*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

DET SKJULTE NORGE
Leif Wærenskjold

"Vi legger nu kursen om i 90 graders vinkel og går tvers over Lysefjorden mot Prekestolen".
Høyttaleren tidde.
Vi turister satt i sightseeing-båten "Clipper's" komfortable stoler og stirret opp mot fjellet.
Jeg så over mot guiden. En lys og vennlig ung mann med et ualmindelig charmerende stavangermål. Han holdt mikrofonen klar for neste omgang.
Det er noe merkelig med beskjeder gitt i høyttaler. "Reisende med tog til Rakkestad og Mysen! Ta plass! Lukk dørene!" Den mekaniske stemmen går gjennom et beskyttende lag og rett på nervene. Ta plass! Lukk dørene! Det er skjebne i slikt. Upersonlig skjebne.
Båten gled sakte inn under granittmassivet. Prekestolen skar ut fra fjellveggen og løftet seg tyngdeløs mot himmelen 600 meter over våre hoder. Fjellet falt stupbratt omkring den, rett i sjøen.
Høyttaleren gav beskjed om at det var ingen umiddelbar fare for ras eller stensprang, så hvis strømmen tillot det skulle vi prøve å gå helt inn under fjellhenget.
Det mørknet. Noen tusen tonn granitt hvelvet seg ut over oss. Båten stod nesten stille. I høyttaleren buldret "Trolldans" av Grieg. Det er slikt amerikanerne betaler for. Personlig synes jeg ikke det var nødvendig med hverken ras eller skred eller skipsforlis, så jeg likte meg vel så godt da det lysnet over oss, og solen igjen slapp til. Foran lå grønne strender og mildere konturer. Bak oss lå Prekestolen.
Men det satt noe igjen et sted i underbevisstheten. Noe jeg kjente så altfor godt.
Hver gang Norge syner oss et glimt av sin storhet, er den der igjen denne uroen som ellers lever i dekning under hverdagen.
Dypt der nede går et stort havdyr i mørket, lydløst, usynlig. Det bare er. Men stundom lokkes det mot overflaten av nye syner som venter på å bli sett. Et øyeblikk leker det i vannspeilet, går igjen til bunns og er der nede, lydløst og usynlig.
Vi kjenner det alle sammen. Kjenner det og glemmer det.

"Det var lengslens fjell og drømmens, herliggjort av sorg og savn.
Det var fjellets ånd forklaret, fjellet uten sted og navn."

En sommerdag for noen år siden skred en diger danske inn på mitt kontor. Utenfor vinduet stod en blodrød Nimbus motorsykkel med en sverm av beundrere omkring. Dansken var kledd i skinn fra topp til tå. Han hadde ikke tid å sitte ned et øyeblikk. Det var min bror han søkte. De var kjente fra Argentina for år tilbake. Min bror var på reise, og så valgte dansken meg istedet. Det var egentlig en nordmann han kom for å finne. En som kunne vise ham fjellet.
Vi raste i åtte dager på rød Nimbus gjennom Hedemarken, Gudbrandsdalen, Bøverdalen, ned til Vestlandet under fjellene, langs fjorder og vann, over Odda og Austmannalid til Telemark. Når vi rastet ved veikanten eller på hotellet, kom han alltid tilbake til noe han søkte, og som han var viss på vi nordmenn har nøkkelen til. Som så mange reisende fra kontinentet trodde han at vi var det utvalgte folk i det utvalgte land. Det var det samme svermeri som fikk tyskerne til å tråkke så pass forsiktig på oss som de tross alt gjorde. Jeg strevet for å bringe dansken på verre tanker om oss. Det nyttet ikke. Han holdt fast ved at her er noe, og dette noe ville han finne. Så raste vi videre. Under Folgefonnen, på Sognefjorden, i Austmannalid mente han at nu var vi i nærheten av det han søkte. Men ennu var vi ikke der. På reisens nest siste dag kom vi til Bolkesjø i Telemark. Vi stelte oss på rommet og gikk ned i spisesalen. Da vi åpnet døren, stanset min danske venn. Solnedgangen slo oss rett i ansiktet. Gjennom fondvinduet flammet en umåtelig sol over fiolette fjell. Dansken stod. Bare stod. Så la han hånden på skulderen min og nikket. Han hadde funnet det.

