*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

OM BARN OG UNGDOM I DOSTOJEVSKIJS FORFATTERSKAP
Niels Magnus Bugge

(Fortsettelse fra Libra nr. 3/4-96)

Som så mange av Dostojevskijs romaner, gir også "En ung manns historie" inntrykk av å bestå av flere romaner som er blitt trukket sammen og forenet mellom to permer. Det henger utvilsomt sammen med Dostojevskijs arbeidsmetode; han gikk ustanselig omkring med en rekke romanutkast i hodet, men fikk ikke tid til å fullføre hvert enkelt av dem, og så samlet han flere til en enhet. Det kan, til tross for all deres genialitet, føre til at de kan gjøre et litt overlesset inntrykk, og det gjelder ikke minst den romanen som det her er tale om. "Neppe noen av hans (Dostojevskijs) romaner er så overlesset som "Ynglingen"," skriver Erik Krag og fortsetter: "Man formelig drukner i episoder, så at det er vanskelig å fastholde gangen og handlingen i romanen." Handlingen i "En ung manns historie" er altså svært forgrenet og uoversiktlig. Men i motsetning til Krag - og mange andre - synes jeg ikke dette er noen svakhet, det hører snarere sammen med og illustrerer romanens tema, den handler jo nettopp om hvordan den unge hovedpersonen blir overstimulert og forvirret da han, etter å ha gjort seg ferdig med gymnasiet, plutselig blir kalt til St. Petersburg der han fullstendig uforberedt blir konfrontert med en kaotisk og dekadent voksenverden bestående av rike dagdrivere, en greve som begår underslag og ender med å ta livet av seg, kvinner som på en beregnende måte søker sin lykke på ekteskapsmarkedet, forvirrende nihilister og rene forbrytere. Det moralske kaos som hovedpersonen blir kastet ut i i St. Petersburg, og som han også selv langt på vei lar seg invadere av, preger således både romanens form og innhold, og den som etterlyser en enklere, mer oversiktlig handling, ønsker seg egentlig en annen og mindre foruroligende roman enn den Dostojevskij har skrevet, for den handler jo nettopp om kaotiske tilstander i og utenfor en ung mann som ved å skrive om dette kaoset får anskueliggjort det for seg selv slik at han kan distansere seg fra det.
Som man vil forstå av det som er sagt ovenfor, er det nærmest umulig å referere innholdet i "En ung manns historie", og jeg vil derfor nøye meg med å si litt om enkelte temaer. Dostojevskij beskjeftiget seg i sine tidsskriftartikler stadig med de problemer og farer som barn og ungdom fra oppløste familier ble utsatt for, og Arkadij i "En ung manns historie" er en typisk representant for et slikt tilsynelatende tilfeldig menneske i en tilfeldig familie som ikke blir holdt sammen av noen idé og hvor oppdragelsen av barna blir overlatt til tilfeldighetene. Ikke minst problematisk er Arkadijs forhold til sin far, eller rettere sagt til sine to fedre; den biologiske, som er en godseier ved navn Andrej Versilov, og den juridiske, den forhenværende livegne bonden Makar Dolgorukij. I begynnelsen av romanen får vi vite litt om hvordan dette har gått for seg. Versilov, som har ødslet bort tre formuer, er i en alder av femogtyve år nettopp blitt enkemann og drar da ut til et av sine gjenværende gods. Her innleder han et forhold til en sytten år gammel pike som er gift med hans gartner, den ovennevnte Makar Dolgorukij. Arkadij, som innrømmer at han overhodet ikke forstår seg på kvinner, er ikke istand til å begripe at hans mor, som er en rolig, folkelig from og tålmodig og alt annet enn lettsindig personlighetstype, kan ha falt for en rotløs og ansvarsløs forførertype som Versilov. Da Arkadij senere forsøker å forstå hvordan moren har kunnet forelske seg i hans biologiske far, tyr han til alle mulige langsøkte og nokså komiske forklaringsforsøk: "Hvordan kunne hun, som allerede hadde vært gift et halvt år og som så opp til sin Makar Dolgorukij nesten som til en gud, og dessuten fullt og fast trodde på ekteskapets hellighet, hvordan kunne hun etter bare noen ukers forløp begå et slikt feiltrinn? Hun var jo ingen fordervet kvinne. Tvert imot, jeg vil si at en renere sjel er det vanskelig å forestille seg. Man kunne kanskje forklare det på den måte at hun ikke var helt tilregnelig da hun gjorde dette. Jeg bruker ikke ordet utilregnelig i samme forstand som våre advokater, når de forsvarer sine tyver og mordere, jeg mener bare at hun handlet under trykk av en overveldende følelse. Kanskje hadde hun forelsket seg dødelig i snittet på hans klær, i hans parisiske hårskill, hans franske uttale (hun forsto ikke et ord fransk), i en romanse han engang hadde sunget ved pianoet, og så til slutt i hele hans fremtoning, i mennesket som han var, med hans elegante antrekk, hans manerer og sanger."
