*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

RUDOLF STEINER, TREGRENINGEN OG DAGENS SOSIALE SPØRSMÅL

Av Karl Brodersen

Libra har i en rekke tidligere nummer bragt stoff til belysning av Rudolf Steiners sosiale idéer, og det kan henvises til fortegnelsen i dette hefte. Uten å gjenta for meget av det som alt er behandlet, skal den følgende fremstilling ha for øyet at det er gått 60 år siden Steiner først la frem sine tanker for et større publikum. Er hans idéer fortsatt aktuelle, kan de si å gi menneskene noe idag? Det dreier seg om så grunnleggende synspunkter at de lenge vil bevare sin fulle gyldighet, men, som Steiner selv gjør oppmerksom på, hver generasjon, hver tidsepoke må stille spørsmålene på nytt ut fra nye forhold. Innenfor Rudolf Steiners meget omfattende livsverk står tregrenings-idéen som et betydningsfullt, men dog begrenset avsnitt. Efter tre års energisk innsats innså han at idéen hverken ble riktig forstått eller fikk slik tilslutning at den kunne bety noe i kampen om Tysklands sjel. Andre, brutalere makter vant denne kamp og ledet efterhvert Tyskland og Europa ut i en enda større katastrofe enn den foregående. Og denne annen katastrofe, som mange av oss har opplevet på nært hold, var fremfor alt så meget, meget større i moralsk henseende. Med Gulag, Auschwitz og Hiroshima er menneskeheten kommet ut i et moralsk forfall, man knapt kunne forestille seg muligheten av på Steiners tid. Men han så dette forfall komme, og han har mange steder i sine foredrag pekt på det. Uhyggelig aktuell er følgende uttalelse i et foredrag holdt i Dornach 6. august 1921:

"Hvis man lar tingene gå videre, slik jeg har beskrevet det, under innflytelse av den verdensanskuelse som - forståelig nok - fremsto i det 19.
århundrede, da vil man ved slutten av det 20. stå overfor en alles krig mot
alle! " (GA 206,s.92).

Den verdensanskuelse han her sikter til, er den naturvidenskapelige materialisme. Den innebar i seg selv et nødvendig stadium i menneskehetens utviklingsprosess, i frigjøringen av menneskeånden. Den har også dannet grunnlaget for teknikk og materiell velstand, men den kan ikke fatte, enn si fornye det moralske og sosiale liv. Dette perspektiv ble klart for den unge Rudolf Steiner gjennom hans møte med det 19. århundres filosofi og videnskap. Han så det derfor som sin første oppgave å lede den naturvidenskapelige bevissthet inn på nye baner med tanke på det kommende, det 20. århundrede. Med utgivelsen av sitt filosofiske hovedverk "Frihetens filosofi" i 1894, hadde han lagt grunnen til det han kaller en "frihetens videnskap". I et fordrag i Dornach 27. oktober 1918 ser han tilbake på denne begivenhet:

"Den som betrakter vår tid med alt den bærer i sitt skjød, vil oppdage at tiden nettopp mangler det "Frihetens filosofi" ville gi. Ut fra et fritt åndelig tankearbeide la boken grunnen til en frihetens videnskap. Den sto riktignok i full samklang med naturvidenskapen, men førte samtidig ut over denne. Boken gjør det mulig at virkelig frie ånder kan dannes innenfor våre dagers sosiale ramme. Vil man bare gripe friheten som en virkelighet uten på et solid grunnlag av en frihetens videnskap, da vil, i en tid da det ondes makt brer seg, slik jeg karakteriserte det igår, friheten ikke føre til frie ånder, men til tøylesløse ånder. Ene og alene i den strenge indre tukt som kan finnes i en tenkning ubundet av sansene, altså i en virkelig tenkende videnskap, kan det finnes som er nødvendig for en tidsalder der friheten må realiseres." (GA 185, s.142)

I mange forbindelser har Rudolf Steiner pekt på sin bok "Frihetens filosofi" som grunnlag for en moderne åndsvidenskap, og dermed for en sosial tenkning. Moderne mennesker har en medfødt, naturgitt frihetstrang, men ingen tilsvarende evne til å leve som frie mennesker sammen med andre og i respekt for livets nødvendigheter. Denne spenning mellom selvhevdelse og samliv, mellom frihet og nødvendighet er vår tids tema, det vi alle, hver på vår måte gjennomlever og gjennomlider. Og denne spenning later til å bli større og mere utbredt for hver ny generasjon.
Før vi forlater "Frihetens filosofi" som utgangspunktet for alt som senere ble utviklet i form av en antroposofisk åndsvidenskap, må vi få et litt klarere bilde av hva uttrykket "en frihetens videnskap" innebar for Rudolf Steiner. I det ovenfor siterte foredrag sier han også følgende:

