*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

TYSK SELVFORSTÅELSE
Er Tyskland en nasjon?

Av Karl Brodersen


"Zur Nation euch zu bilden,
ihr hofft es Deutsche, vergebens;
bildet, ihr könnt es, dafür freier zu Menschen
euch aus".

Schiller, Xenien 1793.

Den 9. november 1989 brøt begeistrede folkemasser gjennom den forhatte muren, som i 28 år hadde delt Berlin og Tyskland. Den 3. oktober 1990, knapt et år senere, var samlingsprosessen fullbyrdet. DDR og BRD hadde opphørt å eksistere, og Tyskland fremsto atter som en europeisk stormakt med 80 millioner innbyggere og som verdens tredje største industrinasjon efter USA og Japan. Samlingen foregikk uten blodsutgytelse og med full tilslutning fra de fire opprinnelige okkupasjonsmakter, en direkte følge av den avspennings politikk Michael Gorbatsjov fremfor noen har æren for. I løpet av de syv år som er gått siden han ble Sovjetunionens president i 1985, har en utvikling funnet sted som ingen hadde drømt om, og som fikk alle politiske sannsigere til å forstumme. Hvor dette skal ende, våger ingen å forutsi, det er en ligning med for mange ukjente. Men én ting er det bred enighet om: Tyskland, tyskerne har nøkkelen til denne uvisse fremtid. Alt beror på hva de vil gjøre med den rolle historien nå har tildelt dem.
Vi står åpenbart overfor et tidsskille, et kapitel er avsluttet - efterkrigstiden - et annet åpnet. Men blir det bare et nytt kapitel i en så altfor velkjent historie med Tyskland som stormakt midt i et Europa, som ikke tåler en slik stormakt i sin midte? Kan det gamle maktbalansespørsmålet løses ved hjelp av EF, NATO og andre bindende koalisjoner? Sammen med Frankrike har det demokratiske Vest-Tyskland lenge ivret for en slik løsning. Men efter samlingen og efter at trusselen fra øst foreløbig er forsvunnet, kan det hende at tyskerne vil overveie sin situasjon på nytt, mange frykter det.
Men det er ikke bare Tysklands tidligere fiender og nåværende allierte som føler usikkerhet i forbindelse med gjenforeningen. Det er nok av tyskere som midt oppe i gleden over øst-tyskernes nyvunne frihet, har sine bekymringer, kanskje endog større bekymringer enn dem vi finner utenfor Tyskland. For vest-tyskerne var tilværelsen efterhvert blitt økonomisk trygget og politisk farefri. Integreringen av Øst-Tyskland byr på store problemer, ikke bare økonomisk, men også sosialt og i neste omgang politisk. Og det råder stor usikkerhet og uenighet om hvordan integrasjonen best kan foregå.

Tyskland som nasjon

I denne forbindelse trenger ett spørsmål seg i forgrunnen, som inntil gjenforeningen nærmest var av akademisk interesse: hva representerer Tyskland som nasjon? I folkestyrets tidsalder er ikke et slikt spørsmål overflødig. Utviklingen av demokratiet har i alle land gått hånd i hånd med utviklingen av en nasjonal identitetsfølelse. Det er den samlende kraft, som tross alle motsetninger gjør et folkestyre funksjonsdyktig. Slik har det vært i de fleste land i Vest- og Nord-Europa, men ikke i Tyskland. Nasjonalismen er blitt en ulykke for tyskerne, slik Schiller forutså alt i 1793 med det ofte siterte epigram: "Tyskere, dere håper forgjeves å danne en nasjon, bli heller frie mennesker, for det kan dere." Goethe uttalte seg noen år senere, i 1807, adskillig krassere i en samtale med dr. Riemer:
"Tyskerne skulle forholde seg verdensmottagende, verdensskjenkende, med hjertene rede til enhver fruktbar beundring, store i forstand og kjærlighet, gjennom formidling og ånd, for formidling er ånd. I dette er jeg et bilde og forbilde for dem. Slik skulle de være! Det er deres bestemmelse, men ikke å forstokke seg som originalnasjon og fordummes i usmakelig selvbetraktning og selvforherligelse eller endog i dumhet og ved dumhet å ville herske over verden."
Og så hever den aldrende dikter røsten i et Kassandra-syn:
"Usalige folk, det vil ikke gå godt med det, for det vil ikke forstå seg selv, og enhver mangel på selvforståelse vil ikke bare påkalle verdens latter, men også verdens hat og bringe folket i den ytterste fare. Hva det angår, så vil skjebnen ramme det fordi det har forrådt seg selv ved ikke å ville være hva det er. Den vil spre dem over jorden, som jødene, og det med rette, for de beste av dem levet alltid i eksil. Og først i eksilet, i adspredelsen vil de utvikle alt det gode som bor i dem til nasjonens redning og bli til et jordens salt."
Vi må vel gå til Bibelens Gamle testamente for å finne noe tilsvarende: at et folks aller fremste representanter uttaler en så knusende dom om sine egne, som profeti og advarsel. Og vi som lever idag må bli dobbelt rystet, fordi vi vet at advarselen ikke ble hørt og at profetien langt på vei er gått i oppfyllelse. Mange tyskere, og da kanskje de beste av dem, føler seg endog hjemløse i sitt eget land. Men selvforståelsen er i det .minste kommet på dags-ordenen. I årene efter 1945 skal det til nå ha vært publisert rundt 50.000 store og små avhandlinger, som fra alle tenkbare sider prøver å belyse spørs-målet om Tysklands identitet som nasjon med utgangspunkt i det ufattelige barbari deres historie som moderne nasjon munnet ut i under Hitler.