Hvis Arkadji føler seg forvirret over sin mors adferd før han selv ble født, så virker hans biologiske far enda mer gåtefull og gjør ham om mulig enda mer forvirret. Etter å ha forført hans mor, tar faren henne med seg til utlandet der hun føder sønnen Arkadji og dernest datteren Elizaveta. Makar, på sin side, blir overtalt til å påta seg rollen som Arkadjis juridiske far og tar deretter vandringsstaven fatt og blir en from pilegrim. Versilov viser seg snart som en ansvarsløs egoist som i en periode forlater guttens mor og lar henne sitte igjen uten penger;
Arkadji selv blir plassert i en fin skole i Moskva og blir deretter glemt. På skolen opplever Arkadji den forsmedelse at han stadig blir gjort narr av på grunn av sitt etternavn. Dolgorukij er nemlig ikke bare hans tidligere livegne fars navn, det er også navnet til en berømt fyrsteslekt, og hver gang han presenterer seg ved sitt etternavn, blir han møtt med spørsmålet: Fyrst Dolgorukij? Hver gang må han beskjemmet svare at nei, han er nok ingen fyrste, og til slutt blir han så irritert at han for å avskjære enhver videre diskusjon besvarer spørsmålet "Fyrst Dolgorukij?" - som blir gjentatt inntil besvimelse med følgende ord: "Nei, bare Dolgorukij, sønn av den tidligere livegne Makar Dolgorukij, og en uekte sønn av min tidligere godsherre Versilov." Et slikt svar gjør på ingen måte slutt på diskusjonene vedrørende hans etternavn, og Arkadij må til slutt bare aksepere at "Det finnes ikke noe dummere enn å hete Dolgorukij uten å være fyste".
Arkadij er altså så å si født med ett ben i overklassen og ett i det store anonyme folkehav. Det bidrar i ikke liten grad til å øke hans forvirring og forsterke hans nærtagenhet. Det bidrar forøvrig også til å vanskeliggjøre hans forhold til moren når han en sjelden gang får anledning til å møte henne. Da hun en gang får samlet penger nok til å komme og besøke ham på skolen, er hun kledd som en fattig bondekone, og det resulterer i at han skammer seg for henne og fornekter henne overfor de snobbete kameratene. Senere gråter han seg i søvn over et tørkle hun har gitt ham og skammer seg nå over seg selv og sin egen feighet.
De begivenhetene som her er omtalt, hører med til Arkadijs opprinnelse og barndom, de blir bare nevnt i forbigående, og den egentlige handlingen begynner først da faren kaller ham til St. Petersburg og skaffer ham en slags jobb som "sekretær" hos en nokså forkommen adelsmann. Faren har nå flyttet sammen med moren igjen, og lar seg forsørge av henne og et par andre kvinnelige slektninger. I sin ensomme og følelsesforlatte tilværelse i Moskva, og som følge av sin uklare sosiale bakgrunn som har gjort ham svært nærtagende, har Arkdij tilegnet seg en idé eller en plan for sitt liv som går ut på at han skal bli en ny Rothschild. Slik han redegjør for denne ideen, synes den ikke å bunne i noen særlig interesse for penger og rikdom i og for seg, men rikdommen skal være hans middel til å gjøre seg totalt uavhengig av sine medmennesker. På skolen har han vært uten venner, og etter å ha blitt forsømt av sin far, er han nå besatt av tanken på å være sin egen lykkes smed. Selv om han går med på å reise til faren i St. Petersburg, vil han så snart det er mulig unngå å ligge ham til last, han har sin idé som han "kan trekke seg tilbake i som i et skall", og det påtvungne samlivet med faren, moren og en tante ved navn Sofja Andrejevna, skal bare være et springbrett for hans fremtidige liv som kapitalist. Arkadijs idé er riktignok blitt forrådt allerede mens han bodde i Moskva der han sparte penger ved å sulte seg og gå kledd i gamle, stygge klær, men endte med å gi bort alle sine sparepenger for å hjelpe en fattig kone som hadde tatt til seg et hittebarn. Nå skal han imidlertid leve utelukkende for sin idé, og dermed skal det også bli slutt på alt slikt sentimentalt sludder. Samtidig er Arkadij spent på og full av ambivalente følelser overfor sin biologiske far som han nå skal treffe for første gang. Han vil avsløre faren som egoist og hevne seg på ham, men han nærer også et hemmelig håp om å kunne se opp til ham og lære noe av ham. Kort tid etter at de har truffet hverandre går han da også voldsomt i rette med Versilov, bebreider faren for å ha forsømt ham og forteller hvordan han ble ertet og plaget av medelevene og slått, ydmyket og utskjelt som lakei med en simpel familiebakgrunn av læreren på den fine kostskolen i Moskva. Faren lytter høflig og belevent, men kanskje litt nedlatende, forklarer så godt han kan hvordan det gikk for seg da han ble forenet med Arkadijs mor og hvorfor det var juridisk umulig for dem å gifte seg med hverandre, og gir til slutt inntrykk av å mene at sønnens klager skyldes at han ikke har vært fornøyd med sin sosiale status. "Er det virkelig mulig," spør fortelleren Arkadij når han senere erindrer deres samtale, "at han ikke hyklet, men ganske enkelt ikke var i stand til å fatte at det ikke var hans adelskap som for meg sto som mine ønskers mål, at det ikke var min fødsel jeg ikke kunne tilgi ham, men at jeg hele mitt liv hadde trengt Versilov selv, hele mennesket, min far, og at denne tanke allerede var gått meg i blodet? Kan virkelig et så skarpsindig menneske være i den grad plump og tungnem? Og hvis ikke, hvorfor gjør han meg så rasende, hvorfor forstiller han seg?"
