*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

OM GEORGE ORWELL OG POLITIKKEN SOM TRAGEDIE - I
Av Niels Magnus Bugge

Vi skriver nå 1984, og det betyr at vi til stadighet blir minnet om den engelske forfatteren som kalte seg George Orwell, men som i virkeligheten het Eric Blair. I minst et halvt års tid er det blitt snakket og skrevet i det vide og brede om Orwell og av naturlige grunner ikke minst om hans roman 1984. Til tross for sitt dystre tema, er nemlig 1984 forlengst blitt en salgssuksess, en "minor Classic" og et verk som det stadig blir referert til når man diskuterer teknokratisk samfunnsstyring, politisk løgnpropaganda, systematisk historieforfalskning, kapprustning, ensretting av litteraturen, overvåking av politiske minoriteter og en rekke andre trusler mot en menneskeverdig fremtid. I en jevnt stigende strøm av avis- og tidsskriftsartikler, radio- og tv-programmer er Orwelis forfatterskap i sin almindelighet og 1984 i særdeleshet blitt drøftet og analysert efter alle kunstens regler. Ikke så rent få snakker om 1984 som et Orwell -år, hans verker er blitt utgitt på nytt i en rekke land, samlet og enkeltvis, i billigutgaver og i praktutgaver, og fra London har vi fått rapporter om at man der gjør sitt beste for å utnytte "Orwellåret" og magien i årstallet 1984 kommersielt f.eks. ved å selge t-shirts med Orwell-tekster av typen "Big brother is watching you" på brystet. Samtidig har avisene rundt om i den vestlige verden fulgt opp ved å konsultere astrologer og spåmenn med spørsmål om hvorvidt året 1984 virkelig vil komme til å bli det katastrofeår som det allerede lenge har vært i en del av folkefantasien. At nettopp den innbitte rasjonalisten og common sense pregede empirikeren Orwell, om enn posthumt og høyst ufrivillig, har bidratt til slike stemninger er litt av et paradoks, eller om man vil, et uttrykk for historiens ironi som han selv neppe ville ha satt noe særlig pris på hvis han hadde kunnet forutse det.
Forøvrig har en stor del av publisiteten omkring Orwell kretset omkring følgende spørsmål: Har han fått rett i sine negative spådommer om 1984 som altså nå er i ferd med å bli nåtid, eller har han tatt feil? Er det kanskje riktigst å svare med et både og? Men hvor i sin roman har han i så tilfelle truffet spikeren på hodet og hvor har han bommet? Denne debatten er i ferd med å bli nokså monoton og ørkesløs. Spørsmålene er bevisst journalistisk utformet og gir ikke store muligheter til å få sagt noe særlig nytt og innsiktsfullt om mennesket og forfatteren George Orwell. For det første har jo Orwell skrevet mange andre bøker enn 1984, og for det annet kan man føle trang til å minne om at et diktverk er noe annet og mer enn et gjettverk. I Orwells roman fra 1948 forestiller han seg for eksempel verdenssamfunnet anno 1984 som oppdelt i 3 helt og holdent udemokratiske eller diktatoriske superstater: Oceania som omfatter hele Amerika, Australia, Storbritannia og Syd-Afrika og som befinner seg i konstant krig med Eurasia som omfatter Sovjet og Europa minus England, og til slutt Øst-Asia som stundom befinner seg i allianse med den ene og stundom med den andre supermakten. Det er selvfølgelig både enkelt og fullstendig uinteressant å konstatere at slik har det - foreløpig - ikke gått. Det er også uinteressant å påpeke at proletariatet i Europa, England og Amerika ikke som i 1984 har sunket ned i en fattigdom av samme art og omfang som den som hersket i industrialismens barndom. Romanen var fra Orwells side heller ikke ment som en profeti, men snarere som en advarsel, et gigantisk skremmebilde som han projiserte inn i historiens fremtidshorisont. Istedet for å forsøke å lese 1984 som en profeti om konkrete politiske begivenheter for å se om det "stemmer", kan man forsøke å lese den i lys av forfatterens tidligere bøker, dels som et vitnesbyrd om hvordan han ble påvirket og på en måte lammet av sitt eget livssyn, og dels som en art stemningsrapport på mange plan om en fremtid som han bare kunne ane.
