*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

OM GEORGE ORWELL OG POLITIKKEN SOM TRAGEDIE - II
Av Niels Magnus Bugge

I en tidligere artikkel i Libra forsøkte jeg å fortelle litt om George Orwells oppvekst, om hans opphold i Burma fra 1922 til 1927, om hans tre første bøker og om hans tilværelse blant filleproletarer, uteliggere og sesongarbeidere i Paris, i London og på den engelske landsbygden. Da Orwell var ferdig med sine læreår som selvproletarisert vagabond, måtte han finne en måte å livnære seg på og i begynnelsen av tredveårene hadde han en rekke kortvarige jobber bl.a. som humleplukker i Kent, som lærer på et internat for gutter og som bokanmelder for tidsskriftet The Adelphi. I 1935 flyttet han til London, og der leide han seg et lite, kummerlig værelse i sydenden av Hampstead Heath. Fra denne tiden stammer den delvis selvbiografiske
romanen Vi må ha en aspidistra som kom ut i 1936. Romanens hovedperson, Gordon Comstock, hater pengenes verden og henviser stadig til den "snøftende, tilknappede holdning som vanligvis følger med evnen til å tjene penger". "Penger er blitt dydens store prøve. Den fattige består ikke denne prøven og derfor blir han foraktet", skrev Orwell i sin reportasjebok fra 1933, og i den nye romanen oppsummerer Comstock kapitalismens moral med ordene "rikdom er dyd, fattigdom er forbrytelse". Dette er da den "moral" som Comstock gjør opprør mot. Romanen er et forbitret angrep på pengedyrkelse, karrierisme og snobbisme i 30-årenes England. På den annen side ironiserer Orwell også over hovedpersonen, den forgremmede nihilist som ikke har annet å stille opp imot sin samtid enn et stort nei, og som under henvisning til råttenskapen i samfunnet lar seg selv forfalle og forsøker å vise fra seg den unge gravide kvinnen som virkelig er glad i ham.
Personene i de bøkene jeg hittil har omtalt er, i likhet med Orwell, selvproletariserte outsidere på flukt fra et samfunn de forakter, men de har ingen bestemte politiske hensikter med det de gjør. Først i sin neste bok, Veien til Wigan Pier (1937), sto Orwell frem som overbevist sosialist, men da riktignok med en sosialisme som var så personlig og polemisk utformet at den vakte adskillig irritasjon hos andre sosialister og spesielt blant ortodokse marxister.
Det var forleggeren Victor Gollanz som januar 1936 spurte Orwell om han ville skrive en bok for "Left Book Club" om engelske grubearbeidere. Gollanz var en av de tre redaktørene for "Left Book Club". De to andre het Harold Laski og John Stratchey. De var begge narxister med sterk sympati for Sovjetsamveldet og gremmet seg senere over at nettopp Orwell med sin sterkt personlige og klart antisovjetiske form for sosialisme hadde fått i oppdrag å skrive denne boken. Men sannsynligvis fantes det ingen annen engelsk forfatter på den tiden som hadde kunnet skrive en like god bok om et slikt emne. Orwell som alltid stilte harde krav til seg selv delte grubearbeidernes kår med trangboddhet og usle sanitærforhold, og hadde dessuten også den nødvendige viljestyrken til å pine sitt lange legeme ned gjennom de trange grubegangene med ca. en meters takhøyde og med tverrgåen- de takbjelker som man stadig måtte dukke ned under hvis man ville unngå harde støt i hodet eller ryggraden. Her måtte Orwell, som ikke hadde vennet kroppen til en slik påkjenning, bevege seg tvekroket kilometer efter kilometer, mens sand og småstein drysset ned i hodet på ham, i en luft som var uhyre tung å puste i, med hodepine og verkende rygg og lår slik at han av og til følte seg mere død enn levende og tvilte på om han noensinne ville komme levende opp til jordoverflaten igjen. Orwell ville skrive så nøyaktig og sant som overhodet mulig om grubearbeidernes tilværelse i og utenfor arbeidet, og her som ellers i sitt forfatterskap ville han oppleve på kroppen det han skrev om.