Med dette har vi allerede berørt to av de viktigste temaene i "En ung manns historie"; for det første, drømmen om rikdom som kompensasjon for mangelen på følelsesmessig kontakt med foreldre, lærere og jevngamle kamerater, og for det annet: det fattigslige far-sønnforholdet som Dostojevskij oppfattet som et alminnelig problem i hans samtid, og som det er blitt skrevet haugevis av sosialpsykologiske avhandlinger om i vår egen tid. Til dette kommer all den økonomiske svindel og grådighet og alle de erotiske og ekteskapelige forviklinger som Arkadij blir konfrontert med i det miljø som hans far presenterer ham for - og som det her ville føre alt for langt å komme inn på. La det bare være nevnt at før Arkadij endelig kommer til sans og samling, er han nær ved å havne i klørne på en forbryterbande som driver med økonomisk utpresning, han er også selv ved en anledning like ved å begå en alvorlig forbrytelse, og i en kort periode opptrer han som laps med konto i de flotteste forretningene i St. Petersburg, egen skredder og snobbete venner som han egentlig ikke bryr seg om og som ikke bryr seg om ham.
Et visst omslag finner sted da Arkadij treffer sin juridiske far, den fromme pilegrimen Makar Dolgorukij. Makar står i romanen som en representant for den folkelige fromhet som Dostojevskij beundret og satte sin lit til som motvekt mot den intellektualistiske nihilismen, men han mangler den innsikt i tidens problemer som Arkadij har behov for, og siden han dør like etter at de har truffet hverandre, kan han ikke bli den reservefar for Arkadij som starets Sosima blir for Aljosja i Dostojevskijs siste store roman, "Brødrene Karamasov". Når det gjelder Versilov, så forblir han en gåte gjennom hele romanen, og Arkadji føler seg aldri sikker på om han er en uengasjert kyniker eller en idealist som er blitt nokså frynset i kantene, men som allikevel med svært vekslende hell forsøker å leve opp til det beste i seg selv. Arkadij blir aldri trygg på Versilov, og opplever ham aldri som noen virkelig far, men må oppdra seg selv på etterskudd, og det gjør han ved å skrive sin selvbiografi. "Jeg besto helt og holdent av fremmede tanker," skriver fortelleren Arkadij om sitt alter ego i romanen, og som leser kunne man ha lyst til å tilføye at han også har bestått av fremmede følelser. Men ved å skrive om disse tankene og følelsene og dermed sette dem ut av seg, får han dem i noen grad under kontroll. Dermed blir han også istand til godta sine foreldre slik de er, samtidig som han kan kvitte seg med den tåpelige og helt og holdent kompensatorisk bestemte ideen om å bli en Rothschild.
"Arkadij lykkes," skriver Erik Egeberg i et essay om "En ung manns historie", og han fortsetter: "Den unge mann som skriver om sitt liv, både er og er ikke den yngling han beskriver, for han er kommet velberget gjennom krisen og er i ferd med å befeste sitt eget jeg. Og det gjør han nettopp ved å gi det form, en kunstnerisk form (selv om han betoner at han ikke er noen litterat og ikke vil være det heller), altså ved å fortelle om sitt liv."7 Egeberg fortsetter her med å sitere fra et essay av dansken Svend Bjerg, der han har følgende å si om hva som er drivkraften bak den selvbiografiske bestrebelsen: "Uansett hvilken form selvbiografien tar, har den selvbesinnelse som sin egentlige oppgave. Det utelukker ikke at mange har hatt et didaktisk formål med å nedskrive sine livserfaringer. Selvbesinnelsen tjener ikke egentlig private interesser. Sin kilde har selvbiografien i en impuls som ytrer seg i en åpenbart ubetvingelig hang til helhet, som ikke lar seg forklare tilfredsstillende ut fra sosiale eller psykiske motiver. I siste instans går denne metafysiske trang ut på å finne et gyldig grunnlag for den personlige identitet. Det stykkevise oppheves når selvet kan speile seg i skildringens helhet."8
Det stykkevise oppheves nok ikke helt i Dostojevskijs fiksjon, for med sin "fantastiske realisme" var han for mye realist til å innbille seg at alle trådene i livsveven kunne komme på plass uten at det ble noe tilovers, men forøvrig synes meg ordene ovenfor dekkende. "En ung manns historie" står som selvbiografisk fiksjon på mange måter i en særstilling i Dostojevskijs sene forfatterskap. Den er den eneste av hans romaner som er formet som en jeg-roman, og forfatterens kristne livssyn som trer sterkt i forgrunnen i romaner som "Forbrytelse og straff" og Brødrene Karamasov", får her ikke den samme, stundom litt uformidlede og altavgjørende betydning for hovedpersonens utvikling som i de nevnte romanene.
Forskjellen kommer klart til syne hvis man sammenligner Arkadij i "En ung manns historie" med Raskolnikov i "Forbrytelse og straff". Raskonikov fremtrer i begynnelsen av den sistnevnte romanen som en revolusjonær nihilist som forestiller seg at han har rett til å drepe for å skaffe penger til seg selv og sin nødlidende familie, og det som forårsaker hans forvandling til angrende synder, er hans møte med kristendommen i Sonjas skikkelse. Når det gjelder den vagt idealistiske, 21 år gamle fortelleren Arkadji, får vi derimot ikke høre noe om at han skulle ha omvendt seg til kristendommen - hva det livssynsmessige angår, er han tvert imot like diffus eller like uferdig som den yngre utgaven av seg selv som han forteller om.
