*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

VITENSKAPEN OG LIVET
Fra 1950-årenes glade kamptid

Av Karl Brodersen


Nedenstående er hentet fra festskriftet til André Bjerke på hans 65-årsdag. Det gir et glimt fra den kulturkamp som raste på midten av 50-tallet, der Andre Bjerke tok en meget aktiv del.


André Bjerke ble tidlig klar over at det i vår jordtilværelse råder en både komisk og tragisk motsetning mellom bevissthet og liv, mellom tanke og vilje, mellom ånd og kjød. Men samtidig opplevet han at kunsten - og da især poesien - kunne bli en befrier og forsoner. Han behøvde ikke noen hjelp fra Schiller, Goethe eller Rudolf Steiner for å fatte dette, han visste det på forhånd, det var hans livsmotiv, som det fra første stund ble tema for hans forfatterskap.
Men André var ikke bare født poet, han var også en født forsker. Denne kombinasjonen ledet ham til å betrakte moderne vitenskap med voksende mistro som komisk livsfjern og tragisk livsfiendtlig. Og her var det Goethe kom ham til hjelp, dikteren som ville skape en ny, poetisk naturvitenskap under mottoet: "bare det som er fruktbart er sant".
I de to essay-samlingene, "Fuglen i fikserbildet" fra 1955 og "Vitenskapen og livet" fra 1958, har André Bjerke samlet sine viktigste oppgjør med den vitenskapelige hybris og gitt, som han sier i en undertittel "fragmenter av en livsanskuelse". Idag leses disse tidsskriftsbidrag kanskje med større utbytte om man kjenner litt til situasjonen den gang de ble skrevet. Først og fremst: hvordan opplevet André 50-årenes norske kulturliv? Den som taler om "de trøtte femtiåra", kan ikke ha møtt Ernst, redaktør Ernst Sørensen fra Tønsberg, gammel motdagist og elev av Alf Larsen. Høsten 1949 kom han for fulle seil brusende tilbake fra sitt eksil på Vestlandet, der han i en årrekke hadde vært lærer på Steinerskolen i Bergen. Han opprettet sitt hovedkvarter på Theaterkafeen i Oslo og overtok ledelsen av det vektige kulturtidsskrift: "Spektrum". Ernst Sørensen var på forhånd aktiv i riksmålsbevegelsen, nu ble han en av dens drivende krefter i kampen mot samnorsken. Han kom rustet til denne strid med noe mer enn sin usedvanlige talebegavelse. Med litt mindre temperament og litt mere matvett kunne han ha blitt et navn i norsk litteraturforskning. Men Ernst Sørensen kunne ikke gjøre litteraturen til en vitenskap. Han var selv en romanfigur, en man skriver bøker om. Det lille han skrev var, som leilighetsvers, preget av øyeblikket. Det beste, inderligste og varigste i hans kritiske forfatterskap er nedlagt i den boken han hadde med seg da han kom fra Bergen: "Demringen. Formkrefter og skjebnekrefter i det nasjonale gjennombrudds historie". I 1963, så å si post festum, utga Cappelens forlag essaysamlingen "Tegn i sol og måne", og i noen småskrifter finner man hans innlegg i sprogstriden. Hans intervjuer med Francis Bull, Arnulf Øverland og andre skikkelser i samtidens åndsliv, "På kryss og tvers i farlig farvann", ble utgitt av Riksmålsforlaget i 1964. Disse samtalene er preget av en viss mild resignasjon, og - the rest is silence. Han døde i 1972 efter en langvarig sykdomstid.
Ernst Sørensen maktet ikke å reise noe litterært eller vitenskapelig monument over sitt liv, til gjengjeld lever han videre i de mange som møtte ham som den "Myllargutt" han var i åndens verden. Og André Bjerke møtte ham på Enebakkveien en råkold høstdag 1949. Der og da fikk Ernst Sørensen overtalt ham til å bli redaktør av det påtenkte riksmålsorgan "Ordet", og dermed var André trukket ut av sin dikterhule og befant seg snart midt i en strøm av begivenheter. André og Ernst var naboer på lille Langerud ved Østensjøvannet. Der bodde også Andrés kjødelige fetter Jens Bjørneboe og deres felles venn Agnar Mykle. Carl Keilhau var heller ikke langt unna, og føyer vi til navnet Odd Eidem, da er stort sett det mannskapet nevnt som André hadde til rådighet som redaktør av "Ordet". Dette tidsskrift, som utkom med ti nummer i året, redigerte han med myndig sikkerhet fra 1950 til våren 1966. Det var en imponerende prestasjon på toppen av alt annet som opptok ham i de årene.
