*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

OM GEORGE ORWELL OG POLITIKKEN SOM TRAGEDIE - III
Av Niels Magnus Bugge

De to første artikler stod i Libra nr. 1/84 og 3/84
.
At Orwells avsky for stalinismen var blitt forsterket, innebar ikke at han sluttet fred med kapitalismen og det borgerlige samfunn. Årene frem mot krigsutbruddet markerer tvert imot hans radikaleste periode da hans hold- ninger fra et kommunistisk synspunkt sett kunne bli og ble karakterisert som venstreavvik. Orwell fryktet at en kommende storkrig ville utløse en fascistisk maktovertakelse i England, og skrev pasifistiske artikler fordi han mente at en radikal samfunnsomveltning nedenifra var det eneste som kunne snu utviklingen og hindre en krig mellom totalitære stater. Da krigen brøt ut innrømmet han straks at han hadde tatt feil, og at det engelske demokratiet med alle dets skrøpeligheter hadde vist seg mer motstandsdyktig enn han hadde regnet med. Samtidig tok han nå skarpt avstand fra tidligere meningsfeller som fastholdt sin pasifisme fordi de ikke så noen mening i å forsvare et kapitalistisk fedreland, fra ILP fordi partiet ikke tok klar stilling for krigen, og fra sitt gamle tidsskrift Adelphi fordi det i Hitlers regime så en sosialistisk stat som kjempet mot det plutokratiske England. Men før vi fortsetter med å si litt mer om den gradvise forflytningen av tyngdepunktet i Orwells politiske holdninger slik den avspeiler seg i en rekke essays som han skrev under krigen, kan det være grunn til å kaste et blikk på romanen Coming up for Air som han ga ut i 1939.
Helten i denne romanen er for en gangs skyld så ulik sin opphavsmann som vel mulig. Orwell var høy og mager, nokså sky og hemmet i sitt forhold til andre mennesker og lidenskapelig opptatt av politikk. Georg Bowling i romanen er liten, tykk og trivelig, humoristisk og åpen. Han er bare så måtelig interessert i politikk, og med sitt skeptiske syn på den totalpolitiserte mennesketypen avspeiler han sin opphavsmanns nedslående erfaringer av hvordan folk blir når de helt lar seg beherske av sine politiske lidenskaper. Romanen ble skrevet på et tidspunkt da Orwell stadig var pasifist, og den 45 år gamle forsikringsagenten Bowling kan kanskje betraktes som hans hemmelige, urealiserte alter ego, som det vennlige, upolitiske mennesket han gjerne ville ha vært, men som han har måttet ofre eller undertrykke fordi han er blitt født i en tid da han har måttet vie seg til politikken for å kunne forsvare seg mot politikken. Det er for øvrig ikke første gang Orwell beklager seg over å ha måttet vie sitt liv til politikken. Allerede i 1935 skrev han et dikt - halvt skjemtsomt, halvt alvorlig - om hvor gjerne han skulle ha vært født i en annen og mer upolitisk tid. Her er noen av versene:
"A happy vicar I might have been
Two hundred years ago,
To preach upon eternal doom
And watch my Walnuts grow; -
But born, alas, in an evil time,
I missed that pleasant haven,
For the hair has grown on my upper lip
And the clergy are all clean-shaven. -
I dreamed I dwelt in marble halls,
And woke to find it true;
I wasn't born for an age like this;
Was Smith? Was Jones? Were you?"
I Wasn't born for an age like this - det er heller ikke Georg Bowling som føler seg fullstendig fremmed for sin samtid. Han opplever den som en krigens, politikkens og intellektualismens tidsalder og alt dette hører sammen. Bowling søker tilbake til sine barndomserindringer fra før første verdenskrig for slik å ruste seg mot den kommende krigen. Han er klar over at store deler av befolkningen var fattigere dengang enn i 1938, men allikevel synes han å huske at de følte seg mer hjemme i tilværelsen: "Den gangen hadde menneskene noe vi ikke har idag. De tenkte ikke på fremtiden som noe man burde frykte... de følte ikke at grunnen rystet under føttene på dem." "De trodde", skriver Peter Lewis i sitt referat "at ærlighet, sparsomhet og hardt arbeide ville hjelpe dem gjennom både gode og onde dager - og at det engelske livsmønster ikke ville svikte dem ved å forandre seg." "I all evighet", heter det videre i Orwells roman, "skulle rettskafne, gudfryktige kvinner lage Yorkshire-pudding og innbakte epler på koksfyrte ovner, bruke ullundertøy og sove på dunmadrasser, lage plommesyltetøy i juli og sylte agurker i oktober og lese Hildas Home Companion om ettermiddagen mens fluene surrer omkring i en koselig liten verden av oppkokt te, skrøpelige ben og happy endings."
