*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

NORDENS ÅND I VÅR TID

Av Karl Brodersen

Vi blir i disse dager stadig minnet om den utsatte stilling de nordiske land har fått i spenningsfeltet mellom supermaktene. Fra Island i vest til Finland i øst omfatter Norden det geopolitiske "tomrommet" mellom De forente stater og Sovjetunionen. Alt efter sin beliggenhet har de fem landene i nord valgt hver sin kurs i forholdet til stormaktene. Alle forsøk på å danne en nordisk maktblokk som skulle føre sin egen politikk, har vært forgjeves, ja, har vært dømt til å mislykkes. Allikevel kan ikke folkene i nord oppgi tanken på at de ut fra et historisk skjebnefellesskap kunne utrette noe sammen for å minske spenningen i vår del av verden. Hva det i praksis ville innebære, skal vi i denne fremstilling ikke gå nærmere inn på. Vi skal derimot prøve å få øye på de grunnleggende forutsetninger for en felles holdning og opptreden.
For det første: hvilken mening har det å tale om Norden som et fellesskap? Holder vi oss til de tre skandinaviske land, Norge, Sverige og Danmark, har vi tilsynelatende med nærskyldte folk å gjøre som til nød forstår hverandres sprog, har en felles kulturtradisjon, har de samme politiske institusjoner og et ganske omfattende handelssamkvem. Ikke desto mindre dreier det seg om tre forskjellige folk med hver sin sterke og utpregede nasjonalfølelse. Hva dette beror på er et vanskelig og omstridt spørsmål. Man kan våge den påstand at de tre skandinaviske folk ikke har stort mere til felles enn spaniere, franskmenn og englendere. Men Norden som geopolitisk begrep omfatter noe meget mere enn Skandinavia, det omfatter det hele området fra Island i vest til Finland i øst. Skal vi tale om det som er felles nordisk, må vi ta både Nord-Atlanteren og Østersjøen med i bildet. Vi får ingen kraft til å gå utover våre nasjonale særheter om vi ikke lar vår ånd sveve over disse veldige vann. Historisk er saken klar nok, Island og Finlands skjebne har alltid vært nær knyttet til det skandinaviske kjerneområdet.
Skal vi tale om Norden som enhet, da kan det ikke være ut fra geografisk nærhet, sproglig fellesskap eller alt det ubestemmelige som danner en nasjonalkarakter. Tvert om, det enhetlige må foreligge på tross av alt dette som særpreger og skiller. Og hva skulle det være? Vi har alt brukt uttrykket "historisk skjebnefellesskap": det felles utspring i en germansk stammekultur, vikingetid i våpenbrorskap og kamp, kristendommens forvandlingsprosess i de nordiske folk, først i katolsk, så i protestantisk regi, dynastiske forbund og stridigheter. Noenlunde samtidig og på samme måte har de nordiske folk trådt inn i det høyere europeiske kulturfellesskap. Idag er det spørsmål om å tre inn i, eller rettere være med å skape et globalt kulturfellesskap. Det er gitt oss som en felles oppgave, - men ser vi den?
For å komme videre med dette spørsmål, må vi gå et skritt utover det som er vanlig akseptert. Vi må tenke oss at i bakgrunnen for det vi kan iaktta som de nordiske folks skjebnefellesskap, står et høyere vesen, en Nordens ånd. Dermed innfører vi en ukjent faktor, noe vi bare kan slutte oss til ut fra en fordypelse i de nordiske folks historie. Vi må da krysse den strengt bevoktede grense mellom en naturvidenskapelig og en åndsvidenskapelig betraktningsmåte. Og det første vi må passe oss for er å tillegge det åndsvesen vi her har i tankene som forbundet med de nordiske folks skjebneliv, visse rent menneskelige egenskaper. En antropomorfisk anskuelse som projiserer menneskelige forhold over på usynlige vesener for å gjøre dem mere forståelige, må være en overvunnet, mytologisk form for åndserkjennelse.