Leser man den på en slik måte, fremstår 1984 stadig som en på mange måter skremmende aktuell og skarpsynt roman, men også som en roman med påfallende svakheter og begrensninger, ikke fordi Orwell "tar feil" i sine konkrete forutsigelser, men fordi hele hans livssyn i virkeligheten var forbausende snevert og endimensjonalt, eller for å si det på en annen måte; fordi han egentlig aldri under hele sitt voksne forfatterliv interesserte seg for noe som helst annet enn politikk.
Men la oss foreløpig glemme 1984 og begynne med begynnelsen. George Orwell, eller Eric Blair som han altså egentlig het, ble født i Motihari i Bengal i 1903. Faren var en underordnet funksjonær i en avdeling i den indiske koloniforvaltningen som drev legal opiumshandel med Kina, og moren var datter av en fransk teak-agent i Mouimein i Burma. Senere da Orwell var blitt forfatter og sosialist, men samtidig gjerne gjorde narr av de ortodokse marxistene med deres alt for enkle og firkantede klasseteorier, skulle han komme til å karakterisere seg selv som et barn av "the upper lower middle Class". Det som kjennetegnet medlemmene av denne klassen i hans eget hjemland var, ifølge Orwell, at de led av en evindelig og pinefull angst for å falle ned i proletariatet og slet seg fordervet for å opprettholde en aristokratisk livsstil som de ikke hadde råd til. I Orwells tilfelle førte dette til at han som åtteåring ble sendt til den forholdsvis dyre og fasjonable kostskolen St. Cyprian i Eastbourne. Om oppholdet der har han skrevet i et essay med titelen "Such, Such Were the Joys" - et ironisk sitat fra William Blakes dikt om den sorgløse barndommen. De fleste av guttene på skolen kom fra familier som hadde forholdsvis god råd, og når de møttes om høsten efter sommerferiene, fortalte de utførlig om det fasjonable livet på den franske rivieraen og andre eksotiske steder som lå utenfor familien Blairs økonomiske rekkevidde. For ikke å bli gjort narr av som hjemmesitter, leste Orwell reisebrosjyrer og beskrivelser av fjerntliggende steder som han regnet med at ingen av klassekameratene kunne ha oppholdt seg på. Når så skoleterminen begynte om høsten, fortalte han kameratene om disse stedene, og lot som om det var her han selv og hans familie hadde tilbragt sommerferien.
Efter å ha gått på St. Cyprian, kom Orwell ved hjelp av et stipendium via Wellington til Eton der han til slutt tok sine eksamener uten på noen måte å utmerke seg. Neste etappe i Orwelis biografi begynner i oktober 1922 da han reiser til Burma for å tiltre en stilling i kolonipolitiet. Hvorfor han dro til Burma har hverken han selv eller hans to biografer Peter Lewis og Bernhard Crick kunnet gi noen forklaring på, og det synes da heller ikke å ha gått lang tid før Orwell oppdaget at han hadde havnet på feil sted og i feil yrke. Allikevel ble han værende i Burma i 5 år fra 1922 til 1927 - som leder for forskjellige distriktshovedkvarterer med omkring femti ansatte på fem forskjellige steder såvel i det nordlige som i det sørlige Burma. Oppholdet satte senere spor efter seg i hans forfatterskap, dels i romanen Dager i Burma, hans første roman som kom ut i 1934, og dels i essayene A Hanging og Shooting an Elephant.