I og med første verdenskrig var det slutt på den relative idyllen: "Det ville være en overdrivelse å påstå at krigen gjorde folk til intellektuelle, men for en tid ble de nihilister. Mennesker, som under normale omstendigheter ville ha trasket gjennom livet med nøyaktig så mye selvstendig tenkeevne som en pudding, ble på grunn av krigen gjort til bolsjeviker. ... Hvis man ikke ble drept i krigen, så ble man uunngåelig satt igang med å tenke selv. Efter hele den ubeskrivelig idiotiske rotebutikken kunne man ikke fortsette å betrakte samfunnet som noe evig og ubestridelig som pyramidene. Man visste, at det hele var noe møkk."
En sentral episode i romanen handler om hvordan Bowling opplever et antifascistisk møte. Foredragsholderen snakker som et maskingevær: "Dyriske grusomheter... Avskyelige sadistiske overgrep... Gummikøller... Konsentrasjonsleire... Skjendig forfølgelse av jøder... Europeisk sivilisasjon... Handle før det er for sent... Alle anstendige menneskers harme... De demokratiske nasjoners allianse... Stå fast... Demokratiets forsvar... Demokrati... Fascisme... Demokrati... Fascisme... Demokrati... De kjenner melodien. De karene kan kverne den ut i timesvis. Som en grammofon. Drei på håndtaket, trykk på knappen og den går igang. Demokrati, fascisme, demokrati. .. Hvert slagord er troens ord for ham. Hvis man sprettet ham opp, ville alt man fant inne i ham være demokrati-fascisme-demokrati." Foredragsholderen hisser seg mer og mer opp og gir tilhørerne en trang til å smadre menneskeansikter. "Og det er helt i orden, fordi de smadrede ansiktene tilhører fascister. Man kunne høre alt sammen på tonen hans." Den fredelige Bowling reagerer med forferdelse. Han føler like stor avsky for fascismen og nazismen som foredragsholderen. Det som skremmer ham er at han opplever den annen som en ny mennesketype som bare består av politikk. Han lever som en parasitt av sine motstandere og har gjort seg så til ett med hatet at han neppe vil kunne kvitte seg med det når den politiske situasjonen en gang blir en annen - da vil han måtte oppfinne nye fiender for å kunne opprettholde sitt modus vivendi. Efter foredraget skal det være diskusjon. Den blir fullstendig dominert av fire innbyrdes stridende kommunister, den ene av dem er nemlig trotskist. "... da gamle Witchett hadde sagt hva han skulle, røk de fire kommunistene opp fra setene før man kunne telle til tre. De utkjempet et vaskekte hundeslagsmål i omkring ti minutter, fylt med en masse gass som ingen andre forsto, alt mulig slikt som handlet om dialektisk materialisme og proletariatets skjebne og hva Lenin sa i 1918." De fire er helt oppfylt av sin politikk og de andre tilstedeværende eksisterer overhodet ikke for dem. Bowling føler bare sorg og blir fylt av bange anelser om fremtiden.
Bowling opplever på en presis måte det totalpolitiserte mennesket som helt lar seg fylle av slagord og av det historiske øyeblikkets krav, som ikke har noen indre spennvidde i seg, ingen erindringer om det som har vært, og ingen tanke på det som må komme når tiden blir en annen. Men hva har han så selv å stille opp imot alt dette? Ytterst lite. Egentlig har han ikke annet å stille opp enn sin pasifisme - som Orwell for sin del snart måtte gi avkall på - en vag form for sinnelagssosialisme og dessuten sine lykksalige barndomserindringer om stangfiske og om bekymringsløse mennesker som ernærte seg åndelig av hobbyvirksomheter, Hildas Home Journal og happy endings. Man kan bare slutte seg til Peter Lewis når han skriver at "Bowling maner frem et bilde av en slags treg døsig idyll for mennesker som ikke har lyst til å tenke."
