*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

KAJ SKAGEN OG KAMPEN FOR ET NYTT LITTERATURSYN
Av Niels Magnus Bugge

I slutten av september i år ga Gyldendals forlag ut en bok som vakte et voldsomt rabalder innenfor den litterære offentligheten i kongeriket Norge. Boken het "Bazarovs barn" og var skrevet av Kaj Skagen. Reaksjonene på Skagens essaysamling ble uhyre dramatiske og svært forskjellige. Noen anmeldere hevet boken til skyene og bedømte den som det viktigste litteraturkritiske verk som var kommet ut i Norge på år og dag, andre var mer mellomfornøyde. En anmelder gikk fullstendig fra konseptene av irritasjon og opphisselse over at Skagen hadde kunnet driste seg til å skrive en bok der et stort antall norske forfattere, som i en årrekke er blitt gjort til gjenstand for stor og tildels smigrende oppmerksomhet, ble dømt fullstendig nedenom og hjem. Ellers kan man merke seg at reaksjonene for og imot Skagens bok har gått på tvers av alle politiske skillelinjer. Arbeiderbladet var stormende begeistret, likeså VG, Aftenposten var relativt positiv, Morgenbladet mellomfornøyd, Klassekampens anmelder fant boken "kjedelig", men en AKP-ml-forfatter - John Michelet - ga i intervju-form uttrykk for at han syntes Skagen hadde en god del å fare med og at hans kritikk av et antall norske forfattere iallfall delvis var berettiget. I en klasse for seg stilte Dagbladets kulturredaktør Hans Fredrik Dahl som fyrte av noen grufulle salver der han mer enn antydet at Skagen var nazistisk og kulturfascistisk infisert. I den efterfølgende avisdebatt fikk Dahl betinget støtte av Rune Slagstad i en Dagblad-kronikk - dog uten at beskyldningene om nazisme og kulturfascisme ble gjentatt - men et stort flertall av debattinnleggene såvel i Dagbladet som i Arbeiderbladet, Aftenposten og andre fora gikk i Skagens favør.
At debatten til dels har utartet til en nokså absurd diskusjon om hvor Skagen befinner seg i det politiske landskapet, er i det hele tatt nokså typisk for norske kulturdebatter forsåvidt som de dreier seg om litterære spørsmål. Mange av dem som har følt seg provosert av Skagens utfall mot materialismen, avmytologiseringen av tilværelsen og den totale politiseringen hos et antall norske forfattere, har reagert med å stemple ham som reaksjonær eller iallfall høyrevridd. For alle dem av oss som i en årrekke har lest Skagens artikler i Arken, vil dette måtte fortone seg som en fullstendig misvisende beskyldning. Samtidig uttrykker den en holdning som er typisk for deler av den norske forfatter- og kritikerstand som ser reaksjonære spøkelser overalt hvor de lukter kristenmannsblod eller blir konfrontert med romantisk og idealistisk tankestoff.
Såvidt jeg kan forstå, har det her oppstått en rekke vanemessige og på mange måter urimelige kriterier på hva som er konservativt og hva som er radikalt eller "progressivt". En forfatter som gir uttrykk for en religiøst eller kulturelt fundert individualisme risikerer således ofte å bli stemplet som reaksjonær - uten at man gjør seg møye med å skille mellom etisk og økonomisk individualisme og uten at det faller kritikerne inn at man kan være individualist i sitt forhold til åndslivet samtidig som man kan stille seg kritisk til den ulike fordelingen av økonomiske goder, ressursødingen, reklamen, underholdningsindustrien osv. i dagens kapitalistiske samfunn. En slik forenklet virkelighetsmodell preget av manglende forståelse både for de kvalitative forskjellene mellom åndslivets, økonomiens, politikkens og rettslivets sfærer og for individualismens forskjellige dimensjoner har blant annet ført til at en betydelig og alt annet enn konservativ forfatter som Finn Alnæs av en rekke kritikere i mange år ble uthengt som reaksjonær. Det har også ført til at forfattere som interesserer seg for religiøse eller kulturelle strømninger utenfor allfarveien kan risikere å bli totalt misforstått eller ignorert - hvis de da ikke som en Emil Boyson eller en Stein Mehren er i besittelse av et helt spesielt lyrisk talent som sikrer dem et minimum av positiv oppmerksomhet.