Hvori består da forskjellen mellom de to utgavene av Arkadji? Såvidt jeg kan forstå, består den ikke i noe som helst annet enn at fortelleren Arkadji ved å arbeide med og skrive ned sin egen livshistorie, har kunnet etablere en kritisk distanse til sitt eget liv som gjør det mulig for ham å distansere seg fra sin ungdoms dårskaper. Leser man den slik, blir "En ung manns historie" en roman om den selvbiografiske bestrebelsens kjenn deg selv som et avgjørende innslag i et menneskes moralske individuasjonsprosess, og dermed burde det også være nærliggende å betrakte romanen i sammenheng med den interesse for å arbeide med biografisk og selvbiografisk materiale som, ikke minst innenfor antroposofiske miljøer, men også i andre sammenhenger, utgjør et markant innslag i vår egen tid. 9
Men "En ung manns historie" kan også leses som en foregripende kommentar til det vi nå befinner oss midt oppe i, nemlig til modernitetens fortløpende oppløsning av familiære bånd og av alle bånd som tidligere har forbundet hin enkelte med noenlunde kulturelt stabile nærmiljøer, miljøer som i løpet av de siste par generasjonene i stadig økende utstrekning er blitt erstattet med et kaotisk og uoversiktlig livssynsmarked. Arkadij som uforberedt blir kastet ut i voksenverdenen i St. Petersburg og blir utsatt for en ugjennomtrengelig kakofoni av kulturelt og sosialt bestemte adferdsformer som ved et par anledninger er nær ved å lokke ham ut på forbryterbanen, befinner seg her allerede i en situasjon som man ikke finner paralleller til i den "godseierlitteraturen" som ble skrevet av forfattere som Tolstoj, Gontsjarov og Turgenjev, men som Dostojevskij var fortrolig med og som er blitt en dagligdags erfaring for utallige unge i vår tid.
Det kan følgelig ikke være tvil om at den ofte litt urettferdig nedvurderte romanen "En ung manns historie" har bevart sin aktualitet, og jeg tror også man må kunne hevde at denne romanen foregriper en lang rekke moderne romaner - la meg her for korthets skyld bare nevne Saul Bellows "The Adventures of Augie March" og Paul Austers "Moon Palace" - som handler om unge menn på leting etter en farsskikkelse, og som ender med at de innser at de er henvist til å oppdra seg selv.
Fedrenes svik og manglende evne og vilje til å fylle sine roller som hjelpere og oppdragere, er i det hele tatt et gjennomgangstema hos Dostojevskij. Det vrimler av håpløse, helt eller delvis fraværende farsskikkelser i hans romaner, og den mest katastrofale av dem alle er den gamle gjerrige vellystingen og ondskapsfulle bajasen Aleksej Fjodorovitsj Karamasov i hans siste og mest berømte roman, "Brødrene Karamasov". Men før jeg gir meg i kast med denne særdeles innholdsrike romanen, vil jeg understreke at jeg bare vil kommentere det som har en umiddelbar forbindelse med mitt tema: barns oppvekstkår, forholdet mellom foreldre, særlig fedre og deres barn, og enkelte barns mer eller mindre vellykkede forsøk på å finne en erstatning for den fraværende faren, en person som de kan se opp til og ha som et forbilde.
Romanen begynner med en skildring av Aleksei Fjodorovitsj Karamasov, og forfatteren legger ikke fingrene imellom i beskrivelsen av hans vulgære, lidderlige og ondskapsfulle vesen og hans skitne pengeaffærer. Det fremgår videre av de første kapitlene at han har vært gift to ganger. Hans første kone innser snart hvem hun er havnet i bås med og flykter fra ham, men før det skjer, har hun født ham en sønn, Dmitrij, og gitt ektemannen anledning til å bruke tyve tusen rubler som hun har bragt med seg inn i ekteskapet, til drikk og svir. Hans bortløpte kone dør like etter flukten, og gamle Karamasov blir sittende alene igjen som enkemann. Sønnen bryr han seg overhodet ikke om. "Det er lett å forestille seg," heter det i den forbindelse, "hvordan en slik mann måtte bli som far. Det gikk som det måtte gå: gutten han hadde fått med Adelaida Ivanova, eksisterte ikke lenger for ham, ikke fordi han nærte uvilje mot ham og heller ikke fordi han følte seg krenket som ektemann, men ganske enkelt fordi han glemte ham fullstendig. Mens han plaget alle med sine tårer og beklagelser og forvandlet huset til et syndens rede, ble den treårsgamle gutten tatt hånd om av den trofaste tjeneren Grigorij, ellers ville det vel ikke vært noen til å bytte skjorte på ham engang." Djmitri havner senere som sønn hos diverse pleieforeldre og ender med å gå inn i det militære der han lever et nokså vilt og utsvevende liv. Til slutt i romanen er det, som kanskje enkelte vil huske, ham som blir dømt for mordet på den gamle Karamasov, som i virkeligheten er blitt utført av tjeneren Smerdjakov.
Nåvel, Karamasov senior gifter seg snart på ny, denne gang med en vakker, forskremt og underdanig pike på sytten år som er så lutfattig at han mener han kan opptre som hennes redningsmann og har rett til å herske over henne og fornedre henne som han selv lyster. Denne kvinnen føder ham to sønner, Ivan og Aljosja, før hun selv dør, nærmest som en følge av all den sorg og smerte som hennes ektemann har påført henne. Etter morens bortgang får de to yngste sønnene samme skjebne som Dmitrij, faren glemmer dem og de vokser opp i tjenerfløyen hos Grigorij. Etter en tid kommer en gammel generalsenke, som har vært verge for guttenes mor, på besøk og tar med seg guttene. Deretter havner de hos den gamle damens hovedarving, guvernementets adelsmarskalk Jefim Petrovitsj Polenov. Han fester seg spesielt ved Aljosja som i flere år blir boende i hans familie. "Dette bør leseren merke seg," heter det videre. "Om det var noen som disse guttene sto i gjeld til for sin oppdragelse, var det nettopp denne Jefim Petrovitsj, et edelt og humant menneske av en sort som man sjelden møter."
