*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

FRITJOF CAPRAS VENDEPUNKT
Av Karl Brodersen

Fritjof Capra
Vendepunktet
Dreyer 1986

Fritjof Capra, født 1939, vokste opp på en bondegård i Tyrol. Alle menn var ved fronten, og gården ble drevet av tre kvinner: hans mor, bestemor og en tante. Dette kvinnestyre, sier han i et intervju, ble bestemmende for hans syn på kvinnesaken. Han gikk ikke som påstått på en Steinerskole, men hans mor var en ivrig leser av Steiner. Om bestemoren forteller han at "hun var en enkel østerriksk bondekone og hadde helbredende evner. Hun samlet legeurter og visste hvor hun kunne finne dem. Hun hadde en høy moral og en stor kjærlighet til familien. Man kunne kalle henne religiøs, men ikke i kirkelig forstand." Capra gikk på et katolsk gymnasium i Innsbruck: "Der var gymnasiet mere katolsk enn munkeskolen i Wolfsberg. Hele Tyrol er meget katolsk, stivnet. Dette dogmatiske og tilstivnede drepte mine religiøse følelser, og først i min parisertid, 1966 til 1968, våknet disse igjen da jeg lærte taoismen og buddhismen å kjenne."
Som en særlig viktig begivenhet i sin tidlige ungdom nevner han lesningen av Werner Heisenbergs bok "Physik und Philosophie". Gjennom den ble han igrunnen satt på et spor, som førte ham til et studium i fysikk i Innsbruck og Wien og dernest i tur og orden til Paris, California og London. Her utga han så i 1975 "The Tao of Physics", en bok som i løpet av få år ble oversatt til en rekke sprog, og som ble solgt i over en halv million eksemplarer. Siden har Capra hatt fast stasjon i California knyttet til Berkeley-universitetet. Her utga han i 1982 "The Turning Point", en bok som også innebar et vendepunkt i hans eget liv:
"Begge mine bøker er barn av sekstitallet. Det var en tid preget av bevissthetsutvidelse, og i den kan man skjelne mellom to strømninger. Den første er en bevissthetsutvidelse inn i det psykologene kaller "det trans-personale": meditasjon, stoffer, hele det psykedeliske. For meg innebar det å bli kjent med taoismen og buddhismen. Den andre strømningen var en utvidelse av bevisstheten på det sosiale område, utviklingen av en sosial ansvars-følelse: Prager-våren, borgerrettsbevegelsen og naturligvis studentopprøret i Paris mai 1968. Jeg var midt oppe i det. På den tiden var allikevel mine egne interesser ennå knyttet til den første strømningen, mens alle mine venner sto aktive i den annen, i studentopprøret. "Fysikkens tao" kommer fra den første strømningen, men med "Vendepunktet" står jeg fullt og helt i den annen."
I forordet til "Fysikkens tao" finner man en bekjennelse, som stiller alt som følger i det rette lys:
"For fem år siden hadde jeg en vidunderlig opplevelse, som satte meg på det spor, som ledet meg til å skrive denne boken. Jeg satt ved havet en sen sommeraften, iakttok bølgene og følte rytmen i mitt eget åndedrett, da jeg med ett ble oppmerksom på at mine omgivelser befant seg som i en kosmisk dans. Som fysiker visste jeg at sanden, klippene, vannet og luften rundt meg besto av vibrerende molekyler og atomer, og at disse igjen besto av partikler, som gjensidig skapte og tilintetgjorde andre partikler. Jeg visste også at jordens atmosfære uavbrutt ble bombardert av et regn av "kosmiske stråler", partikler med høy energi, som ble utsatt for gjentatte kollisjoner efter som de gjennomtrengte luften. Alt dette var kjent for meg fra mitt studium av høy-energifysikk, men inntil dette øyeblikk kjente jeg dette bare gjennom grafiske fremstillinger, diagrammer og matematiske teorier. Som jeg satt der på stranden fikk mine tidligere erfaringer liv; jeg "så" kaskader av energi komme ned fra det ytre rom, "så" hvordan partikler ble skapt og ødelagt i rytmisk rekkefølge; jeg "så" elementene og mitt legemes atomer delta i denne energiens kosmiske dans; jeg følte dens rytme og "hørte" dens musikk, og i det øyeblikk visste jeg at dette var Shivas dans, den dansens herre som tilbes av hinduene."
