*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

HVA BILDER ER

Av Leif Wærenskjold

"Jeg så det bildet som brytes i dykkandens øyne når den dukker under: de tusen ringer som omslutter hvert litet liv, himlens blå som speiler seg i sjøen, henrykkelsen ved å komme tilsyne på et annet sted. Mine venner, vet dere hva bilder er? Det er å komme tilsyne på et annet sted."

Franz Marc: Briefe.

Karen Blixen skriver i "Den afrikanske Farm":
"Lullu var på den tid ikke større enn en Kat, med store, rolige violette Øine. Hun havde saa fine Ben, at man var bange for, at de ikke skulde kunne taale at blive foldet sammen og foldet ud igjen, naar hun lagde sig og reiste sig op. Hendes Øren var saa glatte som Silke og uendeligt udtryksfulde. Hendes kolde Næse var saa sort som en Trøffel. Hun havde saa bittesmaa Klove, at hun i sin Gang fik lighed med en fornem, kinesisk Dame av den gamle Skole, med snørede Fødder. Det var en mærkelig Oplevelse at holde noget saa fuldkomment som Lullu i sine Hænder…
Da Lullu var voksen og stod i sin fulde Skønhed, var hun en slank, fint formet ung Hind og fra Top til Taa yndig. Hun saa ud som en omhyggelig malet Illustration til Heines Vers om de fromme, kloge Gazeller ved Ganges.
Men Lullu var ikke from. Den saakaldte Fanden stod i hende. Hun havde til fuldkommenhed udviklet den særlige, kvindelige Egenskab at tage sig ud som om hun var i Forsvarsstilling og udelukkende samlet om at bevare sit eget Væsens Integritet, medens hun i Virkeligheden med hver Nerve i sig var indstillet på et lynende Angreb. Mod hvem. Mod hele Verden. Hendes Humør var aldeles uberegnelig, og hun fløi paa min gamle Hest, naar den kom hende i Vejen. Jeg tænkte paa den gamle Hagenbeck i Hamborg, som har sagt, at av alle Dyrearter, Rovdyrene indbefattet, er Hjortene de mindst paalidelige, og at man slipper jo godt fra at være Venn med en Leopard, men en ung Hjort, som man stoler paa, falder En før eller senere i Ryggen…"
En dag var Lullu forsvunnet. Men hun kom igjen - i selskap med en ektemake:
"I lang Tid kom Lullu nu til Huset tidligt paa Morgenen. Hendes klare Bjælde meldte, at Solen var paa Bjergsiden..."
"Jeg ved ikke, hvor lang en Antilopes Levetid kan være. Maaske er Lullu død, mæt av Dage, for længe siden.
Tidt, meget tidt, har jeg i de tidlige Morgentimer inden Daggry troet, at jeg har hørt Lullus klare Bjælde, og i Søvne er mit Hjerte løbet fuldt av Glæde. Jeg er vaagnet op i Følelsen af, at noget mærkelig og deilig skulde til at ske, lige nu.
Naar jeg da har ligget og tænkt paa Lullu, har jeg grundet over, om hun i sin Tilværelse i Skoven selv har drømt om sin Bjælde? Gik det nogensinde gennem hendes lille Hoved med de mageløse, store dunkle Øine og de fine Øren, som Skygger over Vand, Billeder av Mennesker og Hunde?"

