*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

KRAPOTKIN VENDER TILBAKE
Av Leif Wærenskjold

Fyrst Alexei Petrovich Krapotkin, oberst og general i armeen, var eier av et hus i Moskva og av flere store gods i tre forskjellige provinser. Han eide 1200 "sjeler", det vil si livegne, holdt 50 tjenere og dertil eget husorkester på 12 mann ledet av en fremragende førstefiolinist.
Fyrstens militære løpebane hadde vært kort. I 1825 deltok han i felttoget mot tyrkerne. Men han ble aldri beordret frem i ildlinjen. Da han trådte ut av militæretaten, bar han en eneste medalje, nemlig Sankt Anna-ordenen for utvist tapperhet. Fyrsten fortalte gjerne hvordan han hadde gjort seg fortjent til dekorasjonen.
Generalstabens offiserer var innkvartert i en tyrkisk by da det brøt ut en brann som spredte seg fra hus til hus. Et sted var et barn latt alene tilbake. Flammene slo om huset, og moren skrek fortvilet. Da sprang fyrstens tro tjener, Frol, inn gjennom røk og ild og reddet barnet. Øverstbefalhavende dekorerte på stedet fyrst Krapotkin for hans tapperhet.
Når tilhørerne spurte hvorfor han fikk medaljen som Frol hadde fortjent, svarte fyrsten som den ærlige mann han var:
· Ja, men Frol var jo min eiendom! Så det var riktig nok!
Fyrst Krapotkins hustru var en klok og vakker kvinne. Midt i det adelige rede, omgitt av glade, brutale og stokkonservative moskoviter, pleiet hun sin egen hemmelige verden: dagbøker med skildringer fra ungdomstidens reiser i Europa, forbudte russiske dikt, musikknoter, franske dramaer, dikt av Lamartine og Byron og rørende tegninger illuminert i akvarell. Hun skjenket sin mann tre gutter og en pike - og døde ung. Men bildet av henne levet videre i barn og tjenerskap.
· Bli gode som deres mor, sa pikene til de to minste av barnene, Alexander og Peter. De to eldste var allerede sendt på kostskole da moren døde, og femåringen Alexander og treåringen Peter ble overladt til tjenerskapets omsorg. Noen år senere fikk de en huslærer som satte dem til å pugge grammatikk, historie og geografi.
Peter Krapotkin har i selvbiografien fortalt om livet i fyrstehuset:
"En godseiers formue ble dengang anslått efter tallet av de "sjeler" han eide. Så mange "sjele" betød så mange mannlige livegne. Kvinner ble ikke medregnet. Min far som eide henved 1200 sjeler i tre forskjellige provinser, og som ved siden av sine bønders festegårder eide store strekninger land som ble dyrket av bøndene, ble ansett for å være en rik mann. Han levet i overensstemmelse med sin stilling i samfunnet, hvilket betyr at hans hus alltid var rede til å ta imot et hvilket som helst antall gjester, og huset førtes på en stor fot. Familien besto av otte, til tider tolv, medlemmer. Et antall av 50 tjenestefolk i Moskva og en halv gang så mange ute på sommergodset ble betraktet som passende. Fire kusker til å stelle et dusin hester, tre kokker til herskapets kjøkken og to til tjenestefolkenes, tolv tjenere til å varte opp ved middagsbordet (en bak hver stol) og et utall av kvinnelig tyende - hvorledes kunne vel noen hjelpe seg med mindre?
Å holde et så stort antall tjenestefolk som vi gjorde, ville være den rene ruin, hvis alle fødemidlene skulle vært kjøpt i Moskva. Men i livegenskapets dager visste man å hjelpe seg. Så snart vinteren begynte, satte far seg til skrivebordet og sendte sine ordrer til godsene i de tre provinser.
Kort før jul svinget en dag 25 bondesleder inn i gården og fylte hele den store plass.
· Frol! ropte far. - Kiryuska! Yegorka! Ta imot hveten. Ta imot fjærkreet ...
Hele huset kom i bevegelse. Tjenerskapet fløy frem og tilbake mellom hallen og gården, men også hyppig til pikenes stue hvor alle nyhetene ble levert. - Pasha skal gifte til jul! Tante Anna er salig hensovet!
Også en del brev ble bragt til pikene, og hvert øyeblikk kom en av dem listende opp i skolestuen til meg.
· Er du alene? Er ikke læreren her? spurte hun.
· Å, vær så snill å lese dette brev fra mor for meg, bad hun så. Jeg leste: "Din far og din mor sender deg sin velsignelse for all evighet -", og så fulgte alle nyhetene. "Tante Eupraxie ligger syk av verk i alle lemmer. Tante Stepanidas ko døde forleden -".
Jeg lovet selvfølgelig å skrive svarbrevet, og når tiden kom ble det forfattet i samme stil.
Når sledene var tømt, fyltes forhallen efterhvert med bønder. De hadde trukket sine beste frakker utenpå fåreskinnspelsene og ventet tålmodig til far lot dem kalle inn på kontoret for å tale med dem om sneen og om utsiktene for neste år. De våget nesten ikke å tråkke med de tunge støvlene på det blankpolerte gulvet. Noen få tok mot til seg og satte seg på den ytterste enden av eketresbenkene. De nektet bestemt å sette seg på stolene. De kunne ofte vente i flere timer, og de stirret med skrekk på enhver som gikk inn i fars værelse og som kom ut.
Noe senere, vanligvis først neste formiddag, hendte det gjerne at en av tjenerne kom løpende opp i skolestuen.
· Er du alene?
· Ja!
· Skynd deg ned i hallen. Bøndene vil gjerne se deg. De har noe med fra din amme!
I en fart kom jeg meg dit ned, og en av bøndene stakk et sammenknyttet, broget bomulistørkle i hånden på meg. Det inneholdt som regel et par rugkaker, noen hårdkokte egg og et par epler.
· Ta det, sa han, det er fra din amme, Vasilia. Det er hun som sender det til deg. Men se efter at eplene ikke er frosset! Det ville være skade, for jeg har båret dem på brystet hele veien. Men det er jo en farlig frost vi har!
Det brede skjeggete ansikt som var fylt med frostknuter, strålte i et varmt smil og viste to rader snehvite tenner under en skog av hår.
· Og dette er til din bror fra hans amme, Anna, sa en av de andre og rakte meg en lignende bylt. - Stakkars gutt, sier hun bestandig, - han kan ikke få nok nå han går i en stor skole.
Jeg ble blussende rød og visste ikke hva jeg skulle svare, men mumlet tilslutt mellom tennene: - Si til Vasilia, at jeg sender henne et kyss og Anna et fra min bror.
Og nå smilte alle de skjeggete ansiktene.
· Det skal jeg, det kan du tro, forsikret bonden. Men så hvisket Kirila som holdt vakt ved døren: - Skynd deg å løpe ovenpå! Jeg hører din far kommer. Glem ikke tørklærne. De vil gjerne ha dem med hjem igjen.
Mens jeg omhyggelig la de slitte tørklærne sammen, ønsket jeg inderlig at jeg hadde noe å sende Vasilia, men jeg kunne ikke finne noe, ikke engang et stykke leketøy, og lommepenger fikk vi aldri."