Både romanen og essayene vitner tydelig om det dype ubehag som Orwell må ha følt ved å måtte kommandere og herse med mennesker som han følte at han egentlig ikke hadde noen moralsk bestemmelsesrett over. Romanen er en forholdsvis enkel og rettlinjet fortelling om en ca. tredve år gammel, litt forkommen engelsk ungkar og handelsagent i Nord-Burma og hans forhold til de engelske myndighetene på stedet, til Klubben der de utfolder sitt nokså tåpelige selskapsliv, og til burmeserne som han har forståelse og sympati for, dog uten å våge å tone flagg og bekjenne sine synspunkter overfor sine egne landsmenn. Flory som han heter, forelsker seg i en snobbete engelsk pike som er kommet til koloniene for å gjøre ",et godt parti", men forskusler sine sjanser da det blir avslørt at han har hatt en burmesisk elskerinne, foruten at han blir involvert i noen politiske skandaler som på grunn av hans egen engstelighet og ubesluttsomhet bare er til skade for de interesser han egentlig sympatiserer med. Til slutt står hovedpersonen tilbake ribbet for det lille han har hatt av selvrespekt, og det ender med at han tar livet av seg. Selv om dette er Orwells første roman, er den allerede typisk for sin opphavsmann og viser tydelig såvel hans sterke som hans svake sider som forfatter. På plussiden kan man notere en viss fortellende evne, en lengsel efter rettferdighet i mellommenneskelige forhold som er helt fri for fraser og skjult maktvilje, og en nøktern vilje til objektivitet som er typisk for Orwell og som kommer til å prege hele hans efterfølgende forfatterskap. Orwell skildrer engelskmennene i Burma som utbyttere og undertrykkere uten kunnskaper om og interesse for det folk og den kultur de er omgitt av, men han stikker heller ikke under stol at forholdene virker personlighetsdeformerende både på undertrykkerne og de undertrykte, og at mange av burmeserne benytter engelskmennenes tilstedeværelse til å skaffe seg fordeler på bekostning av sine egne landsmenn. Svakhetene ved Orwells roman ser man kanskje tydeligst hvis man sammenligner den med Edward Morgan Forsters "En reise til India" som kom ut ca. ti år tidligere. Forster forsøker i sin roman blant annet å foreta en kulturfilosofisk analyse av forskjellen mellom indisk og engelsk mentalitet, tenkning og følelsesliv, for eksempel ved å ta for seg de forskjellige måtene å oppleve tiden på. Det er en tilnærmingsmåte som ligger fullstendig utenfor Orwells evner og interesser. Orwell er fra først til sist i sitt forfatterskap en politisk forfatter, og selv om man ikke kan fraskrive ham en viss fortellende evne, er hans måte å nærme seg mennesker og miljøer på mer journalistisk enn egentlig kunstnerisk. Menneskeskildringen i Orwells romaner beveger seg som regel på overflaten, og det som interesserer ham når han skal skildre en politisk situasjon som også avspeiler en kulturkollisjon, er først og fremst det som har med politiske maktrelasjoner å gjøre, altså hva som skjer og hva som burde skje på det politiske plan, men ikke hvorfor det skjer på en helt spesiell måte som ikke bare har politiske og økonomiske, men også overgripende kulturelle - og religiøse - årsaker. Det er således ingenting, hverken i romanen fra Burma eller i Orwells forfatterskap forøvrig, som tyder på at han har gjort det minste forsøk på å leve seg inn i buddhistisk og eller hinduistisk filosofi og livsfølelse.
Dette fraværet av enhver kulturfilosofisk og idéhistorisk resonansbunn er vel kanskje også hovedårsaken til at Orwell aldri ble noen virkelig betydelig romanforfatter og at hans to mest kjente romaner, Dyrefarmen og 1984, snarere kan leses som politiske pamfletter enn som romaner. Romanens betydning når den er som best, ligger jo ellers nettopp i dens universalitet, i dette at den knytter sammen det tragiske og det trivielle og beveger seg samtidig på mange virkelighetsplan som ellers er adskilte. En god roman er ikke noen filosofisk, politisk eller teologisk avhandling, men den utgjør allikevel på sin helt spesielle måte en kommentar til sin samtids filosofiske, politiske og religiøse situasjon. Orwells romaner beveger seg utelukkende på det politiske og til dels på det trivielle plan og mangler derfor den universalitet som vi finner hos en Herman Melville, hos de store russerne eller hos forfattere fra vårt eget århundre som en Joseph Conrad, en Herman Broch, en Robert Musil og en Saul Bellow.
