fra en gitt helhet, men bygger opp en tenkt helhet av de elementer vi kjenner fra vår livserfaring, et bilde av mennesket i verden, en teosofisk antropologi. Det uomtvistelige fundament for dette bilde er at mennesket fremgår av og er stillet inn i naturen, på tre måter eller nivåer: mineral-, plante- og dyreriket. Gjennom sin legemlighet tilhører mennesket disse tre naturriker. Dette ligger helt i dagen. Ikke fullt så klart er det at også vårt sjeleliv danner en treklang av tanke, følelse og vilje, som på en måte gjenspeiler naturrikenes trefoldighet på et høyere nivå. Så langt vil enhver kunne følge fremstillingen i "Teosofi"s første del, "Menneskets vesen". Men kan vi på samme måte tale om mennesket som et av naturen uavhengig, selvstendig åndsvesen? Det kan vi ikke uten videre, det forutsetter nettopp den art selverkjennelse vi har talt om. Men om vi ikke kan oppleve dette som en realitet, så kan vi meget vel tenke oss at det er slik, en tanke som ikke bare styrkes av vår sans for symmetri, men av logikken. Vi kan nemlig ikke avlede våre høyere, mentale funksjoner av de rent legemlige. "Noe" skinner inn i vårt sjeleliv, som modifiserer og forvandler det naturgitte, det vi kan oppleve som vår bevisste jeg-aktivitet, vår skaperkraft, det som gjør at vi må tale om et eget menneskerike ved siden av og i forlengelsen av de tre naturrikene. Steiner formulerer dette slik:
"Mennesket er underkastet lovene for stoffskiftet som en naturnødvendighet, mens det selv underkaster seg lovene for tenkningen. Derved gjør mennesket seg til deltager i en høyere orden enn den det tilhører gjennom sitt legeme. Og denne orden er den åndelige."
I sin bok "Frihetens filosofi" hadde Steiner på rent filosofisk grunnlag tegnet et bilde av menneskesjelen stillet mellom himmel og jord, mellom den verden som åpner seg for oss gjennom sansene og den vi er forbundet med gjennom vår tenkende jeg-aktivitet. Fremstillingen munner der ut i en antydning av det moralske fremtidsperspektiv som åpner seg når de moralske intuisjoner gjennom utviklingen av en moralsk fantasi blir til en moralsk teknikk, d.v.s. livsbeherskelse. I sin "Teosofi" taler Steiner i overensstemmelse med okkult tradisjon på tilsvarende måte om det fremtidsperspektiv som åpner seg for åndens videre virke innenfor vårt legemlige og sjelelige vesen. Til de tre slags legemlighet og tre slags sjelelighet føyer seg i dette perspektiv tre høyere ledd: "åndsselvet"som den forvandlede "bevissthetssjel", "livsånden" som den forvandlede "forstandssjel" og "åndsmennesket" som den forvandlede "fornemmelsessjel". Dette bilde av tre ganger tre ledd kan forenkles til i alt syv ledd, ved at forstands- og gemyttssjelen som bærer av jeget i vår tid stilles i midten som selve vendepunktet i en forvandlingsprosess, mens bevissthetssjelen tilordnes det nærmest høyere ledd, åndsselvet, og fornemmelsessjelen det nærmest lavere, rent dyriske eller"astrale". Avsnittet om menneskets vesen munner altså ut i et bilde av selve dynamikken i dette vesen, stillet mellom naturen som sin fortid og ånden som sin fremtid.
I forordet til det tredje opplag i 1910 har Steiner en bemerkning, som hører hjemme her: "Slik man leser bøker i vår tid, kan ikke denne bli lest. I en viss forstand må hver side, ja mange setninger bearbeides av leseren. Det er bevisst tilstrebet. Bare slik kan boken bli det for leseren som den skal. Den som bare leser den igjennom, har slett ikke lest den. Dens sannheter må oppleves. Åndsvitenskap har bare under den forutsetning noen verdi."
Har man grundig bearbeidet og fått et forhold til den første del om "Menneskets vesen", kan man med utbytte ta fatt på annen del om "Reinkarnasjon og karma". Egentlig er dette bokens sentrale tema, som det er det for alt Steiner før og siden har lagt frem. Idéen om de gjentatte jordliv er intet østerlandsk lånegods, vi finner spor av den i alle folkeslag, i alle kulturer, hos grekerne og romerne som hos våre nordiske forfedre. Men når man ser hvor mistolket og misbrukt denne idé blir idag med en appell til den mest primitive egoisme, da forstår man at det er langt igjen til at en slik idé kan bli et fruktbart innslag i den menneskelige selvforståelse. I boken "Teosofi" gir Steiner egentlig bare noen antydninger av hva det dreier seg om. Men har man lest første del av boken med en viss forståelse, da kan reinkarnasjon og karma tenkes som en real mulighet, en tanke man kan ha for øyet, leve med i påvente av den bekreftelse og konkretisering som bare livet selv kan gi en. Gjør man derimot idéen til et trosdogme, var det, som Steiner et sted bemerker, bedre om man aldri hadde hørt om den.