Orwells bok med dens nitide miljøbeskrivelser vakte oppmerksomhet og debatt, ble solgt og lest i en utstrekning som ikke var vanlig når det gjaldt den slags bøker, og skapte til dels fruktbar forvirring blant kritikerne. Orwells muskuløse, slagferdige prosa, alvoret, intensiteten, den nitide dokumentasjonen og det faktum at man her sto overfor en uavhengig sosialist som ikke lukket øynene for sosialismens og særlig marxismens svakheter - sekterisme, dogmatiske, arrogant besserwissen, uvitenhet om og/eller nedlatenhet overfor almindelig forekommende følelser og verdiforestillinger innenfor den engelske arbeiderklassen og middelklassen og ukritisk beundring for Sovjetsamveldet - førte til at enkelte liberale og til og med konservative kritikere fant å måtte ta hans radikale samfunnskritikk alvorlig. På den annen side fikk han også blan- det kritikk av sine politiske meningsfeller på venstresiden. Kritikere som sognet til det uavhengige sosialistpartiet ILP var positive, men de ortodokse marxistene tydde, sin vane tro, til skjellsord og fraser om klasseforræderi og raste over slike ting som at Orwell tillot seg å karakterisere sovjetkommisærer som "halvt grammofonplater, halvt gangstere".
Vi må huske på at Orwells bok kom ut før Koestlers, Silones, André Gides og en rekke andre forfatteres beskrivelser av hva som hadde funnet sted i Sovjet under Stalin-tiden og spesielt under Moskva-prosessene i 1936. De fleste forfattere på venstresiden forholdt seg nesten uten unntak positivt til Sovjet, Det kan man lese om i Paul Hollanders bok The political Pilgrims. Her blir det dokumentert at et overveiende antall marxistiske, sosialistiske og til og med liberale forfattere i 30-årenes Europa og Amerika betraktet Sovjet som en kjempemessig losseplass for sine utopiske politiske drømmer og fantasier og som det eneste slagkraftige alternativet til fascismen og nazismen på kontinentet. Her er noen ganske få represen-tative uttalelser fra Hollanders bok: "Å reise fra den kapitalistiske verden inn på sovjetisk territorium er å passere fra død til fødsel." -
"I Sovjetunionen føler man at man befinner seg på verdens moralske topp og at lysene aldri kommer til å slukne." - Den som reiser med tog legger merke til at "det er noe spesielt opphissende med et russisk tog som står på stasjonen... det lille lokomotivet er menneskelig, de nedslitte vognene er menneskelige". Fra togvinduet ser passasjeren den russiske landsbyen "som en homogen verden: mennesker og dyr og frukt, luft og skog og jord var en eneste substans der delene vibrerte sakte rundt sin kjerne - solen". - Ikke bare naturen, men også den statsstyrte industrien og selvfølgelig arbeiderne blir skildret i glødende farver av forherdede materialister som blir lyriske og nesten religiøse i tonen når all denne herligheten skal stilles frem for leseren. Når arbeiderne - heter det et sted hos Edmund Wilson - blir ropt opp av sine arbeidsformenn, ja da "trer de frem som poeter som plutselig påny blir kalt tilbake til den prosaiske verdenens overflate". Selv fengselsvesenet blir lovprist i høye toner. Således hos forfatteren Morris Hindus der det heter at: "I Sovjetunionen agerer man utifra den forutsetning at det ikke er forbryteren som er skyldig samfunnet noe, men omvendt", og i en reportasje fra 30-årenes Sovjet av selveste Bernard Shaw heter det at problemet med de storartede fengslene i dette landet består i at "de fattige fangene nekter å forlate dem".
Det første sitatet ovenfor stammer fra John Stratchey som var en av de engelske marxistene som førte an i hetsen mot den sosialistiske outsideren Orwell da han hadde gitt ut Veien til Wigan Pier. Og i Hollanders bok finnes det en mengde uttalelser som er minst like hårreisende som de jeg her har sitert. På den annen side ville det ikke være noen kunst å lage en antologi over tildels betydelige forfattere fra tredveårene som har skildret Mussolinis Italia, Francos Spania og Hitler-Tyskland i like rosenrøde farger. Tredveårene var nemlig i det hele tatt en periode da politikken ble til religion, en periode preget av et politisk hysteri som man ikke har hatt maken til i moderne tid, og Bernard Shaw var langtfra den eneste forfatteren fra denne perioden som presterte det kunststykke å hylle Stalin og Mussolini i samme åndedrett.