Den sneverhet i interesser og evner som gjorde det umulig for ham å nå opp blant de aller fremste som romanforfatter, har imidlertid ikke på samme måte hindret ham fra å utfolde seg som politisk essayist, som polemiker og som forfatter av dokumentariske skildringer av det lutfattige filleproletariatet i London og Paris og av grubearbeidernes kummerlige tilværelse i Nord-England. Her er det Orwell hadde sin virkelige originalitet og begavelse, og det er også på dette området at han har betydd mest for eftertiden. I 1927 dro Orwell fra Burma for å feriere i sitt hjemland, men istedenfor å dra tilbake da ferien var slutt, hoppet han av, brøt overtvert med hele sin fortid og begynte på et nytt kapitel i sin biografi. "En eneste munnfull engelsk luft" var nok til at han besluttet seg for ikke å dra tilbake til Burma, skrev han senere som forklaring på hvorfor han ikke valgte å fortsette i sitt gamle arbeide. Istedenfor å søke seg en jobb i England, brukte Orwell det beskjedne pengebeløpet han hadde igjen efter Burma-oppholdet til å reise til Paris.
Her ble han værende i ca. halvannet år - fra våren 1928 til slutten av 1929. De oppsparte pengene varte ikke lenge og da de var oppbrukt, måtte Orwell livnære seg som sultekunstner og oppvaskhjelp på en rekke mer eller mindre snuskete restauranter. Efter oppholdet i Paris, reiste Orwell tilbake til England. Han tilbrakte julen sammen med sin familie og utpå nyåret skrev han noen bokanmeldelser for forskjellige tidsskrifter, men i begynnelsen av april 1930 gjenopptok han sin vagabondtilværelse blant arbeidsløse tiggere og uteliggere, først i slummen i London og siden på lange vandringer i Kent, Bedfordshire, Essex og Suffolk. Bernhard Crick som har skrevet en meget omfattende og detaljert biografi om Orwell, forteller at Orwell med nokså lange mellomrom kunne dukke opp hos slektninger og venner, skitten, sulten og forkommen, for å ta seg et bad og få et måltid mat. Orwell hadde altså, om ikke i Paris så i ethvert fall under sine vandringer i England, visse retrettmuligheter som han benyttet til å skaffe seg noen korte avbrekk i fattigdomstilværelsen. Men stort sett synes han å ha lagt vekt på å dele de arbeidsløses og forkomnes tilværelse, å spise den maten de spiste eller rett og slett å sulte og å overnatte ute eller på fattigherberger som stank av fotsvette og lukten av uvaskede kropper. Selv om Orwell hadde sine retrettmuligheter og selv om hans fattigdom var frivillig, er det ingen tvil om at han utsatte seg for store belastninger som bidro til hans dårlige helse senere og til at han ikke ble mer enn seksogførti år gammel. Forfatteren og skolekameraten Cyril Connolly ble forferdet da han traff Orwell efter hans selvvalgte odyseé i fattigdommens verden. "Jeg kunne ikke få frem et ord," skriver Connolly, "for jeg var så rystet over å se de dype furene som gikk fra kinn til hake."
