*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

REINKARNASJONSTANKEN I ET HISTORISK PERSPEKTIV

Av Karl Brodersen

LIBRA har i flere tidligere nummer behandlet reinkarnasjonsideen, et tema vi ikke så fort blir ferdige med. I det følgende skal vi prøve å nærme oss det gåtefulle problem at verdensreligionene på dette punkt deler seg i to motsatte oppfatninger: mens hinduisme og buddhisme forkynner reinkarna- sjonen, blir denne tanke stort sett avvist av jødedom, kristendom og islam. Ser vi nøyere efter, vil vi oppdage at til grunn for den rent geografiske fordeling mellom de to oppfatninger ligger en utviklingshistorisk kjensgjerning. Tallrike vidnesbyrd fra tidlige og primitive kulturer, i både øst og vest, tyder på at den samlede menneskehet opprinnelig anså reinkarnasjonen som noe like selvfølgelig, som at vårt liv veksler mellom søvn og våken tilstand. Det må åpenbart ha foreligget en form for erindring om tidligere jordliv i sammenheng med en bevissthetsart, som har vært mere drømmende enn den vi idag normalt regner med.
Før det vi kaller historisk tid, må evnen til å erindre tidligere liv ha fortapt seg sammen med andre, tilsvarende evner til oversanselig iakttagelse. De fleste religioner henviser oss til en "uråpenbaring", til en tid da menneskene, eller i det minste utvalgte mennesker, omgikkes en oversanselig, guddommelig verden på en helt annen direkte måte enn det idag er mulig for oss. Gjennom muntlig og skriftlig overlevering er så de erfaringer menneskene en gang kunne gjøre, blitt fastholdt. Relativt sikre, skriftlige vidnesbyrd går ikke lenger tilbake enn ca. 500 år før vår tidsregning, altså tilbake til begynnelsen av den tidsepoke Rudolf
Steiner kaller den gresk-romerske, fjerde efteratlantiske kultur. Med rette taler filosofen Karl Jaspers om "die Achsenzeit": i løpet av noen århundrer fremtrer Laotze og Konfusius, Buddha, Zoroaster, de jødiske profeter og de store greske filosofer. Og selve kjernestykket i hinduismen, Bagavadgita, kan heller ikke være meget eldre enn de nevnte varsler om en ny tid på jorden.
Felles for de eldste skriftlige vidnesbyrd om menneskenes tankeliv er at reinkarnasjonsideen enten behandles som en tradisjon eller overhode ikke nevnes. Vi må antagelig tilbake til før den foregående, tredje kulturepoke, den egyptisk-kaldeiske, for å komme til en tid da erindringen om tidligere jordliv var en levende realitet. Ifølge en gammel okkult tradisjon begynner den "mørke tidsalder", Kali Yuga, 3100 år før vår tidsregning. Fra da og i fem tusen år fremover skulle åndsverdenen være et lukket land for menneskene, altså frem til vårt eget århundre. Rudolf Steiner skildrer hvordan denne formørkelse i sin tid ble opplevet som en katastrofe, noe tradisjonen har bevart erindringen om i bildet av en syndflod, altså en sjelelig pendant til den naturkatastrofe, som innledet istiden på jorden. Til erstatning for det naturgitte klarsyn fikk så menneskene de former for mysterieinnvielse, som danner grunnlaget for folkenes kultur- og samfunnsliv i den tredje efteratlantiske tidsepoke.
Når frukten av den videre utvikling ble et såpass skarpt skille mellom øst og vest i synet på reinkarnasjonen, er dette bare forståelig ut fra den polaritet vi stadig kan iaktta mellom Østens mere tilbakeskuende, jordfravendte holdning og Vestens tilsvarende mere fremtidsrettede og jordnære. Bildet har selvsagt mange nyanser og mange individuelle avvikelser, men til grunn for Kiplings iakttagelse at "øst er øst og vest er vest og de kan aldri møtes" ligger dog en realitet. I Rudolf Steiners beskrivelse av den efteratlantiske kulturutvikling kommer denne polaritet først til syne i forholdet mellom den "urindiske" og den følgende "urper- siske" kulturepoke. De to epoker svarer ellers til det man kaller den eldre og den yngre stenalder, og det kan vel ikke være tvil om at den yngre stenalders bofaste jordbrukskultur betegner en avgjort vending mot det dennesidige.