I et brev fra stipendiereisen til England 1900-1901, skriver Gustav Vigeland om sine inntrykk fra den zoologiske haven: "Og jeg kan ikke annet enn si at jeg kommer ihu ørnene, når jeg tenker på disse moderne kunstnerne som tror de skal gjøre en total ende på kunsten. Jeg kommer til å tenke på de store kunstnere som ørnene. Vi står utenfor deres bur og søker å få fatt i blikket deres, flytter oss for å komme inn med vårt øye i deres - men det lykkes ikke. Man tror et sekund at de ser på en, men så ser de forbi, tett, tett forbi og langt bakom en; man er ikke til for dem. Deres øyne oppdager oss ikke. Vi er som noen mørke klumper som beveger seg utenfor deres bur, står i veien og skygger.
Ørnen ser tett forbi en, oppdager slett ikke at vi har øyne engang, bare viker med sine for den skyggen som står der i veien. Det er alt. -
Man blir så liten ved det blikk, man blir til intet liksom, man er nesten ikke til lenger."
Franz Marc, den tyske maleren, skrev i et brev fra fronten i 1915:
"Vi vil ikke mer male skogen eller hesten slik som vi er vant til å se dem, men slik som de virkelig er, slik som skogen og hesten selv føler sitt absolutte vesen, det som lever bak overflaten, og som bare vi ser…"
Franz Marc var 36 år gammel da en granatsplint endte hans liv foran Verdun den 4. mars 1916. Siden har hans navn vært kjent og aktet innen en forholdsvis liten krets av malere og litterater. I erindringen har han inntatt en lignende plass som litteraturens unge døde fra forrige verdenskrig. Hans bilder har vært reprodusert i kunsttidsskrifter, hans efterlatte brever og aforismer har vært utgitt. Men utenfor Tysklands grenser var han underveis mot glemselen.
Da dukker han plutselig opp fra historiens humuslag og er alt annet enn fortidig.
Franz Marc er populær! Han selger! "Den plumpe bondemaleren", Brueghel, og "Mannen som ikke kunne tegne", van Gogh, danner sammen med Marc et merkelig triumvirat av bestselgere. Brueghel var simpel og glemt, van Gogh var sinnsyk og smakløs. Franz Marc eksklusiv og spekulativ. Idag henger reproduksjoner av deres bilder i hundretusener av hjem over hele verden.
Kommer det av at vi, den store, langsomme folkevandring, har innhentet dem efter mange år? Kommer det av at den evne til å se som disse malerne forløste, nu er blitt almen evne? Da van Gogh malte i Arles, sa hans samtidige til ham: Men kjære, dette ligner jo ikke! Idag kan en hvilken som helst turist bruke billige prospektkort-reproduksjoner av van Goghs bilder som en slags bykart. Der er broen! Der er det huse!
Bilder har sin historie, som bøker har det. Bilder dukker opp og lyser gjennom decennier. Så blekner de langsomt og glir ut av synsfeltet, og bilder fra andre tider rykker oss nærmere. Idag kan man ha følelsen av at Ludvig Karsten er underveis mot oss, mens meget av Munchs sjelemaleri er fortid. Så kan historien atter snu et blad, og glemte signaler tennes igjen.
Bilder er sprog. Fortettede ordsprog. De rører ved noe, vekker noe. Ved dem får evigheten tidskoloritt og dagsaktualitet. Imaginasjon, evnen til å danne bilder, er den kunstneriske åre i oss alle.

