*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

KAJ SKAGEN MIDTVEIS

Av Karl Brodersen

Kaj Skagen: Natt til dommedag
Essays 1980-90
Cappelen 1991

Med en samling avisinnlegg, essays og foredrag fra årene 1980-90 har Kaj Skagen presentert et bilde av seg selv og sine interesser nu ved livets midte. Bidragene er gjengitt i kronologisk orden for "at boken skulle fastholde den tankemessige prosess jeg personlig gjennomløp i dette tiåret", som han sier i et kort forord.
Kaj Skagen, født 1949, utga sin første diktsamling, "Gatedikt", i 1971. Så fulgte dikt, essays og romaner, som efterhvert ga ham en posisjon som opprører mot industrisamfunnet, velferdsstaten og kulturradikalismen. Dette opprinnelige, generasjonspregede engasjement kan vi følge videre i den foreliggende essaysamling, Skagen har fortsatt mange ærender å gå: ungdommens situasjon (Knuste ruter og knuste liv, 1981), Arne Treholts relative uskyld (En byråsjef i Dovregubbens hall, 1985), offentlig kulturstøtte (Er det slutten på Norge, 1988). Vi finner også flere innlegg i anledning kritikken av "Bazarovs barn" og et helt nytt bidrag om Skagens omstridte roman "Himmelen vet ingenting".
De her nevnte temaer må vel betraktes som støttevev for de to store essays på til sammen hundrede sider, som utgjør Skagens sentrale anliggende: "Fragmenter av en redegjørelse for utsiktene til å møte Gud på Karl Johan", Arken 1983, og "Den gudløse", Arken 1988.
Det førstnevnte essay er i utgangspunktet et oppgjør med New Age, og de mange slags aktuelle fenomener som sammenfattes under denne betegnelse får en bred presentasjon med vekt på at vi her har å gjøre med et kulturinnslag fra øst som svar på Vestens materialisme og maskinkultur:

"Likesom den vestlige kultur, bevæpnet med sin overlegne teknologi og en
godt organisert Kirke, siden renessansen la hele verden under seg i et
felttog som varte i fem hundre år, føres nå et felttog i motsatt
retning."

Slik åpner Skagen og fortsetter med å regne opp den hærskare av sekter og trosretninger, som bare i Vest-Tyskland skal ha over 200.000, mest unge mennesker som tilhengere. Efter en nærmere presentasjon av fenomenet spør han:

"Innebærer dette at vi er vitne til en bevissthetsrevolusjon i den
vestlige verden, slik som New Age-ideologene hevder? Det er i det minste
hevet over all tvil at vi opplever et oppbrudd fra hva man kan kalle den
teknologiske søvn."

"Så drives da menneskene ut fra denne larmende og geskjeftige, somnambule
verden, først og fremst av disse to omstendigheter: fornemmelsen av den
indre tomhet i dypet av seg selv, som det offisielle åndsliv ikke kan
fylle, og oppdagelsen av det fantastiske i hverdagens dyp, som hverken
prester eller forskere kan forklare.
Men dette utbrudd innebærer ikke bare en større våkenhet overfor det
levende og det guddommelige. Det medfører også en vandring gjennom en
indre faresone."

De østlig inspirerte New Age-bevegelsene står i fare for å forkaste det som danner grunnlaget for selvbevissthet og ansvarsfølelse i vår tid:

"Åndshistorisk finner vi to milepæler for individets og den personlige
frihetens fremvekst i Europa: kristendommen og erfaringsvitenskapen.
Gjennom kristendommen tilkjennes den enkelte for første gang en
uvurderlig verdi i kraft av sin blotte eksistens som individ. Rase,
nasjonalitet, tro, sosial rang, kjønn, intelligens og alder underordnes
sjelens realitet, som gjør alle mennesker like verdifulle for en høyere
instans.
Gjennom erfaringsvitenskapens frembrudd i den nyere tid blir den
enkeltes erfaring og vurdering stillet over alle læresystemer.
Sannhetsavgjørelsen overlates til det tenkende, forskende, etterprøvende
individ. Hver enkelt blir den høyeste autoritet."
"Disse to individets milepæler i den europeiske åndshistorie,
kristendommen og empirien, tilsvarer realiteter i den enkeltes
personlige liv: uten et inderlig forhold til Kristus-bildene, og et like
inderlig forhold til det empiriske prinsipp, blir det umulig å bevare
sin personlige frihet på reisen gjennom den demoniske skyggeverden. Uten
forholdet til Kristus-bildene, kommer den indre virkelighet, jeg'et,
selve individualiteten, i fare. Uten forholdet til det strengt
empiriske, truer tapet av den ytre virkelighet gjennom illusjon."

