*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

KAMPEN MOT NATUREN

Av Leif Wærenskjold

Den mest effektive beskyttelse mot naturen jeg hittil har støtt på, er følgende:
Man befinner seg i en liten hytte langt inne på fjellet. Døren og vinduene er lukket. Fjernsynet står på. Man ser en film fra et besøk i en setergrend langt inne på fjellet, hører kubjeller og ser solnedgang og de norske fjell.
Det er ikke alltid man rår over slike hjelpemidler for å holde seg naturen fra livet. Men man klarer seg med mindre. På sørlandsbåten tellet jeg ikke mindre enn syv ungdommer som hadde klistret ørene til med reiseradio og øynene til med ukeblad mens båten gled frem gjennom skjærgården. Hvite skipperhus speilte seg i vannet, måkene seilte under himmelen, og ærfuglen loset sine unger rundt et nes. Men de syv reisende var beskyttet mot den rå og umiddelbare natur.
Günther Anders forteller i sin bok "Die Antiquirtheit des Menschen" om et svermende par han iakttok en kveld i en naturpark i Amerika. De vandret tett omslynget langs elven. Fuglene sang, blomstene duftet, elven nynnet. Men de var beskyttet. Gutten bar på en reiseradio. Underholdningsprogrammet skiftet mellom musikk, sang, tale og bare ren støy. De unge svermet videre langs elven. Forskeren fulgte efter. Værmelding, børsnytt, landbrukspriser vekslet i vidunderkassen gutten bar på. De hørte ikke efter. De svermet. Men så stanset lyden. Brått! Uhell eller ikke uhell, vi får det aldri å vite. Men alt gutten skrudde og ristet, like lite hjalp det. De unge så på hverandre. De merket at det var kjølig. Det trakk langs elven. Mygg var der også. Hun hadde en rød flekk på nesetippen. Han hadde utstående tenner. Hva i all verden gikk de her og vaset efter? De snudde og gikk raskt hjemover. Forskeren fulgte. De to unge forsvant inn i en kafé hvor det var Jukebox og siviliserte forhold.
På en av Holmenkollbanens stasjoner stod en meget ung mann. Han og jeg var ganske alene. Vi ventet på trikken. Da merket jeg plutselig en underlig susen i luften. Det spilte etsteds. Fjern, uvirkelig musikk. En slags Beethoven på Vinderen. Jeg så meg om. Intet vindu stod åpent. Ingen spillemann var å se… Bare den unge mann og, jeg stod fortsatt på en stasjon og hørte Beethoven klinge rett ut av tomme luften. Jeg så på den unge mannen. Han hadde et fjernt og sløvt blikk i øynene. Jeg gikk noen skritt nærmere. Musikken kom ut av mannen. Var han en slags medial begavelse, en mottager av toner satt ut i sfæren av den lengst avdøde komponist? Hans sløve øyne røbet ingenting. Ikke engang da en dansk stemme opplyste at nå skulle vi høre Cavalleria Rusticana. Stemmen kom fra den unge mannen. Fra hans høyre hånd. Det jeg trodde var et bind dikte, var en transistor.
Gerhardsens stemme forfulgte meg på blåbærtur. Ved nærmere undersøkelse fant jeg et aldrende par som satt og sov i furukrattet ubekymret om stats-ministerens inntrengende radioappell om øket innsats for landet vårt.
På trikken fikk vi høre olympia-nytt. Et foredrag om huller i melketennene på bussturen rakk fra Kapellet til Majorstuen. Men kampen mot naturen har flere muligheter. Mange flere. Svermer av ivrige turister overstrømmer verden og dens minnesmerker med sine fotografi- og filmapparater. Det er ikke skulpturen eller bygningen eller utsikten som interesserer. Det som er målet for deres reise er bildet av skulpturen eller bygningen eller utsikten. Bildet i kassen. Bildet i albumet.
Vi er blitt så avansert, at det er ikke lenger brudeparet, men bildet av dem, ikke kongen, men bildet av ham, ikke møtet mellom to mennesker, men bildet av det, som har den største virkelighetsverdi. Er en ting fotografert, er den sann. Er en ting filmet, er den enda sannere. Har vi hørt noe i radio, tror vi på det, selv om vi ikke har den ringeste tillit til den mann som har sagt det.
"Har De hørt værmeldingen idag?" spurte en bekymret mann meg en vidunderlig sommerdag ifjor. Jeg så opp mot himmelen. Det var ikke en sky å se. Svalene fløy like høyt som de hadde fløyet i fjorten dager. Men mannen var bekymret. Når jeg ikke hadde hørt noe, så. Han gikk utrøstet videre.