Gjennom Rudolf Steiners antroposofiske åndsvidenskap har vi fått en mulighet til å nærme oss "det ukjente" på en måte som tilfredsstiller vår tids krav til erkjennelsen.
Før vi går nærmere inn på en åndsvitenskapelig betraktning av de nordiske folks skjebne, må vi prøve å bestemme uttrykket "Nordens ånd" litt nærmere. Vi har her gått ut fra at det som kunne være felles for de nordiske folk ikke kan bero på noe sett av felles egenskaper. Folkene i nord er innbyrdes like forskjellige som folk ellers på kloden. Riktignok har en felles historie ført til svært likeartede kulturforhold i alle fem land, men dem har Norden til felles med mange andre land i Europa. Vi kan heller ikke tenke oss at Nordens historiske skjebnefellesskap har nedfelt seg i et kulturmønster som uavhengig
av de stadig nye slekter som befolker Norden, fastholder en kulturarv og viderefører tidligere slekters erfaringer. Mange som avviser tanken på en Nordens ånd, vil kanskje allikevel innrømme at en overføring av historiske erfaringer foreligger. Spørsmålet blir da: hvem kan gjøre og bevare erfaringer, hvem utvikler seg gjennom en historisk prosess? Vi taler så lett om utvikling i et folks liv. Men hva er da et folk? En streng videnskapelig tenkning kommer her ikke utenom begrepet folkeånd, at det til ethvert folks liv er knyttet et åndsvesen, som gjennom folket gjør erfaringer, og som bearbeider og bevarer disse erfaringer. Folkeånden danner den høyere enhet av de individer og slekter som utgjør et folks liv i historien. Det som her omtales som "Nordens ånd", må da være et vesen av enda høyere rangorden, forbundet med flere folks liv.

Mytologisk kan de vesener det her er tale om, vel kalles "guder", men i forhold til det kristne gudsbegrepet dreier det seg om de tjenende ånder Bibelen kaller engler og erke-engler. Og innenfor hærskarene av slike vesener finnes også forskjellige slags "falne engler", de som har vendt seg bort fra, gjort opprør mot Gud. Som alt annet i skaperverket befinner også de høyere vesener seg i en prosess av vekst og utvikling, av fall og oppreisning. For middelaldermennesket var verden ennu befolket av slike høye og lave ånder, som mennesket selv også var et uforgjengelig åndsvesen. Men alt var oppfattet som i en drøm, den hedenske mytos ble bare avløst av en kristen. Først efterhvert våknet den europeiske befolkning til full selvbevissthet, - og drømmen svant. Det betyr ikke at drømmen var usann, at det ikke lå realiteter til grunn for de mytiske drømmebilder. Noen har alltid visst det, men rent kulturhistorisk er det de romantiske diktere og filosofers fortjeneste å ha rehabilitert mytologien som poetisk sann. Og i den forbindelse dukket også begrepet "folkeånd" opp. Mange betydelige menn i Norden ble grepet av den romantiske bølge, som Ewald og Oehlenschlager, Tegnér og Geijer, Wergeland og Welhaven, Lønnrot og Runeberg, for å nevne representative navn fra fire nordiske land. Når ikke Grundtvig nevnes først av alle er det fordi han ikke ble grepet av en bølge, men selv var en bølgekraft, og som sådan hever seg ut over det tidsbetingede. Grundtvig er kanskje den mest originale og betydelige ånd Norden har frembragt i nyere tid. Med dype røtter i en fjern fortid søker han i sin ånd mot en like fjern fremtid. Om han var den første som brukte uttrykket "Nordens ånd", skal være usagt, men det er uten tvil han som har gitt det mening for senere slekter. Fra barndommen av og gjennom hele sitt lange liv var han opptatt av det gåtefulle vesen, som han så sterkt følte var forbundet med de nordiske folks liv. Spørsmålet fulgte ham gjennom hans rasjonalistiske tidlige ungdom, hans romantiske første manndom, hans dype religiøse krise i slutten av tyveårene, hans strev med å forstå historien, forstå sin egen tid. Man har virkelig med et stort sjeledrama å gjøre i et menneske som lever med spørsmål som avvises like strengt av den tro han bekjenner seg til som av den videnskap han vil tjene. La oss lytte til hans egne ord fra forskjellige faser i dette drama.

