*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

JANUS SETT MED FRISKE ØYNE

Av Niels Magnus Bugge


Terje G. Simonsen
JANUS. Et tidsskrift og en tid
Idéhistoriske perspektiver på tidsskriftet
Janus og mellomkrigstidens idékamper
Solum Forlag, Oslo 2001


La oss begynne med å si det som det er: Lyrikeren, essayisten og tidsskriftsredaktøren Alf Larsens spolerte nok delvis sitt gode navn og rykte med sine nokså endimensjonale politiske kannestøperier i 1950- og -60-årene da han turet frem i Morgenbladet og i forretningsbladet Farmand mot alt som kunne mistenkes for å være radikalt eller venstreorientert. Men et menneske bør dømmes ut fra det beste det har prestert og det spørs vel om ikke Alf Larsens største og mest imponerende innsats i livet fant sted i de vel åtte årene - fra 1933 til begynnelsen av 1941 - da han var redaktør og utgiver av tidsskriftet Janus. I denne tiden skrev han også mange av sine beste dikt og sine beste litterære essays.
Alf Larsen gjorde alt, absolutt alt, arbeidet selv, bortsett fra korrekturlesningen for der fikk han hjelp av sin kone Astrid. Men annonserekvisisjon, ombrekning, planlegning og redigering av hvert enkelt nummer og ikke minst jobben med å verve, inspirere og fungere som innpisker overfor tidsskriftets mange medarbeidere - alt dette og mye annet falt i Alf Larsens lodd. Foruten at han selv bidro som skribent med lange essays og kommentarer.
Janus hadde aldri mer enn 800 abonnenter, økonomien var elendig, Alf Larsen selv arbeidet selvfølgelig gratis og samtlige bidragsytere unntatt Johannes Hohlenberg måtte skrive sine bidrag uten å få honorar. Bidragsyterne måtte holde det gående uten annen "feedback" enn begeistring for og tro på oppgaven - og da var det nok ofte den ildfulle Alf Larsen som måtte hjelpe til med å holde begeistringen ved like.
Vi må også huske på at Alf Larsen måtte manøvrere sin tidsskriftsskute i sterk og vedvarende kulturell motvind. Han fikk ingen støtte verken fra det konservative borgerskap, fra kirkelige kretser eller fra marxistiske Motdagister og psykoanalytisk orienterte opinionsskapere som spilte en dominerende rolle i 1930-årenes kulturpolitiske debatt. Tar man alt dette i betraktning, vil man få en anelse om hvilken formidabel innsats Alf Larsen gjorde for å holde skuta flytende i nesten 9 år. Janus kom ut med 10 store og innholdsrike numre årlig og enkelte ganger med dobbeltnumre. Tidsskriftet favnet vidt, det var nesten ikke det tema av betydning i kultur og samfunnsliv som ikke ble tatt opp, og hvert nummer holdt en høy standard. Det må ha krevd en enorm arbeidsinnsats og stort pågangsmot å få dette til, og Alf Larsen kunne ha fortjent mer honnør for denne sin innsats enn han har fått.
Nå har han på sett og vis omsider fått en sen påskjønnelse i form av en bok - en lett omarbeidet hovedfagsoppgave i idéhistorie - som kom ut på Solum Forlag i fjor høst. Da jeg begynte å lese denne boken var jeg svært spent. For hva man enn måtte mene om Alf Larsen, noen akademisk type var han ikke, snarere tvert imot, og selv om de fleste bidragsyterne i Janus gjerne uttrykte seg i litt mer akademisk godtagbare former enn redaktøren, så er det ingen tvil om at det meste som kom på trykk i Janus var på kollisjonskurs med nær sagt alt som kan sies å representere god tone i den akademiske verden, så vel i mellomkrigstiden som i dag. Hvordan ville en hovedfagsstudent i idéhistorie kunne unngå å skrive nedlatende og von oben herab om noe som særlig hva angår stil og tone, men også når det gjelder tankeinnhold og verdisyn, var så helt og holdent forskjellig fra det meste av det han som student kan antas å ha måttet forholde seg til gjennom flere år? Men den gang ei. Terje G. Simonsens bok er overhodet ikke nedlatende. Boken er dessuten velsignet fri for jålete akademisk fagsjargong og krøkkete terminologi. Den er skrevet med stilistisk eleganse og humør i et ledig og uanstrengt språk som gjør lesningen til en fornøyelse. Forfatteren legger da heller ikke skjul på at han på sin side har hatt glede av å lese Janus, at "de skrev så godt på den tiden", og at han i noen grad har latt seg smitte av stilen og språktonen i tidsskriftet. Det har ganske sikkert bidratt til å gjøre avhandlingen så underholdende og i god forstand leservennlig som den er, men forfatteren har samtidig sin egen stil og har dessuten også klart å opprettholde den distanse til sitt tema som man må ha for å kunne foreta en kritisk vurdering.
