*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

TRE STADIER I UTVIKLINGEN AV EN ÅNDSVITENSKAP
Av Karl Brodersen

En skisse av antroposofi ens utvikling til en moderne åndsvitenskap vil langt på vei arte seg som skissen til en Rudolf Steinerbiografi. Det sier noe vesentlig om den vitenskap det her er tale om, at dens tilblivelse så sterkt er knyttet til en manns liv og verk. Vi er ellers vant til å oppfatte vitenskapen som frukten av mange menneskers strev, og det gjennom århundrer, uten at man kan peke på noe utgangspunkt i en bestemt, historisk personlighet. Moderne vitenskap, som den kanskje dypest virkende kulturfaktor i menneskehetens liv så langt, har naturligvis ikke gjort seg selv, og vi kan fort regne opp navnene på de pionerer som har gitt den sitt entydige preg: Kopernikus, Kepier. Galilei, Newton, Darwin, Einstein, for å ta de viktigste. Man kunne kanskje tale om at en og samme tidsånd kommer til orde gjennom disse pionerer og fortsetter å inspirere nye generasjoner av forskere. Man kunne også utnevne Francis Bacon til profet for denne tidsånd med sitt epokegjørende verk "Novum Organum", som utkom i 1620.
I Steiners tilfelle kommer allikevel et helt nytt element i åndsutviklingen til syne: jegets, individets nye rolle. Steiner var ikke noe helt alminnelig menneske, men det er i denne forbindelse ikke det vesentlige, ikke modenhetsgraden av hans personlighet, men at han på den premiss som gjelder for ethvert menneske i vår tid søker sin vei gjennom de muligheter og utfordringer livet byr ham. Når vi i det følgende skal prøve å følge ham gjennom de markerte stadier på denne livsvei, vil det forhåpentlig bli tydeligere hvorfor dette måtte bli en manns vei, hvorfor enhver av oss må bli det Søren Kierkegaard kalte "en enkelt" for å kunne følge en slik vei. Steiners liv var "eksemplarisk" og kan tjene andre til forbilde og inspirasjon, men ikke til etterligning. Vi er alle et spesielt tilfelle, en art for seg, og det var Steiner i høy grad.

Forvandlingsmotivet i Steiners liv og verk
Hvis man med "ærlige" hensikter ønsker å ta rede på hvem Steiner var og hva han sto for, støter man fort på den vanskelighet at han i høyere grad enn de fleste var i en ubrutt utvikling gjennom mange stadier. En slik utvikling er synlig nok hos alle frem til et visst alderstrinn, la oss si frem til 20-30-årsalderen. Efter det skjer det ikke så meget med oss, vi har fått vår rolle. I Steiners tilfelle dreier det seg ikke bare om at han selv, rent personlig befant seg i utvikling like til sin død, også det livsverk som markerer hans vei, bærer tydelig preg av den forvandlingens lov han sto under. For å si det enkelt: Taler vi nå om filosofen Steiner, teosofen Steiner eller antroposofen Steiner? Uten å ville legge altfor stor vekt på akkurat den inndelingen, gir den dog et inntrykk av dynamikken i et liv viet utviklingen av en moderne åndsvitenskap. Som vi skal se er selve grunnmotivet tilstede fra tidlig barndom, men det får i møtet med livets utfordringer stadig nye dimensjoner. Og det som kommer sist til syne i denne tematiske utfoldelse, kan ikke settes lik kronen på verket, fullbyrdelsen, etableringen av en åndsvitenskap som ny kulturfaktor. Steiners liv munner ikke ut i et svar, men i nye spørsmål til kommende slekter. For lesere idag kan filosofen Steiner ha større interesse enn antroposofen. Vil man ellers yte ham rettferdighet, må man dog ha helheten i dette liv og verk for øyet, og fremfor alt den dynamikk det så tydelig bærer preg av.
Vi kan ikke gå videre før et annet spørsmål er berørt: Hva menes med ordet "åndsvitenskap"? Det er oversatt fra det tyske ord "Geisteswissenschaft", som betegner det vi i Norge kaller humaniora, altså filosofi, historie, sprogvitenskap o.l. Men slik bruker ikke Steiner begrepet, for ham er "åndsvitenskap" egentlig en ny slags vitenskap, som forutsetter utviklingen av høyere åndsevner. Man kunne også si: tar i bruk evner som finnes latente i alle mennesker. Vi kommer efterhvert nærmere inn på hva en slik vitenskap innebærer; i utgangspunktet må man bare være klar over at det ikke dreier seg om en slags naturvitenskap eller et alternativ til naturvitenskapen. Mens naturvitenskapen i løpet av de siste hundrede år er blitt en skjebnemakt for jorden og alle dens folk, så er åndsvitenskapen et embryo, eller enda mindre: en håndfull såkorn. Men dens fremtid er ikke bare gitt med våre ubrukte evner til åndelig-moralsk utvikling, åndsvitenskapen kan også støtte seg til en tradisjon som går meget langt tilbake i menneskehetens liv. Den side av saken kommer vi tilbake til i forbindelse med omtalen av Steiners forhold til teosofien.