Det melder seg mange slags assosiasjoner ved beskrivelsen av en slik opplevelse. Man tenker kanskje på Kepler og hans opplevelser av planetbanene som musikalske fenomener eller andre, mere lyriske uttrykk for tilsvarende følelser overfor verdensrommet. Det som slo anmelderen var parallellen til Arthur Koestlers "timene ved vinduet", beskrevet i selvbiografien "Den usynlige skrift", norsk utgave side 356:
"Og så, for første gang, forsto jeg plutselig grunnen til denne fortryl-lelsen. De symbolene jeg hadde rablet på veggen representerte et av de sjeldne tilfeller da man når frem til en formulering av det uendelige ved hjelp av presise og endelige midler. Det uendelige er en mystisk masse som er skjult i en dis, men likevel var det mulig å få et visst kjennskap til den uten å fortape seg i seige tvetydigheter. Forståelsen og betydningen av dette flommet over meg som en bølge. Bølgen hadde oppstått i en artikulert verbal innsikt, men denne dunstet straks bort og etterlot seg bare en ordløs essens, en duft av evigheten, en dirring av pilen i det blå. Jeg må ha stått der i noen minutter, trollbundet, med en uutsigelig bevissthet om at "dette er fullkom-ment - fullkomment", helt til jeg merket et lite mentalt ubehag som romsterte dypt nede i mitt sinn, det var en eller annen triviell omstendighet som ødela øyeblikkets fullkomne harmoni. Så husket jeg arten av dette betydningsløse ubehaget: selvfølgelig var jeg i fengsel og skulle snart skytes."
Som sin landsmann Capra var Koestler rundt 30 år da han hadde en slik opplevelse, som også for ham ble bestemmende for alt han siden ble opptatt av. Under den spanske borgerkrig ble Koestler tatt til fange, ble vidne til massehenrettelser av fanger og ventet i ukevis på sin egen dom. For å fordrive tiden og til beroligelse prøvet han i hukommelsen å repetere de matematiske bevis han hadde lært på skolen, og lykken ved å komme på og gjenopplive Euklids bevis for at det finnes uendelig mange primtall, utløste det han siden kalte den "oseanske" følelsen han beskriver. Opplevelsen gjentok seg til å begynne med flere ganger i uken, men senere, efter at han ble løslatt, med stadig lengre mellomrom.
Parallellen mellom disse to, den tysktalende ungarer Koestler og den tysktalende østerriker Capra, ligger dels i det "mystiske" fellespreg deres kosmiske bevissthetsutvidelse har, dels i den omstendighet at en intens befatning med rent matematiske forestillinger utløser opplevelsene. På bakgrunn av forutgående studier var det nærliggende for Capra å knytte opplevelsen til forestillinger fra indisk mytologi. Koestler vet vi efterpå søkte til Østens tankeverden for å få et klarere syn for "tilværelsens helhet og hellighet", som han uttrykker det i boken "Yogien og komissæren", skrevet rett efter han kom hjem fra Spania. I sin bok "Vendepunktet" henviser forøvrig Capra til Koestlers helhetssyn som noe forbilledlig.
Som legmann var nok Koestler usedvanlig godt orientert på nær sagt alle områder av moderne vitenskap, men han hadde ikke som Capra gått i den strenge matematiske skole som moderne kjernefysikk innebærer. Titusener av unge mennesker går idag i denne skole, og for noen av dem blir den sikkert som for Capra veien til erfaringer av den art han skildrer. For dem vil lesningen av boken "Fysikkens tao" ha en helt annen mening enn for oss som ikke har samme bakgrunn. Innsikten i verdensaltets matematiske lovmessighet har gjennom alle tider hos følsomme ånder fremkalt forskjellige slags religiøse følelser og overveielser. Den best kjente mysterielærer i antikken, Pytagoras, var som kjent matematiker, og matematikken ble den gang ansett som grunnlaget for å oppnå en høyere mysterievisdom. Fra Kepler over Newton og Pascal til Einstein og Bohr har de mest fremraqende matematikere og naturforskere gjennom sin vitenskap fått anelser om eller direkte erfart en tilværelsens høyere dimensjon, gjerne oppfattet som en alle motsetningers høyere enhet og grunn. Ren naturiakttagelse, med eller uten støtte i matematiske forestillinger, fører så langt fra til en materialistisk oppfatning av tilværelsen. Materialismen som tenkemåte gir seg ikke som en nødvendighet av naturiakt-tagelsen, materialismen er en tvangsforestilling med helt andre røtter i det moderne menneskes sjeleliv. Materialismen er en kultursykdom, noe en mann som Capra nok vil tydeliggjøre ved å fremstille den eksakteste av de eksakte vitenskaper i det lys han gjør i boken "Fysikkens tao". Har så denne punkt for punkt parallellisering mellom moderne kjernefysiske forestillinger og tilsvarende taoistiske noe for seg? Uten et grundig kjennskap til begge i
disse områder er det umulig å gjøre seg opp en mening om det. Men på side 134 av den engelske paperbackutgaven av boken finner man en sammenfatning, en konklusjon, som enhver kan oppfatte, og som for Capra danner utgangspunktet for hans neste bok, "Vendepunktet":
"Universets fundamentale enhet er ikke bare det sentralt karakteristiske for den mystiske erfaring, den er også moderne fysikks viktigste oppdagelse. Den blir åpenbar på det atomare nivå og blir tydeligere og tydeligere eftersom man trenger dypere inn i materien, ned til de subatomare partiklers rike. Alle ting og begivenheters enhet vil bli det tilbakevendende tema gjennom hele vår sammenligning mellom moderne fysikk og østlig filosofi. Eftersom vi undersøker de forskjellige modeller for subatomar fysikk skal vi få se at de atter og atter, på forskjellig vis, uttrykker den samme innsikt at matériens bestand-deler og de fundamentale fenomener knyttet til dem gjensidig er forbundet og avhengige av hverandre. De kan ikke bli forstått som isolerte deler, bare som forenet til et hele".
