*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

DØDSRIKETS VERDENSHISTORIE

Av Niels Magnus Bugge

Olav O. Aukrust: Dødsrikets verdenshistorie (3 bind). Dreyers Forlag 1985

På Dreyers Forlag er det utkommet et gigantisk verk i tre bind med tittelen Dødsrikets verdenshistorie. Forfatteren heter Olav O. Aukrust og er sønn av dikteren Olav Aukrust. I et kort forord skriver han at det verk han her legger frem "har sine røtter i den store teologiske debatt som i 1950-årene raste omkring biskop Kristian Schjelderup og de evige helvetesstraffer". Aukrust begynte dengang å samle stoff og viten om temaet og ble "forbauset og forferdet" over hvor lite han - tross universitetsstudier i inn- og utland - visste om det. Han begynte å arbeide systematisk med disse spørsmålene, oppdaget at det fantes svært lite relevant litteratur på norsk, og bestemte seg for "å gi en utførlig og vitenskapelig pålitelig fremstilling av dødsriket og dets betydning i de forskjellige religioner og religiøse strømninger ned gjennom tidene".
Og nå foreligger altså fruktene av dette arbeidet som man får inntrykk av må ha pågått gjennom flere desennier. Dermed har vi nå fått et stort og grundig verk om dødsrikets historie innenfor de forskjelligste religioner i fortid og nåtid, slik at enhver som måtte ha interesse av det, selv kan skaffe seg et overblikk over hva menneskene til forskjellige tider har tenkt om tilværelsen etter døden uten å måtte være henvist til det ytterst snevre utvalg av trangbrystede forestillinger for og imot et bestemt syn på frelse og fordømmelse som stort sett har dominert i mediadebattene her hjemme. Ikke minst mot en slik bakgrunn må vi være takknemlige over at vi nå har fått et verk som dette.
Men hvordan skal man så bære seg ad når man skal forsøke å anmelde det? Allerede når man kaster et blikk på innholdsfortegnelsen er det nesten så det begynner å svimle for en. Bare i første bind finner vi således følgende hovedoverskrifter: Egyptisk religion, Iransk- persisk religion. Gresk religion, Hellenistisk- romersk filosofi, Evighetsbegrepet. Det greske ordet Aion, Gnosis, gnostisisme, Hermetica. De hermetiske skrifter. Hermes-litteraturen, Kaldeiske orakler, Jamblicus, Mandeerne, Manikeismen, Kjetterbevegelser i mellomalderen. Katharene, Mellomalderens visjonslitteratur (der blant annet Draumkvedet blir behandlet) og endelig Mysterier og innvielse. Det neste bindet inneholder blant annet hovedkapitler om israelsk-jødisk religion (inklusive jødisk gnosis, apokalyptikk og kabbala som blir inngående behandlet), islam, germansk-nordisk religion, parapsykologi og spiritisme (også meget inngående behandlet på over hundre sider), og i det tredje og avsluttende bindet finner vi så endelig fyldige kapitler om den katolske kirkes lære om livet etter døden (nesten to hundre sider), protestantismens hinsidesforestillinger (noe knappere behandlet), og til slutt en meget omfattende presentasjon (bestående av utførlige referater av fem foredragssykluser) av "Rudolf Steiner og hans nye lære om mennesket og universet".