Det er slående nok at Rudolf Steiners liv er delt i to avsnitt. Fra han ble student i 1879 til omkring 1900 var han utelukkende opptatt av filosofiske og litterære sysler. Han tok i denne periode nærmest avstand fra alt som smakte av teosofi. Så endret han nærmest over natt kursen 180 grader, og i 1902 finner vi ham som generalsekretær for den tyske seksjon av Teosofisk samfunn. Man kan bli stående ved denne todeling av hans liv og mene at den sier det vesentlige, det avgjørende om Steiners åndsutvikling. Men det er også gode grunner for, og kan være fruktbart, å se at denne utvikling har tre stadier. Bruddet med Teosofisk samfunn i 1913 var noe mere enn et rent organisatorisk brudd. Det skyldtes egentlig at Steiner var vokset ut over det stadium befatningen med teosofien innebar. Alt i 1909 introduserer han ordet "antroposofi" om det neste skritt han nå så som nødvendig for seg og den bevegelsen han ville fremme. Han sammenlignet teosofien med den utsikt man har til himmel og jord fra en høy fjelltopp, men nå gjaldt det å finne et sted nærmere jorden, der man beholdt oversikten og samtidig kunne iaktta enkelthetene i landskapet. Og han rettet mer og mer oppmerksomheten mot det vi kan iaktta med våre sanser. Han likefrem definerte antroposofien som en spirituell sanselære. Forenklet sagt tok han sitt utgangspunkt i opplevelsen av den rene tenkning og fant derfra veien til en dypere forståelse av sanselivet. Med det fulgte en ny forståelse av kunstens verden og en sosial praksis. Idag er det vel i første rekke denne praksis som interesserer menneskene og ikke så meget Steiners teoretiske verk. Det man kan håpe er at de praktiske erfaringer virker tilbake på den langt fra avsluttede prosess utviklingen av en åndsvitenskap er.
Forutsetningene for en åndsvitenskap
Det forelå i Steiners tilfelle to spesielle forutsetninger for at han i tidlig alder kunne se det som sin oppgave å utvikle en åndsvitenskap. Han var intellektuelt usedvanlig begavet, studerte deskriptiv geometri i 8 års alder og leste Kants "Kritik der reinen Vernunft. under pulten i gymnasiet. Denne begavelse ville ha sikret ham en solid akademisk karriere, hvis han ikke også hadde fått en helt annen vuggegave: han var clairvoyant, klarsynt. Han omgikkes naturens ånder og de avdøde og oppfattet dem som like virkelige som det han så og hørte omkring seg. For ham var, fra barndommen av og livet ut, den sansbare og en oversanselig verden to sider av samme sak, opplevet på to forskjellige måter. Dette har intet med allvitenhet å gjøre, for slik vi må lære å bruke våre sanser og vår forstand, må vi tilsvarende lære å bruke høyere evner for å kunne fatte noe som helst, og evnen til å bruke sansene er ikke medfødt, den må utvikles.