Musikk direkte fra instrument er efterhvert blitt pinlig. Likedan den nakne, menneskelige stemme. Derfor dekker enhver virkelig artist seg bak høyttaleren, selv om scenen er mikroskopisk og tilhørernes antall minimalt.
"Er det plast?" spurte gutten, han fikk grøt. Det var ikke ordentlig plast. Det var bare almindelig saftgrøt. Så ville han ikke ha den.
Ved den offisielle åpning av TV i Norge ble det uttalt det håp at fjern-synet ville virke til glede og berikelse. I showprogrammet efterpå vistes bilder av en artist som kopierte en berømt amerikansk sanger. Artisten sang ikke selv. Lyden kom fra en høyttaler. Men han spilte at han sang. Her var naturen endelig forvandlet til den absolutte unatur. Mennesket var blitt marionetten som dirigertes av det tekniske apparat gjennom lydtråder.
Günther Anders forteller om et besøk på en teknisk utstilling i Canada. Han la merke til at ledsageren, en ingeniør, skjulte hendene på ryggen da de stanset foran en særlig komplisert, teknisk innredning. Ingeniøren skjulte instinktivt sine plumpe hender for apparatet, det fullkomne instrument. "Apparatene er født på samlebånd. Bare de er i sannhet sosiale vesener. Men mennesket fødes alene, utenfor samlebåndet, utenfor helheten. Det er meget, meget pinlig," siterte Anders fra en "industrisang".
Robert Jungk gjengir en amerikansk flyteknikers uttalelser: "Målt på sine fremtidige flyoppgaver er mennesket en feilkonstruksjon."
En bestemt tendens begynner å bli tydelig innenfor de siste tiårs utvikling: tendensen til å avskaffe mennesket. Instrumentet er fullkomment. Mennesket er ufullkomment. En spøkelsesverden av elektroniske hjerner, roboter og apparater rykker inn i våre hjem og fordriver oss. Først opptrer de som underholdnings-industri, så demaskerer de seg og kaster verten ut av huset.
Hver teknisk oppfinnelse presenteres først som tjener, siden som herre.
Noen flukt er ikke mulig. Det er latterlig å unnlate å betjene seg av trikk, jernbane, fly, vaskemaskin, elektrisk lys og antibiotika. Vår mulighet ligger ikke i flukt, men i utvikling av nettopp den menneskelighet maskinene mangler.
La oss antyde en vei som alltid ligger åpen:
Vi befinner oss i en hytte langt inne på fjellet. Døren og vinduene er lukket. Fjernsynet står på. Vi ser en film fra et besøk i en setergrend langt inne på fjellet, hører kubjeller og ser solnedgangen og de norske fjell.
Så reiser vi oss, åpner døren og, går ut.
Solen er ved å gå ned. Himmelen flammer i orange og rødt mot fjerne, fiolette tinderader. Den bitre duft av dvergbjerk blander seg med røklukten
fra seteren nedenfor. Under føttene er mosen myk og fuktig. Mot kinnet stryker en lett og kjølig bris. Vi føler at vi er flyttet ut gjennom våre sanser. Vi er der ute i solnedgangen. Vi opplever oss selv utenfra gjennom sansenes innfallsporter. Vårt legeme er et finstemt instrument som naturen spiller på. En dyp følelse av lykke, av styrke og ansvar gjennomtrenger oss som en livgivende varme. Så går vi inn igjen. På skjermen flakker et spøkelsesliv -elektrifisert unatur - farveløst, blekt og utvendig. Trenger vi inn i det, møter vi bare skiftende punkter, blind overflate. Plutselig husker vi noe vi hadde glemt. Alt dette, hele denne verden av maskiner, apparater, instrumenter er vårt verk. Mennesket har skapt det i sin rastløse søken efter fullkommenhet. Men det er i all sin rikdom bare en side av våre muligheter. Det er bare et nytt teppe mellom oss og virkeligheten, et billedteppe som kan få oss til å glemme det vi ante der ute i solnedgangen: Fjellene, duften, vinden, mosen - alt dette kan bare bli opplevet gjennom oss!
Uten mennesket er verden en mørk, stum og meningsløs kraftutfoldelse. Gjennom vår tekniske overutvikling kan verden igjen bli en mørk, stum og meningsløs kraftutfoldelse. I skyggen av denne trussel levet millioner i angst, en angst vi selv har fremkalt og selv må overvinne. Det første skritt på veien er å skru av apparatet og våge seg til å høre og se hvilken verden vi lever i.

Fra Leif Wærenskjolds bok
"Bilder fra Guds have",
Antropos forlag, 1964.





TIL TOPPEN AV SIDEN