At en engasjert sosialistisk forfatter som Orwell klarte å holde hodet klart i et så opphetet politisk klima var intet mindre enn en moralsk prestasjon. Hvordan klarte han det og hvor fikk han sin viten ifra? Han kan neppe ha lest særlig mye om Sovjet, så det er vanskelig å forstå det på noen annen måte enn at Orwell må ha vært i besittelse av en høyt utviklet politisk intuisjon når det gjaldt å identifisere totalitære tendenser. Det monotone og voldsomt oppdrevne skrytet av Sovjetunionen i Moskva-tro kretser må ha vekket hans mistenksomhet. Når man leser Veien til Wigan Pier får man også inntrykk av at han har funnet de engelske marxistene autoritære, dogmatiske, belærende, skråsikre og selvtilfredse og at alt dette har virket sterkt irriterende på ham. Orwell satte pris på enkle, gode, trofaste og upretensiøse mennesker, mens oppblåste, intellektuelt snobbete, intrigante og maktglade personer fikk ham til å se rødt. At det store upolitiske og flegmatiske engelske folkeflertallet forble relativt upåvirket av de intellektuelle hysterikerne på de politiske ytterfløyene var vel kanskje også en hovedårsak til Orwells klokketro på den almindelige mann og kvinne, på det han kalte "common decency" - som han stilte i motsetning til mange intellektuelles "hedonisme" og forkjærlighet for "realpolitikk" - og til hans overbevisning om at politikken aldri ville kunne bli menneskeliggjort før de mange upolitiske, beskjedne og pliktopp- fyllende, men akk så tankeløse arbeidere og småborgere som for ham utgjorde Englands ryggrad, kunne få en viss innflytelse på den.
Orwell var fra først til sist en politisk forfatter, men han innså allikevel tidlig at politikken virket brutaliserende på de intellektuelle og han satset sin fremtidstro på de upolitiske skiktene i befolkningen. Orwell var selv en typisk intellektuell i ordets moderne, sekulariserte betydning, men han mistrodde samtidig de intellektuelle fordi han forsto - eller kanskje snarere følte - at den moderne intellektualismen hadde en tendens til å utradere alt som het følelser, gemytt, vennlighet, humor og toleranse til fordel for maskinmessige politiske ortodoksier preget av kulde, fanatisme og uforsonlighet, og selv om Orwell vel nærmest må betegnes som ateist, var ordet "hedonisme" et av de vanligste skjellsordene i hans politiske prosa.
Det dypt paradoksale hos Orwell og ikke minst kontrasten mellom hans sterke, livslange politiske engasjement og hans usedvanlige skarpe blikk for politikken som vår tids tragedie og som kilde til fortløpende brutalisering av menneskesinnet, blir efterhvert et stadig mer markant innslag i hans forfatterskap. På den ene side innså han klarere enn de fleste behovet for gjennomgripende politiske forandringer, men på den annen side innså han også, og her igjen klarere enn de fleste, at når alt blir politikk og når de politiske lidenskapene blir enerådende i menneskenes bevissthet, da blir de som sinnsyke, mister evnen til å skille mellom sannhet og løgn, og kaster seg over hverandre som ville dyr. Orwell ble efter hvert stadig mer pessimistisk og fant når sant skal sies aldri noen løsning på dette dilemmaet. Kanskje finnes det heller ingen løsning innenfor enhetsstatens rammer.