Hvorfor underkastet Orwell seg all denne fattigdommen og elendigheten uten å være nødt til det? Fredrik Wulfsberg, som har skrevet en utmerket bok om Orwell, forklarer det på følgende måte: "Burma-tiden hadde endret hele hans livsholdning. Dette betydde ikke bare at hans meninger nå brøt definitivt med det mønster han kjente fra skole og hjem, og at han hadde fått innsikt i imperialismens egentlige vesen. Han følte det som han måtte sone for det han hadde vært delaktig i og for fremtiden holde seg borte fra enhver form for maktbruk over andre mennesker. Dette kunne bare skje ved at han gikk opp i massen, gjorde seg til ett med den lidende menneskehet ved at han utslettet seg selv. Hatet til undertrykkerne måtte medføre flukt fra det borgerlige samfunn - det å mislykkes ble en dyd. På et senere tidspunkt sier han at det irrasjonelle ved en slik ekstrem holdning nok sto klart for ham, men "opprøret var for sterkt". Dette er et svar som kan dokumenteres med Orwelis egne uttalelser i brev og bøker. Hans biograf Peter Lewis advarer allikevel mot at man tillegger det altfor stor vekt. Orwell ville ikke bare sone, skriver Lewis, han hadde også en positiv hensikt med det han gjorde, han ville bryte med sin bakgrunn, han ville bli forfatter og han ville skaffe seg erfaringer som han kunne bruke i sitt planlagte forfatterskap. Resultatet av Orwells vagabondtilværelse dukket da også opp i 1933 i reportasjeboken Down and out in Paris and London som på norsk har fått titelen På bunnen og blakk. Den inneholder en form for sosialreportasje som nok ikke var dagligdags kost for datidens engelske boklesere. Her er ikke så mye politisk argumentasjon som i Orwelis senere reportasjebøker, det han er ute efter er å gi et så sant og anskuelig bilde av fattigdommen som han overhodet er istand til. Stilen er utpreget naturalistisk og full av nitide gjengivelser av sanseinntrykk. Orwell vil at hans lesere om ikke direkte så iallfall indirekte skal tvinges til å oppleve fattigdommen gjennom sansene og ikke minst gjennom luktesansen. Skitten og urensligheten på restaurantkjøkkenene, den gjennomtrengende svettelukten og lukten av uvaskede føtter på et fattigherberge, lukten av latriner som er i ustand og av bedervet mat som uteliggerne plukker opp av søppelkassene - man blir ikke spart for noe av det. At boken allikevel ikke virker bare deprimerende skyldes dels Orwells menneskelige engasjement, dels hans litt tørre "britiske" humor og til slutt at Orwell fremstår som en slags dr. Livingstone i den sosiale geografien og fører leserne inn i en underlig og for de aller fleste ukjent verden der det finnes mange rare måter å opprettholde livet på. En mann som Orwell blir venn med heter Bozo og denne Bozo har en venn "som levde av å skrive tiggerbrev: lange patetiske skrivelser som tigget om hjelp til hans kones begravelse. Når et av brevene hadde virket, gikk han i enerom og spiste brød og margarin til han nesten sprakk."
De erfaringer av sosial nød og elendighet som Orwell skaffet seg under sine vagabondår, fulgte ham senere så lenge han levde og han vendte stadig tilbake til dem i bøker, brev og essays - f.eks. i essayet Hvordan de fattige dør som han ga ut i 1946.