Her er ikke stedet for en nærmere vurdering av Andrés betydning for riksmålets sak, men hverken han eller vi andre så denne sak som noe isolert. Vi oppfattet "rettskrivningsreformen" og den måte den ble forsøkt gjennomført på, som intet mindre enn et forsøk på å avskaffe riksmålet, eller med andre ord det kulturgrunnlag som var skapt av fire diktergenerasjoner fra Wergeland og Welhaven til Øverland og Sigurd Hoel.
Hvordan kunne et overveldende stortingsflertall, praktisk talt alle ledende skolefolk, ja til og med flertallet i Den norske forfatterforening stille seg bak en slik sprogpolitikk? Det måtte være noe alvorlig i veien med det nasjonale gangsyn. Og det var meget som var i veien, i denne forbindelse skal bare ett moment trekkes frem, fordi det i høy grad peker utover sprogsaken, og fordi André selv på en så mesterlig måte har belyst det. Hans siste innlegg i sprogstriden er samlet i boken "Sproget som ikke vil dø", utgitt av Riksmålsforbundet i 1964. Under overskriften "Det historiske argument" gjør han innledningsvis rede for det som efter hans mening ble avgjørende da Høyesterett i mai 1960 frifant Den norske forfatterforening for beskyldningen om å bryte med den sprogpolitiske nøytralitet ved å la seg representere i "Språknemnda", det offisielle organ for gjennomføring av samnorskpolitikken. Forfatterforeningens advokat Henning Bødtker kunne nemlig påvise at også ledende riksmålsfolk mente at de to sprog nærmet seg til hverandre og til slutt ville forenes. Det kunne i høyden være en uenighet om tempoet. Alle gikk igrunnen ut fra at man her hadde med en naturlig og ønskelig utvikling å gjøre, - og fremfor alt med en historisk nødvendighet. Det suggestive i denne form for deterministisk tenkning belyser André på en måte vi må unne oss å lytte til. Han minner oss først om hvordan Johan Bojer i sin tid ble bebreidet sin delaktighet i utformingen av 1938-rettskrivningen og om hvordan han i kampens hete til slutt hadde ropt så det sang i veggene: "Men dette er jo latterlig! Dere kan like godt prøve å stanse en foss med en teskje!" André fortsetter: "Foss, ja - der er vi ved noe vesentlig. I vår sprogdebatt blir alltid det avgjørende argument for samnorsken presentert som vannsymbolikk. Den historiske nødvendighet opptrer som foss eller brusende elver, som vårløsning, regn og stigende sevje, som strømmende elver, som brevann og kildevann - eller som havet." "Man tør trygt si jo mer vannholdig argumentet er, jo større beviskraft har det i norsk sprogdebatt. Selvsagt er det Moltke Moe som har sluppet disse vannmassene løs, og springen er aldri siden blitt skrudd igjen."
Nu tror selvfølgelig alle at dette er en poetisk overdrivelse fra André Bjerkes side, men nei, det er bokstavelig sant hva han skriver, for så følger noen sitater fra Moltke Moe:
"Her er ikke spørsmaal om et enten - eller, men om et baade - og... Har De været i Gudbrandsdalen og set brævandet fra Otta strømme ut i Laagen? Saaledes maa ogsaa de to nærskyldte maalformer strømme sammen. Og det vil gaa som der: Den brægrønne strøm løper en mil eller to for sig selv, i kanten av Laagens graalige vand. Men til lenger den kommer, til mere skjærer den grønne stripen ut i strømfaret. Og til slutt er jøkelgrønheten borte, men ogsaa Laagens graahet; hele elven har skiftet lett, tat en lysere grønlig farve."
"Hvilken nordmann kan stå for en så våt visjon? Det er som om man gripes av en voldsom tørst - efter nye, skummende, jøkelgrønne rettskrivningsreformer.
Hør også Moltke Moes praktfulle vannbevis for hvor nytteløst det er å motsette seg utviklingen. Her er det historiske argument blitt havbølger: "Hver bølge suges nok delvis tilbake av attersuget; men det er fremslaget som er det seirende - atterslaget fra den foregående bølge øker bare tyngden i næste ryg."