*

Over Flatdal i Telemark løfter Skorve sine blå vegger. Øverst oppe, langt utenfor skoggrensen hever Skorve en mektig skål mot himmelen. Som et krater. Midt i skålen blinker et vann. Mellom stenene plystrer en grå fugl. Annet liv er her ikke. Skålkanten skjuler verden for oss. Vi er på toppen av jorden og på bunnen av himmelen.
Da jeg stod ved bredden av vannet, var det en stemme som sa:
"Se å komme deg ned, menneskekryp. Her er du for liten."
Guds øye fulgte meg over kraterkanten og helt ned til skoggrensen.
Dansken reiste beroliget hjem fra Norge til sitt pannekakeland. Han hadde funnet det han søkte.
Men vi er tilbake og slipper ikke så lett.
Det er ikke vanskelig å søke. Det er vanskeligere å finne. Men aller vanskeligst er det å ha. Vi har et større landskap enn noe annet lite folk. Vårt landskap er dramatisert natur.
Hvordan skal vi kunne leve opp til en natur som ikke kjenner småskårenhet?
Prinsessen spinner i berget. Askeladden kjører hullkortmaskin.
I vår nyere historie er det skjulte Norge kommet til syne i 1814, i 1905 og i maidagene 1945. I et uskyldens øyeblikk stod det oss fritt å velge hvilken fremtid vi ville. I 1814 valgte vi demokratiet. I 1905 valgte vi kongedømmet. I 1945 valgte vi diktaturet, det velvillige diktatur. For hver dag som er gått siden de tre hellige maidager, har vi latt oss nennsomt plukke for en menneskerett. Vi har fått en politisk kringkasting, en politisk medisin, en politisk forskning, en politisk skole og en politisk sprogkamp. Vi taler om sosialpolitikk, kulturpolitikk, byggepolitikk, skolepolitikk og sprogpolitikk. I ly av fellesprogram og teknisk betinget velstandsøkning er alle partier gått hånd i hånd inn i den nasjonale sosialisme. Så velvillig sløve er vi blitt at vi finner det høyst naturlig at en mann velges til kirke? og undervisningsminister som offentlig hevder at "i siste instans er pedagogikk et politisk spørsmål". Goebbels kunne ikka ha sagt det mere presist.
Det er ingen grunn til å klage. Vi har fått det slik vi vil ha det. Det er da heller ikke mange som klager over at individet langsomt og sikkert fratas sin førstefødselsrett. Ungdommen sier åpent ut at det er ikke noe å gjøre opprør mot. En meget ung dame belærte meg forleden om at i sprogsaken må man være lojal overfor myndighetene og ikke bli fanatiker. Jeg glemte meg et øyeblikk og spurte om den unge dame visste hva en fanatiker er. Det var hun ikke sikker på.
"En fanatiker", sa jeg, "er en person som et langt liv konsekvent har unnlatt å stjele, myrde og øve voldtekt."
Den unge dame kastet et forvirret blikk på førkrigsungdommen og reddet seg unna.
Det eneste vi kan bebreide dagens ungdom, er at den er blitt slik vi ville ha den. Nyttige samfunnsborgere med nattlige debatter om pensjonsordningen.
Arthur Koestler uttalte i Studentersamfundet at et positivt trekk ved ungdommen idag er at den er immun overfor de store bevegelser. Men han glemte å ta med at den ikke er immun overfor de små bevegelser, den langsomme skriden av leirlagene under overflaten, det osmotiske trykk som utgår fra universitet og styringsverk.
Det var lett å leve opp til det skjulte Norge på Bjørnsons tid. Det er vanskeligere idag.
I novellen "Absalons haar" skriver Bjørnson:
"Havet laa mattblankt i Havsol og stirred paa det uregjerlige Land foran sig som paa en Elsklingssønn der har Livskraft. Hold paa det store du! Ellers blir din Kraft din Undergang."
Men hva er idag det store?
Det første vi må gjøre for å løsne den krampe som griper oss når vi ser dette problem, er å frita de unge for å svare. På Bjørnsons tid tok det tyve år å bli ung. Idag tar det over førti. Den viktigste grunn er skolen, for der er tidens tendens systematisk utformet. En pensjonert lektor uttalte som sin mangeårige erfaring at skolen er den planøkonomiske investering som gir det største utbytte. I disse dager går en flom av artikler om skolen gjennom avisenes spalter. De fleste av dem er skrevet av lærere. De påpeker ensretting, politisk påtrykk og økonomisk målsetting i strid med skolens oppgave. Samtidig som skolebygningene blir større, lysere og mer hygieniske, blir det pedagogiske liv fattigere og gråere. Forskolen dreper gleden. Den høyere skolen dreper troen. Universitetet dreper håpet.
For den som forlater skolen med en rest av ungdommelig originalitet og livsmot igjen, tar det mange, mange år å avvikle de uheldige følger. Bare de færreste klarer det, og de aller fleste slår seg til ro med det.
"Gå nu bare ikke hen og gjør noe originalt", sa professoren til en fersk student. - Og det, sa studenten, det er det eneste råd jeg noen gang har fått av en professor. -