Man kan for eksempel forsøke å tenke seg hva som kunne ha skjedd med en rekke nobelpristakere i litteratur fra de senere årene dersom de - uten på forhånd å være omgitt av en beskyttende aura av berømmelse - var blitt utlevert til politiserende norske litteraturkritikere og forfatteres vurdering. Jeg tenker for eksempel på en Saul Bellow med hans interesse for antroposofi, på Nelly Sachs og Singer som har knyttet an til jødisk mystikk og kabbalisme, på en eksklusiv esoteriker som St. John Perse og på australieren Patrick White med hans interesse for kristen mystikk, hinduistisk filosofi og C. G. Jungs psykologi og myteforskning. Jeg tenker videre på polakken Ceslaw Milosz som i sitt essayistiske verk "Das Land Ulro" har vitnet om sin totale ensomhetsfølelse innenfor et gjennomsekularisert vestlig kulturmiljø. I den samme boken bekjenner han seg til en alternativ tradisjon og oppholder seg spesielt ved skikkelser som Swedenborg, William Blake, Goethe, Dostojevskij, Vladimir Solovjov, Lev Sjestov og en moderne samfunnsbevisst mystiker som Simone Weil. Til slutt tenker jeg også på årets nobelpristaker William Golding som likeledes står innenfor en konfesjonsoverskridende kristen tradisjon, og som i en rekke av sine romaner har beveget seg over i en oversanselig dimensjon.
Samtlige blant dem jeg her har nevnt er religiøse "individualister" som står utenfor de organiserte kirkesamfunnene, samtlige står i et klart og utvetydig motsetningsforhold til materialismen - i ordets videste forstand - innenfor de kulturelle og vitenskapelige hovedstrømningene i sin egen samtid, ingen av dem er politisk reaksjonære, de fleste av dem har eksplisitt kritisert forskjellige sider ved den kapitalistisk pregede livsutfoldelsen i vestlige samfunn, men ingen av dem er marxister. Samtlige blant dem jeg har nevnt har et mangefasettert syn på det ondes og det godes historiske røtter i forskjellige religiøse, kulturelle, filosofiske, vitenskapelige, økonomiske og politiske tanketradisjoner og praksisformer, og ingen av dem lar seg "plassere" politisk eftersom de alle er politiske eklektikere med en forestillingsverden som er blitt preget såvel av verdikonservative og liberale tradisjoner som av sosialistisk kapitalismekritikk. Samtlige blant de nevnte har dessuten en utpreget episk, lyrisk og billedskapende fantasi og en levende interesse for mytiske verdensbilleder og for det som vi med et samlebegrep kan kalle for det okkulte. Alt dette gjelder også, foruten dem som er nevnt ovenfor, toneangivende moderne forfattere som John Cowper Powys og Doris Lessing som lenge er blitt betraktet som en sentral representant for moderne feminisme og radikal samfunnskritikk. Foreningen av radikal samfunnskritikk og religiøs mystikk er ikke minst et gjennomgangstema i en rekke av Patrick Whites romaner fra Australia, og i Powys "A Glastonbury Romance" finner vi likeledes en positiv interesse for romantisk naturfilosofi og keltisk gralsmystikk side om side med en radikal kritikk av det moderne kapitalistiske industrisamfunnet. Slike religiøst og idealistisk motiverte former for kapitalismekritikk skiller seg selvfølgelig på mange måter fra det man vil kunne finne hos marxistisk eller kulturradikalt orienterte samfunnskritikere. Ingen av de prosaforfattere jeg her har nevnt ser kapitalismen som eneårsak til den materialisme og økonomiske egoisme de har iakttatt i sine samfunnsmessige omgivelser, og samtlige betrakter såvel kapitalismen som sosialismen som bestemt og opprettholdt av et altfor snevert menneske- og verdensbilde som - også og ikke minst slik det manifesterer seg i de organiserte kirkesamfunnene - krever å bli komplettert med nye grenseutvidende erkjennelser.