I forordet til "Vendepunktet" leser vi så følgende programerklæring, efter en kort henvisning til den moderne fysikks intellektuelle, ja likefrem eksistensielle krise:
"Jeg er kommet til den oppfatning at vårt samfunn idag befinner seg i en tilsvarende krise.
Vi kan lese om dens utallige utslag hver dag i avisene: Vi har høy inflasjon og arbeidsløshet, vi har energikrise og krise i helseomsorg, forurensning og andre miljø-ødeleggelser, en stigende bølge av vold og kriminalitet og så videre.
Denne bokens hovedtese er at alle disse krisene er forskjellige sider av en og samme krise, og at denne krisen i hovedsak er en forståelseskrise.
I likhet med fysikkens krise i 1920-årene kommer også denne av at vi forsøker å anvende et foreldet verdenssyns begreper - de cartesiansk-newtonske vitenskapers mekanistiske verdenssyn - på en virkelighet som ikke lenger kan forståes ut fra disse begreper. Idag lever vi i en globalt sammenhengende verden, hvor biologiske, psykologiske, sosiale og miljømessige fenomener er gjensidig knyttet til hverandre. For å beskrive denne verden, trenger vi et økologisk perspektiv som det cartesianske verdenssyn ikke gir.
Hva vi nå trenger er et nytt paradigme, en ny visjon av virkeligheten, en fundamental forandring av våre tanker, oppfatninger og verdier. Begynnelsen til denne forandring, et skifte fra en mekanistisk til en holistisk forestilling om virkeligheten er allerede synlig innenfor flere områder, og det er sannsynlig at denne endringen vil dominere dette tiåret. De forskjel-lige utslag av dette paradigmeskifte er bokens tema."
Boken er delt i fire hovedavsnitt de tre første er i overveiende grad et
kritisk oppgjør med det gamle, det mekanistiske syn på tilværelsen med alle de praktiske konsekvenser dette har fått. Det fjerde og siste avsnitt er så viet "Det nye syn på virkeligheten". Det innledes slik:
"Den nye visjon av virkeligheten som vi har talt om, er basert på erkjennelsen av det grunnleggende slektskap og de gjensidige avhengighets-forhold mellom alle fenomener fysiske, biologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle. Det overskrider de nåværende faglige og begrepsmessige grenser, og må bearbeides videre innenfor nye rammer. For øyeblikket finnes det ingen hensiktsmessig struktur, hverken begrepsmessig eller institusjonell som kan egne seg for arbeidet med å utforme det nye paradigme, men prinsippene for en slik struktur er allerede formulert av mange enkeltmennesker, grupper og samarbeidsmiljøer som arbeider med å utvikle nye måter å tenke på, og som innretter seg etter disse nye prinsipper."