Her må et spørsmål kort berøres som gjelder arten av det klarsyn Steiner hadde. Han sier svært lite om det selv. Vi får noen antydninger i hans livserindringer om hvordan det artet seg i barndommen og på en litt annen måte senere i livet. Han sier også noe om hvor vanskelig det var for et barn å ha en slik evne i et miljø, der denslags temmelig bryskt ble avvist. Videre antyder han hvordan han som ung mann fikk gode råd om hvordan han kunne ta vare på og pleie sine okkulte evner, råd om studier og om systematiske øvelser. Disse antydninger vil i sin knapphet ikke tilfredsstille noen nysgjerrighet, antagelig vil Steiner ha sagt at dette er hans privatsak, noe for ham helt spesielt, som ingen andre kan ha noen glede av å høre nærmere om. Han forutsetter i all sin lærergjerning at menneskene i vår tid ikke har slike evner. Det er derfor de behøver en åndsvitenskap. Og dog, vi har alle vært barn, og vi vet at mange barn i 3-4 års alder sier merkelige ting, at de åpenbart lever i en annen verden enn den voksnes og må høre at de må slutte å fantasere eller endog lyve. Spørsmålet er derfor om Steiners klarsyn kan kalles medfødt, bundet til en slektsarv, eller om den var en spesiell vuggegave, den å kunne bevare en side av barndommen, som ellers blir borte. Steiner omtaler i sin selvbiografi de vanskeligheter han hadde med å lære seg å stave, lære ortografi eller å innprente seg en plantes utseende. Han gir glimt av seg selv i barndommen som et gudsord fra landet, naiv, drømmende og med stor begeistringsevne. Det er trekk man finner hos mange barn som kanskje har fått noe ekstra å bære frem i livet. Det avgjørende i Steiners tilfelle er at det meget tidlig våknet en trang i ham til å finne en bro, en forbindelse fra den ene art virkelighetsopplevelse til den annen. En vesentlig erfaring ble derfor hans første møte med geometrien. Som åtte-åring hadde han fått låne en lærebok i geometri av sin lærer:
"Med entusiasme kastet jeg meg over den. I ukevis var min sjel fullstendig oppfylt av trekanters, firkanters, mangekanters kongruens og likhet; jeg plaget mine tanker med spørsmålet om hvor parallelle linjer egentlig skjærer hverandre; den pytagoreiske læresetning trollbandt meg. At man kunne leve sjelelig i det å utvikle rent indre anskuede former, uten inntrykk fra de ytre sanser, ga meg den høyeste tilfredsstillelse. Her fant jeg trøst i den stemning jeg var kommet i gjennom de ubesvarte spørsmål. Å kunne gripe noe bare i ånden, dette bragte meg indre lykke. Jeg vet at det var i geometrien jeg først lærte lykken å kjenne."
Så følger konklusjonen:
"Jeg ville kunne si til meg selv: opplevelsen av den åndelige verden er like lite et bedrag som opplevelsen av sanseverdenen. I forbindelse med geometrien sa jeg til meg selv at her får man vite noe som bare sjelen selv opplever gjennom sin egen kraft; i denne følelse fant jeg det rettferdiggjort å tale om den åndelige verden på samme måte som den sanselige...Jeg hadde to forestillinger, som riktignok var ubestemte, men som allerede fra mitt åttende leveår spilte en stor rolle i mitt sjeleliv. Jeg skjelnet mellom ting og vesener "som man ser" og slike "som man ikke ser"."

Ånd og natur
Dette var utgangsstillingen, både som drivkraft og problem. Efter avsluttet realgymnasium begynte han høsten 1879 å studere ved Wiens tekniske høyskole for å utdanne seg til gymnaslærer. Uten latinartium kunne han ikke immatrikuleres ved universitetet, men fulgte også forelesninger der i en nærmest umettelig kunnskapstørst. Et avgjørende innslag ble alt sommeren 1879 studiet av Johann Gottlieb Fichte (1762-1814):
"Mitt første besøk i Wien efter ankomsten til Inzersdorf ble benyttet til å kjøpe et større antall filosofiske verker. Det som jeg nå med særlig forkjærlighet helliget meg, var det første utkastet til Fichtes "Vitenskapslære". Jeg var kommet så vidt med min Kant-lesning at jeg kunne danne meg en, omenn umoden forestilling om det skritt Fichte ville gjøre ut over Kant. Men det interesserte meg ikke så meget. For meg kom det den gang an på å uttrykke den levende veven og virken i den menneskelige sjel ved hjelp av et strengt tankebilde. Mitt strev med å danne naturvitenskapelige begreper hadde til slutt ført meg til å se det eneste mulige utgangspunkt for sann erkjennelse i det menneskelige jegs virksomhet. Når jeget er virksomt og selv betrakter denne sin virksomhet, da har man i all umiddelbarhet noe åndelig i bevisstheten, sa jeg til meg selv. Jeg mente at man bare måtte kunne uttrykke det man slik anskuet i klare, overskuelige begreper."
Slik skrev han senere om sine erfaringer som 18-åring. De følgende tolv år var viet oppgaven å uttrykke det her fattede i "klare, overskuelige begreper", et arbeide som munnet ut i den doktoravhandling som ble innlevert universitetet i Rostock til bedømmelse i 1891. Dens fulle tittel var "Die Grundfrage der Erkenntnistheorie mit besonderer Rucksicht auf Fichtes Wissenschaftslehre", med undertittel "Prolegomena zur Verständigung des philosophischen Bewusstseins mit sich selbst." Avhandlingen ble i 1892 utgitt med ny tittel, "Wahrheit und Wissenschaft. Vorspiel einer Philosophie der Freiheit". I sin opprinnelige form er doktoravhandlingen kommet i en tekstkritisk utgave på Rudolf Steiner Verlag som bind V i forlagets serie "Rudolf Steiner Studien". Der henvises også til 18-åringens befatning med Fichte og til en bemerkning i det selvbiografiske foredraget den 4. februar 1913, der Steiner beretter om sitt møte med en okkult rådgiver, som spesielt hadde pålagt ham å befatte seg med Fichtes vitenskapslære: "Meget som siden ble til "Vitenskapen om det skjulte" ble den gang (1879) omtalt i tilknytning til Fichtes vitenskapslære."