De to guttene viser seg forøvrig snart å være svært forskjellige. "Om den eldste, Ivan," uttaler romanens anonyme forteller, "vil jeg bare si at han vokste opp som en dyster og innesluttet gutt; han var ikke redd av seg, men det var som om han allerede i tiårsalderen var klar over at de vokste opp på fremmede menneskers nåde, og at de hadde en far som de burde skamme seg over og så videre og så videre." Ivan, som er en bråmoden yngling som tidlig viser tegn på intellektuell begavelse, blir som trettenåring sendt til Moskva der han kommer inn på et gymnasium og får bo hos en berømt pedagog og barndomsvenn av Jefim Petrovitsj. Senere uttaler Ivan, som har sans for det sarkastiske og ironiske, at det hele skyldes hans velgjørers "glødende pasjon for gode gjerninger". Såvel Jefim som den geniale pedagogen dør før Ivan er ferdig på gymnasiet og begynner på universitetet, og i de første årene på universitetet må han tjene til sitt daglige brød ved siden av studiene. Ivan står i romanens totalsammenheng etter mitt syn som et eksempel på en person som på et for tidlig alderstrinn på en ensidig måte utvikler sitt intellekt, og som har for vane å felle dommer om mennesker og saksforhold før han har oppnådd den følelsesmessige modenhet og innhentet den livserfaring som, også og ikke minst for et intellektuelt begavet menneske, utgjør en nødvendig forutsetning for å kunne ta riktige avgjørelser. Ivan er riktignok den som senere hen i romanen utformer den storslagne fortellingen om storinkvisitoren, som for mange lesere er blitt stående som et sentralt vitnesbyrd om Dostojevskijs kristendomsforståelse, men det er ting som tyder på at han ikke riktig forstår sin egen fortelling, og det er under alle omstendigheter den samme agnostikeren Ivan som med sin filosofi om at alt er tillatt hvis Gud er død, inspirerer Smerdjakov til å myrde den gamle Karamasov.
Den andre broren, Aljosja, er imidlertid ganske annerledes tillitsfull og liketil. Han er egentlig et typisk "løvetannbarn", og jeg skal senere komme tilbake til hva jeg legger i denne betegnelsen, men la oss foreløbig høre hvordan han blir omtalt i romanen: "Alle likte denne unge mannen, hvor han enn kom, og slik hadde det vært siden han var liten. Hos sin velgjører og fosterfar Jefim Petrovitsj Polenov vant han til de grader alles fortrolighet at han nærmest ble regnet som barn i huset. Og hit var han kommet som ganske liten, på en tid da ingen kunne mistenke ham for å ville innsmigre seg av slu beregning. Denne evnen til å vinne kjærlighet og sympati var nærmest medfødt hos ham, helt naturlig og umiddelbar. På samme måte gikk det på skolen, selv om den slags barn ofte vekker kameratenes spott og mistillit, ja til og med hat." Noen sider etter denne vurderingen, som står for fortellerens regning, får vi høre om hvordan en viss Pjotr Alexandrovitsj Miusov, "som var meget nøye når det gjaldt penger og borgerlig anstendighet", avleverer følgende aforisme om Aljosja: "Dette er kanskje det eneste menneske i verden som ikke ville gått under om han plutselig sto alene i en millionby: folk ville straks ha skaffet ham både mat og hus, i motsatt fall ville han straks ha tatt hånd om seg selv; og ikke ville det ha voldt ham møye eller ydmykelse eller andre ubehag, - folk ville kanskje tvertimot ha betraktet det som en fornøyelse å hjelpe ham."
Selv om det er tjeneren Smerdjakov som tar livet av Karamasov senior, så er såvel tankemennesket Ivan som villstyringen og følelsesmennesket Dmitrij på forskjellige tidspunkter besatt av et ønske om å rydde faren av veien. De er på en måte negativt determinert av sitt i og for seg forståelige hat til sin far, og vi bør merke oss at ingen av dem har hatt et positivt forbilde i oppveksten, de har ikke truffet noen person som de har kunnet se opp til og som har kunnet nøytralisere eller danne en motvekt mot deres avsky for faren. Det har derimot den yngste broren Aljosja, som først etablerer et inderlig forhold til sin sympatiske pleiefar Jefim Petrovitsj Polenov, og som dernest, i en alder av nitten år, flytter inn i hjembyens kloster der han er fri til å komme og gå som han vil, og der han også får staretsen Sosima som sitt store forbilde og sin moralske ledestjerne.
De tre brødrene Karamasov har altså hatt den skjebne å ha en far som ikke har kunnet være noe forbilde, men bare har vakt vemmelse hos dem. Denne vemmelsen blir så sterk at de to eldste, Dmitrij og Ivan, stundom er blitt streifet av tanken om å ville ta livet av ham. Den tredje og yngste broren, Aljosja, har først klart å vekke positiv interesse hos sin pleiefar, Polenov, som blir svært glad i ham, og senere oppsøker han staretsen Sosima, som blir enslags farserstatning for ham. Aljosja har altså, i motsetning til sine eldre brødre, i ung alder klart å skaffe seg først en, og dernest en annen og enda viktigere farserstatning, nemlig staretsen Sosima. På den måten har han såvel i sin annen som i sin tredje syvårsperiode selv sørget for det som Steiner i sine pedagogiske skrifter legger overordentlig stor vekt på, nemlig å ha et forbilde som han kan se opp til og føle ærefrykt for. Aljosjas kjærlighet til og beundring for Sosima fortrenger den avsky for faren som truer med å overskygge alt annet hos hans to brødre, og som bringer dem i en situasjon hvor de er, om ikke direkte skyldige, så dog på en måte medskyldige i at han blir myrdet.
