*** TIL STARTSIDEN
Og kan ingen ånd man nævne,
uden hans fra først til sist,
som har mere lyst og evne
til i sang at love Christ,
da skal Nordens ånd i vælde
for en overengel gjælde!
---
Ja, det gamle Nordens vætte
han er just bedriftens ånd,
svinger Mjølner mod hver Jette,
legger Fenrisulv i bånd,
er Michael, som med dragen
fører krig til Domme-dagen!
Grundtvig kom tidlig bort fra enhver tanke på en politisk forening av de nordiske land. Norden har en helt annen slags oppgave, her skal det kristne budskap atter engang fornyes ut fra de krefter som er bevart i de nordiske folks sjeledyp. Ideen om Norden som hjemsted for det som i Johannesapokalypsen kalles den sjette menighet, dukket alt opp i den første asarusens år, men tanken slipper ham ikke. Så sent som i 1854, i diktet "Kristenhedens Syvstjerne" heter det:
Kaldet, under korsets fane er den sjette menighed, til at følge "Ordets" bane, i sin kamp for liv og fred, klare Herrens vej på jorden, fra hans krybberum til Norden og det ny Jerusalem.
Grundtvig er vel kjent som far til tanken om en fri barneskole og folkehøyskole. Mindre kjent er hans idéer om en Nordens Høyskole, som han tenkte seg måtte ligge i Gøteborg. Den skulle bli arnested for en ny slags videnskap. Alt i innledningen til den nye utgaven av "Nordens mytologi" fra 1832 anslåes temaet:
"Det skal derfor hverken undre eller bedrøve os, at den italienske videnskapelighed, der altid var et skind-begreb og frembragte kun skyggeværk i åndens verden, at den i grunden er forgået med de forrige århundrede og stræber kun forgiæves, som sin egen skygge, at reise sig igien i det nærværende; men vi skal forstå, at nu kommer raden til os, så enten må videnskabeligheden uddøe, eller i en høiere orden gienfødes i Norden. I Norden, siger jeg, fordi det må være åndens udgangspunkt, skjønt ei dens grændse."
Hva Grundtvig hadde i tankene som en universalhistorisk åndsvidenskap er ikke så lett å få tak på, fordi han selv ikke maktet å gi sin idé et klart uttrykk. Det var mere tale om en drøm, en fremtidsvisjon, noe som måtte komme fordi menneskeheten trengte en ny, livgivende åndsimpuls, et nytt redskap for Kristusåndens virke på jorden. Selvsagt kan Grundtvigs ord tolkes i mange retninger, nettopp fordi han selv aldri ble helt ferdig med det spørsmål som fulgte ham gjennom livet om Nordens verdenshistoriske rolle og oppdrag.
Weimar-Jena var møtestedet for mange av de store ånder som satte sitt preg på tysk og europeisk åndsliv ved overgangen fra det 18. til det 19. århundre. Dit valfartet også den norskfødte, dansk-tyske naturforsker Henrik Steffens, Grundtvigs kjødlige fetter på morssiden. Og fra Weimar kom Steffens høsten 1802 til København for å holde de forelesninger som bragte det nye åndsbudskap til Norden. Hundre år senere, høsten 1902 fremtrådte Rudolf Steiner i Berlin med et nytt budskap fra det samme Weimar, ikke fra det Goethe-Schillerarkiv han hadde arbeidet ved, men fra den ånd som der hadde rådet for hundre år siden. Det var utgangspunktet for den antroposofiske åndsvidenskap. I 1910 kom Rudolf Steiner for tredje gang til Norge og holdt der sine 11 foredrag om "De enkelte folkesjelers misjon i sammenheng med den germansk-nordiske mytologi". Mot slutten av den første verdenskrig gå han et referat av foredragene til den tyske rikskansier, prins Max av Baden med et forord, der det bl.a. heter:
"den som sammenholder disse foredragene med de smertelige prøvelser kulturnasjonene i disse dager gjennomgår, vil se at det som den gang ble sagt i meget vil kaste lys over det som nu skjer. Hadde jeg holdt disse foredragene idag, da ville man ha trodd at de var fremkalt av de aktuelle verdensbegivenheter."
Disse ord ble uttalt med tanke på den nasjonale fanatisme som grep folkene i Europa i Den første verdenskrig og lot dem glemme enhver tanke på en høyere, felles misjon. I så henseende ble freden ingen fred, men la grunnlaget for nye og enda frykteligere oppgjør mellom Europas "kristne" nasjoner. Tysklands skyld og skjebne er vel et av de mørkeste kapitler i kristenhetens historie, og idag står de europeiske folk uten kraft og evne til å føre en selvstendig politikk. I det nevnte forord henviser Steiner spesielt til følgende passus fra det første av foredragene i Kristiania 1910:
"Det er av særlig betydning at det nettopp i vår tid blir talt på en selvfølgelig måte om de enkelte folkesjelers misjon... fordi menneskehetens skjebne i den nærmeste fremtid i langt høyere grad enn hittil vil føre menneskene sammen til en felles misjon. Men til denne felles misjon vil de enkelte folk bare kunne bidra om de har utviklet en selvforståelse, en selverkjennelse som folk."