Nicolai Frederik Severin Grundtvig ble født i 1783 som sønn av presten i Udby sogn på Skjælland. Ni år gammel kom han til presten Laurits Feldt i Thyregod på Jylland, og bare avbrutt av korte feriebesøk hjemme, ble han der til han begynte på gymnasiet i Århus 15 år gammel. Da hadde han rukket å erhverve seg betydelige historiske kunnskaper, og historie ble fortsatt hans hovedinteresse. I sin første utgave av "Nordens mytologi" fra 1808 forteller han om seg selv:
"Det er kun bogstavelig sandhed, når jeg her gjentager, at jeg fra min barndoms dage ei erindrer nogen mere levende smerte end den, jeg følte ved at læse hos Hvitfeld- at vi intet vidste om de gamle guder. Det var, som om jeg på engang gennemrystedes af anelsen om deres herlighed, og af spådommen: at deres liv skulde, i sin tid, vorde betingelsen for mit. Årene henrunde, men mellem de mest fremmede sysler, skolestøvet og de akademiske ledebånd, kunde jeg dog aldrig glemme de underlige toner, der gennem Tors og Odins navne havde så tidlig festet sig i sjelens øre; hisset hørte jeg med inderlig glæde Suhm fortælle de mange sagn om Nordens guder, og her greb mig en vennehånd, som ledte mig hen til de vise oldinge: Snorre og Saxo, i hvis spor jeg da henvandrede mod Eddas mystiske skov. På underlige stier førte nornerne mig ind i den og i de senest svundne år var gamle Nord med sine guder og helte, den verden, hvori jeg, nesten udelukkende, bevægede mig. At fremstille hvad jeg så, som jeg så det, skal være mit livs syssel; at oplade den mytiske verden for mine landsmænd og vidne om hva jeg har set, er dennegang mit øjemed."
Før Grundtvig var kommet så langt i sin kallsbevissthet, hadde han tatt teologisk embedseksamen, lært seg islandsk (oldnorsk) og var blitt huslcærer på Langeland for den syvårige Carl Frederik, sønn av major SteensenLeth og hans hustru Constance. Og her på godset Egelykke møtte den 21årige cand.teol. sin skjebne. Han ble dødelig forelsket i husets unge og vakre frue. I et brev til vennen Chr. Molbech skriver han 1808 i et tilbakeblikk:

"At elske og at leve er eet. - Jeg voxte op, ukendt med naturen, uden kærlighed for noget levende eller dødt som bevegede sig udenfor mig. Kun de svundne tider elskede jeg, kun i dem levede jeg, og når jeg ikke var der, var mit liv plantens. --Men - nu var tiden kommet. Jeg så en kvinde, og jeg, kærlighedens koldeste, bitreste spotter, elskede i det første nu så dybt, så glødende, som det er en dødelig muligt. Oldtiden svandt bort fra mit øje, eller rettere den sammenvoxte med den nutid, der fremtrådte i min elskede."

I tre år gjennomlevde Grundtvig alle den håpløse forelskelses kvaler uten å kunne nærme seg den utvalgte. I denne spenningstilstand utviklet hans dikteriske evne seg, tilværelsen fikk en ny, livfylt, om enn tragisk dimensjon. Og han leste sagaen med nye øyne:

"Oldtiden, min barndoms og ungdoms elskede, stod atter for mit øje. Den dybe følelse havde skærpet mit syn, og hvor jeg fordum kun så et behageligt spil, der blev jeg nu et glandsfuldt billede var af det højeste."
Dette var hans romantiske periode, hvor han, satt på sporet av fetter Henrik Steffens, kastet seg ut i et studium av den tyske idealistiske filosofi, av Fichte, Schelling og Schiller. I mai 1808 rev han seg så løs fra Egelykke og fikk i København utgitt sin første versjon av "Nordens mytologi". Den gjorde ham straks kjent som en talsmann for romantikken, også utover Danmarks grenser. Men i dypet av sin sjel var Grundtvig allerede på vei ut av sin "asarus", sitt første svermeri for de nordiske guder og helter. En dyptgripende religiøs krise fikk ham til å vende seg i ganske skarpe ordelag mot den hildring han hadde vært fanget i:

