*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

NASJONALISMENS JANUS-ANSIKT

Peter Normann Waage:
"Jeg, vi - og de andre
Om nasjoner og nasjonalisme i Europa"
Cappelen 1993, 384 sider

Av Karl Brodersen

"Norge sett fra Aulestad" er et uttrykk som nokså godt karakteriserer den form for nasjonalisme, som ikke minst Bjørnstjerne Bjørnson var med å forme. Men hans varmt bankende hjerte banket ikke bare for Norge, det banket for alle nasjoner, og da især de små og undertrykte. Baksiden av medaljen var, som Peter Waage gjør oppmerksom på, at samer og sigøynere ble sterkt diskriminert og tatere direkte forfulgt. Han forteller at det så sent som i 1921 ble fremsatt et forslag i Sør-Odal herredstyre om å skyte tatere. Det ble nedstemt med 15 mot 8 stemmer. Som i knapt noe annet land har nasjonalismens to ansikter vist seg i Norge. Under den annen verdenskrig inntok 90 % av befolkningen en klar nasjonal holdning og støttet konge og regjering i tykt og tynt ut fra den nasjonale solidaritet og selvforståelse, som var vokset frem i løpet av det 19.århundrede. Samtidig inntok rundt regnet 10 % en helt annen holdning ut fra en annen slags nasjonalisme. Det parti som kalte seg "Nasjonal Samling" klarte virkelig å samle nasjonen, nemlig mot seg og sin "fører". Ikke desto mindre var opplsutningen om NS skremmende stor, også fra folk som burde vite bedre, fra en så norsk dikter som Knut Hamsun og fra representanter for Bjørnson-familien. Det forelå naturligvis mange slags motiver for å slutte seg til NS under krigen, men den hårde kjerne besto av "ensomme ulver", av superindividualister, outsidere i sitt miljø, randfigurer. Fra bygd til bygd vil man finne dette bekreftet: "jøssingene", de fleste, var konformister og sluttet rekkene, NS-folk var svært ofte ultra-individualister, som utholdt en fordømmelse og isolasjon man knapt kan forestille seg.
Våre nyeste norske erfaringer kan gjøre det klart for oss hvor tvetydig eller snarere mangetydig nasjonalismen er som fenomen. Peter Normann Waage skildrer denne mangetydighet slik den har satt sitt preg på Europas historie gjennom flere tusen år med røtter i gresk og jødisk kultur. Det er et stort lerret han har slått opp med et vell av detaljer og klart opptrukne linjer, poengtert og levende beskrevet. Han siterer den engelske historiker Walter Bagehot, som i 1887 skrev om nasjonen: "Så lenge ingen spør oss om det, vet vi hva den er, men straks å forklare eller definere den, klarer vi ikke."
Efter å ha lest Waages meget veldokumenterte avhandling, vet man svært meget mere om hva det dreier seg om, men egentlig nærmer man seg den type visdom Sokrates omtalte som å vite at man intet vet. Waages fremstilling kan befri oss fra mange fordommer og vrangforestillinger, forsåvidt blir vi meget klokere. Men kan vi til Bagehots beroligelse si at nu, nu vet vi hva nasjonen er? Waage har funnet et godt ord for den type historie han har skildret, han taler om en "mentalitetshistorie". Hans eget fag er idehistorie, men det er en for snever betegnelse for det han har forsøkt. Mentalitetshistorien har den historiske helhet for øye, politisk, sosial og økonomisk historie, og naturligvis også kulturhistorien. Nasjonalismen gjør seg gjeldende over alt, på alle plan, setter farve på hele tilværelsen. Dette brogede farvespillet kommer utmerket frem i Waages beretning. Men hva er en nasjon? Spørsmålet blir mere påtrengende, men ikke besvart. Kanskje det ikke kan besvares.
I utgangspunktet har det neppe vært Waages hensikt å produsere en teori, altså et slags svar på det ubesvarte spørsmål. Waages formål har åpenbart vært et rent praktisk: å rope et varsko og peke på den fare nasjonalismen er blitt efter Sovjetstatens sammenbrudd. Hvordan kan vi møte en slik fare, kan historien lære oss noe om det? I sin studie av nasjonalismens ytringer opp igjennom historien mener Waage å ha fått øye på to tendenser, som kan være i en viss likevekt eller avvekslende bli dominante. På den ene side tilhører vi alle etnisk-geografisk et eller annet folk med tilsvarende felles kultur, sprog, tradisjoner osv. På den annen side er vi borgere i en stat, et rike, et rettssamfunn. Bare unntagelsesvis faller stat og folk sammen. Staten representerer fornuften, det rasjonelle, folket representerer blodet, det naturgitte. For å gjøre en lang historie kort kan man si at den tidlige middelalders historie i Europa var dominert av de germanske folkeslags livsform. Den ble, ikke minst takket være