Det å tenke var for Orwell ensbetydende med å tenke politisk. Når man leser hans samlede essays, får man inntrykk av at han efterhvert ervervet seg en nokså omfattende politisk skolering, men når det gjelder kulturlivet for øvrig - filosofi, psykologi, religion, litteratur - får man inntrykk av at hans interesser og kunnskaper var meget snevert fundert. Foruten politisk filosofi synes han først og fremst å ha lest populære epikere som Dickens, Tolstoi og Conrad, men ikke Dostojevskij, og absolutt intet av romantikkens diktning, hverken den tyske og franske eller den engelske. Musikk og bildende kunst hører man aldri noe om hos Orwell, psykologi synes han overhodet ikke å ha interessert seg for og når det gjelder filosofi har han nøyd seg med den politiske filosofien foruten at han kanskje har kikket litt på Ayer og Bertrand Russel. Religionsfilosofi har han aldri vært i nærheten av, heller ikke nyplatonismen og den idealistiske filosofien i forrige århundre - Hegel, Schelling, Coleridge etc. - og han synes heller ikke å ha hatt noen anelse om positivismekritikken hos moderne tenkere fra Bergson til Husserl og Whitehead. Å tenke ble for Orwell å tenke innenfor de rammer som var trukket opp av den løpende politiske debatten, av darwinismen og av den logiske empirismen, og han synes overhodet ikke å ha kommet i berøring med tankeretninger som kunne ha fått ham til å sette spørsmålstegn ved et materialistisk livssyn. At det i det hele tatt kunne være mulig å tenke i helt andre baner synes overhodet ikke å ha falt ham inn. Derimot synes han å ha hatt en sterk følelse av at det var noe fundamentalt i veien med tidens materialisme, og når Orwell - særlig i den senere delen av sitt forfatterskap - hamrer løs på "de intellektuelle" og beskylder dem for "hedonisme", nihilisme, (praktisk) materialisme og politisk fanatisme og maktdyrkelse, så dreier det seg alltid om en rent følelsesmessig protest som han hverken kunne eller ville sette inn i noen filosofisk sammenheng. Når Orwell forsøker å legge frem alternativer dels til kapitalisme og økonomisk egoisme og dels til "de intellektuelles" politikk med deres hyppige knefall for totalitære ideologier, for hedonismen og den realpolitiske kynismen, så tyr han ofte til vage begreper som vennlighet, hjelpsomhet og "common decency". Og når Orwell - i 1984 og andre steder - setter sitt håp til proletarene - stundom inkluderer han også deler av middelklassen - så er det ikke fordi han tror at proletariatet vil la seg oppdra politisk av en revolusjonær elite, men snarere tvert imot, nemlig fordi han håper at proletariatet ennå ikke er blitt smittet av det moderne intellektuelle og politiske syndefallet som var i ferd med å tilintetgjøre de "myke" verdiene som Orwell satte sin lit til.