"Jeg måtte holde et oppgjør med det 19. århundredes filosofi, med alt denne filosofi hadde tenkt om verden. For jeg ville utvikle frihetsbegrepet til et verdensbegrep. Jeg ville vise at bare den kan forstå og ha en riktig følelse for friheten, som har sans for at det i menneskets indre ikke bare avspiller seg noe rent jordisk, men at den store kosmiske verdensprosess strømmer gjennom det menneskelige indre og kan fattes der. " (s. 130).

En frihetens videnskap vil med andre ord si å bli seg fullt bevisst, slik vi ellers i videnskapen blir oss naturprosessene bevisst, at vi som mennesker er åndsvesener forbundet med et rent åndelig kosmos, en moralsk, gudommelig verdensorden. Bare i samme grad den tenkende bevissthet opplever dette, kan man tale om frihet, virkelig frihet. Alt annet er en trang og et ønske, som bare gir en illusjon om frihet.
Ved århundredets begynnelse så Rudolf Steiner det som sin nærmeste oppgave å utvikle denne frihetens videnskap til en moderne åndsvidenskap, en videnskap om det skjulte, det okkulte, altså alt det som ikke uten videre er gitt oss gjennom bruken av våre sanser og vår kombinerende forstand. Dette skjedde i første omgang innenfor rammen av Teosofisk Selskap og imøtekom der bestemte, gitte behov. For den lille flokk, det den gang dreiet seg om, lå enhver tanke på innflytelse i samfunnslivet fjern. Ved et par leiligheter i løpet av årene frem til Den første verdenskrig, forsøkte Rudolf Steiner å vekke sine tilhøreres interesse for en utadrettet, sosial og pedagogisk virksomhet. Men først krigens katastrofe og de revolusjoner som fulgte i dens spor, vakte lydhørhet for noe slikt. I 1917 gjorde Rudolf Steiner et forsøk på å interessere ledende politikere for sine tanker om grunnlaget for en europeisk fred. I det memorandum han fremla for den tyske og den østerrikske regjering i den anledning, taler han for første gang om den tregrening av det sosiale liv som han så i 1919 la frem for den brede offentlighet.
Lesere som ikke kjenner noe nærmere til Steiners tregreningstanker, må i første rekke henvises til hans bok "Kjernepunktene i det sosiale spørsmål". Den utkom våren 1919 og finnes oversatt til en rekke sprog. "Det sosiale spørsmål" var for Steiner, som for hans samtid, i første rekke et spørsmål om forholdet mellom kapital og arbeide i den moderne økonomi. Kapitalismen hadde skapt en ny klasse eiendomsløse, rettsløse, hjemløse sjeler, proletariatet, som "bare hadde sine lenker å miste". Politisk hadde dette fremkalt en sosialistisk bevegelse, som nu, ved krigssammenbruddet forsøkte å overta makten uten å ha annet på programmet enn å avskaffe det bestående i håp om at dermed noe nytt og bedre ville oppstå. Steiner gjennomskuet denne illusjon. Han så veien til en forsoning mellom kapital og arbeide i oppløsningen av enhetsstaten og en fordeling av makt og myndighet på tre samvirkende, men suverene instanser i samfunnet: økonomi, lovgivning og åndsliv. Ved at hver av disse sosiale funksjoner fikk an ledning til å organisere seg i former som passet hver av dem best, ville mange konflikter kunne undgåes og hvert område kunne utvikle seg til beste for det hele.
Rudolf Steiner forela ikke det nødlidende, dypt forvirrede tyske folk et ferdig handlingsprogram, da han våren 1919 i en omfattende kampanje oppfordret til en slik tredelt organisering av samfunnslivet. Han stillet menneskene en utfordrende oppgave, han ba dem stole på seg selv, stole på at de, om de ga seg i kast med oppgaven, også ville finne de konkrete løsninger situasjonen til enhver tid krevet. Han foreslo intet radikalt brudd med gjeldende praksis, men en målbevisst forvandling av den, om nødvendig i små skritt. Man kunne karakterisere tregreningsidéen som et pedagogisk kunstgrep, bygget på den innsikt Rudolf Steiner hadde om de dypere beveggrunner for det sosiale liv. Gjennom en organisatorisk tregrening ville man lettere komme på sporet av disse beveggrunner og kunne innrette seg overensstemmende med dem. Men selv ikke Rudolf Steiners nærmeste medarbeidere fattet hva saken egentlig gjaldt, og efter tre års energisk innsats innså Steiner at han heller måtte bruke sine og medarbeidernes krefter på et mere innadrettet arbeide i den antroposofiske bevegelse og på begrensede sosiale tiltak, som Waldorfskolen i Stuttgart. På lengere sikt kunne dette bli utgangspunkt for en ny tregreningsbevegelse.