Avhandlingen er delt opp i 7 hovedkapitler og en lang rekke underkapitler, og avsluttes med fem appendikser. Simonsen begynner med å si litt om avhandlingens metode, avgrensning osv., og fortsetter med å presentere de forskjellige bidragsyterne i Janus. De viktigste - Alf Larsen, Johannes Hohlenberg, Ernst Sørensen, Aasmund Brynildsen og den danske utenrikskronikøren Nic Blædel - får fra to til en eller en halv side hver, mens mer perifere eller sjeldne bidragytere fra inn- og utland blir presentert på noen få linjer.
Etter den innledende presentasjonen av tidsskriftet og dets medarbeidere, følger et nytt kapittel om inspirasjonskildene bak Janus, dvs. om antroposofien og dens ide-historiske røtter, om tradisjonen fra Corpus Hermeticum osv. Akkurat denne svært kortfattede redegjørelsen er kanskje litt tynn og intetsigende, for ikke å si delvis misvisende, men det spiller for så vidt ingen rolle for Simonsen har, som han også selv understreker, ikke sett det som sin oppgave å gi noen fremstilling av antroposofiens idéinnhold, kristendomsforståelse osv. utover det lille som han har funnet nødvendig for å kunne gi leseren et bilde av hvordan Janus plasserer seg og fungerer innenfor mellomkrigstidens idékamper. Og etter hvert som han kommer ordentlig i gang med drøftelsen av det som er hans egentlige tema, blir mye av det som til å begynne med kan virke uklart tydeligere.
Lenger ute i kapitel 2 foretar så forfatteren et grep som skal vise seg særdeles fruktbart for hans fortsatte drøftelse av dette temaet og ikke minst for hans argumenterende vurderinger - positive så vel som mer kritiske - av den argumentasjonsform og fremstillingsmåte som kjennetegner de mest typiske og retningsgivende bidragene i tidsskriftet. Det han da gjør er at han karakteriserer Janus - det vil da i praksis stort sett være ensbetydende med de to viktigste og hyppigste bidragsyterne, nemlig Larsen og Hohlenberg - som en person bestående av tre delpersonligheter som han karakteriserer med betegnelsene Gnostikeren, Opplysningsmannen og Romantikeren. I et underkapittel med overskriften "Utdyping av konflikten gnostiker/opplysningsmann" viser så Simonsen på en overbevisende måte hvordan disse to "delpersonlighetene" i Janus står i et visst motsetningsforhold til hverandre. Disse tre typene skal da ikke forstås strengt historisk for da ville det være svært mye forskjellig som kunne plasseres innenfor hver enkelt av dem, men betegnelsene skal forstås "idealtypisk", og forfatteren forteller selv hva han legger i de ulike betegnelsene. Om "Opplysningsmannen" heter det blant annet at han velger en fremstillingsform som innbyr til meningsutveksling, en dialogisk form om man vil, og at han "-tenker seg en fornuft som er allment tilgjengelig; en universell fornuft med konklusjoner som den enkelte umiddelbart vil annamme bare argumentasjonen og forklaringen er god".
Den fremstillingsform som "Opplysningsmannen" benytter seg av har videre mye til felles med samtaleformen, som derimot ikke faller naturlig for den idealtypiske "Gnostikeren" slik forfatteren beskriver ham. Men la oss nå høre hvordan Simonsen selv et sted beskriver dette motsetningsforholdet: "Synet på fornuftens natur forplanter seg rimelig nok til synet på det offentlige. Opplysningsmannen med sin prinsipielle tro på alle menneskers potensielle rasjonalitet samtaler optimistisk med jevnbyrdige; dialogen er jo hans kommunikative karakteristikum. Gnostikeren, pneumatikeren, den fremmede i verden, belærer - gjerne lett nedlatende - de uten- og uforstående hylikerne, når han da ikke varmer seg sammen med en engere krets av utvalgte. Monologen (eller tausheten) er langt på vei antitetisk til selve det offentliges idé, da han hevder at virkelig vesentlig kunnskap helst skal deles i det skjulte, til 'en blant tusen, to blant titusen', som det heter i Thomasevangeliet."