Da krigen bryter ut, reiser Orwell og hans hustru til London. Hans tidligere pasifisme blir nå feid til side, og den undertrykte patrioten Orwell dukker opp som troll av eske. "Det er helt i sin orden å være "avansert" og "opplyst" og fnise av oberst Blimp," skriver han nå i en bokanmeldelse, "men så kommer det en tid da ørkensanden er rød og man spør hva har jeg gjort for deg England, mitt England?" Orwell ville som vanlig yte alt han var istand til og mer til, men med sitt skuddsår gjennom halsen og sine elendige lunger som var alvorlig angrepet av tuberkulose, var han ikke akseptabel som soldat. Han forsøkte å bløffe seg gjennom lege-kontrollen, men klarte det ikke. Istedet måtte han nøye seg med hjemme-vernet og en jobb i kringkastingen der han fikk anledning til å kommentere tidens begivenheter. I de følgende årene skrev Orwell også en rekke tildels ypperlige essays om litterære og politiske emner. I The Lion and the Unicorn forsøker han i noen grad å presisere hva han mener med "common decency" og gi det et politisk innhold. Essayet åpner med et angrep på den økonomiske overklassen. England blir, ifølge Orwell, styrt av en samling egoistiske, selvopptatte og udugelige gamlinger. Krigen vil måtte resultere i en radikal samfunnsomveltning, dels fordi den medfører vareknapphet og aktualiserer spørsmålet om en omfordeling av godene, og dels fordi kapitalismen ikke vil være istand til å seire. Kapitalistene selger til høystbydende og er ikke istand til å disiplinere seg i den utstrekning som er nødvendig innenfor en effektiv krigsøkonomi. Efter den innledende pole- mikken går Orwell over til å skildre det engelske folkelynnet slik det manifesterer seg hos den jevne mann og kvinne og hevder at det er dette som må legges til grunn for en engelsk sosialisme som ikke må ape efter de kontinentale variantene og selvfølgelig heller ikke efter den russiske bolsjevismen. Den engelske sosialismen skal heller ikke vinne frem gjennom voldelig klassekamp, for engelskmennene er et fredelig folk. Den nyvakte patrioten Orwell oppholder seg lenge ved sine landsmenns dyder og understreker særlig mangelen på krigerskhet. Han nevner blant annet militærvesenets manglende popularitet, politikonstabler uten revolvere, godlynte busskonduktører, tålmodig ventende mennesker i matkøene og "gamle frøkener som sykler til messe i høstlig morgentåke." Han skriver også at de engelske "menneskemassene i storbyene, med deres milde knudrete ansikter, dårlige tenner og vennlige manerer, er forskjellige fra de europeiske masser". Orwell understreker videre engelskmennenes individualisme og sivilistiske ånd som gjør dem utilgjengelige for massepropaganda, stormøter og organisert fritid. "Vi er," heter det, "en nasjon av blomsterelskere, …frimerkesamlere, brevdueholdere, amatørsnekkere, kupongklippere, dartspillere, kryssordelskere… Den kultur som er den opprinnelige og folkelige er sentrert rundt puben, fotballkampen, haveflekken og "a nice cup of tea"."
Orwells engelske sosialisme skal bygge videre på slike etablerte livsmønstre, og fremstår i det hele tatt som en eiendommelig blanding av følelsesmessig konservatisme, småborgerlig individualisme og økonomisk sosialisme - pluss en nesten skremmende anelsesløshet når det gjelder menneskenes dypere kulturelle og religiøse behov. En hobbykultur som er blottet for all streben efter dypere erkjennelse vil selvfølgelig tilslutt måtte surne og ende i kjedsommelighet og nihilisme. Resultatene av en slik kulturell stagnasjon kan vi nå lese om i avisenes beretninger om det kjempemessige engelske fotballpublikum som både i og utenfor hjemlandet har gjort seg ufordelaktig bemerket med fyll, slagsmål og hærverk i en utstrekning som det knapt finnes paralleller til i andre land.
I Orwells rikholdige essayistikk fra krigsårene finner vi ellers essays om litteratur og politikk, om triviallitteratur, om Kipling, Dickens, Tolstois Shakespeare-kritikk og meget annet. Best er han når han kritiserer totalitære tendenser innenfor litteratur og politikk. Her har han en fabelaktig evne til å lukte seg frem til de syke stedene som han karakteriserer med slående og presise formuleringer.
Like efter at krigen var slutt planla Orwell å reise til Tyskland "så fort som mulig for å kunne innånde atmosfæren i en totalitær stat før begivenhetene endret seg" (Peter Lewis). I begynnelsen av mars kom han til Køln, men fikk problemer med lungene og var så dårlig at han satte opp retningslinjer for sin litterære eksekutor. I Køln fikk han et telegram med beskjed om at hans hustru var død under anestesien før en operasjon. Hun hadde åpenbart skjult situasjonen for sin mann, men Orwell-biografen Bernhard Crick stiller likefullt spørsmålet om ikke Orwell burde ha ant hvordan det sto til med henne. Det kan neppe være tvil om at Orwells politiske heltidsengasjement svekket hans oppmerksomhet både overfor eksistensielle og religiøse spørsmål og overfor problemer som hadde med hans egen og hustruens helse å gjøre. Politikken krevde i det hele tatt store offer av Orwell. Han ante det selv. "I wasn't born for an age like this," skrev han i det diktet jeg har sitert, og det finnes også andre formuleringer i hans forfatterskap som tyder på at han var klar over at han hadde ofret for mye på politikkens alter, men det var blitt en vane og han var ikke istand til å endre den.