Med dette var et grunnmotiv i Rudolf Steiners liv og verk gitt, og biografene har kunnet følge dette motiv gjennom alle følgende år. Men saken har en side som fremkommer i fortsettelsen av sitatet om Fichtes vitenskapslære i "Mein Lebensgang": "For å finne veien til dette (de klare, overskuelige begreper) holdt jeg meg til Fichtes vitenskapslære. Men jeg hadde dog mine egne meninger, og således tok jeg da fatt på "Vitenskapslæren" side for side og skrev den om. Resultatet ble et stort manuskript. Tidligere hadde jeg plaget meg med å finne slike begreper for naturfenomenene som kunne gi et begrep om jeget. Nå ville jeg omvendt fra jeget bryte inn i naturens tilblivelse. Natur og ånd sto dengang for min sjel i sin fulle motsetning. For meg fantes en verden av åndelige vesener. At jeget, som selv er ånd, levet i en verden av ånder, var for meg en umiddelbar anskuelse. Men naturen ville ikke inn i den åndsverden jeg opplevde."
Her antydes et annet grunnmotiv i Steiners erkjennelseskamp. I første omgang kom livet ham i møte gjennom det oppdrag hans lærer ved høyskolen, Karl Julius Schröer, skaffet ham som utgiver av Goethes naturvitenskapelige skrifter innenfor rammen av Kürschners "Deutsche National-Literatur". Han var da 21 år. Allerede året efter forelå første bind med Goethes morfologiske skrifter og Steiners innledning og kommentarer. Det skulle gå ti år før serien på fire bind var utgitt. I mellomtiden var Steiner blitt knyttet til Goethe-arkivet i Weimar med ansvar for en del av de naturvitenskapelige skriftene i den store "Sophien-Ausgabe". Det annet motiv som meldte seg for 18-åringen, forståelsen av naturen, av den sansbare verden, ble altså bearbeidet gjennom Goethe-studiene. Og som en frukt av sitt arbeide med annet bind av Kürschner-utgaven kunne han i 1886, 25 år gammel, utgi sin første bok "Grundlinien einer Erkenntnistheorie der Goetheschen Weltanschauung mit besonderer Rücksicht auf Schiller" Boken kom i annet opplag førti år senere (1924), og i den anledning skriver Steiner et nytt forord, der han ser tilbake på avhandlingens tilblivelse og dens karakter av å være kimen til alt som fulgte: "Idag ville jeg ha uttrykt meg på en annen måte, men jeg kunne ikke ha skildret erkjennelsens vesen anderledes."

Tenkningen som høyere erfaring
I Weimar fikk Steiner i løpet av nittiårene fullført de to bøkene som oppfylte det mål 18-åringen hadde satt seg: å bringe erkjennelsens to fundamentale spørsmål om forholdet til meg selv og til verden i en "begrepsmessig klar og overskuelig form", Det skjedde med "Philosophie der Freiheit" i 1894 og "Goethes Weltanschauung" i 1897. Dermed forelå igrunnen et avrundet, avsluttet verk, som besvarer de to spørsmål mennesker med en viss filosofisk legning må stille seg i vår tid. I dette forelå innesluttet den vei til "høyere" erkjen- nelse, som antroposofien vil være, men i en form Steiner senere karakteriserte som mere sikker, mindre utsatt for subjektive vilkårligheter enn den som tar sitt utgangspunkt i teosofiens symbolverden. Fichte og Goethe hadde hver på sin måte stått faddere til det verk Steiner forela offentligheten i nittiårene, men egentlig var det frukten av hans møte med og bearbeidelse av hele den åndsarv han som tysk-østerriker fikk del i. Men han var ingen tradisjonsforvalter, ingen arkivar, han efterlevet derimot det råd Goethe hadde gitt med devisen: "Was du von den Vatern hast, erwirb es um es zu besitzen", hva du får fra fedrene, gjør det til ditt eget for å eie det. Han innså klart nok at verden ikke kunne bli stående ved Fichte og Goethe, og at den måtte gå videre, som han selv måtte det.