Selverkjennelse er det motsatte av selvforherligelse, og det er altså som en hjelp til selverkjennelse Rudolf Steiner holdt foredrag for sine nordiske venner i 1910. Som han uttrykkelig gjør oppmerksom på i forordet krever en forståelse av den måte han behandler sitt tema på et visst kjennskap til åndsvidenskapen, slik han hadde lagt den frem i bøkene "Teosofi" og "Videnskaben om det skjulte". Vi kan derfor i det følgende bare gi noen glimt av de konklusjoner han trekker uten å komme inn på hans nærmere begrunnelse. Som han selv sier i siste foredrag ønsket han ikke å bli trodd på sitt ord som en autoritet, men ber tvert om at hans idéer underkastes en streng, men fordomsfri prøve. Som han annetsteds har bemerket, må man ofte leve med slike spirituelle idéer gjennom lang tid før de viser sin fruktbarhet og åpner veien til en ny erkjennelse av virkeligheten.
Vi har innledningsvis prøvet å gi uttrykket "Nordens ånd" et visst begrepsmessig innhold, og kanskje har henvisningen til Grundtvigs behandling av begrepet ytterligere gitt det en klarere kontur. Men fortsatt må det nødvendigvis fortone seg for oss som noe ukjent, noe vi ikke uten videre kan få tak på.
Rudolf Steiner minner oss om at lenge efter at kristendommen hadde satt sitt preg på høykulturene ved Middelhavet, levet de keltiske og germanske stammer i en slags naturtilstand nord for Alpene. Kelterne ble drevet vestover og de germanske stammer ble enerådende i Mellom- og Nord-Europa. Efterhvert ble de germanske stammer dominerende i dannelsen av de europeiske statssamfunn, mens kelterne mange steder nok ble et betydelig innslag, dog uten at man kan tale om keltiske statsdannelser. Steiner sammenligner kelternes skjebne med grekernes i antikken. Den livskraftige greske kultur ble underordnet den romerske statsdannelse. I begge tilfeller har de respektive folkeånder overtatt en høyere oppgave enn den å lede folkenes liv videre. Den greske folkeånd ble fra et visst tidspunkt kristendommens beskytter på et mere ytre plan, mens den keltiske folkeånd overtok den oppgave å tjene kristendommens indre utvikling, i første rekke gjennom det som fra middelalderen er kjent som Gralsstrømningen og Rosenkorsbevegelsen.
Vi har altså å gjøre med folkeånder eller erkeengler som gjennomgår en viss utvikling og får betydning for en hel tidsalder. Gjennom en utstrakt folkeblanding oppsto efterhvert de nuværende europeiske nasjoner, med hver sin folkeånd. Men hva da med den ånd som opprinnelig hadde ledet alle de germanske stammers liv, den ånd som ble kalt Odin eller Wotan, den høyeste av asernes slekt, allfader? Her er det vi må vokte oss for en antropomorfisk forestilling om dette høye vesen. Vi må ikke tenke oss engler og erke-engler som et slags høyere, himmelsk byråkrati. Fordyper man seg i Edda-diktningens malende sterke skildringer av jordens tilblivelse, av asernes og jotnenes kamp og undergang, da føler man i alt dette en ånd tre seg imøte som er så helt anderledes enn den man møter i grekernes, egypternes eller indernes gudesagn, tross enkelte likhetspunkter. Rudolf Steiner polemiserer heftig mot den slags sammenlignende myteforskning, som i sin iver efter å finne ytre likhetspunkter mister det særpregede av syne, og står igjen uten å oppfatte den spesifikke ånd som har rådet til forskjellige tider og i ulike folk. Når vi derfor taler om Nordens ånd, må vi holde oss hele det kampfylte skjebnedrama for øyet som mytologien skildrer, og dessuten det helteliv sagn og saga beretter om. I sin gjennomgåelse av noen motiver fra den norrøne mytologi er Rudolf Steiner meget forsiktig med å tyde bildene. Han uttaler også gjentatte ganger at man med dette tema må være ytterst varsom så man ikke påkaller de lidenskaper, de sympatier og antipatier som alltid ligger på lur når nasjonalfølelsen berøres. Man kan derfor ikke alltid være sikker på om man har forstått ham riktig, det følgende må derfor stå for undertegnedes regning.