Orwells to siste romaner, Dyrefarmen og 1984, er såpass velkjente at det ikke skulle være nødvendig å oppholde seg altfor lenge ved dem. Dyrefarmen er som kjent en politisk fabel ombolsjevikrevolusjonen og dens fortløpende utartning. Den er skrevet med en viss humor og eleganse, og inneholder også enkelte minneverdige formuleringer som for eksempel den om at "alle dyr er like, men noen dyr er mer like enn andre" som kanskje kan sies å utgjøre en treffende sammenfatning av det leninistiske begrepet demokratisk sentralisme.
Orwell hadde store vanskeligheter med å få utgitt Dyrefarmen som ble forkastet av over 20 amerikanske og engelske forlag før den ble utgitt. Allerede i 1941 da Sovjet kom med på de alliertes side i krigen, hadde Orwell forferdet seg over at man plutselig tok til med å omvurdere Stalin. "Man kan knapt tenke seg," skrev han da, "et bedre eksempel på tidens grunne moral og følelsesliv enn at vi nå alle er mer eller mindre pro Stalin. Denne avskyelige morder er nå på vår side, følgelig er Moskvaprosessene osv. med ett gått i glemmeboken. Det samme vil skje med Franco, Mussolini osv. dersom de kommer over på vår side." Dyrefarmen ble avsluttet i februar 1944. Om denne datoen skriver Lewis: "Han (Orwell) kunne knapt ha valgt et mindre heldig øyeblikk til å publisere en slik nådeløs avsløring av stalinismen. Stalin-Russland... hadde reddet Storbritannia fra flere invasjonstrusler. Stalin var gjenstand for beundring, ja nesten hengivenhet i England."
Dyrefarmen fikk nokså blandet mottakelse da den kom ut, og ifølge Fredrik Wulfsbergs bok om Orwell, var det til og med enkelte konservative kritikere som forarget seg over sosialisten Orwells antistalinisme. Forsøkene på å stoppe utgivelsen av Dyrefarmen og den tildels sure kritikken bidro antakelig til å forsterke Orwells politiske pessimisme. "Jeg tror at de totalitære ideene har slått røtter i de intellektuelles sinn overalt," skrev han senere i en kommentar til 1984. Mye tyder på at han også forlengst var begynt å tvile på om de folkelige engelske dydene ville kunne holde stand mot beundringen for makt og suksess blant de intellektuelle. "Hvem," spør Orwell i essayet Tilbakeblikk på den spanske borgerkrigen (1943), "kan tro på det klassebevisste internasjonale proletariatet efter de siste ti månedenes hendelser? Massakrene på kameratene i Wien, Berlin, Madrid.. fremsto for den britiske arbeider-klassen som mindre viktige og vesentlige enn de siste fotballresultatene." Også Orwells anmeldelse av Hayeks Veien til trelldom tyder på at han nå var fullt oppmerksom på og redd for at sosialismen ville kunne utvikle seg til totalitær statskapitalisme. Ikke slik at han tenkte på forsoning med kapitalismen. Den veien var for alltid stengt for ham. At kapitalisme var og ble ensbetydende med overproduksjon, periodisk arbeidsløshet og gjentatte økonomiske kriser, ujevn fordeling av samfunnsgodene og stor avstand mellom rike og fattige nasjoner, holdt han fast på til det siste. Men under de siste krigsårene var han åpenbart begynt å tvile på om det overhodet ville kunne lykkes å realisere en demokratisk sosialisme, og den tvilen slapp heller aldri mer taket i ham.
Til tross for den ujevne kritikken, ble Dyrefarmen en suksess, og Orwell fikk for første gang i sitt liv en god økonomi. Det skjedde på et tidspunkt da han hadde mistet sin hustru og da hans helse var definitivt ødelagt, og det medførte ingen endringer i hans meget spartanske levemåte. I 1945 leide han et hus på øya Jura utenfor vest-kysten av Skottland. Det lå uveisomt til og var primitivt. Her fantes ikke telefon og ikke elektrisitet, det var tretten kilometer til nærmeste kolonialhandel og fem mil til lege, men Orwell med sin sans for uberørt natur likte seg der. Hit tok han med seg pleiesønnen Richard, her bodde han en god del av sine fem siste leveår - med enkelte avbrudd for London-besøk og sykehusopphold - og her skrev han det meste av romanen 1984.