Den første anskuelighetsundervisning i hvilken grad skolen her i landet er blitt et politisk instrument, er kampen mot den frie, selvfølgelige utvikling av vårt kultursprog, riksmålet. Historien om denne kamp er, som Sigurd Hoel en gang uttalte det, intet annet enn en kriminalfortelling. Den er historien om snille gangstere i grådress.
Det hører til tidens bilde at det er uten skarpe konturer. Gode mennesker gjør i beste mening gode gjerninger. Norge er blitt et kardemommeland hvor røverne ikke er ordentlige røvere, og heksene ikke er ordentlige hekser, og løvene ikke er ordentlige løver. Alle ting er på lissom. Før hadde skurkene svarte kapper og spisse hatter, og de blottet blinkende kniver i måneskinnet. Nå sitter røverne bak støvfrie skrivebord i hvit frakk og hornbriller og spør om far slår mor.
En natt drømte jeg om gråmannen.
Jeg hadde laget en form av meg selv i hel figur, og nu lå den ferdig og pent delt efter sidelinjen. Formen ble fylt med en grå, langsomt rennende plastmasse som seg inn i alle porer og hulformer og fylte den. Efterpå fjernet jeg formen, og der lå min grå bror og så på meg. Han var levende. Han reiste seg og kom. Det var umulig å flykte. Benene mine var klistret til bakken. Gråmannen la armene rundt meg, armer som seg omkring meg og suget seg fast. Det venstre ben la han omkring mine og under presset av tyngden hans holdt jeg på å bikke overende og ned i en åpen grav. Bare ved oppbydelsen av mine siste krefter klarte jeg å vri meg løs og velte ham ned i graven. Da jeg skuffet jorden over ham, lå han stille på ryggen og smilte.
Tidens bilde er uten skarpe konturer. Salvador Dali har malt det. I et ørkenlandskap står et tre. På grenene henger halvsmeltede klokker som grytekluter over ovnskanten. Men de tikker og går ennu.
Det nytter ikke å skrive artikler mot gråmenn og halvsmeltede lommeur. Ordene synker i sirup, og ingen finner spor efter dem. Det eneste som nytter, er handling. Det eneste som virker, er engasjement. Derfor tikker alle skoleklokker om at det gjelder å være objektiv, objektiv, objektiv - men på den rette siden.
Jens Bjørneboe fortalte i en av sine beryktede artikler omkring norsk fengselsesvesen om en dame han kjente. Beretningen står å lese i artikkelen "Sikringsstraffen" og lyder slik:
"En av mine bekjente, en dame, ble for noen tid siden innkalt til å fungere som meddommer i byretten. Som karakteristisk for situasjonen må nevnes at en av hennes venner, som kjørte henne ned til rettslokalet, i fullt alvor og dyp opprtiktighet, gav henne følgende råd: Du må huske at du bare er legdommer. Den eneste som virkelig skjønner seg på saken, er den juridiske dommer, så du har bare å rette deg efter ham!
Nu er imidlertid min bekjente ikke hvem som helst, men noe så sjeldent som et selvstendig menneske, så hun svarte: Tøv! Selvfølgelig kommer jeg til å følge mitt eget hode. Jeg har jo selv ansvaret for hva jeg er med på å dømme et medmenneske til. Ellers er jo hele systemet med legdommere bare sludder.
Det ble en meget kjedelig formiddag for den juridiske dommer, idet fruen ikke rettet seg efter hans temmelig summariske anvisninger, men virkelig fulgte sitt eget hode. Dommeren nevnte at tiltalte, som stod til ansvar for et tyveri på et par hundre kroner, hadde en rekke dommer på seg fra før, og foreslo en dom på ca. et års fengsel, og visstnok fire års sikring. Fruen som hadde vekket også den annen legdommers interesse for saken, spurte så hvilke forbrytelser tiltalte tidligere var blitt straffet for, og forlangte dem gjennomgått i retten. Det viste seg at listen var lang, men at det praktisk talt utelukkende dreiet seg om småtyverier, vesentlig begått under alkoholrus. Mannens forsyndelser var altså i virkeligheten bagatellmessige. Neste akt fulgte da hun stilte spørsmålet: Hva vil sikring i dette tilfelle si?
Det viste seg at sikring i dette tilfelle betydde fengslig forvaring, altså den strengeste sikringsform, i praksis innesperring.
Både vedkommende dame selv, og den andre legdommer ble forbauset over å høre dette, eftersom de inntil da hadde trodd at sikring betydde noe i retning av meldeplikt eller et slags tilsyn. De fikk nu vite at de faktisk var blitt invitert til å være med på å dømme en mann til fem års fengselsstraff for å ha stjålet for et par hundre kroner.
Da min venninne var ferdig med sin dommergjerning, var sikringsstraffen bortfalt, og grunndommen (fengselsstraffen) redusert til det halve. Det vil altså si at den tiltalte fikk seks måneder i stedet for fem år!
Jeg er meget stolt over å kjenne henne."