Nazismens røtter

I årene efter 1945 har det gjennom en myreflittig historisk granskning og moralsk selvransakelse vært søkt efter røttene til dette barbari. Og da har man ikke nøyet seg med å gå tilbake til den nærmeste fortid, til Wilhelm II's tyske keiserrike, til "jernkansleren" Bismarck eller prøysserkongen Fredrik II, den store. Nei, man har søkt de mer skjulte røtter i tysk romantisk diktning og filosofisk idealisme, i Luthers mektige skikkelse og i den betydning Platon og platonismen har hatt i tysk åndsliv. Man skulle tro at en tapt krig uten virkelig fred og en økonomisk verdenskatastrofe var nok til å forklare at Hitler kom til makten i 1933. Det er egentlig intet gåtefullt ved Hitlers valgseire i en slik situasjon. Det gåtefulle er den avgrunn som åpnet seg med Hitlers maktovertagelse. I første omgang kunne man tro, og svært mange både i og utenfor Tyskland trodde at det dreiet seg om en folkelig, konservativ reaksjon på et handlingslammet demokrati. Først efterhvert gikk det opp for den ene og den annen og stadig flere at Hitlerdiktaturet dreiet seg om noe helt annet. Hermann Rauschning, prøyssisk offiser og godseier, trådte i 1931 inn i nazipartiet og ble efter Hitlers maktovertagelse senatspresident i Danzig. Han kom tidlig i nær kontakt med Hitler og partiledelsen og ble rystet i dypet av sin sjel over det han fikk innblikk i. Han utga i 1938 boken "Die Revolution des Nihilismus" og senere, i amerikansk emigrasjon, "Gespräche mit Hitier" like efter krigsutbruddet i 1939. I forordet til sine "Samtaler med Hitler" sier han bl.a.:
"Derfor blir ikke bare statsgrensene flyttet hvis Hitler seirer. Da vil alt opphøre som hittil har vært oppfattet som mening og verdi i livet. Og derfor angår denne krigen alle. Det er ingen europeisk krig om politiske spørsmål.
Det er "dyret fra avgrunnen" som bryter seg løs. Og da er vi alle forbundet, hvilken nasjon vi enn tilhører, også vi tyskere, og kanskje især vi tyskere, forbundet i det ene mål å lukke avgrunnen."
Knapt noen har som Rauschning på et så tidlig tidspunkt forstått Hitler-diktaturets apokalyptiske natur. Og stadig er det mange som ikke forstår det, men vil finne røttene til det radikalt onde i tysk historie, i tysk "mentalitet" som frukt av tysk oppdragelse osv. En slik demonisering av tyskere og tysk historie kan bare avlede fra det virkelige betydningsfulle spørsmål: hvordan finner ondskapen innpass i menneskelivet og hvordan i historien? Stiller man seg først på et moralsk standpunkt i forhold til de historiske begivenheter, da må man også kjenne svaret på dette fundamentale spørsmål om det ondes vesen. Ut fra en viss tradisjon har vi lov til å mene at det onde hører til "la condition humaine", at det er noe som stadig truer med å finne innpass i våre sjeler og føre oss på avveier. Både religiøs og litterær tradisjon rommer et veldig forråd av innsikt på dette felt: engelskmennene har sin Shakespeare, tyskernes Goethe har viet sitt hovedverk, Faust, til det ondes problem. I den kristne tradisjon står vel Paulus i første rekke som talsmann for en realisme på dette punkt. Et vers fra Romerbrevet 7,19 siteres ofte: "for det gode jeg vil, det gjør jeg jo ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg"". Slike iakttagelser må være utgangspunktet for enhver moralsk selvransakelse, det gjelder ikke bare enkeltviljen, men også folke-viljen.

Nasjonalismen som Tysklands ulykke

Går vi tilbake til Goethes skarpe ord om "ikke å forstokke seg som originalnasjon", så har vi en henvisning til den fremste årsak til tyskernes ulykke i det 20. århundrede, nemlig den nasjonalisme som utviklet seg i løpet av det 19. Men Goethes ord gjaldt vel å merke tyskernes nyvakte nasjonalfølelse under Napoleonskrigene. For andre folk og i andre situasjoner kan nasjonalismen som solidaritetsfølelse ha en positiv funksjon, slik den stort sett har hatt det i norsk historie, tross Ibsens bitende kritikk. Eller kanskje vi heller burde si: takket være Ibsens bitende kritikk.
En følelse som vi nordmenn og mange andre folk med oss kjenner som en relativt god og positiv kraft i folkenes liv, blir i tysk historie i løpet av det 19. og 20. århundre til innfallsport for en ondskap vi knapt finner
maken til i historien. Men her må man skjelne skarpt mellom årsak og innfalls-port. Nasjonalismen skaper under visse forhold et moralsk vakuum, et tomrom, og inn i dette tomrom strømmer det onde "som jeg ikke vil". Vi skal komme tilbake til dette ganske subtile, men helt avgjørende spørsmål. Men først må vi se litt nærmere på hvordan en moderne nasjonalisme fikk innpass i tysk historie i begynnelsen av det 19. århundre.

Fra keiserrike til småfyrstedømmer

Nasjonalfølelsen er naturligvis av meget eldre dato, den tilhører folkenes barndom og farver deres livsstemning, sprog og kultur. En slik elementær nasjonalisme utviklet seg i tidlig middelalder og satte sitt preg på de folkevandringsriker som arvet det romerske imperium. Da frankerkongen Karl den store 25. des. 800 ble kronet til vestromersk keiser, ble grunnen lagt til det som efterhvert ble en ledende makt i Europa: Det tysk-romerske keiserrike. Fra omkring år 1000 kan man tale om et nasjonenes Europa, relativt stabile i vest, høyst flyktige i Øst-Europa og med de tyskdominerte områder i en slags mellomstilling. Det tysk-romerske rikes 900-årige historie har mange faser. Som valgkeiserdømme var det preget av store indre motsetninger, og meget tidlig, i 1156, begynte utviklingen av de tyske territorialfyrstedømmer, først i hertugdømmet Østerrike. Efterhvert oppsto det lappeteppe av småstater vi kjenner fra litt eldre Tysklands-kart. I året for den franske revolusjon besto Det tyske rike av 1789 fyrstedømmer, frie byer og "riksumiddelbare" friherrer. Efterat Napoleon under sitt 20-årige herredømme over store deler av Tyskland hadde ryddet opp i og forenklet suverenitetsforholdene, var det fortsatt bortimot 40 suverene stater igjen. Og hver av disse stater med Østerrike og Preussen i spissen var nasjoner med sin egen historie og sitt fyrstehus. Wittelsbacherne satt som herrer over Bayern fra 1180 til 1918!
Det vi har kalt den elementære nasjonalfølelse var for tyskernes vedkom-mende først og fremst forbundet med Bayern, Preussen osv. Men samtidig forelå visse følelser og lojaliteter knyttet til det felles-tyske keiserrike, som bevarte en sentimental betydning lenge efter at det politisk opphørte å spille noen rolle. Dets siste keiser, Franz II ble av Napoleon tvunget til å nedlegge sin tyske keiserkrone i 1806, og dermed opphørte "Das Heilige Römische Reich Deutscher Nation". Nasjonalitetsideen hadde altså i Tyskland en dobbelt bakgrunn, og det spilte en stor rolle i den videre utvikling.