1984 er en påfallende dyster og pessimistisk roman, og selv om Orwell har understreket at den var ment som en advarsel og ikke som en profeti, er det nærliggende å se den som et tegn på at han i ethvert fall så det som en mulighet at den engelske sosialisme han hadde håpet på i The Lion and the Unicorn kunne bli til INGSOC, dvs. det totalitære, dels bolsjevistisk og dels fascistisk pregede partiet som regjerer i England i 1984. En svakhet ved romanen er at vi ikke får noen beskrivelse av overgangen fra det gamle, noenlunde demokratiske samfunnssystemet til det totalitære samfunn som allerede er etablert da romanens handling begynner. Denne forsømmelsen forsterker den deterministiske og håpløse stemningen som hersker i romanen. Orwell har heller aldri hatt noen evne til å beskrive kjærlighetsforhold og den forbudte forbindelsen mellom Julia og Winston i 1984 er overfladisk og lite overbevisende fremstilt. Den bunner utelukkende i seksuell attraksjon og derfor fornemmer man ikke den åpenbart tilsiktede tragiske fallhøyden når de to til slutt blir torturert og tvunget til å forråde hverandre.
Det omhyggelig og inn i hver minste detalj tvangsregulerte samfunnet som Orwell forestiller seg i sin roman, virker heller ikke sannsynlig. Det vi er vitne til i vår tid er vel snarere at tendenser i retning av tvangsdirigering av samfunnslivet og motsatte tendenser i retning av voksende misbruk av allskens økonomiske og andre "friheter" - dvs. kaos og anomi - vokser side om side og skaper en situasjon som er langt mer tvetydig og vanskelig å karakterisere enn den globale situasjon som hersker i Orwells 1984.
En utopi eller antiutopi kan godt benytte seg av overdrivelser, men hvis en advarsel skal virke efter sin hensikt, må den bevege seg i forlengelsen av noe faktisk tilstedeværende og det er ikke alt i Orwells roman som virker slik. Men på enkelte punkter virker han aktuell, og det gjelder fremfor alt hans fremstilling av fenomenet desinformasjon; av massemedienes, radioens og særlig filmens og fjernsynets mulighet for systematisk og suggestiv forfalskning av nyheter og kulturfilosofiske problemstillinger. Her kan vi få en uhyggelig følelse av at tampen brenner og at vi allerede er kommet et godt stykke på vei mot fiksjonens 1984-tilstand. Orwell baserte seg her, om ikke utelukkende så i ethvert fall hovedsakelig, på desinformasjonsvirksomheten i Sovjetsamveldet, på om skrivningen av historiske begivenheter, personer som forsvant ut av oppslagsverkene og ble til ikke-personer osv., og en rekke øst-europeiske forfattere med Ceslav Milosz i spissen har senere uttrykt sin forbauselse over hvor eksakt han har kunnet beskrive fenomener som de selv hadde erfart. Hos oss i Vest skjer ikke desinformasjonen på en så systematisk og planmessig måte, men til gjengjeld har nyhetene og kulturtilbudene i stadig større utstrekning fått preg av å være salgsvarer med all den fordreining og kaotisering av virkeligheten som det fører med seg.