*

Peter Alexandrovitch Krapotkin ble født 12. desember 1842.
Året 1842 ble den unge Karl Marx redaktør av Rheinische Zeitung i Køln og forvandlet snart bladet til en hissig radikal publikasjon.
Året 1842 skisserte Charles Darwin retningslinjene for sin evolusjonsteori, den Karl Marx senere skulle kalle "det vitenskapelige grunnlag for i vår lære".
Året 1842 ble Mikael Bakunin omvendt til sosialismen i Berlin.
Samme år uttalte Zar Nicolai for statsrådet:
· Det kan ikke være noen tvil om at livegenskapet i dets nåværende form er et alvorlig misforhold. Det kan vi alle innrømme. Men å forsøke å råde bot på det nå ville naturligvis være enda mere ødeleggende.
Det kan heller ikke være noen tvil om at med Krapotkins generasjon kom et nytt slags mennesker til verden - den art mennesker Turgenjew har skildret i "Fedre og sønner".
For Peter og hans noe eldre bror Alexander var det en selvfølge at de livegne, tjenerne, bøndene, var mennesker som de selv. For faren, oberst og general, fyrst Krapotkin, forelå en ganske annen selvfølgelighet. Godseierne hadde hals- og håndsrett over de livegne. De giftet dem bort, solgte dem eller sendte dem til hæren - til 25 års slavetjeneste som straff for den minste forseelse.
En dag hadde pianostemmeren hjulpet til med oppvasken og var kommet til å knuse noen tallerkner. Fyrsten sendte ham til politistasjonen for å piskes. Peter traff tjeneren i gangen og ville gripe hånden hans for å kysse den. Men tjeneren trakk hånden til seg og sa:
- La meg være. Når du blir stor, blir du likedan som din far. Nei, aldri! ropte Peter.

*

15 år gammel ble Peter innrullert i Zarens pagekorps. Det var en ære som kun ble sønnene av de gamle adelsfamilier til del. Men Peter visste ikke å sette pris på utmerkelsen. Han hadde meget imot den militære drill og livet ved hoffet, hvor han nå måtte tjenestegjøre i perioder.
Oberst Girardot, en franskmann i russisk tjeneste, var skolens bestyrer. Det ble sagt om ham at han var jesuitt og at hans oppdragelsesmetode var ganske som i jesuiterklostrene.
"Ånden i skolen var forferdelig under oberstens regime. I alle kostskoler blir de nye gutter utsatt for forfølgelser. På den måten prøves grønnskollingene, og de blir taksert efter hvad de er verd. Men hos Girardot fikk forfølgelsene et uhyggeligere preg og utgikk ikke fra kameratene i samme klasse, men fra dem i øverste, fra kammerpagene som var offiserer uten bestalling."
Den av de yngre elever som våget å trosse de eldre elevene hos hvilke han var "slave", risikerte å bli sendt til hæren som menig soldat. I mildeste tilfelle ble han slått halvt bevisstløs av en eksekusjonsavdeling på 20 større elever.
I løpet av de to siste år var motstanden hos de yngre øket merkbart. De ville ikke lenger finne seg i å bli vekket om natten for å danse i flagrende nattskjorte for en flokk brølende pøbler, eller å holde vakt halve natten for å melde fra hvis inspeksjonen kom, når de eldre holdt "orgier" på sovesalene.
Forholdet mellom herrene og slavene var bragt til eksplosjonspunktet. De eldre hadde snart snust opp at Peter Krapotkin var et særlig vanskelig tilfelle disiplinært sett. Så skulle han knekkes.
Peter satt på sitt værelse og leste da en av pagene kom inn og gå ordre til at han skulle komme ned i haven og hente baller for dem når de spilte ballspill.
· Nei, det gjør jeg ikke. Ser De ikke at jeg leser? svarte Peter.
Pagen løftet hånden for å slå, men Krapotkin sprang opp og stilte seg i forsvarsstilling.
Pagen kastet luen sin på gulvet og ropte at Peter skulle ta den opp.
· Ta den selv opp, svarte den yngre.
En slik ulydighet var uhørt, skandaløs, og hele skolens ære sto på spill. De eldste guttene kom sammen og holdt råd. Men også de yngre klasser var sveiset sammen til en motstandsblokk. Da en av "slavene" ble vekket sent en kveld for å holde vakt, sa han blankt nei. De to pagene som skulle hente ham, gå seg til å slå løs på gutten med livremmene. Så gikk de til Krapotkins seng. Men der møtte de motstand av mer korporlig art.
Saken ble kjent, og skolens ledelse måtte gripe inn. De eldre elever fikk nye, strengere instrukser om hvilke rettigheter de hadde, og hva mer var, instruksene ble overholdt! Den nye ånd hadde seiret.
Undervisningen på krigsskolen, og ikke minst lærerne, hadde et visst militært tilsnitt. Men blandt dem var en liten, beskjeden skrivelærer som imponerte Krapotkin mere enn noen annen. Skrivelæreren hadde, for å oppnå en viss arbeidsro, innført den regel at én skøyerstrek i hver time måtte være nok.
En av guttene preparerte tavlesvampen med blekk og kritt og kylte den mot læreren. - Ta den, ropte han. Svampen traff skrivelærerens skulder, og blekket sprøytet ut over ansikt, hals og det hvite skjortebryst. Guttene var sikker på at nå ville endelig martyren tape tålmodigheten og forlate klassen for å melde den for inspektøren. Men han trakk rolig sitt lommetørklæ frem og gå seg til å gni ansiktet og sa stille: - En skøyerstrek, mine herrer! Nå ikke flere idag!
Guttene så ned i pulten og var dyktig flaue. I stedet for å angi dem, tenkte han på avtalen.
Den som hadde kastet svampen, reiste seg og ba om unnskyldning.
· Ja, man skal jo en gang lære, sa den lille mann på kateteret. Han så ned på skjorten og sukket for seg selv: - Men den er ødelagt.