Før vi går videre i betraktningen av øst-vest-polariteten, må en ting bli klart: reinkarnasjonen som levende erindring, som erfaringssak, holdt seg lengst ikke i øst, men i det ytterste vest, langs Atlanterhavskysten. Vi har sikre vidnesbyrd om at både for de keltiske og de germanske folk var de gjentatte jordliv noe helt selvsagt. Men samtidig gjør de uttalelser vi finner hos antikke forfattere og i sagalitteraturen det klart at forestillingen om gjentatte jordliv hos de nordeuropeiske folk i historisk tid var kommet inn i en viss dekadens. Det samme kan vi idag iaktta hos mange såkalte primitive folk i Amerika, Afrika og Australia: det berettes om tidligere inkarnasjoner på en slik måte at det tydeligvis må dreie seg om kjødlige forfedre eller åndelige forgjengere. Vi har med andre ord å gjøre med det man kunne kalle spiritistiske feiltolkninger av meget primitive oversanselige erfaringer. Ikke desto mindre vidner disse beretninger om reinkarnasjonstanken som levende tradisjon.
Fredrik Paasche sammenfatter i sin bok "Landet med de mørke skipene", Oslo 1977, s. 219f våre norrøne forfedres situasjon:

"Angelsakseren Beda forteller fra misjonstiden i England at en stormann
som tjente kongen av Northumbria rådde til å anta kristendommen, dersom forkynnerne kunne si noe visst om livet etter døden. - Det var vel i Eng- land som det var i nørrøne land; der fantes det, da kristendommen kom, mange slags meninger om livet etter dette; men ingen vedtatt lære, ser det ut til, ingen tro som skulle være den eneste rette.
I det 2. århundre forteller en gresk historieskriver om germanerne som tror at de døde skal bli født til verden på ny; derav, sier grekeren, kommer dødsforakten hos barbarene. Mere enn tusen år etter skriver en islending: "I den hedenske tid var det tro at mennesker ble født på nytt; men slikt kalles kjerringtøv nå." I et av Eddadiktene, og i prosafortelling som finnes ved slutningen av andre Eddadikt, spiller troen på gjenfødsel inn; Helge Hjorvardsson og Svaava, Helge Hundingsbane og Sigrun "ble født på nytt, er det sagt". - Det skulle være kjerringtøv: forestillingen om gjenfødsel stred mot kristen rettroenhet; i kongesagaen blir den imøtegått av ingen mindre enn Olav den hellige.
Irske sagn forteller om kong Morgan at han hadde helten Finns sjel. Finn levde om igjen, Morgan var Finn; men han ville ikke være ved det og bød folk tie om slikt. - Kong Olav, står det i sagaen, red en dag forbi haugen hvor hans frende Olav Geirstadalv lå; da spurte en av hirdmennene: "Vil du si meg herre om de haugla deg her." Kongen svarer: "Min ånd hadde aldri to legemer, har det ikke nå og får det ikke i oppstandelsen." Men hirdmannen gir på: "Folk forteller at engang du kom hit, sa du: her var jeg, og her døde jeg!" "Aldri har jeg sagt det, og aldri kommer jeg til å si det," svarer kongen; samtalen er gått innpå ham, han setter sporene i hesten og rir vekk."

I Bedas "Anglernes kirkes historie", Aschehoug 1979, s. 81, kan vi lese følgende fra tiden omkring anglernes omvendelse, ifølge tradisjonen år 627:
"En annen av kongens fremste menn erklærte seg enig i hans råd og vise ord og tilføyet: " Slik ser jeg, Herre Konge, på menneskets liv her på jorden idag sammenlignet med den tid vi ikke vet noe om. Du sitter benket med din hird og dine stormenn. Det brenner på ildstedet midt i hallen og inne er det varmt overalt, mens vinterstormen raser utenfor med sne og regn. Da flyr en spurv raskt gjennom hallen. Den kommer inn gjennom den ene døren og flyr ut gjennom den andre. Så lenge den er inne, kan ikke stormen og vinterkulden nå den, men efter et øyeblikks ro er den borte igjen - ut av stormen og inn i den igjen. Slik er det med menneskelivet. Det varer bare et øyeblikk; hva som følger efter, og hva som går forut, det vet vi intet om. Hvis denne nye lære gir oss sikrere viten, så bør vi ta imot den." Flere, både av de eldre og av kongens rådgivere, talte i samme ånd, under guddommelig inspirasjon."