I juli 1936, efter å ha avsluttet sitt opphold blant grubearbeiderne i Lancashire og Yorkshire, giftet Orwell seg med Eileen O'Shaughnessy. De fikk knapt tid til å feire hvetebrødsdagene før den utrettelige politiske korsfareren Orwell meldte seg som frivillig i den spanske borgerkrigen. Som vanlig gikk han sine egne veier. I motsetning til det store flertall av intellektuelle som ville kjempe for republikken, gikk han ikke inn i den internasjonale brigaden og heller ikke i de kommunistiske eller anarkistiske militstroppene, men i en liten dissentergruppe. Gruppen kalte seg POUM, Partido Obrero de Unification Marxista, og var uglesett såvel av stalinister som av trotskister. Her er ikke stedet å referere Orwells opplevelser på forskjellige frontavsnitt og heller ikke de innviklede og omdiskuterte, tildels sterkt antagonistiske relasjonene mellom de forskjellige politiske grupperingene blant dem som kjempet mot Franco. Men det var særlig to erfaringer fra den spanske borgerkrigen som kom til å få avgjørende betydning for Orwell. For det første: kameratskapet og det demokratiske sinnelaget blant spanske arbeidere og bønder innenfor POUM, og for det andre: de stalinistiske troppenes krigføring mot og undertrykkelse av de uavhengige sosialistiske grupperingene, og den Moskva-tro engelske pressens løgnaktige karakteristikk av POUM-folkene som en samling troskist-fascister. I boken Hyllest til Catalonia skriver Orwell: "Alle grader, helt fra general til menig, hadde samme lønn, spiste samme mat, gikk i de samme klær og oppførte seg som fullstendig likeverdige... når man ga en ordre ga man den som kamerat til kamerat. Dette lå nærmere den totale likeverdighet enn jeg har opplevd noe annet sted." Man kan selvfølgelig spørre seg selv hva som hadde kunnet skje med en kampgruppe som denne dersom den hadde måttet finne politiske løsninger i fredstid og ikke hadde vært sveiset sammen i striden mot en felles fiende, men det er ingen grunn til å tvile på ektheten og alvoret i Orwells demokratiske sinnelag. Det er ingen tvil om at Orwell led av å se folk bli herset med og at han likte seg best i forsamlinger der han kunne opptre som likemann blant likemenn. Det demokratiske sinnelaget var dypt rotfestet i hele hans personlighet, og ikke som hos mange marxistiske forfattere i tredveårene et skalkeskjul for maktdyrkelse og politiske ambisjoner.
Det positive som Orwell opplevde i Spania var altså kameratskapet innen- for POUM, men han gjorde også negative erfaringer. 20. mai 1937 ble han truffet av en kule som gikk tvers gjennom halsen. Han ble innlagt på sykehus og kom seg fort, men stemmebåndene var blitt skadet og under resten av sitt liv skal han ha hatt en litt tørr, fordreid og liksom raspende stemme. Efter sykehusoppholdet ble han sendt på permisjon til Barcelona der hans hustru ventet på ham. I Barcelona var det nettopp brutt ut kamper mellom de republikanske fraksjonene og Orwell havnet midt oppe i tumultene. Om dette skriver Peter Lewis i en Orwell-biografi som nettopp er kommet ut på norsk (Exlibris Forlag): "Da han (Orwell) kom tilbake fra sykehuset til Barcelona, fikk han sin dåp som målskive for politisk terrorisme på en temmelig teatralsk måte. Idet han kom inn i hotellfoyeren der hans hustru satt, reiste hun seg, la armen om halsen på ham, smilte inntagende til ære for publikum og hveste inn i øret på ham: "Kom deg ut litt raskt og gå i skjul før de ringer til politiet!" Da de var kommet ut på gaten, forklarte Eileen at POUM var erklært ulovlig mens han var borte. Kontorene var stengt, hovedkvarteret overtatt og alle som hadde forbindelse med organisa-sjonen var fengslet, inklusive alle førti medlemmene av eksekutivkomiteen.
Selve lederen, Andres Nin, var blitt arrestert på sitt kontor, satt i fengsel i Madrid, og ingen hørte noe mer til ham. De fleste av deres venner var arrestert." Hva var det som var skjedd? Et av resultatene av kampene i Barcelona var, ifølge Peter Lewis "en vedvarende propagandakampanje mot POUM i kommunistpressen, en kampanje som en måned senere førte til total undertrykkelse og fengsling eller snik-henrettelse av lederne under henvisning til at de utgjorde "Francos femtekolonne". På grunn av sin tilknytning til gruppen fikk Orwell lære hva det ville si å være offer for politisk forfølgelse. Bak den anti-fascistiske propagandaen så han hvor hensynsløs den like totalitære stalinismen var."
