*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

REINKARNASJONSIDEEN GJENNOM TIDENE
Av Ludwig Thieben.

Hvis en européer eller amerikaner røber at han interesserer seg alvorlig for reinkarnasjons-idéen, vil han kanskje bli møtt med følgende:
-Se, der har vi enda en som vil redde det dødssyke Europa med rusgift fra Orienten. Reinkarnasjons-idéen er og blir et produkt av den østerlandske kultur. For oss her i vesten er all slik spekulasjon i strid med selve historiens gang.
-
Og her et forsøk på et foreløbig svar:
Ja, det er noe riktig i det du sier. Europa må gå sin egen vei. Men denne fører ikke bort fra de gamle sannheter, tvertimot. Det er sant at reinkarnasjons-idéen måtte dø med Europas fødsel. Men dermed er vel ikke siste ord sagt?

Den moderne européiske sivilisasjon måtte kjøpes med tapet av idéen om de gjentatte jordeliv. Dette dramatiske brudd i historien trer frem allerede i motsetningen mellom Platon og Aristoteles. I den platoniske filosofi merker vi lengselen efter åndens hjemland, idéenes verden hvor menneskesjelen levet før den steg ned til jorden.
For Platon er det å betrakte naturen ikke mål i seg selv, men bare forberedelse til den høyere, sanne erkjennelse. Naturen er illusjon, maja. Denne årtusengamle tradisjon som klinger ut i platonismen, er intimt forbundet med læren om de gjentatte jordeliv: sjelen er forvist til legemets fengsel for å straffes og gjøre bot, og må stadig gjenfødes på ny inntil den er renset for alt begjær.
Aristoteles står fremmed til reinkarnasjons-idéen. Hos ham hører vi intet om sjelens tilværelse før fødselen. Platon retter blikket østover, Aristoteles mot vest. For Aristoteles er naturen ikke bare skinn. Sjelen må forbinde seg med det legemlige for å kunne eksistere som individ. Før fødselen er menneskesjelen en del av verdensånden, altså ennu ikke individualisert.
"Øst" og "vest" er mer enn abstrakte geografiske begreper. Å vandre vestover - det ville i eldre tider si det samme som å forlate den åndelige verden. "Asia" betegnet den del av jorden som ennu ikke hadde løst seg ut av det åndelige opphav. Paradiset var alltid henlagt til østen. Selvbevisstheten, og dermed friheten, ble først muliq med menneskehetens vandring mot vest.
Og først da ble historien til. De gamle orientalske kulturer var i sitt vesen ahistoriske. "Kina og India ligger utenfor verdenshistorien," sier Hegel. Historie i egentlig forstand forutsetter handlefrihet. Den visdomsfylte indiske kosmologi kjenner ikke utviklingstanken. Alt som skjer er uten begynnelse og ende. Guddommen trer ut av mørket og frem i lyset, for atter å synke tilbake i det skjulte. På den ene verdensdag følger alltid en ny verdensnatt.
Jeget er bare et flyktiq fenomen i tiden mellom fødsel og død, en illusjon
som opphører når sjelen forlater legemet. Efter døden eksisterer bare følgene av menneskenes handlinger, gode og onde, som ledd i det store verdensforløp. Denne overpersonlige skjebnestrøm er det som forbinder jordeliv med jordeliv.
Historisk bevissthet finner vi først hos jødefolket, hebreerne. Hos inderne er alt underlagt den evige gjentagelse, mens de hendelser som er beskrevet i Det gamle testamente, alltid representerer noe nytt og enestående. I den indiske kultur var det å tro på jeget det verste kjetteri! Hos jødefolket var "Jeg er den jeg er" selve Jehovas navn. Med "jeg er" betegnet jødene det høyeste vesen.
Men det guddommelige var ennu strengt adskilt fra det individuelle. "Jeg er" var ikke knyttet til personligheten, enkeltmennesket. Det var bundet til blodet, som førte tilbake til fedrene, til nedstamningen fra Abraham, Isak og Jakob. Blodet, slektsbåndet, var bærer av jeget.
Jødefolkets historie var en forberedelse til Kristus-tildragelsen. "Jeget" tok bolig i et enkelt menneske, Jesus fra Nasareth. Men menneskeheten var ennu ikke moden til å oppta reinkarnasjons-idéen. Jordutviklingens mål, som er å bringe jeg-bevisstheten til full utfoldelse, kunne bare nås ved at mennesket i første omgang rettet hele sin oppmerksomhet mot livet mellom fødsel og død.
I sin gamle, østerlandske form var reinkarnasjonsidéen sterkt utbredt i Romerrikets østlige provinser i de første kristne århundrer. Men nu var den tid kommet da de gamle erkjennelser måtte forsvinne i dypet, for å springe fornyet frem av kristendommens kilde.