Når man leser historien om Aljosja, hans oppvekst, hans evne til å vekke interesse og sympati hos voksne mennesker og hans forhold til Sosima, kan man bli bragt til å tenke på den forskning som har foregått i vår egen tid omkring såkalte "løvetannbarn", det vil si en bestemt type barn fra kriminelle miljøer og/eller miljøer med alvorlig narkotika- eller alkoholmisbruk. En viss prosent av disse barna - de såkalte løvetannbarna - klarer seg forbausende godt senere i livet, og ett blant flere fellestrekk blant dem som klarer seg, synes å være at de har en utrolig evne og vilje til å oppsøke, vekke interesse hos og knytte varige kontakter med voksne mennesker utenfor den nærmeste familiekretsen. Slike personer kan da tre i foreldrenes sted og kan dekke noen av de følelsesmessige behov hos barnet eller den unge som foreldrene ikke er i stand til å dekke. Slike personer kan være en onkel eller tante, besteforeldre, postmannen, en vaskekone eller en gammel mann som besøker parken eller løkka der de leker. For den fiktive personen Aljosja er det altså staretsen Sosima som trer i farens sted, og som med sitt eksempel beskytter ham mot det altfortærende hat til faren som hans to brødre blir besatt av.
Men selv om Aljosja i en viss forstand blir beskyttet mot onde fristelser av sin iboende godhet og av det eksempel Sosima har vært for ham, blir også han fra tid til annen rystet i sitt innerste av det han blir stilt overfor i verden utenfor klostermurene. En slik rystelse inntreffer da Sosima dør. Hans lik blir plassert i et varmt værelse som ikke blir luftet, og da det snart begynner å lukte av forråtnelse, gir noen av munkene som har misunt den døde hans ry, seg til å teoretisere om at hellige menns lik kan identifiseres ved at de ikke lukter, og gir seg i det hele tatt til å nedvurdere og baktale Sosima. Alt det rabalder og alle de falske rykter og tåpelige diskusjoner som oppstår i og utenfor klosteret i forbindelse med det som er skjedd med Sosimas lik, virker dypt sårende på Aljosja, som allerede er sønderknust fordi hans forbilde i livet er blitt tatt fra ham.
En annen episode som virker om mulig enda mer rystende på Alosja, er den som finner sted da hans filosofisk anlagte bror, Ivan, refererer en rekke grufulle avishistorier - som Dostojevskij i sin tur hentet fra samtidige avisreferater - om barnemishandling og mord på uskyldige barn, og avslutter med å sette spørsmålstegn ved Guds allvishet og godhet. Aljosja finner ikke noen teoretiske svar på de spørsmålene som Ivan reiser, men slik det fremgår av noen senere kapitler i romanen, forsøker han å gi noe som kanskje kan tolkes som begynnelsen på et praktisk svar.
Forut for samtalen der Ivan propper Aljosja full med forferdelige historier om voksnes grusomhet mot forsvarsløse barn, er vi blitt presentert for et hendelsesforløp som begynner med at Aljosja gir seg i snakk med seks skolegutter i ti-tolvårsalderen. De har stener i hendene, og på den andre siden av et dike står det en omlag ti år gammel ensom gutt, også han med en sten i hånden. Den ensomme gutten kaster en sten som treffer Aljosja i skulderen, og nå følger et veritabelt bombardement fra begge sider. Den ensomme blir truffet i hodet og faller, men er straks på bena igjen og fortsetter å kaste. "Seks mot en, dere skulle skamme dere," sier Aljosja og stiller seg mellom frontene for å få slutt på den ujevne kampen. Den ensomme blir allikevel truffet i brystet, hvorpå han begynner å gråte og flykter. Aljosja innhenter ham og forsøker å innlede en samtale, men gutten ber om å få være i fred. Aljosja forsøker fortsatt å få kontakt, men blir truffet av ytterligere to stener og til slutt springer gutten frem, griper ham i venstre hånd og biter ham i langfingeren så blodet spruter. Hva har jeg gjort deg? spør Aljosja, hvorpå gutten begynner å gråte og løper fra ham.
Noe senere får Aljosja vite at hans bror, Dmitrij, har fornærmet en forhenværende stabskaptein ved å gripe ham i skjegget og trekke ham ut på gaten i mange menneskers påsyn, og at hans lille sønn, Iljusja, løp ved siden av dem og ba for faren. Aljosja innser at det må dreie seg om den samme gutten som har bitt ham i fingeren, og oppsøker stabskapteinen for å be om unnskyldning på brorens vegne. Iljusja drar straks kjensel på Aljosja da han dukker opp hos faren, og tror han er kommet for å klage over episoden med fingeren, men Aljosja forsikrer at det ikke er tilfelle. "Nå forstår jeg," sier Aljosja. "Deres sønn er sikkert en snill gutt, - han er glad i faren sin og styrtet løs på meg fordi jeg er bror til ham som fornærmet Dem." Stabskapteinen, som er full av såret stolthet og forkrampet verdighet, vil imidlertid ikke slå seg til ro med Aljosjas unnskyldning, og samtalen mellom de to ender i ørkesløst snakk.