Simonsen demonstrerer deretter hvordan "Folkeopplysningsmannen" er tilstede i Janus for eksempel i begeistringen for folkehøyskolen, i kritikken av ulike former for instinktfilosofi og biologisme og repressiv desublimering innenfor psykoanalysen, og i tidsskriftets energiske og stundom fremsynte polemikk mot totalitære ideologier og politiske regimer til høyre og venstre. Men han viser også med velvalgte eksempler og sitater fra både Alf Larsens og Hohlenbergs artikler hvordan "Gnostikeren" fra tid til annen monologiserer, underviser uten tilstrekkelig argumentasjon og avskjærer enhver debatt ved allerede i utgangspunktet å understreke at her er det bare noen få utvalgte som i det hele tatt er meningsberettigede.
Simonsen trekker som sagt frem noen velvalgte eksempler på en slik skrivepraksis, men her vil jeg for egen del tillate meg å trekke frem et eksempel som han ikke har benyttet, men som jeg benytter fordi jeg synes det er særdeles velegnet til å belyse de problemer som gnostikerens litt for suverene meddelelsesform kan bringe ham - eller en sjelden gang henne - opp i. Det jeg tenker på er de innledende ordene i Hohlenbergs essay "Jegets fødsel i musikken" som først ble trykket i Janus, nr. 6, 1935, men som også kan leses i hans essaysamling Den trange port, 1948. Ordene lyder som følger:
"Over indgangen til Platons akademi i Athen skal haave staaet denne indskrift: Ingen som ikke forstaar geometri faa adgang her. Denne grundsætning har faaet sit moderne korrelat i en sætning som flere har udtalt og som siger omtrent dette: Ingen som ikke forstaar sig paa musik kan udrette noget av betydning i vor tid."
Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke har noen særlig utviklet musikkforståelse, og jeg husker ennå min forferdelse da jeg som ung grønnskolling med stor beundring for Alf Larsen og Hohlenberg leste disse linjene - og resten av artikkelen som ikke var stort mer trøsterik. Nå, det får så være, men jeg husker også at jeg en gang i en samtale med Alf Larsen trakk frem dette essayet, og at Alf Larsen uten videre innrømmet at heller ikke han hadde noe særlig utviklet musikalsk gehør. Men det tok han med knusende ro, og det fikk ham ikke et øyeblikk til å tvile på at han hadde utrettet og fortsatt kunne utrette "noget av betydning for vår tid". Men hadde han den gang, i 1935, tatt Hohlenberg på ordet, ville han ha måttet nedlegge Janus, og Hohlenberg ville sannsynligvis ikke ha hatt noe sted å publisere sine mange dyptpløyende essays.
Simonsens nyanserte, og etter min mening langt på vei treffende, kritikk av "Gnostikeren" i Janus må imidlertid ikke få noen til å tro at han bare har kritikk å komme med. Slik jeg leser hans avhandling, er det mitt bestemte inntrykk at han stort sett betrakter det Janus har hatt å by på som et friskt og originalt innslag i mellomkrigstidens kulturelle og politiske debattklima, og han er heller ikke blind for at selv "Gnostikeren" stundom kunne ha noe for seg som et alternativ til Janteloven, som jo også hadde sine talsmenn i denne tiden.
Ettersom det fra en del kretser har vært gjort forsøk på å plassere antroposofien og alt dens vesen langt ut til høyre i politikken, er det særlig grunn til å glede seg over at Simonsen gjør det klinkende klart at Janus helt fra starten av betraktet nazismen og fascismen som enda større trusler mot menneskeverdet enn kommunismen, at tidsskriftet tok klart avstand fra laissez-faire preget kapitalistisk kremmermentalitet, at det gikk til felts mot konvensjonalisme og overfladisk tenkning innenfor tidens kristendom - særlig innenfor MRA som blir viet et eget kapitel. Det samme gjelder også Janus' forhold til og kritikk av nazismen og nasjonalismen, og på den annen side finner vi også egne kapitler om Janus og kommunismen og om Janus og psykoanalysen.