Efter bestått eksamen - med beste resultat - drog Peter Krapotkin som
nybakt løytnant til Sibir. Han ville så langt bort fra hoffet og administrasjonen som mulig. Broren, Alexander, søkte seg også til Sibir - for å være i nærheten av Peter og for å slippe bort fra det politiske spill i hovedstaden.
Et år i forveien, den 13. juni 1861, var livegenskapet opphevet. Et brus av glede var strøket over landet. En ny dag var runnet for Russlands treller! Men snart ség reaksjonen inn i palass, departementer og styringsverk og la seg kvelende over de mange reformtiltak. Zaren var skremt av de konservative, skremt fra vettet, med spådommer om revolusjoner, attentater og utryddelse av hele zarens familie.
Peter og Alexander, og tusener av unge med dem, ble på det dypeste skuffet og såret. De hadde med all sin ungdommelige iver kastet seg inn i et reformarbeide for å bedre de sosiale forhold for landets millioner av fattige. Men alle deres planer, alle deres forslag ble arkivert i departementet og led kvelningsdøden under stadig nye bunker av papirer ingen ønsket å lese.
Opprøret i Polen styrket de konservative og militære kretser i Moskva. Zaren overlot alle initiativer til generalstaben og det hemmelige politi.
Peter Krapotkin overførte efterhvert sin interesse fra det administrative til det vitenskapelige. Han reiste på kryss og tvers over Sibiriens sletter og fylte hele protokoller med vitenskapelige data fra en uoppdaget verden av ufattelig omfang.
Men en annen oppdagelse ble av minst like stor betydning for Krapotkin. Nemlig at det er umulig å lede mennesker på en for dem og samfunnet gunstig måte fra et politisk sentrum!
"De år jeg tilbragte i Sibir, ga meg mang en lærdom som jeg ikke hadde fått noe annet sted. Det varte ikke lenge før jeg forstod hvor umulig det er å gjøre det minste gode for massene ved hjelp av det administrative maskineri. - Jeg så klart for meg de ukjente massers felles bestrebelser, som så sjelden omtales i bøker, men som har så stor betydning for samfunnets utvikling. Ved på nært hold å være vitne til Duchoborsernes emigrasjon til Amurlandet, kunne jeg iaktta hvorledes deres halvt kommunistisk organiserte brødremenigheter klarte seg tross de lokale vanskeligheter, og hvorledes statens kolonisasjonsforsøk så ofte mislykkedes."
"Født som jeg var, i en godseiers familie, kom jeg inn i det praktiske liv med tro på kommando, straff og lignende. Men så snart jeg fikk alvorligere oppgaver å løse, hvor et hvert misgrep ville ha trukket efter seg svære følger, begynte jeg å forstå forskjellen mellom å handle efter prinsipper om kommando og disiplin, og prinsippet om gjensidig forståelse. - Skjønt jeg ikke den gang formet mine tanker efter noen politisk terminologi, tør jeg rolig påstå at jeg i Sibir mistet den siste rest av tro på statsdisiplin. Jeg utviklet meg til å bli anarkist. Fra mitt 19. til mitt 25. år hadde jeg de forskjelligste oppgaver. Jeg utarbeidet viktige planer for statsreformen, hadde med en mengde mennesker å gjøre, og foretok farlige ekspedisjoner med latterlig små midler. Når alle disse oppgaver ble relativt heldig løst, skylder jeg det utelukkende den kjensgjerning at jeg snart lærte meg at disiplin og befaling kun har liten verdi. Over alt fordres der de gjennombrytende menn, men tiår impulsen først er gitt, så må foretagendet føres videre på et slags kommunalt grunnlag, ved hjelp av felles overenskomst. Jeg ville ønske at alle våre teoretiske statsmenn var nødt til å gjennomgå en skole i det virkelige liv, innen de begynte å forme sine utopier, så ville man få betydelig færre militaristiske og vidløftige planer for samfunnets organisasjon enn

*

Høsten 1867 var Peter og broren Alexander, som hadde giftet seg og stiftet familie, bosatt i St. Petersburg. Peter studerte matematikk ved universitetet. Ved siden av studiene arbeidet han på en vitenskapelig avhandling om ekspedisjonene i Sibir. Under arbeidet med avhandlingen oppdaget han hvor totalt uvitende geografene var om Sibirs egentlige karakter og struktur.
"Å oppdage det sanne ledende prinsipp i beskaffelsen av Asias bjerg - harmonien i formasjonene - ble for meg en oppgave som i flere år la beslag på alle mine evner."
"Det er ikke mange gleder i det menneskelige liv lik den vitenskapsmannen føler, når han plutselig efter års tålmodige søken kommer til en slutning der har almen gyldighet."
Krapotkin forsto hvor viktig det var å få fotfeste innenfor det mektige geografiske selskap, og han søkte om å få den ledige stilling som sekretær. Høsten 1871 var han på vandring gjennom Finland for å finne spor efter den baltiske innsjø-periode. Et telegram fra det geografiske selskap nådde ham i ødemarken:
"Styret ber Dem motta stillingen som selskapets sekretær."
Krapotkin fortsatte vandringen mens han tenkte over hva han vel skulle svare. Han sto ved sine ønskers mål. Men andre lengsler hadde fått overtaket. Han oppsøkte nærmeste telegrafstasjon og sendte følgende svar:
- Min forbindtligste takk, kan dessverre ikke motta tilbudet.