Skagen beskriver nærmere hva han mener med uttrykket "inderlig forhold":

"Hva jeg-erfaringen er, hva Kristusbildene representerer, forstår man
bare på grunnlag av en fundamental følelseserfaring. Nøyaktig det samme
gjelder spørsmålet om hva empiri er, hva vitenskap er. En slik
følelseserfaring kan man for det meste bare erobre seg gjennom en
vedvarende beskjeftigelse med den kristne og den vitenskapelige
tradisjon, men en beskjeftigelse som er mere eksistensielt motivert enn
eksamensmotivert."

Her melder naturligvis den innvending seg at kristendommen i praksis så langt fra bare har stått på frihetens side i historiens løp og heller ikke alltid har understøttet utviklingen av en empirisk vitenskap. I sin tur har naturvitenskapen frembragt en teknikk, som truer alt liv på jorden. Hvordan får Skagen dette til å rime? At han er klar over problemet, fremgår mange steder, og hans svar lyder slik:

"For kristendommen og erfaringsvitenskapen i deres stivnede former
er allerede tapte skanser. Den magiske teknologi og den førkristne
irrasjonalitet er på en fremmarsj som bare kan stanses ved at kristendom
og erfaringsvitenskap opphever sin separasjon og dermed blir i stand til
selv å gå inn i det område som former fremtiden, og som nå beherskes av
sjamaner og computere."

Så langt har vi fulgt Skagen gjennom noe som vil være en objektiv beskrivelse og analyse av New Age. I annen halvdel av sitt essay går han over til å skrive om seg selv, skrive om hvordan han som ung mann opplevet seg selv og sin samtid, en typisk representant for det vi kaller 68-generasjonen. Om dette sier han bl.a. følgende:

"Men jeg for min del interesserte meg hverken for fortiden eller mine
samtidige. Det var umulig for meg å finne noen forbindelse mellom
mitt eget liv og denne såkalte kulturverden. De boklige og
vitenskapelige interesser fant jeg både uforståelige og latterlige.
Istedenfor å se noe høyverdig i denslags, måtte jeg ut fra mine følelser
betrakte det som en fornedring og fornærmelse av livet og mennesket.
Heller ikke var jeg alene om slike følelser."

Og hva var så grunnen til denne kulturfiendtlighet? Jo:

"Den europeiske kultur, i den forstand vi har forsøkt å forstå den i
dette essay, var blitt systematisk myrdet, kremert og bisatt rett foran
øynene våre gjennom mange og lange skoleår tilbragt i en samtid hvis
hykleri var like åpenbart som dens livshat."
"Og når denne barbariske kulturformidling ble forestått av
læreanstalter der ikke en eneste lærer hadde et tidsmessig, inderlig
forhold til det europeiske kulturinnhold som man gjennomterpet, da måtte
vi ankomme den voksnes verden som åndelige beinrangler, som latente
revolusjonære og nihilister, med et bevisst eller ubevisst hat til et
system hvis prangende ytre staffasje var like påfallende som dets svidde
og utpinte sjelelige landskap, resultatet av en endeløs og ubrutt rekke
av indre uår."

Her er man fristet til å spørre: hvor i all verden skulle lærerne, skolene og høyskolene hente det liv og det åndsinnhold fra, som kunne ha tilfredsstillet en rotløs ungdom av idag? Man kan jo prøve å gjøre det bedre selv, da innser man fort nok at vi stilles overfor en oppgave, som for hver ny årgang elever bare blir vanskeligere. Det vet naturligvis Skagen like godt som alle andre. Det han her gir uttrykk for har ikke desto mindre sin fulle gyldighet som karakteristikk av en livsstemning, som han beskriver slik:

"Selv delte jeg den gang i høy grad denne opplevelse av å være den eneste
levende sjel i verden, hvilket selvsagt må oppfattes som en
karakteristikk og ikke som en hedersbetegnelse. Hva jeg opplevet i meg
selv av følelser og tanker, forekom meg å være ikke bare annerledes, men
vesensforskjellig fra innholdet i mine omgivelser."