Som leseren vil forstå, er det umulig for en enkelt anmelder å ha overblikk over alt dette, og ethvert forsøk på å referere innholdet uten å måtte ty til utillatelige banaliseringer og forenklinger faller på sin egen urimelighet. Skulle man lese igjennom for eksempel bare en tredjedel av den sekundærlitteratur som det her blir henvist til for slik å skaffe seg et utgangspunkt for å bedømme hvordan forfatteren har gjort bruk av sine kilder, så ville man antagelig måtte bruke år av sitt liv. Derfor kan jeg heller ikke vurdere de enkelte kapitlene i dette verket. Spør man meg for eksempel om fremstillingen av gnostisimen-, buddhismen- og hinduismens hinsidesforestillinger er dekkende, det vil si om forfatteren har fått med seg det vesentlige, om fremstillingen er avbalansert og om forfatteren har tatt hensyn til de viktigste forskningsresultatene på området, så blir jeg dessverre svar skyldig. Jeg er ikke kompetent til å uttale meg om det, og det samme gjelder også det aller meste i de aller fleste av verkets hovedavsnitt. Når det gjelder kabbalaen, så har jeg lest et antall verker av Gerschom Scholem som også Aukrust henviser til, og som regnes for vår tids fremste forsker på området. Og på bakgrunn av de inntrykk som jeg har sittet igjen med, tror jeg nok jeg tør si at Aukrusts redegjørelse for synet på livet etter døden innenfor kabbalaens forskjellige retninger fullt ut tilfredsstiller de krav til saklig og nyansert fremstilling som kan stilles til en tekst av det omfang som det her er tale om.
Det som da gjenstår blir å si litt om disponeringen av stoffet og om selve fremstillingsmåten. Til forfatterens mange fortjenester hører da etter min mening at han har lagt vekt på å fremstille de "tapende" og mer eller mindre forkjetrede retningene innenfor den samlede religionshistorien med samme utførlighet og i samme objektivt refererende tone som han stort sett har benyttet seg av i sin fremstilling forøvrig. Det gjelder for eksempel de hermetiske skriftene, gnostisismen, kabbalaen, visjonslitteraturen i middelalderen osv., som her blir behandlet med den respekt og objektivitet som de har krav på, og ikke som mer eller mindre kjetterske avvik fra den rette lære som det ikke er noen grunn til å ta alvorlig. Ikke minst med tanke på hva folk flest vet eller rettere sagt ikke vet, men tror seg vite om "kjettere" av alle de slag, er det fortjenstfullt at vi her har fått adgang til en fremstilling som ikke ser det som noe mål å skape avstand mellom leserne og de mange religiøse strømningene som har utviklet seg og levet videre så å si utenfor allfarveiene. Det gjelder ikke minst når vi tenker på hvilken betydning mange av disse strømningene har hatt innenfor kunst og litteratur. Går vi til romantikken, så kan vi for eksempel merke oss at en av de bøkene som vakte størst positiv oppsikt på den tiden var kirkehistorikeren Gottfried Arnolds Unpartheyische Kirchen und Ketzerhistorie - som for eksempel Goethe var meget begeistret for - og at en protestantisk kjetter som Jacob Bøhme vakte langt større interesse blant datidens kristne og almenreligiøse kunstnere og forfattere enn en skikkelse som Luther. Noe tilsvarende er også tilfelle innenfor jødedommen. Også her ser vi nemlig at det særlig er de marginale retningene - såsom kabbalaen og chassidismen - som har inspirert forfattere og kunstnere og som har dukket opp igjen i vår egen tid hos en Chagall eller en Isaac Bashevis Singer.
Aukrusts verk er i det hele tatt velegnet til å gi leseren en opplevelse av mangfoldet og de utallige nyansene i de forestillinger som er blitt gjeldende om livet etter døden, og viser også klart hvordan menneskene til alle tider, og da særlig innenfor de såkalte mysteriereligionene, har lengtet etter ikke bare å tro, men ved hjelp av forskjellige former for meditasjon og innvielsesprosesser å kunne skaffe seg erfaringer om tilstandene i en oversanselig verden. Lesere av Aukrusts verk vil også kunne erfare at forestillingen om gjentatte jordeliv slett ikke, slik man ellers ofte kan få inntrykk av, er noe som bare er blitt hevdet innenfor østlige religioner, men også i den vestlige verden - for eksempel hos orfikerne, hos phytagoreerne og innenfor kabbalaen.