Etter Aljosjas møte med skoleguttene (som blir skildret på sidene 222 - 226 i første bind i Solum Forlags utgave av "Brødrene Karamasov", og hans samtale med stabskapteinen som følger på sidene 250 - 268 i samme bind) får vi ikke høre mer om disse guttene før de dukker opp igjen på de første 60 sidene i bind III. Her får så leseren en grundig orientering om forhistorien til stenkasterkrigen mellom den ensomme Iljusja og de seks guttene som Aljosja klarte å stagge før de fikk gjort alvorlig skade på ham. Vi får også høre om hvordan skoleguttene begynte å erte Iljusja etter at Dmitrij nedverdiget hans far ved å trekke ham avgårde etter skjegget, om hvordan Iljusja svarer med trass og aggressivitet, om hvordan han stikker eggen på en pennekniv i låret på en eldre gutt kalt Kolja, og om hvordan alt dette fører til at han får hele gutteflokken imot seg. Endelig får vi også høre om hvordan Iljusja blir livstruende syk av tæring, om hvordan Aljosja klarer å få overtalt guttene, inklusive den litt veslevoksne og anstrengt "usentimentale" Kolja, til å besøke Iljusja på hans sykeleie, til å forsone seg med ham og til å gjøre sitt ytterste for å bidra til å lyse opp den korte tiden han har igjen å leve.
Disse scenene og den korte talen som Aljosja holder for guttene etter Iljusjas begravelse helt til slutt i romanen, må rimeligvis kunne betraktes som Aljosjas praktiske svar på Ivans påstand om at det må være en grusom Gud som tillater at uskyldige barn lider. Aljosja som har gudsbildet levende i seg og er en liten gud i eksil, gir således sitt lille bidrag til å gjenopprette noe av det som har gått skjevt i skaperverket, men mange som har skrevet om Dostojevskij og "Brødrene Karamasov", har ment at svaret er svært utilstrekkelig - hva monner vel noen lykkelige timer hos en enkelt gutt så lenge titusenvis av barn må utholde umenneskelige lidelser? - og at scenene ved Iljusjas sykeseng ikke er fri for sentimentalitet. Til det kan man svare at Dostojevskij synes å ha vært oppmerksom på at en slik kritikk kunne være nærliggende, og at han på forhånd har gardert seg mot kritikken forsåvidt som han på indirekte vis har foregrepet den. Hvordan? Blant annet ved å gjengi en kort samtale mellom den veslevoksne Kolja og en av hans venner ved navn Smurov. Jeg gjengir litt av samtalen og tillater meg for tydelighetens skyld å sette samtalepartnernes navn foran deres respektive utsagn: Kolja: - Men hva er det for slags sentimentale innfall dere har fått? Det later til at hele klassen besøker ham hver dag? Smurov: - Det er da ikke noe sentimentalt i det. Du skal jo selv bort og forsone deg med Iljusja. Kolja: - Forsone meg? Et latterlig uttrykk. Forresten får ingen lov til å analysere mine handlinger. Smurov: - Men tenk så glad Iljusja blir når du kommer! Han har ingen anelse om at du skal komme. Hvorfor, hvorfor har du ventet så lenge?
Kort tid etter den refererte samtalen treffer Kolja Aljosja; de blir venner og Aljosja plukker på en nennsom måte av ham hans veslevoksenhet og gir ham anledning til å utfolde det rike følelsesliv han har gjemt bak sin veslevoksne maske. Kolja dukker snart opp ved Iljusjas sykeseng og gleder seg over å bidra til at den syke får oppleve noen lykkelige timer.
Når man leser attenhundretallsforfattere som Dostojevskij og Dickens, kan man med et slag få et blikk for det som er blitt kalt den tapte barndommen - både i litteraturen og i livet, for det ene har ganske sikkert sammenheng med det annet. Moderne forfattere er jo stort sett, enten de skriver om barn eller voksne, livredde for å være "sentimentale", og sentimentalt er alt som ikke er "nådeløst gjennomskuende", klinisk observerende og gjennomsyret av skuffelsesnihilisme og ontologisk anemi. Og på samme måte har voksenverdenen med sin pedagogikk og sin mediastyrte tvangskolonisering av barndommen ført til at veslevoksen-heten og ønsket om å imponere de eldre ved å være tøff og "cool" og snusfornuftig og følelsesmessig uberørt, forplantet seg nedover til stadig yngre årsklasser. Jeg husker enda en episode for mange år siden da dette, som jeg igrunnen allerede hadde iakttatt uten å være meg bevisst hva jeg hadde iakttatt, for alvor gikk opp for meg. Jeg kom da i samtale med en kvinnelig norsklærer som virket litt sliten og beklaget seg over alle stilene hun måtte rette. Ja, svarte jeg tankeløst ut i været, det må være slitsomt å bli proppet full av barnsligheter dag etter dag og måned etter måned. Barnsligheter, svarte hun indignert over at jeg kunne være så anelsesløs; jeg gleder meg hver gang jeg leser en stil som gir inntrykk av å være skrevet av et barn eller en ung gutt eller pike, men de skriver som følelsesmessig kastrerte og desillusjonerte oldinger alle sammen, og det er det som er så deprimerende.