Utredningene om disse temaene er forholdsvis knapp og konsentrert og enkelte lesere kunne sikkert ha lyst til å føye til et og annet, men Simonsen demonstrerer en betydelig evne til å skille ut og sammenfatte det vesentlige i synspunkter som man måtte bruke mange ord på i Janus. Simonsen har dessuten hatt stor sans for den aforistisk pregede slagferdigheten som kunne prege særlig Alf Larsens og Hohlenbergs artikler. Et sted der han skriver om hvordan Janus gjennomskuet alt skrytet fra kommunistisk hold av industrireisningen i Russland i 1930-årene, gir han et eksempel på Hohlenbergs bitende vidd. Den aktuelle passasjen lyder som følger:
"I 1933 kom den kjente danske kommunistforfatter Martin Andersen Nexøe tilbake fra Russland. I likhet med Shaw og flere andre vestlige intellektuelle var han svært begeistret over å betrakte sine teorier satt ut i praksis, og forkynte entusiastisk hva han hadde sett og hørt. Det glade budskap lød, at i Russland, der var det ingen arbeidsløshet, noe som var en sensasjon i 'de harde trettiåra'. Til dette kvitterer Hohlenberg: 'Der er heller ingen arbeidsledighet i Horsens tugthus.' "
I mellomkrigstiden spilte psykoanalysen en sentral rolle i kulturdebatten og da ikke bare eller først og fremst som behandlingsmetode, men som et verktøy man forsøkte å bruke til å bestemme menneskebildet, til å analysere kulturlivet og til å avfeie religiøsiteten i alle dens former som et blott og bart uttrykk for en "kollektiv nevrose". Simonsen gir Janus ros for å ha foregrepet en kritikk av psykoanalysen som andre her hjemme - han nevner filosofen Hans Skjervheim - har tatt opp flere tiår senere, og også i dette kapitlet demonstrerer forfatteren sin evne til å trekke frem det vesentlige i kritikken.
Er det da ikke noe å kritisere i Simonsens avhandling? Vel, det korte underkapitlet om tregreningslæren er så knapt og omtrentlig at det lett kan oppstå misforståelser, og kapitlet burde enten vært noe utvidet og presisert eller kanskje heller sløyfet. Larsen og Hohlenberg hadde nok lest Steiners verker om tregrening, og de lå nok til grunn for deres kritikk av ulike totalitære politiske retninger i tiden, men ingen av dem, og heller ikke noen av de andre bidragsyterne i Janus, gjorde noe virkelig forsøk på å forklare hva tregreningen egentlig gikk ut på. Derfor, og ettersom hans fremstilling av de politiske holdningene som kom til uttrykk i Janus er upåklagelig, er det heller ingen viktig innvendig mot Simonsen at han nøyer seg med å fare over tregreningen med harelabben.
En annen ting som man kunne sette fingeren på, er at Simonsen går for langt og er for unyansert når han uten reservasjoner betrakter antroposofien - og Janus - som utløper av en hermetisk og platonsk tradisjon. For Steiners vedkommende, er det nok å lese kapitlene om platonismen i hans bok Goethes verdensanskuelse - som Simonsen har med i sin litteraturliste - for å innse at dette blir for unyansert, og noe tilsvarende gjelder nok også iallfall om Hohlenberg. Men heller ikke dette er det noen særlig grunn til å hefte seg ved, for det lille som står i avhandlingen om antroposofien som sådan, danner bare en kort innledning til det som har vært forfatterens hovedanliggende, nemlig å vise hvordan Janus forholdt seg til de viktigste politiske og kulturelle strømningene i mellomkrigstiden, og det har han gjort på en nyansert og skarpsindig måte. Sitatene i boken er valgt med omhu og sans for det vesentlige, og de konsentrerte sammenfatningene av synspunkter som foreligger spredt utover i mange Janusnumre er som regel poengterte og klargjørende. Når dertil kommer at Simonsens bok er skrevet med humør og stilistisk spenst, gjenstår det bare å anbefale den på det varmeste.

Niels Magnus Bugge

*




TIL TOPPEN AV SIDEN