Det var utvilsomt dette bølgeresonnementet som motiverte fremstøtet i 1938. De valgfrie samnorskformene fra 1917 hadde vært en fiasko. De var blitt innført i 1970 skolekretser - og kastet ut igjen i over 1700 av dem. Hva skulle det bety? Kjære, det var bare "atterslaget" som ville "øke tyngden i næste ryg"! Altså gjorde man alle de valgfrie formene obligatoriske i bokmålet, og smeiset like godt inn praktisk talt resten av nynorsken med det samme. Man stolte på Moltke Moes dønninger. Men der gikk man i vannet."
Ideen om "en historisk nødvendighet" eller "en naturlig utvikling" hadde i femti-årene ennu et skjær av optimisme som stammet fra det 19. århundre. Efter Hiroshima kunne vi som var unge den gang vanskelig få øye på annet enn en utvikling til det verre. Til gjengjeld rådet det blant oss noe man kalte "eksistensialismen", og den var vel tross ulike former i sin kjerne nettopp et opprør både mot en historisk og en naturvitenskapelig determinisme, som to alen av samme stykke. For André Bjerke ble opplevelsen av Søren Kierkegaards liv og tenkning sammen med et inngående studium av Rudolf Steiners frihetsfilosofi grunnlaget for et oppgjør med denne determinisme, først i tidsskriftet "Spektrum", siden i "Horisont".
Blant de mange tidsskriftsdrømmer som oppsto under krigen ble "Spektrum", takket være Barthold Butenschøn og Dreyers Forlag, til en virkelighet med et første nummer i 1946 og derefter med seks nummer årlig frem til 1954. Det var i høy grad et kvalitetstidsskrift, både med hensyn til utstyr og bidrag. De tre første årgangene ble redigert av Carl Fredrik Engelstad og Hans Petter L'Orange, så overtok Ernst Sørensen, efterhvert i kompaniskap med Aasmund Brynildsen. Tidsskriftet kunne i mangt og meget minne om Alf Larsens "Janus", men det skulle ha en bredere basis. Redaksjonen ønsket "å skape et forum for de kretser i vårt folk som hyller et spiritualistisk livssyn." Her møttes i de første årgangene så forskjellige mennesker som Aagot Benterud, Aasmund Brynildsen, Niels Chr. Brøgger, Ronald Fangen, Gunnar Høst, Odd Nansen, Ørnulf Ranheimsæter, Kristian Smidt og Ernst Sørensen. André Bjerke var med fra nr.1 1947 med sine oversettelser av fremmed lyrikk. Dette forsøk på å forene kristne humanister, katolikker og antroposofer under samme tak var nok ingen enkel oppgave for de skiftende redaktører. Forsøket ble endelig oppgitt i 1954, men de åtte årgangene rommer mangt og meget som var representativt for en ellers lite påaktet side av åndslivet i Norge den gang.
André Bjerke hadde sitt første oppgjør med vitenskapen i form av ni "Sonetter til en determinist" i "Spektrum"s nr.3 for 1948. I 1952 kom så det essay som innleder samlingen "Fuglen i fikserbildet". "Kaniner i en flosshatt eller deterministens tankeknep" kalte han sitt oppgjør med den svenske filosof Ingmar Hedenius, datidens fremste representant for en filosofisk determinisme i Norden. Først karakteriserer André sin motpart:
"Det nye ved Hedenius er egentlig bare hans måte å si det på, hans krystallklare og fascinerende fremstillingsmåte, hans billedrike og vittige stil. Han er i stand til å gjøre selv et begynnerkurs i addisjon og subtraksjon til underholdende lesning. Han har utvilsomt vært den overlegne i debatten; selvsagt vil den konsekvente rasjonalist stå meget sterkt overfor motstanderne som vil ha både i dogmetroens pose og i fornuftens sekk. Det er en estetisk nytelse å følge hans polemikk. Som det logiske rovdyr er han praktfull å skue når han lukter kristenmanns-blod; det formelig knitrer og glitrer i pelsen på ham når han krummer seg i spranget på en teologisk dosent. Bare synd at motstanderne er nesten for hjelpeløse; de lar seg nedlegge uten å ha skyggen av en chanse. Hedenius fråtser i biskoper som en mår i et dueslag."
