*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

TIMENE VED VINDUET

Randbemerkninger til møtet med en bok

Av Karl Brodersen

Det er hundrede år siden Rudolf Steiner med boken "Frihetens filosofi" avla sin svenneprøve. For femti år siden leste jeg den for første gang, ved et vindu med utsikt over havet. Jeg leste noen linjer, så ut på den solblanke fjorden, mens en varm sommervind vennlig strøk meg over kinnet. Horisontlinjen lå langt ute, men en tysk patruljebåt pilte frem og tilbake over fjorden og trakk en annen linje: hit, men ikke lenger. Vi var fanger i eget land, og allikevel kanskje friere enn før og siden. Ingen kunne hindre oss i å utforske nye horisonter, nye dimensjoner.
··Jeg husker ikke lenger hvordan det kom seg at jeg hadde "Frihetens filosofi" med i bagasjen sammen med torskerogn og tørrfisk. Jeg måtte ha lånt boken på UB, antagelig på anbefaling av en den gang ny venn, Olaf Stuhaug. Jeg hadde ingen sans for filosofi og hadde fått styrket min mistro til faget gjennom flere års lesning av Søren Kierkegaard. Jeg har aldri forstått noe av Kierkegaards filosofi, det var hans psykologi som interesserte meg. For å begynne med begynnelsen så ble jeg oppmerksom på Kierkegaard som psykolog gjennom et verk André Bjerke og jeg "kollokverte", nemlig Wilhelm Stekels flerbinds "Störungen des Trieb- und Affektlebens". Stekel var psykiater og tilhørte den falanks som ved begynnelsen av det 20. århundrede i Habsburgerrikets gamle hovedstad utforsket sinnets irrganger. De var leger, psykologer, filosofer, diktere, men de fleste var litt av alt dette på en gang. Og det gjaldt i høy grad Stekel. Han krydret sine kliniske beskrivelser av aktuelle pasienter fra Wienersosieteten og kriminalasylet med parallelle eksempler fra religion, historie og litteratur. Han var udogmatisk, red ikke kjepphester og førte en glimrende penn. For å illustrere kjærlighetslivets mangfoldighet gjenga han noen avsnitt av Søren Kierkegaards beskrivelse av sin kjærlighetshistorie med et antikt skrivebord, utbudt til salg i København. Gjennom min lærer på gymnasiet, Paulus Svendsen, hadde jeg fått et bilde av Kierkegaard som en alvorsmann, et religiøst geni, en slags dansk utgave av Brand. Og det var sant nok, bare ikke hele sannheten. Stekels versjon gjorde meg først virkelig nysgjerrig på hva som egentlig var på ferde med denne dypt spaltede personlighet. Oppklaringen kom med lesningen av Johannes Hohlenbergs storartede, prisbelønte Kierkegaardsbiografi, utgitt i København 1940.
Jeg forsto som sagt intet av Kierkegaards rent filosofiske skrifter, jeg holdt meg til hans "roman", "Enten-eller" og til "Stadier på livets vei". Men på en eller annen måte har allikevel strevet med filosofien efterlatt sine spor. Efter det var Steiners filosofiske fremstilling den rene barnemat. Det var riktignok et skinn som bedro, men det forsto jeg ikke dengang. Det avgjørende var allikevel at strevet med Kierkegaards Hegel-inspirerte tenkemåte gjorde det mulig for meg å følge Steiners fremstilling av tenkningens aktive rolle i erkjennelsen. Intense tankeanstrengelser hadde gitt meg en følelse av at en høyere realitet lå til grunn for våre tanker. Tankene var ikke en refleks av en sansbar virkelighet, men av en oversanselig, rent åndelig.
I timene ved vinduet med utsikt til havet ble dette klart for meg under lesningen av den første del av "Frihetens filosofi". Det er vanskelig å finne ord som kan beskrive min opplevelse den gangen. Egentlig var den jo ikke merkeligere enn at jeg for min del oppdaget Platons idélære, at våre idéer, tanker er en "erindring" fra livet i de rene idéers verden, eller med andre ord fra livet før fødselen. For en idéhistoriker er dette elementært, ikke som erfaring, men som informasjon om Platons standpunkt. For meg dreiet det seg ikke om informasjon og viten, men om umiddelbar