Mange av dem jeg har nevnt betrakter dessuten også store deler av den i navnet radikale opposisjonen mot kapitalismen som beslektet med det fremmedgjorte kultursyn som kommer til uttrykk i konsumentideologier, statusjakt, reklame og ensidig satsing på lystprinsippet i de kapitalistiske landenes underholdningsindustri. Da den østerrikske forfatteren Robert Musil en gang i begynnelsen av 1930-årene ble intervjuet om hensikten med sin store roman "Der Mann ohne Eigenschaften" svarte han at han hadde villet gi en ironisk skildring av habsburgdynastiets siste år og at "ironi er å skildre en kirkefyrste på en slik måte at også en bolsjevik kan føle seg truffet". En beslektet parallellkritikk av tilsynelatende diametralt forskjellige mennesketyper og livsholdninger finner vi også i Saul Bellows roman "Sammlers planet". Da den kom ut var det mange som utelukkende forsto den som et angrep på filosofien bak det amerikanske ungdomsopprøret. I virkeligheten trekker Bellow vidtgående paralleller mellom de unge antikapitalistiske opprørerne i romanen som krever spontan tilfredsstillelse av alle mulige og umulige nykker og driftsimpulser og den faktiske adferden hos et søskenpar fra det økonomiske toppskiktet som i praksis realiserer den totale driftsutlevelse som opprørerne stort sett bare snakker om. En tilsvarende kritikk av kultur-radikalismen er i løpet av de senere årene også blitt formulert av amerikanerne Daniel Bell og Christopher Leach - og av nordmannen Gunnar Skirbekk i et essay med den betegnende tittelen "Kulturradikalismen som kapitalismens lausunge".
Hvorfor har jeg her innledningsvis oppholdt meg ved bestemte tendenser innenfor moderne litteratur utenfor Norge isteden for å gå rett på Kaj Skagen og "Bazarovs barn"? Fordi det kan være nyttig å sette utviklingen innenfor norsk litteratur i et visst relieff. Blant politiserende norske kritikere og forfattere er det nemlig på det nærmeste blitt opplest og vedtatt at forfattere som interesserer seg for "det mytiske" er reaksjonære - jfr. Dahls kritikk av Kaj Skagen - at individualisme på det religiøse eller kulturfilosofiske plan per definisjon er reaksjonært og at radikal kapitalismekritikk og samfunnskritikk overhodet må være tuftet på et (marxistisk impulsert) materialistisk livssyn. At vi er havnet i en slik på mange måter trangsynt provinsialisme, har utvilsomt sine historiske årsaker som jeg ikke kan gå nærmere inn på. Dels henger det sammen med at vi har hatt en strengt luthersk, moralistisk og konservativ tradisjon som ikke nettopp har utmerket seg ved kulturåpenhet og religiøs nytenkning, dels kanskje også med at den politiske demokratiseringsprosessen og utviklingen frem mot parlamentarismens gjennombrudd i forrige århundre gikk hånd i hånd med at den tyskinspirerte filosofiske idealisme - hos Monrad for eksempel - ble fortrengt av en stundom nokså grovkornet positivisme og empirisme. Innenfor skjønnlitteraturen fikk den antiromantiske strømningen et visst om enn ikke entydig nedslag allerede hos de fem store, senere forsterket av motdagistforfatterne i tredveårene og da med en markant politisk dreining mot venstre, for så til slutt å kulminere i 60- og 70-årene med Dagblad-radikalismen og Profilgruppa.
Hvis noen vil innvende at dette er forenklet historikk og at det finnes utallige norske forfattere som av forskjellige grunner faller utenfor den radikalt antiromantiske hovedstrømningen, så må jeg selvfølgelig bare erklære meg enig. Tryggve Andersen, Obstfelder, Hamsun, Kinck, Undset, Falkberget, Olaf Bull, Aukrust, Emil Boyson, Alf Larsen, Stein Mehren med flere - her er mange som faller utenfor, men i motsetning til dem som har representert den radikalt antireligiøse og antiromantiske hovedlinjen har disse mange opptrådt som enkeltpersoner, de har hverken hatt noen felles religiøs, kulturell eller politisk plattform å virke ut ifra, de er blitt lest som enkeltpersoner og har ikke grunnlagt noe gjennomslagskraftig alternativ til det litteratursyn som har oppstått i kjølvannet efter de radikalt antireligiøse forfattergrupperingene og som i senere år er blitt sementert og forsterket med marxistisk teori. De som har stått utenfor hovedstrømmen er alltid blitt betraktet som enkeltstående personer og aldri som representanter for et omfattende livssyn. De har heller aldri satt noen spor efter seg i litteraturundervisningen i skole og universitetsmiljøer. Dette gjelder også antroposofisk inspirerte forfattere og kritikere - Aukrust, Alf Larsen, Ernst Sørensen, Andre Bjerke og Jens Bjørneboe - som har virket utad i den litterære offentligheten. Alf Larsen var i sine beste stunder en fin lyriker og en stundom medrykkende litteraturkritiker, men med sine voldsomme, unyanserte utblåsninger mot "radikalismen" i fora som Morgenbladet og Farmand, avskar han seg på et tidlig tidspunkt fra å kunne komme i noen fruktbar dialog med forfattere og kritikere på venstrefløyen. Jens Bjørneboe, som er den som har virket sterkest utad, vakte utvilsomt en viss begeistring blant anarkistiske outsidere, men også han er innenfor den radikalt antireligiøse fløyen blitt avfeid som borgerlig, metafysisk individualist osv. i den dur. (Se f.eks. kapitel 5 i Steinar Lems bok "Bjørneboes menneskesyn i Frihetens øyeblikk" der forfatteren rekapitulerer og kritiserer den marxistiske Bjørneboekritikken.)