Som Hedenius selv innrømmer, må han først av alt bli ferdig med det tankekors at et bevis for årsakslovens absoutte gyldighet, altså viljens ufrihet, forutsetter en tankens frihet. Han postulerer derfor at:
"Antagandet av principen om tankens frihet fordrar inte någon metafy- sisk lära om viljans frihet."
Ifølge André gjennomføres så beviset for dette på den velkjente måte at man smugler inn i premissene (hatten) det som siden trekkes ut som en konklusjon (kaninen). André svinger sin poetiske tryllestav over "det logiske rovdyr" og forvandler ham for våre øyne til en helt almindelig tryllekunstner: Hedenius blir til en Houdini. André beviser sin påstand med et rikelig utvalg sitater, men dem kan vi ikke gå nærmere inn på her. Det virkelig forbløffende kommer til slutt. Med Andrés øyne ser vi nu hvorledes Hedenius-Houdini trekker frihetens hvite kanin opp av den flosshatt han har betrodd sin determinismes svarte. For å spre mistanken om at André her viser seg som en super-Houdini, må vi gjengi noen av hans Hedenius-sitater:
"Att vära sig själv - det låter säga sig. Den harmoniska människan har det inte altför vanliga modet att kunna vara ensam med sig själv och känna glädja, ja, tröst i denna ensamhet - vore det så mitt ibland de mest förföriska skalkar och pratmakare. Och även förmågan att vara just sådan man är, bland människor, som inte begår bättre an att bli duperad av en själv. Man kan därför ochså säga, att den harmoniska är fri; i en särskild mening. Han har sin tyngdpunkt inom sig själv, emedan han har ett samvete, som inte bara är en återklang av andras röster och meningar. Ett samvete som bygger på en konsekvens som är hans egen."
Viljens frihet er altså mulig for det harmoniske menneske, eller med andre ord der hvor sjelekreftene befinner seg i en skjønn balanse. Og denne harmoni er mildest talt et metafysisk begrep hos Hedenius, og hør bare med hvilke konsekvenser:
"Denna harmoni visar sig inte bara i en viss linje och beräknelighet på kort sikt. Om harmoni har förelegat ser man kanske bäst vid livets slut. Hur än de växlande förhållandena och erfarenheterna undan för undan måsta modifiera samvetet och andra de personligt tillagnade idealen, visar den harmoniskes levnad till sist et indre sammanhang, fastän detta inte har kunnat vara resultatet av någon redan från början medveten plan, som har blivit följd."
Så følger Andrés kommentar:
"Hva er det Hedenius antyder i det siterte avsnitt? Omtrent følgende: et livsløp er en helhet og kan f.eks. ikke forklares uttømmende som en kausalkjede av detaljer, slik den deterministiske psykologien gjør det. Her forholder det seg ikke som i mekanikken, hvor årsaken alltid ligger forut for virkningen i tid. Her synes det - under en viss synsvinkel - å være omvendt: først i det som skjer i slutten av et liv, ser man "årsaken" til det foregående; det som skjedde i barndommen og ungdommen, kan fremtre som "virkninger" av en personlighet som ble ferdig utformet først langt senere. Vi har å gjøre med et finalt og ikke et kausalt prinsipp. For å forstå et menneskeliv må man stille seg som foran et kunstverk; man må få øye på den skjulte komposisjon, skjebnemønsteret; det som først lar seg skjelne når verket er avsluttet. Og det er den frie personlighetskjerne som har formet dette mønster, likesom magneten ordner en haug av jernfilspon i et mønster av kraftlinjer."
Vi må motstå fristelsen til å sitere vi- dere. Det hele munner ut i en påvisning av at Hedenius går i sin egen felle. Hans bevis for determinismen blir til et forsvar for en spiritualistisk etikk, for en moralsk fantasi i steinersk forstand, og hans sjelelige sykdomspreg minner meget sterkt om det man ellers kaller synd!
I den følgende årgang av "Spektrum" har André et bidrag han kalte "Erindringer om fremtiden". Innenfor rammen av en mildt optimistisk vurdering av nye, spirituelle tendenser i tiden, tar han igjen for seg årsaksloven. Inntrykket av dens gyldighet for de mekanisk døde naturprosesser har forledet generasjoner av mennesker til å tro på dens almengyldighet. Men allerede planten er åpenbart underkastet et høyere prinsipp. I diktet "Tingenes lengsel", fra den tid, har André funnet et klassisk uttrykk for dette. Det begynner slik:
Slik frøet bærer skissen til et tre og en liguster-svermer allerede i puppens cellekaos er tilstede
bebuder alt at noe skjønt vil skje.