I eftertid er Skagen blitt klar over hva denne hjemløshet har betydd for ham, hva den betyr i kulturprosessen:

"Frem av den moderne fremmedgjøring vokser erfaringen av jeg'ets
virkelighet.
Den enkeltes ytterste ensomhet som sjel, opplevelsen av å være det
eneste levende i en død og mekanisk verden, leder til en be visstgjøring
av det egne vesens sgrenser ved at den stadige konfrontasjon med en
omverden som synes å være mennesket vesensfremmed, hele tiden kaster den
enkelte tilbake i seg selv."
"Nettopp opplevelsen av å være en fremmed, følelsen av at de rådende
omgivelser var vesensforskjellig fra meg selv, overbeviste meg om at
menneskets vesen umulig kunne stamme fra denne omgivelse. Det sosiale
apparat kunne bare undertrykke det menneskelige, forkrøble og pervertere
det, men aldri skape det. Jeg hadde en følelsesmessig visshet om at det
dypeste i min sjel, det mest egentlige i meg, det jeg opplevet som meg
selv, var av helt selvstendig karakter og ikke stammet hverken fra
biologisk arv eller miljømessige innflytelser."

Skagen er klar over at han her beskriver en "klassisk eksistensiell posisjon som går igjen i mange religiøse tradisjoner, og som er særlig klart uttrykt i kristendommen". Han avviser alle slags psykologiske forklaringer som kortslutninger som ved hjelp av en jeg-aktivitet fornekter jeg'ets realitet. Går man den motsatte vei og oppfatter jeg-erfaringen som et aksiom, "danner den utgangspunkt for fornuftig begripelse av det som engang var mytisk":

"Alt i alt står vi her overfor en dypt personlig erfaring av åndelig
realitet hvis ekthet ikke kan betviles av den erfarende, fordi
erfaringen i egenskap av selverfaring er ett med erfaringsobjektet. Ved
dette har den hjemløse beveget seg til et sted i sjelen og verden der
den gudløse fornuft gjennom et enkelt håndgrep plutselig kan sprenge
sine egne grenser og omfatte det guddommelige, uten å oppgi sitt
grunnlag i erfaringen. Alt han mangler for å kunne gripe det
mytiske verdensbilde - altså for å begripe sin egen livsopplevelse er
dette bildets forvandling til fornuftig språk.
I mitt liv, slik jeg selv og mitt liv var, ble det nettopp på dette
sted, i møtet mellom min egen og personlige, nesten begrepsløse
livserfaring og denne samme livserfarings konkretisering i et fornuftig
språk, at jeg kom til å måtte se østerrikeren Rudolf Steiners enestående
fortjeneste."

Med dette har Skagen så å si sluppet katten ut av sekken, og de tolv siste sidene i dette essay er viet hans forhold til Steiner og antroposofien. Han kommer i den forbindelse tilbake til det krav han har stillet til en fruktbar videreutvikling av den europeiske sivilisasjon:

"Bare gjennom bevaringen og utviklingen av den europeiske kulturs
milepæler, kristendommen og erfaringsprinsippet, kan den vestlige
sivilisasjonskrise finne sin løsning på europeiske premisser. Så vidt
jeg kunne se, og så vidt jeg stadig kan se, er det nettopp muligheten
til denne løsning som foreligger hos Steiner. Jeg har ikke kunnet se at
den foreligger noe annet sted."

Helt mot slutten av dette essay skriver Skagen:

"Ved at opplevelsen av skjønnheten eller menneskevesenet, av jeg'et,
gudseksistensen eller det gåtefulle, og av inkarnasjonen, på denne måte
kunne gjøres til gjenstand for refleksjon, kunne opplevelsene forlate
det stemningsmessige og diffuse, og mere og mere anta karakter av
erfaring, slik at blant annet det vi har gjort til det sentrale punkt i
denne sammenheng, å finne kristendommen i erfaringen, ble mulig. Slik
fant jeg at det rasjonelle kunne lede til det gåtefulle, og det
gåtefulle til det rasjonelle. I dag kan jeg ikke annet enn å betrakte
gudløsheten som fornuftens mangelsykdom, og en materialisktisk
orientering som irrasjonell."