Men la oss ikke fortape oss i enkeltheter som allikevel ikke lar seg referere på en tilfredsstillende måte. Det man sammenfatningsvis må kunne si om Aukrusts verk, er at det vitner om imponerende kunnskaper og en sympatisk vilje til å yte rettferdighet til alle sider. Det betyr imidlertid ikke at forfatteren alltid og overalt nøyer seg med en nøytralt refererende fremstilling. Det gjør han riktignok stort sett, men i omtalen av den nyere protestantismens hinsidesforestillinger og i det lange avsluttende kapitlet om antroposofien, legger han hverken skjul på at han forholder seg ytterst kritisk til en rekke toneangivende protestantiske teologer, eller på at han går helt og fullt inn for antroposofien. På sett og vis kan man nok her tale om et stilbrudd i et verk som stort sett formidler nøytralt refererte kunnskaper. På den annen side, og siden vi nå engang lever i et land med luthersk statskirke der protestantiske prester og teologer har skaffet seg monopol på å undervise oss om kristendommens rette fortolkning, kan man godt forstå at forfatteren, kanskje ikke minst for balansens skyld, har følt behov for å kritisere det han har funnet kritikkverdig. Etter å ha redegjort for Luthers - og en rekke moderne protestantiske teologers - "vaklende" (dvs. inkonsistente) oppfatninger angående livet etter døden, foretar Aukrust en art oppsummering av det han har å si om protestantismens hinsidesforestillinger. Her henviser han først til A. Køberle som har hevdet "at det ikke er noen tilfeldighet at nettopp lutherske teologer uttaler seg så avgjort for forestillingen om at sjelen utslettes ved døden", og fortsetter på følgende vis: "Den lutherske rettferdiggjørelseslære betoner som bekjent at vår rettferdighet ikke tilhører oss, men er Guds eiendom, og at det liv vi får gjennom rettferdiggjørelsen "ikke må oppfattes som min egenskap, men som en annens egenskap", nemlig Guds. Denne rettferdighet, dette liv kan derfor også tapes igjen. Teologien taler her om det som skjer utenfor oss. Liksom det matematiske punktet ikke har noen utstrekning i rommet, så eier heller ikke mennesket noe bestemt "rom" til å oppta rettferdigheten som sin egen eiendom.
(W. Elert: Morphologie des Luthertums, l, 1958, s.72) Her må vi da virkelig spørre: hva er "jeg"? Etter dette er jo alt ved meg "en annen"! Det eneste virkelige "jeg" måtte da etter dette bli satan i meg, det jeg ble ved syndefallet, det i meg som man ikke vil legge Gud til last, men som skal være oppstått uten hans innsats. Dette kan tolkes derhen at satan formår å gi meg som virkelig eiendom mitt onde jeg, mens Gud bare "låner" meg alle sine gaver, men aldri lar "meg" bli "jeg". Da den lutherske teologi ikke kjenner noe virkelig "jeg" i mennesket, og derfor heller ikke noen moralsk kraft til å rettferdiggjøre seg, så griper den til rettferdiggjørelsen ved troen alene, og lar Kristus overta soningen for alle. I virkeligheten betyr dette at alle burde bli frelst, da intet menneske kan gjøre noe vesentlig fra eller til." Men forestiller man seg da innenfor luthersk teologi at alle blir frelst? Nei, for: "Her kommer ... predestinasjonslæren inn med sin spesielle lutherske utforming, som sant å si ikke forklarer noe som helst, men bare stiller synderen foran den store gåten eller den svarte veggen."