Det som virket aller mest skremmende på Orwell var ikke de fysiske
overgrepene mot folk som hadde kjempet lojalt mot Franco, men de fullstendig groteske løgnene om den spanske borgerkrigen som ble spredd såvel i den konservative katolske som i den kommunistiske pressen på kontinentet og ikke minst i England. Om dette har han fortalt i et essay med titelen Tilbakeblikk på den spanske borgerkrigen som han ga ut i 1943: "Jeg husker hvordan jeg en gang sa til Arthur Koestler: "Historien tok slutt i 1936", og hvordan han umiddelbart nikket istemmende. Vi tenkte begge på totalitarismen i sin almindelighet og den spanske borgerkrigen i særdeleshet." Litteraturhistorikerne taler om en Kant-krise i dikteren Heinrich von Kleists biografi. Den inntraff da han for første gang leste Kant og ble grepet av fortvilelse over at det kanskje ikke var mulig å nå frem til sann erkjennelse av sanselige og oversanselige objekter.
Spania-opplevelsen ble på en måte en slags politisk "Kant-krise" i Orwells liv. Det han erfarte var at den offentlige løgnen var blitt så mektig og hadde fått så stor utbredelse at det ikke lenger var mulig for menigmann og knapt nok for spesialister å danne seg noen adekvat oppfatning om hvilke historiske begivenheter som hadde funnet sted og fortsatt fant sted. Når det gjaldt fortolkningen av historiske begivenheter hadde det alltid hersket uenighet mellom stridende parter, fortsetter Orwell, men tidligere hadde det allikevel hersket en viss enighet om hvilke faktiske begivenheter som hadde funnet sted, og det var dette som nå ikke lenger var tilfelle. Orwell trekker frem historieskrivningen omkring første verdenskrig som eksempel: "Slår man opp den første verdenskrigens historie for eksempel i Encyklopædia Britannica merker man at mye av stoffet er hentet fra tyske kilder. En britisk og en tysk historiker kunne være uenige om mange ting, også om fundamentale ting, men det skulle allikevel eksistere mange så å si nøytrale fakta som ingen for alvor kunne tviste med den annen om. Det er nettopp denne overenskomsten om et felles grunnlag med den tause forutsetning at alle mennesker er vesener av samme slag, som totalitarismen river opp." Det som hadde gått opp for Orwell, var at selve muligheten for å kunne rekonstruere et historisk forløp på grunnlag av skrevne kilder var i ferd med å bli underminert: "Allerede tidlig la jeg merke til at ingenting noensinne ble korrekt gjengitt i en avis, men i Spania så jeg for første gang avisreferater som ikke hadde det ringeste med sannheten å gjøre, ikke engang så mye som en normal løgn pleier å ha. Jeg fant rapporter om store feltslag der det ikke var blitt kriget i det hele tatt og total taushet der hundrevis av mennesker var blitt drept. Jeg så tropper som hadde kjempet tappert bli stemplet som feige forrædere, og andre som aldri hadde hørt et skudd bli avfyrt bli hyllet som seirende helter i oppdiktede slag, og jeg så aviser i London gjengi disse løgnene og ivrige intellektuelle som bygde emosjonelle luftslott på grunnlag av begivenheter som aldri hadde funnet sted. Jeg så i virkeligheten hvordan historien ble skrevet, ikke med utgangspunkt i hva som skjedde, men utifra hva som ifølge diverse "partianskuelser" burde ha skjedd."
Orwell slår til alle sider, men er kanskje spesielt skuffet over at deler av den radikale pressen i England har sviktet så totalt, og at radikale skribenter som i årevis har gjort narr av all slags heroisme og insistert på at krig var lik og latriner og intet annet, nå plutselig skjeller ham ut for å være "Trotski-fascist" når han antyder at historiene i New Masses om hvordan folk som nylig var blitt såret i kampen mot Franco-siden formelig slåss om å få komme tilbake til skyttergravene, kanskje var en smule overdrevne. Orwell konstaterer at opinionssvingningene foregår på et øyeblikk og at følelsesbølgene blir skrudd av og på som en vannkran av avisene uten at det har noe med virkeligheten å gjøre. Dette er erfaringer som han senere skal komme til å utnytte og trekke de ytterste konsekvensene av når han skriver sin siste roman 1984, men alt sammen er blitt foregrepet tidligere i hans forfatterskap lenge før denne
romanen var påtenkt.
(Avsluttes i neste nummer. - Første artikkel stod i nr. 1/84)



TIL TOPPEN AV SIDEN