*

Under vandringene i de finske skoger hadde Krapotkin hatt tid nok til å tenke over hva han skulle bruke livet til:
"Vitenskapen er en stor og herlig ting. Jeg skatter dens gleder kanskje mer enn mange gjør. Men hva rett har jeg til disse høyere gleder, når der rundt om meg føres en fortvilet, håpløs kamp for et stykke hårdt brød? Når det som forlanges for at jeg skal kunne leve i denne høyere verden, må tas fra dem som får kornet til å gro og dog ikke har brød til seg selv og sine nærmeste?
Kunnskap er en umådelig makt. Mennesket vet det. Men kan vi ikke allerede nokså meget? La oss engang anta at kunnskap - og bare den - skulle bli felles eiendom, tilgjengelig for alle, ville så ikke vitenskapen gjøre de kraftigste fremskritt, og produksjon, oppfinnelser, sosiale reformer utvikle seg med en hurtighet som vi nå ikke engang er istand til å fatte?
Massene er rede til å motta kunnskap. Gi dem midler til å erhverve denne kunnskap! Alle høyttravende fraser om å arbeide for menneskenes utvikling, samtidig med at de som arbeider på det, står langt borte fra dem det gjelder, er det rene sofisteri.
Det var slike tanker som fikk meg til å sende mitt avslag til det geografiske selskap."

*

Georg Brandes som var en varm beundrer av Krapotkin, tar avstand fra
russeren på dette punkt. Han mener at Krapotkin tok feil, helt og holdent feil. Brandes mente at det den betydelige forsker presterer på sitt felt, det kommer før eller senere hele menneskeheten tilgode. Brandes, som så mange universitetsradikalere, hadde liten sans for "massene". De var interessante som politiske størrelser, men deres blod, svette og tårer så han helst transformert til litteratur. Brandes er imidlertid stor nok til, med en viss beundring, å notere at beslutningen "maler Krapotkin, gir hans vesen".

*

Peter Krapotkin reiste til Sveits, og der møtte han sin skjebne. De vitenskapelige arbeider ble lagt tilside. De ble en bisak, et levebrød når det var strengt nødvendig, men aldri i form av fast tilknytning til noen institusjon.
Kampen for den saærlige form av kommunisme som kaltes anarkismen, ble innholdet i Krapotkins liv gjennom et halvt århundre.
Fyrsten la tittelen til side. Han bodde like enkelt, levet like nøkternt som sine kampfeller. Han redigerte aviser, skrev brosjyrer, holdt foredrag og taler i tusenvis, satt i fengsel flere år, ble landsforvist som en sigøyner fra stat til stat - til han havnet i England, hvor han ufortrødent fortsatte sitt studie- og opplysningsarbeide. Han skildrer i "En anarkists erindringer" sine kampfeller:
"Når dagens arbeide var over, samlet gamle og unge seg i foreningen for å få en smule kunnskap og lytte til talerne, som spådde dem en stor fremtid, grunnlagt på almindelig eiendomsbesiddelse og på et felles broderskap uten hensyn til kaste, rase eller nasjonalitet. Alle håpet at den store sosiale revolusjon snart ville komme - fredelig eller med kamp - og helt forandre de økonomiske vilkår.
"Ingen ønsket krigen. Men alle var klar over at hvis de regjerende klasser gjorde det nødvendig, måtte den utkjempes for å bringe de undertrykte masser frihet.
Man må ha levet blant arbeiderne på den tid for å kunne gjøre seg et begrep om hvilket inntrykk foreningens plutselige og hurtige fremgang gjorde på dem. De satt alt sitt håp til arbeiderforeningen, elsket den og bragte offer for den. Hver dag, uke efter uke, gå tusener av arbeidere sin tid og sin fattige skilling til støtte for bevegelsen.
Ingen utenforstående begriper helt de ofre som arbeiderne må gjøre for å holde arbeiderbevegelsen i live. Det var ikke lite moralsk mot det krevedes for åpenlyst å være medlem av den internasjonale forening, til å utsette seg for mesterens vrede og for mulig avskjedigelse."
Den begeistring som fylte Krapotkin, sank noen grader da han fikk et innblikk i ledernes politiske spill. En kjent sakfører som hadde lidt nederlag ved valgene, kom til bevegelsen og tilbød sin støtte. Straks ble de ledendes taktikk lagt om. De skrinla visse programposter - utsatte sin overbevisning - som det heter i Nils Kjærs "Det lykkelige valg". Det gjaldt nå å få den kjente advokat loset gjennom valgene av partitaktiske grunner". Krapotkin bebreidet lederne deres opptreden. Han skilte lag med sine tidligere kampfeller og oppsøkte anarkistene som i den totale stat så arbeidernes egentlige fiende.
Under et besøk i Russland møtte Krapotkin den nye generasjon av opprørere. De kalte seg nihilister. De hadde erklært krig mot alt som kunne komme inn under "sivilisasjonens konvensjonelle løgne". De praktiserte absolutt sannferdighet, og de avviste alle fordommer, sedvaner og skikke som ikke kunne godtas av forstanden. De gjorde opprør mot alt borgerlig og konvensjonelt. De brøt med fedrenes tro og overtro, men de angrep aldri folkets enkle men inderlige religiøse tro, der for dem var en psykologisk nødvendighet for de undertrykkede klasser. Alle former for ytre høflighet, korrekt opptreden og "standsmessig antrekk" ble forkastet og hånt. De forlot mange ganger de rikeste hjem rried overklassens luksus, selskapelighet og sosiale lettelser - for å flytte sammen på fattige hybler hvor de diskuterte, studerte og - redigerte revolusjonære pamfletter og aviser.
Både Peter og broren Alexander ble fengslet. Det lykkedes for Peter, ved gode venners hjelp, å flykte fra fengselet og over Skandinavia til England. Alexander ble sittende, uten lov og dom, år efter år, til han døde.