"Down and out ..." er ellers ikke noen utpreget politisk bok. Det står klart at Orwells politiske sympatier ligger til venstre, men stort sett nøyer han seg med å beskrive det han har opplevd og overlater til leserne å trekke de politiske konklusjonene. Da han var ferdig med reportasjeboken fra Paris og London, begynte Orwell straks å skrive på Burma- romanen som jeg allerede har omtalt. Den kom ut i 1934 og fikk en relativt positiv mottagelse, men den solgte ikke særlig godt og det gjorde heller ikke debutboken. Orwell holdt seg i disse årene flytende med forskjellige småjobber av kort varighet - som bokanmelder, som lærer og som betjent i et småsnuskete antikvariat som stort sett handlet med mindreverdig underholdningslitteratur. Hans neste roman A clergymans Daughter har han selv karakterisert som et makkverk som han skrev fordi han måtte ha penger, men som han ikke burde ha utgitt. Så dårlig er den nå ikke, men den hører neppe til Orwelis fremste verker. Romanen har allikevel en viss interesse forsåvidt som den handler om en prestedatter og dermed kan gi en liten pekepinn om Orwells holdning til det religiøse eller snarere: hans forunderlig konvensjonelle og lite gjennomtenkte synspunkter på det religiøse. Det er da ikke slik å forstå at Orwell stiller seg direkte fiendtlig til kristendommen, det gjør han nemlig ikke, men man får inntrykk at at han overhodet ikke har tenkt noe særlig på den og at hans forhold til denne viktige siden av tilværelsen er fullstendig uutviklet og ubevisst. Fra en side sett handler denne romanen om et menneske som mister sin tro, og Orwell er ikke blind for at det kan oppleves som en tragedie, men han har åpenbart hverken villet eller kunnet beskrive hva som egentlig foregår med romanens kvinnelige hovedperson. I begynnelsen av romanen "tror" hun naivt og selvfølgelig på Gud og ofrer seg fullstendig for sin egoistiske far, senere mister hun troen, men hverken det første eller det siste har noe med hennes bevissthetsliv å gjøre.
Dorothy, som hun heter, har ingen religiøse erfaringer og gjør ingen tanker om sin tro. Det er heller ikke tanker eller artikulerte følelser og fornemmelser som gjør at hun senere mister troen, det er bare noe som skjer, noe som rammer henne utenifra på en totalt ubegripelig måte, omtrent som når man blir rammet av en sykdom eller kommer ut for et uvær uten at bevisstheten har noen som helst påviselig andel i det som skjer.
I en av sine bøker skiller den militant ateistiske svenske filosofen Ingemar Hedenius mellom kristne, ateister og "de religiøst oskyldiga". George Orwell hørte utvilsomt til "de oskyldiga", ja jeg tror til og med man må kunne si at han var et usedvanlig rendyrket eksemplar av arten. Hans forhold til filosofien var forøvrig like "uskyldig" som hans forhold til kristendommen.
I biografien, George Orwell, A Life, refererer forfatteren Bernhard Crick til et møte mellom den engelske filosofen A.J. Ayer og Orwell i Paris 1945. De to skal ha kommet godt ut av det med hverandre, men Ayer noterte seg at "Orwell had no interest whatever in philosophy", og Orwell for sin del skal ha gitt uttrykk for det synspunkt at han syntes Ayer burde legge filosofien på hylla og heller interessere seg for menneskehetens fremtid. Enten filosofi eller sosial praksis. Dette enten eller gir oss i virkeligheten en nøkkel ikke bare til å forstå Orwells måte å forholde seg til filosofien på, men også til hans syn på det religiøse og på kulturens verden overhodet. Orwells manglende interesse for filosofi, skyldtes ikke noen brist i hans intelligens eller at han manglet evnen til abstrakt tenkning. Leser man hans oppgjør med politiske meningsmotstandere både til høyre og til venstre oppdager man meget snart at han var en av sin samtids aller skarpeste polemikere og dessuten langt mer ryddig i hodet enn skjønnlitterære forfattere stort sett pleier å være. Da Orwell traff Ayer i Paris 1945, hadde filosofen forlengst utgitt sin bok Language, Truth and Logic som er blitt karakterisert som en oppsummering av den daværende logiske positivismens standpunkter og som et forbindelsesledd mellom den analytiske