Skulle man med få ord prøve å karakterisere den filosofi Steiner la frem i sine tidlige skrifter, og da først og fremst og mest fullstendig i "Frihetes filosofi", måtte det bli med henvisning til den rolle han tillegger subjektet, jeget, individet i erkjennelsen. Man kunne hevde at dette spørsmål hadde preget tysk filosofi like fra mystikernes dager, helt dominerende hos Kant og hans efterfølgere. Hvilke problemer filosofien dermed kommer opp i, har Steiner vært inne på mange steder, systematisk og sammenhengende i sin filosofihistorie, "Rätsel der Philosophie. (1900/1914). I motsetning til senere tiders eksistensialisme som gjerne tar sitt utgangspunkt i viljen, tok Steiner fra første stund utgangspunkt i tenkningen som manifestasjon av jeget i erkjennelsesprosessen. Han ironiserer riktignok over Descartes': "Jeg tenker, altså er jeg". Tenkningens umiddelbare funksjon er å oppheve virkeligheten til fordel for et bilde, en uvirkelighet. Men derved blir mennesket istand til å motta en høyere virkelighet i form av det han kaller "intuisjoner". Uten disse intuisjoner er våre tanker og begreper bare tomme hylser, ord. Vårt tankeliv, vår bevissthet er fylt av forestillinger om alt mellom himmel og jord. De lever i vår hukommelse, organiseres av forstanden og lukker oss inne i et verdensbilde. Med sine skrifter ville Steiner hjelpe leserne til å begripe, å oppfatte bevisst hvordan disse forestillinger dannes, nemlig ved hjelp av de intuisjoner tenkningen påkaller. Å iaktta forestillingene in status nascendi, i tilblivelsens øyeblikk, innebærer en form for høyere erkjennelse som gir konkret mening til ordet "høyere" i den sammenheng. For Steiner selv var dette i ung alder en gitt erfaring. I forordet til nyutgaven av sin første bok om Goethes erkjennelsesart sier han (1924):
"Overalt innrømmet man at mennesket med sin erkjennelse støtte på visse grenser, som det ikke kunne trenge igjennom for å nå den sanne virkelighets område.
Mot alt dette sto for meg den indre opplevede og i opplevelsen erkjente realitet at mennesket med sin tenkning, om den fordypes tilstrekkelig, lever i verdensvirkeligheten som noe åndelig. Jeg mente med denne erkjennelse å ha noe som kunne stå for bevisstheten med den samme indre klarhet som en matematisk erkjennelse."

"Frihetens filosofi" og tidsånden
Steiner kalte første del av sin "Frihetens filosofi" for "Frihetens vitenskap", og han hevdet med sin frihetsfilosofi å ha lagt grunnen til en frihetsvitenskap. Bokens motto antyder hva han mente med det: "Sjelelige iakttagelsesresultater efter naturvitenskapelig metode." Bokens kapitler gir en rekke sjelelige iakttagelser som enhver kan efterprøve og med samme resultat. Om dette fortjener å betegnes som erkjennelsesteori eller - som noen mener - må kalles erkjennelsesvei, en vei til høyere erkjennelse, kan igrunnen komme ut på ett. Hovedsaken er vel at man forstår Steiner rett, når han advarer mot å oppfatte fremstillingen som rent informerende eller belærende. Den krever noe mere av sin leser, krever nettopp en efterprøvning, krever at man selv gjør de iakttagelser, som beskrives. Dette var åpenbart i sin tid for meget forlangt, boken fikk få lesere. Navngitt er så langt bare den svenske lærerinne og foregangskvinne Ellen Key, som i sin bok "Tankebilder", utgitt i 1898, har følgende fotnote på side 118 i bind II: "R. Steiner: Philosophie der Freiheit hvarur den närmast följande tankegången är hämtad, ehuru här återgiven i mycket fri och sammanträngd form." Ellen Key har vel heller ikke lest boken slik Steiner hadde håpet den ville bli lest, men den berørte den livsstemning hun og mange med henne var fylt av. I "Tankebilder II" kommer hun helt til slutt inn på en hendelse i ungdommen, nærmere bestemt den 13. august 1868, som sier meget om denne livsstemning:
"Om jag upplevde tusen av jordens år skulle jag dock aldrig glömma den stund i min tidiga ungdom, när den nu så ofta uttalade, men av mig då aldrig förr förnumna tanken - att livet själv kan värda konst - dagades inom mig. Uppenbarelsen kom icke under några mystiska forhållanden, utan på klara sommarkvällen, just då jag kom ned ur ett körsbärsträd! Men den verkade med hela hänryckningen av en vision: den att dana sin personlighet efter sitt eget ideal - som stoden utmejslas efter konstnärens utkast - att inom detta konstens område vara allsmäktig: ämnet jag själv, konstnären jag själv, allmänheten, för vilken jag skapar, jag själv! Den meningsfulla skönhet, som livet med den enda tanken erhöll, var så överväldigande, att jag sjönk ned i gräset, rusig av sällhetstårar."