Det kan være på tide å avslutte disse betraktningene om Orwell. Hva kan vi så lære av en mann som manglet sans for dypere kulturfilosofiske og religiøse spørsmål, og som - periodevis - lullet seg inn i illusjoner om at verden ville kunne forandres til det bedre av vennlige og gemyttlige småkårsfolk uten interesse for annet enn fotball, hagebruk, brevduer, puslespill, snekring og "a nice cup of tea"? Nå vel, jeg håper jeg har fått antydet at mennesket og forfatteren Orwell var noe annet og mer enn sine egne banaliteter. Det storartede og eksemplariske ved Orwell var at han i så enestående grad var et historisk menneske. Orwell følte - til tross for sin filosofiske ubehjelpelighet - og ga i sitt forfatterskap stundom gripende uttrykk for, at menneskeheten danner et stort fellesskap der alt som skjer om enn aldri så langt ute i periferien virker tilbake på helheten. Orwell virket under sitt korte og intense liv utrettelig innenfor sin tids politiske og kulturelle offentlighet. Han var besatt av en aldri hvilende trang til å føle historien på pulsen. Han kravlet seg ned i kullgrubenes dyp for å oppleve på kroppen hvordan det føltes å oppholde seg der, han dro til Spania som soldat under borgerkrigen og han reiste til Tyskland, syk og elendig, for å få vite mer om atmosfæren i et totalitært samfunn. Når han ble konfrontert med løgner i massemediene, følte han det som om historien var kommet i ulage og han unte seg hverken rast eller ro før han hadde fått beriktiget det han mente var galt. Han følte at hans egen skjebne var knyttet til det som skjedde ute i verden, og at hvis løgnen fikk overherredømmet, så ville han også selv bli revet med i fallet. Han følte at historien var et avgjørelsens sted.
Antroposofien har ennå ikke for alvor begynt å gjennomsyre den kulturelle offentligheten, men Rudolf Steiner har ofte understreket at det er nettopp det den må gjøre hvis den skal kunne oppfylle sin bestemmelse. Når eller hvis dette skjer, vil man som antroposof bli stilt overfor helt nye problemer. Berøringsflaten mellom antroposofien og det almindelige kulturliv vil da bli større enn hittil, og i de områdene der de grenser opp mot hverandre vil det da nødvendigvis måtte oppstå misforståelser, feiltolkninger, uberettigede mistanker og stundom groteskt fordreide referater og direkte løgnaktige påstander. Stundom vil det selvfølgelig også kunne oppstå berettiget kritikk av hva antroposofer gir uttrykk for eller foretar seg. Vi har allerede fått forvarsler om hvilke misforståelser som kan oppstå, i bøker og i pressen, for eksempel i Dagbladet, i Dagens Nyheter i Sverige og i noen grad i Der Spiegel. Hos enkelte antroposofer har jeg støtt på det synspunktet at denslags ikke er så farlig, angrepene er for absurde, folk vil gjennomskue dem selv om de ikke blir bemøtt, sannheten vil seire. Men da luller man seg inn i illusjoner. Det som kan virke opplagt for folk som kjenner en bevegelse innenifra, vil virke helt anderledes på folk som ikke har noen slik erfaring, som har helt andre tankevaner, som legger noe annet inn i begrepene og som er vant til å stole på det som står i avisene eller som blir sagt på TV. Historien er ikke noen naturprosess og heller ikke et område der høyere hierarkier virker inn så å si uavhengig av hva menneskene tenker, tror og foretar seg. Historien favoriserer ikke nødvendigvis sannheten. Løgner, fordreininger og feilaktige oppfatninger får historiske konsekvenser. Det finnes ingen høyere mekanisme som korrigerer desinformasjon, vi må gjøre det selv. Det er her vi kan ha noe viktig å lære av Orwell - selv om han kanskje var aldri så uvitende om dypere åndelige livssammenhenger. Orwell tok virkelig pulsen på sin politiske samtid, og når man leser hans bøker - fremfor alt essayene - kan man få øynene opp for at intet er for absurd for å bli trodd hvis det bare blir gjentatt ofte nok i massemediene, eller hvis det ikke finnes mange nok som tar på seg det bry og det ubehag å korrigere absurditetene. Helst vil vi jo bare kommunisere med folk som forstår oss og forholde oss til tanker som vi kan føle sympati for. Det er det bekvemmeste. Men når en åndsimpuls har bygget seg selv opp innenifra og begynner å bli en historisk faktor, må dens tilhengere på en ny måte forholde seg til, skaffe seg kunnskaper om og kjempe med voldsomme, uberegnelige og ofte fiendtlige historiske krefter som de i den iledende oppbygningsfasen har vært forskånet for å måtte beskjeftige seg med. Det imponerende med Orwell er hvordan han år efter år sto oppreist midt inne i en voldsomt diskuterende politisk offentlighet, uten å miste fotfeste, med evne til å innrømme feil, men uten å la seg rokke av skjellsord og trusler når han følte seg overbevist om å ha rett.