*

I Krapotkins skrifter finner vi hans livsanskuelse og hans arbeidsprogram for fremtidens nødvendige sosiale frigjørelseskamp. Hans år blant Russlands bønder, blant befolkningen i Sibir og arbeiderne i Sveits og England hadde gitt ham en umiddelbar kontakt med livets virkelighet, som de fleste ledende revolusjonære manglet. Han så det som en selvfølge at fremtidens samfunn ikke kunne skapes ut fra teoretiske anskuelser om hvordan idealstaten burde være. Man måtte undersøke hvordan den kunne bli når man avleste virkeligheten dens betingelser. Den sosiale vitenskap måtte være like eksakt og presis som naturvitenskåpen, men ut fra de lover som hersker i det menneskelige samvær og samarbeide. Den gjensidige hjelp var Krapotkins nøkkel til løsning av samfunnsproblemene. Han så i Darwins "alles kamp mot alle" en forlengelse av borgerskapets tanker som aldri ville kunne tjene de undertrykkede klassers frigjørelse.
"Det er ikke én skurkestrek i et sivilisert samfunn eller i forholdet mellom de hvite og de såkaldt lavere raser eller mellom den sterke og den svake, som ikke kan finne en unnskyldning i Darwins ord om "kampen for tilværelsen"."
I Krapotkins viktigste bok, ved siden av Erindringene nemlig "Gjensidig hjelp", forteller han om sine iakttagelser av dyrelivet i Sibir. Han så aldri noe utslag av den bitre kamp for føden blant dyr av samme art, som de fleste darwinister, og stundom Darwin selv, anser som det fremste trekk ved kampen for tilværelsen. Det Krapotkin erfarte, var at der innen samme art, ja ofte nok mellom forskjellige arter, fant sted en utstrakt gjensidig hjelp.
Han bygger opp sin bok på iakttagelser fra insektverdenen, hvor maur og bier gjør hva de kan for å understøtte hans ideer! Så følger han linjen opp til de høyere dyr - og over til mennesket. Kanskje mest interessant er hans skildring av livet innen laugene i middelalderen og hvordan deres "broderskapets ånd" ble knekket og undertrykket eftersom den totale stat tok overhånd.

*

Krapotkin skriver i "Gjensidig hjelp" som utkom i 1902:
"Håndverkerlauget var den gang den felles selger av produksjonen og den felles kjøper av råmaterialene. Medlemmene av lauget var både håndtverker
og kjøpmenn. Manuelt arbeide ble ikke betraktet med overlegenhet i middelalderens byer, men nød den samme anseelse som i landsbykommunen.
Manuelt arbeide i et "mysterium" ble betraktet som en hellig plikt mot byens borgere. Både produksjon og handel var gjennomtrengt av pliktfølelse overfor kommune, produsent og forbruker. Garverens, bøtkerens og skomakerens arbeide måtte være "ærlig", skrev man dengang. Tre, lær eller garn som ble brukt av håndverkeren, måtte være "riktig" brødet måtte bakes "rettferdig". Hvis vi nå benyttet et slikt sprog, ville det lyde affektert og unaturlig. Den gang var det ikke det, fordi håndverkeren i middelalderen ikke produserte for en ukjent kjøper eller kastet sine varer ut på et ukjent marked. Han produserte først og fremst for sitt laug, et broderskap av menn som alle kjente hverandre og var inne i håndverkets teknikk, og som ved å sette prisene på det enkelte produkt, samtidig verdsatte den dugelighet det bar vidnesbyrd om. Med en slik organisasjon ble det en æressak for hvert enkelt håndverkerlaug kun å levere gode varer. Tekniske feil eller forfalskninger var en sak som angikk hele kommunen, fordi, som en av dens forordninger sa: "dette svekker den offentlige tillid". (Ifølge byens Wartzburgs forordninger.) Da produksjonen på denne måte var en sosial oppgave som sto under hele broderskapets kontroll, kunne manuelt arbeide ikke få den ringaktede stilling det nå må nøye seg med.
Vissnok fantes det i middelalderens kjøpsteder like fra begyndelsen av, forskjell på mester og lærling, eller mester og svenn, men opprinnelig gjaldt denne forskjell kun alder og dyktighet, ikke rikdom og makt. Lærlingen ble, efter syv års læretid og efter å ha levert sitt svennestykke, selv mester. Først langt senere, i det 16. århundre, efter at kongemakten hadde tilintetgjort kjøpstaden og håndverkerlauget, var det mulig å bli mester alene i kraft av rikdom eller ved arv. Men på den tid var middelalderlig industri og kunst i almindelig forfall.
Det var ikke megen plass for lønnsarbeidere i kjøpstaden. Smedene, bakerne o.s.v. arbeidet alle for lauget og byen, og når der for eksempel i byggefaget ble leiet håndverkere, arbeidet de som korporasjoner som ble betalt en bloc. Først senere begynte man å arbeide for en mester, men selv da ble arbeideren bedre betalt enn han nå blir i England, og langt bedre enn han ble betalt for 50 år siden over hele Europa. (Skrevet i 1902. 0.a.) Jo mere vi beskjeftiger oss med middelalderens kjøpsteder, dess tyde ligere forstår vi at arbeidet aldri har hatt lykkeligere betingelser eller er blitt mere hedret enn den gang byen sto i sin blomstringsperiode.
Men vi ser mere enda: meget av det som våre moderne radikalere til streber, var allerede bragt i utførelse den gang, og meget av det som nå kalles for utopier, var selvfølgeligheter. Man håner oss når vi sier at arbeidet skal være en fornøyelse, men i en middelaiderlig byforordning (Kulneberg) heter det "enhver skal være glad i sitt arbeide og ingen må, ved selv intet å bestille, nyde godt av hva andre har frembragt ved flid og arbeide, fordi loven er satt til å være et vern for arbeidet og fliden". Under våre dages debatt om ottetimers arbeidsdag kan det være godt å huske, at i en av Ferdinand den førstes forordninger heter det, at grubearbeiderens dag skal være otte timer "som det pleiet fra gammel tid", og at det var forbudt å arbeide lørdag eftermiddag. I det femtende århundre var 48 timers uken innført for alle arbeidere i England.
Den halve fridag lørdag eftermiddag, som vi mener er en moderne vinning, er i virkeligheten en gammel middelalderlig skikk. Den var beregnet til å brukes som badetid for en stor del av borgerne, mens onsdag var badetid for svennene.
Arbeiderkongresser var vanlig i middelalderen. I enkelte deler av Tyskland kom håndverkerne (i samme fag men fra forskjellige kommuner) sammen én gang årlig for å drøfte de mange spørsmål angående sine håndverk, som lønnsforhold, lære- og vandreår o.l. Man vet at slike arbeider-kongresser, til dels internasjonale, er blitt avholdt av bakere, jernstøpere, smeder, garvere, bøtkere og bøssemakere. Håndverksorganisasjonen fordret selvfølgelig at lauget førte nøye tilsyn med de enkelte håndverkere, og det valgtes til dette hverv alltid særlige tillitsmenn. Det er betegnende at det aldri hørtes klage over disse tillitsmenn så lenge byene levet sitt frie liv, hvorimot klagene ble talløse efter at staten hadde konfiskert laugenes eiendommer og tilvendt seg deres selvstendighet til fordel for sitt eget byråkrati."
"Kort sagt, jo mere vi lærer middelalderens forhold å kjenne, dess mere innlysende blir det for oss at kjøpstaden ikke var en politisk organisasjon bestemt til å hevde visse politiske begunstigelser. Den var et forsøk på å organisere et nøye sammenknyttet forbund som var basert på gjensidig hjelp, og hvis oppgave var å ordne forbruk og produksjon samt det sosiale liv i det hele tatt, uten derfor å pålegge borgerne statens lenker. Tvertimot ble det innrømmet hver gruppe fri plass til uhindret å utvikle seg, hvad enten det gjaldt kunst, håndverk, vitenskap, handel eller politikk."
Krapotkin så i marxismen en ny kilde til autoritær og sentralisert statsdannelse, som var så meget farligere fordi den opptrådte i den demokratiske sosialismes navn. Han betraktet utviklingen i Russland på avstand. Til Georg Brandes skrev han to år efter revolusjonen i 1917:
"I min alder er det fysisk umulig å delta i offentlige anliggender under en revolusjon, og det ligger ikke for min natur å gjøre det som amatør -"
I juni 1917 kom Krapotkin til Russland. På stasjonen ble han møtt av Kerenskij og en folkemasse på seksti tusen personer hyldet "revolusjonens tenker. Da Kerenskij spurte om Krapotkin ville motta stillingen som undervisningsminister i hans regjering, svarte Krapotkin: " En anarkist passer ikke i en regjering."