I nevnte essay stiller han så spørsmålet:
"Er menneskelivet underkastet en vekstlov, tilsvarende den vi kan iaktta hos planten? I biologisk forstand: utvilsomt. Menneskekroppen utvikler seg på en helt tilsvarende måte efter et finalt prinsipp: det strukturelle mønster er allerede tilstede i forplantningscellene. I alle livsfaser - fra fødsel og barndom til alderdom og død - er kroppens utvikling dirigert av en fremtidig tilstand. Barnekroppen vokser i retning av en ferdig struktur: det voksne menneske. Likeledes går det kroppslige forfall i alderdommen i retning av en fremtidig tilstand: døden. Her gjelder den samme vekstlov som i planteriket.
Men hvordan stiller det seg når vi betrakter menneskelivet, ikke fra det ytre, biologiske, men fra det indre, sjelelige aspekt? Vi flytter synsfeltet til opplevelsessfæren - altså til det et menneske tenker på når det taler om sitt liv. Finner vi her sjelelige vekstlover analoge med dem som bestemmer organismens fysiske utvikling? Er "livet" - totalsummen av våre opplevelser fra vugge til grav - en retningsbestemt prosess? Finner vi også her at noe fremtidig virker tilbake og dirigerer utviklingen - slik barnekroppens vekst er dirigert av en fremtidig, voksen kroppsstruktur? Er med andre ord menneskets biografi organisert av et kraftfelt, tilstede allerede ved fødselen - slik mønsteret for den ferdige organisme er tilstede allerede i det ubefruktede salamanderegg?"
Vi merker hvordan André Bjerke søker et monistisk syn på tilværelsen, der ånd og materie kan oppfattes som to sider av samme sak. Kjernespørsmålet for en slik monisme må da bli: hvordan kan først det levende, så det besjelede og beåndede tre frem av en opprinnelig død materie, urtåken? Dette spørsmål er klart og greit besvart i 1. Mosebok, men hva med darwinismen? "Spektrum"s nest siste nummer er viet dette spørsmål, og her har André sitt annet store innlegg til forsvar for Johannes V. Jensen, utviklingslærens utrettelige forkjemper i Danmark. Alt i 1951 hadde han lagt frem sitt syn på Johannes V. Jensen som en ekte goetheanist i skarp motsetning til den oppfatning Alf Larsen hadde gitt uttrykk for. I 1954 tydeliggjorde og forsterker han sitt forsvar for Johannes V. i essayet "Fuglen i fikserbildet", som munner ut i følgende sammenfatning:
"Faktisk er Johannes V. Jensen i kapitlet "Ariel og Caliban" nådd frem til to revolusjonerende erkjennelser, han uttrykker dem riktignok ikke som "mening", men som poetisk eksakte bilder:
1. Mennesket nedstammer ikke fra dyret. Det er tvert imot dyrene som har videreutviklet seg fra en universell, menneskelig grunnform.
"... Mennesket er den ældste og yngste af Alle Skabninger.. ."
"... hvad Dyrene har spredt, har Menneskene under et."
2. Mennesket er evolusjonens ledemotiv. Men det har først sent fått en festnet, fysisk skikkelse. Skal man skildre det vesen som er nutids- menneskets "stamfar" blir han "virkelig dannet av Luft og Lys, for han kan kun omfattes i Fantasien..." "Han er lyset som er bleven sjel."
Johannes V. Jensen trodde til sin dødsdag at han var darwinist, men i boken "Vor Oprindelse" - tredje bind av den serien som innledes med "Dyrenes Forvandling" - bestemmer han seg til å sette et navn på den forskermetode han praktiserer. Han kommer til at han vil kalle den "Antroposofi".
Han ante ikke at det eksisterte noen åndsretning med dette navn. Han trodde faktisk at det var hans eget påfunn. Og det er en vits av metafysiske dimensjoner. Hvilket vil si at det er mer enn en ufrivillig morsomhet: Det er et av skjebnens muntre lysblaff, som plutselig avslører fuglen i fikserbildet."