filosofien på engelsk grunn (Bertrand Russel m.fl.) og den såkalte Wienerkretsens positivisme. Noe forenklet må man kunne si at dette var en reduksjonistisk og scientistisk filosofi som hevdet at metafysikk, religion, moralvurderinger osv. besto av meningsløse ordsammenstillinger uten noe kunnskapsinnhold, og som via lange og besværlige omveier preget av en særdeles abstrakt og teknisk argumentasjon, munnet ut i forestillingen om at ingen utsagn kunne være meningsfulle som ikke lot seg redusere til enkle utsagn om sansedata. Det er ingenting som tyder på at Orwell hadde eller brydde seg om å mobilisere noen filosofiske innvendinger mot en slik lære - den interesserte ham bare ikke. Det som interesserte ham var menneskers forhold til andre mennesker, å motvirke maktmisbruk hvor det enn måtte forekomme og å bidra til større sosial rettferdighet - kort sagt: politikk. Hvis han kunne oppleve en filosofisk avhandling eller et diktverk som veiledning for sosial praksis, da var han også interessert - ellers ikke. Dette lyder velkjent, vil nok mange kunne hevde. Er det ikke dette vi nå er blitt oppflasket med fra og med slutten av sekstiårene og opp gjennom syttiårene - at litteraturen skal være politisk "brukslitteratur" og at forfatterens oppgave består i å "tjene folket", som det heter med en ofte brukt og misbrukt klisjé som efterhvert begynner å virke svulstig, falsk og skuespilleraktig. Jo, det stemmer, men da Orwell debuterte i begynnelsen av 30-årene, var det ikke så vanlig å resonnere slik og aller minst i England der den litterære debatten stort sett var blitt dominert av Blomsbury-kretsen med dens l' art pour 1' art-estetikk. Dessuten er det forskjell på forfattere, også på såkalt progressive og politisk totalengasjerte forfattere. Når man leser om 30-årenes, krigstidens og den umiddelbare efterkrigstidens litteraturpolitiske feider, oppdager man snart at George Orwells debattbøker tross alle sine mangler står som lysende eksempler på redelighet, mot og sannferdighet i en verden av taktiske løgner, "realpolitisk" kynisme og dårlig skjult maktdyrkelse kamuflert som politisk altruisme.
Her er ikke stedet å gå i detalj, men den interesserte kan henvises til Paul Hollanders bok Political Pilgrims, (Harper Colophon Books, 1983). Denne boken lider nok av en viss konservativ slagside og argumentasjonen er ikke alltid helt overbevisende, men boken er allikevel av uvurderlig verdi fordi den er veldokumentert og fordi den inneholder et enormt antall fyldige sitater som viser at en stor del av den litterære venstresiden ikke bare var stalinistisk, men også løgnaktig og bigott, og at man ikke sjenerte seg for å skjønnmale Sovjetsamveldet som et veritabelt paradis på jorden på en måte som var fullstendig hinsides enhver fornuft og enhver moral. Forfattere som Brecht, Feuchtwanger, Paul Nizan, Louis Aragon med flere på kontinentet og en skare engelske forfattere som nå er glemt, forsvarte eller fortiet Moskvaprosessene og bidro til å spre løgner om forholdet mellom Moskvatro kommunister og uavhengige spanske anarkister under den spanske borgerkrigen. På den annen side var det ikke så få tildels betydelige forfattere som mer eller mindre åpenlyst støttet fascismen, og i forfatterkretser var det i tredveårene om ikke alment akseptert så iallfall en meget utbredt oppfatning at man måtte velge mellom Stalin på den ene siden og Hitler, Franco og Mussolini på den andre. Mellomstandpunkter, reservasjoner og nyanseringer ble ofte betraktet som utslag av eskapisme, sentimental bløthjertethet og manglende sans for "realpolitikk", og når man først hadde valgt side, hadde man også forpliktet seg til å underslå enhver grusomhet som ble begått av den part man selv hadde sluttet seg til for ikke "objektivt sett" å assistere fienden. Orwell deltok aldri i dette uhyggelige narrespillet. Opp gjennom tredveårene fungerte han tvert imot som en slags enmannsutgave av Amnesty International. Overalt hvor menneskerettighetene ble tråkket på, og hvor samtidshistoriske begivenheter ble forvansket av propagandaløgner var Orwell på pletten med essays og innlegg i tidsskrifter og aviser.