I 1919 møttes Lenin og Krapotkin - revolusjonens hersker og evolusjonens tjener.
· De og jeg har forskjellige synspunkter, sa Krapotkin rett ut. Våre mål synes å være de samme, men i mange spørsmål vedrørende metoder, opptreden og organisasjon har jeg en annen oppfatning enn Dem.
I tiden fremover sendte Krapotkin en rekke sterkt kritisk formede brev til Lenin. Da denne hadde anbefalt å holde et antall offiserer i Wrangels armé som gisler, skrev Krapotkin:
"Er det mulig at De ikke vet hvad det innebærer, det å ta gisler? At man fengsler et menneske, ikke for hans forseelse, men bare fordi det passer hans fiender å utøve press på hans meningsfeller? ... Tillater De slike metoder, kan man forutse at De en dag vil tillate tortur på samme måte som under middelalderen ...
Hvordan kan De, Vladimir Iljitj, De som vil være en apostel for de nye sannheter og skaperen av en ny stat, gi tillatelse til en så avskyelig oppførsel ... Hvilken fremtid venter kommunismen når dens fremste forsvarere på denne måten tramper ned alle hederlige følelser?"
Da Lenin hadde lest brevet, sa han til en av medarbeiderne:
" Jeg er trett av den gamle fyren. Han forstår ikke et dust av politikken, og han trenger seg på med sine råd, hvorav de fleste er særdeles enfoldige."
Krapotkin ble forflyttet til småbyen Dmitrov. Der gjenopptok han arbeidet med etikken et tema som lenge hadde levet i hans bevissthet.
I boken "Erobringen av brødet" skrev Krarpotkin:
"Siden barneårene er vi blitt lært opp til å betrakte staten som et slags forsyn. Hele vår oppdragelse, den romerske historie vi lærte på skolen, den bysantiske kode som vi senere studerte under navn av romersk lovgivning, og de forskjellige vitenskapelige disipliner som universitetene pleier, alt dette vennet oss til å stole på en ny velferdsstats makt og styrke.
For å bygge opp denne overtroen er det skapt og forkynt hele filosofiske systemer! Politikken er basert på statsprinsippet. Hver politiker, uansett farve som vil gjøre karriére sier til folket:
" Gi meg makten. Vi kan og vi skal fri deg fra den undertrykkpingen som hviler så tungt på deg."