Lenge var de enkelte europeiske folkesjeler meget frie i forhold til den rådende tidsånd, altså den kristne-antikke tidsånd. Det gir historien et klart vidnesbyrd om, ikke bare Sverre, men alle europeiske fyrster hadde en tendens til å tale Roma midt imot, en tendens som kulminerte med reformasjonen. Først sent fikk vår nuværende kulturepoke sin egen ledende folkeånd, i løpet av tiden fra det 12. til det 16. århundre, sier Steiner, utviklet de europeiske folkeånder en tidsånd, undervist av og fortsatt nær forbundet med den gresk-antikke tidsånd. Enhver historiker vil uten videre bekrefte at det moderne Europa ble til i løpet av det nevnte tidsrom, og da fortsatt som et kristent Europa. Men vi har ikke bare med disse to faktorer å gjøre, det folkelige og det kristent-antikke, en tredje åndsmakt kom til, en tekniskmateriell ånd, som Rudolf Steiner omtaler som en videreutviklet egyptisk tidsånd. Vi har i vår tid altså med tre tidsånder å gjøre, med forskjellig alder og verdighet, hvilket forøvrig ikke er vanskelig å innse. Men nu kommer det som ikke er så lett å få tak på.
Det har vært sagt at den moderne litteratur har sitt kildespring i den islandske ættesaga. Det som en gang har utfoldet seg som en kulturform blir
bare tilsynelatende borte, kraften lever videre, forenet med folkesielen. Den norrøne mytologi vidner om krefter og er selv uttrykk for en veldig ordets skaperkraft. Og denne kraft kommer så tilsyne i den tyske idealismes diktning og filosofi: Goethe, Schiller, Fichte, Hegel, Schelling, disse navn som stadig har vært nevnt. Men, sier Steiner videre i sitt siste foredrag, det som der kunne vise seg som en forvandlet mytologi innenfor de sydgermanske folk, utgjør ennu bare halvparten av det Nordens ånd har båret med seg fra fortiden:
"Når Vidars vidunderlige skikkelse trer strålende frem av gudenes undergang, da lyser det oss et fremtidshåp imøte fra den nordisk-germanske mytologi. Idet vi føler oss i slekt nettopp med Vidarskikkelsen... håper vi at det som må være nerven og den levende substans i all åndsvidenskap, vil fremgå av de krefter som den nordiskgermanske verdens erkeengel kan gi tidsutviklingen. I så henseende er bare en del av et større hele ydet for den inneværende femte kulturepoke. En annen del må ennu ydes. Og da vil innenfor summen av de nordisk-germanske folk de ha mest å gi som føler at de ennu har en elementær, frisk folkelig kraft i seg. Men alt beror på hver enkelt menneskesjel, som selv må beslutte seg til å gjøre dette arbeide."
Rudolf Steiner innledet sitt siste foredrag med å gjenta at han bare hadde kunnet gi noen stikkord, men at det som en rød tråd i fremstillingen hadde gått en påvisning av at vi i den nordisk-germanske mytologi fant mange tilknytningspunkter til det som en moderne åndsforskning kunne legge frem. Og så fortsetter han:
"Det er også en av grunnene til at vi tør håbe at den folkeånd, den erkeengel som utstrekker sin oppdragende, sin førende virksomhet over dette land, vil gjennomtrenge det som kan kalles moderne filosofi, moderne åndsforskning, og at denne moderne åndsforskning derved vil motta en befruktning fra dette folkeelement."
Og denne Nordens ånd har en ganske spesiell oppgave i fremtidsutviklingen:
"Om det også utvendig sett kan se anderledes ut, har ikke desto mindre det germanske Nordens erkeengel dette anlegg i seg, og med dette anlegg er den særlig egnet til å forstå hva en moderne åndsvidenskap er og til å fbrvandle den slik den må forvandles ut fra de folkelige krefter. Derfor vil De også forstå at de beste betingelser er gitt innenfor det germansk-nordiske vesen for å fatte hva jeg i mitt offentlige foredrag bare antydningsvis kunne si om den nye Kristus-åpenbaringen."
I den forbindelse antyder Rudolf Steiner fremtidsoppgaven for den ånd som en gang førte de germanske stammer til Norden. Som vi har hørt hvordan det moderne Europa, hvordan vår moderne kultur er fremgått av de foregående, slik vil også en følgende kulturepoke måtte forberedes i vår tid. Helt mot slutten av sine elleve foredrag sier han:
"Den germansk-nordiske erkeengel vil tilføre fremtidens menneskehetskultur nettopp det som fremstår av de anlegg som her har vært skildret. Særlig vil den være egnet til å bevirke at det som ikke har kunnet gies i den første halvdel av vår kulturepoke kan komme til utfoldelse i den annen, nemlig det vi kunne påpeke levet som et spirituelt element i den slaviske filosofi og livsstemning, profetisk kimaktig."
Og der vil vi slutte for å gå et øyeblikk tilbake til utgangspunktet: skal vi gjennom vår egen tenkemåte bli hjelpeløse ofre for en demonisk maktlogikk, eller kan vi gjennom vår tenkning heve oss opp i den sfære der høye ånder forbereder menneskehetens fremtid? Det enhver kan se og fatte er vår utsatte stilling mellom stormaktene i øst og vest, hvis motsetningsforhold ikke synes å romme noen mulighet til forsoning. Det man må streve for å få øye på er Nordens sanne oppgave: å bygge en bro mellom en gammel åndsåpenbaring i vest og en ny som skal komme i øst. Erkjenner man først at det er oppgaven, da vil man også finne veier til å løse den.