Ellen Key møtte Steiner flere ganger, men fikk aldri noe forhold til hans antroposofi. Dette er nærmere omtal i nr.93/94 av "Beiträge zur Rudolf Steiner Gesamtausgabe", Michaeli 1986. Men vi behøver ikke å gå over Kjølen for å innse i hvor høy grad Steiner med sin frihetsfilosofi henvendte seg til tidsånden. Under overskriften "Varsel om en ny tid" omtalte han oppførelsen av Gunnar Heibergs "Kong Midas" på Deutsches Volkstheater i Wien i 1890, altså samme år stykket utkom og ble uroppført i Kristiania og København til stor begeistring for den radikale falanks. I Wien møtte stykket hånlatter fra publikum og ble slaktet av kritikken. Steiner skriver bl.a.:
"Flertallet av våre dannede har såvidt klart å forstå Ibsen, den siste utløper av en kultur som forsvinner. Men deres krefter rekker ikke til å forstå den som gjør et første, riktignok svakt forsøk på å gi en ny moralsk verdensorden et kunstnerisk uttrykk." ...
" "Godt og ondt" i vanlig mening er oppbrukte begreper, som i høy grad krever en omvurdering. Det spørs bare hva vi skal holde oss til ved en slik "Umwertung". På det finnes det bare ett svar: til livet selv. Og dermed har vi innsett at de moralske vurderinger retter seg efter livet, og ikke, som Ibsen vil, at livet skal rette seg efter de moralske vurderingene. Et moralsk prinsipp blir i samme øyeblikk det stiller seg i veien for en sunn livsutvikling til en ulykke. Det er grunntanken i Heibergs stykke."
Finn Hals, dikterens talerør, bekjenner seg til det han kaller "den hellige relativitet" og da med brodd mot alle som med fanatisme forfekter en eller annen sannhet og moral, her representert ved Johannes Ramseth, skildret med Bjørnson som forbilde.
Ti år senere anmelder Steiner Heibergs stykke "Balkonen", oppført i Berlin 1898:
"Da jeg for ti år siden så hans "Kong Midas" fremført i Wien, ble jeg dypt grepet. Jeg kom ut av teateret med et ubegrenset Heiberg-svermeri. Jeg kunne ikke gå hjem, full av begeistring slo jeg meg ned på nærmeste kafé, lånte penn og blekk og skrev ned noen stammende ord under overskriften "Varslet om en ny tid" ... Senere gikk jeg til mine venner, lutter forstandige folk. Det stykket må dere se, sa jeg. De gikk, - og lo meg ut. De behandlet meg som en barnerompe.
Siden er jeg blitt eldre. Men den hånlatteren som sist søndag stadig var å høre mens "Balkonen" ble oppført, hadde for meg noe sårende. For meg er Heiberg en dikter, hvis laster jeg kan tilgi på grunn av hans dyder."
Heiberg, som sto Ibsen personlig nær, var som dramatiker ikke hans efterfølger. Han representerte en ny generasjon, en ny tid. Tematikken var ofte ibsensk, sprogtonen og replikkene kunne påminne om Ibsen. Men Heiberg brukte teateret på en helt annen måte enn sin store forgjenger. Christian Krogh kalte ham impresjonist, med de voldsomme, lidenskapelige utbruddene kunne han like gjerne kalles ekspresjonist, en landsmann av Obstfelder, Hamsun og Edvard Munch. "Balkonen" er et kjærlighetsdrama, skjønt "drama" er et misvisende ord i den forbindelse. Selv kalte Heiberg stykket et skuespill i tre akter, en eksposisjon av tre slags kjærlighet: den kjøpte og påtvungne, den lunt borgerlige, den betingelsesløst lidenskapelige. Heiberg gjentar tematikken med større styrke og finere nyanser i "Kjærlighetens tragedie".