Stikkordet i hele dette avsnitt er "systemtenkning", men som sitatet viser mener ikke Capra at det foreligger et fiks ferdig system til avløsning av det foreldede, mekanistiske. Det foreligger derimot mange konvergerende tilløp innenfor de forskjellige vitenskaper, og avsnittet rommer en rekke høyst interessante henvisninger til individuelle ansatser. Noen eksempler får tjene til å illustrere dette:
"Det har vært foretatt detaljerte studier av den måten det ser ut til at biosfæren bruker for å regulere den kjemiske sammensetningen av luften og av temperaturen på jordens overflate. Disse, og mange andre sider av planetens miljø, har fått kjemikeren James Lovelock og mikrobiologen Lynn Margulis til å antyde at disse fenomener bare kan forstås dersom planeten som helhet blir betraktet som en levende organisme." (s. 305)
"Den skapende utfoldelse av livet i retning av stadig økende kompleksitet var fortsatt et uløst mysterium i mer enn et hundre år etter Darwins død, men nylig gjennomførte studier har trukket opp konturen av en evolusjonsteori som virker lovende når det gjelder å kaste lys over dette slående trekk ved levende organismer. Det er en systemteori som retter oppmerksomheten mot selvutvidelsens krefter (dynamics of selv-transcendence), og den bygger på arbeider av vitenskapsmenn - og kvinner - fra mange disipliner. Blant de mest fremtredende er kjemikerne Ilya Prigogine og Manfred Eigen, biologene Conrad Waddington og Paul Weiss, antropologen Gregory Bateson, og systemteoretikerne Erich Jantsch og Ervin Laszlo." (s. 308)
"For å kunne utvide vårt systemsyn på livet til en beskrivelse av sosial og kulturell evolusjon, må vi først se på slike fenomener som sinn og bevissthet. Gregory Bateson har foreslått å definere sinn som et systemfenomen som er karakteristisk for levende organismer, samfunn og økosystemer, og han har listet opp et sett av kriterier som et system må ha for at sinn skal kunne oppstå." (s. 312)
Og til slutt et sitat som sammenfatter tendensen i Capras systemteori:
"I naturens trinnvise ordning er det individuelle menneskelige sinn innesluttet i de sosiale og økologiske systemers større sinn, og disse er integrert i planetens mentale system Gaias sinn - som i sin tur må være en del av et slags universelt eller kosmisk sinn. Den begrepsmessige struktur i denne nye systemiske tilnærmingsmodell er ikke på noen måte begrenset til den oppfatning at det kosmiske sinn må assosieres med det tradisjonelle gudsbegrep. Med Jantsch' ord: "Gud er ikke universets skaper, men universets sinn." Ut fra dette syn er det guddommelige naturligvis hverken mannlig eller kvinnelig, heller ikke har det noen spesiell form, det representerer ikke noe annet enn de selvorganiserende krefter i hele kosmos." (s.314)
For den tyske utgaven av "Vendepunktet" har Capra skrevet et eget kapitel om "Den helhetlige-økologiske tenkning i den tyske åndshistorie", gjengitt i tidsskriftet Arken nr. 4, 1986. Her føres linjen fra Hermes Trismegistos over Giordano Bruno, Paracelsus, Jacob Bøhme og Spinoza frem til Goethe, som får den sentrale plass i fremstillingen. Et mindre avsnitt er viet Rudolf Steiner, der det blant annet heter:
"Hva man enn ellers måtte mene om dette mystisk okkulte verk, så gjør dets overførbarhet til det praktiske liv inntrykk, og Steiners rolle som veiviser i retning av en helhetlig-økologisk tenkning på de forskjelligste områder er ubestridelig: pedagogikk, landbruk, medisin, arkitektur, teater."
Under en samtale i Oslo i mai 1986 stilte Peter Normann Waage Capra følgende spørsmål: "Kunne du ha bygget din egen filosofi på Goethe istedenfor taoisme?" Svaret ble:
"Å ja, så absolutt Men forbindelsen til taoismen ligger dypere. Et av mine hovedpoenger er at økologisk våkenhet dypest sett alltid er en åndelig våkenhet. Taoismen er en hel åndelig tradisjon, mens Goethe var, så vidt jeg kan se, en meget spirituell og åndelig mann. Taoismen er en tradisjon, et verdensbilde, med etablerte teknikker for hvordan man oppnår åndelige erfaringer osv., den er en hel kultur. Men det finnes, selvfølgelig, lignende spirituelle tradisjoner i Vesten."
Så rik på stoff og så tankevekkende Capras bok enn er, så er den også tankevekkende ved det han ikke tar opp til drøftelse. I begge hans bøker er kristendommen praktisk talt unevnt, og tross all tale om det onde i vår tid, er ondskapen som sådan ikke nevnt, eller dermed sammenhengende begreper som skyld og synd. Så åndfull og kanskje dypt beslektet med gammel visdom Capras systemtenkning enn måtte være, vil den bli uten enhver praktisk, moralsk betydning så lenge den ikke fatter rekkevidden av ordet "ingen kommer til Faderen uten gjennom Sønnen". Det er det mysterium Vestens kultur har hatt å forvalte, og som i vår tid må kunne fattes av en samlet menneskehet.



TIL TOPPEN AV SIDEN