Men tilbake til Dostojevskij og "Brødrene Karamasov". I romanens siste kapitel, som forteller om Iljusjas begravelse, holder Aljosja en tale for de tilstedeværende guttene. Hans intensjon er åpenbart å så et frø i sine unge tilhørere, et frø som kan vokse og bære frukt senere i deres liv. Han begynner med å si noen ord om den døde, og fortsetter med å be guttene huske det de har vært sammen om:
"Det var en kjekk gutt, godhjertet og tapper. Han hadde en sterk æresfølelse og led bittert fordi faren var blitt så dypt krenket - han gjorde opprør mot denne krenkelsen. La oss aldri glemme ham, kjære venner! Selv om vi skulle bli opptatt av meget viktige ting, selv om vi skulle nå de høyeste stillinger eller komme ut for de verste ulykker, så la oss aldri glemme hvor godt vi har hatt det i vår kjærlighet til denne stakkars gutten, en kjærlighet som kanskje har gjort oss til bedre mennesker enn vi er i virkeligheten. Kjære små duer, ja, la meg kalle dere små duer, for dere ligner så på disse vakre, blå fuglene. Kjære gutter, dere vil kanskje ikke forstå hva jeg har å si dere - jeg taler ofte uforståelig - men husk likevel mine ord, kanskje vil dere en gang bli enige med meg. Vit at det ikke finnes noe høyere, sterkere og nyttigere i livet enn et godt og vakkert minne, særlig fra barndommen, fra barndomshjemmet. Dere får sikkert høre mye om oppdragelse, men et vakkert minne fra barndommen er kanskje den aller beste oppdragelse. Den som får mange slike minner, er reddet for hele livet. Og selv om vi bare bevarer ett godt minne i vårt hjerte, kan også det bli vår redning. Kanskje blir vi en gang dårlige mennesker, kanskje får vi ikke kraft til å stå imot det onde, kanskje vi kommer til å le av andres tårer og spotte dem som sier som Kolja: ' Jeg ønsker å lide for alle mennesker.' Men selv om vi blir aldri så onde - måtte Gud bevare oss for det - når vi minnes hvordan vi begravet lille Iljusja, hvordan vi holdt av ham de siste dagene han levde og hvordan vi nå har talt så vennlig med hverandre her ved denne stenen, så vil selv den mest spottelystne blant oss ikke våge å le over at han var så god og edel i denne stund! Ja, ikke nok med det, kanskje vil nettopp dette minnet holde ham tilbake fra en ond handling, kanskje vil han da tenke seg om og si: 'Ja, den gang var jeg god og ærlig'."
Etter at Aljosja har holdt sin tale, roper de forsamlede guttene "Hurra for Karamasov!", og slik ender den siste og mest berømte av Dostojevskijs store romaner. Aljosja forårsaker ingen store samfunnsmessige forandringer, men han forsoner iallfall noen skolegutter med en utstøtt kamerat og sår noen fremtidsfrø i deres mottagelige sinn. Dette er så å si hans aktive og samtidig praktiske svar på Ivans passivt registrerende påstand om at han ikke vil ha noe med en verden å gjøre som er slik innrettet at uskyldige barn må lide. Mens Ivan forholder seg til fortiden og alt det forferdelige som er skjedd og skjer og som ikke kan gjøres ugjort, satser Aljosja på fremtiden. Jeg elsker de evige ynglinger, skal Dostojevskij en gang ha uttalt, og en rekke av hovedpersonene i hans store romaner, fra Raskolnikov og fyrst Mysjkin til Arkadij og brødrene Karamasov gir - uansett alder - inntrykk av å ha bevart noe av barnet og ynglingen i seg selv. Men her er det samtidig nødvendig å understreke at Dostojevskijs interesse for barn og ungdom har helt andre kvaliteter enn f.eks. Hamsuns biologisk og vitalistisk funderte ungdomsdyrkelse. Den eiendommelige atmosfære av evig ungdom - man kunne også kalle det verdensungdom - som strømmer oss i møte fra Dostojevskijs romaner, og som det knapt finnes noen paralleller til i den mer tilknappede og nedkjølte vesteuropeiske romanlitteraturen - har således ingenting med biologisk alder å gjøre, og i "Brødrene Karamasov" ser vi sogar at det er den aldrende Sosima som stimulerer den ungdommelige idealiteten hos Aljosja, og på samme måte er det den tyve år gamle Aljosja som forløser og mobiliserer det undertrykte følelseslivet og evnen til empati hos skolegutten Kolja og hans venner når de slutter fred med Iljusja. Denne følelsen av at verden er ung og uferdig og at det er mer håp i det uferdige enn i det ferdige, utgjør det forbindende elementet mellom alderdom, ungdom og barndom i en roman som "Brødrene Karamasov" og minner oss samtidig om evangeliets ord om at den som ikke blir som barn igjen, skal ingenlunde komme inn i Guds rike.

NOTER

7. Egeberg, op. sit, s. 127.

8. Svend Bjerg, "Den selvbiografiske genre", s. 7-8 i Lise Bek, Svend Bjerg, Lars Bo Bojesen,
Jan Lindhardt: "Selvbiografien", Viborg 1983.

9. En bok som jeg har lyst til å nevne i denne forbindelse, er dansken Johnny Kondrups "Livsværker.
Studier i dansk litterær biografi" med til dels antroposofisk inspirerte analyser av litterære biografier
om Kierkegaard, Goethe, Poul Møller, Vilhelm Topsøe og Jens Baggesen, skrevet av Georg Brandes,
Vilhelm Andersen og Aage Henriksen, og dessuten kortere omtaler av andre biografier om og av andre
forfattere.



TIL TOPPEN AV SIDEN