André hadde også andre bidrag i "Spektrum", men de her presenterte gir tilsammen et godt bilde av det som opptok ham den gangen. Møtet med Rudolf Steiners antroposofi hadde ikke gjort ham til "antroposof" i ordets innskrenkende betydning. Han var tvert om blitt mere seg selv. I de to fremtredende representanter for samtidens åndsliv, Ingmar Hedenius og Johannes V. Jensen hadde han fått øye på to høyt utviklede sider i sitt eget vesen: den analyserende selvbevissthet og det billedskapende natursyn. I Rudolf Steiners ungdomsverk fant han begge deler beskrevet. Men en spirituell monisme kan bare bli mulig når et menneske makter å forene disse to sider av sitt vesen: når det i verden gjenfinner den ånd det har opplevet i sitt indre, og når det i seg selv gjenfinner den makt som råder i naturen. Det er i en kort formel sagt hva antroposofien går ut på. Og på det grunnlag mente André, som vi andre, at det skulle være mulig, at tiden var moden for å legge disse tanker frem for en bredere offentlighet. Det var hensikten med tidsskriftet "Horisont", hvis første nummer kom i februar 1955. Det skulle ikke være et antroposofisk medlemsblad, men et fritt forum for alle som kunne tenke seg å gå inn på den antydede problemstilling.
Horisonts redaksjon, som besto av Andre Bjerke, Ernst Sørensen og Leif Wærenskjold, senere supplert med undertegnede, stilte seg det ærgjerrige mål å fortsette "Spektrum"s linje som et litterært kvalitetstidsskrift og samtidig gjøre bladet til en aktuell, kultur- politisk månedsrevy. Sprogstriden opptok oss alle, - og Steinerskolen, naturødeleggelsen, byråkratiseringen av samfunnet, de farvede folks frigjøringskamp, truselen fra atomteknikken. Alt som kom til å sette sitt preg på de følgende års offentlige debatt ble tatt opp i løpet av de tre årene vi sammen redigerte "Horisont". Men initiativet i denne debatt ble snart revet ut av våre antroposofiske hender og overtatt av helt andre. I løpet av årene 1955 - 57 ble vi grundig spilt utover side- linjen. Først "Grimbergdebatten", så i tur og orden "Jonas-debatten", "Steinerskole-debatten", "Antroposofidebatten", og de to vendinger "Portmann-debatt" fylte i tre år Oslo-avisene og noen provinsaviser med de mest usaklige angrep på det man forestiller seg som "antroposofi". Gjennomgangstemaet var interessant nok "utviklingslæren". I sluttet tropp sto naturvitenskapens representanter vakt om det rådende neo-darwinistiske syn på saken. Det måtte man ikke tvile på, det sto ikke til diskusjon. Og fra de humanistiske vitenskaper kom det ikke et ord til forsvar for menneskets verdighet! Selv de som så med en viss velvilje på vår sak, ville ikke ha noe med oss å gjøre. Vi var "varg i veum", vi var med våre meninger uønsket i norsk kulturliv, - og da hjalp det lite å ha rett. De 25 år som er gått har bare kunnet bekrefte det vi den gang sa og forutsa.
Selvfølgelig sto hverken vår innsikt eller våre krefter i noe rimelig forhold til den oppgave vi hadde stillet oss. Hvordan skulle vi kunne stanse, enn si snu en strøm som så bred og mektig førte kulturen mot sin undergang? Efter tre år var vi fullstendig utkjørte, både våre mentale og våre fysiske ressurser var brukt opp. Og så gikk vi hver til vårt.
Andrés hovedinnlegg i " Horisont" og debatten den gang finner man i essaysamlingen "Vitenskapen og livet" fra 1958. Men i det tiåret vi her har prøvet å gi et bilde av, utga han også fire diktsamlinger, to bind gjendiktninger av utenlandsk lyrikk, en lyrisk ABC, to samlinger barnerim, sin oversettelse av Faust første del, sine oversettelser av flere Shakespearestykker og mere til, som man kan se av bibliografien. Når alt det er glemt som hans motspillere den gang sa og gjorde, da vil den kulturgjerning André Bjerke ydet i de årene bli husket og forstått.