"Engang var jeg hardtad tilsinds at brænde det hele eventyr, da den afgudiske snak, selv i hedningmund, tyktes mig forargelig, og al verdslig skjaldskab en sjaels overdåd, der ligesom dens legemlige frænde svækker og sløver, i det den kildrer og gotter."
Dette skriver Grundtvig i fortalen til sitt siste dramatiske arbeide om hedenold, "Optrin af norners og asers kamp", som han utga i 1811, efter sin religiøse krise. I årene som fulgte kom mange lignende uttalelser, og han tok et radikalt oppgjør med hele den romantiske filosofi, især med Schelling. Men egentlig gjaldt oppgjøret hans eget "frafald" og hans egen dype usikkerhet. Det gikk mange hårde og kampfylte år før han i 1832, 49 år gammel, fremtrådte med en ny utgave av "Nordens mytologi". Flere Englandsreiser hadde åpnet hans øyne for de engelske middelalderskrifter og for det moderne Englands merkantile dådskraft. Han så nu spørsmålet om Nordens ånd fra en helt ny side, så hvordan en opprinnelig kampånd var blitt til borgerlig driftighet og folkefrihet. Dermed fikk han også et nytt perspektiv på forholdet mellom Odin og Hvite-Krist, det behøvde ikke å bestå noen motsetning. Odinsmakten kunne tjene kristendommen gjennom en åndsinspirert verdslig kultur. Synene fra ungdommen veltet igjen opp i ham, nu i avklaret, forvandlet form, ikke som en poetisk religionserstatning, men som et praktisk livsbudskap: han ville kjempe for politisk folkefrihet, trosfrihet og en det levende ords skole. Slik oppsto den folkelige kulturimpuls, som siden har båret hans navn i Norden: grundtvigianismen.
Grundtvigs historiefilosofiske utredninger er vanskelig lesning, og det er langt mellom gullkornene. Han var sterkest som dikter fordi han var en
visjonær natur, omgitt av syner, fylt av bilder. Derfor kunne han og måtte han ta mytenes sprog alvorlig. Og hans nye bekjennelse til Nordens ånd kommer aller sterkest og klarest frem i diktet "Nordens ånd" fra 1834. Det begynner slik:

Nordens ånd er Nordens vætte,
fordum, nu og allenstund,
mens i Norden vi fortsætte
fædres værk med hånd og mund,
lytte helst til kvad af Brage,
gløde for de gamle dage!

Men er han ei af "den onde",
vætten, som i heden-old,
Odin kaldt i offerlunde,
hjalp som Tor, mod Thurs og Trold,
kåred kun på kæmpe-valen
gjæsterne til riddersalen?

Litt lenger fremme leser vi:

Hvi har ei i sæk og aske
jeg begrædt, med sorg i hu,
at af ham sig overraske
lod en sjæl som skjald endnu?
Hvo tør jeg på gamle dage
harpen slå for Tor og Brage?

Vil jeg røsten overdøve,
som jeg kalder selv Guds ord.
"Også ånder skal I prøve",
dåren kun dem alle troer?
Eller tør jeg Nordens vætte
blandt de gode engle sætte?


---

Og kan ingen ånd man nævne,
uden hans fra først til sist,
som har mere lyst og evne
til i sang at love Christ,
da skal Nordens ånd i vælde
for en overengel gjælde!


---

Ja, det gamle Nordens vætte
han er just bedriftens ånd,
svinger Mjølner mod hver Jette,
legger Fenrisulv i bånd,
er Michael, som med dragen
fører krig til Domme-dagen!

Grundtvig kom tidlig bort fra enhver tanke på en politisk forening av de nordiske land. Norden har en helt annen slags oppgave, her skal det kristne budskap atter engang fornyes ut fra de krefter som er bevart i de nordiske folks sjeledyp. Ideen om Norden som hjemsted for det som i Johannesapokalypsen kalles den sjette menighet, dukket alt opp i den første asarusens år, men tanken slipper ham ikke. Så sent som i 1854, i diktet "Kristenhedens Syvstjerne" heter det:

Kaldet, under korsets fane er den sjette menighed, til at følge "Ordets" bane, i sin kamp for liv og fred, klare Herrens vej på jorden, fra hans krybberum til Norden og det ny Jerusalem.