I årene som er gått siden Steiners død i 1925, er hans navn blitt knyttet til et voksende antall sosiale initiativer verden over: skoler, barnehjem, sykehus, biodynamisk jordbruk og foredlingsbedrifter, bankvirksomhet og mange former for kunstnerisk arbeide. Til sammen utgjør dette en ny faktor å ta i betraktning om man idag spør hva tregreningen kunne bety. Men i løpet av disse 60 år som er gått, har det også ellers i verden skjedd meget, som gir et nytt perspektiv til tregreningstanken. Vi kan her bare ta for oss et enkelt nytt element i bildet av den sosiale situasjon, men det er i det minste for de nordiske land av største betydning.
Fra midten av det 19. århundre frem til Den annen verdenskrig var i alle land arbeidskraften prisgitt kapitalens økonomiske interesser. Dette er nu blitt anderledes. Fra det kapitalistiske Amerika til det sosialistiske Kina er det skapt en bedre balanse i forholdet mellom arbeide og kapital gjennom utviklingen av velferdstaten. Det sosiale problem idag kommer ikke lenger primært til syne i den opprinnelige konflikt mellom utbyttere og de utbyttede, forholdene er blitt langt mere kompliserte, vanskelige å gjennomskue. Det som idag med mange varianter karakteriserer samfunnslivet, er i realiteten en todeling av makten mellom økonomi og politikk. I USA dominerer fortsatt økonomien, i de østlige diktaturer politikken, men todelingen er i alle fall en realitet og representerer en spenning og konflikt, hvis mange utslag vi kan følge fra dag til dag i avisene. Reportasjer om prisstigning, lønnsforhand-linger, bedriftsnedleggelser, uro på arbeidsplassene, svikt i sosialforsorgen, disse forholdsvis dagligdagse og udramatiske symptomer røber en dypere uro, som midt i all velstand får folk til å spørre seg hva som egentlig er på ferde. På en måte virker velstanden fiktiv, alle dens verdier i form av mat, klær og fornøyelser kan ikke oppveie følelsen av at noe mangler. Er det stener for brød, det vi får for strevet? Slike tanker beveger mange mennesker i vår tid, men det er ikke lett å finne ord for dem. Fant man ordene, ville man kanskje også finne veien til en mere menneskeverdig og menneskevennlig måte å leve livet på.
Rudolf Steiner forutså at en todeling mellom stat og økonomi kunne bli resultatet av den videre utvikling. Noe selvstendig åndsliv er det ingen steder tale om som en likeverdig og aktiv instans i det sosiale liv. Et i formell henseende mer eller mindre fritt åndsliv er dels henvist til å tjene det politiske og økonomiske livs interesser, dels være et underholdende og dekorativt innslag i tilværelsen, en slags hobby. Skal man først tale om tregreningen i Steiners forstand, da må man først av alt bli klar over hva han forsto ved et fritt åndsliv. Med det forsto han først og fremst pleien og utviklingen av det moralske liv i samfunnet.
Vår tid tror ikke lenger på noen moral, den kan ikke forbinde annet med ordet enn sosiale konvensjoner og ytre påbud. Hittil har både politikk og økonomi kunnet tære på en viss arv i så henseende, det man har omtalt som den kulturarv skolen fremfor alt skulle forvalte. Men det er i vår tid ikke bare naturens ressurser som tar slutt, langt viktigere og alvorligere er at vi i løpet av dette århundre bruker de siste rester av en moralsk kulturarv. Åndslivet har ikke mere å by på i så henseende, og hva skal da skje?
En gang var det de religiøse mysteriers oppgave å pleie og utvikle det moralske liv i de forskjellige samfunn. Senere ble dette en tradisjon tatt vare på av de kirkelige institusjoner. I den europeiske Middelalder hadde vi en annen todeling enn idag, nemlig den som kommer tilsyne i striden mellom pave og keiser. Den gang var økonomien noe helt underordnet. Med utviklingen av på den ene side en moderne økonomi, på den annen side en naturvidenskapelig tenkning, har vi idag en helt ny situasjon. Den moderne økonomi kan bare bli levedyktig gjennom en høy grad av samvirke. Det er en livsbetingelse for økonomien. Men det moderne menneske er med sin frihetstrang en født egoist, som enten må tvinges til samarbeide eller i frihet oppfatte det som en moralsk oppgave, en forpliktelse. Denne vår tids dypeste problemstilling var utgangspunktet for Rudolf Steiners arbeide med boken "Frihetens filosofi". Vi må her få sitere enda en uttalelse av ham i den anledning fra et foredrag holdt 11. juni 1919:

"I min bok "Frihetens filosofi" kalte jeg et av kapitlene "Den moralske fantasi". Åndsvidenskapelig kunne man ha sagt "De imaginative moralimpulser". Jeg ville henvise til at det område man ellers bare griper fatt i gjennom en kunstnerisk fantasi, nu for alvor måtte gripes av menneskeheten for at den skulle kunne oppta noe oversanselig. Det kan nemlig ikke skje gjennom hodet alene. Jeg ville i begynnelsen av nittiårene, i det minste for det moralskes vedkommende, henvise til at man igjen måtte oppfatte det oversanselige." (GA 193, s.94).

Nye moralske impulser kan i vår tid bare komme inn i menneskehetens liv gjennom de enkelte individers frie hengivelse til en egen åndserfaring, noe boken "Frihetens filosofi" kan gi dem som forstår dens filosofiske sprog. Men på dens grunnlag har Rudolf Steiner utviklet et helt annet slags sprog, som gjennom åndsvidenskapens skrifter, symboler og kunstneriske former taler mere umiddelbart til hjertene og viljene. Man kan tro eller ikke tro på dette, men Steiners liv og verk gir i det minste menneskeheten en ny målestokk for, et nytt begrep om hva åndslivet skal bety i et moderne samfunn.
Allerede i 1905 pekte Rudolf Steiner på det han siden stadig kom tilbake til som selve grunnloven for samfunnets økonomiske liv:

"Ve og vel for et fellesskap av samarbeidende mennesker er større jo mindre den enkelte gjør krav på utbyttet av sin egen innsats, det vil si jo mer han avgir av dette til sine medarbeidere og jo mer han får dekket sine behov, ikke av det han selv, men av det andre utretter." (GA 34, s.213).