Ingen av dem jeg har nevnt har kunnet bidra til å demme opp for den totale politisering som satte inn mot slutten av 60-årene og opp gjennom sytti-årene samtidig med at de seriøse alternativene ble stadig færre slik at både de som sa ja og de som sa nei til den totale politiseringen fikk sin bevissthet dominert av det de bejaet eller motsatte seg. Mye av det som har preget litteraturen ute i verden og som jeg innledningsvis har forsøkt å si litt om, har hos oss gått nesten fullstendig sporløst forbi. Hos oss gjelder det nå i vide kretser ikke bare at Gud er død, men som et vittig hode har uttrykt det "sørgetiden er over og det er det som er det viktige". I tomrommet etter Guds død har så dels seksualiteten og dels politiseringen rykket inn med krav på å kunne gi svar på alle urovekkende spørsmål og å fylle igjen alle avgrunner.
For en del år siden fortalte Hallvard Rieber Mohn meg at han hadde lest en anmeldelse i Klassekampen av venstresosialisten Sigbjørn Hølmebakks roman "Karjolsteinen". Her hadde anmelderen beklaget seg over at Hølmebakk var blitt opptatt av "døden og lignende borgerlige problemer", og at han følgelig ikke lenger var å regne med. Jeg lurte lenge på om ikke Rieber Mohn hadde overdrevet, men blant de mange fantastiske sitatene som Kaj Skagen legger frem i "Bazarovs barn" er det et som har overbevist meg om at det nok allikevel ikke er tilfelle. Sitatet er hentet fra Espen Haavardsholm og Arngeir Bergs bok "Skrive og kjempe" (Gyldendal 1977), og refererer til en samtale de to har hatt med dansken Ivan Malinovski. "Har døden også en politisk årsak?" spør de to håpefulle nordmennene. "Javisst!" svarer Malinovski. "Den er rett og slett en politisk oppfinnelse, den eksisterer jo ikke i virkeligheten. Den er en av kirkens og kapitalens viktigste undertrykkelsesmidler, en intellektuell bedrift! - Den er metafysikk, du er avskåret fra å oppleve den. Da Sartre hadde vært i Kina, sa han noe slikt som at han aldri ville bli den samme som før, for han, som kom fra en verden som i stadig høyere grad var opptatt av tanker om døden, hadde opplevd en verden som var helt opptatt av tanken om livet. Når man bare tenker på livet, bare er opptatt av virkeligheten, er døden eliminert, ettersom den ikke tilhører livet og vår fysiske verden, men metafysikken. På en måte kan man altså si at døden er avskaffet i et sosialistisk samfunn..."
Hvis man vil forstå hvorfor det hersker en så høy polemisk temperatur i en bok som "Bazarovs barn" og hvorfor den har vakt så voldsomme positive og negative reaksjoner, så tror jeg man må ha denne bakgrunnen klart for seg. For litterært interesserte mennesker som befinner seg i nærheten av det som Peter Wessel Zapffe har kalt "den metafysiske interessefront" må det aller meste innenfor de senere årenes norske romanskriveri fortone seg som et deprimerende ørkenlandskap. Hvis man ikke tror at skjønnlitteraturen kan spille noen særlig rolle for folks selvforståelse, så er alt dette forholdsvis likegyldig. Men hvis man som Kaj Skagen stadig har beholdt sin kjærlighet til litteraturen og sin tro på dens muligheter, da er situasjonen temmelig deprimerende. Derfor er "Bazarovs barn" blitt en bok som på nær sagt hver eneste side vitner om forfatterens ulykkelige kjærlighet til skjønnlitteraturen og om hans sorg og sinne over at den samfunnsengasjerte litteraturen, som han på en måte også selv bekjenner seg til, har utviklet seg til sin egen parodi. Derfor er det heller ikke blitt noen "saklig" bok og heller ingen vitenskapelig avhandling, men som Skagen selv uttrykker det "et sprengt essay" eller en resonnerende roman med lyriske innslag og voldsomme polemiske bataljer.