Grundtvig er vel kjent som far til tanken om en fri barneskole og folkehøyskole. Mindre kjent er hans idéer om en Nordens Høyskole, som han tenkte seg måtte ligge i Gøteborg. Den skulle bli arnested for en ny slags videnskap. Alt i innledningen til den nye utgaven av "Nordens mytologi" fra 1832 anslåes temaet:
"Det skal derfor hverken undre eller bedrøve os, at den italienske videnskapelighed, der altid var et skind-begreb og frembragte kun skyggeværk i åndens verden, at den i grunden er forgået med de forrige århundrede og stræber kun forgiæves, som sin egen skygge, at reise sig igien i det nærværende; men vi skal forstå, at nu kommer raden til os, så enten må videnskabeligheden uddøe, eller i en høiere orden gienfødes i Norden. I Norden, siger jeg, fordi det må være åndens udgangspunkt, skjønt ei dens grændse."
Hva Grundtvig hadde i tankene som en universalhistorisk åndsvidenskap er ikke så lett å få tak på, fordi han selv ikke maktet å gi sin idé et klart uttrykk. Det var mere tale om en drøm, en fremtidsvisjon, noe som måtte komme fordi menneskeheten trengte en ny, livgivende åndsimpuls, et nytt redskap for Kristusåndens virke på jorden. Selvsagt kan Grundtvigs ord tolkes i mange retninger, nettopp fordi han selv aldri ble helt ferdig med det spørsmål som fulgte ham gjennom livet om Nordens verdenshistoriske rolle og oppdrag.
Weimar-Jena var møtestedet for mange av de store ånder som satte sitt preg på tysk og europeisk åndsliv ved overgangen fra det 18. til det 19. århundre. Dit valfartet også den norskfødte, dansk-tyske naturforsker Henrik Steffens, Grundtvigs kjødlige fetter på morssiden. Og fra Weimar kom Steffens høsten 1802 til København for å holde de forelesninger som bragte det nye åndsbudskap til Norden. Hundre år senere, høsten 1902 fremtrådte Rudolf Steiner i Berlin med et nytt budskap fra det samme Weimar, ikke fra det Goethe-Schillerarkiv han hadde arbeidet ved, men fra den ånd som der hadde rådet for hundre år siden. Det var utgangspunktet for den antroposofiske åndsvidenskap. I 1910 kom Rudolf Steiner for tredje gang til Norge og holdt der sine 11 foredrag om "De enkelte folkesjelers misjon i sammenheng med den germansk-nordiske mytologi". Mot slutten av den første verdenskrig gå han et referat av foredragene til den tyske rikskansier, prins Max av Baden med et forord, der det bl.a. heter:

"den som sammenholder disse foredragene med de smertelige prøvelser kulturnasjonene i disse dager gjennomgår, vil se at det som den gang ble sagt i meget vil kaste lys over det som nu skjer. Hadde jeg holdt disse foredragene idag, da ville man ha trodd at de var fremkalt av de aktuelle verdensbegivenheter."

Disse ord ble uttalt med tanke på den nasjonale fanatisme som grep folkene i Europa i Den første verdenskrig og lot dem glemme enhver tanke på en høyere, felles misjon. I så henseende ble freden ingen fred, men la grunnlaget for nye og enda frykteligere oppgjør mellom Europas "kristne" nasjoner. Tysklands skyld og skjebne er vel et av de mørkeste kapitler i kristenhetens historie, og idag står de europeiske folk uten kraft og evne til å føre en selvstendig politikk. I det nevnte forord henviser Steiner spesielt til følgende passus fra det første av foredragene i Kristiania 1910:
"Det er av særlig betydning at det nettopp i vår tid blir talt på en selvfølgelig måte om de enkelte folkesjelers misjon... fordi menneskehetens skjebne i den nærmeste fremtid i langt høyere grad enn hittil vil føre menneskene sammen til en felles misjon. Men til denne felles misjon vil de enkelte folk bare kunne bidra om de har utviklet en selvforståelse, en selverkjennelse som folk."

Selverkjennelse er det motsatte av selvforherligelse, og det er altså som en hjelp til selverkjennelse Rudolf Steiner holdt foredrag for sine nordiske venner i 1910. Som han uttrykkelig gjør oppmerksom på i forordet krever en forståelse av den måte han behandler sitt tema på et visst kjennskap til åndsvidenskapen, slik han hadde lagt den frem i bøkene "Teosofi" og "Videnskaben om det skjulte". Vi kan derfor i det følgende bare gi noen glimt av de konklusjoner han trekker uten å komme inn på hans nærmere begrunnelse. Som han selv sier i siste foredrag ønsket han ikke å bli trodd på sitt ord som en autoritet, men ber tvert om at hans idéer underkastes en streng, men fordomsfri prøve. Som han annetsteds har bemerket, må man ofte leve med slike spirituelle idéer gjennom lang tid før de viser sin fruktbarhet og åpner veien til en ny erkjennelse av virkeligheten.