Et samfunn som bevisst og systematisk bygger på profitt og lønn som motiver for innsats og grunnlag for samarbeide, er ikke levedyktig, Rudolf Steiner forutsatte at et fritt åndsliv skulle gi menneskene, både de som forvalter kapital og de som bare har sin egen arbeidskraft og sine talenter å forvalte, et rent moralsk, sosialt motiv for innsats og samarbeide. Han forutsatte da en rettferdig fordeling av goder og byrder uavhengig av den enkeltes tilfeldige plassering i den økonomiske prosess. Gjør vi lønn og profitt til lokkemidler for innsats - og det er både nærliggende og fristende - da graver vi vår store fellesgrav. Dette er kjernepunktet i Steiners tregreningslære, som det er vår tids egentlige og dypeste sosiale problem. I den forbindelse er det mindre vesentlig hvordan man konkret kunne tenke seg et samarbeide mellom kapital og arbeide. Steiner innså at det måtte skapes nye samarbeidsformer og samarbeids-organer i den anledning. Blant annet forestilte han seg at den nuværende markedsøkonomi skulle avløses av noe tilsvarende på et høyere, mere bevisst nivå gjennom alle former for "assosiasjoner". Det som nu meget misvisende kalles "den frie prisdannelse" måtte avløses av en bevisst, og dermed virkelig fri prisdannelse. Steiner var ikke tilhenger av en sentraldirigert plan-økonomi, tvert om anså han noe slikt for slutten på all økonomi. Og når det gjaldt eiendomsretten til jord, grunn og produksjonsmidler, så han ingen løsning i overføringen av denne til staten. Det viktige for ham var at disse produksjonsmidler til enhver tid ble forvaltet av mennesker med talent og vilje til å bruke dem til det felles beste. Og slike mennesker måtte ha tillit og bevegelsesfrihet, som alle skapende ånder. Misbruk kan man langt på vei hindre gjennom lovgivning, langt vanskeligere er det å finne måter å legge kapitalen i hendene på de best skikkede. Det, mente Steiner, måtte være en oppgave for det frie, uavhengige åndsliv.
Når vi idag skal føle vårt samfunn moralsk på pulsen, da er det ikke lenger så opplagt at vi må undersøke arbeiderklassens kår. Materielt sett er disse nu så vesentlig forbedret i industrilandene at et klasseskille på det grunnlag ikke lenger er det avgjørende. Utviklingen av skolevesenet har ytterligere redusert den opprinnelige spenning mellom klassene. Vi må idag snarere tale om et massesamfunn enn et klassesamfunn. Og da nærmer vi oss det punkt hvor det idag virkelig er mulig å føle tiden på pulsen. Den ungdom som idag trer inn i samfunnet fra sin barndoms dype drøm, gjennomgår nu en oppvåkningsprosess, som over hele jorden later til å bli mer og mer smertelig. I dette møtet mellom ungdommen og samfunnet kan vi iaktta noe vi ellers ikke så lett kommer til bevissthet om: dette samfunn lider av en mangelsykdom, og den kan registreres gjennom ungdommens reaksjoner. Vil vi forstå de mange merkelige, irrasjonelle, ja opprørende reaksjoner fra ungdommens side, da må vi ta i betraktning at denne ungdom som barn har møtt samfunnet gjennom oppdragelse og skole. De senere reaksjoner er bare forståelige på den bakgrunn.
Igjen vil vi søke veiledning hos åndsvidenskapen for å se dette spørsmål i det rette lys. I et foredrag holdt i Dornach 11. september 1920 tar Steiner opp ungdommens situasjon i vår tid. Han skildrer først hvordan den nyere tid har vært preget av en billedløs, abstrakt tenkning og kultur. Vi har levet på lån av de bilder som tidligere kulturer har skapt. Men nu, i det 20. århundre, vender bildene tilbake til oss gjennom hvert menneskebarn som fødes på jorden. De bringer dem med seg fra sin førfødslige tilværelse der de har mottatt bildene som krefter for sitt kommende liv. Men hva møter så barna i vår tids oppdragelse og skole? De møter en billedfiendtlig verden, eller en verden uten dypere sans for bilders sprog. De billeddannende krefter blir ikke tatt i bruk, får ikke utvikle seg til grunnlag for den moralske fantasi Steiner taler om. Kreftene blir ikke borte, de bare går andre veier, romsterer i sjeledypet, forvirrer og forgifter sinnet. Om dette sier Steiner i det nevnte foredrag:

"Disse krefter blir ikke borte, de brer seg, blir en realitet og trer inn i tankene, i følelsene, i viljens impulser. Og hva slags mennesker oppstår av det? Opprørere, revolusjonære, utilfredse mennesker, mennesker som ikke vet hva de vil, fordi de vil noe man ikke kan vite, fordi de vil noe som ikke er forenlig med noen tenkbar sosial orden. Det de forestiller seg skulle ha fått liv i deres fantasi, men da det ikke har funnet veien dit, går det isteden ut i sosial uro.

Når verden idag gjør opprør, da er det himmelen som revolterer, det vil si den himmel som holdes tilbake i menneskenes sjeler. Den vil da komme til syne, ikke i sin egen skikkelse, men i en motsatt, komme til syne gjennom kamp og blod istedenfor gjennom imaginasjoner. Det er derfor intet under at de som tar del i denslags ødeleggelser egentlig har følelsen av at de gjør noe godt. For hva føler de i seg? De føler himmelen i seg, selv om den antar en karikert form i deres sjeler. Så alvorlig er de sannheter vi idag må innse". (GA 199, s.260).

Fortsatt finner de fleste veien til et slags borgerlig liv. Men alt tyder på at det blir stadig vanskeligere for menneskene å holde ut med hverandre, i familien, i arbeidslivet, i alle forhold som krever selvovervinnelse. Det sosiale problem er i virkeligheten flyttet fra den ytre historiens arena til den enkelte menneskesjel og kan bare forståes og finne sin løsning der. I en følgende artikkel skal vi se litt nærmere på hva Rudolf Steiner ut fra åndsvidenskapen har å si om det sosiale problem sett innenfra, sett som et bevissthetproblem for hver enkelt av oss.






TIL TOPPEN AV SIDEN