England og Frankrike blir forbilder

Den nasjonalisme som kom til å sette sitt preg på alle land i Europa i det 19. århundrede, var ikke lenger elementær. Den var en fransk oppfinnelse, som forbandt det nyoppdagede legitimitetsprinsipp, folkeviljen, med en elementær nasjonalfølelse. Nasjonalismen ble en banebryter for demokratiet og en fri forfatning. For andre europeiske folk var det en gunstig kombinasjon, for tyskerne ble den kilde til store forviklinger. Tysk åndsliv, som opplevet en storhetstid omkring 1800, så på England og Frankrike som politiske foregangsland og forbilder, men uten å gjøre seg det klart hvor anderledes betingelsene var i disse veletablerte, sentraldirigerte nasjoner. I begge land kunne et folkestyre utvikle seg innenfor en gitt ramme av nasjonale institusjoner og med støtte i en elementær nasjonalfølelse. I Tyskland måtte begge deler først skapes. I tillegg kom så en faktor, som i senere tid er tillagt stor betydning for utviklingen av en demokratisk kultur: det frie handelsborgerskap. Det utviklet seg i de sjøfarende vesteuropeiske land i løpet av det 17. og 18. århundre, mens tyskerne gjennomlevet følgene av 30 års krig, som reduserte befolkningen til det halve, la de fleste byer i ruiner og hele landskaper øde. Man kan knapt overvurdere betydningen av Tredveårskrigen for den videre utvikling i Tyskland.

Wienerkongressen 1815

Napoleons positive reformer og det stadig tyngre åk av fransk okkupasjon, - av 600.000 mann som i 1812 dro mot Moskva var halvparten tvangsutskrevne tyskere - bidro til å vekke tysk reformvilje og nasjonalfølelse. Frihetskrigen mot Napoleon ble i så henseende mytedannende.Men fredsforhandlingene i Wien under den østerrikske mesterdiplomat Metternich ble en stor skuffelse for alle tyskere som hadde håpet på avgjørende skritt mot tysk enhet og en friere for-fatning. Kongressen la tvert om for tredve år lokk på all utvikling i den retning. En ny europeisk stormakt, som uvegerlig ville komme til å bli dominert
av Preussen, var verken i Østerrikes eller de andre stormakters interesse. Og hva politiske reformer angikk, ble alle tilløp i den retning systematisk undertrykket med sensur, møteforbud, landsforvisninger o.l. Som instrument for dette Metternichske system" ble det opprettet et "Deutscher Bund" av alle tyske stater under ledelse av Østerrike. Det hadde et permanent råd av sende-menn i Frankfurt og skulle garantere de enkelte staters indre og ytre sikkerhet.

Revolusionsåret 1848 og Frankfurterparlamentet

De følgende 30 år, som i kunsthistorien kalles Biedermeiertiden, var preget av ytre ro og passivitet, men under overflaten gjæret den franske revolusjons ideer videre. Mot slutten av 40-årene begynte de økonomiske og sosiale virkninger av jernbanebygging og industrialisering å gjøre seg gjeldende. Det tradisjonelle jordbruket og laugsvesenet kom i åpen konflikt med fri handel og nye yrker. Befolkningen i Tyskland øket som ellers i Europa voldsomt med nød, utvandring og sosial uro til følge. Alt dette skapte klima for nye revolusjonære bevegelser. Julirevolusjonen i 1830 fikk ingen større betydning for Tyskland, til gjengjeld ble februarrevolusjonen i Paris med gjeninnføring av republikken i 1848 signalet til en nærmest almen oppstand i Tyskland, Østerrike, Ungarn og Italia. I løpet av noen marsuker ble de fleste tyske fyrster med den prøyssiske konge og østerrikske keiser i spissen tvunget til å utnevne eller i det minste tolerere liberale regjeringer, og efter en hektisk møtevirksomhet ble det over hele Tyskland gjennomført valg til en nasjonal-forsamling, som skulle gi landet en felles og fri forfatning. Allerede den 18. mai kunne 585 valgte utsendinger møtes i Frankfurts Paulskirche og begynne de forhandlinger som efter et meget turbulent år førte frem til vedtagelse av en fri forfatning og til valg av den prøyssiske konge Friedrich Wilhelm IV som alle tyskeres keiser. Men i mellomtiden hadde fyrstene med støtte i militære og konservative kretser gjenerobret de fleste maktposisjoner, Frankfurter-parlamentet hadde mistet sin betydning og måtte finne seg i et foraktfullt avslag fra prøysserkongen. Dermed var i grunnen saken avgjort, parlamentets arbeide førte ikke til noen revolusjon i Tyskland, hverken til nasjonal enhet
eller en fri forfatning. Allikevel kan man ikke si at alt arbeide, alle møtene, proklamasjonene, diskusjonene hadde vært forgjeves. Tyskerne ble i løpet av et år sterkere politisk bevisstgjort enn det hadde skjedd i de foregående femti. Det oppsto partidannelser og konstellasjoner, som fra ytterste høyre til ytterste venstre har holdt seg til denne dag. Det var heller ikke mulig for fyrstene å ignorere alle krav om reformer, selv Preussen fikk en slags forfatning med frie valg. Den politiske prosess gikk altså videre.

Bismarcks samlingsstat 1871

Det råder nokså stor enighet blant historikerne om at revolusjonen ikke kunne lykkes med sin dobbelte målsetning: å samle fyrstedømmene i en stat og gi denne stat en fri forfatning. Men målet rykket nærmere da Frankfurter-parlamentet til slutt valgte den "små-tyske" løsning uten Østerrike, valgte å satse på Preussen som kjernen i en tysk stat. I årene som fulgte ser vi derfor Preussen manøverere seg inn i en posisjon som leder i et samlet Tyskland. Det krevet en kraft og intelligens som Bismarcks for å mestre de ytre og indre problemer dette medførte, men fra det øyeblikk han i 1862 blev utnevnt til leder av den prøyssiske regjering, var kursen lagt og midlene valgt. Bismarck nådde sitt og Preussens mål gjennom å føre tre raske og seierrike felttog, mot Danmark i 1864, mot Østerrike i 1866 og mot Frankrike i 1870. Typisk for Bismarcks kombinasjon av maktdemonstrasjon og måtehold var at han efter Østerrikernes knusende nederlag ved Königsgrätz unnlot å tilintetgjøre den østerrikske hær. Han tillot den å reorganisere seg og innledet derefter fredsforhandlinger. I 28 år sto "jernkansleren" med en fast hånd på roret, først i Preussen, så fra 1871 i et samlet tysk keiserrike.