Det er vel åpenbart at situasjonen for kelterne og germanerne var en helt annen enn for grekerne og romerne. Hos de sistnevnte folkeslag levet reinkarnasjonstanken som en filosofisk ide, inspirert av mysteriene og båret frem av de betydeligste ånder fra Pytagoras over Platon til Plotin. Vi skal ved en senere anledning komme tilbake til hvilken betydning dette fikk for Europa. Men det må være klart at mens vi i Nord-Europa møter gjenskinnet av en levende tradisjon, møter vi i Syd-Europa frukten av mysterievisdommen. I grekeren Herodots berømte historieverk fra ca. 450 f. Kr. kan vi lese følgende, her gjengitt efter Henning Mørlands norske oversettelse, Aschehoug 1960, s. 155:
"Enn videre er egypterne de første som har hevdet den oppfatning at menneskets sjel er udødelig, og at den når legemet forgår, dukker ned i et annet levende vesen som blir til. Når den så har passert gjennom alle slags fastlandsdyr og havdyr og fugler, kommer den til slutt igjen i et menneskelig legeme, og denne omvandring tar tre tusen år. Det er også noen hellener som har tilegnet seg denne oppfatning, både i tidligere og senere tid, og later som om den er deres egen. Jeg kjenner navnene på disse folk, men skal ikke skrive dem ned her."
Sitatet er av flere grunner interessant. "Historiens far" er en skeptiker, og han skriver for en samtid som åpenbart ikke lenger deler den tro han har funnet spor av i Egypten. Det lille han opplyser om denne tro bekrefter hva andre kilder kan berette om hvordan egypterne tenkte seg at sjelen efter døden gjennomvandret hele dyreriket, før den igjen tok bolig i et menneskelegeme. Dette har da gitt opphav til den i antikken utbredte misforståelse at sjelen kunne ta bolig i en dyrekropp, ja endog i en plante. I et foredrag holdt i Bern 29. nov. 1917 har Rudolf Steiner belyst forholdet mellom dyreriket og mennesket på en uhyre tankevekkende måte, som bekrefter den egyptiske mysterievisdom; det anførte avsnitt er oversatt fra boken "Der Tod als lebenswandlung", GA 182, s. 13:
"Spør man så hva det egentlig er som virker gjennom utviklingen av dyrene fra ufullkomne til mere fullkomne vesner, må svaret bli, så merkelig det enn lyder i moderne ører: det som behersker en stor del av dyrenes verden, er krefter som utgår fra de døde. Dette blir helt klart for den skuende bevissthet, når den nærmer seg de dødes rike. Mennesket er kallet til å medvirke i de impulser som utgår fra kosmos. I mineralriket arbeider det med de redskaper og maskiner som er utviklet i overensstemmelse med fysikkens lover, i planteriket på tilsvarende måte. Med disse to riker står altså mennesket mellom fødsel og død bare i en indirekte forbindelse. Med det riket derimot, som speiler seg i dyrenes liv, har mennesket direkte å gjøre, når det straks efter døden føres inn i det kraftfelt som behersker dyreriket. Dette riket er på samme måte grunnlaget for de dødes virksomhet som den mineralske verden er det for oss på jorden, grunnen vi står på."
Til ytterligere belysning av situasjonen for grekerne på Herodots tid skal anføres noen sitater fra Platons dialog "Faidon", den som skildrer Sokrates' siste samtale med sine venner før han tømmer giftbegeret. Et lengere avsnitt av dialogen er gjengitt annet sted. Foreløbig dette:
"Da Sokrates hadde talt på denne måte, grep Kebes ordet og sa: Alt det øvrige, kjære Sokrates, synes jeg at du har rett i, men det, som du sa om sjelen, vil forekomme de fleste mennesker meget tvilsomt, idet de ikke kan tro at den fortsetter tilværelsen under noen form, når den ikke lenger er forenet med legemet. De vil mene at sjelen oppløses og går til grunne i samme øyeblikk døden inntrer. Straks den har forlatt legemet og løsrevet seg fra det, vil den som en pust eller en røk spres og forsvinne og ikke lenger være til noe sted."
I sitt svar på denne innvending sier Sokrates bl.a.:
"La oss undersøke saken på den måte at vi spør om de avdødes sjeler oppholder seg i Hades' rike eller ikke. Det er jo et gammelt ord, som vi alle kjenner, at de drar herfra og dit ned for atter å vende tilbake hit, så de efter å ha vært døde atter blir levende."