Vi har innledningsvis prøvet å gi uttrykket "Nordens ånd" et visst begrepsmessig innhold, og kanskje har henvisningen til Grundtvigs behandling av begrepet ytterligere gitt det en klarere kontur. Men fortsatt må det nødvendigvis fortone seg for oss som noe ukjent, noe vi ikke uten videre kan få tak på.
Rudolf Steiner minner oss om at lenge efter at kristendommen hadde satt sitt preg på høykulturene ved Middelhavet, levet de keltiske og germanske stammer i en slags naturtilstand nord for Alpene. Kelterne ble drevet vestover og de germanske stammer ble enerådende i Mellom- og Nord-Europa. Efterhvert ble de germanske stammer dominerende i dannelsen av de europeiske statssamfunn, mens kelterne mange steder nok ble et betydelig innslag, dog uten at man kan tale om keltiske statsdannelser. Steiner sammenligner kelternes skjebne med grekernes i antikken. Den livskraftige greske kultur ble underordnet den romerske statsdannelse. I begge tilfeller har de respektive folkeånder overtatt en høyere oppgave enn den å lede folkenes liv videre. Den greske folkeånd ble fra et visst tidspunkt kristendommens beskytter på et mere ytre plan, mens den keltiske folkeånd overtok den oppgave å tjene kristendommens indre utvikling, i første rekke gjennom det som fra middelalderen er kjent som Gralsstrømningen og Rosenkorsbevegelsen.
Vi har altså å gjøre med folkeånder eller erkeengler som gjennomgår en viss utvikling og får betydning for en hel tidsalder. Gjennom en utstrakt folkeblanding oppsto efterhvert de nuværende europeiske nasjoner, med hver sin folkeånd. Men hva da med den ånd som opprinnelig hadde ledet alle de germanske stammers liv, den ånd som ble kalt Odin eller Wotan, den høyeste av asernes slekt, allfader? Her er det vi må vokte oss for en antropomorfisk forestilling om dette høye vesen. Vi må ikke tenke oss engler og erke-engler som et slags høyere, himmelsk byråkrati. Fordyper man seg i Edda-diktningens malende sterke skildringer av jordens tilblivelse, av asernes og jotnenes kamp og undergang, da føler man i alt dette en ånd tre seg imøte som er så helt anderledes enn den man møter i grekernes, egypternes eller indernes gudesagn, tross enkelte likhetspunkter. Rudolf Steiner polemiserer heftig mot den slags sammenlignende myteforskning, som i sin iver efter å finne ytre likhetspunkter mister det særpregede av syne, og står igjen uten å oppfatte den spesifikke ånd som har rådet til forskjellige tider og i ulike folk. Når vi derfor taler om Nordens ånd, må vi holde oss hele det kampfylte skjebnedrama for øyet som mytologien skildrer, og dessuten det helteliv sagn og saga beretter om. I sin gjennomgåelse av noen motiver fra den norrøne mytologi er Rudolf Steiner meget forsiktig med å tyde bildene. Han uttaler også gjentatte ganger at man med dette tema må være ytterst varsom så man ikke påkaller de lidenskaper, de sympatier og antipatier som alltid ligger på lur når nasjonalfølelsen berøres. Man kan derfor ikke alltid være sikker på om man har forstått ham riktig, det følgende må derfor stå for undertegnedes regning.