Gerhard Gran skrev i sin tid en hyllest til vennen Gunnar Heiberg under overskriften "En norsk moralist". Mot slutten heter det:
"Av og til drømmer Heiberg om en revolusjon, en enkelt gang daterer han den endog - til midten av det tyvende århundrede - det endelige oppgjør i den evige krig mellom samfunn og individ - en revolusjon mere dyptgripende enn alle andre revolusjoner, som kun har vært klassekamper - kamp om den ene eller den annen klasse skal komme ovenpå; men målet for fremtidens revolusjon er de enkeltes seier over alle klasser, over alt, hva klasse heter; den "forberedes av alle dem som nå beskyldes for å "rive ned", av de store tenkere og diktere, fødselshjelperne, hver dag i stillhet, mens alle de som "bygger samfunnet", synger oppsanger og surrer og binder og strammer og pynter den fødende kvinne, så hun må være sterk som hun er for å kunne få satt sitt barn i verden."
Egoismens empansipasjon - et nytt samfunn eller kanskje heller intet samfunn som er bedre enn et samfunn som fortærer individene. Heiberg hørte varslet om det kommende i kampen om Dreyfus: "Et skrik lyder... Et jubelskrik. Et frihetsskrik som av en ensom fugl mot himmelen. Men himmelen og verden og tiden er uendelig. Der er plass til mange - enkelte."

Frihetens virkelighet
Vi er langt over midten av det tyvende århundre, men stadig meget langt fra det frihetens rike Heiberg hadde håpet på. Fortsatt surres og bindes og strammes vi på alle måter i en verden som av bare frihetslengsel truer med å gå helt i oppløsning. I. anledning nyutgivelsen av "Frihetens filosofi" i 1918 fortalte Steiner i et foredrag litt om det miljø den oppsto i og om hvordan den ble mottatt, eller rettere hvordan den ikke ble mottatt. Man søkte nok friheten, men som et barn som griper efter månen. Hva skulle man med en frihetens vitenskap?
"Den som betrakter vår tid med alt den fører med seg, den vil finne at i det som nå melder seg nettopp det mangler som "Frihetens filosofi" ville gi. Denne "Frihetens filosof" var grunnlagt på et fritt, åndelig tankearbeide, som riktignok var i full samklang med naturvitenskapen, men gikk ut over denne til en frihetens vitenskap. Denne del av boken gjør det mulig at virkelig frie ånder kan utvikles innenfor den bestående sosiale orden. For ville friheten bare bli grepet som frihetens virkelighet uten solid grunnlag i en frihetens viten- skap, så vil i en tid, der det onde brer seg, slik jeg igår skildret det, friheten ikke føre til frie ånder, men til tøylesløse ånder. Ene og alene gjennom den tankens strenge indre tukt som befrir seg fra å gå sansenes ærend, altså i en virkelig tankevitenskap, er det mulig å realisere den frihet vår tid krever."
Dette ble uttalt i 1918, men hva skal vi si idag? Frihetsidealet er sterkere enn noensinne, frihetens virkelighet kanskje fjernere enn i 1918. I annen del av "Frihetens filosofi" går Steiner i en rekke kapitler inn på de forskjellige sider av spørsmålet om frihetens virkelighet. Her er det altså ikke tale om viten og vitenskap, men om handling og moral. Hva vil det overhodet si å handle moralsk? Vil det si å følge et bud, en regel, en konvensjon? Eller er opprøret mot alt denslags i vår tid uttrykk for en høyere moralsk bevissthet, som i den enkeltes frie beslutning søker målestokken for rett og galt? Dermed kommer moralske ideer og begreper i samme stilling som alle de andre begrepene og forestillingene som utgjør vårt bevissthetsinnhold, danner vår livshorisont. De presenteres for oss som ord og påbud; vi, hver enkelt av oss må gi dem mening og motiverende kraft. Alt annet er dressur. Som vi for en stor del tenker automatisk, i ord, i faste kombinasjoner, som en computer, handler vi som en programmert maskin. Disse frihetens motbil- der som vår tekniske omverden er fylt av, vil kanskje gjøre det lettere å forstå hva frihet er, og hva den f.eks. fordrer av oppdragelsen. Vi må gjennom oppdragelsen få hjelp til å bli noe annet enn automater fylt av farlige lidenskaper.