Bokens tredje del, "De tre verdener", går helt ut over rammen for det vi normalt kan erfare. Her er det tale om den "sjeleverden", det område sjelen trer inn i gjennom dødens port for efter en tid å nå frem til et "åndens land" eller devachan, som det heter i India, og i kristen terminologi "himmelriket". Denne tredje del gir seg også som en logisk nødvendighet av de to foregående, hvilket ikke betyr at vi dermed vet hva det dreier seg om. Hva skal det da tjene til å skildre noe man ikke kan vite noe om og absolutt ikke må gjøre til et trosdogme? Steiner har i bokens "Innledning" besvart denne nærliggende innvending. Om åndsforskeren sier han:
"Han vet at også de som ennå er langt fra det øyeblikk da muligheten for en egen åndsforskning åpner seg for dem, kan møte ham med forståelse. For følelsen for og forståelsen av sannheten finnes i hvert menneske. Og i første omgang vender han seg til denne forståelse, som kan vise seg i enhver sunn sjel. Han vet også at i denne forståelse bor en kraft, som efterhvert må føre til høyere grader av erkjennelse."
Dette berører da det problem som behandles i fjerde og siste del av boken, "Erkjennelsesveien". Med dette kapitel er vi tilbake til den verden vi er fortrolige med gjennom den mest elementære selviakttagelse, og vi gjøres oppmerksom på de holdninger og vaner som må bearbeides i oss selv om vi trygt vil gå videre på denne erkjennelsesvei.
Vi har i det foregående gitt noen glimt av hvordan og på hvilke premisser Rudolf Steiner tok skrittet fra et filosofisk forfatterskap til en teosofisk lærergjerning. Hva det innebar vil jo bli klarere når vi går videre til det livsavsnitt som var helt preget av denne lærergjerning. Om dette skriver han i sine livserindringer: "For meg var årene fra omkring 1901 frem til 1907 eller 1908 en tid da jeg med alle mine sjelekrefter sto under inntrykket av det som strømmet mot meg av kjensgjerninger og vesener fra den åndelige verden. Ut fra opplevelsen av en almen åndsverden, vokste de spesielle erkjennelser frem." Denne fase kulminerte med utgivelsen av boken "Die Geheimwissenschaft im Umriss" i l910 (dansk oversettelse ved Johannes Hohlenberg med tittelen "Videnskaben om det skjulte" ).
Her la Steiner frem sitt teosofiske verdensbilde, sin kosmologi, som på en avgjørende måte korrigerte det forvirrede og delvis misvisende bilde Blavatsky hadde tegnet med "The Secret Doctrine" i 1888. Ikke desto mindre fant Steiner et av hennes aller siste arbeider, "The Key to Theosophy", dansk utgave "Nøgle til teosofien", verdig til utgivelse på tysk i 1907 i hans egen oversettelse. Og denne "nøkkel" er meget leseverdig den dag i dag, den viser en dimensjon ved Blavatsky det ellers kan være vanskelig å få øye på.
Det skulle være klart nok at Steiners fremtreden som teosof efter århundredeskiftet ikke innebar noe indre brudd i hans liv, men i ytre henseende ble det jo som et nytt liv for ham i nye omgivelser og i en ny funksjon. Det skritt han tok var ikke begrunnet ut fra noe personlig behov, men vandreårene hadde overbevist ham om at århundreskiftet innebar et vendepunkt i menneskehetens liv, et vendepunkt kulturlivet sto dårlig rustet til å møte. I et tilbakeblikk på århundredeskiftet skriver han i sin selvbiografi, s.367:
"Det foresvevet meg den gang at århundredeskiftet måtte bringe menneskene et nytt åndelig lys. Det forekom meg at den menneskelige tenkning og viljes isolasjon fra ånden hadde nådd et høydepunkt. Et omslag i forløpet av menneskehetsutviklingen syntes å være en nødvendighet." Det er i lys av denne historiske krisestemning man må forstå Steiners handlemåte. Situasjonen forlangte, som han en gang uttrykte det, "nicht eine kleine, sondern eine grosse Abrechnung", eller som vi ville si på norsk: et generaloppgjør. Og det er kommet, men som katastrofer og på en annen måte enn Steiner den gang håpet det kunne gjøres. Spørsmålet er om vi idag står bedre rustet foran det kommende årtusenskifte. Med dette spørsmål for øyet vil vi så gå videre med dette tilbakeblikk på Steiners livsinnsats.

(De to første artikler i denne serien stod i Libra nr. 2 og 3/4, 1993).



TIL TOPPEN AV SIDEN