erfaring, som jeg ikke fant ord for. Ti år senere leste jeg i annet bind av Arthur Koestlers selvbiografi "Den usynlige skrift" om hans erfaring som dødsdømt fange hos Franco under den spanske borgerkrig. I avsnittet "Timene ved vinduet" beskriver han først de rent ytre omstendigheter ved fangenskapet, de tre måneders opphold i en døds-celle i militærfengslet i Sevilla, der han natt efter natt kunne høre hvordan medfanger ble ført bort for å skytes. Han fant en rusten spiker og prøvet å skaffe seg en adspredelse ved å repetere sitt pensum i analytisk geometri fra gymnasiet, på celleveggen. Det lykkes efterhvert, og en særlig glede ga det ham å kunne gjenta Euklids bevis for at det finnes uendelig mange primtall. Han skriver:
"Siden jeg på skolen stiftet bekjentskap med Euklids bevis, hadde det alltid fylt meg med en dyp tilfredsstillelse som mere var estetisk enn intellektuell. Nå, da jeg husket metoden og risset symbolene på veggen, følte jeg den samme fortryllelsen.
Og så, for første gang, forsto jeg plutselig grunnen til denne fortryllelsen. De symbolene jeg hadde rablet på veggen representerte et av de sjeldne tilfelle da man når frem til en formulering av det uendelige ved hjelp av presise og endelige midler. Det uendelige er en mystisk masse som er skjult i en dis, men likevel var det mulig å få en viss kjennskap til det uten å fortape seg i seige tvetydigheter. Forståelsen og betydningen av dette flommet over meg som en bølge. Bølgen hadde oppstått i en artikulert, verbal innsikt, men denne dunstet straks bort og efterlot seg bare en ordløs essens, en duft av evigheten, en dirring av pilen i det blå."
"Det som skilller denne type av erfaringer fra den følelsesbestemte henrykkelse som skapes av musikk, naturscenerier eller kjærlighet, er at den første har et avgjort intellektuelt eller kanskje rettere forstandsmessig innhold. Den er full av betydning, selv om det ikke kan uttrykkes i ord. Den verbale omskrivning som kommer den nærmest er: enheten og sammenhengen mellom alt som eksisterer, en innbyrdes avhengighet lik den som består mellom gravitasjonsfelter eller mellom skip som kommuniserer med hverandre."
""Timene ved vinduet", som hadde begynt med den rasjonelle refleksjon at endelige uttrykk for det uendelige var mulig - og som i virkeligheten representerte en rekke slike uttrykk på et ikke-rasjonelt plan - hadde gitt meg visshet om at det fantes en høyere virkelighetens verden, og at den alene ga vår eksistens noen mening."
Den opplevelsen Koestler her skildrer gjentok seg under hele fangenskapet og - med stadig større mellomrom - i de følgende år. Det ble bestemmende både for hans politiske holdning og for de utrettelige forsøk han gjennom sitt forfatterskap gjorde på å forstå verden ut fra den større helhet opplevelsen i fengslet hadde gitt ham innblikk i. Når jeg her minnes dette innslag i Koestlers liv, er jeg selvfølgelig fullt klar over at mine timer ved vinduet artet seg anderledes, hadde en annen bakgrunn og fikk andre slags følger. Men det er dog likhetspunkter som gjør at jeg griper til en sammenligning for å antyde hvordan mitt første møte med Steiners frihetsfilosofi artet seg. Jeg har prøvet å følge med i Koestlers videre liv og utvikling, og det som har undret meg var hans nærmest fullstendige mangel på interesse for filosofi og erkjennelsesteori. Dermed var han henvist til å forfølge sitt tema ut fra en nærmest positivistisk holdning til moderne vitenskap og havnet dermed i parapsykologiens hengemyr. Han testamenterte alt han eide til et professorat i parapsykologi ved et engelsk universitet.
For meg var situasjonen efter den sommeren ved vinduet en helt annen. Lesningen av "Frihetens filosofi" åpnet adgangen til et livslangt studium av en ny slags åndsvitenskap, antroposofien. Men dette innebar ikke bare et studium i vanlig mening, det var i høy grad også praksis. Og dermed er jeg fremme ved annen del av "Frihetens filosofi". Mens første del betegnes som "Frihetens vitenskap", kalte Steiner annen del for "Frihetens virkelighet".