En seks år gammel gutt sa til foreldrene da han fikk en avskåret appelsin: Se her ligger kjernene og sover! Mere presist kan det ikke sies.
En tolv år gammel pike ble spurt om hvordan treenigheten er. - Den er som en flette, svarte hun!
- Vannet leker med hverandre, sier gutten om bølgene i André Bjerkes dikt.
For Franz Marc var det som for alle betydelige kunstnere slik, at han ante bilder under tingenes overflate. Bilder som bad om å bli forløst.
- Når en av bølingen snur seg og ser efter deg, da ser den vàrdyret ditt, sa hjuringen.
Franz Marc opplevde dette, at dyret ser oss med andre øyne, ser oss som andre bilder, ser det ved oss som vi ikke ser. Det naturalistiske og fotografiske eksisterer ikke for dyret. Det ser "wie am Ersten Tag".
Kaspar Hauser, het en gutt. Han hadde sittet i femten år i et rom uten dagslys da han ble funnet. Kaspar Hauser hadde sanser så vàre, at enhver sanseopplevelse var ham en lidelse: En nesten uutholdelig lidelse! Han ble ført opp i et høyt tårn og så utover et solbelyst landskap. Da skrek han og slo hendene for ansiktet.
Vi vanlige, med hverdagens slitte øyne, tåler de grelleste farver og hesligste former. Men det kan hende vi et øyeblikk rykkes ut av det tilvante, og da ser vi det vi ser! Det hender man kjører for langt med trikken eller bussen. Og så kommer man til seg selv med et rykk og ser ut, og aner ikke hvor man er. Et ukjent livsrom, fylt av meningsløse gjenstander, griner mot en. Så våkner man helt, og finner de første ansatspunkter til orientering, og så er øyeblikket over. Vi ser hus, skilt, en kjent butikk. Men et sekund har vi sett bildet. Bildet av byen, slik den er!
Arthur Rubinstein forteller i sine erindringer om vennskapet med Picasso. Musikeren satt ofte og så på maleren. Picasso sto foran staffeliet og malte om og om igjen en tomflaske, en gitar og et glimt av en balkong. Tilslutt spurte Rubinstein ham: - Er du ikke snart lei av å male det samme om og om igjen?
Picasso så morsk på ham og svarte: - "Det samme om igjen? Det er ikke noe om igjen. Hver dag er jeg et nytt menneske. Hver time er det nytt lys. Hvert øyeblikk er det en ny flaske, en ny gitar, et nytt glimt av et rekkverk. Allting er allerede noe annet."

Foran meg har jeg liggende en ganske liten bok: "Franz Marc, Botschaften an den Prinzen Jussuf" (Piper Verlag, München). Den inneholder 16 reproduksjoner av prospektkort. Disse kortene er laget som privat leilighetskunst fra en ung maler til en dikterinne. Men hvert av de 16 prospektkort er et blad i den moderne kunst's historie. De er farveglade hilsener fra en maler underveis. De er budskap fra en som med et rykk har kjempet seg ut av solid naturalisme og har tiltrådt reisen mot den rene farve. Det første kortet klinger i rødt og grønt med tjæresvarte konturer. Enkelt som en barnetegning. Farvene er falt til hvile mellom de svarte grenselinjer. Men hvert kort markerer en ny stasjon mot det ukjente, mot farven som farve - som lysets handlinger og lidelser. Gule, blå og røde hunder, gult rådyr, rød rev! Tilslutt klinger et tårn av blå hester på stjernegrunn. Reisens mål!