Her og andre steder blottlegger Aukrust med stor skarphet en rekke absurditeter innenfor luthersk tro og rettferdiggjørelseslære, og vil kanskje dermed også kunne hjelpe enkelte blant sine lesere til å distansere seg fra absurditetene og innse at det kan finnes alternative måter å oppfatte tingene på. Etter å ha behandlet protestantismens hinsidestro, går så Aukrust over til å referere antroposofiens lære om dødsriket som han presenterer som en positiv kontrast til det foregående. Det er det enkelte iblant oss som vil kunne være enige i, men allikevel vil jeg her stille et aldri så lite spørsmålstegn ved måten Aukrust presenterer (deler av) antroposofien på. Det gjør han nemlig ved å referere utførlig fra fem forskjellige - og hver for seg meget krevende - foredragssykluser av Rudolf Steiner. Referatene er i og for seg både utførlige og dekkende, men det problematiske er jo allikevel at foredragene i sin tid ble holdt for mennesker som på forhånd var noenlunde fortrolige med det som ble uttalt. Hvis de var blitt holdt for mennesker uten forhåndskunnskaper om antroposofi - altså til et publikum av den art som Aukrust må antas å ville henvende sg til - ville de utvilsomt ha fått en litt annen utforming. Idag kan riktignok disse foredragene kjøpes og leses hver for seg av hvem som helst, men det er allikevel en viss forskjell mellom å lese dem enkeltvis i full bevissthet om at det dreier seg om et lite utsnitt av Steiners samlede verker, eller som her å få dem presentert samlet som antroposofiens lære om dødsriket. En annen sak er, at ettersom disse foredragene i sin tid ble holdt for ulike forsamlinger med ulike forutsetninger, så inneholder de også en rekke gjentagelser som kunne og burde vært redigert bort. Dersom det var blitt gjort kunne også forfatteren ha fått frigjort plass som han kunne ha benyttet til en kort innføring i Steiners erkjennelsesteoretiske forfatterskap og eventuelt også til en kort omtale av de teoretiske og praktiske sidene ved en rekke forskjellige antroposofiske virksomheter. Som tekstene nå står der blir leserne kastet hodestups ut i en forestillingsverden som for alle som ikke på forhånd kjenner litt til antroposofi, vil måtte fortone seg som totalt forskjellig fra hva de ellers er vant til og meget krevende å skulle forholde seg til. Hvis leserne, som antydet ovenfor, innledningsvis hadde blitt presentert for andre sider ved antroposofien som det kunne ha vært noe lettere for dem å forholde seg til, kunne kanskje noe av det "kultursjokket" som ifølge erfaringen alltid innfinner seg når folk blir stilt overfor det totalt ukjente og grensesprengende, vært avdempet. Jeg er klar over at en slik presentasjonsform som den jeg har antydet ville ha vært problematisk fordi den ville ha brudt med en fremstilling som forøvrig er konsentrert om dødsrikets historie, men den fremgangsmåten som forfatteren har valgt, nemlig å referere utførlig på over 250 sider fra forskjellige foredragssykluser, innebærer under alle omstendigheter et visst "stilbrudd" i forhold til den øvrige fremstillingen, og jeg tror derfor allikevel at en fremgangsmåte som den jeg har antydet ovenfor ville ha vært å foretrekke. Samtidig synes jeg også - hvor godt jeg enn forstår ham - at forfatteren, i et overbevisende historisk og nøytralt refererende verk som det han her har valgt å skrive, burde ha avstått fra kommentarer der han stiller antroposofien i en særklasse som det avgjørende svaret på vår tids religiøse utfordringer. Men Aukrust har åpenbart hatt to forskjellige målsetninger når han skrev sitt verk: dels å gi en vitenskapelig fremstilling av dødsrikets historie og dels å slå et slag for antroposofien. Det spørs om ikke disse to oppgavene burde vært tatt opp hver for seg.
Det som er sagt ovenfor, betyr ikke at anmelderen er uenig med forfatteren i hans vurderinger, eller at ikke dette verket som helhet betraktet utgjør en imponerende enmannsprestasjon. Det er også meget gledelig og sunt at vi fortsatt har lærde autodidakter iblant oss som kan legge frem et omfattende kunnskapsstoff der de ser tingene fra litt andre synsvinkler enn fast ansatte akademikere som ofte vil være mer eller mindre underlagt den laugsånd som hersker ved forskjellige universiteter og innenfor forskjellige forskermiljøer. Det er - for alt hva jeg vet - tenkbart at spesialister innenfor enkelte deler av den samlede religionshistorien vil kunne pirke ved et og annet i Aukrusts fremstilling, og det er vel dessverre mulig at en del uforberedte lesere vil kunne få avsnittet om antroposofi i vrangstrupen. Men det som er hevet over tvil, er at forfatteren har skaffet seg et imponerende overblikk over store deler av religionshistorien, og at han har skrevet et meget interessant verk som det ikke finnes maken til på norsk og såvidt jeg vet heller ikke på noe annet nordisk sprog.




TIL TOPPEN AV SIDEN