Med disse ord kan vi passende gå over til det annet større essay i samlingen, "Den gudløse" fra 1988. Det dreier seg om en analyse av Dag Solstads da nye bok "Roman 1987". Den gir Skagen en anledning til å ta opp sitt tema fra "Bazarovs barn": oppgjøret med kulturradikalismen. Men for Skagen stillet Solstad alt den gang i en klasse for seg:

"Vi står hos Solstad overfor mennesker som aldri ville drømme om å
bevege seg ut i den erkjennelsesteoretiske agnostisismes avgrunner.
Deres personlige integritet, deres erfaring av seg selv som egne,
intakte individer, er for klar og sterk. De vet at de er mennesker, og
krever verdighet fra verden, anstendighet og dannelse av seg selv."
(Bazarovs barn s. 91)

Som en fjerde inkarnasjon av Solstads alter ego opptrer nu Fjord, en sjølproletarisert akademiker, som efter syv år ved samlebåndet sier farvel til kroppsarbeidet og går tilbake til lærerjobben - og til privatlivets stille lykke. Med respekt og sympati for forfatteren blir Skagens analyse av romanen en nøkkel til å forstå kulturradikalismens dilemma: det isolerte, fremmedgjorte intellekts lengsel efter et fellesskap. Vi må her nøye oss med Skagens konklusjon:

"Fjord viker fra sin vei og styrer mot katastrofen fordi han er mere
opptatt av å finne sitt svar enn å finne sitt spørsmål; av denne grunn
finner han svaret før han har nådd til den presise formulering av
spørsmålet, og kommer dermed til å svare på det helt generelle spørsmål
om mening, istedenfor det spesielle spørsmål om hvordan den moderne
intellektualisme kan være en vei til å finne en mening i tilværelsen."

Og så, helt til slutt i essayet:

"Fjord skulle i tide ha lyttet til sin Mefisto. For mennesket kan
alltids greie seg uten Gud, men når det ikke engang har Djevelen, hva
skal det da bli av det? Det kan være at han også da, besluttsomt i
intetheten, i bevissthetens totalt isolerte verden, i den bevisste
nihilismens uttørrede og visne skog, til syvende og sist ble overlatt
til en tilfeldig Cecilies nåde eller unåde. Men det kunne også hende,
ved en hvit magi, at det gikk troll i Fausts ord til Mefisto: I ditt
intet vil jeg finne alt."

Det ligger fem år mellom de to her refererte essays av Kaj Skagen. Kan vi spore en utvikling? Det nyeste er utvilsomt det beste, både litterært og tankemessig, men det kan skyldes tematikken. New Age er et diffust og vanskelig emne å skrive om, - og å forholde seg til. Det har kanskje heller ikke interessert Skagen på samme personlige måte som Solstads forfatterskap. Essayet om Dag Solstads roman er Kaj Skagen på det beste. I nærværende samling overgåes det bare av det aller siste om vill-laksens sørgelige skjebne i oppdrettnæringens Norge: "Requiem for Salmo salar", Samtiden 1990.
Skulle man gå litt nærmere inn på spørsmålet om forfatterens utvikling får man kanskje en anelse om den av den vekt han nu legger på å stille spørsmål før man søker et svar:

"Hvilke spørsmål er det jeg stiller til livet? Den som når til en presis
formulering av det spørsmål han stiller til livet, synliggjør med dette
sin personlige eksistensielle gåte, og erkjenner seg selv. Først ved
denne synliggjøring kan et svar begynnende arbeides frem, som ikke er en
gjentagelse av en allerede ferdig forestilling. Først ved dette arbeide
kan det bli tale om en gjerning i livet."

Dette uttrykker en metodisk grunnholdning, som særmerker alle virkelige produktive ånder. Gjennom oppdragelse og skolering fylles vi til randen av svar, å forvandle dette tankegods til spørsmål rettet mot egne livserfaringer er den oppgave som påligger oss som individer. Dette er åpenbart blitt klart for Kaj Skagen i løpet av de ti år essaysamlingen omfatter.




TIL TOPPEN AV SIDEN