Kandinsky, Jawlensky, Manter, Klee og Chagall hadde sprengt det håndfaste billedmotiv og bragt bevegelse inn i maleriets elementer. Franz Marc studerte dem alle, også franskmennene og italienerne. Han så dem stivne i stereometri, i kubisme, og han så dem oppløses i det assosiative drømmemaleri.
Franz Marc søkte en verden som var ny, ubesmittet og uskyldig. Han valgte naturen og dyreformene. Han trengte det ytre påskudd og den korrektur som naturen kunne gi ham. Han klarte aldri helt å fri seg fra de sorte konturer, skjønt han evig og alltid var i opprør mot sin egen konvensjon:
"Selv om vi er breddfulle av innhold, kommer ikke formen av seg selv. Vi må ustanselig meditere over formen. Vi må alltid være villig til korrektur, offer og nedskjæring - og til å ta fatt på ny. Vi blir aldri produktive kunstnere ved å sitte og vente på formen som blomstene venter på våren. Men det ferdige kunstverk må være uten rifter og arr efter den tornefulle vei vi har tilbakelagt."
"Det er en fattig og sjelløs konvensjon å plassere dyret i et landskap som er tegnet av vårt blikk. Vi må se og føle oss frem til det landskap dyret lever i."
"Hva har rådyret å gjøre med det verdensbildet vi ser? Rådyret opplever landskapet "rådyrsk". Hele landskapet er rådyr. …Naturalisten malte objektet, tingen. Den vanskeligste og viktigste oppgave er å male predikatet, gjerningen."
"Hvem kan male hundens eksistens slik som Picasso kan male kubens eksistens?" "Alt har sine egne former, sine egne formler som ikke vi har spekulert ut. I den grad vi er kunstnerisk begavet, kan vi lære å male dyrets bilde slik det lever i dyret." "Vi søker å male naturens indre, åndelige side, ikke for å være anderledes, men fordi vi ser den siden… Naturen gløder i våre bilder som i all ekte kunst."
Og så til slutt:
"En tanke kom til meg, som en sommerfugl der daler ned på hånden: tanken om at engang levet der tidlige mennesker som hadde det annet syn, som vi har det. De elsker det abstrakte, som vi gjør det. I våre muséer henger så mange ting ganske stille og følger oss med spørrende blikk. Vår europeiske vilje til abstrakte former er jo intet annet enn vårt høyst bevisste svar på - og overvinnelse av - sentimentaliteten. De tidlige mennesker hadde ennu ikke møtt sentimentaliteten "dengang de elsket det abstrakte.""
Det annet syn, er for Franz Marc intet annet enn billedbevisstheten. Det abstrakte betyr bildet. I meget tidlige tider så man bildet, hevder Marc. Idag ser vi bare tingene, det vedtatte. Hverdagen. Men hverdagen, den like dag hver dag, finnes ikke. Vi har laget den, til flukt og beskyttelse, for å slippe å være våkne, slippe å se.