Thomas Nipperdey om Bismarck

Den høyt ansette tyske historiker Thomas Nipperdey holdt sommeren 1990 et foredrag på et studentmøte i det daværende Øst-Tyskland med tittelen "Die Deutschen wollen und dürfen eine Nation sein". Han går der tilbake til 1871, til etableringen av Tyskland som moderne nasjonalstat og karakteriserer forholdene den gang med følgende ord:
"Til dette må historikeren si: Alle borgerlige tyskere, de liberale som de demokratiske, men også sosialistene, tilhengerne av Lasalle og Marx, nord-, syd-, øst- og vest-tyskere, protestantene, katolikkene og jødene, alle ville de i forrige århundre ha en nasjonalstat. Og selv om de hadde ønsket seg en annen, avfant de seg dog med den fra 1871. De politisk beseirede fra 1866/71, liberale, katolikker og sosialdemokrater, ble de som i 1919 opprettholdt det nasjonal-statlige tyske rike. Weimar var et nasjonalt demokrati, republikanerne var nasjonale patrioter. Det er bare smålig å gjøre det man ikke liker hos Bismarck til en fødselsskade, dødskim og arvesynd. 8. mai 1945 eller 30. januar 1933 var ikke følger av den 18. januar 1871."
I 1986 hadde Frankfurterfilosofen Jürgen Habermas rettet en alvorlig anklage mot toneangivende tyske historikere og beskyldt dem for å ville revidere efterkrigstidens entydige fordømmelse av naziregimet. Dette utløste den såkalte "historikerstriden", som raste i tysk presse høsten 1986. Med de ovenfor siterte ord er det fare for at Nipperdey har gitt Habermas og mange andre vann på møllen i deres kritikk av denne nye tendens i tysk historieforståelse. Begynner man med å se stort på Bismarck og hans autokratiske maktpolitikk, da ender man kanskje med å se stort på Hitler også. Dermed mister - efter manges mening - historieforståelsen sin moralske og politiske betydning. Men bortsett fra hva man måtte mene om dette, så viste historikerstriden ved sin bredde og intensitet hvor vanskelig og ømtålelig spørsmålet om en historisk selvforståelse fortsatt er i Tyskland.
I sak har naturligvis Nipperdey rett, tross alle forbehold var de aller fleste tyskere med på notene i 1871, og den nasjonalfølelse som da manifesterte seg, ble ikke bare kraftkilden for en fireårig krig mot resten av verden, den lå også til grunn for revolusjonen i 1918 og for Weimarrepublik-ken. Men det spørsmål vi nå må vende tilbake til er om denne tyske form for nasjonalisme var i nasjonens interesse. Betenkelig nok nevner ikke Nipperdey at som Bismarck før ham, utnyttet Hitler til siste trevl den nasjonalfølelse som gjennom mange stadier utviklet seg i Tyskland i løpet av det 19. århundre. Bismarck selv var ingen nasjonalist, han var et rent maktmenneske med det personlige motiv å ville bevare den prøyssisk-føydale livsform han hadde vokset opp i. Hitler var heller ikke nasjonalist, ikke engang tysker. Han var som Bismarck et utpreget maktmenneske, og hvis man vil finne et mere personlig motiv, lå det ikke i noen form for fedrelandskjærlighet, men i et dypt og patologisk hat til andre raser, da i første rekke jødene. Som en i bunn og grunn sentimental følelse ble nasjonalismen en ulykke for tyskerne gjennom både Bismarck og Hitler. Det kommer man ikke utenom. Men Bismarck åpnet ingen slik moralsk avgrunn som Hitler gjorde, åpnet ikke for noe barbari i den forstand. Tyskerne hadde i årene efter 1871 fortsatt tid og anledning til å besinne seg og finne sin rette oppgave og plass i verden. Tyskland forble en rettsstat frem til Hitlers maktovertagelse.

Rudolf Steiner om 1871

Det var nok av dem som advarte mot følgene av den tyske rikssamling i 1871, berømt og ofte sitert er Nietzsches karakteristikk av begivenheten: "Die Extirpation des deutschen Geistes zu gunsten des deutschen Reiches", avskaf-felsen av den tyske ånd til fordel for det tyske riket. I denne sammenheng kan det være på sin plass å minne om Rudolf Steiners tilbakeblikk på 1871 i sitt "Opprop til det tyske folk og kulturverdenen" fra mars 1919:
"Riket var grunnlagt. I de første årene det besto var man opptatt av å bringe orden i dets indre anliggender ut fra de krav som gamle tradisjoner og nye behov fra år til år reiste. Senere gikk man over til å befeste og utbygge den ytre maktstilling som skyldtes de materielle ressurser. Dette ble forbundet med tiltak med henblikk på de sosiale krav vår tid stiller. Det tok hensyn til mange av dagens uavviselige behov, men manglet dog et stort mål, som skulle ha gitt seg av en forståelse for de utviklingskrefter menneskeheten nå må forbinde seg med. Slik var Riket stillet inn i en verdenssammenheng uten et eget mål som kunne rettferdiggjøre dets beståen. Forløpet av krigskatastrofen har gjort dette sørgelig klart. Frem til utbruddet av krigen hadde ikke resten av verden kunnet se noe i Rikets holdning som kunne få den til å mene at de som styrte dette rike var fylt av en historisk oppgave, som ikke måtte feies til side. At det ikke var mulig å se at lederne ivaretok en slik oppgave, har ført til en oppfatning i resten av verden som for den innsiktsfulle er den dypere grunn til den tyske katastrofen".
Alt i 1917, skjebneåret, hadde Rudolf Steiner henvendt seg til regjeringene i Wien og Berlin med et forslag som kunne tjene som grunnlag for fredsforhand-linger. For å si det kort innebar dette forslag en tysk oppgivelse av den nasjonale enhetsstat til fordel for et internasjonalt samarbeide tilpasset de høyst forskjellige krav de tre funksjoner et samfunn består av stiller: åndslivet, rettslivet og økonomien. Disse tre funksjoner virker i en uløselig enhet, men hver på sin måte. Dette for å antyde hva det kunne ligge for en oppgave å vente på tyskerne i Europa. Om dagens EF-konstruksjon svarer til en slik funksjonell tregrening, er en sak for seg.