Her er ikke stedet for å gå nærmere inn på de tanker Steiner gjorde seg i annen del av "Frihetens filosofi", tanker om frihetens virkelighet. For de fleste står vel denne virkelighet i forgrunnen for deres betraktninger og bekymringer. Mot den påtrengende moralske virkelighet står vel tanken på en frihetens vitenskap som noe fjernt og egentlig uvirkelig. Slik var det for Steiners samtid, og slik er det vel idag. og Steiner innså ved århundreskiftet at han var kommet til en veis ende, og at han måtte prøve andre veier for å få sin samtid i tale. Hvordan det foregikk skal vi så gå nærmere inn på i et neste kapitel. Foreløbig noen ord til slutt om den livskrise Steiner opplevet i løpet av nitti årene. Han antyder den i sin selvbiografi, og de fem store bind med artikler, bok- og teateranmeldelser samt to bind med brev gir et fyldig materiale til belysning av krisen. Men det var ikke bare Steiners personlige krise, det var i høy grad også århundredets, vår vesterlandske kulturs krise, noe tidens åndsliv tydelig nok bar bud om. For Steiners vedkommende hadde allikevel krisen en meget personlig og spesiell nyanse. Vi må da minne om en tidligere sitert uttalelse om hans Fichte-studier:
"For meg fantes en verden av åndelige vesener. At jeget, som selv er ånd, levet i en verden av ånder, var for meg en umiddelbar anskuelse. Men naturen ville ikke inn i den åndsverden jeg opplevde." og som alt nevnt: i Goethe fant Steiner et menneske for hvem naturen, slik vi sanser den, samtidig var en åndsåpenbaring, "ein offenbares Geheimnis". Steiner var i meget høy grad et tankemenneske, Goethe et utpreget øyemenneske. I sin selvbiografi skildrer Steiner hvordan skjebnen, karma, hadde føyet Goethe-studiene inn i hans liv:
"Skjebnen er satt sammen av to slags kjensgjerninger, som i løpet av menneskelivet vokser sammen til en enhet. Det ene slag strømmer innenfra som en sjelens trang; det andre trer mennesket i møte fra omverdenen. Mine egne sjelelige drifter gikk i retning av en anskuelse av det åndelige; tidens åndsliv førte Goethe-arbeidet til meg. Jeg måtte bringe de to strømninger som møttes i min bevissthet til en indre harmoni. - Jeg tilbragte de siste årene av mitt første livsavsnitt med å stille meg til regnskap avvekslende for meg selv og for Goethe."
Som vi skal se, forblir dette livet ut en oppgave for Steiner, og det gir oss nøkkelen til en rett forståelse av hans verk. I løpet av nittiårene, han antyder selv året 1897, inntraff en forandring i Steiners forhold til den materielle, sansbare verden, som gjorde at motsetningen ånd-materie tilspisset seg til en dyptgripende personlig krise, en opplevelse av den fortapelse menneskesjelen er utsatt for. Med det fulgte en ny forståelse av kristendommens vesen og misjon. Vi skal i en følgende betraktning komme tilbake til hvordan overgangen til neste livsavsnitt fant uttrykk i en rekke publikasjoner fra århundredeskiftet. De gjenspeiler hvilken sjelekamp han sto inne i, og de førte til at teosofien som et nytt element trådte inn i hans liv, ikke ut fra en trang i ham selv, men som skjebne.

ANTROPOSOFIEN - EN SIVILISAS]ONSKRITISK STRØMNING
"Antroposofien er en av århundreskiftets sivilisasjonskritiske strømninger som ennå idag er ubrutt vital. Det er verdt å tenke over nettopp hva det er i antroposofisk teori og praksis som har gjort det mulig for den å unngå den skjebne som har rammet flertallet av disse strømningene. Den dogmatikk og den verdensfjerne idealisme - altså idealisme i slett betydning - som så ofte har heftet ved sterkt samfunnskritiske bevegelser, synes stort sett å mangle hos antroposofene."
Dette skriver Rolf Ahlzén i en anmeldelse av Agnes Nobels bok Filosofens knapp i det ekumeniske kulturtidsskriftet Vår Lösen.
"Hos antroposofene handler det meste om Rudolf Steiner og hans nærmest uoverskuelige forfatterskap. Få tekster krever vel mer av leseren - men det er trolig også få som gir mer til den som går i nærkamp med dem. Hvis Steiner leses ikke som profet men som partner i en dialog, hvis han ikke trenger tilside impulser fra andre, kanskje avvikende røster - ja da fremstår hans verker som ytterst betydningsfulle for samtiden.
Om alle de begeistrede praktikere rundt om i verden som fører Steiners og hans efterfølgeres ideer videre, i sitt eget liv makter å gestalte den ydmykhet han ofte talte om - da forekommer det meg at den antroposofiske bevegelsen bærer på en helt uvanlig sprengkraft i en tid da truslene mot jorden er nærmest overveldende. De gode eksemplers makt er forferdelig undervurdert - en av de mange innsikter som antroposofien formidler."
(Kilde: Medlemsbladet for Antroposofiska Sällskapet i Sverige, september 1993.)



TIL TOPPEN AV SIDEN