*

I middelalderens menneskebilde står det enkelte individ i sentrum. Og allikevel møter vi her en strengt statisk verdensanskuelse, hvor det ikke er plass for fremskritt, utvikling. Ifølge den katolske lære skapes sjelen først kort tid før fødselen, for så efter sitt levned på jorden enten å dømmes til evige kvaler, eller gjennom lutring få del i det himmelske liv.
I Dantes storslagne verdensanskuelse kan vi se et speilbilde av den gamle buddhistiske lære. Også her er hovedvekten lagt på den enkelte sjel og dens skjebne. Men hos Buddha er blikket helt rettet mot livet før fødselen. For middelalderens kristne tenkere og teologer er all tanke og følelse konsentrert om livet efter døden. Tanken om en historisk utvikling står fjernt fra begge oppfatninger.
Først mot slutten av 1700-tallet begynte utviklingstanken for alvor å gjøre seg gjeldende i åndslivet. Reinkarnasjonsidéen våknet til nytt liv, klarest uttalt i Lessings skrift "Menneskeslektens oppdraqelse"*). Det bærer i seg kimen til alt som senere utfoldet seg i Schellings og Hegels filosofi.
For orientaleren var reinkarnasjonen den enkeltes lodd. Hos Lessing er tanken om de gjentatte jordeliv stillet inn i hele menneskehetsutviklingen, hvor den enkelte også tjener helheten.
Historien forløper i tre store epoker, som hver bringer en ny åpenbaring: Det gamle, det nye og det "evige" testamente. De enkelte individer tar del i hvert trinn av denne fremadskridende prosess. "Den samme vei som slekten følger mot fullkommengjørelse, må også den enkelte gå.
På Lessings tid hyldet man i England en filosofi som ville tilbakeføre alle sjelelige fenomener på rene sanseinntrykk. John Locke**) hadde fremsatt sin teori om sjelen som et ubeskrevet blad, "a white paper void of all characters". Locke bekjempet læren om de medfødte idéer, de siste levninger fra den platonske filosofi, som lot mennesket skue de evige idéer i en åndelig tilværelse før fødselen.
Kort tid efter Lessings død utviklet i Tyskland Johann Gottlieb Fichte sin filosofiske idealisme, som er den diametrale motsetning til Lockes lære. Den idealistiske filosofi ser alle sjelelige fenomener, også iakttagelse ved hjelp av sansene, som et produkt av jeget. For engelskmannen er jeget et stykke natur - for tyskeren er naturen en del av jeget:
I England oppstod en utviklingsteori, Darwins avstamningslære, som fullstendig fornektet jeget og den frie viljen. Den gamle forestilling om skjebnen, som blind og nådeløs knuser den enkelte, dukker opp i moderne skikkelse som den upersonlige, biologiske nødvendighet. Henrik Ibsens drama "Gjengangere", er bygget over dette gammeltestamentelige tema, hvor efterkommerne hjemsøkes i tredje og fjerde ledd som følge av fedrenes misgjerninger.
I tok utviklingslæren en helt annen retning. Evolusjonsidéen levet seg ut i tenkningens sfære; utvikling ble i den hegelske filosofi identisk med "dialektikk". Idealismen fornekter ikke jeget, men istedet blir jegets personlige karakter opphevet og utslettet av den objektive verdensfornuft.
Hverken Darwins evolusjonsmaterialisme eller den abstrakte idealisme er tilstrekkelig for å forstå individets forhold til skjebnen, slik Lessing og Goethe tilstrebet. Dette lyktes først for Rudolf Steiner. Han viste at den naturvidenskapelige utviklingsteori kan forvandles og metamorfoseres slik at den yder jeget full rettferdighet.
Darwinismen utsletter jeget. Idealismen isolerer jeget og fratar det dets individuelle egenart. Steiner spør: hvordan kan utviklingslæren gis en slik form at den også omfatter mennesket som åndsvesen?
Jeget er autonomt. Ingen ytre makt har adgang til det, selv ikke "Gud". Jeget stammer ikke fra forfedrene. Nedstamning kan her bare bety: innenfor jeget selv. En real opplevelse av jegets vesen, som først kristendommen åpnet veien for, ligger til grunn for reinkarnasjons-idéen i Steiners åndsvidenskap).
I de førkristne kulturer var den oversanselige verden bare tilgjengelig for mennesket hvis jeg-bevisstheten ble dempet ned. Det moderne menneske vil efterhvert lære å innse at det selv har skapt sin skjebne, at alt som trer det imøte i den ytre verden, er konsekvenser av dets egne handlinger, som vil forløses og forvandles. Den utviklingsteoretiske fatalisme vil overvinnes i den grad forståelsen våkner for en forvandlet naturvidenskap, som ikke vilkårlig utelukker mennesket som åndsvesen fra sitt forskningsområde.

*) Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781): "Die Erziehung des Menschengeschlechts"
(1780).
**) John Locke, 1632-1704. "Essay concerninq human understandinq" (1690).





TIL TOPPEN AV SIDEN