Kirken, konfrontert med og modifisert av den romerske statsborgertradisjon. Med den franske revolusjon oppsto så det fatale ønske å skape en enhet av folk og stat: den moderne nasjonalismes fødsel. Dette ønske om å forene folk og stat er ifølge Waage roten til alt ondt i vår tid. Det lar seg nemlig ikke gjøre, bare tilsynelatende gjennom alle former for undertrykkelse av de ikke-konforme elementer. Han går nærmere inn på den rolle den amerikanske president Wodrow Wilsons 14 punkter om demokrati og folkenes selvbestemmelsesrett spilte under og efter den første verdenskrig, ideer som i sin tur førte til den annen verdenskrig og til den tragedie vi nu opplever i Juigoslavia. I LIBRA nr. 1/1993 er et avsnitt av Waages bok gjengitt, "Et svar til Wilson", der det kort gjøres rede for Rudolf Steiners alternative fredsplan fra 1917 og han tregreningsideer fra 1919. Steiner foreslo egentlig en reversering av den prosess som begynte med den franske revolusjon og førte til en legitimering av folkene og ikke individene som grunnlag for rettsstaten. Hvordan en tregrening i praksis skal foregå, har hittil ingen kunnet gi et klart svar på. Steiner hadde vel håpet at den bitre nød ville motivere i første rekke tyskerne til en radikal nytenkning. Det skjedde ikke, det skjer heller ikke idag, og man spør seg hvor langt nød og moralsk forargelse rekker for å vekke innsikt og handlingsvilje. Føres man ikke ubønnhørlig fra de hårde kjensgjerningers verden til å søke en ideverden, som både kan opplyse forstanden og tenne viljene? Dette forsøkte Rudolf Steiner, ikke bare gjennom tregreningen, men i hele sitt verk. Sentralt og representativt i dette verk står så de foredrag han holdt i Oslo i 1910 om de enkelte folkesjelers misjon. I 1918 sørget han for at referatet av disse foredragene ble utgitt på nytt med et forord som aktualiserte deres budskap. Kan dette fortsatt ha noen interesse?
Peter Normann Waage avviser for sin del begrepet "folkesjel" som noe mer enn en romantisk illusjon, en "facon de parler", som kom på mote i begynnelsen av det 19.århundrede. Og dette gjør Waage med god grunn og all rett. Folkesjelsbegrepet er ikke brukbart i en realistisk historiebetraktning. Men man skal ikke ha lest langt i Steiners foredrag om folkesjelene før man oppfatter at han stiller begrepet inn i en helt annen kontekst. Han knytter det i de nevnte foredrag ikke til historiske begivenheter, men til et mytologisk stoff, den germansk-norrøne mytologi, eller om man vil, den nordiske versjon av genesis, skapelsesberetningen. To ting er avgjørende i den forbindelse: for det første kan dette stoff bare oppfattes av den enkelte på en måte som gjør det umulig å politisere begrepet. Det er nemlig ikke tale om et "vi", i Steiners fremstilling er folkesjelen en ånd, et vesen i samme forstand som mennesket er det som individ. For det annet er dette vesen i Steiners fremstilling stillet inn i en høyere sammenheng, aktiv part i et altomfattende skaperverk. Det praktiske spørsmål blir da om slike forestillinger kan bidra til å lutre og fri menneskene fra den slags nasjonalisme som beveger seg i et register fra selvgodhet til bestialitet. Waage skriver meget om individets rettigheter som grunnlag for et sivilisert samfunn. Og det er sant som det er sagt. Men hva oppfatter det moderne individ som sin plikt, sin oppgave, sitt kall? Vi er individer takket være den store sammenheng som har skapt oss og båret oss frem gjennom så mange stadier. Hva skylder vi denne sammenheng? Og til denne sammenheng hører som det mest nærliggende den og de folkesjeler vi er forbundet med gjennom vår tilblivelse som mennesker. Innblikk i denne sammenheng, forhold til og forbindelse med de enkelte folkesjeler kan vi nå på mange veier. Men har vi først fått forhold til det vi kanskje oppfatter som "vår" folkesjel, vil vi også finne tilgang til det kor folkesjelene tilsammen utgjør.
Peter Normann Waages bok gir en meget å tenke på, men den munner fremfor alt ut i et spørsmål, som bare kan besvares om man slik eller slik gir seg i kast med folkesjelsbegrepet og oppsøker det på det plan det hører hjemme. Og det vil man først med utbytte kunne gjøre i den monn man har satt seg inn i nasjonalismens historiske manifestasjoner. Det som da først av alt slår en er i hvilken grad nasjonalismen er blitt en skjebnemakt for det moderne menneske, først og fremst i Europa, men med ringvirkninger i hele verden. Hva er det egentlig som foregår?







TIL TOPPEN AV SIDEN