En mor var en gang hos tannlegen med sønnen. Gutten sto ved vinduet og ventet til moren var ferdig behandlet. Så pekte han ned på gaten og spurte:
- Mor, hvorfor vokser det gress på trikken? Moren svarte, som rett og riktig er, at det vokser ikke gress på trikken. - Men så se, da, sa gutten. Ja, så gjorde moren det de voksne så sjelden gjør. Hun så etter. Og så vokste det gress på trikken! På taket av trikken.
Vi ser tingene. I beste fall ser vi tingene. Som regel ser vi bare hva vi tror vi ser. Vi går rundt og ser våre egne meninger. Vi lever i en verden malt av resignerte misforståelser. Derfor er den grå. Det første skritt ut av gråheten, i retning av bildet, er å se det vi ser: å få øye på tingene!
"Hvis du skal lære å se, det du ser, må du tegne eller male - helst begge delene," sa Kai Fjell en gang.

Gjør en prøve på hva du har sett. Lukk øynene og forsøk å fremkalle bildet av en blåveis eller en hestehov. Gjør bildet så tydelig at hver detalj kommer til sin rett, blomst med kronblad og støvdrager og arr, begerblad, stilk, blad… Sammenlign bildet med en levende plante, eller til nødsfall en illustrasjon i floraen. Det er ikke alltid noen påfallende likhet.
Barnet har bildet gratis. Henrik Wergeland forteller at han som femåring så en hule som var bygget opp av diamanter, rubiner og smaragder. Barnepiken fant aldri den hulen. Leonardo da Vinci's første erindring var at en ørn kom inn gjennom det åpne vinduet, satte seg på sengekanten og lot halefjærene spille i hans åpne munn.
Den voksne har mistet bildet, er drevet ut av Edens have. Men vi har alle bevart en erindring. Hos kunstneren er det mere enn erindring. Det er evne. Evne til å se. Første skritt på veien mot å se bildet, er å få øye på gresset på trikken. Det neste trinn på veien, er å se at stenene sover i appelsinen.
Den metode Franz Marc brukte for å sprenge det grå hylsteret vi lever i, besto i å ville trenge inn i dyrets verden. - Når en av kuene i bølingen, snur seg og ser efter deg, da ser den vàr-dyret ditt. Vi kan ha opplevet det mange ganger. Dyreøynene. Karen Blixen beskriver Lullus øyne når antilopen kom på besøk til sin gamle herskerinne:
"Hun stod roligt og yndefuldt paa sin guddommelige Rett. Hun huskede mig så vidt at hun vidste, jeg ikke var noget å være bange for. I et Minut stirrede hun lige paa mig, hendes violette Øjne var aldeles uden udtryk og blinkede ikke, jeg huskede, at Guder og Gudinder aldrig blinker".
En sommerkveld jeg satt og malte nede på Sørlandet, kom en rev på myren nedenfor meg, femti meter borte. Den stanset. Sto med løftet ben og så. Den så rett på meg, rolig, oppmerksomt. Og jeg tenkte, Gud vet om jeg holder mål.
En kveld litt senere kom en rådyrbukk svuppende over myren. Den stanset også og så rett på meg, rolig og lenge. Et blikk fra gudenes og hjortenes revier.
Hvilken verden lever dyrene i, og hvorledes er deres bilder?
Adferdsforskere i mange land har utforsket dyrenes reaksjoner på forskjellige stimuli, og de er i ferd med å kartlegge det land de forskjellige arter har som livsrom. Det ser ut til at fugler og dyr reagerer høyst forskjellig på former og farver, hver efter sin art. Man har satt opp skjemaer over hvilke farver de enkelte dyr synes å oppfatte. Det finnes farveskjemaer for insekter, hunder, hester, høner o.s.v. Det finnes også formreaksjons-skjemaer for flere og flere dyr. Et eksempel skulle være illustrasjon nok.
På havbunnen sitter et sjøpinnsvin. Det har som sin verste fiende en bestemt art fisk. Når skyggen av denne fisken glir over sjøpinnsvinet, reiser det de giftige, skarpe piggene for å beskytte seg. Men når skyggen av en båt, eller til og med av en sky, glir over havbunnen og treffer sjøpinnsvinet, så stritter det på samme måten. Pinnsvinet har et meget enkelt "fornemmelses- skjema for skygger."
Forskerne bygger stadig ut reaksjons-skjemaer som illustrerer dyrenes livsrom slik som adferdsforskerne oppfatter det. Det finnes bevegelses-skjemaer, tids-skjemaer, temperaturskjemaer o.s.v. Alt dette kan være nyttig nok, men det er bare én side av det Franz Marc kalte dyrets eksistens. Det Marc følte som sin kunstneriske oppgave, var mindre det mekanistiske og skjematiske, enn selve opplevelsen av dyrets predikat, dyrets Jeg er! I de beste bilder av Franz Marc lever dette anelsesfylte. Dette som kan oppleves av øyet i øyet, det annet syn. "Leben und Umwelt" som former av samme eksistens.
Enhver gjenstand er museum, er fortid. Det ligger i ordet, gjenstand. Det er noe som står igjen. Hendelsen, tilblivelsen, er mysteriet: gjenstanden er sporet, avtrykket efter noe som har gått forbi. - Allting er allerede noe annet, sa Picasso. Det var dette noe annet, det evig skiftende, det som kommer til syne, som efterlater spor og forsvinner, Franz Marc ville male. Ikke avbildet, men bildet! Han sto midt inne i denne prosessen, som er selve den menneskelige eksistens, da han falt foran Verdun. Tegninger og malerier er tilbake. Spor efter liv, gjenstander. Men så sterkt var dette liv i sin søken, at sporene er tydelige. Sporene efter det usynlige viser en vei og en retning.
Franz Marc profeterer i et av sine brev om den nye mennesketypen som skal gjenforene kunst og videnskap. Ordet religion betyr å gjenforene, - beskriver en gjenforening.
Hva adferdsforskerne finner med sine metoder, belives av hva kunstneren skaper, og de to veier møtes i en gjenforening: Det annet syn, den mere omfattende eksistens.

Trinnene på veien er:

1) å få øye på gresset på trikken,
2) å få se at stenene sover i appelsinen,
3) å se at treenigheten er som en flette.






TIL TOPPEN AV SIDEN