Den forvokste privatkapital og den sentraliserte stat var for Krapotkin det frie samfunns farligste fiender. Sentralisering betød for ham at de regjerende kretser næret en dyp mistillid til de enkelte individer i samfunnsorganismen. Hans idealstat var desentralisert - bygget på en rekke frie assosiasjoner, som middelalderens laug - men nå basert på den innsikt og erfaring som vitenskapene har skaffet oss.
Han sitter, forvist til provinsen - i sitt åttiende år - og former sin konklusjon:
"Den destruktive innflytelse av den sentraliserte stat, ideene hos ensrettede filosofer og sosiologer som preket innbyrdes hat og nådeløs kamp som vitenskapelige sannheter, var ikke istand til å utslukke den menneskelige solidaritet, som er så dypt rotfestet i våre hjerter, fordi den er vokset frem gjennom vår tidligere utvikling. Resultatet av den universelle evolusjon kunne ikke bli overvunnet av et enkelt fenomen innen denne utvikling. Behovet for gjensidig hjelp og støtte som er sentrert i den intime familiekrets eller i slummen, i landsbyen eller i de hemmelige arbeidersammenslutninger - det vil igjen forlange sin rett i dagens samfunn og bli hva det alltid har vært: den ledende faktor i videre fremgang."
Den 8. februar 1921 døde Peter Alexandrovitch Krapotkin.
Han var glemt av revolusjonens ledere. Men de husket dog å arrestere noen hundre av hans tilhengere den dag han skulle føres til det siste hvilested.
I halvt hundre år har Krapotkins bøker støvet ned i bibliotekene. Men i den aller siste tid er det utkommet nye utgaver av "En anarkists erindringer" og "Gjensidig hjelp" - til manges store overraskelse. En anmelder i Times Literary Supplement skrev i den anledning:
"Hvis Krapotkins verker overlever, vil det være som historiske kuriositeter og ikke for originaliteten og vekten av de ideer de forkynte."

*

Roel van Duyn er født i Haag i 1943. Hans første offentlige opptreden var da han ledet en antibombe-demonstrasjon og derefter ble utvist av skolen. I 1961 kom han til Amsterdam for å studere kunsthistorie og filosofi. Der sluttet han seg til en gruppe militante anarkister, tilhengere av Domela Nieuwenhuis, grunnleggeren av den hollandske anarkisme.
I 1965 startet van Duyn et magasin, PROVO (for provokatør, oppvigler, utfordrer). Den efterhånden så berømte og beryktede bevegelse tok navn efter tidsskriftet. Bevegelsen startet happenings rundt om i landet, og dertil studenturoligheter av hittil ukjent omfang. Teknikken besto i å provosere frem og blottlegge myndighetenes maktvilje som til daglig er dekket av velferdsmasken. Provo brukte teaterstykker, satire, demonstrasjoner, enhver form for fleip og alle tenkelige arter utfordringer til å underminere "samfunnets støtter". Slagsmålene med politiet ga provo mere og mere preg av vold, og bevegelsens klimaks ble nådd da prinsesse Beatrix's bryllupsprosesjon ble stanset med røkbomber.
Snart efter gikk gruppen i oppløsning, og i 1968 var den helt ute av bildet. Men van Duyn, som i mellomtiden var valgt inn i Amsterdams bystyre, fortsatte sitt arbeide med å kartlegge provotenkningen. Han var ulykkelig over tendensen til vold, og tok avstand fra provogruppen "desperados".
Van Duyns problem var: hvorledes skal man kunne forvandle aggresjon til skapende virksomhet? Han innså at det var ikke tilstrekkelig å protestere mot det industrialiserte samfunns skadevirkninger og dets sentraliserte makt. Et alternativ, et "virkeliggjort Utopia" måtte skapes.
Timeglasset rinner hurtig ut! Det som skal bygges for morgendagen må fundamenteres idag!
Van Duyns visjon om en ny kultur og de nye mennesker som skal skape den, er å finne i boken "Budskap fra den vise gnom" (Meulenhoff, Holland, november 1969). Engelsk utgave i 1972: "Message of a wise Kabouter" (Duckworth, London).
Ifølge forordet er gnom eller kabouter "en eventyrfigur som lever på bunnen av haven og som snakker med planter og dyr."
Boken ble hurtig solgt i fem opplag i Holland, og gnomen ble symbolet for den nye gruppedannelsen: Orange fristaten, en ny anarkist-lignende bevegelse. "Det alternative samfunn av imorgen, i verden av idag." Fristaten kreerte sin egen antiautoritære barnehave, skoler, forretninger med giftfri matvarer, småindustri som skulle produsere uten profitt. Medlemmene motarbeidet biltrafikk i byer og tettbebygde strøk og okkuperte tomme hus for at hjemløse kunne få tak over hodet.
Ved bystyrevalgene i de forskjellige byer fikk gruppen stemmer nok til å kunne innta en rekke seter i flere bystyrer. Eksemplet smittet. Grupper ble organisert over hele Europa.
I 1971 gikk fristaten i oppløsning. Den gikk under i en nonstopp debatt mellom "realister" og "utopister".
Van Duyn ga ikke opp. Han organiserte en ny gruppe med miljøvern som første post på programmet. Han tror på menneskenes godhet og på nasjonenes mulighet for å leve sammen i fred og kooperasjon. Han mener at en samvittighetsfull vitenskap vil kunne løse alle forurensningsproblemer.
Det mest betydningsfulle ved boken er, at endelig har en av ungdomsopprørerne forsøkt å skildre de protesterendes - selve provotariatets livs- og verdensanskuelse. Bevegelsens drivkrefter er undersøkt og sett i historisk sammenheng.
Van Duyns vise gnom er ikke Karl Marx. Det er Krapotkin!
Han åpner boken med den russiske anarkist's ord:
"Det er håpet, ikke fortvilelsen som skaper den seirende revolusjon."
Han fortsetter med et utdrag av Krapotkins biografi og av hans oppgjør med den sentraliserte stat - den være seg privatkapitalistisk eller kommunistisk.
Mens de andre revolusjonære drog frem under røde faner og med blod på hendene, sto Krapotkin i sin engelske have og grov seg ned til roten. Han hadde tid til meditasjon, tid til å undersøke problemene i deres grunnstruktur. Han talte med røttene der nede - med radix. Han var den vise gnom, kabouteren, den gode gartner i en verden av ødeleggelse.
"Det er den avbalanserte optimisme i Krapotkins filosofi som frelser meg fra fortvilelse. Fordi hans budskap er blitt en oppmuntring til ny aktivitet for meg - og for mange andre - tror jeg ikke denne boken blir en ny, meningsløs belastning for hyllene i de forskjellige biblioteker. Den er en kallen til aktivitet mot det autoritære!"
Van Duyn vil arbeide for å gjennomføre en rekke av Krapotkins sosiale ideer. Lønnen skal avskaffes. Den enkelte får det han trenger av helheten. "Individuell avlønning er hverken rettferdig eller praktiserbart. Alt tilhører alle."
Det er blitt hevdet at hvis alle kan få det de mener å trenge, vil noen ta mer enn de trenger. Til det svarer Krapotkin:
"Det frie forbruk er allerede praktisert til en viss grad innen det kapitalistiske samfunn. Det koster for eksempel et bestemt beløp å kjøre med trikken. Det er ikke mange som kjører lenger enn de skal, bare for å få mere for pengene. Når det er brann, kommer brannvesenet uten hensyn til hvor meget husets beboere har bidradd til samfunnets gagn. - Til en viss grense er det frie forbruk allerede gjennomført når det gjelder gater, veier, vann, luft, parker, biblioteker o.s.v."
En annen idé hos Krapotkin opptar forfatteren meget:
"Den sosiale kommune vil snart opphøre å være en skarpt avgrenset entitet. Hver gruppe innen kommunen vil nødvendigvis bli involvert i andre, samarbeidende grupper i andre kommuner. Der vil dannes en felles interessesfære. -"
Efter å ha diskutert revolusjonens nødvendighet og det ødeleggende I den revolusjonæres akseptering av motstanderens metoder, skriver van Duyn:
"Vår eneste chanse til å redde den menneskelige rase er å basere vår moral på det sosiale instinkt for å bevare arten, som finner sitt mest pregnante uttrykk i gjensidig hjelp."
"For Krapotkin er revolusjonen en del av en alt omfattende evolusjon. Når livets elv blir hindret i sitt løp av diktatur eller undertrykkelse, er det revolusjonære gjennombrudd nødvendig. Men Krapotkin interesserer seg for elven, ikke for gjennombruddet som sådant. Fremtiden er allerede tilstede i nutiden."
"Vi må finne metoder som ikke - lik Trotskijs - fører med seg spiren til et nytt tyranni."
Van Duyn beskjeftiger seg meget med Krapotkins undersøkelser vedrørende gjensidig hjelp i dyreriket. Han påpeker at forskere som Wheeler, Allee, Montagu, Schneiria, Portmann, Tinbergen og andre siden har bevist riktigheten av Krapotkins iakttagelser og teorier.
Krapotkin går i boken "Gjensidig hjelp" trinnvis fra dyrenes utfoldelse av sosiale instinkter over til menneskeslektens utfoldelse av tilsvarende instinkter gjennom historien - den historiske utvikling av gjensidig hjelp fra instinkt til bevissthet. Men han tar ikke opp problemet: i hvilken grad er det berettiget å overføre erfaringer fra studiet av dyrenes adferd til mennesket? Kan vi uten videre sammenligne maurstaten med menneskesamfunnet? Dyrene er jo i alt vesentlig utlevert til sine instinkter. "Dyret belæres av sine organer." Har mennesket en frihetsmulighet i forhold til instinktene, kan det gjøre seg til herre over temperament, arvestoff, vaner og uvaner? Krapotkin gikk ut fra det, uten at han forsøkte å trenge dypere inn i problemets hvordan og hvorfor.
Van Duyn går enda lenger enn sin mester og visdomslærer. Han opphever alle grenser mellom naturrikene. Han bygger opp tilværelsen på polariteten aggresjon og kooperasjon og finner den som kraftkilden i "positive og negative partikler, encellede dyr, planter, insekter, dyr og mennesker".
Ved hjelp av Lorenz som står for aggresjon og Krapotkin som står for kooperasjon, finner forfatteren løsningen på tilværelsens gåter.
"Krapotkins symbol er den samarbeidsvillige maur, Lorenz den aggressive sverdfisk, mitt symbol er påfuglspinneren - sommerfuglen! Hos sommerfuglen er tiltrekning og frastøtning ett og det samme. Kjærlighet og aggresjon, kraften i tiltrekning og frastøtning, bærer den gjennom liv og død."
Hvordan denne polariteten bærer, er mere diffust. Van Duyn lanserer kybernetikken som redningsplanke. Det styres! Han forklarer styreteknikken med en finger i læreboken om kybernetikk, men hvem som styrer, er dunkeit.
Det er med boken om den vise gnom, som med så mange bølger som har reist seg i begeistring. Den har bærekraft et stykke, ofte, som her, et langt stykke, men så bryter den sammen i møtet med den ubehagelige virkelighet og svinner bort i skumperier, uten kraft til om og om igjen å reise nye bølger sterkere enn motstanden. Boken dør ut med et slags gisp i det lite appetittvekkende fremtidsbilde av araberen og israelitten som suger honning av hverandres munn som to maur fra samme tue.