Opplyste grekere kunne med andre ord ikke uten videre tro på et liv efter dette, på et sjelens liv uavhengig av legemet. Men de kjente "et gammelt ord" som talte om en slik mulighet. Som angelsakserne tusen år senere, sto Sokrates' samtidige hjelpeløst spørrende til dødens gåte. Og den hjelp Platon og filosofene kunne gi dem og deres efterfølgere i Europas historie, lå i en inntrengende appell til den rene tankekraft. Vi gjengir noen avsnitt av Platons dialog Faidon for å gi et inntrykk av den tenkemåte som rådet i Hellas på Platons tid og til sammenligning noen buddhistiske tekster fra samme tidsrom. Man vil finne mange likhetspunkter, slik man også finner det i billedkunsten, men også en ikke lett definerbar forskjell.
Det er underlig å tenke på at 327, tyve år efter Platons død, dro Aleksander mot øst for å erobre India. Meget hadde sett anderledes ut i verden om et virkelig møte mellom øst og vest hadde funnet sted på det tidspunkt. Isteden skulle det gå to tusen år før de første europeere fikk innblikk i Østens visdomsverden. Goethe kjente hverken Bagavadgita eller Buddhas taler, mens begge deler gjorde det aller sterkeste inntrykk på hans elev Schopenhauer og på hans amerikanske beundrer Emerson. I de to sistnevnte møttes sent omsider Platon og Buddhas tankeverdener. Og det gir oss kanskje en pekepinn om at vi nu opplever den "tidens fylde", som kan forene de to hovedstrømninger i menneskehetens liv.
Uavhengig av Vesten har Østens tankeliv utviklet seg gjennom mange stadier og i mange retninger, til dels parallelt med den tilsvarende utvikling i vest. Ethvert forsøk på en sammenfattende karakteristikk av denne mangfoldighet er dømt til å bli misvisende, vi kan bare håpe på å nærme oss en forståelse av både likhetspunktene og polariteten mellom øst og vest ved å sammenligne de to representative skikkelser Buddha og Kristus. Mange forskere har vært opptatt av en slik sammenligning, men ingen har vel som Rudolf Steiner kunnet peke på den indre sammenheng i menneskehetens liv mellom disse to ånder. Vi vil i det følgende støtte oss til Steiners fremstilling.
Rudolf Steiner kommer i flere foredrag inn på det paradoks at vel antok Buddha reinkarnasjonen som en sikker kjensgjerning, men samtidig så han befrielsen fra de gjentatte jordliv som det høyeste mål. Møtet med lidelsen, med sykdom, alderdom og død førte ham under Bohdi-treet frem til den "opplysning" at bare overvinnelsen av livstrangen kunne oppheve lidelsen i verden. Dette budskap kommer i klassisk renhet frem i den nedenfor gjengitte Benares-tale. Mange hevder endog at det i buddhismen ikke er tale om noen personlig gjenfødelse, men at vår livsførsel bare gir betingelsene for et helt annet liv i fremtiden. Det skulle altså ikke foreligge noen evig bestående personlighetskjerne, som kunne utvikle seg fra liv til liv. I samme retning peker tolkningen av den endelige lykketilstand og befrielse, Nirvana, som et intet, som opphør av eksistens. Her svikter åpenbart logikken i mange europeeres forsøk på å tolke buddhismen som en slags ateisme. Det avgjørende for den østlige tenkemåte er at den selvbevissthet som likefrem fremelskes i vest, bygger på rent kroppslige erfaringer og derfor ikke kan ha noen gyldighet eller beståen utenfor kroppstilværelsen. Det evig bestående, det som går videre fra liv til liv, kan bare erfares av en høyere bevissthet, frigjort fra sansene og legemets tvang. Bare gjennom en overvinnelse, en utslettelse av det lavere selv, av jeget, som det gjerne heter, kan en høyere identitet oppleves. Når Buddha kan berette om sine talløse tidligere inkarnasjoner, "som om han
bladde i en bok", da må jo en slik identitet foreligge fra liv til liv.
Med spørsmålet om identiteten og vår jeg-opplevelse nærmer vi oss kjernepunktet i motsetningsforholdet mellom buddhisme og kristendom, ja mellom øst og vest i kulturutviklingen. Den sjelelige grunnstemning, som her har skapt et skille, begynte å utvikle seg meget tidlig. Vi har nevnt den yngre stenalder eller den kulturepoke Steiner kaller den urpersiske som et lendepunkt i så måte. Som en frukt av denne utvikling fremstår jødefolket som bærer av en helt ny fremtidsimpuls. Rudolf Steiner legger stor vekt på at med Abraham kom historiebevisstheten inn i menneskehetens liv og at den i første rekke ble båret frem og utviklet videre av jødefolket. En tilsvarende historie bevissthet finnes ikke innenfor Østens kulturverden. Ifølge den jødiske - og dernest kristne - historiebevissthet var menneskeheten selv skyld i all lidelse og ulykke på jorden gjennom syndefallet. Med det begynner historien om mennesket som sin egen lykkes og ulykkes smed. Og med dette skyldforhold er vår selvbevissthet som mennesker gitt.