Her er det ikke tale om tenkningens rolle, men om livet i hele dets fylde slik det fortoner seg for hver enkelt av oss. Lesningen av bokens første del hadde føyet et nytt element inn i bildet av livet, men jeg kan ikke huske at jeg leste annen del med særlig interesse eller utbytte. Jeg trodde vel å forstå hva Steiner mente med sitt nøkkelbegrep "etisk individualisme", men hva han forbandt med uttrykket "moralsk fantasi" var langt vanskeligere å fatte. I eftertid kan jeg klart nok se at de to deler av "Frihetens filosofi" egentlig representerte henholdsvis "de små" og "de store mysterier", eller om man vil kunnskapens tre og livets tre. Timene ved vinduet var en pause, en tilbaketrekning fra livet, som vel kunne gi en forståelse av tenkningen og vitenskapens vesen, men ikke av livet selv. Det måtte leves for å oppleves. Dermed farvel til de skjønne sommerdager ved vinduet. Det gjensto bare å gi seg livet i vold med styrket oppmerksomhet. Men heldigvis er vi ikke henvist til å gjøre alle erfaringer selv, kunsten gjør oss delaktig i hva andre mennesker til alle tider har levet og lidd. Og jeg hadde som nevnt alt funnet en mentor, en veileder i litteraturens skjønne gjenskinnsverden i denne merkelige kjøpmannssønnen fra København, Søren Kierkegaard. Han fant ingen tilgang til livet, han var dømt til å leve "annenhånds" i en tenkt og drømt fantasiens verden. Men denne nødvendighet gjorde han en dyd av, han utviklet et psykologisk klarsyn som kom mesterlig til uttrykk i den form for selverkjennelse hans stadielære rommer: det estetiske, representert av Johannes forføreren, det etiske representert ved assesor Wilhelm og det tredje, det religiøse stadium som en art høyere syntese i denne sjelelivets dialektikk. Dette skal ikke handle om Søren Kierkegaard, så jeg vil ikke gå nærmere inn på hva hans stadielære kunne innebære for en voksende skare av lesere over hele verden. Hos meg vakte den tidlig sansen for at livet leves på flere plan, og at det har sin egen dynamikk såvel i artenes som individenes utviklingshistorie. Jeg hadde derfor ingen vanskelighet med å forstå Steiner når han i sin bok "Teosofi" sier at det enkelte individ i menneskeheten representerer en analogi til det arten representerer i dyrelivet.
For Kierkegaard representerte det religiøse stadium ikke en eller annen form for rettroenhet eller frelse. Det var i hans tenkning frukten av den dynamikk livet selv innebærer for oss med talløse variasjoner i spenningen mellom natur og ånd. For femti år siden, da jeg første gang møtte uttrykket "moralsk fantasi", forbandt det seg med denne av Kierkegaard skildrede sjeledynamikk. Og i eftertid mener jeg at det ikke var så galt tenkt av en 23-åring. Som dikter maktet Kierkegaard å løfte det vi siden er blitt vant til å kalle de eksistensielle grunnspørsmål, til et nivå vi bare kan bevege oss på ved fantasiens hjelp. Rudolf Steiner har med andre midler enn egentlig dikteriske gjort noe tilsvarende med sine mysteriedramaer. All sann kunst lar oss oppleve sider av livet som gir mening til uttrykket "moralsk fantasi". Og da Steiner 25 år efter utgivelsen av sin "Frihetens filosofi" la frem sine idéer om en oppdragelse til frihet, og det ville jo si en oppdragelse til etisk individualisme, da gjorde han kunsten til medium for en slik oppdragelse.
Rudolf Steiner omtalte sin bok som en selvbiografi, beskrivelsen av en sjels kamp med stoffet. Det er vel derfor konsekvent og riktig når boken er blitt en del av mange menneskers selvbiografi, en vei til selverkjennelse og en sann lærebok i så henseende. Det er hva jeg har villet antyde med disse høyst subjektive randbemerkninger.







TIL TOPPEN AV SIDEN