Helmuth Plessners dom

Helmuth Plessner, født 1892, måtte i 1933 emigrere til Holland, der han fant et virkefelt som professor i filosofi ved universitetet i Groningen. I 1934 holdt han her en serie forelesninger, som hører til de dypest loddende analyser av Tysklands historie på bakgrunn av Hitlers maktovertagelse. De ble i 1935 utgitt i bokform med tittel "Das Schicksal deutschen Geistes im Ausgang seiner bürgerlichen Epoche", utgitt i 1959 med ny tittel og ny innledning: "Die verspätete Nation. Über die politische Verführbarkeit bürgerlichen Geistes" ("Den forsinkede nasjon. Om den borgerlige ånds politiske forfør-barhet"). Under kapiteloverskriften "Bismarcks rike, en stormakt uten statsidé" skriver han:
"I reformasjonens kompromisser, det tvetydige forholdet mellom territorialfyrstene og Riket ligger i siste instans grunnen til at Tyskland ikke kunne utvikle seg som stat og ble stående fremmed for den moderne rettsbevissthet. Den eneste makt i Riket som trådte frem i de for utviklingen av den moderne bevissthet så avgjørende århundrer, var Preussen. Det dannet riktignok en stat, men bare som form og funksjon, ikke i sin substans. En konfesjonell motsetning til keiseren, territorial begrensning og legitimitet forhindrer at den prøyssiske stat utvikler en egen statsidé. Preussen blir til slutt som følge av nasjonaliseringen, til "Riket", nasjonalt sett et fragment, og slik oppstår på europeisk mark en stormakt uten statsidé.
Så stor er ingen fyrste, ingen statsmann at han kan betvinge denne skjebne. Bismarcks "koalisjonenes maredrøm" utsprang av en opplevet sannhet, som han som prøysser burde ha møtt med en tilsvarende bevissthet: enhver stormakt behøver en rettferdiggjørelse for å oppnå anerkjennelse og ikke bare vekke frykt. Bismarcks verk hadde vel sin rett som historisk skjebne, men ingen rettferdiggjørelse ut fra en idé. Det nye riket appellerte ikke som Frankrike og England til folkenes fantasi, til deres forventninger om fremtiden, deres tro på menneskeheten. Det tjente ingen vinnende tanke. Det sto ikke for noe som raget opp over det selv. Det å være tysk rommet ingen bekjennelse som det å være engelsk eller fransk; det innebar ikke å stå i tjeneste for overnasjonale idealer, slik disse var blitt de førende prinsipper for den vestlige verden gjennom den humanisme den franske revolusjon overtok fra Frankrikes kristne kongedømme og fra puritanismens begynnelse i England."

Tysklands manglende statsidé

Hva Plessner mener med en "statsidé" fremgår i noen grad av hans bok, men det blir i hovedsak med en henvisning til alt det i tysk åndsutvikling som ikke lenger kan tjene en slik funksjon. Han taler i grunnen som Paulus i Athen om "den ukjente gud", om noe som må komme. Både Steiner og Plessner berører med sine henvisninger til en idé som kunne gi Tyskland eksistensberettigelse som stormakt, et vanskelig spørsmål, ikke minst idag. Tyskernes utgangspunkt for en nasjonal statsdannelse var et helt annet enn for andre stormakter i Europa. Men det ble ikke bemerket eller i tilstrekkelig grad bemerket. Tyskerne ville ha en nasjonalstat efter engelsk og fransk forbilde, men i den stat de fikk i 1871 utartet nasjonalismen snart til imperialisme for å ende i rasisme. Den manglende statsidé skapte et tomrom, og inn i dette tomrom strømmet de ideer som forvandlet skikkelige borgere til udyr. Vi må her minne om Goethes ord: "Hva det angår, så vil skjebnen ramme det fordi det har forrådt seg selv ved ikke å ville være hva det er." Hva Goethe har i tankene er vel hva vi ellers kaller et menneskes "bedre del" overført til et folk. Vi skal prøve å komme litt nærmere inn på hva det kunne innebære for tyskernes vedkommende.
Heinrich Heine, tysk dikter av jødisk herkomst, ble i 1830, i forbindelse med de uroligheter som fulgte i kjølvannet av julirevolusjonen, nødt til å flykte til Frankrike. Fra sitt eksil i Paris utga han i 1833 sitt berømte essay om den romantiske skole. Der kan man lese følgende:
Vi kunne godt ha utholdt Napoleon. Men samtidig som våre fyrster håpet at de skulle bli befridd ved Guds hjelp, ga de plass for den tanke at deres folks samlede krefter kunne være medvirkende; ... endog de aller høyeste personer talte nå om tysk folkelighet, om det felles tyske fedreland. Man befalte oss å være patrioter, og vi ble patrioter; for vi gjør alt våre fyrster befaler. Men med denne patriotisme må man ikke forestille seg den følelsen som benevnes slik her i Frankrike. Franskmannens patriotisme består i at hans hjerte blir varmt og utvider seg ved denne varme, utbrer seg, slik at han ikke lenger bare omfatter sine nærmeste slektninger, men hele Frankrike, hele sivilisasjonen med sin kjærlighet. Tyskerens patriotisme derimot, består i at hans hjerte blir trangere, at det trekker seg sammen som lær i kulden, at han hater alt utenlandsk, at han ikke lenger vil være verdensborger, ikke europeer, men bare en trangsynt tysker. Slik begynte den sjofle, plumpe, uvaskede opposisjon mot en innstilling, som nettopp er det herligste og helligste Tyskland har frembragt, nemlig mot den humanitet, den almene forbrødring, den kosmopolitisme, som våre store ånder Lessing, Herder, Schiller, Goethe, Jean Paul, som alle dannede mennesker i Tyskland har hyllet."
Her, ved utgangspunktet for nasjonalismens inntog i Tyskland, hører vi igjen en røst, som i sterke og utvetydige ordelag advarer mot dette svik
mot folkets "bedre del". Noen av de fremste representanter for denne bedre del nevnes, mange flere kunne ha vært nevnt, ja, på få unntagelser var det tyske åndsliv i sin storhetstid kosmopolitisk, eller med Goethes ord "verdensmot-tagende, verdensskjenkende". Skulle det kanskje være tyskernes oppgave i verden å overvinne nasjonalismen, både den elementære, som finnes i alle folk, og den mere abstrakte, som var knyttet til en konstruksjon som det tysk-romerske keiserrike? Men hva vil det i praksis si? Kan nasjonalismen overvinnes gjennom en antinasjonalisme eller en abstrakt internasjonalisme? De som tror det, vil oppleve store skuffelser. Najonalismen er en så elementær faktor og på ett nivå også en så positiv kraft at skal den overvinnes, må den forvandles, gå gjennom den prosess Goethe omtalte med ordene "stirb und werde", dø og gjenoppstå.

Fantes noe alternativ til Bismarck-staten?