Rudolf Steiner omtaler Buddha som bærer av medlidenhetens budskap til menneskeheten. Ut fra sin uendelige medfølelse med alt lidende liv kunne ikke Buddha 500 år før Kristi fødsel se noen annen vei til frelse enn gjennom den ottefoldige vei til overvinnelse av livstørsten. Kristendommen forutsetter som en historisk begivenhet, motsvarende syndefallet, Skaperens eget nådefulle inngrep ved sin Sønns inntreden i jordlivet ved Jordandåpen. Med kraften til å helbrede det syke og til å overvinne døden er dermed jordtilværelsen skjenket nytt liv og nytt håp. Og, sier Rudolf Steiner, først ut fra dette kristne perspektiv får de gjentatte jordliv en positiv mening. Bare reinkarnasjonstanken kan gi oss tro på at vi i løpet av den videre utvikling kan overvinne lidelse og død, ikke ved en befrielse fra jordlivet, men ved en forvandling av det og av de krefter det gir oss.
Den edle fromhet som preger så meget av det vi vet om Buddha, hans disipler og hans senere tilhengere, kan få en europeer til å rødme av skam med tanke på 2000 års kristen historie. Alt har sin pris, og den selvbevissthet det kristne budskap forutsetter, innebar en utvikling av egoismen i en grad som nu faktisk truer alt liv på jorden. Buddhas ottefoldige vei er på ingen måte uforenlig med kristendommen, tvert om, den er vel nettopp hva en kristen verden nu behøver. I sine foredrag om Lukasevangeliet, Basel 1909, fremlegger Rudolf Steiner sitt åndsvidenskapelige syn på den rolle den ikke inkarnerte, men dog levende Buddha spilte ved dannelsen av den personlighet som mottok Kristusdåpen i Jordan. Alt godt strømmet her sammen for å gi menneskehetens liv en ny retning. I den forbindelse taler Steiner også om den ottefoldige vei som en innsikt menneskene nu fremover må og kan finne i sin egen sjel, nettopp fordi Buddha i all evighet er forbundet med Kristusvesenet.
Vi har prøvet å gi et foreløbig svar på spørsmålet om hvorfor reinkarnasjonstanken kom til å dominere store deler av Østens religiøse liv, mens den forsvinner i vest. Denne forgrening i menneskehetens liv begynner meget tidlig og danner forutsetningen for mottagelsen av det kristne budskap. Men dermed er ikke på noen måte sagt at kristendommen er uforenlig med reinkarnasjonsideen, tvert om, først kristendommen gir denne ide en positiv mening. Reinkarnasjonstanken begynner å miste sin betydning i vest lenge før kristendommen fremtrådte på den historiske arena. Utviklingen av en klar og sterk selvbevissthet var ikke forenlig med den form reinkarnasjonstanken efterhvert fikk i vanlige menneskers bevissthet. En drømmende, uklar, ja ofte direkte misvisende forestilling om tidligere jordliv kan bare stå i veien for en sunn selvbevissthet. Vi møter problemet idag i form av alle slags mediumistiske, somnambule eller spontant fremkalte såkalte erindringer om tidligere liv, eget og andres. Alt slikt er misvisende når det gjelder reinkarnasjonstanken som kristen ide. Det vil i mange ører lyde som en hård dom, men dommen gjelder ikke den interesse som kretser om spørsmålet. Og interessen er idag enorm, ifølge meningsmålinger anser ca. 25% av de spurte i de vestlige land gjentatte jordliv som den mest sannsynlige forklaring på livets dypeste gåte. Andre 25% vet ikke hva de skal tro, står altså fortsatt spørrende. Antagelig er ikke forskjellen mellom hva folk i øst og vest idag faktisk tror på så stor som religionsstatistikken angir.
Vi har i denne fremstilling prøvet å gi noen glimt av reinkarnasjons-tankens skjebne i førkristen tid. Men tanken forsvant aldri helt fra Europas kulturliv, og vi skal derfor i en følgende artikkel se litt nærmere på hvordan Platons ideer levet videre og fikk en helt ny aktualitet i vår egen tid, fra renessansen til idag.






TIL TOPPEN AV SIDEN