Jeg skal ikke her gjøre noe forsøk på å referere innholdet i denne boken som beveger seg rastløst frem og tilbake mellom analyser av et stort antall norske romaner fra de siste ti, femten årene og filosofiske samtaler med nihilisten Bazarov som opprinnelig hører hjemme i Turgenjevs roman "Fedre og sønner", men som nå har gjenoppstått i Kaj Skagens fantasi som hans stadige ledsager, samtalepartner og protagonist. Det som er kjernen i Kaj Skagens kritikk av de vulgærmarxistiske forfatterne han tar for seg, er at de først tømmer sine romanpersoner for alt som heter inderlighet og for ethvert religiøst og kulturelt tanke- og følelsesmessig personlighetsinnhold. I neste omgang utleverer de så sine personer til en jernhard revolusjonær nødvendighet legemliggjort i et lite, fast sammensveiset kaderparti som de må ofre seg for med kropp og sjel slik at de selv blir redusert til viljesløse objekter i en tenkt revolusjonær prosess med partiet som historiens eneste subjekt. Alternativet er: enten i revolusjon og proletariatets diktatur, eller total forsumpning innenfor det
"seinkapitalistiske" norske samfunnet der individer og grupper som befinner seg utenfor AKP-ml nødvendigvis må bli passive ofre for en uavvendelig samfunnsutvikling som går fra ille til verre og verre. Kritikken av revolusjons- og voldsromantikken kommer hos Skagen først og fremst til uttrykk i omtalen av romaner av Tor Obrestad, Erling Gjeldsvik og Dag Solstad - med forbehold for sistnevnte som i Skagen har en viss sympati for og da ikke minst fordi Solstad i sin siste roman har foretatt et nokså omfattende oppgjør med mye av det som han selv og hans partikamerater har stått for.
Ellers tar Skagen også for seg et antall kvinnelige forfattere. Blant dem kan man særlig merke seg Liv Kølzow. I hennes romaner blir man slått av den telegrampregede stilen med lange, stakkato oppramsinger av personenes angivelige egenskaper og politiske og klassemessige tilknytninger. Den ene blir karakterisert som progressiv sosialist, den annen som middelklassesosialist, frustrert, dominerende, den tredje som kristen, konservativ, konvensjonell osv. og den fjerde som noe annet like intetsigende. På denne måten ruller det avsted side opp og side ned uten at forfatteren synes å være oppmerksom på at middelklassen er sammensatt av utallige individer med høyst forskjellige ideer og levemåter, at ikke alle kristne nødvendigvis må være konservative og at det i grunnen ikke sier noen verdens ting når hun i sin roman "Løp mann" opplyser at en av hovedpersonene interesserer seg for progressiv musikk og er sosialist uten at hun beskriver en eneste musikkopplevelse eller nevner en eneste komponist eller et eneste musikkstykke, og uten at hun forteller oss hvilke strømninger innenfor vår tids i aller høyeste grad heterogene sosialisme han har latt seg inspirere av.
Blant dem Kaj Skagen tar for seg i sin bok går det ellers spesielt hardt ut over Knut Faldbakken. Omtalen av Faldbakken inneholder et par invektiver som Skagen burde ha spart seg, men er ellers stykkevis både vittig og treffende. I bokens sammenheng står Faldbakken som den navlebeskuende kulturradikaleren som ikke kan få gjort nok ut av sin store oppdagelse at menneskene blant annet også har et seksualliv. I nesten alle sine romaner presenterer Faldbakken sine lesere for personer som på en tvers igjennom nostalgisk og infantil måte minnes sine første samleier: i baksetet på pappas Volvo, bak syrinbuskene på foreldrenes landsted eller hvor det nå måtte være, og i romanen "Mors hus" skildrer han et forhold mellom en mor og hennes sønn på en måte som også røper lengsel tilbake til en enkel, førindividuell, uproblematisk og vegetativ tilværelse der individet er fullstendig identisk med sitt eget driftsliv og ikke lenger opplever noe personlig ansvar hverken for seg selv eller for sin seksualpartner.