Fantes det egentlig noe alternativ til utviklingen av en nasjonalstat som den Bismarck skapte i 1871? Kunne Sentral-Europa fortsette å bestå som et lappeteppe av småstater med egne lover og regler for alt mellom himmel og jord? Sikkert ikke, derfor ble det også sluttet et tysk tollforbund under Preussens ledelse i 1833, og på alle livsområder ble regionale og internasjonale avtaler inngått, som langt på vei foregrep den senere felles forvaltningspraksis. Spørsmålet om alternative muligheter har en aktuell betydning i sammenheng med EF, med samlingen av de europeiske små og store stater til en høyere, ikke bare økonomisk, men også politisk enhet. Det som ble forsømt i 1848, er det ennå ikke for sent å gjøre godt igjen i årene som kommer. Et nærmere studium av tysk historie har derfor en viss praktisk betydning.
Frem til 1848 forelå det flere muligheter, som kunne ha ført til en helt annen utvikling i Tyskland. Om disse muligheter var store eller små, er det naturligvis uenighet om, men det spiller liten rolle idag. Helt konkret sto valget for Frankfurterparlamentet mellom den "stortyske" løsning, med Østerrike og Preussen, eller den "småtyske", med bare Preussen. Den stortyske ble først valgt, fordi den ble betraktet som den ideale og som en direkte fortsettelse av det opprinnelige tysk-romerske rike. Den innebar et brudd med nasjonalstatsprinsippet, Habsburgerriket omfattet jo mange nasjoner og folke-slag. Men dette gjorde også løsningen problematisk i manges øyne. Noe som talte til fordel for den stortyske løsning var at februarrevolusjonen fikk kraftig støtte både i Wien, Prag, Budapest og i de italienske områdene av Habsburgerriket. I Wien rådet det likefrem "franske" tilstander med velferdsutvalg og det hele. Desto sterkere ble reaksjonen da den kom. Den 31. oktober ble Wien gjenerobret av keiserlige tropper, og under fyrst Schwarzenberg ble Donaumonarkiet med Franz Joseph som ny keiser påny en maktfaktor av rang. Dermed vendte oppmerksomheten seg mot Preussen som leder av den nasjonale bevegelse.

Demokratiets trange fødsel

Det kunne neppe ha gått anderledes, forløpet av 1848-revolusjonen i Tyskland viste bare så altfor tydelig hvor usikkert og famlende lederne sto, fremfor alt også hvor splittet. På den ene side sto den moderate fløy kalt liberalerne, som ønsket en forhandlingsløsning med fyrstene, et konstitusjonelt monarki på linje med det britiske. På den annen side sto demokratene, som ville avskaffe kongedømme og adelsprivilegier, innføre almen stemmerett og omfordeling av jorden, altså gjøre rent bord med det gamle samfunnet. Her skimter vi Marx og Engels i bakgrunnen, deres kommunistiske manifest utkom i revolusjonsåret. Men de to hovedgrupperingene var også splittet i flere undergrupper. Det eneste alle var enige om var at de ønsket en tysk enhet, helst stortysk, til nød småtysk.
Man må si at 48-generasjonens tyskere var fiksert til tanken på en tysk enhetsstat, moderniseringen av det tyske samfunnet kom i annen rekke. Denne prioritering ble et tragisk feilgrep, for riktignok kom moderniseringen efter samlingsverket i 1871, men da på nasjonalstatens premisser og efter forbilde av tidens ledende imperiale stormakter, England og Frankrike. Hadde man valgt den mot satte vei og begynt med en modernisering av de eksisterende store og små tyske stater i et balansert samarbeide, da kunne utviklingen ha tatt en annen retning. Dette gir oss i høy grad noe å tenke på i dagens situasjon. Men selvfølgelig, det er en ønskedrøm på efterskudd, nasjonalismen var den dominerende og samlende faktor, reformpolitikken var uløselig knyttet til kravet om en enhetsstat for flest mulig tyskere. Førti år efter Goethes ovenfor siterte uttalelse til dr. Riemer var tyskerne fortsatt ikke i stand til å gå sin egen vei.
Det har som nevnt vært fremhevet som en vesentlig, ja avgjørende faktor for den forsinkede utvikling av et demokrati i Tyskland at landet i utgangspunktet manglet det handelsborgerskap som i vestlige land ble en selvbevisst samfunns-klasse i løpet av det 17. og 18. århundrede. Tyskerne deltok ikke i kappløpet om kolonier og markeder, de satt bokstavelig talt hjemme og rotet i asken efter Tredveårskrigen. En fremtredende talsmann for dette syn, Ralf Dahrendorf skriver i sin bok "Gesellschaft und Demokratie in Deutschland" fra 1965 bl.a.:
"Den tyske særutvikling, hvis kritiske høydepunkt vel må ansees for å ha vært den nasjonalsosialistiske maktovertagelse, har sin opprinnelse i den måte den industrielle revolusjon ble fullbyrdet på i det keiserlige Tyskland. Det oppsto intet borgerlig samfunn som et samfunn av statsborgere eller et samfunn behersket av et selvbevisst bursjoasi."
Den som kjenner litt til tyske forhold kan vanskelig forstå at ikke Tyskland var et borgerlig samfunn, noe så borgerlig som tyskerne, vil mange si. Med sine tallrike byer med velutviklet håndverk og livlig handel var Tyskland alt på Luthers tid et samfunn preget av borgerlig driftighet og selvbevissthet. Uten det er reformasjonen utenkelig, den utgikk ikke fra fyrstene, selv om de beriket seg på dens bekostning. Men det er mange slags borgerskap, vi har nevnt handelsborgerskapet, Dahrendorf taler om det industriborgerskap som oppsto efter 1871, "Gründerne" eller industribaronene som de kalles. På sin vei mot undergangen utviklet tyskerne ganske riktig "et militært-industrielt kompleks", for å bruke et moderne uttrykk. Og det så naturligvis med velvilje først på Wilhelm II's eventyrpolitikk og dernest på Hitlers enda eventyrligere.