Lenge var de enkelte europeiske folkesjeler meget frie i forhold til den rådende tidsånd, altså den kristne-antikke tidsånd. Det gir historien et klart vidnesbyrd om, ikke bare Sverre, men alle europeiske fyrster hadde en tendens til å tale Roma midt imot, en tendens som kulminerte med reformasjonen. Først sent fikk vår nuværende kulturepoke sin egen ledende folkeånd, i løpet av tiden fra det 12. til det 16. århundre, sier Steiner, utviklet de europeiske folkeånder en tidsånd, undervist av og fortsatt nær forbundet med den gresk-antikke tidsånd. Enhver historiker vil uten videre bekrefte at det moderne Europa ble til i løpet av det nevnte tidsrom, og da fortsatt som et kristent Europa. Men vi har ikke bare med disse to faktorer å gjøre, det folkelige og det kristent-antikke, en tredje åndsmakt kom til, en tekniskmateriell ånd, som Rudolf Steiner omtaler som en videreutviklet egyptisk tidsånd. Vi har i vår tid altså med tre tidsånder å gjøre, med forskjellig alder og verdighet, hvilket forøvrig ikke er vanskelig å innse. Men nu kommer det som ikke er så lett å få tak på.
Det har vært sagt at den moderne litteratur har sitt kildespring i den islandske ættesaga. Det som en gang har utfoldet seg som en kulturform blir
bare tilsynelatende borte, kraften lever videre, forenet med folkesielen. Den norrøne mytologi vidner om krefter og er selv uttrykk for en veldig ordets skaperkraft. Og denne kraft kommer så tilsyne i den tyske idealismes diktning og filosofi: Goethe, Schiller, Fichte, Hegel, Schelling, disse navn som stadig har vært nevnt. Men, sier Steiner videre i sitt siste foredrag, det som der kunne vise seg som en forvandlet mytologi innenfor de sydgermanske folk, utgjør ennu bare halvparten av det Nordens ånd har båret med seg fra fortiden:
"Når Vidars vidunderlige skikkelse trer strålende frem av gudenes undergang, da lyser det oss et fremtidshåp imøte fra den nordisk-germanske mytologi. Idet vi føler oss i slekt nettopp med Vidarskikkelsen... håper vi at det som må være nerven og den levende substans i all åndsvidenskap, vil fremgå av de krefter som den nordiskgermanske verdens erkeengel kan gi tidsutviklingen. I så henseende er bare en del av et større hele ydet for den inneværende femte kulturepoke. En annen del må ennu ydes. Og da vil innenfor summen av de nordisk-germanske folk de ha mest å gi som føler at de ennu har en elementær, frisk folkelig kraft i seg. Men alt beror på hver enkelt menneskesjel, som selv må beslutte seg til å gjøre dette arbeide."
Rudolf Steiner innledet sitt siste foredrag med å gjenta at han bare hadde kunnet gi noen stikkord, men at det som en rød tråd i fremstillingen hadde gått en påvisning av at vi i den nordisk-germanske mytologi fant mange tilknytningspunkter til det som en moderne åndsforskning kunne legge frem. Og så fortsetter han:

"Det er også en av grunnene til at vi tør håbe at den folkeånd, den erkeengel som utstrekker sin oppdragende, sin førende virksomhet over dette land, vil gjennomtrenge det som kan kalles moderne filosofi, moderne åndsforskning, og at denne moderne åndsforskning derved vil motta en befruktning fra dette folkeelement."

Og denne Nordens ånd har en ganske spesiell oppgave i fremtidsutviklingen:

"Om det også utvendig sett kan se anderledes ut, har ikke desto mindre det germanske Nordens erkeengel dette anlegg i seg, og med dette anlegg er den særlig egnet til å forstå hva en moderne åndsvidenskap er og til å fbrvandle den slik den må forvandles ut fra de folkelige krefter. Derfor vil De også forstå at de beste betingelser er gitt innenfor det germansk-nordiske vesen for å fatte hva jeg i mitt offentlige foredrag bare antydningsvis kunne si om den nye Kristus-åpenbaringen."

I den forbindelse antyder Rudolf Steiner fremtidsoppgaven for den ånd som en gang førte de germanske stammer til Norden. Som vi har hørt hvordan det moderne Europa, hvordan vår moderne kultur er fremgått av de foregående, slik vil også en følgende kulturepoke måtte forberedes i vår tid. Helt mot slutten av sine elleve foredrag sier han:

"Den germansk-nordiske erkeengel vil tilføre fremtidens menneskehetskultur nettopp det som fremstår av de anlegg som her har vært skildret. Særlig vil den være egnet til å bevirke at det som ikke har kunnet gies i den første halvdel av vår kulturepoke kan komme til utfoldelse i den annen, nemlig det vi kunne påpeke levet som et spirituelt element i den slaviske filosofi og livsstemning, profetisk kimaktig."

Og der vil vi slutte for å gå et øyeblikk tilbake til utgangspunktet: skal vi gjennom vår egen tenkemåte bli hjelpeløse ofre for en demonisk maktlogikk, eller kan vi gjennom vår tenkning heve oss opp i den sfære der høye ånder forbereder menneskehetens fremtid? Det enhver kan se og fatte er vår utsatte stilling mellom stormaktene i øst og vest, hvis motsetningsforhold ikke synes å romme noen mulighet til forsoning. Det man må streve for å få øye på er Nordens sanne oppgave: å bygge en bro mellom en gammel åndsåpenbaring i vest og en ny som skal komme i øst. Erkjenner man først at det er oppgaven, da vil man også finne veier til å løse den.







TIL TOPPEN AV SIDEN