De fleste som har skrevet om Orwell og 1984 er opptatt av om romanen bør forståes som et farvel til sosialismen eller ikke. "Jeg er liberal av temperament og sosialist av loyalitet," skrev Orwell mot slutten av sitt liv. Var romanen 1984 et vitnesbyrd om at han hadde mistet sin tro på at en demokratisk sosialisme kunne la seg realisere, eller var romanen som han selv sa, en advarsel. Efter min mening handler ikke 1984 om sosialismens være eller ikke være, men om det politiske menneskets fallitt og det totalpolitiserte samfunnets demoni. 1984 er dessuten det endelige uttrykket for den politiske "Kantkrisen" som Orwell ble konfrontert med i forbindelse med massemedienes reaksjon på den spanske borgerkrigen. I denne romanen beveger han seg fra det politiske i snever forstand og over i det erkjennelsesteoretiske. Hva er sannhet? Hvor og hvordan kan sannheten leve videre dersom den overhodet ikke kommer til uttrykk i massemediene og samtidig blir sensurert og renset ut fra biblioteker og arkiver? De fleste av oss vil vel tro at sannheten eller elementer av sannhet vil leve videre i et visst antall bevisstheter, men Orwell synes ikke å være overbevist om det heller. På en måte kan man kanskje hevde at Orwell ble innhentet av sin egen skepsis eller filosofiske konvensjonalisme: sannheten blir ensbetydende med de oppfatninger som seirer politisk og manifesterer seg utad, for sannheten kan bare eksistere som en sosial overenskommelse fremkommet frivillig eller som i 1984 ved tvang. Utifra sin tenkning kunne ikke Orwell komme til noe annet resultat, men hele hans roman er samtidig en avmektig følelsesmessig protest mot det som hans tanke tvinger ham til å oppleve som mulig eller til og med som sannsynlig.
Efter et liv som engasjert politisk forfatter, endte altså Orwell med å beskrive det politiske menneskets fallitt og politiseringen av samfunnslivet som en katastrofe. I 1984 lever proletarene i en slags naturtilstand utenfor samfunnet og eier ikke fnugg av politisk erfaring, men allikevel, eller nettopp derfor står alt håp til dem. Politikken skal reddes av folk som aldri har tenkt en politisk tanke. Det lyder paradoksalt og det er paradoksalt - like paradoksalt som å tro at løsningen på politiske problemer i vår tid kunne komme fra folk som i første rekke interesserte seg for brevduer, kryssord og havestell. 1984 er i virkeligheten skrevet av en mann som er lei av politikken og som innerst inne - ubevisst - har innsett at de politiske ideologienes menneskebilde er så fattigslig at bare maktmennesker interesserer seg for politikk - folk flest går heller på fotballkamp eller steller i haven. Men spurte han da aldri seg selv om det kanskje utenfor de politiske ideologiene fantes et menneskebilde som kunne vekke hans samtidige opp av den dvalen som hadde gjort det så lett for maktmennesker å ta kommandoen over dem? Egentlig ikke, men i korte øyeblikk oppsto det allikevel til slutt en svak anelse i ham om at det fantes problemer som han i løpet av sitt hektiske liv hadde oversett og som det i ethvert fall var nødvendig å tenke igjennom. Det gjelder for eksempel følgende passasje som får stå som avslutning på disse betraktningene over George Orwells liv og forfatterskap:
"Det er liten tvil om at den moderne kultiske maktdyrkelsen er forbundet med det moderne menneskets følelse av at livet her og nå er det eneste liv som eksisterer. Hvis døden innebærer slutten på alt, blir det mye vanskeligere å tro at man kan ha rett selv om man blir beseiret. Statsmenn, nasjoner, teorier og årsaksforhold blir nesten utelukkende bedømt på grunnlag av om de oppnår materiell suksess eller ikke. ... Jeg ønsker ikke at troen på et liv efter døden skal vende tilbake, og det er under alle omstendigheter lite sannsynlig at den vil gjøre det. Det jeg vil peke på er at fraværet av en slik tro har efterlatt et stort tomrom, og at vi burde merke oss dette... Man kan ikke danne seg et realistisk bilde av fremtiden uten at man innser hvor mye vi har tapt som følge av kristendommens forfall."



TIL TOPPEN AV SIDEN