Kulturborgerskapet, "der Bildungsbürger"

Til den tyske "særutvikling" hører utviklingen av enda et slags borgerskap, nemlig "die Bildungsbürger", kulturborgerskapet. Det utviklet seg i kjølvannet av renessanse og reformasjon over hele Europa, men fikk en særlig sosial og politisk betydning i Tyskland. Det sier ikke så lite at det år 1800 hadde 40 små og store universiteter på et tidspunkt da England ennå nøyet seg med to. Hver småfyrste skulle ha sitt universitet, med samme gode grunn som Norge i 1811! På alle nivåer var skolevesenet godt utviklet, og nettopp for borgerskapets regning oppsto et høyere realskolevesen, som lenge var enestående i Europa og efterhvert ble forbildet for almendannelsen over hele verden. Til denne tyske borgerkultur hører også den tidlig utviklede sosiale omsorg som Speners pietistiske bevegelse inspirerte til. Presten August Hermann Francke i Halle var i begynnelsen av det 18. århundre en foregangsmann i så måte. Pietismen fikk i hele Europa, også i katolske land, stor betydning for utviklingen av borgerskapets sosiale bevissthet. På denne bakgrunn er det kanskje ikke så merkelig at det i de tysktalende områder år 1800 ble registrert 11.000 "forfattere", vi bør vel heller tale om "skribenter". Men det sier jo litt om bredden i den kulturutfoldelse som ble båret av kulturborgerskapet.
Et spørsmål for seg er om dette borgerskap var en "stand" i de eldre samfunns mening av ordet eller en "klasse". Egentlig dreiet det seg om noe helt annet enn hva vi tenker på med ordene stand og klasse. "Die Bildungsbürger" representerte et fritt åndsliv på tvers av sosiale og økono-miske grupperinger. I tidlig opplysningstid representerte prøysserkongen Fredrik II og den østerrikske keiserinne Maria Theresia og hennes sønn Joseph II dette frie åndsliv sammen med mange av sine standsfeller. På motsatt sosial fløy finner vi en utfattig bohem, diktere, kunstnere, musikere og alle slags akademiske løsarbeidere. I virkeligheten var alle samfunnsklasser berørt av dette åndsliv. Det sosiale tyngdepunkt lå vel i embedsstanden, "Berufsbeamten-tum", i de tyske land som i de nordiske på samme tid. De politisk aktive, den politiske elite var omkring 1848 helt og holdent rekruttert fra dette kulturborgerskap, hvilket man ser av Frankfurterparlamentets forhandlinger og sosiale sammensetning, Det ble da også kalt "professorparlamentet".

Åndslivets rolle

Det dreier seg her ikke om noe for Tyskland enestående, men nettopp fordi handelsborgerskapet spilte en så beskjeden rolle, kom kulturlivet til å få en helt annen betydning i Tyskland enn i de vestlige land. Fra 1850-årene av blir dette naturligvis helt anderledes, i det wilhelminske Tyskland blir kulturlivet mer og mer underlagt statens og nasjonens interesser, en utvikling som kulminerer med Hitlers "Gleichschaltung", ensretting av all kultur i 1933. På et tidlig stadium, i jubelåret 1871 uttalte daværende rektor ved Berlins universitet, den berømte fysiolog Du Bois Reymond at universitetet var "Hohenzollernes åndelige livregiment". Førti år senere, i februar 1912 avla den britiske krigsminister lord Haldane Berlin et besøk som keiserens gjest. Han fikk anledning til å gjenoppfriske minner fra sin studietid i Tyskland og uttalte overfor keiseren sin beundring for Fichte og Hegel. Til dette svarte keiseren: "I mitt rike er det ikke plass for slike fyrer som Hegel og Fichte."
I Goethe-tiden, fra 1750 til 1830 blomstret det frie åndsliv i Tyskland også i den forstand at det inntok en sentral stilling i det tyske samfunn og utgjorde det virkelig forenende element uten å være nasjonalistisk. Det var faktisk ganske få og relativt ubetydelige talsmenn for en politisk nasjonalisme innenfor det tyske åndsliv på den tiden. Det nevnes gjerne to navn, Ernst Moritz Arndt, landflyktig patriot, under Napoleon, senere professor i historie og medlem av Frankfurterparlamentet, og Joseph von Görres, en forgrunnsskikkelse under frihetskrigen, senere professor i historie i München. Disse to var meget aktive talsmenn for en henholdsvis småtysk og stortysk løsning på nasjonalstatsproblemet, Arndt som protestant, Görres som katolsk mystiker.
Det tyske åndsliv på Goethes tid var alt overveiende kosmopolitisk orientert, selv om tysk historie og sprog opptok mange. Interessen galdt egentlig alle folks historie, sprog og egenart, fremfor alt også alle religioners egenart og egenverdi. Dette åndsliv var en frukt av europeisk humanisme og opplysning, men det var også noe mer, innenfor en europeisk hovedstrøm utvikler det seg på tysk jord en ny dimensjon i den menneskelige selvbevissthet: omfattende, velbalansert og forbilledlig hos Goethe, beundringsverdig og sterk hos Schiller, båret av poetisk fromhet hos Novalis og av en umåtelig idékraft hos Hegel. Selvbevisstheten må nødvendigvis være like forskjellig som det er forskjell på individene. Det felles ligger i at mennesket i noen grad opphorer å være "ein bürgerliches Halbtier" som Pestalozzi den gang formulerte det. Mennesket blir seg selv bevisst som individ, hvert menneske en art for seg. Selvfølelse er noe annet, den har også små barn, og den kan forfølges langt bakover i historien. Man taler gjerne om en sterk selvbevissthet når det egentlig dreier seg om en selvfølelse forankret i sosial posisjon, rikdom, fremragende egenskaper, styrke, skjønnhet, talent. Vår selvfølelse kan næres av så mangt: av å være flinkest i klassen, best på ski, beundret for vår gavmildhet eller rett og slett ved tanken på at vi er nordmann, engelskmann osv. Å være tysker gir visst ikke lenger en slik selvfølelse, men det gjør heller ikke en virkelig selvbevissthet, den må nødvendigvis være smertelig.

Heines profeti. Utviklingenspris

På dette område var tyskerne på Goethes tid foregangsmenn, som italienerne var det i det 16. og engelskmenn i det 17. og franskmenn i det 18. århundrede. Men nå tar utviklingen en alvorlig vending, alt har sin pris, og utviklingen av en stadig sterkere og mere smertelig selvbevissthet har den pris at mennesket blir en fremmed i verden med farlig tendens til å hate denne verden. Som ingen andre har Heinrich Heine i sitt franske eksil iakttatt tendenser innenfor det tyske åndsliv, som gjorde ham forferdet. Helt mot slutten i en avhandling fra 1835, "Zur Geschichte der Religion und Philosophie in Deutschland", skriver han:

"Den tyske revolusjon vil ikke bli mildere og mere behagelig fordi om den Kantske kritikk, den Fichteske transcendentalidealisme og endog natur-filosofien gikk forut. Gjennom disse doktriner har det utviklet seg revolusjonære krefter, som bare venter på den dag da de kan bryte frem og fylle verden med forferdelse og beundring. Kantianere vil dukke opp som heller ikke i den synlige verden vil vite noe av en pietet, og som uten barmhjertighet med sverd og øks vil gå løs på grunnlaget for vårt europeiske liv for å utrydde de siste røtter av en fortid. Bevæpnede Fichteanere vil opptre på skueplassen, som i sin viljesfanatisme ikke kan stagges, hverken ved egennytte eller frykt: for de lever i ånden, de trosser materien, som de første kristne, som man heller ikke kunne betvinge, hverken ved legemlige pinsler eller legemlige nytelser; ja, slike transendental-idealister ville ved en samfunnsomveltning endog være mere ubøyelige enn de første kristne, eftersom disse bar de jordiske lidelser for derved å nå den himmelske salighet, mens transenden-tal-idealisten holder lidelsene for å være en skinnvirkelighet og er utilgjengelig i sine egne tankers høyborg. Men verre enn alle andre ville de naturfilosofer være som ville gripe inn i den tyske revolusjon og identifisere seg med selve ødeleggelsesverket. Mens Kantianerens hånd ville slå til, sterkt og sikkert fordi hans hjerte ikke var beveget av noen tradisjonens ærefrykt; mens Fichteaneren modig trosser enhver fare, fordi den for ham i realiteten ikke eksisterer: så blir naturfilosofen fryktelig ved at han trer i forbindelse med naturens opprinnelige makter, ved at han kan besverge den germanske panteismes demoniske krefter og ved at den kamplyst våkner i ham, som vi finner hos de gamle tyskere, og som ikke kjemper for å ødelegge eller seire, men bare for å kjempe. Kristendommen - og det er dens skjønneste fortjeneste - har så noenlunde mildnet denne brutale germanske kamplyst, men kunne ikke avskaffe den, og når engang den temmende talisman, korset, brister, da melder igjen de gamle kjempers villhet seg, det vanvittige berserkerraseri, som de nordiske diktere synger og forteller om. Denne talisman er morken, og den dag kommer da den ynkelig bryter sammen. Da reiser de gamle stengudene seg fra ruinhaugene, gnir det tusenårige støv av øynene, og Tor med kjempehammeren springer endelig opp og knuser de gotiske domkirker.
Le ikke av en fantast, som i den synlige verden venter den samme revolusjon som alt har funnet sted i den åndelige. Tanken går forut for handlingen som lynet før tordenen. Den tyske torden er riktignok tysk, er ikke særlig smidig og kommer langsomt rullende; men komme vil den, og hvis dere en gang hører det brake som det aldri før har braket i verdenshistorien, så vit: den tyske torden har endelig nådd sitt mål. Ved dette smell vil ørnene falle døde ned fra luften, og løvene i Afrikas fjerneste ørken vil stikke halen mellom bena og gjemme seg i sine kongelige huler. Det kommer til å bli oppført et stykke i Tyskland, som lar den franske revolusjon fortone seg som en harmløs idyll."

En tragisk feilslutning

Det uhyggelig treffende ved denne profeti er at den peker rett på Hitler
og nazismen, på "total" krig og blind voldsbruk. Men hvordan kunne Heine komme til å gjøre opplysningstidens fremste talsmenn i Tyskland ansvarlige for denne nihilismens revolusjon? Hadde han enda hatt Nietzsche og hans uttalte bekjennelse til nihilismen for øyet, kunne man ha forstått det, til nød. Men Kant og hans bok "Den evige fred", Fichtes himmelstormende moralske idealisme og blant naturfilosofene lutter fromme sjeler som Novalis, Schelling og vår landsmann Henrik Steffens, kan disse ledende ånder fra den kulturelle storhetstid i Tyskland virkelig gjøres ansvarlige for det hitlerske barbari og alt annet som måtte følge i nihilismens kjølvann? Denne nihilisme er ikke tyskernes oppfinnelse, ikke engang Nietzsches, hans filosofiske forfatterskap utfoldet seg i en tid da nihilsmen ennå var et litterært og filosofisk tema. Først i det 20. århundre er den blitt blodig alvor. Den er ikke en frukt av Goethetidens tyske diktere og tenkeres virksomhet, den er en frukt av en lang frigjøringsprosess fra alle forbilder, all tradisjon. Denne frigjøring fører menneskene i tur og orden inn i et farlig område, sjelene erfarer et område "hinsides ondt og godt", et område Nietzsche ikke har oppfunnet, men beskrevet i sin bok "Jenseits von Gut und Böse", 1886.
Da opplysningsbølgen nådde Tyskland, fremkalte den hos de betydeligste ånder der en reaksjon, en vilje til forvandling, en slags åndelig mutasjon med mange varianter. De hverken skapte eller prøvet å forsterke frigjøringsprosessen, men å føre den til veis ende og inn på et nytt spor. Heine, og med ham senere mange andre har sett en sammenheng mellom denne frigjøringsprosess, denne nihilisme og den ondskap som har fått innpass i vår tids samfunnsliv, men de mistolker situasjonen når de stiller det tyske åndsliv for en slags krigsforbryterdomstol. Det er å rette baker for smed. Goethe selv i første rekke, men også mange av hans samtidige vil for lang tid fremover gi slekt efter slekt mulighet - på opplysningstidens premisser - til å forstå den tid de lever i, gi kraft til å utholde og virke i tiden og finne veier som fører videre.

Og idag?

Dette tema står sentralt i dagens tyske situasjon, der tyskerne for første gang på lenge får anledning til å vise hva de står for i verden. At de har lært sin demokratiske lekse er vel og bra, men hverken den eller markeds-økonomiens evangelium er nok til å mestre de problemer som nu møter det gjen-forenede Tyskland på alle kanter. I den liberale ukeavis "Die Zeit" for 17. april iår uttalte en av utgiverne og den gjennom mange år ledende ånd, Marion Gräfin Dönhoff:
"Når vi idag tenker tilbake på de lykkelige dagene i november 1989, da muren falt, kunne man tro at de lå årtier tilbake. Vi har benyttet tiden dårlig. Vi er fortsatt rådløse og har ingen plan.
Kan det skyldes at vi bare tenker i økonomiske kategorier og ikke i åndelige? At vi stadig bare diskuterer nasjonalinntekten, eksporttallene, vekstratene og arbeidsproduktiviteten og ikke lenger har de historiske og filosofiske sammenhengene for øyet?"
Hun er ikke den eneste, tyskerne er av gode og mindre gode grunner alarmert, og vi andre har all grunn til å dele deres bekymringer. Men om tyskerne er rådløse, så har de i det minste, i motsetning til andre folk, et sted å søke råd. Kanskje tiden snart er inne til at de ikke bare hører på andre, men begynner å lytte til de røster som formanende og veiledende har talt deres eget sprog.







TIL TOPPEN AV SIDEN