Efterskrift:

Omkring 1960 var igrunnen den efterkrigstid avsluttet, som oven- stående skildring gir noen glimt av. Og vi som den gang hadde passert livets midte, fikk snart oppleve at en ny tid var i emning, en ny generasjon grep ordet. Det verdensomspennende ungdomsopprøret fra slutten av 50-tallet markerte inngangen til siste tredjedel av dette århundre, men like brått og spontant som denne urobølgen meldte seg, forsvant den igjen efter noen få år. Hva skjedde egentlig, hva var på ferde?
Når vi idag leser hva André Bjerke som en typisk og fremragende representant for sin generasjon skrev for 30 år siden, da merker vi fort at noe har skjedd i mellomtiden. Verden er blitt en litt annen. Den glade kamptid med dens innslag av rokokkolettsinn ble avløst av en knurrende, humørløs puritanisme. Det oppsto en stilkollisjon mellom den eldre og yngre generasjon i sprog, oppførsel, ja påkledning. Alle
ble dus, alle skulle være like gode og ingen skulle bestemme over andre. Mao-tilbedelsen og dyrkelsen av "kulturrevolusjonens" idealer dannet en tidlang det mest bisarre innslag i vårt hjemlige kulturmiljø. Det er et tilbakelagt stadium, men verden er ikke den samme.
Vi gikk hver til vårt. En viss demoralisering gjorde seg gjeldende innenfor den eldre generasjon, men også en selvprøvelse: hva sviktet, hvem sviktet? Aasmund Brynildsen, på forhånd så vâr for sin integritet, trakk seg helt bort fra sine gamle venner. Jens Bjørneboe gikk inn i en nærmest permanent krise og søkte å fornye sitt engasjement gjennom en tilknytning til den politiske radikalisme. André Bjerke trakk seg mer og mer inn i sitt sneglehus, til sin "verdensfred i stuekroken". Et dikt fra samlingen "En skrift er rundt oss", utgitt i 1966, gir oss et inntrykk av hans grunnstemning i de årene:

ORDET DU ALDRI SANG
En dag er den formende makt av klang i din stemme forbi.
Gikk du før du fikk sagt ordet du kom for å si?
Ordet som bare er ett:
sang du ditt levende funn?
Ordene blir så lett
for mange i menneskemunn.
De ventende strenger var spent, og harpen var du og din jord.
Forløste du Guds instrument? Sa du ditt ene ord?
Orfevs i verden: en kveld så du at strengene sprang.
Kunne du tilgi deg selv ordet du aldri sang?

André Bjerke ble til siste stund trofast mot de ideer som hadde fylt ham og inspirert ham fra tidlig ungdom av. Ved siden av sin omfattende litterære virksomhet som oversetter og som medarbeider i NRK, vendte han stadig tilbake til sine farvestudier og sitt arbeide med Steiner og Emil Bocks evangelietolkninger. I 1977 utga han sin oversettelse av Bocks "Jesu barndom og ungdom", og i sin siste sykdomstid var han opptatt med å oversette Bocks bok om "De tre årene". Han kom ikke så langt med det, kreftene var uttømt, de rakk så vidt til å få fullført oversettelsen av Goethes Faust annen del.
De fire år André Bjerke satt halvsidig lammet lenket til sin rullestol og på så mange måter redusert, ble av ham selv oppfattet som en prøvelsens tid. Han klaget aldri, men takket overstrømmende for hver oppmerksomhet som ble vist ham, hver glede livet ennu kunne by. Man kunne ikke undgå å tenke den tanke at slik må vi alle på den ene eller den annen måte bære våre idealer gjennom en sfære, der de forvandles til nye, skapende livskrefter. Denne hemmelighet har André Bjerke gitt uttrykk for i det dikt han ønsket lest i sin begravelse; det ble skrevet i 1958:

AMOR FATI
Ikke som en Cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevebne
deg mot verden, men med ordet:
Amor Fati - elsk din skjebne.
Denne formel skal du fatte som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!
Også smerten er din tjener, Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.
Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet av å bli din skjebne verdig,
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg, skjer rettferdig.
Si da, når din levegledes, grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg anderledes. Intet ønsker jeg forandret.

Frukten av et gjennomlevet og gjennomlidd liv er ikke lett å måle. Først efter en viss tid kan senere slekter erfare at noe strømmer inn i deres tilværelse fra ukjente kilder, fra levede liv under forvandlingens lov. Bare under den forutsetning kan fortiden ha noen betydning for fremtiden.



TIL TOPPEN AV SIDEN