*

Når solen nettopp har stått opp over Flatdal i Telemark, og skodden letter over Skorve, og blå skygger og orangefarvede lysstreif maler et skylett spektrum på gullgrunn, hvilken farve har da gressvollen utenfor seteren der like oppunder toppen?
Gressvollen har den riktige farven! I naturens evige spill mellom lys og mørke, mellom utfoldelse og innsnevring er alle ting på plass! Der er orden, skiftende og dynamisk orden!
Men hvor mange legdommere er like meget med i det skiftende spill om menneskeskjebner som utspiller seg i en støvet rettssal? Hvor ofte umaker vi oss med å undersøke hva vi gjør? Og hvordan går det når vi forsøker å ha den riktige farve, den klangfarve situasjonen prøver å fremkalle i vårt formørkede indre? Vi velger et tenkt eksempel for å illustrere hva som da skjer, et meget nærliggende og påtrengende eksempel.
En lærer, mannlig eller kvinnelig, stanser et øyeblikk i sitt daglige skolekjør og stusser over følgende, merkelige fenomen: Det fremgår av avisartikler, skrevet av skolefolk, at det finnes en ABC som barn ikke kan lære å lese efter! Nu vet vedkommende lærer at barn har lært seg å lese efter aviser, sjokoladeesker, ukeblad, Bibelen, trikkebilletter, reklameplakater, vaskepulver?esker og byggeklosser. Alt kan barn lære å lese efter. Bare ikke efter André Bjerkes ABC! På dette tidspunkt av sin eftertanke vil de pedagogiske legdommere ha merket seg at jo nærmere artikkelforfatterne står skolens politiske sentrum, jo vanskeligere finner de Bjerkes ABC når det gjelder å lære å lese efter den. Så vil de fleste legdommere instinktivt rette seg efter det osmotiske trykk som forplanter seg fra sentrum og utover i lærerstandens mange lag. Men vi har ikke tenkt oss hvem som helst som hovedperson i vår lille roman. Vi har tenkt oss noe så sjeldent som et selvstendig menneske, en dame vi kan være stolt av å kjenne. Vår lille dame vil følge sitt eget hode. Hun leser ABC'en selv. Hun oppdager at den er skrevet på det sprog som faller naturlig for hennes elever, og dertil finner hun at den er pen, morsom og fantasirik. Hun anskaffer et klassesett og begynner å undervise efter den! Barna blomstrer opp. De trives i klassen. De gleder seg til neste møte med denne levende boken. Men det merkes. Det merkes i korridorene!
"Barna i første klasse B er så merkelig muntre og lekelystne," sier en lærer til en annen. Stemningen i lærerværelset blir lett trykket, omtrent som stemningen ved kelnerdisken når en gjest ler høyt og lykkelig på en norsk restaurant.
En dag kommer inspektøren inn i klassen. Han snuser. Her lukter av støv, men det er ikke det riktige slags; det minner litt for meget om blomsterstøv. Han kaster et blikk i nærmeste ABC og får obligatoriske frysninger. Stille og gummisålet glir han ut, men lærerinnen får en beskjed om å møte der inne.
Her stanser vår roman.
Lærerinnen er ung og begeistret. Hun er glad i klassen, og hun tror på sitt kall som pedagog. Hun har endelig funnet en skolebok som det gror og blomstrer i. Hun blusser i kinnene som en ung Jeanne d'Arc. Hun løfter hodet og skyver brystet frem der hun muntert skrider hen gjennom korridoren mot den mørke døren.
Der inne sitter en snill og velmenende statsfunksjonær og er rede til å gjøre sin plikt. Statsråd Birger Bergersen har uttalt i Norges Storting at Bjerkes ABC ikke må brukes i skolen. Trygve Bull har uttalt i Oslo Skolestyre at han håpet lærerne forstod at de er under lovens ansvar på dette punkt. Inspektøren har så ofte hjulpet unge begeistrede mennesker ned den lille kneiken fra pedagogikk til politikk. Han er trygg for at han skal klare det denne gangen også. Bak ham står hele det juridiske maktapparat, lett drapert med en rekke offisielle og velferdige institusjoner.
Utenfor skolevinduene strekker et langt og knoklet land seg under sommersolen, skiftende i farver, levende i former. Folder seg ut i blide bygder, trekker seg sammen i trange juv, senker seg ned i mørke tjern, løfter seg opp i tyngdeløse, skinnende fjell. Strekker seg. Drømmer. Venter.
Kommer prinsessen ut av berget?
Eller sitter hun der inne i mørket og spinner underjordisk støvgrå kingel?
Landet venter.



TIL TOPPEN AV SIDEN