Mens jeg leste "Bazarovs barn" kom jeg stadig til å tenke på den franske kommunistiske forfatteren Paul Nizan som var langt mer begavet enn de norske forfattere som Skagen har beskjeftiget seg med. Ifølge Sartre som kjente ham godt, skal Nizan gjennom hele sitt voksne liv ha vært plaget av en uutryddelig dødsangst. Det samme gjelder også de fleste av hans romanpersoner. Hos dem fungerer seksualiteten og raseriet overfor klassefienden, foruten at det har sin funksjon i det politiske liv, også som midler til å fordrive dødsangsten. I Sartres dypt personlige forord til Nizans politiske reiseskildring "Aden Arabie" kan vi blant annet lese følgende: "Han (Nizan) fikk plass til alle ting innenfor marxismen: fysikk og metafysikk, lysten til å gjøre gjort ugjort, sin kynisme og sine eskatologiske drømmer." Et annet sted uttrykker Sartre det samme med litt andre ord: "Fellesskapet mellom "mennesker uten innflytelse" skulle ha vært et våpen mot døden... Han foretok en lang reise til Sovjetunionen. Før han reiste betrodde han meg sine forhåpninger. Der borte var kanskje menneskene udødelige. Avskaffelsen av klassene fylte igjen alle avgrunner." Hva er det da som er så dypt betenkelig med en slik fullstendig avmytologisert og total-politisert livsforståelse? Det er efter min mening at transcendensen eller lengselen efter transcendens farer inn i immanensen. Partiet, klassen, staten, pengene eller eventuelle andre endelige størreiser blir til religionserstatninger. Og eftersom frelse og fortapelse uten noen som helst innskrenkninger blir knyttet til slike størrelser, blir det nesten umulig å innrømme at man har tatt feil. Det er denne totalitære materialismen som er Skagens skyteskive i "Bazarovs barn", og det er også uhyggen, det trangbrystede og fanatiske ved en slik livsanskuelse som får ham til å efterlyse en litteratur som knytter forbindelsen til mytens og mystikkens verden.
Det er ellers nok av ting å kritisere i Kaj Skagens bok. Han er ofte for ivrig og utålmodig. Han bruker for mange invektiver, han benytter rett som det er uttrykk som det hellige, det skjønne, det sanne osv. uten nødvendige klargjøringer og garderinger, og enkelte av hans idehistoriske lynskisser der han risser opp materialismens seiersgang og nihilistiske utartning fra renessansen og frem til i dag, er for flyhendte og omtrentlige slik at også en leser som i prinsippet er enig med ham kan føle behov for presiseringer og nyanseringer. En av forutsetningene for "Bazarovs barn" er de inntrykk Skagen har mottatt fra antroposofien og fra sitt kjennskap til klassisk litteratur, en annen er hans personlige temperament og aktuelle bevissthetsnivå og en tredje er den noe uheldige smitteeffekt han er blitt utsatt for ved å beskjeftige seg inngående med forfattere som benytter engasjement og lidenskap som erstatning for nyansert tenkning og pedagogisk selvdisiplin. Allikevel føler jeg meg litt smålig når jeg kommer med slike innvendinger. Skagens kritikk av overfladiskheten og den følelsesmessige utarmningen hos vulgærmarxistiske og smånihilistisk kulturradikale forfattere er svært ofte både skarp og treffende. Det han har sagt måtte sies, og enhver som synes at det burde vært sagt på en mer avdempet og gjennomreflektert måte får heller forsøke å gjøre det bedre selv. Og til tross for at det for mange mennesker eksisterer viktigere oppgaver i livet enn å slåss med den litterære bøygen, er jeg for min del glad for at det finnes folk som Kaj Skagen som tar skjønnlitteraturen alvorlig og er villige til å gå ut i offentligheten og kjempe for et annet, dypere og mer fruktbart litteratursyn enn det som vi her hjemme i en årrekke er blitt oppflasket med.




TIL TOPPEN AV SIDEN