*

Krapotkin vender tilbake.
Hans postulat om den gjensidige hjelp som den avgjørende drivkraft i menneskesamfunnet ser vi bekreftet på mange områder. Det finnes en global samvittighet som ikke var så markert tilstede i tidligere tider. Bondens utsagn om at "mitt interesseområde er begrenset av skigarden" holder ikke lenger. De fremmede, de andre, "the foreigners", er blitt en del av vår eksistens, et gnagsår i bevisstheten. Selvfølgelig er den borgerlige sløvhet og egoisme dypt nedsunket i oss alle - men allikevel! Vi begynner å skimte sannheten i ordet om at "den dag vil komme da menneskene ikke vil kunne spise med god appetitt når de vet at andre sulter".
I dette nye opplevelsesrom er det provotaren har sin oppgave, og i denne sammenheng er det van Duyns bok har interesse. Forfatteren rugger på noe som kan utløse skred.
Selv om van Duyns debutarbeide har iøynefallende svakheter, er det et impulserende forsøk på en orientering i tilværelsen - så langt kreftene rekker. Det er vanskelig å tro at en så - i beste forstand - provoserende holdning til det bestående og vedtatte, kan slå seg til ro med kybernetikk og fortrøstning til påfuglspinnerens flukt.
Krapotkin følger nok hollenderens videre ferd med et våkent blikk, og med den tålmodighet som er nødvendig hos den gode gartner.



TIL TOPPEN AV SIDEN