Som en Herkules i Augiasstallen forsøkte han å rydde opp i en jungel av desinformasjon, partisk nyhetsformidling og bevisst løgnaktighet. Engelske kapitalister som fortsatte å selge våpen til Franco og Mussolini helt frem til 1938, katolikker som sympatiserte med Franco og spredde desinformasjon om den spanske borgerkrigen, stalinister som forsvarte Moskvaprosessene og betraktet enhver kritikk av Sovjet som en støtte til fascismen, engelske pasifister på venstresiden som betraktet det borgerlige demokratiet i sitt hjemland som så råttent at det ikke var verd å forsvare mot Hitler - alle fikk de føle snerten fra Orwells svøpe, og stundom skrek de stygt av smerte og raseri når han traff dem. Orwell fikk mange fiender både til høyre og venstre, og hadde ofte store vanskeligheter med å få plassert sine essays og artikler, og å finne forleggere til sine bøker.
Også på det rent menneskelige plan var Orwell noe for seg selv, det ser man ikke minst når man sammenligner ham med andre berømte sosialistiske eller marxistiske forfattere av samme generasjon. Bertolt Brecht for eksempel var i sitt privatliv litt av en primadonna og misbrukte jevnlig sine venner og ikke minst sine venninner, som stadig ble satt til å utføre gratisarbeide for den berømte dramatikeren - oppsporing av avisartikler, anskaffelse av bøker, innsamling av historisk bakgrunnsmateriale som B.B. kunne ha bruk for i sine dramatiske arbeider. Sartre er et annet eksempel. I Simone de Beauvoirs selvbiografiske bøker, som i stor utstrekning handler om hennes samliv med Sartre, finner man et vell av ufrivillige avslørende detaljer. Da hun leser i avisen at den ungarske politikeren Imre Nagy er blitt likvidert - i 1958, to år efter at han er blitt dømt for "høyreavvik" - blir hun lei seg, ikke for Nagys skyld, men fordi Sartre vil bli forstyrret i sitt arbeide av ubehagelige nyheter som ikke passer inn i hans daværende politiske konsept. Det finnes mer av samme slaget, og et sted forteller hun om et besøk på Cuba og om hvordan hun og Sartre står sammen med Castro på en balkong og blir møtt av jubelen fra flere hundre tusen mennesker
Den forfengelige begeistringen både hos henne selv og hos Sartre over å opptre sammen med en historisk person, skinner tydelig igjennom. Alt slikt ligger så fjernt fra Orwells mentalitet som man overhodet kan tenke seg.Det som for Sartre og Beauvoir var en stor opplevelse som smigret deres selvfølelse, ville for ham bare ha stått som et dypt betenkelig utslag av persondyrkelse. Når man leser Orwell, fornemmer man på hver eneste side at man står overfor en person med et tvers igjennom ekte demokratisk sinnelag. Orwell satte alltid pris på å være anonym og avskydde publisitet. Da han til slutt ble en berømt forfatter, flyktet han hals over hode til en ensom bondegård på Jura, en øy på vestkysten av Skottland der han tilbrakte sine siste leveår med å skrive ferdig 1984 samtidig som han sørget for sin adoptivsønn og seg selv ved hjelp av grønnsaksdyrking, geitehold og kaninjakt. Orwell sto i sin samtid som den demokratiske sosialismens Don Quixote, som en ridder uten frykt og daddel og uten de politiske skylapper som fikk mange av hans politiske meningsfeller på venstresiden til å lukke øynene for den faktisk eksisterende kommunismens umenneskelighet. På den annen side hadde Orwell som allerede nevnt liten sans for det religiøse, og hans filosofiske og kulturelle horisont var såpass begrenset at det nesten virker gåtefullt når man tenker på hans enestående polemiske begavelse og hans like enestående og vidtfavnende moralske fantasi. Hvorfor det allikevel, også for mennesker med et helt annet livssyn enn det vi finner hos Orwell, kan være grunn til å interessere seg for hans liv og forfatterskap, skal jeg forsøke å si litt mer om i en efterfølgende artikkel.



TIL TOPPEN AV SIDEN